tirsdag 6. april 2021

Vi skal tilbake!

 Vi skal tilbake!

Vi har tatt sjansen og kjøpt billetter.  KLM har i annonser lovet at hvis man ombestemmer seg fram til dagen før avreise, kan man få refundert billettene eller brukt dem ved en senere anledning.


Dette løftet samt lav pris gjorde at fristelsen ble for stor til å la være. 

Reisetiden er også bra og dermed var valget lett. I alle fall for Livar.  Som mange vet, så har Sofie noen utfordringer når det gjelder helse. Det gjør at hun tåler varme dårligere enn før. For Livar er det omvendt. Varme gjør, om ikke underverker, så i alle fall livet lettere. 

Derfor har vi valgt en delt løsning. 

Livar drar alene den 17. august og returnerer den 11. september.  Så drar vi begge tilbake den 14. september og blir til den 19. oktober. 

20. til 30. august kommer Lisa og Hans på "arbeidsferie". 

På grunn av Covid har vi ikke kunne være der på en ordentlig og normal måte siden 2019. Det har hverken hus eller eiendom forøvrig hatt godt av.  Huset bør ha en omgang med kalkkosten og det igjen krever smidighet og ungdommelighet som ikke vi er i besittelse av lenger.  Det blir derfor rimeligere å betale billetter for gratis hjelp fra Norge enn det er å få lokale til å gjøre jobben. (Vi har hjulpet mange italienere på andre måter i året som har gått)

Ikke at de lokale ikke trenger penger. Det gjør de og det skal de få, og det har de fått. Vi har prosjekter som det kreves profesjonelle krefter til. Bl. annet må vi ha elektriker til å trekke nye ledninger fra huset og ut til vannpumpen.  Vi har en god elektriker til å gjøre jobben, problemet kan bli at når jeg kommer er "ferragosta" startet.

Ferragosta er er ordning fra keiser Augustus tid.


Da fikk slavene et par dager fri fra 15. august hvert år, dermed ble tradisjonen født. Problemet for oss er at "alt" stenger ned. Det blir som fellesferien i Norge for flere år siden, bare i større potens.


Tomten bak huset må harves. Det er lovregulert i området for å unngå at grasbranner ikke spres seg over eiendommen. Hvordan det skal løses i år var et problem som det må finnes ut av. Loven sier at det må gjøres i løpet av april hvert år, men når ikke engang våre naboer som kun har feriehus der og bor 15 km derfra ikke har lov å dra til huset, kan det by på problemer. De som harver har vi ikke mulighet til å nå på mail. SMS responderer de ikke på. Men italienerne bruker Whatsapp og der fikk vi napp. Nå blir det harving innenfor lovverket og betaling skjer i august.  Det er godt å ha gode venner og kontakter.  

Sempre problemi - sempre soluzioni.



torsdag 1. april 2021

Kostnader - kæ kosta lorten.

For mange år siden var det en mann på Varhaug som hadde kjøpt seg ett teknisk vidunder; en radio. En nabo kom innom for å sjå og høyre. Etter en tid kom så spørsmålet;  "kæ kosta lorten"? 

På grunn av bloggen ble jeg spurt av en som var interessert i å kjøpe hus i Puglia om hva man måtte beregne i kostnader.  Av helt spesielle årsaker ble det ikke noe av huskjøp, men kanskje andre er i lignende situasjon.

Mange av oss har tenkt at å ha hus i "syden" er oppfyllelsen av drømmen.  Det er fullt forståelig når man opplever somrene i Norge som kalde og våte.

Man har flere muligheter og flere land å velge mellom. De fleste har valgt fastlandet i Spania. Vi har vært der og sett ghettoer som er lukket for vinteren. Vår opplevelse kan godt være feil, det tar jeg ikke stilling til her, 

Noen har valgt Tyrkia. Det er billig å kjøpe leilighet  der, men tør man ta sjansen på å kjøpe i et land med et despotisk styresett? 

Frankrike er et alternativ, men står ikke høyt på nordmenns ønskeliste..  

Det gjør imidlertid Italia. Romernes land som har flest steder på Unescos verdensarvliste blant alle land. 

