fredag 29. april 2011

Klær II

Fredag var dagen med lyn, torden og regn hos oss. Det har bøttet ned og det er forsåvidt bra. Det gjør godt på alt som er plantet og sådd. Formiddagen ble benyttet til innkjøp av to nye, tja hva skal man kalle det? Krukker dekker ikke, kar er vel nærmere sannheten. Men i alle fall det ble kjøpt to som  vi la stein oppi, deretter kjøpemold og til slutt ble det plantet små ranunkler som, når de blomstrer blir meget vakre.
Ettermiddagen dro vi til Grottaglie der vi hadde avtale om at Fara og Francesco skulle følge oss. Først til Sofies skredder der mål ble tatt til kjole som skal syes.
Deretter dro vi alle sammen til Martina Franca for innkjøp av dress til Livar og kanskje kjole til Sofie. Martina Franca er kjent for klær og har mange tekstilfabrikker og utsalg. Vi ble ikke skuffet, heller imponert. Det er nok den største butikken for selskapsklær vi noensinne har vært i. Utgangspunktet var konfeksjon - ferdig sydde klær, men når jakken kom på, ble det justert og knappenåler isatt. Likedan med bukser. Livvidden ble justert og lengden likeså. Ingen bukser var ferdig produsert når det gjaldt lengden.  Sofie fant en fin drakt som var mye for stor. Men, ikke noe problem. Samme prosedyre ble gjentatt for henne. Til slutt ble vi innrømmet en meget pen rabatt og fikk vite at det hele sannsynligvis var klar om ca to uker. Et lite depositum ble betalt og vi kunne glade og fornøyde dra hjem, via Grottaglie.

onsdag 27. april 2011

klær

I juli skal vi i bryllup - i Norge. Den gamle dressen henger i skapet i Timoteiveien og der skal den få henge. Her skal det kjøpes nytt. 
Prosessen har begynt. Tirsdag 26. april dro vi til Grottaglie og hentet Fara og Francesco. De skal være med på prosjektet.  
Sammen dro vi så til San Marzano di San Guiseppe der vi, i en liten butikk, tok ut stoff til Livars skjorter. Butikken var fylt fra gulv til tak omtrent med forskjellige stoff i alle farger og nyanser. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvilket stoff jeg skulle ha og endte dermed opp med to.
Sofie ble også fristet og kjøpte stoff til en kjole hun ville få sydd seg.
Videre dro vi til Francavilla Fontana der Francesco brukte å få sine skjorter sydd. Livar's vitale skjortemål ble behørig notert, og detaljer angående sømmen ble diskutert og avgjort. Både type snitt på kragen og på mansjettene, initialer diskret plassert, knappetyper etc.  Nå er det bare å vente på beskjed om at skjortene er ferdige om en drøy måned. Skredderen tok i mot oss i sitt private hjem der et rom ble brukt til måltaking. Hvor skjortene blir sydd aner vi ikke, men sannsynligvis i samme hus.
Sofies kjole er en annen sak. Den kunne ikke syes av skjorteskredderen. Her måtte vi tilbake til Grottaglie til kjoleskredder. Hun var bortreist, men vi fikk avtale fredag formiddag for måltaking og beskrivelse av hvordan Sofie ønsket at kjolen skulle se ut.


Opprinnelig hadde vi avtale om å foreta dress- og kjolekjøp onsdag ettermiddag, men vi ba pent om vi kunne utsette det en ukes tid. Det har vært en smule hektisk i den senere tid med norgesbesøk i nabolaget, påske med luncher og besøk i "alle retninger".


Norgesbesøket var Ole og Olaug Seland, foreldrene til Siv Elise som er designer hos IISofNorway. Siv Elise er gift med Francesco som er fra Puglia og dermed er kontaktene knyttet. Vi har kost oss mye i lag med "di Sæland" og selv om vi bare hadde truffet dem en gang tidligere, følte vi at vi har kjent dem alltid. Jille folk.








Og i går morges fikk vi en mail fra en av våre gode italienske venner. Mailen startet slik:



Carissimi Sofie e Livar,
beati voi che vi state godendo la vita !!!



Hvilket er utlagt;
Kjære Sofie og Livar; velsignet er dere som nyter livet!!!  


