lørdag 26. mai 2018

Dyreliv

Vi har et yrende dyreliv på matrikkelen. Våre favoritter er firfisler som piler omkring. 
De og jeg har en ting felles, vi liker musikk.  
I fjor høst kalket jeg muren ute på veien. Da hang en bluetooth høyttaler i beltet og det ble spilt Status Quo. Da kom det en firfisle og stilte seg opp på muren. Den var tydelig fasinert av musikken for så lenge jeg spilte satt den helt i ro. Når kalkkosten kom i nærheten løftet den bare det benet som var i veien. Når musikken sluttet og jeg var ferdig stakk den avgårde. 
I dag opplevde jeg det samme.  Muren ble kalket, musikk i beltet og en liten firfisle oppå muren.  
Så byttet jeg til Status Quo. Den lille firfislen beveget seg litt lenger vekk og jeg oppdaget en noe større firfisle som kom inn fra den andre kanten. Den ble sittende ganske nær, mens den lille var et par meter borte. 

Begge ble sittende til jobben var gjort og musikken avskrudd. Da stakk begge avgårde til hver sin kant. 

Bildene er tatt med vanlig kamera på ca 20 cm avstand. 

tirsdag 22. mai 2018

Hagebilder

Vi har vært nervøse for hva brannen i fjor gjorde med planter, busker og trær. 
Laurbærbusken stod med svarte greiner og var helt livløs. Trodde vi. Det var bare å klippe den ned og da oppdaget jeg at det begynte å spire igjen. Nå har den allerede strukket seg over en halvmeter. 
Moreller ble det ikke så mye av. En del grener var døde og måtte fjernes. Ikke at det gjør så mye, det er flere igjen.  Smaken er upåklagelig og noe har allerede blitt spist som syltetøy.
Fioroni blir kanskje modne før vi drar hjem. 
Fioroni er en type fiken der treet bærer to avlinger i året. De som kommer nå kan bli digre, opp til ett hekto hver. De som kommer om høsten er mer normal størrelse. 

Det kommer også en del ville blomster på matrikkelen.  Både liljer;
og valmuer

mandag 21. mai 2018

​Olio extra vergine di oliva​

Olivenolje er nesten hellig her i Puglia. Og det er bare en kvalitet som aksepteres; extra vergine.
Nesten 40% av all olivenolje som produseres i Italia, kommer fra Puglia som i et normalt år produserer ca 270 tusen tonn. (13 ganger så mye som f.eks. Toacana)

Jeg hadde med meg Franchino (enda en måte å forkorte Franchesco på) her om dagen for å hjelpe nyinnflyttede naboer med opprydding, noe han tok på seg med glede. Pris ble avtalt etter befaring og havnet i et prisintervall. Det viste seg siden at når oppgjøret skulle skje, ble prisen i den laveste enden.

I bilen tilbake til hjemmet hans diskuterte vi oliven. Han kunne fortelle at han hadde ansvar for ca 600 oliventrær når det gjaldt stell, plukking og pressing.  Han brukte flere oljepresser siden teigene lå forskjellige steder. Ett sted vi kjørte forbi fikk betegnelsen moderne. Jeg spurte etter det stedet vi kjøper oljen og fikk vite at der brukte de gamlemåten med steinknusere og hydrauliske presser. det var tydelig at han syntes at det var den måten ting skulle gjøres på.


Det er ikke noe å utsette på produktet.  Og til en pris som kun oppleves som særdeles behagelig. Jeg så en gang at de hadde olje fra et sted ikke langt herfra til salgs på Meny. Literprisen var kr 650.- , nesten ti ganger så dyrt som her. 

