Så er eventyret over.
Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen. Vi ba ham sette opp prisen til 110.000, men det gikk han ikke med på. Han ville sette opp til 115' slik at han hadde noe å prute med.
Det var mange framvisninger, totalt åtte ganger kom det folk og så. Det kom franskmenn, polakker, italiener og tyskere.
Den siste som kom var tysker.
Vi vet alt dette fordi vi hadde videoovervåkning ute og inne. Tyskeren var begeistret og han ringte hjem til kona og fortalte hva han så. Til slutt ble det handel.
Alt skjedde en fredag. Han var i huset midt på dagen og etter siestaen var han hos megler og signerte kjøpsavtale. Den kom på mail til oss, vi printet ut, signerte, scannet og returnerte fredag kveld. Mandag var depositumet på vår norske konto.
Når hus handles i Italia signeres først en avtale om kjøp. Avtalen må følges av innbetaling av depositum som tilfaller selger hvis kjøper trekker seg. Hvis selger trekker seg må depositumet betales tilbake dobbelt opp.
I ettertid har vi fått vite at de hadde vært på leting etter hus i Puglia i lang tid. Sett på flere, men ikke funnet noe de ville ha. Så ga de opp. Noe senere tenkte kona at hun skulle gjøre ett eneste forsøk til. Og det første som dukket opp var Villa Serena. Hun sendte umiddelbart mannen avgårde for å se herligheten og det endte med kjøp.
Avtale hos Notaio ble fastsatt til 26. januar. Jeg fløy ned og ankom huset sent om kvelden den 24. Onsdag 25. kom kjøper og vi hadde en liten gjennomgang av huset ute og inne. Megler kom også innom, ikke at det var nødvendig, men det var kutyme. Etterpå tok jeg ham med til markedet i Martina Franca. Det var ikke mye annet enn frukt og grønt på den tiden av året, men han var imponert over prisene. Deretter til Ceglie for å vise butikker og slikt. Først innom til Ipersisa der vi vanligvis handlet. Jeg hadde laget et skriv som jeg delte ut til venner og bekjente der jeg fortalte om at vi solgte og takket for den tiden vi hadde fått oppleve vennskap og varme. Ett av disse ga jeg til Lina i delikatessen. Hun visste at dette var siste gang og det kom tårer. Men hun ville vite mer om hvem som kjøpte. Han var jo med og ble presentert. Lina slo over til tysk. Hun hadde jobbet og bodd i Tyskland i flere år. Jeg tror nok at de blir faste kunder i den butikken.
Hos Notaio (Notarius Publicus) fikk vi beskjed om å komme 17.30 selv om avtalen va 18.00. Men vi slapp ikke inn før 18.30. Å være hos Notaio er en selsom opplevelse. Jeg hadde tolk - til engelsk. Kjøper hadde tysk tolk. Vi fikk utlevert skjøtet på tre språk og Notaio begynte å lese opp det italienske skjøtet. I en uhorvelig fart. Det ble oppdaget et par små feil og skjøtet måtte korrigeres og printes ut på ny. Så skulle det signeres. Vi fikk beskjed om at signaturene måtte være leselige, dermed tok det hele noe lenger tid. Italienere er glade i papir og signaturer. Jeg sluttet å telle etter ca. 40 signeringer. Kjøper talte til slutt og det viste seg at vi begge hadde signert 78 ganger hver!
Forøvrig var den engelske tolken forskrekket over prisen vi fikk betalt i forhold til hva vi betalte i sin tid. Han påsto at det måtte være noe ekstraordinært som gjorde at kjøpsprisen var det den var. Det har han for så vidt rett i, selgeren var nødt til å selge, han hadde stort lån i banken som han ikke klarte betjene og dermed hastet det.
Før dette, høsten 2022 dro jeg til Villa Serena i bil. I begynnelsen av september tok jeg en ukestur. Tok med hjem det jeg ville ha, fikk ordnet med mye annet samtidig. Men, fristelsen til å ta enda en tur ble for stor. Grunnen var at jeg ville besøke Ercolanum. Du har sikkert hørt om Pompei som ble rammet av utbruddet fra Vesuv den 24. oktober 79. Ercolanum ligger nærmere vulkanen og fikk derfor hardere medfart. Men også bedre forhold for bevaring for ettertiden.
Derfor fløy jeg til Napoli, leide bil og dro til Ercolanum. Det tok 15-20 minutter fra flyplassen.
Å gå i gatene i Ercolanum minnet om Pompei, men det var forskjeller. Bl. annet kunne man her se originalt treverk i bygningskonstruksjonene. Jeg lot meg også fascinere av mosaikkgulvene.
(Jeg tok bilde som viser skoene for å gi inntrykk av størrelsen på flisene)
Men, det som var mest imponerende var museet som viser en del av det som er utgravd.
Minner er kjekt.
