lørdag 25. juni 2022

Mens vi venter...på det siste blogginnlegg

 Mens vi venter...på det siste blogginnlegg kan vi jo fortelle litt om andre ting som skjer.

En ukes tid før vi skulle dra tilbake, oppdaget vi at det sto en bil parkert to hus nedenfor vårt. Bilen var registrert i Nederland og siden vi visste at Luigi som eier huset lenge har forsøkt å selge, antok vi at nå var det solgt. 

Jeg gjorde meg ærend nedover og fikk bekreftet at huset hadde fått nye eiere.  De var nesten som oss når vi kjøpte for 15 år siden, slett ikke klar over alt området kunne tilby.

Jeg møtte to personer som var på omtrent samme alder som vi var når vi kjøpte Villa Serena. Madeleine og Guido. Han jobbet innen IT, hun var kunstner som jobbet i mange slags materialer.


Jeg tok dem med på en tur søndag formiddag for å vise dem litt rundt. Startet med en tur til Cave di Fantiano 


Dette er et gammelt steinbrudd som er omgjort til utendørs teater. 

Deretter dro vi til Ceglie der jeg viste dem den nye ostebutikken; Sapori di Latte. Den ble straks en favoritt. 


En tur innom delikatessebutikken Suma, måtte vi også. Så bar det hjemover, men via Franchino som satte stor pris på å møte de nye eierne av Luigis hus. 

Vi har også noen blomster som ikke vil overleve uten tilsyn og siden alle nordmenn er i, eller på vei til Norge nå,  fikk de blomstene og samtidig de grønnsakplanter vi hadde fått i jorden for lengre tid siden. Om de overlever er en annen sak.


Trivelige folk som vi kunne likt å være naboer med og den følelsen forsto vi var gjensidig.  Men slik blir det ikke. 





fredag 17. juni 2022

Nest siste blogginnlegg.

 Forrige blogg hadde overskriften "Vi selger".





Å selge hus her i Italia har erfaringsmessig tatt lang tid. Vi har sett hus som har ligget til salgs i mange måneder, ja kanskje endatil år.   

Sent på ettermiddagen 7. juni kom en megler med det belgiske paret som jeg skrev om i forrige innlegg. 

Jeg tror vi trygt kan si at det var kjærlighet ved første blikk. De gikk storøyd omkring ute. Pekte og beundret planter og blomster i krukker og kar,  Og tok bilder.

Inne fortsatte det på samme måte. Noen få spørsmål, blant annet om alt de så fulgte med.  Svaret fra oss var at nei, vi ville ikke la våre personlige eiendeler stå igjen. Vi ville også ta med noen malerier og sånt, men stort sett alt de så var med i salget.  

Vi følte oss trygge på at det ble disse som skulle overta  herligheten. 

Etter bud og motbud på torsdag 9. juni  ble det stille.  


Men vi hadde bestemt oss for at vi skulle selge. Og vi har en 16 år gammel Ford C-Max,  som vi på en eller annen måte måtte bli av med. Vi har aldri solgt bil i Italia og hadde ikke begrep om hvordan den papirmøllen fungerte.  

Jeg vurderte om jeg skulle ta den til Norge, importere og selge den der. Men sjekket papirmøllen og omkostningene og slo det ifra meg. 

Jeg spurte en venn om han kunne, eller visste om noen som kunne hjelpe oss.  Svaret kom på onsdag 15. Han ville kjøpe bilen selv.  Jeg hadde sjekket prisnivået på en nettside med slikt program og foreslo den prisen. Det ble akseptert umiddelbart.  Han tar seg av papirarbeidet, betaler og lar oss beholde bilen til han kjører oss til flyplassen den 24.  Snakk om flaks. 

Tilbake til huset.

Jeg spurte megler om framdrift, men fikk til svar at vi skulle få vite mer tirsdag eller onsdag i neste uke. Altså få dager før vi reiser hjem. 

Men det var skrevet på meglerspråk. 

Jeg ville vite litt mer og spurte igjen i går 16. juni.  Da kom det et mer forståelig svar. Belgierne ville kjøpe, det som skulle skje tirsdag eller onsdag var signering av kjøpsavtalen og innbetaling av depositum.

Vi kunne slippe jubelen løs. 