Siden Geir skal kjøre bobilen hjem så tenkte jeg at det er en gyllen anledning til å få transportert noen edle dråper nordover, derfor stakk jeg innom og handlet noen kanner. Forleden dag var vi ute og spiste i lag med flere rogalendinger og to andre ville også benytte anledningen til oljetransport. Vi kjørte bortom, selv om det var første pinsedag. Olje ble innkjøpt og vi oppdaget at de også hadde "cotto" til salgs. Det er innkokt vin som påstås å ha mye antioksidanter, hjelper mot forkjølelse, influensa og "whatnot". Et par flasker av dette havnet også i glade nordmenns hender. Når alle var på vei ut, ble jeg holdt igjen av damen som styrte butikken. Da kom hun med en kvartliterflaske av sin beste olje, det skulle være gave til meg siden jeg kom med nye kunder. 

Den flasken er ikke åpnet enda, men kan nok bli en positiv overraskelse. 

(bildene er fra frantoioens hjemmeside)


fredag 18. mai 2018

Mat og 17. mai og sånt.

I august 2011 satte vi opp lys på muren ut mot veien.  Våren 2012 satte vi inn nye LED-pærer kjøpt hos DX.com (kinavarer) på 2 W hver.  De har nå lyst i 6 år, 4-5 timer hver kveld, hele året.  De lyser like godt fortsatt.  Det er nesten 10.000 timer med lys og over to tusen av/på sykluser.  Jeg lar meg imponere.
Den gang var jo omkvedet at billig graps fra Kina ikke var holdbart og vi måtte kjøpe kvalitet fra norske butikker, selv om det kostet ti ganger så mye.  (noe som var tilfellet når det gjaldt disse lyspærene.)

Jeg har stor glede av den butikken. Nylig kjøpte jeg actionkamera som jeg ville bruke som dashboardcamera i bilene. Kunne være greit å ha hvis det skjedde noe som jeg var uforskylt i.  (hvis det var min skyld ville jeg selvsagt ikke påstå at kameraet virket)  
Pris på et slikt kamera i en fotobutikk i Norge var ca 2300- Jeg betalte 365,- 
Foreløpig har jeg ikke hatt noen opplevelser i Italia som er verdt å dele, men det har jeg hatt i Norge.  




Vi er ofte ute og spiser her i Italia. 
Forrige søndag hadde vi lyst å besøke Osteria Sant'Anna i Cisternino og ba med oss fem andre nordmenn i området.  Vi tenkte at det nok var mulig å få bord uten å bestille så vi stilte bare opp. Svaret var at det dessverre var fullt. Mai og juni var månedene for communion og da var alle spisesteder fulle av familier som feiret om søndagene. Men, de ville så gjerne hjelpe oss og de ringte til et annet spisested og spurte om de hadde noe ledig. Det hadde de ikke og vi begynte å innse at slaget var tapt og at vi bare måtte dra hjem. På vei ut døren ble vi stoppet.  De ville så gjerne ha oss som gjester og dermed fant de et sted der de dekket opp et ekstra bord for oss. 
(Andre nordmenn hadde forsøkt å ringe dem på fredag for å bestille, men fikk kontant avslag)

Det ble en heftig matopplevelse. Jeg ga beskjed til de andre - nytilflyttede nordmenn - at de måtte la det bli igjen plass til dessertene. Noe som ble tatt til følge og ikke medførte anger. 
Egget er litt spesielt.  Det er plassert på en seng av sorbet,  Skallet er av sjokolade, hviten er pannacotta og plommen er aprikossyltetøy. 

Så kom 17. mai. 
Tidligere, når vi var her hele sommeren gikk påskelunchen på rundgang mellom oss, Birkeland's og Horvei's. Sofies helsesituasjon tilsier at slikt må overlates andre, siden det var vår tur.  La Silvana i Selva di Fasano ble løsningen.  18 nordmenn ble påmeldt, men kun 16 kunne delta.  Vi var de eneste gjester i restauranten og vi ble traktert etter alle kunstens regler. 
Seks forskjellige viner fulgte 10-12 antipasti, en primi, to secondo, frukt og kake. 
Menyen så slik ut på forsiden:
Og inni: 

Kaken til slutt:
 



lørdag 12. mai 2018

Hell i uhell.


