mandag 31. august 2009

Rotarbeid

Mer rotarbeid.
Rundt huset står det igjen masse røtter fra tre som er felt. De sto nær huset og måtte felles, men røttene står igjen. På nordsiden er det en diger rot som jeg begynte arbeidet med onsdag. Først hakket jeg rundt så mye jeg kunne og dro vekk jord og steiner. Deretter tok jeg høytrykkspyleren og spylte vekk jord og småstein.

Mye mold og sørpe havnet på meg også. Da er det godt med basseng å kaste seg i for å få av det verste.

Nå må det få tid til å sige unna litt slik at jeg kan spyle mer. Deretter blir det spett, øks og motorsag for å få vekk så mye som mulig.

Pasquale kom innom i dag også. En pose blåplommer og et spann med kaktusfiken. Sistnevnte ble delt i fire, innmaten skrapt ut og deretter kjørt en omgang i saftsentrifugen. Det ble to liter kaktussaft. Det er nok sunn drikke.
Torsdag var det på'an igjen. Først motorsaga som har et gammelt kjede på. Da er det ikke så farlig om det sages i mold og stein. Og det gjorde det. Store og små røtter som stakk ut fra siden av stammen ble saget av. Deretter var det høytrykkspyling på ny. Dette er et prosjekt som kommer å ta lang tid.

De røttene som jeg klarte å få opp, ligger nå ved grillen. Der skal de bli et kosebål på fredagskvelden. Da skal vi ha fem gjester for å spise kjøttkaker.

Torsdag ettermiddag dro jeg ned til Pasquale med spannet han hadde hatt kaktusfiken i. Jeg hadde fylt det med fiken, slik at han kunne gi til grisene og hønsene. Vita fortalte at hun var veldig glad for det lille glasset med plommesyltetøy som hun hadde fått. Enden på visa ble at jeg dro hjem med 5 kilo plommer, noen glass og løfte om å komme tilbake neste dag med syltetøy.

Jeg tror nok at jeg tar med med en rund boks med norsk leverpostei også. En tykk skive leverpostei sammen med plommesyltetøy og kanskje litt finhakket salat er kjempegodt. Det kan vel Jan Inge bekrefte.

Som sagt så gjort. Pasquale tittet på leverposteiboksen og sa at dette ikke var godt. Vita forsøkte og forsynte seg igjen. Da våget Pasquale prøve han også. To ganger og nam-nam. Dette var godt. Så ville de vite hva dette var, og når jeg forklarte at det var lever, da likte ikke Pasquale det lenger.

Fredag kveld får eget blogginnlegg.

Lørdag var viet resten av rotarbeidet. Og utpå dagen var rota oppe! Nå skal bare hullet fylles og jorda jevnes til


Røttene er utmerket som bål i grillen. De brenner sakte og uten gnister. Men om de store må deles før brenning, gjenstår å se. Den største klarer jeg kanskje ikke løfte opp i grillen engang.

søndag 30. august 2009

Plutselig kaldt

Søndag opprant med sol og varme - som vanlig. Utpå formiddagen kom Leo og Grazia for å sjekke bassenget vårt. Vi var i lag fredagskvelden hos Pasquale der vi var bedt i godt lag med god mat. De var interessert i basseng de og, ikke minst når vi fortalte prisen.

Som sagt, de kom, og Leo hadde endatil på seg badebukse under kortbuksa.
Og fikk seg en prøvetur i vannet. Etterpå en liten passiar, et glass øl til Leo, vann til Grazia før de dro hjem igjen. Rart i grunnen, de kjøpte sitt hus like i nærheten av Pasquale nesten samtidig med oss. Og de hadde vurdert vårt hus samtidig! Kanskje de angrer?

