torsdag 28. oktober 2021

Corona

Vi vet alle sammen at Italia ble hardt rammet av Covid19.  Vi vet også at vi i Norge har sluppet rimelig greit fra pandemien.

Allikevel ser vi til stadighet at det finnes folk som ikke vil vaksineres av ulike grunner.  Jeg har ikke mulighet til å vite hvorfor de har slik innstilling og jeg har ingen forståelse for at de oppfører seg så usolidarisk. 

Jeg vet også at personlige opplevelser ikke betyr at man har gode beviser.  Allikevel velger jeg å fortelle et par historier.

1;

Jeg traff en mann i førtiårene på en butikk i Sandnes i januar 2021. Det var lenge siden jeg hadde sett han og jeg spurte hvorfor. Jo, han hadde havnet på sykehus med Corona i mars 2020.  Hadde vært innlagt flere ganger, men nå gikk det bedre. Han hadde fortsatt problemer med å bruke den ene armen og meget redusert lungekapasitet. Det ville nok gå lang tid før ham var fullt restituert, hvis det noen gang kom til å skje, fortalte han. 

2;

I Ceglie er det en mann som sammen med sin sønn driver en vaskehall for biler. De gjøre en meget god jobb til hyggelig pris. Full vask og rens utvendig og innvendig for € 20 er overkommelig for en norsk pensjonist. 

Når jeg kjørte forbi i august var det stengt hver dag. Jeg kontaktet sønnen, Andrea  og spurte om de hadde sluttet av, men fikk svar at det gjaldt "byråkratiske spørsmål". En dag i september var det åpent og jeg fikk bestilt tid til neste dag.  

Andrea var alene om jobben når jeg kom. Han brukte halvannen time på vaskingen.  En stund før han var ferdig, kom faren, en mann i femtiårene, innom og satte seg ved siden av meg utenfor hallen. Han så rar ut og jeg spurte hva som hadde skjedd. Da kom det en lang forklaring. Han hadde blitt syk av Corona for fem måneder siden. Havnet på sykehus - i respirator - en drøy måned. Etterpå måtte han trenes opp til å kunne gå. Han hadde hengt over en gåstol i lang tid. Men nå kunne han endelig bevege seg for egen maskin. Han gikk som en 90-åring og snaut nok det.  Det går nok lang tid før han, om mulig, blir som før.

Han var svært interessert i vaksiner og spurte meg om vaksinasjonsgraden i Norge. Jeg sa at jeg ikke var sikker, men trodde det var ca 70%. Han likte ikke det han hørte. "Folk må vaksinere seg - ingen må gå gjennom det jeg har opplevd sa han. Og han var en av de heldige som hadde overlevd.  (Opp mot 90% av innbyggerne over 12 år er vaksinert i Puglia)

I Italia er det mye byråkrati. Det kreves papirer, signaturer, søknader, rapporter etc.  Dette hadde han, på grunn av sykdommen ikke vært i stand til å gjøre noe med og bedriften hans ble dermed stengt. (chiusi per questione burocratiche.)

Fortsatt er det strenge restriksjoner i Puglia. Det kreves munnbind for å gå i butikker, restauranter etc. Vaksinepass kreves framvist i døren til spisestedene. Uten vaksinepass - ingen adgang. Det er også streng begrensing i antall handlende i butikker. Alle ansatte bruker munnbind. Det er også mulig for bedriftseiere å kreve at ansatte som kommer i nærheten av kunder eller andre ansatte er vaksinert. De som nekter får ikke lønn.


lørdag 23. oktober 2021

Reisen

 Å reise med fly etter Corona er litt utfordrende på grunn av at flere ruter er innstilt. Derfor tar reisene lenger tid. 

En annen utfordring er at ruten mellom Roma og Brindisi har vært betjent av Alitalia. Dette selskapet er konkurs og overtatt at transportministeriet i Italia. Samme fly, men antall ansatte er redusert fra ca 10.000 til ca 2.800. 

