Nabo Pasquale og Vita

Vi har en naboeiendom som drives av Pasquale og Vita. Denne eiendommen er ca 30 mål. I tillegg har de en annen eiendom som etter hva vi forstår er Vita's. Denne er også på ca 30 mål.

På disse to jordstykkene har de oliventrær slik at de får olje til eget forbruk. De leverer oliven til det lokale presseri ca en kilometer unna. For å få presset en kvintal (100kg)  betaler de ca € 20. Da får de tilbake ca 8-9 liter olje. De plukker og leverer mer en ett tonn! oliven til pressing. Hvert oliventre håndplukkes slik at ikke frukten blir skadet. De rister på hodet over de som bruker maskiner til plukking. Da blir det ikke brukende olje påstår de. De håndplukkede oliven kan ligge i kasser i etpar- tre uker før pressing uten å bli skadet. Maskinplukkede blir ødelagt samme dag. De to pluss en hjemmeværende sønn bruker ca 100 liter olivenolje hvert år.

I tillegg dyrker de grønnsaker til eget bruk. Og de har minst et mål med tomater på friland hvert år. Tomatene blir plukket og kjørt gjennom en knusemaskin. Tomatpureen som kommer ut blir lagt på glass. Ca 100 glass plasseres i et gammelt oljefat på stativ. Deretter fylles det vann på og det fyres under. Etter ca to-tre timer en tomatsausen klar. I år klaget de, avlingen ble mindre enn vanlig, snaut tre hundre liter. Hvordan skal de klare et helt år med "bare" tre hundre liter tomatsaus?

Hver vår kjøper de to smågriser som lever til slutten av oktober når de blir slaktet. Disse to suggene bor ute i en binge og får bare vegetarmat. Forrige lørdag var slaktedag. Søndag ettermiddag kom Pasquale med et par koteletter og en kilosteik. Slakting skjer hjemme med hjelp av sønnene og venner. Det var meningen å slakte forrige helg. men den ene grisen kom i brunst og kunne ikke slaktes da. Brunsten påvirket kjøttsmaken påsto Pasquale.

Ellers har de høns til egg og kjøtt, kalkuner til samme, duer og kaniner. Kaniner er vanlig spise her i Puglia. Antakelig i hele Italia. Og det smaker godt når de stekes i den vedfyrte ovnen som de fyrer opp en gang ukentlig for brødbakst.
Pasquale og Vita lever av det som de dyrker selv. I tillegg har han to pensjoner - en på grunn av alder og en på grunn av en skade. Tilsammen får de utbetalt € 500 pr måned.

Uansett når man kommer på besøk og uansett hvor mange som kommer blir man servert ett eller annet. De voksne får tilbud om kaffe, øl eller vin (egenprodusert) Barna får kjeks, sjokolade eller is. Gjestfriheten er ikke stor, den er enorm!

Og det kommer mange gjester på besøk. Ofte når vi kjører forbi ser vi at det er fremmede biler i gårdsrommet. Og de liker ikke at vi kjører forbi. De vil så gjerne at vi kommer innom.

Når vi har besøk passer vi på å stikke bortom. Især hvis det er barn med i bildet. Både Pasquale og Vita er glade i barn og vice versa. Høydepunktet for barna er alle dyrene. Det står en hund bundet til omtrent hvert tre. Katter overalt, kaniner i bur, kanarifugler og lignende i minst seks-sju bur som henges ut i friluft hver dag.  Det er ikke akkurat rent og velstelt utenfor, men det oppveies av hjertevarme, livsglede og godhet.

I det siste har de vært barnevakt for Federica. Deres eneste barnebarn som fyller to år i november. For å spe på familiens inntekt har mamma Giovanna tatt sesongarbeid som drueplukker. Hun arbeider 7 timer hver dag og plukker druer. For dette blir det utbetalt € 40! Hun må kjøre nesten en time hver vei for å komme på arbeid. Heldigvis for alle varer drueplukkingen bare 6-7 uker. For å ha lille Federica å passe på i tillegg til det vanlige arbeidet på gården sliter på besteforeldrene. Særlig Vita ser vi blir trett og sliten nå for tiden. Men å slurve med gjestfriheten er tross alt  ikke et alternativ.

Om vinteren sover de ikke i trulloen. Det er for kaldt. De har en leilighet i Villa Castelli som også er Vita's arv. Der overnatter de men kommer tilbake hver morgen, arbeider på jorda og i trulloen på dagen. Det er bare 5 - 10 minutters kjøring så det går bra.

Uten Pasquale og Vita hadde vårt opphold her vært mye vanskeligere. De passer på oss, de passer hus og hage hos oss om vinteren når vi er i Norge. De ber oss med på festligheter både hos seg selv og hos andre. Og de gjør det med godvilje og kjærlighet. Det er vanskelig å se for seg et liv i Puglia uten Pasquale, Vita og sønnen Martino.