Utpå ettermiddagen kom toreveret. Temperaturen var da ca 32 grader, og etter en times tid var den nede i 23.
Og vi har fått ca 3 mm regn. Og det meldes "temporale" i natt og morgen tidlig også. Er vi heldige, får vi mer regn. Vi har hatt en regnbyge i begynnelsen av juni og før det, i slutten av april. Litt regn hadde nok gjort godt nå. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg hadde Pasquale sprøytet tomta vår før vi kom. Nesten alt er brunsvidd ennå, bortsett fra noen små flekker med gras. Kanskje blir det, hvis det regner litt mer, grønt igjen.


torsdag 27. august 2009

Prospektjakt

En nordmann som har lest bloggen vår, har vi hatt jevnlig kontakt med via mail i flere måneder. Han har vært i Puglia før og er interessert i å kjøpe noe selv her. Han har vurdert å kjøpe stor villa i lag med venner, liten villa for bare seg selv og har til slutt kanskje endt på alternativet med å kjøpe leilighet i Ceglie Messapica hvis mulig.
Det med "mulig" er først og fremst et prisspørsmål. Han ønsker, selvsagt, å binde så lite kapital som mulig, men ønsker allikevel å kunne bo relativt komfortabelt.

Å vurdere eiendommer ut fra det som meglere legger ut på nett er helt umulig. Det hender at de bare legger ut et bilde av ytterdøren! Og er det noen mangler ved eiendommen , blir det i alle fall ikke dokumentert, hverken med bilder eller tekst. Lokal "kjentmann" er derfor helt nødvendig. Og det er sannsynligvis umulig å foreta en ukestur selv og sjekke de forskjellige prospekter. Derfor hjelper jeg til.
For meg er det en gyllen anledning til å lære mer språk, væremåte, bli kjent i byen etc. For eventuelle kjøpere spares det tid og penger.
Jeg har nå vært hos to meglere i Ceglie Messapica. Vi stakk innom megler nr. 1 på lørdag formiddag, men da var det stengt. Etter at vi hadde handlet, kjørte vi tilbake og da var det åpent. Vår "nordmann" hadde funnet et par eiendommer på denne meglers hjemmeside. Men stakkar, han kunne ikke finne nøkkelen til leiligheten og ba meg komme tilbake mandag kl. 10. Mandag kl. 10 var jeg på plass. Men, dessverre ingen nøkler fortsatt. De skulle komme 10;30, og kunne jeg se en annen leilighet i mellomtiden. Jo, det skulle gå greit og vi kjørte inn til sentrum. Og så en leilighet. Vel, dersom det ble investert en del penger kunne rommet kanskje brukes til lager. Men å bo der, nei. Midt i byen, uten innlagt vann, uten avløp og uten elektrisitet. Da var klokka blitt 10;25 og neste nøkkel skulle være klar. Jeg sa jeg ville vente i sentrum, ta en is eller noe mens han kjørte til kontoret for nøkkel. 11;05 kom han tilbake! 40 minutt for å hente nøkkelen. Det var rett før jeg ga opp. Jeg hadde også forsøkt å ringe han to ganger for å høre om det hadde oppstått problemer, men han tok ikke telefonen. Denne leiligheten var noe bedre og skulle i tillegg ha takterrasse. Men da måtte man ta med stige på baksiden av huset og klatre opp. Den takterrassen var i grunnen bare et ord. Adgang var så komplisert at der skulle man bare for å foreta eventuelle reparasjoner og vedlikehold. Ute igjen fra leiligheten sa megler takk for seg og forsvant.
Jeg måtte gå tilbake til kontoret der bilen vår stod. Dette var en interessant opplevelse og sluttinntrykket ble at uansett hva megleren kunne tilby av eiendommer kom i alle fall ikke jeg tilbake.

Jeg satte i gang litt leting selv etter dette og fant et par andre prospekter hos en annen megler. Kontaktet vår "nordmann" og spurte om jeg skulle sjekke og fikk grønt lys. Skrev til megler og ba om visning. Kom når du vil var beskjeden. Jeg fortalte også hva vi var på utkikk etter; beboelig leilighet, helst under € 50000, helst med takterrasse eller uteplass. Vi som kommer fra Norge til Puglia kommer ikke minst for solens del. Onsdag dro jeg på visningstur med et par unge damer fra Gabetti Srl. Det startet med to prospekter som jeg med min beste vilje kunne kalle ruiner.
Til en meget høy pris. Neste hus klarte damene ikke låse opp. Her var det beliggenhet som det ble betalt for. Midt i gamlebyen med utgang til Piazza Gelso.