Når man tenker feriebosted i Italia ser de fleste for seg rullende åser med pinjetrær i Toscana. Eller overfylte strender i nærheten av Cinque Terre.  Men Italia er så mye mer. Øyer i "Mare nostra" (vårt hav) Middelhavet, eller et annen av de tyve regioner i støvlelandet.



Når vi satte i gang letingen var det noen kriterier som måtte oppfylles.

Punkt 1 var at det ikke måtte koste all verden. 

Punkt 2 var at vi kunne bo der.

Enkelt nok og vi satte i gang med leting. Når det gjaldt punkt en ble det klart at Puglia var det beste alternativ blant de italienske regioner. 

 Mange har stilt spørsmål om hva det koster å ha hus i Italia.  Det kan vi ikke svare på, men vi har en peiling på hva det koster i Puglia. 

Når det gjelder kjøp av hus er det avgifter og honorarer som utgjør kostnaden. Avgift til staten utgjør ca 8% av kjøpesummen. (men bare 3% hvis det er "prima casa" som man skal bo fast i. Det er forskjellig sats for hus og eiendom, derfor en omtrentlig sats. Så skal megleren ha sin provisjon, som regel ca 3%. Notaio som står for tinglysingen skal også ha sitt, tolken skal ha sitt,  så det blir en pen sum til slutt.  Det er umulig å gi et eksakt tall.

Det er også umulig å gi et eksakt tall på driftskostnadene.

Man slipper ikke unna eiendomsskatt og renovasjon. Denne varierer fra kommune til kommune og den er forskjellig fra om det er prima- eller seconda casa. Sluttsummen for seconda casa kan være 10 ganger høyere enn for prima casa. Regn med ca € 1000 for sistnevnte. 

Noen betaler en commercialista - regnskapsfører for å beregne summen som skal betales. Det gjør ikke vi. Man kan, som oss, kontakte kommunen direkte for beregningene og få avtale om at de sender regningen i posten. Der vi bor klarer de ikke sende regningen på mail.

Å betale denne regningen krever at man har konto i italiensk bank.  Da trenger du også Codice Fiscale som nesten tilsvarer norsk personnummer. 

Hvis du har en skikkelig megler ordner megleren dette for deg.  

Alle hus må ha vann, avløp og strøm. 

Har man innlagt offentlig vann betaler man etter forbruk Takstene er uforståelig beregnet men antakelig dyrt dersom man bruker dette vannet til vanning av planter ute. 

I vårt hus har vi ikke offentlig vann, men cisterne som samler opp regnvann. Alle hus utenom byene samler regnvann i cisterner av varierende størrelse. Er ikke cisternen stor nok til å dekke behovet må man kjøpe vann fra tankbil.  7000 liter koster ca € 25,- 12000 liter koster € 40,- (hos oss)

Nyere hus eller renoverte hus har krav om tokammers septiktank. Disse må etterhvert tømmes og siden vi har gammeldags synkesystem har vi ikke oversikt over prisen, men jeg husker at jeg betalte ca € 70 for å få tømt og renset cisternen. Det kan nok gi en pekepinn om prisnivået. 


Strøm er dyrt! Det er en del faste avgifter  og det er begrenset kapasitet i systemet. Normalt har privathus tilgang på 3KW.  Prima casa blir i tillegg belastet TV-lisens via strømregningen. (€90/år)

I og med at strøm er dyrt, bruker de fleste gass til koking. Flaskegass er rimelig. En flaske kan vare flere år. 

Forsikring av hus og innbo er selvsagt frivillig.  

Om man vil forsikre finnes det flere muligheter. Vi har valgt å forsikre hos Intasure.com og de har vært konkurransedyktige på pris og service. Her varierer prisene med risiko og om man har innbrudd stiger prisen.  Regn med fra € 500 til € 1000 pr år.

Jeg har sjekket med IF, men de er dyrere totalt sett. 

Alarm kan være godt å ha. Et bra vaktselskap passer godt på og har kort utrykningstid. De er også behjelpelige på andre måter, f. å ordne opp hvis strømmen forsvinner. Noe den ofte gjør hvis det er tordenvær.    Regn med å måtte betale mellom € 40 og 50 pr måned. 