Når vi bestilte billetter i februar for turen i september skulle vi dra fra Stavanger kl 06.20 og lande i Brindisi 14.30.  Det har vært mange endringer underveis og til slutt landet vi i Brindisi 18.35.  Den ekstra tiden måtte tilbringes på flyplassen i Roma der vi var i drøyt fem og en halv time. Heldigvis har de, i forbindelse med utbyggingen plassert "myke" benker der man kan strekke ut og i beste fall få en blund.  Det har også dukket opp flere spisesteder som har langt bedre mat enn det de tidligere spisestedene hadde.


Men før vi kom så langt var det en del som måtte ordnes. 

Flyreiser kan bli innstilt underveis og det kan være utfordrende m.h.t. Sofies dialyse. Vi har derfor med en ekstra dialysepose med to liter væske. Væskeforbud på flyene blir ordnet med attest fra sykehuset.



Men, når vi kom til Sola gikk kofferten gjennom sikkerhetskontrollen uten videre.  Det samme skjedde ved innsjekking i Brindisi for tilbaketuren. 

Men på grunn av at Sofie hadde bestilt assistanse, fikk hun gå på Fasttrack mens jeg måtte gjennom labyrinten for å komme fram til sikkerhetskontrollen.  I tillegg kom vi først inn på flyet. Assistert like til setet og hjelp med å løfte 18 pluss 9 kilo koffert opp i bagasjehyllen. Det er likt på alle flyplasser. Hjelp fra flydøren og til neste gate.  I det hele tatt fungerer det utmerket og gjør det mulig for Sofie å dra på langtur. 

Forøvrig ble det lått og løye på flyplassen i Amsterdam. To damer i sin beste alder var assistentene våre. Jeg spurte om de ikke var glade for ordningen med assistanse som skaffet dem jobb. Svaret var jo, det holdt dem jo borte fra gaten..... det er tross alt Amsterdam. 

Latteren runget i kjøretøyet mens vi ventet på at flydøren skulle bli åpnet. 




fredag 22. oktober 2021

Mat, mat og mat.

 Vi er glade i god mat. Og god mat finner vi mye av i Puglia.

Jeg har tidligere spist stinco (kalveskank) på restaurant i Grottaglie og det var en særdeles god opplevelse. Dermed tenkte jeg at det måtte være mulig å få tak i en skank og ta med hjem. Melding ble sendt til et par forskjellige slakterbutikkker og Camassa i Grottaglie kunne bekrefte at ja, de hadde stinco.  Gaute ble med på turen, han kunne også tenke seg litt av godsakene. For godsaker i kjøttveien mangler de ikke. 

Men stinco, det hadde de bare en av, så Gaute måtte finne noe annet. Slakteren kom bærende med det som så ut som en halv ku på akselen og skar av skanken. Den veide drygt tre kilo! Jeg innså at vi ikke hadde lang nok tid før hjemtur til å få spist alt og den ble dermed frosset og fikk bli med hjem i håndbagasjen. 
En annen ting vi liker godt er å lage bacalao. Da kjøper vi Filetto - saltfisk som er importert fra Norge. Nå var jeg på markedet og kjøpte med meg 3-4 kilo av det som i Norge kalles loins. Prisnivået er annerledes i Puglia. Jeg betalte € 10 pr kilo.  På Meny selges loins;
Det er nesten uforståelig at alle ledd kan tjene penger på fisken. Den skal transporteres 4-5000 km fra Nord-Norge til Puglia og allikevel koster den sjetteparten av det den koster i Norge. 
Jeg dro av skinnet og delte den i passe biter.  I håndbagasjen med den også.
Vi må passe på å få med ost også. Vi kjøper Rodez, en fransk ost der nesten all produksjon havner i Puglia. Denne gang en vellagret av slaget. Vekt, ca to kilo - i håndbagasjen med den også.

