søndag 23. oktober 2016

Luksusproblem

På nordsiden av huset står det noen store trær .  Det ene er et aprikostre .  Det bærer rikelig hvert år i slutten av juni .  I fjor især til stor glede for lille Anna .
 Hun spiste seg gjennom lange rekker med utsteinet frukt.  I år var det ikke fullt så interessant ,  men som tørket snacks gikk det an for både barn og voksne .

Det andre treet er kastanjer.  Ekte kastanjer.  De modnes fra midten av oktober og utover .
I år var jeg her og kunne ta meg av nøttene.  De fleste faller ned av seg selv ,  men jeg har også laget en lang stang med en krok i enden slik at jeg kan riste i greinene.  Jeg bør bare passe på at jeg ikke får nøtter i hodet .  Især hvis de kommer  med hamsen på.  De veier ikke så mye , men langt fall og kvasse pigger gjør at det ikke er  behagelig å få i hodet .

 Nøttene som vokser her er av langt bedre kvalitet enn de som selges på markedene lokalt.  De er nok plukket i andre provinser og importert.
I og med at det til nå har blitt høstet minst ti kilo betyr det at jeg har hatt rikelig avling til å dele med venner og naboer.  Jeg har passet på slik at jeg har nok å ta med hjem også .



torsdag 20. oktober 2016

Mat - igjen.

Her i området er mat omtrent hellig.  Man tøyser ikke med mat.  Maten skal være slik som den alltid har vært.  Slik som på tippoldemors tid og vel så det. Å forandre er helligbrøde.
Geir stakk innom i dag og siden det nærmet seg tid for lunch foreslo jeg en tur til byen for å spise.
Vi har mange gode alternativer til å få seg god mat og denne gangen havnet vi på Osteria vecchio Piazza.  Stedet har skiftet navn fra Osteria Annunziata  fordi kokken hadde kjøpt ut forrige eier. Som forøvrig drev et utmerket spisested.
Den nye eieren bruker de samme råvarer som de fleste andre.  Men med en vri.  Vi gjorde bare en liten feil.  Vi bestilte secondo etter antipasti.
Antipasti var nok i rikelig grad.  Herlige smaker og pent presentert.
Vi fikk bl.  annet  små tomater i varm olje.  (pluss noen krydder).  Det smakte så godt at jeg  ba om oppskriften,  med tanke på  Sofie som er så glad i tomater og ikke er her.  Men nei,  oppskrift var ikke på tale.  Men siden "mia moglie" ikke  kunne være her,  kom eieren med et stort glass med tomatene klar til å bli varmet opp.
"per tua moglie " Nå står glasset i kjøleskapet. Vi to gressenkemenn skal tilbake i lag med den tredje allerede på lørdag.

mandag 17. oktober 2016

Carrubo

Innerst i et skap fant jeg en flaske hjemmelaget likør. Laget av carrubo  i 2014.
Den ble prøvesmakt og jeg fant ut at dette måtte det lages mer av.  En liten flaske ble fylt opp og tatt med til naboen som bestikkelse.
Det fungerte som det skulle og en bærepose ble fylt opp.


Så var det å rive dem i småbiter før de fikk en runde i min frullatore. Noen av frøene ble tatt vare på.  De skal jeg så for å se om jeg kan få eget tre.
Til slutt ble det helt over sprit og så skjer resten av seg selv.


Frø fra carrubo  er spesielle.  Hvert frø veier nøyaktig det samme og har gitt opprinnelse til det kjente begrepet karat. På norsk kalles frukten for Johannesfrukt.  Lokalt her kalles det for zucchero povero  - fattigmanns sukker.

fredag 14. oktober 2016

Attende

Så var jeg tilbake i paradiset vårt.  Det er forsåvidt kjekt,  men det var også problemer.  Terje hentet meg på flyplassen og vi kjørte til forsikringsselskapet i Francavilla Fontana.  Der fikk jeg ordnet bilforsikringen slik at jeg kan bevege meg utenfor matrikkelen.  Innom et supermarked for nødvendig innkjøp og så til Villa Serena.
Der var alt mørkt. Jordfeilbryter hadde slått seg av og dermed oppsto mange følgeproblemer.  Alarmen er koblet utenom, dermed hadde ikke Giuseppe reagert.  Men,  når det ikke er strøm så lades ikke bilen.  Det betyr flatt batteri.
Vanningsanlegget stopper også og dermed stivner vannpumpa og må ha  starthjelp.
Giuseppe fra alarmselskapet kom innom og jeg fikk forklart at han måtte sjekke jordfeilbryteren hvis det ikke var utelys om kvelden.
Batteriet på bilen er relativt nytt så jeg håper at startkabler kan løse dette prekære problemet.
Ikke alt er like deprimerende.  Ved siden av porten står det pampasgress som jeg plantet for noen år siden I år ble det vakrere enn det har vært noen gang.