Internett har blitt en nødvendighet i dagens samfunn. Ligger huset i godt utbygget område kan det være mulig å få internett via kabel, men det er nok heller sjeldent.  Vi som har hus på landet må gå for andre løsninger. Vi har forsøkt flere løsninger med lokale leverandører, men opplevd særdeles dårlig service hvis problemer oppsto. Nå har vi internett via parabol og satellitt.  Man må regne med fra ca € 30 pr måned. 


Når huset står tomt om vinteren kan det være helt nødvendig med avfukting. Vinteren i Puglia er fuktig og innvendig kondens kan oppstå. Det finnes to metoder, enten frittstående avfukter eller avfukting ved på bruke varmepumpen. 

Frittstående avfukter koster fra € 150 og oppover. Varmepumpe koster fra ca € 700 og oppover, ferdig installert. 

Man må ha transport når man er der. Om huset ligger i eller i nærheten av en by kan man klare seg med apostlenes hester, men det er fortsatt tungvint siden offentlig transport er lite utbygd.  Leiebil er det beste alternativ. Man kan selvsagt kjøre egen bil fra Norge og ha den stående der et par år før den må kjøres hjem for EU-kontroll. Eller man kan kjøpe egen bil og ha der. Det er en vanskelig prosedyre og kan være umulig om man ikke har permanent oppholdstillatelse. Men i 2011 fikk vi det til.




lørdag 30. januar 2021

Det ser "spøkje ud"

 Det ser dårlig ut med mulighetene for italiatur på en stund. 


Covid19 er en gjenstridig besøkende og vanskelig å bli kvitt. Vaksinen lar vente på seg for både oss og for italienerne og det betyr nedstengt.  

Vi liker det ikke, men det er ikke noe som vi kan gjøre noe med. Bortsett fra å bekymre oss for alle plantene i potter og kar. De vil nok ikke overleve sommeren uten kunstig vanning. 

Vi kommer til å savne cannaplantene mest. De er gamle og godt etablerte. Vi får bare håpe og tro at de overlever tørken og kan livne til når de en gang får vann igjen.  Normalt har vi dryppvanning på dem om sommeren, men det er i det blå for kommende sommer. 









Vi har også et nyplantet judastre. Vi fikk hjelp til vanning utover høsten, så der er det bare å håpe. Det står i alle fall i jord så sjansen er noe bedre for overlevelse.


Bildet er tatt av "vannehjelpen" i slutten av september så vi anser sjansene for gode til at vi en gang kan se det som voksent eksemplar. Eller i alle fall med blomster lenger oppe på treet. 

Det kan nok hende at vi blir for gamle til å se det i all sin prakt slik som det som står et par hundre meter fra Villa Serena.


Det er håp om en tur senere i år. I alle fall hvis spådommene fra FHI slår til og hvis Italia åpner for oss.


Vi er rimelig leie av å sitte i en leilighet og ikke kunne omgås slekt og venner. Det er vel forsåvidt de fleste av oss. 


onsdag 19. august 2020

En liten snartur


 Ingen ting er helt normalt i år.  Covid 19 har gjort at vi ikke har kunnet benytte våre bestilte reiser.  Vi skulle vært her i påsken, vi skulle ha vært en snartur i begynnelsen av juni og vi skulle dratt i slutten av august.

I stedet ble det en tur med bilen i april / mai og en liten snartur fra 11. til 20. august i lag med Lisa og Hans.  

Det første som skjedde etter ankomst var at kjøleskapet hadde sluttet å fungere.  Forsåvidt forventet siden det er minst femten år gammelt og har slitt med å holde temperaturen lav nok et par år.Men, det gamle skapet var mindre enn de som selges nå så det krevdes stor innsats med fjerning av veggplater. Til slutt var alt på plass og vi kunne konstatere at det virket som det skulle og i tillegg ble det lysere på kjøkkenet. 

På forhånd hadde jeg bestilt ny plenklipper, kompressor og motorsag hos ManoMano.  De skulle leveres hos vår venn G. Filomeno, men motorsagen var ikke ankommet. De to andre tingene kunne hentes som avtalt. 

Pelletsovn var bestilt hos Leroy Merlin og utleveringen derfra gikk greit, men sakte.  Jeg hadde også bestilt en trillebår, men den hadde de ikke inne og beløpet ble refundert umiddelbart. 