Sofie vil alltid ha med seg pizzaosten fra Galbanino. Den kommer i flere størrelser og vi kjøpte den minste på 270 gram. Fire av dem får sikkert plass i håndkofferten innimellom alt det andre. Så kan de fryses ved hjemkomst. 
En annen spise som jeg er glad i er Lardo. Det er rent svinefett som er krydret og saltet og oppbevart i marmorfat til det er speket. Litt vanskelig å få tak i, men Suma skuffet ikke. De hadde endatil lardo som var lokalt produsert og etter å ha blitt servert en liten smaksprøve havnet et større stykke i håndkofferten. Når jeg skal steke bacon eller kjøtt begynner jeg alltid med små biter lardo som avgir mye fett og etterhvert minker inn til små sprø biter med en nydelig smak.  
Vi har lov å ta med 12 kilo i håndbagasjen.  Jeg tenkte at det aldri var blitt kontrollert noen gang så jeg tok sjansen på å trille med meg 18 kilo. Det var også et par liter dialysevæske i kofferten. 

Det gikk helt greit.  Mer om det i neste innlegg. 










torsdag 21. oktober 2021

Jeg blir gjenkjent

 Når jeg beveger meg rundt i Ceglie blir jeg gjenkjent.

Det begynte med en dag jeg passerte frisøren som jeg går til når jeg er her.


I døråpningen sto en mann jeg, såvidt jeg vet aldri har sett før. "Benvenuto" (velkommen tilbake) sa han. Selvsagt stoppet jeg opp og sjekket, men fortsatt, ingen gjenkjennelse. Han forsto problemet og fortalte at han bodde ikke langt fra vårt hus og hadde full kontroll på hvem vi var og når vi var der. 

Jeg var på vei for å bestille bord på Osteria Pugliese, vårt favorittspisested i byen. Vi har så dårlig telefondekning i Villa Serena at forsøk på å ringe for å bestille bord er dødfødt. Når jeg kom fram, var det stengt, men et vindu var åpent. Jeg påkalte oppmerksomhet via vinduet og en av kokkene kom ut for å sjekke. Servitørene kom også ut og jeg fortalte at jeg ville bestille bord for fire på torsdag. Svaret var at da noterer vi bord for Livar Dubland på torsdag, De visste hva jeg het uten at jeg har fortalt det.  På vei hjem kjørte jeg innom en bensinstasjon for å fylle tanken. På vei tilbake til bilen etter å ha satt inn kortet, hørte jeg navnet mitt bli ropt. (Det er ikke mange Livar i Puglia)  Det var Maurizio, som driver en trelasthandel, som ønsket meg tilbake i Ceglie.

Torsdagen kom og vi skulle dra til Osteria Pugliese. Akkurat når vi var på vei ut døren, ringte de via messenger og fortalte at det regnet i byen. Kunne vi forandre bestillingen til å sitte innendørs i stedet for ute?  Selvsagt kunne vi det. 

Men det betydde at mange som hadde bestilt bord ikke kunne få plass den kvelden. Vi blir satt pris på, prioritert og ivaretatt. 

I bakeriet der vi kjøper brød (Pane di Matera) behøver jeg ikke si hva jeg vil ha. De bare snur seg og henter brødet, pakker det inn og ber om €1,50. Det kan kanskje forandre seg, bakeriet har skiftet eiere. Den som har lever får se. 

Det samme opplever vi i Ipersisa, supermarkedet som før var PAM. AnnaLisa i kassen husker navnet og  hun bryr seg. Spør etter både meg og Sofie.  Alltid kjekt å treffe både henne og Michele, Lina, Cosimo, Nico, Maddalena og Tiziana. 

En dag kom det en bil kjørende sakte langs veien utenfor oss. Sjåføren, Domenico Venerito, var på leting etter hunden som hadde forsvunnet.   Han hadde og satt opp plakater overalt i området med etterlysing og bilder av hunden.

Domenico er gift med datteren til Maria og Pietro og har overtatt eiendommen to-tre hundre meter fra oss, etter at Pietro døde for et par år siden.

Før vi dro hjemover var jeg i byen og gikk forbi Cartolandia (butikken til Domenico) og spurte om hunden hadde kommet til rette. Det hadde den.

Dagen før vi dro tilbake til Norge kom det to syklister inn i gården hos oss. Det var Luciano (frisøren) og Domenico (hundens eier) som ville hilse på. Luciano visste hvilket område vi bodde i og Luciano visste nøyaktig.  Felles bekjentskap som nesten blir som felles venner. 

Er det rart vi trives?


Hjemme igjen.