Det er også rikelig med mele cotogne så likør blir det nok i år også. Granateple var det bare to  igjen av.


Fredag morgen - fortsatt
ikke strøm på bilen.
Heller ikke telefondekning.  Men internett hadde jeg selv om jeg ikke har bestilt og betalt.  Dermed kunne jeg ringe via Skype til Terje som kom bortom med nye startkabler.  Det gjorde susen og jeg kunne kjøre bilen ut til et sted hvor jeg kunne vaske den.  Der stoppet motoren og vi kunne ikke komme nær nok til å få brukt startkabler.  Avgårde til Ceglie for å få tak i skikkelig lader og det fungerte.

Etter noen timer fikk jeg startet motoren og kunne dra til våre gode venner i Grottaglie.  Jeg hadde tatt med røkelaks til dem og det falt så pass i smak at jeg  ble bedt med på lunch.  Bl.  Annet  kom der polpo på tallerkenen.

onsdag 5. oktober 2016

Avgårde igjen

For en tid siden hadde vi besøk av Terje. Han fortalte at han drar til Puglia den 4. oktober. Reis du også sa Sofie.
Jeg lot meg ikke be to ganger og heiv meg over tastaturet for å finne billetter. Det endte med en kombinasjon av SAS til København, derfra med Swiss, via Zürich til Brindisi. Total reisetid 7 timer og 55 min.
Terje hadde en annen rute, via Amsterdam og Roma til Brindisi. Total reisetid to timer og førtifem minutter lenger.

Jeg ventet på Terje slik at vi kunne reise i lag i hans leiebil. Vi dro innom Francavilla Fontana for å hente forsikringsdokumentene til vår bil. Deretter innom en matvarebutikk for nødvendig handling før Terje slapp meg av i Villa Serena og kunne dra videre til Villa Rosmarino.

Dette var begynnelsen på en blogg som omhandlet ting som ikke skjedde.

Onsdag i forrige uke fikk jeg feber, hoste, svimmelhet, kvalme og vondter både her og både der. Jeg så med gru og skrekk på å sitte alene i et hus langt ute på landet i Puglia.
Lørdag formiddag slo samme sykdom til hos Sofie.  Hun ble enda sykere enn jeg var. Det la en stor demper på gleden ved å ha besøk av hennes yngste barnebarn.

Mandag bar det avgårde til fastlegen som også kunne se at jeg slett ikke hadde en kropp som var egnet til langtur.  Heldigvis er billetten betalt med kredittkort slik at det kan søkes om refusjon av utgifter. Normalt vil jeg måtte betale flyskattene selv, men når reisebyrået viser til flyselskapet og flyselskapet henviser til reisebyrået er det vel bare tiden som kan vise hva utfallet blir.


Men, jeg må jo ned for å se til hus og hjem. Avslutte den automatiske vanningen av potter og kar og klargjøre for en sesong som sannsynligvis blir både regnfull og kjølig.

Derfor med min sedvanlige optimisme ble det bestilt ny billett. Denne gang torsdag 13. oktober.
Det var ikke mulig å få samme reiserute med slik god ankomsttid som den avbestilte billetten. Ankomsttid ble 16:40. Det er overkommelig og gir fortsatt rikelig tid til å få tak i både forsikringsdokumenter for bilen før handling og ankomst til vår kjære Villa Serena.

Det betyr jo en ekstratur for Terje som har lovet å hente meg, men det er jo det man har venner for.

Nå er det bare å lage ny nedtelling og glede seg så mye som mulig på forhånd. Vi optimister har jo den fordelen at vi kan oppleve glede flere ganger. Forventningens glede, opplevelsens glede og gleden av gode minner.
Kanskje har pessimisten kun litt av gleden med opplevelsen idet man stadig forventer at det skal gå galt? Men, hva vet jeg som aldri har vært pessimist?

SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...