Fjerde leilighet; Der nektet den ene damen å gå inn! Grunnen var at altandøra var ødelagt og stod åpen. Duer hadde flydd inn og bodde der. Det lå en død due på stuegulvet. Det var dueskitt over alt. Men etter en skikkelig utvask og investering kunne det bli bra på sikt. Og prisen var € 20.000. Det ville kanskje koste en tilsvarende sum å få noe lekkert utav det til slutt. Femte leilighet var naboleiligheten. Denne hadde blitt restaurert og viste at det gikk an. Pris € 55'. Deretter ble det to nedturer igjen. Leiligheter uten vann og el. Alt måtte renoveres.
Og selv om prisen startet på € 20' og 27' kunne ikke leiligheten bebos før de var renovert. Og det krever nærvær. Da nytter det ikke å sitte i Norge og ordne ting pr mail og telefon.



Siste leilighet var endelig opptur. 2. etasje; stue med alkove der det var plass til dobbelseng. Pluss et soverom. Trapp opp til 3. etasje der det var stort kjøkken / allrom med pen kjøkkeninnredening. Stort bad og utgang til solrik takterrasse.
Priset til € 48000, men sikkert med prutingsmonn. Det så ut som om leiligheten hadde stått tom en tid, kanskje over ett år. Som dere forstår, det tar tid å lete opp prospekter her i Italia.


Dette var min opplevelse, selv om jeg i klartekst hadde fortalt hva som jeg var på jakt etter. Og om det hadde vært flere leiligheter vet jeg ikke om jeg hadde orket mer trappeklatring på en dag. Det er tross alt ca 30 grader og vindstille.

mandag 24. august 2009

Mer om naboer

Mandag formiddag kom det nytt besøk. Først stoppet en bobil nedi veien og en dame kom og spurte om vi visste om den gamle trulloen på nordsiden av oss var til salgs? Vi kunne heldigvis hjelpe med navn og telefonnummer til eieren, så får vi se om det skjer noe mer.

Litt senere stoppet en bil i porten vår. Ut kom Maria; vår nabo i vest. Med en korg fiken til oss. Men vi fikk kraft til å takke nei. Vi har problem nok med å bli av med våre egne fiken fikk vi forklart. Det ble ikke tatt ille opp, tvertimot ble vi bedt til kaffe om ettermiddagen.
Ca kl 17 dro vi av gårde. Deres eiendom ligger ca 300 meter fra oss i luftlinje, men 2,4 km med bil. Vi kjørte, fordi vi etterpå skulle handle litt ost og brød i Martina Franca.

Når vi kom til Maria ble vi vel mottatt. Det var en velstelt eiendom med vakre blomster overalt. Og hunder. To i ett bur, fire i et annet og en som gikk løs. Mesteparten blandingshunder, men kanskje en var renraset cocker spaniel.

Guiseppe hvilte, forklarte Maria. Han må hvile for å avlaste protesefestet, ikke for å sove. Han er nå resepsjonist på kommunehuset, men arbeidet tidligere i olivenoljeproduksjonen. Der falt han nedi og kom under steinhjulet som knuser olivenene. Høyre fot er amputert nær hoften.

Igjen blir vi slått av hvilken varme og omsorg som blir oss til del. En stund etter at vi hadde kommet kom også Maria's bror og en venn på besøk. Kaffe, birra og småkaker ble servert, Sambuca til kaffen for de som ville det. Drøset gikk, men fortsatt sliter vi med å forstå alt som blir formidlet. De har også en datter (31) boende hjemme. Hun var enda vanskeligere å forstå enn alle de andre idet hun hadde en talefeil. Hun blir nok gående hjemme lenge; det er vanskelig å finne arbeid her i området.
Etter omvisning på eiendommen, ute og inne, var det tid til å ta farvel og dra på handling. Før vi dro hadde vi fått nøye forklaring på hvor vi skulle kjøpe både ost og brød i Martina.