 Det ble slutt på oppholdet her. 

Livar kom 17, august, dro tilbake 11. september og reiste tilbake i lag med Sofie den 14. sept. Vi har hatt gode dager når vi ser tilbake på oppholdet. 

Vi har hatt samling med de nordmennene som bor i nærheten. Både med langbord og bacalao og "stikk innom" besøk. Alltid kjekt begge deler.

En dag vi satt ute begynte vi å snakke om veggflisene vi hadde satt opp. Men først da oppdaget vi at de var borte. Noen hadde tatt seg bryet med å fjerne dem.  Vi får bare håpe at de får like stor glede av dem som vi har hatt.  Det kommer nok opp nye etterhvert, men da limt fast på en plate som kan tas inn før vi drar herfra. 

Vi har hatt godt klima i denne perioden. Noen dager for varmt, andre dager for vått. Det var problemet mens Lisa og Hans var her på arbeidsferie. 

Etter at Sofie kom, har det vært mer levelig, bortsett fra siste dagene. Værmeldingene har vist særdeles negativ utsikt, Mye torden, regn og lave temperaturer. En av tre har slått til. Temperaturene har vært lavere enn normalt. Regn; i løpet av de siste halve året har det kanskje kommet det som vi i Norge kaller rotbløyte. Det er hvis vi legger all nedbør sammen  for hele kommunen.  Det rare er at det er så lokalt.  Søndag 10. dro vi på biltur og i Ceglie, ca 7 km fra vårt hus, rant det bekker gjennom gatene. Når vi kom hjem sjekket jeg måleren om kvelden og den viste at de siste 24 timer hadde vi fått 7 mm.

I løpet av tiden vi har vært her har vi oppdaget at det finnes andre nordboere i området. To-tre kilometer fra oss er det en dansk vestjyde som har slått rot i lag med sin polske samboer. Det er alltid kjekt med nye bekjentskaper, ikke minst når vi snakker omtrent samme språk. Hans samboer er særdeles interessert i planter og vi fikk avleggere i fleng og kunne kvittere med både nespole og kastanjetre som gjengjeld. 

19. oktober dro vi tilbake til Norge.  Mer om det siden.









torsdag 16. september 2021

Jeg gikk en tur på stien......

 Bare det at det slett ikke var noen sti, og skogen var ikke stor nok til å kalles skog.  

Men, jeg gikk i alle fall en tur i bakhagen på grensen mot nord. Ville sjekke om det var nøtter på valnøttrærne. Resultatet var magert.  

Lenger nede hadde Franchino vært og ryddet greiner på furutrærne slik at det blir lettere å komme til med traktoren når han skal harve til våren.

Tilbaketuren gikk langs grensen mot sør og der står det et mannshøyt plommetre. Det som valnøttrærne manglet hadde dette treet tatt igjen i stort monn.  Man kan trygt si at det bugnet av plommer.   Jeg gikk hjem og hentet en bøtte.  Det måtte jeg gjøre to ganger. 

Jeg brydde meg ikke så mye om jeg ikke fikk med alle plommene, noen var overmodne og falt av bare jeg kom borti greina, andre var mer passe. 

Nå begynner arbeidet med å fjerne steinene og å finne ut hva vi skal bruke dem til. Kanskje litt syltetøy og kanskje litt likør.


Uansett, først steinfjerning. Det ble ca 11 kg plommer i alt. 



Så får vi se etterhvert hva det blir til videre tenkte jeg.  Når halvparten var utsteinet og kjørt gjennom saftsentrifugen var det tid for prøvesmaking. Det var ikke mye smak. 

Litt siling gjennom et dørslag reduserte volumet mye. Deretter koking til det hele var redusert til omtrent halvparten. 

Nå var det endelig smak nok til at det nok blir en flaske plommelikør til slutt.  Resten får jeg kanskje ta med og gi til noen som har griser. 



Før plommehøsting kom smeden Rocco med spesiallaget luke til pumperommet.  Det ble riktig så bra til slutt.  Kanskje monterer jeg elektrisk gjerdeaggregat inni slik at dersom noen synes det kunne være kjekt å bryte seg inn, blir skremt når de berører luken. 




lørdag 4. september 2021

Dopo due setttimani

 Eller på norsk; to uker senere.