Det har vært varmt. Derfor er det godt at Lisa hadde planer om shopping av sko og klær.  Det er for tiden utsalg hos klesbutikkene så tur til kjølige kjøpesentre var populært. Det ble i alle fall kjøpt vesker til "den store gullmedalje"

Vi tok også en til til Castel del Monte. Et slott bygget av Keiser Frederic II i perioden mellom 1240 og 1250.  Uheldigvis hadde vi ikke oppdaget at det kun solgtes billetter online så vi kom ikke inn. Men det er stilig utenfra også.

I Ceglie opplever vi av og til at det luftes helgener. I år ble det ingen bæring av San Rocco, byens skytshelgen. Han skal være spesielt god beskytter mot pesten. Men Corona har han lite virkning på.  I år sto statuen i kirkedøren og folk satt og sto utendørs med nødvendig avstand. 


Vi har spist god mat under oppholdet. Gått til "gamle" venner og bekjente. I varierende prisklasser.  På en trattoria i Ceglie fikk jeg beskjed om å åpne lommeboken. Sjefen forsynte seg selv med € 20 og sa takk for ikveld. (Takk til Giuseppe og Federica)


Vi har også benyttet anledningen til et besøk på Rådhuset i Martina Franca. Palazzo Ducale som er oppført i 1668. Nydelig bygg i barokkstil. Golv, vegger og tak var dekorert og nydelig ivaretatt. 


Hjemme i Villa Serena har vi hatt problem med elektrisitetsanlegget. Det er ikke akkurat profesjonelt utført og utbygget, derfor fikk vi tak i elektriker Gianpiero Suma som skulle løse problemet med krypestrøm. Denne omgang ble muren og utelysene som ble prioritert. Det ble hugget hull i blokkene slik at det kunne strekkes rør til kablene.  Nå er det endelig profesjonelt og bra utført. 


Nå er det bare hjemreisen som gjenstår.  Uheldigvis har Nederland blitt "rødt" så det blir testing og karantene etter hjemkomst.




onsdag 15. juli 2020

Ubedte gjester.

Av og til skjer det noe som ikke er kjekt å oppleve og slett ikke kjekt å skrive om.

Vi skulle vært i Villa Serena fra 3. april til 7. mai. Men, Covid-19 satte en effektiv stopper for det.  Det var ikke bare vår reise som stoppet opp. Italienerne hadde heller ikke lov å reise mer enn strengt nødvendig, til matvarebutikk og apotek.  Ikke til jordstykket som ikke ligger ved siden av huset, ikke til venner, ikke til fritidseiendommen.  Det betyr at all trafikk på veien forbi vårt hus stoppet totalt opp. Ikke at det er allverdens trafikk til vanlig, men i alle fall såpass at man må sjekke nøye når man skal ut på veien.

Manglende trafikk og manglende tilsyn og besøk er det andre som ser på som en mulighet.  Dermed fikk vi ubedte gjester. 
De forsynte seg godt første gangen. men mye vil ha mer. Så de kom tilbake og fant veien inn i garasjen der de fant større gjenstander til bruk ute i hagen. 
Vi har alarmselskap som passer på. Men gjestene er listige. De fingerte et innbrudd på andre kanten av byen, dermed fikk de bedre tid hos oss. 

Vi fikk bilder tilsendt fra Alarmselskapet. Disse videresendte vi til forsikringsselskapet. 

Problemet er at forsikringselskapet også hadde problemer med Covid-19. Hjemmekontor og pulverisert ansvar. Pluss at de hadde begrenset mulighetene til å sende mailer med vedlegg.  Jeg har sporing på mailsystemet mitt og det var utrolig frustrerende å se at mine mailer ikke ble åpnet.  Men etterhvert fikk jeg kontakt og alt løste seg.  
I betingelsene står det at selskapet dekker inntil £ 300 for nødvendig reise, mot forhåndsgodkjenning.  Siden de ikke leste mailene kunne jeg ikke få slik godkjenning, men når jeg endelig fikk kontakt og forklart situasjonen utbetalte de allikevel.  Det fikk jeg ikke vite før jeg var kommet tilbake til Norge.

Mens dette pågikk fikk vi melding om at det hadde vært forsøk på å stjele bilen.  