Det er alltid mye å gjøre om våren. Enten den er i Sør-Italia eller i Norge.  
Forskjellen er at våren kommer senere på nordlige breddegrader.  I tillegg er det slik at her i Puglia foregår det mye planting og såing om høsten. Vinteren er regnfull og som oftest ikke så veldig kald så når våren kommer høstes det både erter, bønner og annet  som har brukt vinteren til å vokse. Så også hos oss. 
Før jeg dro nordover i fjor høst sådde jeg erter og plantet hvitløk og fennikel. Hvitløken er ikke blitt så veldig stor, men bra nok til å bruke i maten. Fennikelen gikk i stokk, men erter er det mye av. Problemet er bare å finne dem. Valmuer og annet ugress har også vokst i løpet av vinteren. 

Nuvel, søm en kjent politiker sa. Slåmaskinen har fått jobbet. Men jeg hadde en aning om at når kniven ble koblet til, så var det  for lite friksjon til at det fungerte optimalt. Gode råd er dyre, eller rådyr er godt. Jobbing med å stramme kilereima ble igangsatt. 
Når andre forteller om skjellsettende opplevelser, så sier det at alle detaljer kan huskes  og at handlingen minnes i slow motion. Det er løgn.  Jeg husker bare at fingen kom mellom kilereim og hjul og at det var vondt Uhorvelig vondt. Ropte og skreik etter Sofie at hun måtte hjelpe, i alle fall finne en kniv. Det ble litt att og fram, forbannelse og tårer, men til slutt fikk jeg skåret over kilereima og fikk fingeren fri, dog i en redusert tilstand. 

Det rare er at det ikke var vondt etterpå. Nummen, men uten smerter. Nabo Mimmo delte velvillig ut pyrisept og en norsk lege som tilfeldigvis var i området kunne konstatere at ingen ting var brukket.  Ny kilereim er innkjøpt hos den lokale "Autoricambo" (bildeler) så nå er de bare velstand. 

Sjefen i Autoricambo synes det er kjekt at jeg stikker innom. Han vil så gjerne være på vennskapelig fot og i dag var det dialekten i Ceglie som var fokuset. Han, og kundene som var der samtidig fortalte at Ceglieserne var late og dermed ikke gadd si ordene helt ut. Barca ble barc, grazie ble grazi og snaut nok det. Mye lått og løye, men de aksepterte ikke forkorting av summen som skulle betales...

Sofie var med på handleturen lokalt. Det er en spesiell opplevelse å handle her. Grønnsaker og frukt er best hos grønnsakhandleren så derfor kjøper vi ikke det på supermarkedet. Kjøtt og fisk er best hos slakter og fiskehandler, brød hos bakeren, pålegg i salumiera og ost på gårdsutsalg eller i ostebutikken.  Det betyr at det går lang tid på handlingen i tillegg kjøring og til slutt tillegg for tid for Sofie i en kles- og skobutikk. 

Om ettermiddagen dro jeg til IKEA for å handle et par stoler. Vi har besluttet å skrote fjernsynet som bare sto i veien og aldri ble brukt. I tillegg har vi ofte for lite sitteplass når det kommer gjester. 
Nettsiden kunne fortelle at de hadde fire på lager og jeg dro avgårde. Halvannen time senere var det allerede for sent, de hadde solgt de siste.  Litt annen farge og litt annen pris, så kom det allikevel et par stoler med hjem. 

Fingeren er allerede såpass at jeg kunne både montere og rydde etterpå.
Hvis det fortsetter i samme takt så er det ikke lenge før den nye kilereima er på plass. 

Oppdatering 10. juli. 
Jeg har fått tilbake følelsen i fingeren.  Det virker som om alle nerver har grodd sammen, eller laget nye nervetråder. 


lørdag 5. mai 2018

Det slår aldri feil

Det slår aldri feil.  Når vi kommer til Villa Serena er det alltid verre enn forventet. Det er mer graps utenfor, flere døde insekter inne og slett ikke slik vi trodde og håpet.  
Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. 

