Matprat

Vi har mange venner her i området. Vi vil gjerne skrive litt om Fara og Francesco. Vi må alltid skrive både manns- og konenavn, vi har så mange Francesco'er å forholde oss til.
Fara og Francesco er foreldrene til William som bor i Stavanger og som  etter beste vilje og evne forsøkt å lære oss litt mer italiensk i vinter.
Det er ett minus med vennskapet. Vi skriver om det først, slik at det er overstått. De gir oss gaver. Hele tiden får vi ett eller annet. En plante til hagen, en flaske hjemmelaget drikke, hjemmelaget mat etc. Vi har bedt William forklare dem at det ikke er nødvendig, men han sier at det er nytteløst å forsøke å stoppe dem. De bare er slik!


Nå på søndag var vi bedt hjem til dem i Grottaglie for å lage mat sammen. Sofie hadde gitt uttrykk for at hun gjerne ville lære å lage italienske kjøttkaker - polpette. Prosessen tar tid, derfor måtte vi komme ca kl. 11 på formiddagen. Matlaging i Italia er en seriøs affære, her tar man den tiden som trengs for å få et godt resultat.  Fara hadde allerede gjort klar tomatsausen, men polpettene skulle lages i lag.
Utgangspunktet var 1/2 kilo kjøttdeig av kalvekjøtt. Når man skal ha kjøttdeig går man til slakteren og finner et passe kjøttstykke som da blir malt mens man venter.
Først ble noen brødskiver uten skorpe lagt i vann. Når de var bløte nok ble de knadd inn i kjøttdeigen i lag med tre egg og finhakket persille. Tre håndfuller revet Rodez-ost, litt hvitløk, muskatnøtt,  salt og pepper.

Massen ble trillet til kuler og her ble vi imponert. Hendene måtte fuktes før trilling og da ble det brukt hvitvin!


Steking i olje og da var det viktig at det var en nøytral type. Her var rett og slett olivenolje ikke brukt.


Før servering ble tomatsausen tilsatt basilikum og polpettene lagt nedi for en siste oppvarming.




Dette var herlig spise. Eller som vi jærbuer sier; det var ingen usmak på dette.

Men, polpette var bare en del av måltidet. I tillegg hadde de forberedt en form med lårskiver av geitekje. Over lå det potetskiver og det var krydret med bl. annet kapers i tillegg til Rodez-ost.




Men vi kan begynne med begynnelsen slik at nordmenn kan få innblikk i en italiensk lunch med gjester.


Først fikk vi en aperitif, Martini pluss olivener og småkjeks.
Deretter ravioli. Denne hadde de kjørt 12-13 km til nabobyen og kjøpt; det var bedre kvalitet på pasta fresca i San Marzano enn de hadde i Grottaglie.
Så kom polpette i tomatsaus, etterfulgt av potet/kje-formen.

Avsluttet men caffe correto og hjemmelaget torta;




Vi spiste ikke mer den dagen.


Grazie per il cibo, Fara e Francesco