fredag 7. juni 2013

Quando voi

Vi nordmenn har en annen innstilling til tid enn italienerne.  Vi er opplært til at punktlighet er en dyd. Man skal ikke kaste bort andres tid ved å la dem vente på oss.

Slik er det ikke her. Tid og avtaler er et relativt begrep.

Første gang vi opplevde det var i mai 2007.  Vi ankom Brindisi flyplass for å dra direkte til huset som vi hadde kjøpt. Der skulle eiere og megler vente på oss for å overdra nøkler etc.  Vi hadde bare tiden og veien.
Men, på flyplassen sto Guido og Angela og tok i mot deres nye norske venner. Vi måtte bli med hjem for et måltid mat først.  Våre protester og forklaringer om at det var folk som ventet på oss ble glatt imøtegått; dette er Italia. Ingen kommer til avtalt tid.

Denne innstillingen til avtaler og tidspunkt sliter vi med ennå. Vi blir bedt til kaffe, fest etc. jevnlig. Som nordmenn spør vi alltid om når vi skal komme. Svaret er alltid; quando voi - kom når du vil.
Selvsagt finnes det unntak. Vi har hatt kontakt med flere meglere i den senere tid og noen av disse møter opp til avtalt tid på avtalt sted.
Men dette er profesjonelle bedrifter.
Men når vi sender mail til disse bedriftene er det slett ikke alle som svarer. Internett i Italia er der som vi i Norge var for 15-20 år siden. F.eks. trelasthandelen der vi kjøpte annekset; han har en profesjonelt oppsatt nettside med mailadresse og allslags. Men, bedriften har ikke internett. Ingen mailer kommer overhodet fram.
Et stort kjøpesenter har vi skrevet til flere ganger angående en reklamasjon. Uten hell. tre besøk måtte det til før vi fikk ordnet saken.

I fjor sommer hadde vi kontakt med en megler i Ceglie. Via mail som vi aldri fikk svar på. Etter å ha tatt turen innom og hilst på, fikk vi forklart at de hadde datatrøbbel som gjorde at de ikke klarte å svare på mail.  Men etterpå vi hadde hilst på, fikk vi svar på alle mailer.
Nå gjentok det hele seg. Samme firma, samme datatrøbbel.

For oss er dette en læringskurve som ikke er bratt, men full av humper.

En liten digresjon.
Før vi dro hertil fikk vi en mail fra kjæresten til søster til naboen. (den satt langt inne)  Han ville at vi skulle ta med norsk røykelaks slik at han kunne finne ut om originalen var bedre enn den laksen de fikk kjøpt her.  Selvsagt tok vi med laks til både han og andre.
Litt senere fikk vi ad omveier vite at Riccardo hadde lett etter oppskrift på tilbereding av røykelaks. Uten resultat.  Så han hadde kokt den!
Han påsto at det smakte utmerket.
Kanskje noe a la radioprogrammet "Utakt" der det påstås at mat som regel blir bedre etter en tur i frityrgryten.

Vi var på Ikea for en tid siden og kjøpte gardiner. Tre meter lange. Vi har ikke symaskin og når vi viste fram gardinene til Francesco og Cira tok de hånd om situasjonen. Hvor lange ville vi ha dem?  I går kveld kom de tilbake med dem, ferdig sydde.  Det er kjekt med slike venner.

I huset til Geir og Anne Marie hadde de satt igjen gresstrimmeren i uthuset. Vi bar den inn slik at eventuelle tyver ikke skulle bli fristet. Geir sa at den ikke virket, så det var ikke så farlig.
I forbindelse med husletingen til Terje var vi i San Vito dei Normanni og jeg tok han med for å se huset til Hausken's. Da tok jeg med meg trimmeren og leverte den for overhaling i Villa Castelli. Det er kjekt å se hva € 15 kan gjøre for maskinelt utstyr.



1 kommentar:

  1. Symaskin har me. I villa Felzia. Singer. Du skulle ha spurt så hadde du sjølvsagt fått lånt. Men dykkar løysing var kanskje aller best, for eg trur ikkje nokon hos oss hadde tatt på seg syinga. Den hadde nok du Livar måtta ta på deg. Hadde vel ikkje blitt skreddar av det, men symaskinsoperatør er vel ikkje heilt gale det heller.

    SvarSlett

SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...