Det er nesten utrolig at et hussalg kan gå så fort her i Italia. Nå skal vi til Notaio (Notarius publicus) på tirsdag slik at jeg kan få registrert fullmakt til å kunne signere selve skjøtet alene. 

Signeringen av skjøtet tar tid, så jeg må tilbake en gang på et tidspunkt. Det kan ta måneder, med det gjør ikke noe.   


I grunnen gjenstår det bare å ønske de nye eiere lykke til og håpe de får det like kjekt som vi har hatt det. Vi sitter igjen med gode minner. 


søndag 12. juni 2022

Vi selger

 Så er det avgjort.  Det vil si, jeg har gått med på Sofies forslag.  Om å selge Villa Serena.

Sofie har bestemt seg for lenge siden, jeg har vært måtelig interessert i hennes forslag. Men, jeg innser at kroppen sier stopp. Det blir for mye å gjøre og når alt medfører smerter, forsvinner mye av gleden.

Det har ikke vært lett å innse at epoken med hus i Italia går mot slutten.  Denne våren måtte jeg bare krype til korset og sette huset til salg.  

Vi har lagt ut annonse på Finn.no siden vi selv mener at dette er et hus som kan være midt i blinken for nordmenn. Passe størrelse både ute og inne. Møblert, som en italiener sa; skandinavisk.  Her er mer hygge og kos enn det man normalt finner hjemme hos italienere her i Puglia. 

Vi har også annonsert det på en italiensk nettside; Subito.it.  Det er gratis. 

Vi har også kontaktet et meglerfirma, forøvrig det samme som vi kjøpte gjennom for 16 år siden.  Vi var såpass imponert over behandlingen vi fikk da, at vi med glede vil bruke dem igjen. For ikke å snakke om hjelpen vi fikk både i prosessen og lenge etterpå. 

Så til spørsmålet om pris. Jeg gikk gjennom prospektene hos forskjellige meglere og så bilder, kart og beskrivelse. Deretter la vi prisen litt lavere enn gjennomsnittet.  Vi har også gjort en annen vri, vi har satt den prisen som kjøper skal betale.  Alle omkostninger i forbindelse med salget står vi som selgere for.  Da blir det mye lettere for eventuelle norske kjøpere å forholde seg til summen. De offentlige avgiftene er ikke lett å forholde seg til. Det avhenger av beliggenhet, størrelse på tomten og størrelsen på huset. Så skal megler ha sitt, Notaio (Notarius Publicus) som ordner tinglysingen skal ha for sin jobb, tolken (krav når en av partene er utlending) skal ha sitt etc. 

Men selv om det står et salg for døren. må det jobbes. Mandag kjøpte jeg teakolje og smurte utebordet og alle seks stoler. Det kan være lurt å kunne vise at vi tar vare på tingene. 

En megler var også innom mandag. Skrøt av at han hadde klienter i hele Europa. Greit nok, han kan bare forsøke.  Vi skal uansett finne vår egen megler som kan stå for eventuelt salg. Konkurranse er bra. ingenting betales til meglere som ikke får i gang et salg. Tirsdag kom han med et belgisk par som var begeistret for huset, torsdag kom megler tilbake med et bud som vi ikke aksepterte, kom med motbud og siden hørte vi ikke mer. 

Forøvrig ville megleren ha panoramabilder fra taket. Det fikset jeg og samtidig tok jeg bilder av aprikostreet vårt.  Man kan trygt si at det bugner. 

Moreller har vi også hatt i mengder.  Mye mer enn vi har bruk for.

Jeg har syltet noen liter, venner har forsynt seg, men det er mer igjen som fuglene etterhvert får kose seg med.

Det rare er at prisen på moreller varierer enormt etter hvor man befinner seg i Italia.  Jeg leste nettopp at i Milano koster moreller € 14-18 pr kilo. Her, på markedene er prisen jeg har sett; € 2 eller lavere.  I nord-Italia opereres det med "norske priser".  

Apropos priser. "Vi befinner oss i et område som skryter av "Chilometre zero" - kortreist mat.  Her kommer småbonden med sine varer og stiller på lørdagsmarkedet. Men her kommer også Peppe som selger norsk tørrfisk. Forøvrig av en kvalitet vi kan se langt etter i Norge. Han fortalte meg at han hvert år importerte ti tonn tørrfisk fra Norge. Den beste kvalitet han selger er "filetto" den koster € 10-12 pr kilo. Vi har sett tilsvarende hos Meny i Norge til 8-900 kroner pr kilo.  Forstå det den som kan. 


