Dans, mat og likør

I forrige blogpost nevnte jeg Hafrsfjordringen og deres opptreden i Locorotondo. Der var vi lørdag kveld.

Det ble en kald opplevelse, i alle fall for oss som stod stille å så på.

Dersom vi hadde vært sikre på om vi skulle dra dit eller ei, kunne vi bestilt bord på samme restaurant som danselaget. Det var nemlig umulig å gjøre samme kveld.
Dermed måtte vi finne et annet sted å spise.

I Puglia er det vanskelig å finne spisesteder som ikke utmerker seg med god mat. I alle fall i vårt nærområde.Men lørdag kveld klarte vi det. Det er i grunnen best å forbigå bespisningen i stillhet, bare noterer oss at vi aldri går tilbake til Trattoria Centro Storico.

Vi er inne i en dårlig periode værmessig. Vind og temperaturer som ikke går mange gradene over tjuetallet er ikke optimalt. I sørveggen er det allikevel bra og søndag ble vi invitert til naboene på sørsiden på kaffe.
Først småkaker, så en liten kopp kaffe, deretter hjemmelaget likør. Denne gang fikk jeg smake likør av johannesbrødfrukt. Frukten kalles Carrube og treet Carruba. Det smakte godt og jeg fikk dermed med meg en pose Carrube fra deres Carruba. Vel hjemme ble belgene kappet i biter og tilsatt 95% sprit.

Så er det å vente - og vente. Før hele sulamitten skal siles og tilsettes sukkerlake.  Antakelig ganske lite sukker for belgene er ganske søte i utgangspunktet.
"Succhero per il povere"  - Fattigmannsukker var betegnelsen Lina brukte.

Samtidig som jeg var der snakket vi om årets avling. Lite vindruer, lite oliven og andre ting. Jeg klaget på at vi nok fikk lite Mele Cotogne i år. Dermed fikk jeg med en stor bærepose hjem. Morgendagens jobb er fastlagt. Det blir vasking, kapping og sentrifugering av Mele Cotogne. Årets likørproduksjon er berget.