Ieri sera

I går når vi satt ute under pergolaen og spiste lunch, kom det er ukjent bil inn på tunet. Det var Leonard Romano, hans kone Grazia og vår alles kjære Pasquale.

Nei takk, de ville ikke sitte ned. Det var bare et spørsmål om ikke vi kunne komme hjem til dem om kvelden for et måltid i lag med dem.

Selvsagt takket vi ja.

Om kvelden dro vi avgårde. Det er bare 4-500 meter så det ble "a piedi". Først ble det omvisning av huset, deretter uteområdet. Begge er lærere i Grottaglie og det syntes i alle fall ute at det ikke var praktiske personer. Men det er forsåvidt uinteressant i forhold til menneskene. Koselige og varme. Vi har møtt dem tidligere hos Pasquale, men dette var første gang i deres feriehjem. Normalt bor de i Grottaglie, i samme blokk som Mimmo, vår nabo på sørsiden.

Etter en tid kom også Pasquale; uten Vita. Han hadde ikke giddet vente lenger på henne, hun brukte for lang tid i badet!! Men ett kvarter - tyve minutter senere dro han hjem for å hente henne. (det er bare 50 meter)

Nå var alle tilstede og bordet ble slått ut slik at alle fikk plass. Øl ble båret inn i en vinkjøler med vann og is, vinflaske ble åpnet og maten ble båret ut. Ja, for vi satt ute i fløyelskvelden.

Smørbrød - varm pepperoni kokt med tomater i olje, polpettepudding med sossiser, oliven, oster, tomater etc etc. Og til slutt hjemmelaget limoncello con latte, andre drikkevarer, frukt og iskrem.

Når du lukker øynene og forsøker å visualisere hva de ser for deg når ordet Italia nevnes, er det ikke akkurat dette. Langbord - venner - vin - mat - høyrøstet snakk - latter - vennskap - varme fra en sol som nettopp har gått ned . . . . . . . .

Jo livet er godt. Dette er i sannhet la dolce vita. Og i dag putrer en gryte med pepperoni, tomater, aubergine og paprika på gassblusset i vårt kjøkken. (pepperoni og tomater fra egen hage)