Varme og omsorg: Vi spurte om de visste hvem som hadde eid vårt hus før. Jo, først var det Cosimo Albanese og Angela Lodeole?, deretter Aldo Brescik. Cosimo er død, men Aldo lever og bor i Taranto. Når Guiseppe kom på arbeid etter ferien neste mandag ville han finne det ut mer nøyaktig og sikkert, via sine forbindelser i Anagrafekontoret (folkeregisteret)

Forresten, mandag formiddag var Livar i Ceglie for å sjekke et par leiligheter for en nordmann som er interessert i å kjøpe leilighet i Ceglie. Snakk om nedtur. Den ene leiligheten hadde ikke innlagt vann! Den andre hadde i annonsen skrytt av takterrasse, men for å komme dit måtte man benytte stige fra baksiden (som er offentlig park) og det var bare mulig å klatre opp for evt. reparasjon og vedlikehold av taket. Jakten fortsetter.

søndag 23. august 2009

Grottaglie

Grottaglie er en by som ligger ca 15 km sør for oss. Den er kjent som "keramikkbyen" idet det er utstrakt keramikkproduksjon og -salg her. Noe som har pågått i meget lang tid.
Cosimo fortalte at det var utstilling der for tiden og anbefalte et besøk. Og fredag dro vi avårde i kveldingen.

Vi startet med keramikkmuseet. Her var mye vakkert og mye spesielt. De eldste gjenstandene var ca 2500-3000 år gamle! Og nennsomt restaurert. Og til dels med liknende mønster som ble brukt i dag. Snakk om ubrutt tradisjon.

Keramikkmuseet ligger i den gamle festningen i gamlebyen, like ved "keramikk-kvarteret" Samme bygning huser også en maleriutstilling og en utendørs kontemporær keramikkutstilling.

Utstillingslokalene var spesielle. Ikke minst var himlingene spektakulære.


Rom etter rom, på rekke og rad var alle tak dekorert med nydelige fresker.
















Gammel festning / slott som fortsatt kan se ut som en delvis ruin. Det ser ikke ut som om noe er restaurert, bare at det er passet på at det ikke faller ned. Pussen på veggene var stort sett borte, noen takmalerier var også nesten forsvunnet, mens andre var virkelig friske og fargerike.

Og kunstneren som hadde fått plass til sine malerier og tegninger var ingen ringere enn Salvatore Dali.

Mange spesielle og interessante bilder som vi hadde stor glede av.

















Utenfor, i bakgården var det også utstilling av keramikk.

Mye vakkert og mye spesielt. Men det var ikke for salg. Forsåvidt heldigvis, for Sofie likte veldig godt en vase. Jeg tok bilde, men det har på et eller annet vis forsvunnet mellom kamera og PC.

Slikt skjer selv om det er ganske uten vilje.









onsdag 19. august 2009

Global oppvarming?


Vi har begynt å tro på global oppvarming, eller endringer i solflekkene. I alle fall er dette den varmeste august vi har opplevd. Når vi hadde besøk fra 4. til 12. var det ikke så ille, det var flere dager med skyer selv om det ikke kan kalles overskyet. Men nå, sol og tretti grader hver dag. Og vind. Vinden gjør at det ikke er behagelig å sitte i skyggen, solen gjør det umulig å sitte der den skinner. Vi må hele tiden finne skygge og livd. Men, hva er det vi klager etter? Stavanger hadde 13 grader i går formiddag og vi hadde 27.

I dag har jeg vært på taket. Jeg hadde en ide om hvordan jeg kunne tette den bittelille glipen mellom tak og pergola, men ideen virket ikke i praksis.
I stedet byttet jeg innmaten i kameraene. Før vi dro fra Norge kjøpte vi tre dummykamera fra Clas Ohlson. Men, etter montering viste det seg at det lille led-lyset ikke blinket slik det skulle i to av kameraene. Mail til Clas Ohlson ble ikke besvart, men etter en purring kom det respons etter få minutter. Selvsagt skulle vi få ny innmat. Hvor kan vi sende den? Vi valgte å få forsendelsen via Anja slik at hun skulle ta den med i august. Clas Ohlson sendte ikke innmat. De sendte to nye kamera komplett med fester etc. Heldigvis er de lette å åpne og Anja kunne ta med bare innmaten.
Og i dag er alt i orden. Takk igjen til Clas Ohlson for enestående god service. Uten kvitteringer, bare angitt kjøpsdato og totalsum. Et eksempel til etterfølgelse for mange.

Tomatene er ferdigplukket og det som var igjen har vi hengt opp inne i garasjen. Det er visstnok den måten det gjøres på her. Vi får se etterhvert hvordan de blir.

















Vi har fortsatt et problem. Med fiken.