Aldeles korrekt beskrevet, vi nyter virkelig livet. Og vi eier tiden.











søndag 24. april 2011

Talar ni svenska

Vi har fortalt om våre venner her i Italia. Vi har fortalt om Francesco og Fara, vi har også skrevet om Pasquale og Vita, våre gode naboer.
Nå skal vi fortelle om Francesco og Cira.


Livet er fullt av tilfeldigheter. I 2009 hadde vi kjøpt en gammel bil her i Italia. En dag ville ikke det gamle vraket starte og gode råd var dyre. Hva gjør vi nå?
I løpet av dagen kjører det kanskje ti biler forbi eiendommen vår, så hjelp derfra syntes utelukket. Men akkurat når jeg gikk ut av bilen hørte jeg at det kom en bil kjørende. Jeg løp ut på veien og stoppet vedkommende.
Vår italiensk var da enda mer mangelfull enn i dag og jeg forsøkte meg på engelsk. Da kom det innenfra bilen; "Talar ni svenska?"  Det var Francesco. Han kjørte meg til Villa Castelli, fant et bilverksted og forklarte problemet og kjørte foran reparatørene tilbake igjen med nytt batteri til bilen. Hvordan det til slutt gikk med bilen er en annen historie.


Vi skiltes med Francesco der og da, men det gikk ikke lang tid før han stoppet utenfor huset igjen. Da hadde han med seg kona Cira og hennes søster Rosa. Etterhvert forstod vi hvorfor han snakket litt svensk. Han hadde nemlig arbeidet i Sverige i slutten av 60-tallet som skredder. Og han eide en lamia (hytte) i nærheten av oss. Korteste vei fra leiligheten i Grottaglie og lamiaen var forbi huset vårt.
Nesten hver gang de drar til lamiaen sin stopper de utenfor hos oss og ber oss komme på kaffe. De har ofte med seg vennene sine; Francesco og Gueseppina. (Franco og Pina) i lamiaen og de har også blitt endel av vår venneskare i Puglia.
Siden har vi omgåtts hverandre både her hos oss, i lamiaen, hjemme hos dem i Grottaglie og i Carosino hos Franco og Pina.
Heldigvis har vi kunnet gjøre litt gjengjeld. Siden Francesco har arbeidet i Sverige, tok jeg kontakt med Svenska Pensionsmyndigheterna på hans vegne og fikk opplyst om han var berettiget til en liten pensjon fra Sverige. Papirarbeidet tar lang tid, men nå har det kommet brev fra Sverige om at pensjonen blir utbetalt hver måned, fra og med februar 2011. Beløpet er ikke stort, men allikevel nok til å fylle en handlevogn på supermarkedet. Det er en god følelse å vite at man har kunnet gjøre litt gjengjeld for alt de gjør for oss.


Vi fikk som sagt en innbydelse til påskelunch. Selvsagt aksepterer vi slikt og vi møtte opp som avtalt kl. 12:30. Da fikk vi vite at dette var en familiegreie. Francesco og Cira, døtrene Antonella og Eliana, Ciras søster Rosa og hennes to sønner; Aldo og Guiseppe. Og siden vi ikke har familie i Italia, inkluderes vi med den største selvfølgelighet.
Mange retter og store mengder.
Vi fikk spekepølse, ost og oliven først, deretter ravioli, kalvefilet og lammekjøtt med stekte poteter, salat etc. Som en hvilerett servertes nøtter, deretter ananas og jordbær,
deretter et stort fat med lekre søte småkaker, to sorter hjemmebakt kake og til slutt iskake med kaffe og likør. Til drikke fikk vi brus, øl og en god rødvin som var produsert av far til Antonellas kjæreste.


Det holdt med ett måltid i dag også.














Vel hjemme igjen var det tid for litt vanning i hagen. Og mens jeg stod der hørte jeg at det var folk på veien utenfor. Det var Pamela Filomeno og søsteren Antonia. De ba oss med hjem til sin familie som var på tur til familiestedet nedi veien. Selvsagt ble vi med. Vi traff mange av dem allerede et stykke fra huset og sammen dro vi til landstedet? deres. Der var det fullt av folk. Alt i alt tror vi det var ca 25 personer inne og utenfor. Full rulle og høy stemning.


