Trafikken i Italia

Når vi nordmenn hører om Italiensk trafikk, ser vi for oss gater fulle av biler og scootere som snor seg innimellom, tuting, hyttede never og endeløse diskusjoner mellom trafikantene. Samt fotgjengere som snor seg mellom bilene.  Og ja, Italineske storbyer som Roma, Torino, Milano og lignende, kan nok oppleves en smule kaotiske.

Kanskje i særdeleshet parkeringen. Lommeparkering har en annen mening her. I Norge må vi ha minst en meter eller to både foran og bak bilen før vi overhodet tør prøve oss.

I Italia er "parkeringsplass" er et sted der er plass å parkere!  Og her trengs ikke mye plass. Biler står i veikryss, i rundkjøringer, dobbelparkert, under parkering forbud skilt, under stopp forbudskilt, men aldri aldri foran en privat garasjedør!  Akkurat det har vi selv fått smertelig erfare med borttauet bil og bot. En gang stoppet vi og spurte noen som holdt på å taue bort en ulovlig parkert bil, om vi kunne parkere her?  Ja! var svaret. Vi parkerte og når vi kom tilbake var alle andre biler borttauet, bortsett fra vår.

Italia har særdeles skiftende veistandard. Når vi kjørte fra Brennerpasset og sydøst til Puglia, kjørte vi på bomvei. Bra standard, som regel to felts vei og lite trafikk.  Fartsgrense 130 km/t (tror jeg) Fartsgrenser oppleves oftest som retningsgivende, mange kjører langt over, mens andre ligger godt under. Ingen sure miner hos noen av den grunn. Men fartsgrensene på autostradaer er også avhengig av motorstørrelse. 

Ser du i speilet, vil du ofte se en bil som ligger nesten innpå din egen støtfanger. Ved første mulighet blir du forbikjørt. Ikke for at det er trygt, men fordi det er mulig.

Landeveier bærer ofte preg av manglende vedlikehold. De som klager på Norsk veistandard, burde nok tatt en tur her. Når det er sagt, har jeg ofte inntrykk av at de som klager, sammenligner med tyske motorveier.

Men trafikken her i sør-Italia oppleves annerledes. Smidig er vel det mest dekkende uttrykk.  I de fleste kryss er det skiltet med vikeplikt- eller stoppskilt. Hvis ikke, har du forkjørsrett. Men, pass på; ikke alle respekterer dette og det er viktig å ta det piano. Kommer det en bil fra venstre, er det ikke mer enn alminnelig høflighet å slippe vedkommende fram. Er det så mye trafikk at det er vanskelig å komme utpå, da glir man forsiktig fram og til slutt må trafikken stoppe.  Ingen sure miner av den grunn.

Sikkerhet er et annet aspekt. Beltebruk er ikke mye å rope hurra for. Selv om det er påbudt kjører de fleste uten. Og med barn som står inni bilen, kanskje i forsetet, kanskje bak. Og mor sitter ofte framme med et lite spebarn på fanget. Far kjører og snakker i mobilen samtidig som han gestikulerer med den hånden som ikke holder mobilen.

Bedre og tryggere med et helgenbilde dinglende fra bakspeilet, enn å bruke bilbeltet.

Men vi opplever det som lett å kjøre her. Vi kan kjøre i vårt eget tempo og kjøringen er avslappet selv om det finnes villmenn her og.  Ingen blir sure om vi kjører i 50 i 90 sonen, eller vice versa.

Men for å vise innstillingen som råder, vil jeg gjerne sitere hva Cristina Mannala skriver i sin blogg fra livet i og omkring Napoli; (gjengitt med tillatelse)

Min sønn Dino, skulle ta motorsykkellappen. Vi bor nå, over provinsgrensen, så Napoli er ikke vår by lenger, men er blitt byttet ut med Caserta...
Øvelseskjøring og teori skjer i kommunene, men selve oppkjøringen er her...
Dino har alltid vært veldig samvittighetsfull, han prøver å gjøre alt riktig, og får det som regel til, også denne gangen..
Han kjørte med mikrofon..biltilsynet kjørte bak i bil, og ga ordrer...
Høyre, venstre, rett frem osv.
Han kjørte meget korrekt, forsiktig og "piano"...
Litt for piano, ifølge den kvinnelige sensoren...
Han hørte på øret....høyre, venstre....OG SE Å FÅ RÆVA I GIR, DU ER IKKE I NORGE NÅ......
Va bene...tenkte Dino,( mangeårig motorinosjåfør), og kjørte på i Casertas gater, slik at bilen hadde problemer med å følge....
Han fikk sertifikatet sitt.......uten problemer og med 0 feil....