Forstå meg rett, dette er ikke et vanlig blogginnlegg.  Det er et innlegg for å få deg interessert i å overta vår eiendom. Eller fortelle noen andre om huset.  Et sted der du og dine kan har glede av å tilbringe varme somre i lag med barn og barnebarn på samme måte som vi har gjort. Til store gled for både store og små. 








lørdag 28. mai 2022

Blomster og frukt

 Vi har frukttrær på matrikkelen.  Blant annet har vi plantet et aprikostre og et plommetre for flere år siden.  De har ikke gitt en eneste frukt av noe slag til nå. 


Men vi har to morelltre. Og der er det frukt i mengder.  Det ene treet er har mørkere bær enn det andre og der er frukten moden.  Høyt henger de og søte er de.  For å få plukket uten fare for liv og lemmer bruker jeg gardintrapp og kutter av greina med bær på.  Da er selve plukkingen lett.  Så må steinene fjernes før vi kan sylte.  Heldigvis har vi et par redskaper som gjør jobben lett. 


Vi klarer ikke plukke alt.  Men pytt, vi plukker det vi har lyst til.


Vi har også et gammelt aprikostre. Mange greiner henger over gapahuken og der var jeg oppe i dag og sjekket.  VI har aldri hatt så mye frukt på det treet noensinne.  Og sannsynligvis blir de modne før vi setter kursen nordover.

Vi besøkte nabo Pasquale og Vita og de får ingen aprikoser i år.  De klagde på at det hadde vært frost i mars som ødela blomstringen.  Vi bor litt høyere (352 m) enn dem (337 m) og dermed var vel ikke vårt tre kommet så langt i blomstringen.  

Det kan bli atskillige kilo fra det treet. 

 Det kan nok bli noen fiken også, selv om det ikke blir så mange i år. 


Vi har hatt oss en tur på plantesalget også.  Da kom det roser og annet kjekt med hjem.


 










Jeg har hatt et større prosjekt i gang også. Øverst i det sørøstre hjørnet av eiendommen har det vokset opp et tre / busk som ikke er noe å samle på.




Etter at det har kommet nytt nett oppå muren ville vi gjerne ha klatrere til å skape liv, ikke en gammel stygg busk. Greinsaks og motorsag ble igangsatt og etter noen timer var det hele borte. Noe ble ved og resten havnet på bålet. Det gikk to-tre dager før jeg satte fyr, men det var nok til at det hele brant opp.

Jeg har fuktmåler og veden jeg saget opp til brenne tok det 5-6 dager så var fuktprosenten under 15. Og den er ekstremt tung. 




Blåregnen utenfor huset setter renninger. Først bort til muren, deretter langs muren mens den setter skudd oppover.  Den har strukket seg opp til hjørnet og fire-fem meter langs muren mot veien. I alt over 30 meter fra utgangspunktet.  Nå har den fått litt nett å henge seg i.  Jeg tror det blir bra, selv om den har fått hard medfart mens jobben med gjerdet ble gjort og mens jeg fjernet konkurrenten.

Alltid noe å gjøre. 


onsdag 18. mai 2022

Helbom United.

 Jeg har tidligere skrevet om at jeg ville ha en korallbusk. De er vakre og ville pryde innkjørselen hos oss.  Jeg har kontaktet et par planteskoler og spurt om muligheten til å få kjøpt. 

Ingen hadde slike trær inne, men kunne kanskje skaffe. Jeg purret i dag og fikk beskjed om at, jo de hadde trær tilgjengelig og åpnet kl 17.00.   Det var korrekt, at de hadde trær tilgjengelig. Det var også korrekt at trærne var i god vokster.  Men, for min del var ikke slikt et tre noe som passet oss.

For det første var potten de sto i såpass diger at det måtte spesialtransport til for å få det hjem.

For det andre, og det var det mest avgjørende, prisen var hinsides. De ville ha 550,-  Og det var ikke snakk om kroner, men Euro!