Vi ble spurt om vi ville ha kake til kaffen, men avslo fordi vi var så mette. Men avslag på kake aksepteres ikke og det kom en tallerken til hver av oss. Nå fikk vi vite litt mer om far til Pamela. Det var en festlig type, skøyer og full av leven.


 Han har, som nevnt i et tidligere blogginnlegg, ca 750 oliventrær på naboeiendommen, men nå fikk vi vite at han hadde en mengde oliventrær spredt utover på flere eiendommer. Han produserte ca 400 tonn! ekstra vergine olje årlig. Men oljen var bare en bigesjeft, hans viktigste produkt var spisedruer. Sjansen er stor for at når vi spiser italienske druer i Norge, kommer de fra hans firma.


Det er utrolig kjekt å bli tatt inn i varmen slik vi opplever det. Det er ikke unntaket, det er regelen.


Vel er Puglia bra når det gjelder sol og varme, men varmen fra menneskene er helt utrolig.

lørdag 23. april 2011

Sabato santo

eller påskeaften som det heter på norsk. I Norge feirer vi påske fra onsdag til mandag og vel så det. Her i Italia er det mandag som er fridag. Noen butikker holder også stengt på lørdagen.


Det er to viktige ting i matveien for italienere i påsken. Søndagen går de på restaurant og mandagen på picknic.
I fjor fikk vi spørsmål fra Gaute og Signe Birkeland om vi ville bli med på lunch i deres farvorittrestaurant; La Silvana. Og det ville vi. Det ble en matopplevelse vi kommer til å huske lenge.


Vi kan ta en lang forklaring over det som skjedde i dag og vi kan ta en kortversjon. Vi velger den lange versjonen.
Først et lite tilbakeblikk. Før jul 2010 var Sofie og jeg på Sæland hos IiS der Sofie kjøpte julegaver. Siv Elise som er designer i selskapet inviterte oss impulsivt hjem til seg og sine foreldre (Ole og Olaug), mann og barn i romjulen i lag med våre italienske venner; Fara og Francesco som var på besøk hos sønnen William i Stavanger. Der hadde vi en kjempekveld med god mat og god drikke. Etterpå har vi holdt kontakten og fikk vite at de skulle til Puglia i påsken, alle seks.
Når tankene begynte å svive angående årets påske kom vi på at det kunne vært kjekt å samle "alle" nordmenn til påskelunch. Birkeland's ble kontaktet og tente på ideen de også. Men, kanskje heller på lørdagen slik at vi kunne få spesialservice på La Silvana. Signe's bror, Aksel og kone Lise Lotte, datter med familie, Wenche og Volker med barn - alt i alt ble vi tyve personer til etegildet. 18 nordmenn, en italiener og en tysker. 14 voksne og seks barn.


Di Seland kom til Puglia på onsdagen og Olaug og Ole hadde bestilt overnattinger i Ceglie Messapica. Vi forsøkte gjentatte ganger på forhånd å finne stedet der de skulle bo og til slutt klarte vi å finne "Il Trullo dei Messapi". det var henvisninger til stedet på Google Earth og Googlemaps, men de stemte ikke. Stedet hadde lagt ut koordinater på sin hjemmeside, men de stemte heller ikke. Men når vi var der koordinatene stemte, spurte vi oss fram til rett sted. De hadde bare bommet med et par-tre hundre meter når koordinatene ble lagt inn. Vi la inn stedet på vårt eget kart og sendte til Ole slik at han lettere kunne finne stedet.
De fant fram til slutt.
Torsdag hadde vi telefonkontakt med dem og jeg kjørte dem til byen slik at de kunne finne minibank, matvarebutikk, fruktbutikk etc. Torsdag ettermiddag kom de innom til oss og vi avtalte at vi om kvelden tok en tur sammen til Ceglie for et godt måltid mat. Fredag dro vi til Locorotondo sammen for et markedsbesøk før vi spiste bra i Martina Franca før vi skiltes.
Vi har truffet Ole og Olaug en gang før, men føler at vi har kjent dem hele livet.