Jeg kunne ikke sitte i Norge i uvisse.  Å reise til Italia har begrensede muligheter, så jeg kontaktet Fjordline og bestilte billett fra Risavika til Hirtshals neste morgen den 22. april.  På kaien fikk jeg beskjed om at jeg nok ikke kom i land i Danmark, men jeg tenkte at et forsøk er det verdt.  Jeg hadde tatt med meg utskrift av bilder fra innbruddet, samt skrevet en tekst på engelsk og italiensk der jeg forklarte hvorfor jeg var på reise. 
Overfarten var spesiell. Jeg hadde booket liggestol for å kunne hvile underveis. Forsåvidt grei nok stol, men det var så kaldt i rommet at det var umulig å være der.  Det var også mulighet å kjøpe mat ombord.  Hadde jeg sett på forhånd hva de serverte, hadde jeg heller gått sulten.  

Mesteparten gikk umiddelbart i søppeldunken.

Ved ankomst til Danmark ble jeg selvfølgelig stoppet. Jeg forklarte situasjonen og fikk beskjed om å ikke stå her, men komme meg videre.
Neste gang jeg ble stoppet var på grensen til Østerrike. Fram med pass, arket med forklaring og bilder og så vente.  Deretter måtte jeg signere en erklæring på at jeg ikke skulle stoppe i Østerrike, men kjøre rett gjennom.
Siste gang jeg ble stoppet var når det var 13-13 mil igjen av turen.  All trafikk på motorveien ble sluset inn på en rasteplass for kontroll. Denne gangen var det kun nødvendig å fortelle hva som hadde skjedd.  "vai, vai" var politiets ordre. (avgårdekåre, fritt oversatt).

Vel framme kunne jeg konstatere at en del var fikset allerede. Mye takket Gaute og Lill Karin som satt coronafast i området. 

 Kjeltringene hadde dratt gittrene foran vinduet rett ut av muren.  Sannsynligvis har de brukt tau bundet fast til en bil på naboeiendommen.
Vel inne fant de reservenøkler til ytterdøren, noe som gjorde det enklere å bære ut pelletsovnen og andre ting de syntes de hadde større behov for enn meg.

Garasjen ble åpnet på en annen måte. Her gikk de gjennom veggen.  Alarmen ble utløst men når personell fra vaktselskapet ankom oppdaget de ikke hullet på baksiden av garasjen og trodde derfor det var falsk alarm.  Det var forøvrig stupmørkt mens de var der.  Fra garasjen fikk de med seg motorsager, plenklipper, kompressor, slåmaskin og selvsagt en trillebår til å frakte tyvegodset i. 


Noen hadde også forsøkt å stjele bilen.  De knuste sidevindu bak, brakk opp dørlåsen framme, prøvde tyvkobling uten hell, brakk opp panseret og stjal batteriet.  Batteriet var forøvrig frakoblet og det gjorde at de ikke fikk start på bilen. 

Som sagt, jeg dro ned i bil. 2.644 km, ca 25 timer effektiv kjøring uten mulighet for overnatting. Dermed ble det å kjøre til jeg ble trett og så sove i bilen til jeg våknet. Det gikk bedre enn forventet.  Det var nesten ikke trafikk på motorveiene nedover. 



Etter utbruddet av Covid19 ble som sagt Italia mer eller mindre nedstengt.  Folk mistet jobbene sine og fikk økonomiske problemer.  Noen butikker satte ut handlekurver der de som hadde mulighet la varer som de som hadde det vanskelig kunne forsyne seg av.  I lokalavisen så jeg at Caritas samlet inn midler for å hjelpe.  Siden vi ikke var der, tenkte jeg at et økonomisk tilskudd kunne være på plass og jeg skrev derfor til Caritas og sa at jeg ville hjelpe, men trengte da kontonummer for å sette inn penger.  De åpnet og leste mailen, men svarte ikke. 
Vi har en venninne; Antonella som rett før krisen kjøpte en liten matvarebutikk i byen. Jeg skrev til henne om jeg kunne hjelpe der i stedet. Det kunne jeg og fikk kontonummeret. Så ble penger sendt med beskjed om å bruke dem så lenge de varte. 
Antonellas ektefelle; Giuseppe, er entreprenør.  Selvsagt spurte jeg ham om han kunne hjelpe med garasjen, vinduet etc.  Det kunne han, men ikke før mandag siden da ble kjøreforbudet opphevet. Det tok ikke lang tid før alt var ordnet, bortsett fra skikkelig innfesting av gitrene. Marmoren på siden av vinduet var knust og det måtte ny til.  Den måtte tørke et par dager før smed kunne fikse gitrene.  
Når smeden kom var hans første spørsmål om jeg kjente Terje.  Det kunne jeg bekrefte og jobben ble gjort riktig så pent. 
Garasjen ble også fikset på en forbilledlig måte. 