Ting går seg til etterhvert. Når jeg kom måtte det ny vannpumpe til. Giuseppe, "vår mann" hadde en  "idraulico" - rørlegger som kunne gjøre jobben. Det skjedde dagen etter ankomst. Endelig mulig å dusje. 

Etterhvert fikk jeg ting til å fungere. Like til lørdag morgen da vannpumpen sveiv og sveiv uten å avlevere vann. Giuseppe ble kontaktet og han forsøktande å kontakte rørlegger uten hell - foreløpig. 

Mandag kom imidlertid rørleggeren utpå dagen. (etter et par SMSer) Da hadde jeg allerede kjørt Lisa og Hans til flyplassen og levert bilen på verksted til skifte av et lager i forhjulstillingen.  

Problemet med vannet var ikke pumpen, men sugeslangen fra cisternen. Den lakk og dermed klarte ikke pumpen å dra vann. Rørlegger dro og kjøpte ny slange og fikk systemet til å fungere. Han anbefalte at vi ikke brukte slange, men galvaniserte rør i stedet. Slanger varte bare 4-5 år før de måtte skiftes. 

Elektriker er et annet "problem". Vannpumpen trenger strøm og det er mange meter fra hus til pumpe. Ledningene er gamle og slitte, noe som medfører "krypestrøm". Ikke så mye at det gir utslag på jordfeilbryteren men nok til at vi ikke liker det.  Det kan medføre at golvflisene ute må hugges opp.  Heldigvis har vi mange nok til å erstatte de som eventuelt blir ødelagt. "Me får sjå" får jeg si som en annen nordmann her bruker å si.  

Elektrisitetsopplegg er annerledes  her enn i Norge. Hjemme i Norge kan man slå av bryteren og strømmen forsvinner. Vi kutter "plussledningen".  I Italia kutter man "negativ ledning". I praksis betyr det at selv om man skrur av strømmen på bryteren går det strøm gjennom ledningen.    Derfor må det installeres bipolar bryter, en som kutter begge ledninger.  Jeg kan ingenting om strøm, så denne forklaring er forfattet etter hukommelse etter et samtale med en norsk elektriker (Takk til Jostein).      

Så skal muren rundt eiendommen fikses. Det er i dag hel mur av varierende høyde. Oppå den er det "pyntemur" som etterhvert faller ned på grunn av rust i armeringen.  Nå skal det settes netting oppå muren i stedet for "pynten".  Heldigvis har jeg en god entreprenør som gjør jobben for meg.  


Men først måtte blåregn og andre klatrere fjernes. 

Jeg selv får holde meg til småjobber. Eller, når Lisa og Hans er her, la dem jobbe. Så får de bruke nyplukka mandler til noe kjekt i stedet for bare jobbing. 


Det var godt å ha noen å jobbe litt. Huset har blitt kalket på framsiden, murene ut mot veien har også fått en oppsjaining. Det har blitt både pusset og kalket. 

Det ble også flyttet noen planter som sto malplassert i forhold til jord, lys og skygge.  Så nå kan kanskje papegøyeblomsten vise seg fram i all sin prakt.

Vi har i sin tid fått et par Canna av gode venner.  De var helt visne kunne Terje fortelle når han var bortom i begynnelsen av juli for å vanne judastreet. De fikk en bøtte vann hver et par ganger.  Nå blomstrer en av dem. 

Døren ut fra gapahuken hadde seget, eller kanskje hele gapahuken har seget. I alle fall tok døren i golvet og når vi var flere ble det letter å fikse den.




Det ble også mulighet for å beskjære "tuntreet"  Ny batteridrevet motorsag gjorde jobben enklere for Hans.







Hele tunet ble lysere etter jobben var gjort.

Det ble også litt ved å ha i uteovnen der vi nyter fløyelskveldene under gapahuken.  



                            


Corona

Vi vet alle sammen at Italia ble hardt rammet av Covid19.  Vi vet også at vi i Norge har sluppet rimelig greit fra pandemien. Allikevel ser ...