Treet som bar så uhorvelig mye tidlig i sommer er på ny igang med modne fiken. I hauger og lass. Vi har forsøkt tørking og nedlegging på glass i lag med fennikelfrø og laurbær. Det ble godt, men det er begrenset hvor mye vi kan makte å spise. De holder seg ikke så lenge. Og vi må tørke dem i stekeovnen. Ute kommer det så mye maur, uansett hvor vi legger dem og uansett hvor mye maurmiddel vi strør omkring.




Og så er det plukket bjørnebær igjen.
På naboens side av muren vår vokser det en bjørnebærhekk. Et par meter høy på det høyeste og like bred på det bredeste. Og i år er den full av bær. Vi har spist bjørnebær rett fra buskene i hele august. Jeg har syltet bjørnebær. Og i dag har jeg begynt prosessen med å lage bjørnebærlikør. Det blir ikke mye, til det stikker buskene for mye, men et par liter bær ligger nå på sprit.
Her i Italia selges sprit i butikkene og på markedene. Beregnet til bruk i matlaging og likører. 90% på markedet til €16 for to liter. 95% i butikken til €15 pr liter.
Så er det bare å snu og vende, vente en stund, sile og sukre. Og lagre. Lenge.

Kapers er viktig her i området.
Kapers selges fra store kar og bøtter på markedene. Prisen er fra € 7 -9 pr kilo avhengig av størrelse og kvalitet. Men mange har egne kapersbusker som de høster knoppene av og salter. Noen ganger står det noen knopper igjen som får bli blomster. Og hvilke blomster det blir?

Jeg tok dette bildet i ettermiddag hos nabo Cosimo og Anna Vita.

Jeg har latt det stå igjen en stubbe av et tre i hagen fordi jeg visste at Cosimo var hobbysnekker og kanskje ville ha stubben for å lage noen møbler eller lign. Jeg stakk ned i dag ettermiddag, men han var ikke hjemme. Senere på kvelden kom han oppom og jo takk, han ville gjerne ha stubben. Vi avtalte at han skulle komme oppom når han hadde tid så skulle vi sage stubben ned sammen.
Det vil si, hente stammen, jeg saget den ned dagen etter.
Han fortalte at jeg burde luktet på kapersblomsten også, den har en vidunderlig duft. Det får jeg gjøre siden en gang.
Kirsebærlikøren ble prøvesmakt av Cosimo. Han ble storligen imponert. Og den har blitt god. Det gjør nok godt med lang lagring, den ramme første smaken er blitt borte og det ble bare godt.




fredag 14. august 2009

Freden og roen har senket seg.

Så sitter vi to (gamle) her igjen alene. Huset er utvasket og klær vasket etter besøket av Livars jubileumsgjester.
Tilbake til normalen.

Og det er godt. Vi trives slik, stulle med småting etterhvert som vi får lyst. Livar har begynt å fikse piggtrådgjerdet i bakhagen og er nesten ferdig mot nord. Kanskje vi slipper besøk av overivrige geiter og late gjetere framover.
Bassenget er fylt opp igjen til nivå som passer bedre for oss to, men som ikke ville vært bra for Lucas.

Grønnsakhagen er nesten slutt. Det eneste som er igjen og som blir vannet er peperoni og basilikum. Kålrabiene likte ikke å vokse her i varmen og tørken. De ble harde og ikke så søte som hjemme. Restene blir kaninmat hos Pasquale.
Jordfreseren har vært benyttet og jeg har frest over jorda der grønnsakene har stått. Jorda ellers er så hard at fresing nesten er umulig. Vi har ikke akkurat vært velsignet med nedbør i det siste, men hatt rikelig med varm vind som tørker ut meget effektivt. Det blir mye vanning av busker og blomster for at de skal slå til og bli vakre.

Torsdag kveld dro vi til Ostuni. Mimmo's datter Annalisa har kunstutstilling der og som nabo og venn følte vi oss nesten forpliktet til å kjøpe et maleri. Forøvrig det første hun solgte og til ukjent pris. Vi skulle få rabatt, men hva sluttsummen blir vet vi ikke før over helgen.

Dette bildet kjøpte vi. Ikke minst fordi fisken minnet oss om Mimmo!

Bildene var naivistiske, men hun hadde mange spennende motiver og utførelser.