Nuvel; til lørdagens utskeielse i matveien.
Wenche og Volker's famile og Ole og Olaug's famile satte hverandre stevne hos oss først, deretter dro vi sammen til Birkeland's for "vorspiel" siden vi visste veien.
Etter et kort opphold i trullo Pernoll, dro vi til La Silvana. Vi var der ca 13 og dro derfra ca 18. Og vi fikk mat. Det er vanskelig å beskrive maten. Dette er i Italia og vi fikk lokale retter. Vi fikk først et lite påskebrød som alle skulle spise litt av hver. Inni brødet var det en overraskelse; et egg som var lagt inn i deigen før baking. Forresten, på bordet var det oppstilt menyer, spesiallaget til oss "vikinger". Vi har allerede glemt rekkefølgen, men det startet med antipasta som bestod av varme og kalde småretter deriblant nysteikte pansarotti.
Etter hvert fikk vi rå sjømat. Det er nok ikke alle som ville satt pris på dette, men det smakte herlig.


Østers, blåskjell, reker, kongereker, blekksprut etc. Nydelig spise for sultne gjester.
Sulten avtok etterhvert som flere retter kom på bordet.

Det var også to forskjellige pastaretter.














En av rettene var risotto med poteter og blåskjell.
Dette var også utrolig godt.











Bønnestuing med løk og kokt salat; velsmakende husmannskost. Det blir umulig å beskrive alt vi spiste. Vi måtte ha pause midt i måltidet og strekke på bena før fisken. Etter fisken kom en nydelig rett av geitekje.

Nest sist kom jordbær med pistasjeis. Jordbæra var dynka i pressa sitronsaft og sukker. Kan anbefales!
Det hele ble rundet av med torta (kake med krem),
limocello, crema di limoncello og kaffe. Og selvsagt; under hele måltidet, viner som var både hvite og røde og vann ad lib.










Vi skal ikke spise mer før i morgen. Da er vi bedt til påskelunch hos Francesco og Cira i Grottaglie. Det kommer det mer om i neste blogg.

tirsdag 19. april 2011

Matprat

Vi har mange venner her i området. Vi vil gjerne skrive litt om Fara og Francesco. Vi må alltid skrive både manns- og konenavn, vi har så mange Francesco'er å forholde oss til.
Fara og Francesco er foreldrene til William som bor i Stavanger og som  etter beste vilje og evne forsøkt å lære oss litt mer italiensk i vinter.
Det er ett minus med vennskapet. Vi skriver om det først, slik at det er overstått. De gir oss gaver. Hele tiden får vi ett eller annet. En plante til hagen, en flaske hjemmelaget drikke, hjemmelaget mat etc. Vi har bedt William forklare dem at det ikke er nødvendig, men han sier at det er nytteløst å forsøke å stoppe dem. De bare er slik!


Nå på søndag var vi bedt hjem til dem i Grottaglie for å lage mat sammen. Sofie hadde gitt uttrykk for at hun gjerne ville lære å lage italienske kjøttkaker - polpette. Prosessen tar tid, derfor måtte vi komme ca kl. 11 på formiddagen. Matlaging i Italia er en seriøs affære, her tar man den tiden som trengs for å få et godt resultat.  Fara hadde allerede gjort klar tomatsausen, men polpettene skulle lages i lag.
Utgangspunktet var 1/2 kilo kjøttdeig av kalvekjøtt. Når man skal ha kjøttdeig går man til slakteren og finner et passe kjøttstykke som da blir malt mens man venter.
Først ble noen brødskiver uten skorpe lagt i vann. Når de var bløte nok ble de knadd inn i kjøttdeigen i lag med tre egg og finhakket persille. Tre håndfuller revet Rodez-ost, litt hvitløk, muskatnøtt,  salt og pepper.
Massen ble trillet til kuler og her ble vi imponert. Hendene måtte fuktes før trilling og da ble det brukt hvitvin!


Steking i olje og da var det viktig at det var en nøytral type. Her var rett og slett olivenolje ikke brukt.


Før servering ble tomatsausen tilsatt basilikum og polpettene lagt nedi for en siste oppvarming.




Dette var herlig spise. Eller som vi jærbuer sier; det var ingen usmak på dette.


Men, polpette var bare en del av måltidet. I tillegg hadde de forberedt en form med lårskiver av geitekje. Over lå det potetskiver og det var krydret med bl. annet kapers i tillegg til Rodez-ost.