Vi startet ut fra Timoteiveien omtrent kl. 04.10 og ankom Sola flyplass i god tid. Vi har mye "ulovlige"  ting i håndbagasjen. Alt det som Sofie måtte behøve om problemer med reisen skulle dukke opp.  

Denne gang dro hun etter å ha tømt bukhulen for dialysevæske.  Det ble vi glade for underveis.  
Til København kom vi før tiden og vi hadde bestilt assistanse slik at det sto rullestol og ventet på henne ved gaten. Vi tar ingen sjanser når transittiden er kun 40 minutter.  Denne gang hadde vi klart det lett uten siden avgangsgate bare var et par hundre meter fra ankomstgate.
Neste tur var til Zûrich. Helt problemfritt og landet i god tid. Her også var de to gater kun få meter fra hverandre. Her hadde vi også tid til å få et måltid mat sammen med Gaute og Lill Karin som denne gang dro samme rute som oss. 
Inn i neste (siste) fly for å dra til Brindisi. Vel ombord fikk vi beskjed om at det ble en 
liten forsinkelse på grunn av problemer med en luke til bagasjerommet. Den lille forsinkelsen ble på et par timer. Ut av flyet og inn igjen etter en tid. 


Vi skulle ha ankommet kl. 13.50. det ble kl. 16.30.  Så var det å stå og vente på innsjekket bagasje.  Forgjeves.

Vi fire som kom fra Sola via CPH fikk ikke koffertene. Heldigvis traff vi en hjelpsom og hyggelig ansatt i luken som skulle gjøre alt for at vi skulle få bagasjen så hurtig som mulig. 
Jeg måtte skrive ned adressen vår her i Italia.  Det hjelper ikke mye. så jeg skrev ned kjøreanvisning fra Ceglie til Villa Serena. På italiensk.  Tenk å treffe gamle norske pensjonister som kunne skrive på italiensk og tilmed oppføre seg hyggelig..... Han kom nesten ut av det lille hullet som vi gamle husker som "tal her"-

Hjemkommet dukket det opp problemer.

Bilen startet. Det var bra.
Før avreise fikk vi melding fra alarmselskapet at det var problemer. En detektor i garasjen ga signal om ubudne gjester -  gang på gang. Det ble antatt at den ubudne var av den lille firfotingn som her  kalles topo.  Det var ikke bra.
Beymringen var i grunnen om den lille rakkeren hadde kost seg med å lage reir under panseret og kanskje brukt isolasjonen fra ledninger som materiale. Det viste seg at de som hadde forsøkt seg på bilen bare halvparten antall føtter. Jeg vet ikke hvordan de har fått det til. Bilen sto på samme sted som når jeg forlot den i fjor høst.  Men, den var ulåst. Den ekstra rattlåsen som var montert er borte vekk og vinduet på høyre side var åpent. Lokale katter har satt stor pris på behagelig underlag for nattesøvn. 
Jeg vet i grunnen ikke hva som er verst, ha bilredning og verkstedbesøk for skifte at ledninger, eller å måtte fjerne store mengder kattehår fra setene i tillegg til små runde fotspor over alt inni bilen.  

Det ble siste alternativ. Men det var ikke meg som sto for jobben. Bilvaskeren i Ceglie fikk jobben. Det tok en times tid. Prisen for en slik jobb er normalt  € 15. Beløpet på kvitteringen var overstreket og korrigert til € 18,-. Han fikk € 20. Det er en av de få gangene jeg har tipset, men denne gangen var det virkelig verdt det. 

Det ser ut som jeg ikke blir arbeidsledig på en stund. I fjor, etter brannen  kjøpte jeg slåmaskin for å fjerne høyt gras. Det ser ut som om jeg får god bruk for den nå. 



 Slåtten tas stykkevis og delt.


Uheldigvis, eller heldigvis, alt etter hvilket sted man ser det fra, så har det regnet og graset er så vått at slåtten må utsettes litt.  Men når det ble slått litt mer dukket en liten blomstereng opp, fylt med valmuer der som bassenget som brant opp stod 




SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...