Talar ni svenska

Vi har fortalt om våre venner her i Italia. Vi har fortalt om Francesco og Fara, vi har også skrevet om Pasquale og Vita, våre gode naboer.
Nå skal vi fortelle om Francesco og Cira.

F

Livet er fullt av tilfeldigheter. I 2009 hadde vi kjøpt en gammel bil her i Italia. En dag ville ikke det gamle vraket starte og gode råd var dyre. Hva gjør vi nå?
I løpet av dagen kjører det kanskje ti biler forbi eiendommen vår, så hjelp derfra syntes utelukket. Men akkurat når jeg gikk ut av bilen hørte jeg at det kom en bil kjørende. Jeg løp ut på veien og stoppet vedkommende.
Vår italiensk var da enda mer mangelfull enn i dag og jeg forsøkte meg på engelsk. Da kom det innenfra bilen; "Talar ni svenska?"  Det var Francesco. Han kjørte meg til Villa Castelli, fant et bilverksted og forklarte problemet og kjørte foran reparatørene tilbake igjen med nytt batteri til bilen. Hvordan det til slutt gikk med bilen er en annen historie.


Vi skiltes med Francesco der og da, men det gikk ikke lang tid før han stoppet utenfor huset igjen. Da hadde han med seg kona Cira og hennes søster Rosa. Etterhvert forstod vi hvorfor han snakket litt svensk. Han hadde nemlig arbeidet i Sverige i slutten av 60-tallet som skredder. Og han eide en lamia (hytte) i nærheten av oss. Korteste vei fra leiligheten i Grottaglie og lamiaen var forbi huset vårt.
Nesten hver gang de drar til lamiaen sin stopper de utenfor hos oss og ber oss komme på kaffe. De har ofte med seg vennene sine; Francesco og Gueseppina. (Franco og Pina) i lamiaen og de har også blitt endel av vår venneskare i Puglia.
Siden har vi omgåtts hverandre både her hos oss, i lamiaen, hjemme hos dem i Grottaglie og i Carosino hos Franco og Pina.
Heldigvis har vi kunnet gjøre litt gjengjeld. Siden Francesco har arbeidet i Sverige, tok jeg kontakt med Svenska Pensionsmyndigheterna på hans vegne og fikk opplyst om han var berettiget til en liten pensjon fra Sverige. Papirarbeidet tar lang tid, men nå har det kommet brev fra Sverige om at pensjonen blir utbetalt hver måned, fra og med februar 2011. Beløpet er ikke stort, men allikevel nok til å fylle en handlevogn på supermarkedet. Det er en god følelse å vite at man har kunnet gjøre litt gjengjeld for alt de gjør for oss.


Vi fikk som sagt en innbydelse til påskelunch. Selvsagt aksepterer vi slikt og vi møtte opp som avtalt kl. 12:30. Da fikk vi vite at dette var en familiegreie. Francesco og Cira, døtrene Antonella og Eliana, Ciras søster Rosa og hennes to sønner; Aldo og Guiseppe. Og siden vi ikke har familie i Italia, inkluderes vi med den største selvfølgelighet.
Mange retter og store mengder.
Vi fikk spekepølse, ost og oliven først, deretter ravioli, kalvefilet og lammekjøtt med stekte poteter, salat etc. Som en hvilerett servertes nøtter, deretter ananas og jordbær,

deretter et stort fat med lekre søte småkaker, to sorter hjemmebakt kake og til slutt iskake med kaffe og likør. Til drikke fikk vi brus, øl og en god rødvin som var produsert av far til Antonellas kjæreste.


Det holdt med ett måltid i dag også.

Vel hjemme igjen var det tid for litt vanning i hagen. Og mens jeg stod der hørte jeg at det var folk på veien utenfor. Det var Pamela Filomeno og søsteren Antonia. De ba oss med hjem til sin familie som var på tur til familiestedet nedi veien. Selvsagt ble vi med. Vi traff mange av dem allerede et stykke fra huset og sammen dro vi til landstedet? deres. Der var det fullt av folk. Alt i alt tror vi det var ca 25 personer inne og utenfor. Full rulle og høy stemning.


Vi ble spurt om vi ville ha kake til kaffen, men avslo fordi vi var så mette. Men avslag på kake aksepteres ikke og det kom en tallerken til hver av oss. Nå fikk vi vite litt mer om far til Pamela. Det var en festlig type, skøyer og full av leven.

 Han har, som nevnt i et tidligere blogginnlegg, ca 750 oliventrær på naboeiendommen, men nå fikk vi vite at han hadde en mengde oliventrær spredt utover på flere eiendommer. Han produserte ca 400 tonn! ekstra vergine olje årlig. Men oljen var bare en bigesjeft, hans viktigste produkt var spisedruer. Sjansen er stor for at når vi spiser italienske druer i Norge, kommer de fra hans firma.


Det er utrolig kjekt å bli tatt inn i varmen slik vi opplever det. Det er ikke unntaket, det er regelen.


Vel er Puglia bra når det gjelder sol og varme, men varmen fra menneskene er helt utrolig.