Men vi kan begynne med begynnelsen slik at nordmenn kan få innblikk i en italiensk lunch med gjester.


Først fikk vi en aperitif, Martini pluss olivener og småkjeks.
Deretter ravioli. Denne hadde de kjørt 12-13 km til nabobyen og kjøpt; det var bedre kvalitet på pasta fresca i San Marzano enn de hadde i Grottaglie.
Så kom polpette i tomatsaus, etterfulgt av potet/kje-formen.
Avsluttet men caffe correto og hjemmelaget torta;




Vi spiste ikke mer den dagen.


Grazie per il cibo, Fara e Francesco

fredag 15. april 2011

Høner - eller som vi Jærbuer sier; Hyns

Allerede i fjor høst blogget vi om at neste år, ja da skal vi ha egne høner. Når den forrige eiers halvferdige pizzaovnprosjekt var fjernet hadde vi bortimot hundre murblokker til overs. Noen av disse brukte jeg til å tørrmure opp et lite hønsehus. Jeg la stålplater over for å se hva som ville skje i løpet av vinteren. Nå i år var alt gress inni vissent og alt var tørt og fint.  Nett ble også innkjøpt i fjor og nå satte jeg i gang for alvor. Nettet ble strukket fra tre til tre og tilbake til hønsehuset. For å unngå at hønene stakk av ble det lagt murblokker nederst oppå nettet. Det ble også slått gress som ble tørket til høy som til slutt havnet inne i det lille huset.


Nabo Pasquale var skeptisk til prosjektet. Uten hunder i nærheten ville høner bli et lett bytte for Mikkel Rev. Gode råd var dyre og i vinter fikk vi et elektrisk gjerdeapparat på Vigrestad. (Takk til Bernt og Helga)
Fredag 15. kom Pasquale innom med et brev til oss og jeg spurte om han visste noen god plass å anskaffe høns på. Jo, det fantes en plass i Villa Castelli og vi avtalte å kjøre i lag og sjekke. Der var det mulig å få kjøpe høns og fire stykker ble kjøpt og lagt i en eske bak i bilen. Pasquale syntes de var dyre, hvis vi ventet til mai kunne vi fått 20 høner til samme pris påstod han. Etter innkjøpet av hønene - hynså, dro vi til møllen for innkjøp av hønefòr. Ti kilo til € 7.-. Deretter hjem med dagens innkjøp. Hønene ble sluppet løs i  hønsegarden og tok det hele på strak arm. Eller er det strak vinge det bør hete?




Når hønene var på plass ble det elektriske gjerdet satt opp. Hvis Mikkel nå kommer vil han forstå at høner, det er farlige greier. Kanskje vil mitt elektriske gjerde få betydning for hele revens jaktmuligheter i nærområdet?


Blir det ferske egg til frokost i morgen?


Vi har vært ute og sjekket flere ganger i løpet av kvelden. Alle fire har gått inn og lagt seg. Fred og fordragelighet hersker ser det ut som. Der de bodde før var det tydelig at det hadde foregått mye hakking, mye bart skinn er synlig på ryggene. Vi får bare håpe at de ikke blir solbrente før nye fjær har vokst ut. Eller må vi til med solkrem?

torsdag 14. april 2011

Maling

I huset vårt er det fem innerdører. De har alltid vært mørke. Noen dører bærer preg av en voldsom fortid. En av dem var så merket av knyttneveslag at det hang et trykk av  pave Johannes Paul over. Døren og dermed paven, ble i sin tid flyttet fra stuen slik at han ble hengende inne i vaskerommet.

Nå fikk Sofie lyst på lyse dører, helst hvite. Og arbeidet falt på Livar, selvfølgelig. Det ble mye arbeid. Huller og ujevnheter skulle sparkles, det skulle pusses og grunnes. Lister og karmer skulle også males.  De ble malt med blank maling, noe som gjorde at dørene helst skulle ligge når de ble malt slik at striper ble unngått. Og malingen måtte legges på i såpass tykt lag at den fløt sammen. Hadde jeg visst på forhånd hvilken jobb det ble, hadde jeg nok satt foten ned og nektet. Men, hva gjør man ikke for husfreden?