Jeg kontaktet bilverkstedet som jeg pleier å bruke for å spørre om de kunne fikse bilen.  Selvsagt kunne de det og NAF ble kontaktet for transport.  Bilen ble hentet sent en kveld og neste dag kjørte jeg til verkstedet for å snakke mer med dem.  Første spørsmål var om det var forsikringssak. Når jeg sa nei, var oppfølgingen; da må vi gjøre det så billig som mulig for deg.    Fin innstilling. 
Jeg hadde også Fiestaen på service der før retur.  Det kostet mindre enn halvparten av det jeg betaler i Norge

Vi hadde ikke lyst til å sette bilen tilbake i garasjen etter det som hadde skjedd og jeg spurte derfor Giuseppe om han visste om et sted som var trygt og der jeg kunne sette bilen, mot betaling selvsagt.  Han visste ikke om noen garasje, men bilen kunne stå hos ham - gratis.   Eieren av bilverkstedet kjørte bilen opp til Giuseppe og Antonella når den var ferdig og når jeg kjørte ham tilbake sa han at "Guiseppe e un brava persona".  De kjente hverandre fra før. 

Før avreise fra Norge kjøpte jeg et overvåkingskamera som vi ville ha inne i huset.  Det ble montert og nå har vi full oversikt.  Vel hjemkommet oppdaget vi at det er en liten hjelper som jevnlig sjekker at kameraet virker.  En liten Lepidoptera (tror jeg det er) gjør jobben. 

Hjemturen ble noe lengre.  Grunnen er at det var få ferjer som gikk fra Danmark til Norge. Den som passet best, var den som gikk til Kristiansand. 2881 km ble resultatet av 28 timers kjøring.  Det skulle gi 103 km/t i gjennomsnittsfart.  (mot 104 på nedturen)


Nå er jeg forsåvidt klar for neste tur. Hvis alt går etter planen drar jeg med KLM den 11. august. Uten Sofie, men med Lisa og Hans. Retur 20. august.  I alle fall for Lisa og Hans.  Om jeg har fått ordnet alt som skal ordnes før vinteren drar jeg også hjem da.  Hvis ikke, må jeg bli noen dager til.

Vi, Sofie og jeg har billett til 25. august med retur 2. oktober. Det hadde vi gledet oss til, ikke minst siden vi var invitert til bryllup.  Men Sofie havnet på sykehus med peritonitt og det gjør utenlandstur umulig for henne.   

Prossimo anno! 










lørdag 4. april 2020

Så sitter vi her

Så sitter vi her i leiligheten på Kristianslyst.  Og lengter.

Planen var at vi skulle vært i Villa Serena nå.  Flyet som skulle landet på Brindisi flyplass i går ettermiddag kom aldri i luften.  

Vi sitter trygt her hjemme og tenker på våre venner i Italia og hvilke traumer og vanskeligheter de gjennomgår.  Puglia er ikke der de har det verst, men folk blir syke og dør der også.  Situasjonen 3. april er 164 døde (20 siste døgn)  I hele Italia 14.681 (766 siste døgn) Prosentvis har Puglia sluppet "lett" fra det, i alle fall til nå.

Men, Italia har ikke samme sosialsystem som vi i Norge har.  Det er mange fattige, kanskje især i sør-Italia. Staten har til en viss grad kommet på banen. Husstander med mindre inntekt enn € 200 i måned pr voksen kan søke om tilskudd. De kan få € 25 hver annen uke. 
Butikkene har satt ut handlekurver der folk som har mulighet til det, kan legge holdbare varer som de som er dårligere stilt kan hente etter behov. Situasjonen får fram det beste i folk.

