Mer festivitas

Det er alltid kjekt å invitere venner.
Tidligere denne uken sendte vi mail til Fara og Francesco og spurte om de ville komme på middagsebesøk i lag med våre naboer; Mimmo og Lina som også er deres venner. Fredag kom Mimmo innom og spurte om det var ok med lørdag kveld?
Selvsagt var det i orden for oss. Det måtte bare foretas noen innkjøp og jeg dro umiddelbart avgårde til slakteren i Ceglie Messapica for innkjøp av oksekjøtt. Menyen var allerede klar; ferskt kjøtt og suppe med løksaus.  Ja, vi vet at det ikke akkurat er mat for sommerkvelder der gradestokken sliter med å komme under 30-merket, men vi ville gjerne servere norsk mat. Det er vi best på og det er mer spennende for våre venner.

Bordet ble dekket - ute selvsagt.  Og lørdagen gikk med til matlaging, organisering av alt som skulle til etc.



Vi hadde fortalt om forskjellen mellom italiensk og norsk "tid"  At i Norge, når man er invitert til kl. 19, ja da kommer man kl. 19, ikke som i Italia der 19 betyr en eller annen gang før 22.
Jeg tror kanskje at en av grunnene er at italiensk mat er hurtig å tilberede og mye spises rått. Ikke slik som i Norge at komle trenger to timer, poteter 45 minutt etc.

Det var derfor rart å se at alle kom akkurat presis. Ikke et minutt for tidlig, ikke ett minutt for sent. Alle fire flirte fra øre til øre og viste fram klokkene sine. Der fikk vi den........

Minuset med å invitere gjester er gaver! Hver gang vi inviterer noen, tar de med seg gaver til oss.  Ikke at det er kjekt, men vi føler at det er så unødvendig og det påfører dem utgifter.

Denne gang ble vi beriket med en sammenplanting av "flittig Lise" samt en diger blomstrende busk til å ha i hagen.

Sikkert dyr for italienske pensjonister. Pensjonen i Italia er langt fra så lukrativ som den norske.


Men når det er sagt, det er selvsagt kjekt å bli satt pris på og når maten kom på bordet ble det stille, bortsett fra et og annet mmmm og "buono"
Det viser seg gang på gang at norsk mat vekker begeistring. Selvsagt er det noe som ikke slår an. Vi våger ikke servere fårikål uten å sjekke på forhånd, mange spiser ikke lammekjøtt. Men fara og Francesco som har en sønn, William, i Stavanger har vært der og spist pinnekjøtt og fortalte begeistret om hvor godt det hadde vært.

Så langt en vellykket kveld. Det ble et skår i gleden litt utpå - etter kaffe, eplepai og iskrem m/morellsylltetøy, Lina fikk telefon om at broren hennes var innlagt på sykehus og akuttoperert for hjerteinfarkt. De dro avgårde umiddelbart og senere på kvelden ringde vi og fikk fortalt at det hadde gått bra med broren. (som forøvrig er lege på samme sykehus og eier sommerhus 200 meter fra oss)

Men Fara og Francesco ble sittende til langt på kveld. 

Det er kjekt å få kontakt med lokalbefolkningen, få besøk, gå på besøk, forstå mer og mer italiensk, kunne snakke mer og mer, selv om det går "piano, piano".

Og på onsdag skal vi på uteteater i Grottaglie. Mimmo har regien over stykket som spilles på Grottagliese, den lokale dialekten som vi antakelig ikke forstår ett eneste ord av. Men det gjør ingen ting, vi stiller opp for å få med stemningen og for å vise at vi er interessert i Mimmo's hobby.

Søndag måtte treet plantes. Vi har funnet ut at det er Crape Myrtle (Lagerstroemia) og skal ha full sol hele dagen. Heldigvis har vi ikke store problemer med å finne en slik plass på tomten. Problemet var bare at når jeg begynte gravingen var det mye stein. Jeg fylte en hel trillebåre med stein av varierende størrelse, men til slutt havnet treet i jorden.

Det var utrolig stritt arbeid i 33 grader og sol.

Men det måtte gjøres. (a man's gotta do what a man's gotta do.)