Været for tiden er fortsatt varmt, men med høyere luftfuktighet enn vanlig. Nesten 70% og 25-30 grader. En og annen tordenbyge, men ikke regn. Og det ser stabilt ut framover, i alle fall når det gjelder temperaturen.

For en tid siden skrev jeg om Guido Pagliari og hans megleroppdrag. Vi besøkte han en dag, Livar og barna, og da var han i strålende form. Samme dag hadde han vært hos notarius og nå var huset til € 50000,- solgt. Til en tysker. Eneste minus var at tyskeren hadde besøkt dem hver eneste helg i det siste og de hadde heller lyst til å besøke oss enn å være vertskap for huskjøpere.
Men de var glade for at hussalget var i boks og selger fikk mer enn han hadde forventet.

Og plutselig er jeg ikke lenger mellom 50 og 60, men mellom seksti og søtti!!!
Tru om det merkes forskjell?

Forresten; fred og ro? Lørdag 15. skulle vi handle om ettermiddagen, dvs. kveld i Norge. Dro til Martina Franca. Livar hadde sett et antikkmarked der forrige lørdag og vi tenkte at det kanskje var antikkmarked lørdager i tillegg til hver tredje søndag i måneden. Det viste seg å være mange antikkforhandlere som hadde marked sammen og det sluttet i morgen. Etter en runde der, dro vi for å handle. Men alt var stengt. Overalt. Vi dro til neste by; Locorotondo men der var det likeens. Det viste seg at alle butikker i området var stengt på grunn av feiringen av st. Rocco. (Skytshelgen for området her.) Men Locorotondo hadde et lite marked i gamlebyen og vi hadde en runde der. Uten mat bestemte vi oss for å gå på restaurant i Martina Franca i stedet. Og når vi var ferdige der og skulle tilbake til bilen, kom vi midt i opptoget. Enda en helgenlufting og opptog. Prester som bad i høyttalere, folketog der deltakere ba og småsang, korpsmusikk og ikke minst; bæring av helgenfigur. Dagen er til minne om Maria's himmelfart så figuren som bæres er av Maria.

Jeg kan ikke annet enn undres. Hva tror de egentlig at dette er godt for? Hvis èn person hadde oppført seg slik hadde man ringt etter mennene i hvite frakker; når mange gjør det, kalles det religion.




Og søndag ettermiddag ble vi bedt over til Mimmo og Lina for kaffe. Da ble bildet overlevert. Og det skulle være en gave! Pagare? Niente!

Vi ble litt rørt begge. Det var det eneste maleriet hun fikk "solgt" på hele utstillingen og så gir hun det bort. (Det var prissatt til €170)

Gang på gang blir vi slått av den varme og nærhet som vises oss innvandrere til dette herlige området. Synd at så få av dere lesere får ta del i dette.


tirsdag 11. august 2009

Siste kveld med gjengen



Så er siste kveld med Anja, Silje, Lisa og Lucas kommet. Litt vemodig, men samtidig godt. Som sagt i et tidligere innlegg, besøk er stritt. Ikke at det er så mye mer arbeid, men vi er så glade i dette stedet vårt at vi synes det er hyggelig å vise fram så mye som mulig.

Lucas vil nok glemme det meste av det han har opplevd. Men kanskje noe vil huskes, ikke minst fordi han kan se bilder. Og de fleste bilder er fra bassenget.
Det er der han har kost seg mest. En pakke med badebleier er oppbrukt og en pakke drar han hjem med. Så nå er det opp til far å ta han med på bading i basseng i Stavanger.

Og hver gang han har vært uti, har han vært så lenge at leppene har blitt blå og fingre og tær som rosiner. På tross av at vannet har holdt ca 30 grader!

Mandag 10. badet han i Adriaterhavet. Ankom stranden, på med badebleie og rett uti. Stoppet ikke før han fløt.
Og storkoste seg der også.
Etterpå dro vi på besøk til Guidi Pagliara m.fam. De var i storform og en av grunnene var at Guido samme dag hadde solgt et hus og fått alt i orden hos notarius o. l. Kjøperne var tyskere og hadde vært hos Guido tre søndager på rad. Han var passe lei, han hadde mer lyst å besøke oss, treffe Lucas og jentene.


Tirsdag 11. august - dagen som var grunnen til at alle kom her. Livar fylte 60. Allerede fra morgenen strømte det på med mailer, telefoner og SMS'er.