I lokalavisen for Ceglie Messapica ble det fortalt om Caritas som delte ut matpakker til trengende.  Jeg kontaktet Caritas og spurte om jeg kunne bidra med penger. De leste mailen, men svarte ikke. Jeg kontaktet eieren av en liten matvarebutikk og fortalte at jeg ville hjelpe. Da fikk jeg vite kontonummeret og kunne overføre penger. Nå kan hun kjøpe varer i egen butikk og gi til de som måtte ha behov.  Vinn - vinn situasjon.

Hva kan vi ellers gjøre.  Myndighetene her i Norge oppfordrer oss til å handle lokalt, sette i gang prosjekter i hjemmene for å holde folk i arbeid.  Norge klarer seg nok.
Det er totalt annerledes i Puglia. Der kan man ikke sette i gang noen prosjekter. Folk har ikke lov å bevege seg lenger enn to hundre meter fra hjemmet. Unntaket er å dra til matvarebutikk eller apotek. Da kan en person fra hver husstand dra.  Alle må ha med seg et utfylt dokument der formålet med turen må angis.   Dermed kan ikke arbeidsfolk få nye jobber.  
Vi tenkte selv at vi ville få et tilbud på en liten jobb utenfor Villa Serena. Tanken var å lage noen "portaler" over innkjørselen slik at vi kunne plante klatreplanter. 
Det kunne bli fint med villvin, blåregn eller noe lignende som klatret opp- og utover.
Vi kunne ikke få tilbud siden vi ikke kunne angi nøyaktige mål. eieren av bedriften kunne ikke kjøre til huset for å ta mål selv.  Det er nemlig ikke et livsviktig ærend.  Vi får håpe at vi kan få et overslag uten at det er en bindende pris.  Vi får se.  Planer er i alle fall lagt. Når vi en gang kommer dit skal vi ha en elektriker til å fikse noen kabler og kontakter både inne og ute. Kanskje kan vi få lys i portalene?

Kommer vi dit i juni, kommer vi i august eller må vi vente til neste år? 


mandag 16. mars 2020

Avlyst . . Mannaggia

Corona - Covid-19 om ikke et kjært barn med mange navn, så i alle fall med sterk påvirkningsgrad. 
(bildet er manipulert)
For noen er det krise og livstruende, for oss betyr det "bare" avlyst vårtur til å begynne med.

Om det blir flere avlysninger får tiden vise.

Vi ga beskjed til brudeparet at vi dessverre ikke kunne delta på festen den 30. april.


Nå har vi fått tilbakemelding på at bryllupet ikke er avlyst, kun utsatt til slutten av september.  Vi satser på at vi er der da. I alle fall er billetter bestilt for lenge siden.

Apropos billetter, våre billetter for turen 3. april til 7. mai var bestilt direkte hos Swiss. Det var enkelt å avbestille der, men vi får bare igjen skatter og avgifter. Reiseforsikring må ta seg av resten. 
Vi har betalt med kredittkort og da må man inn på Fremtind.no for å få meldt krav. Det ble gjort og da kom det melding om at vi ikke hadde forsikring. Hvis kravet gjelder kredittkort må man ringe et oppgitt telefonnummer.  Når man gjør det, får man beskjed om at det kommer en SMS tilbake. I SMS'en står det en link til samme side som man begynte på.  Etter mye om og men og flere telefoner kom jeg fram til en person som kunne fortelle at  det var feil på siden. Hun takket for at jeg kontaktet dem og at de ville rette hjemmesiden.  Det har de nå gjort ved å oppgi en mailadresse.  Fire dager etter at jeg sendte beskjed i henhold til hjemmesiden har de ennå ikke åpnet mailen.  Ikke engang et systemgenerert svar om at mailen er mottatt!

Neste tur, 8. juni er foreløpig i det blå. Håpet er stadig levende.  Så får vi håpe at det som står i potter og kar overlever  Om ikke annet, så i hvert fall grønsken.
Vi har hatt venner innom og de har tatt bilder slik at vi kan se at noe lever fortsatt. Det er allikevel trist å se hvor forlatt det ser ut når vi ikke er der.

I alle fall når vi ser hvor lite som skal til før det blir mer trivelig.

Vi skal tilbake!

  Vi skal tilbake! Vi har tatt sjansen og kjøpt billetter.  KLM har i annonser lovet at hvis man ombestemmer seg fram til dagen før avreise,...