Jeg forlot stedet uten å handle.  Men skuffelsen var der, ikke minst siden jeg allerede hadde satt i gang med å forberede stedet for treet.  Dro derfor innom en annen plantehandler og der sto det en plante og ropte på meg. Dermed kom denne med hjem. 


Den var nettopp ompottet og dermed måtte jeg støtte den opp for å sikre overlevelse.  



I Norge er Hibiscus en inneplante. Her i Italia skal den etter sigende kunne overleve ute. Om det er sant?  Time will show.

Vi har troen på at det skal gå bra, men vi vet ikke noe før evt, neste år. 

onsdag 11. mai 2022

TIlbake igjen

 Det er alltid godt å komme tilbake igjen.  Denne gang er Sofie med. Det gjør det ekstra kjekt for oss begge.

For å gjøre det enda kjekkere ba jeg vaskehjelpen stikke innom for en liten ekstra omgang med vaskefillen.  Det var ikke nei i hennes munn.  Damen er grundig og i tillegg hyggelig. Da er alt bare velstand.

Det siste hun gjorde før hun dro, var å pynte med blomster både ute og inne. Dette var medbragt fra egen hage. 






Vi er heldige som har slike gode hjelpere. I tillegg ordnet hun oppvarmingen av Sofies dialysevæske slik at alt lå til rette for hennes ankomst.

Mye gjenstår ute.  Restene av muren som ble utskiftet er fjernet, Graset har vokst godt siden jeg dro for drøyt to uker siden. Det har ikke regnet mye i den perioden, kun 3 mm. Men det skal ikke mye til før det har virkning. Jeg må nok til med kantklipperen, men heldigvis har jeg glemt å kjøpe bensin.  

Været er bra nå.  Allerede kl 11 var det 22 grader og stigende.  Jeg har hatt en handletur og fått kjøpt noen grønnsakplanter som skal i jorden, pluss et par store handleposer med mat.  Bl. annet en relativt tykk skive av kalvekjøtt som nok må deles opp før den skal på grillen. Her går det an å kjøpe slik mat. Prisen er under € 15 pr kilo. Det er det dyreste kjøttet de selger på supermarkedet der vi handler oftest.  Det kan fort bli bra. 


søndag 17. april 2022

Påskelunch

 Vi kan ikke legge skjul på at påsken er viktig her i Italia. Butikker er stengt både søndag og mandag.  Skjønt det stemmer ikke helt, butikker som satser på tilreisende har åpent da også.

Men lunch første påskedag er et kapitel for seg.  Alle spisesteder annonserer med fast meny til varierende pris. Som regel er alltid drikkevarer med i prisen.  Vi har forsøkt flere steder i årenes løp, med varierende tilfredshet. 

Denne gang dro vi til Grottaglie til Alfredo Laboratorio Gastronomico Ristorante


Det kreves kanskje litt bedre språkkunnskaper enn google translate kan hjelpe med for å forstå alt, men dette var godt. 


På forhånd hadde vi valgt ut hvilket bord vi skulle sitte ved. Det var i den tidligere "kjelleren" nå omgjort til vinlager. Litt lavere enn de andre bordene, men med langt bedre akustikk. 


Det ble en mat- og vinorgie. Heldigvis hadde vi taxibuss som hentet oss hjemme og leverte oss tilbake. 

Højdaren var nok kalvefileten, langtidsstekt, servert med cognacsaus. fulgt av Semifreddo (delvis flytende is) med en eller annen saus til. 





Etter fem-seks timer dro vi hjem.  Taxibussen kunne ikke kjøre helt fram til restauranten, noen gater var stengt i påsken, så vi måtte gå 3-400 meter. Når vi sto utenfor bussen hørte jeg noen rope "Livar!" Tilfeldigvis kjørte Giuseppe og Giovanna forbi akkurat da, så jeg fikk hilst på dem også. Forrige gang vi traff dem var litt mer dramatisk idet Giuseppes bror og hans gravide kone var med på hyttetur i nabolaget. I løpet av kvelden kom tiden og vannet gikk. Filomena måtte avgårde i en fart til sykehuset der lille Andrea ble født.










Mens vi venter...på det siste blogginnlegg

 Mens vi venter...på det siste blogginnlegg kan vi jo fortelle litt om andre ting som skjer. En ukes tid før vi skulle dra tilbake, oppdaget...