Og besøk.

Pasquale og Vita kom allerede på formiddagen. Med bæreposer med frukt og grønnsaker. (Fiken og peperoni)

Lina og Mimmo deretter og til slutt Francesco, Cira, Franco og Pina. Det ble en kjekk dag. Enda bedre enn når jeg fylte 50 da vi satt på kafe i St.Emilion i Bordeaux og observerte solformørkelsen.

Takk til alle som husket meg.

fredag 7. august 2009

Travelt med besøk

Det er alltid travelt med besøk.
Så også nå. Livars døtre som har kommet til oss for å feire 60-årsdagen, har fått penger å shoppe for. Og her i området er mulighetene legio.

Først og fremst markeder. Alt hva øyet kan begjære til lave priser. Veldig lave priser.
Neste mulighet er utsalgene. Auchan, Ipercoop og Carrefour, alle har store kjøpesentre i tilknytning til butikkene, alle har 50 -60 butikker i tilknytning til sin egen, og alle har UTSALG!

Fredag dro vi først til Mongolfiera (Ipercoop) i Taranto, deretter til Auchan.
Livar var trallefører for Lucas og etterhvert sovnet han og håndtakene på trallen ble fylt med handleposer. For en person av hankjønn er det umulig å forstå kvinners handeltrang og -lyst, med det er nok noe genetisk. (Hunter/gatherer) der "gathering" i dag forgår helst på kjøpesenter. Og det måtte gås transportetapper fra butikken til bilen for avlessing.

Onsdagsmarkedet i Martina Franca og lørdagsmarkedet i Ceglie Messapica er jo enhver shoppers våte drøm. Og her har det vært mye drømming.

Lucas har fått mange par med sko. Mye lette sommerklær selv om vi også ville kjøpt vinterklær. Men det er slett ikke hverken tid eller sted for tykke varme klær.

Lørdag kveld dro vi til Ceglie Messapica for å ha et bedre måltid på Cibus. Det ble nedtur og sannsynligvis den siste gang vi besøker denne restauranten. Vi ble totalt oversett og det tok nesten en time etter vi var ferdige med maten til vi fikk betale.
Vi er nok mer trattoriafolk enn restaurantfolk. I alle fall når servisen er elendig og maten ikke noe særs. Det eneste det er klasse over er regningen.

Lucas trives i lange baner. Bassenget er populært og to tanter til å stå på pinne er heller ikke verst.
Og søndagskvelden var den lokale madonna på tur, noe som vi måtte få med oss. Etter opptoget skulle det være fest med musikk og greier, men det får de holde på med uten oss.






Og helt til slutt før Lucas sin sengetid, måtte vi besøke Francesco, Cira og Rosa i lamiaen i nærheten. De hadde vært innom og spurt etter oss når vi var på madonnalufting.

torsdag 6. august 2009

Lucas er her - endelig




Det var en glad gutt som kom imot oss på flyplassen tirsdag kveld. Flyturen gikk greit, han koste seg på flyene og det kjekkeste var når det var turbolens. Da lo han høyt.
Flyet til Oslo, da satt han klistret til vinduet og fulgte med.

Nesten ikke tid til å spise. Det var kort transittid i Oslo, bare 30 minutt, men det gikk greit. Til Roma lekte han mye i midtgangen, fikk mat og greier fra andre passasjerer.
På flyplassen i Roma sov han en times tid.










Onsdag, etter turen til markeded i Martina Franca ga han beskjed om at han skulle bade. Først sa han at det var kaldt og ville bare sitte i trappen. Etterhvert klamret han seg fast til Lisa og etter fire minutt var han nedi. Etter en halv time svømte han. En kort tur på land for å tørkes og bli litt varm, bar det uti igjen. Han storkoste seg og var uti til fingrene ble som rosiner.



Han er nok litt utav lage, søvn har det blitt lite av, ukjent terreng og mye oppmerksomhet. Men han storkoser seg. Det går hardt ut over beholdningen av badebleier, han er ikke lenge oppe av vannet før han vil uti igjen.

Torsdag middag føler vi han er i gjenge, vil kvile etter maten midt på dagen. Maten var forøvrig fersk varm foccacia som Pasquale kom med etter dagens storbakst, og mens vi sitter ute og spiser kommer Mimmo og Lina, naboene på sørsiden og hilser på og har med seg et stort fat frukt.

mandag 3. august 2009

I banken og sånt.