Nå nærmer det seg slutten på prosjektet. Alle karmer og lister er ferdige. En dør er helt ferdig og oppsatt igjen (pavedøren), tre andre er malt på begge sider og venter på å bli tørre og den siste er ikke begynt på. Kantene må males ferdige når dørene er hengt på plass. Men til påske er det nok helt ferdig, hele malejobben.

Vi har også skiftet alle taklamper i huset. Når vi overtok hang det nakne pærer fra hver sin ledning. Da kjøpte vi billige skjermer på Ikea. Nå har det kommet penere skjermer/lamper på plass overalt unntatt på vaskerommet og i soverommet der vi hadde byttet tidligere. Det blir så pent at.

søndag 10. april 2011

Tur til Oria og.....

Via en ny italiensk facebookvenn (Pamela)  fikk vi vite at søndag var det en middelalderfestival i Oria, ca 30-40 min kjøring fra oss.  Vi spurte og fikk positivt svar at Aksel og Lise-Lotte ville være med oss. Og søndag morgen kl. 9 dro vi avgårde. I Oria var det varmt og godt og vi var ute i såpass god tid at vi kunne nyte en morgenkaffe ute i solen før vi dro opp til Castello Svevo. Gratis adgang, men fotografering, videofilming, røyking og hunder var forbudt. De to første reglene ble åpenlyst brutt av mange. Deltakere stilte villig opp til fotografering.

Det hele startet med tromming og blåsing i horn. deretter fulgte sjonglering med flagg. Imponerende er vel den rette betegnelse. Opptil fire flagg ble håndtert (og fotert?) av en person. I tillegg var det flere som sjonglerte ett og ett flagg sammen.


Etter seansen tok vi oss til til en iskrem - gelato - i solskinnet før vi dro hjemover. Det vil si at vi dro først for lunch i Martina Franca.


Eieren av spisestedet anbefalte at vi burde prøve dagens rett; spaghetti al frutti del mare. Vi angrer ikke på at vi fulgte hans oppfordring.

Igjen oppdager vi at porsjonene ikke samsvarer med apetitten. Det ble bare så altfor meget. Men ingen av oss hadde noensinne spist så god blekksprut! De var som smør.

torsdag 7. april 2011

Hjelp og støtte

Vi har ofte bruk for hjelp i det daglige. Vi er "stranieri" - utlendinger som ikke vet alt om hvordan ting gjøres her i Italia.
Som et lite eksempel, Martino skulle sette på varmen i huset før vi ankom. Men på tross av at varmepumpen var innstilt på bortimot 30 grader var temperaturen bare 17 grader innendørs når vi kom. det var tydelig at varmepumpen hadde sett sine beste dager og trengte kraftig vedlikehold.  Martino ble forespurt og han hadde en bekjent som kunne ordne saken. Det skulle ikke bli dyrt heller, vi var da naboer!
I går ankom Francesco (enda en) og tok et overblikk. Jo, han kunne sette inn en ny varmepumpe. Den gamle kunne han overhale og montere inn på soverommet vårt. Men, dessverre han kunne ikke komme før i slutten av neste uke, eller uken etterpå. Vi skulle få mail dagen før slik at han var sikker på at vi var hjemme.
Pris ble avtalt for den nye pumpen. Den gamle måtte han ta på timebetaling.

I fjor kjøpte vi en fredslilje og når den var avblomstret ble den plantet utendørs. Nå kommer den med nye blomster! Herlig å se livsviljen hos plantene.
















I supermarkedet der vi gjør det meste av handlingen var jeg innom fiskedisken i dag. Blåskjell skulle kjøpes inn, blåskimmelost og fløte lå allerede i handlevognen. Da er det rart å se mannen bak fiskedisken, hvordan han er kledd.







Blåskjellene dampes i vin eller øl tilsatt løk, når de er åpnet fjernes de og saften i kjelen tilsettes blåskimmelost og fløte. Når dette er smeltet sammen slås sausen over blåskjellene.
Jeg liker normalt ikke den slags ost, men i denne sammenhengen smaker det herlig.

tirsdag 5. april 2011

Dagane går.

