onsdag 25. juli 2018

Lucas

Ja, jeg er klar over at dette er en blogg om vårt liv i Italia. Og ja, jeg er klar over at dette innlegget ikke bare handler om vårt liv i Villa Serena.
Sofie og jeg har tilsammen seks barn, alle jenter. Vi har også tilsammen seks barnebarn, fem jenter og en gutt. 
Hannah, Sarah, Lucas, Maja, Anna og Maren. Dette skal handle mest om Lucas, nå elleve år. 

1) Hans første besøk i Villa Serena var i 2009.


Første gang i lag med Mamma Lisa, tante Anja og tante Silje.  
Det ble en uforglemmelig opplevelse for alle parter (tror jeg)
Vi hadde bassenget klart, noe som falt i god jord (eller godt vann).




2) Året etter (Mai 2010) var han tilbake, denne gang i lage med tante Silje.
Det kunne merkes at han ble eldre. Humoren var mer utviklet og gleden ved å være i lag med oss var større.



Men fortsatt var gleden med vann stor. 


Nå ble han også introdusert for våre venner, i alle fall på et høyere nivå enn før.

Det var stor glede for alle parter.


Det ble også tid til å dra på zoosafari i Fasano. Suksess. 

3) I  august 2011 var han tilbake igjen. For tredje gang.  Denne gang i lag med Arne og Hilde. Når han ble hentet på flyplassen i Brindisi ble han ønsket velkommen til Italia. Men responsen var at dette ikke var Italia. Når vi kjørte inn porten til Villa Serena utbrøt han "nå er vi i Talia"

Vann var fortsatt facinerende.

På vei til flyplassen etter oppholdet kom denne uttalelsen; "lite regn og mye sol, det betyr frihet".

4) 2012 ble Lucas (halv)bror til Malin. 


Men han fikk allikevel sin årlige tur til Villa Serena i juni i lag med mamma Lisa. 


Nytt basseng og nye muligheter er vel en rett betegnelse. 











Teknisk interesse har begynt å utvikle seg. 
Morfar og Sofie må jo ha vann. 




Og når det ikke er vann, må det kjøpes fra tankbil. Det er en spesiell opplevelse for en  femåring. Det samme er drageflyging med Franco.

5)


I august 2013 fikk vi alle, inklusiv Lucas, tante Silje og Tom oppleve italiensk bryllup selv om de ankom sent til feiringen ble det mulig med litt dansing og god mat.    

Det ble selvsagt tid til bading. Mye bading, både i basseng og hav.





Selvsagt måtte Pasquale og Vita besøkes. De har jo både griser, høner og kaniner. 
Da er det trygt å ha en hånd å holde i.















6) 2014 kom Lucas i lag med mamma Lisa i slutten av juni.  Det gikk ikke mange minuttene før badebuksa var på og bassenget tatt i bruk. 


Besøk og utprøving av strendene ved det joniske hav ble det også tid til.




Og plutselig dukket han opp fra en flytteeske, nyklippet. 










7) I 2015 kom han i lag med tante Silje, Tom og lille Anna.

Lucas tok ansvar for "stufa norvegese" om kveldene. Det er viktig med kos. 
Anna var mer opptatt av å få i seg nok aprikoser.





8)  Juni 2016
Igjen i lag med Anna, Silje og Tom.
Anna må instrueres om hvordan slike leker brukes. 


Renhold er også en kjekk oppgave for de yngste.

Så var det slutt. I 2017 fikk vi beskjed om at nå var det nok, han gadd ikke Italia mer. 

Det var forsåvidt ok. På grunn av Sofies helseproblemer kunne heller ikke besøk prioriteres. Men allerede året etter angret han.  Men for oss var det for sent. Helseproblemene (transplantasjonskø) er ikke løst og dermed var besøk utelukket. Noe han ikke var særlig glad for.

Løsningen ble at han og jeg tok en tur til London i lag. Bare noen få dager, fra 28. juni til 3. juli.  Midt i blinken for en vitebegjærlig 11-åring som er lett å omgås. 
Vi bodde på et billighotell i nærheten av Earl's Court. Forsåvidt ok, men prisen gjenspeilte kvaliteten.  Det var hans første besøk i London, for min del har jeg ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har vært der.  Men det er minst 10-12 år siden sist. Før avreise var jeg innom fastlegen for å få sterke smertestillende. Skiveprolaps og byvandring kunne bli en utfordring tenkte jeg. Det ble ikke bruk for mer enn en selv om vi klokket inn over 65 kilometer i løpet av fem dager.  
Hotellet var uten frokost så det ble andre løsninger. 
Bl. annet doughnuts på Leicester Square før turen selvsagt gikk til Hamley's. Sparepenger måtte brukes på noe nyttig!

London Eye var selvsagt på programmet. Jeg har prøvd å ta det før, men da var det stengt for vedlikehold.  Denne gangen var det åpent og ved å betale litt ekstra kom vi i en kø som gikk såpass mye hurtigere enn den vanlige at vi så samme personer i køen når vi var ferdige som når vi passerte dem i vår kø. 











Siden vi allikevel var i nærheten måtte vi få med oss London Aquarium samme dag. Igjen, suksess for Lucas.  
Det ble mye "morfar, morfar; sjååååå.


Fish and chips ble en ny opplevelse for ham. Som så mange barn nå for tiden (og sikkert før også) er fisk ikke det barna liker best. Men dette falt i smak selv om porsjonen var stor. 




Madame Tussauds sto selvsagt på programmet. Mye folk og lange køer. Det er vanskelig å si hvilken figur som var mest populær, men Jackson var nok i øvre sjiktet.  

Showet i 3D på slutten var nok allikevel høydepunktet. 


Som sagt, travle dager og mye å se. Men til slutt ble vi enige om at en severdighet pr dag var nok. Vi måtte rett og slett tilbake til hotellet for en hvil midt på dagen. 
Det var lett å finne fram til hotellet og etterhvert ble han så trygg at han spurte om han kunne få gå alene til M&S food store og snope helt alene. Selvsagt kunne han det og han spurtet avgårde. Det ble etterhvert noe som måtte gjøres minst en gang pr dag. 
Plutselig av det slutt og vi måtte dra hjem. Heathrow har mye å bruke penger på og opptelling av restbeløp resulterte i enda mer shopping. 

Vi hadde en kjekk tur i lag. Dyrt, ja selvsagt. London er ikke et billig reisemål og attraksjonene koster kanskje mer enn de smaker. Det hadde kostet mindre å få ham til Italia i lag med to-tre andre. 
Men det var verdt hvert pund.  


Det går seint

  Det går seint.  I grunnen går det mye for seint. Vi skulle vært i Villa Serena nå.  I alle fall skulle jeg ha vær der og gjort en innsats....