Fredag var jeg i banken. Vi ville bytte bank på grunn av skyhøye gebyrer i den banken vi brukte og den lå i tillegg langt fra oss.
En forespørsel i en lokal fiilal av en større bank viste at vi kunne redusere utgiftene med €120 pr år. Under forutsetning av at vi kun brukte kort. Etter en time i banken på fredag fikk jeg beskjed om å ta med Sofie og komme tilbake mandag. Som sagt, så gjort. Mandag troppet vi opp. Vi trodde at Sofies nærvær bare var for signering. Det gikk to timer på å åpne konto!!! Og vi har bostedsregistrering i Italia.
Dvs. det går like lang tid for en innfødt å få konto. Det er ikke rart det koster penger.

Men det er nok ikke ofte at utlendinger stikker innom for å åpne konto. Banksjefen, som vi havnet hos til slutt, kunne ikke et ord engelsk og brukte et program installert på sin PC som oversatte enkeltord. Jeg ba om å få opp Google og viste han oversettingsprogrammet der. Han ble storlig imponert. Og gjentok med stor sikkerhet prosedyren på mandag. Det var tydelig at han hadde trent på dette i vårt fravær.

Men i forhold til norsk bankdrift er det litt fremmed. Jeg ba om å få kontoutskrift på mail, men nei, dette var ikke bare umulig, men også ulovlig! Selv om min e-post adresse ble registrert. Men stakkar banksjef, han fant ikke @ på tastaturet sitt og måtte igjen få hjelp av meg.
Ingen sure miner av den grunn. Han var tydelig fornøyd når alt var ordnet. 20-30 signaturer var signert, ørten papir stiftet, noen til oss, noen til banken, noen til Enel for avtalegiro og noen til vår forrige bank for avslutning av kontoen der.

Det med kommunikasjon via internett er visst en nymotens greie her. Vi har internett via et selskap i Lecce. De sender oss faktura i posten. Vi har signert avtale om å få fakturaen som epost, men det får de ikke til. Vi har bedt om å få en faktura for et helt år, uten suksess. Og vi har bedt om detaljer om banken slik at vi kan overføre penger. Men, vi får ikke svar. Et firma som driver med internett kan ikke kommunisere via epost! Og vi skriver på italiensk. Oversatt av innfødte! Og vi har bedt installatørene ta det opp med selskapet. Vi har fortsatt ikke betalt noe siden vi kom i mars, men tilgang har vi.

søndag 2. august 2009

Strandtur

I dag, søndag hadde Sofie lokket meg med på å kjøre til stranden. Denne gang ville hun til det Joniske hav, øst for Taranto. Bilen var fyllt med strandstoler, badetøy, håpåndkle, kald drikke etc og kl. 09;30 var vi på vei.
Når vi kom ned til kysten oppdaget vi at vi slettes ikke var alene om tanken på en dag ved havet. Begge sider av veien var fullstappet med parkerte biler. Ingen mulighet til parkering og bare 10-20 cm mellom hver bil. Hvordan de skulle komme seg derfra er meg en gåte.
Slik fortsatte det, kilometer etter kilometer. Mange ganger gikk veien rett i strandkanten og fi fikk et overblikk over folkelivet. Noen hadde satt opp partytelt, men de fleste hadde bare små strandparasoller. Og de sto så tett at om en måkeskitt var på vei ned, ville den med stor sannsynlighet ikke havnet i sanden.

Til slutt ga vi opp. Etter ca en mils kjøring, der det ikke fantes en eneste mulighet til parkering, hverken på veien, ved siden av veien, eller på stikkveier opp fra stranden, vendte vi nesa nordover og kjørte hjem igjen.

Snakk om bomtur. Slik er det å være optimist en søndag i august.

Sofie skulle etterpå diske opp med karbonader og potetsalat. Karbisene falt fra hverandre i pannen, i potetsalaten ble det brukt søt youghurt. Ny nedtur.

Heldigvis er vannet i bassenget godt og varmt slik at svette og frustrasjon kan legges igjen der.

Livet er i grunnen ganske godt, selv om vi får noen nedturer innimellom.

Bloggarkiv

Følgere