Stadig har vi noe å henge fingrene i. Mesteparten av uteområdet som var overgrodd med høyvokst kløver har fått en omgang med plenklipper og om nødvendig, rydningssag.  Jordfreseren har fått kjørt seg i grønnsakhagen og mer plass er gjort klar til framtidig planting.  Og tirsdag besøkte vi en vivaio (planteskole) og kjøpte krydderplanter; salvie, timian, merian etc. Nå blir det god smak på middagene framover. Rosmarin'en har vokst godt i vinter og gir i alle fall meg, stor glede smaksmessig.
Vi har også fått kjøpt og plantet endel blomster både i krukker og bed. I fjor kjøpte vi en calla og når den var avblomstret ble den plantet ute. Den lever i beste velgående og har satt knopp som vi venter skal springe ut om får dager.

Værmessig har vi hatt noen gode dager. Circa 20 grader, vindstille og sol, arbeid i kortbukse og intet annet bortsett fra sko. Livet er bra.


Søndag kveld kom Mauritzio og AnnaLisa innom for et "kort besøk". Besøket trakk ut til to-tre timer med godt drøs. AnnaLisa er datter til nabo Mimmo og Lina. Hun er lærer i grafisk design og han er ingeniør, ansatt i containerhavnen i Taranto. Deres biologiske klokke tikker og går og de vil så gjerne få barn. Det ble en intim samtale om alternativer, muligheter, opp- og nedturer.
Igjen blir vi slått over at vi blir akseptert som venner som man kan dele sorger og gleder med.

Søndag, i kveldingen kom  bilselgeren; Pietro innom. Han hadde med seg kona, kontordama og hennes mor. (Pietros svigermor?)  Bare for å sjekke om vi var fornøyde med handelen og at alt var ok, påsto han. Vi mistenker at han ville vise de andre som var med at han var venn med utlendingene nedi veien.

Noen dager er ganske intense. Søndag var en slik dag. restaurantbesøk i La Silvana i lag med Birkeland's og Horvei's.  Mye og god mat til lunch. Deretter Pietro og til slutt AnnaLisa og Mauritzio.
Andre dager går vi bare her og potle og græve.
Våren er godt i gang her. Morelltrær blomstrer, det samme gjør pære, eple, aprikos, fersken og mandel.

Og så har vi fått strømregning, på mail og SMS. Og vi har betalt via vår italienske nettbank. Karsligt.

fredag 1. april 2011

Vi er velkomne

I kveld stod det plutselig en Audi utenfor porten. Sofie gikk ut for å se, og det var Pamela Filomeno. Datter til den bonden som eier naboeiendommen. Han har denne, pluss eiendommen der familien bor i Francavilla Fontana, eiendom i Campania etc. De driver stort i druer og olje og er mektig stolte over sine produkter. På naboeiendommen har de ca 750 oliventrær.


Selvsagt ble Pamela og kjæresten budt inn på kaffe og heldigvis har hun studert og reist omkring i Europa og snakker brukbart engelsk. Noe som gjør samtalen lettere. Kjæresten snakket kun italiensk, men forsto engelsk. Samtalen gikk lett på et blandingspråk. Det er i grunnen rart, nå snakker vi italiensk med ett og annet ord på engelsk. Stor takk til William.

Pamela drev nå på og bygget om et hus i gamlebyen i Ceglie Messapica. Der skulle hun åpne B&B i juli kunne hun stolt fortelle. Og vi måtte endelig komme innom om vi var i byen om formiddagen.

Vi fikk også beskjed om at vi måtte regne med en middagsinnbydelse i lag med familien.
Igjen opplever vi den gjestfriheten som vi finner så utrolig. Vi møtes med varme og omtanke overalt. Pamela fortalte at de hadde kjørt ekstra hit flere ganger for å se om vi var kommet tilbake til Puglia. Og endelig; her var vi.
Liten verden - det oppdager vi hele tiden. Francescos datter Eliana er vi venn med på facebook. Hun igjen er venn med Donato Argentiero, sønn av bilforhandleren. Donato igjen er venn med Pamela's kjæreste. Hele tiden finner vi felles kjente og kontaktpunkter.

Jeg var i byen i dag for bilvask utvendig og innvendig, samt hårklipp. Frisøren, Angelo, ville så gjerne fortelle at han hadde en liten leilighet i gamlebyen til salgs. Hvis det var noen nordmenn som........... Tidene er vanskelige, eiendomsmarkedet er tregt og alle muligheter må utnyttes.

SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...