Tilbake i Paradiset

Endelig sier noen, andre spør hva i all verden skal vi der så tidlig på året.

Det begynte nokså tidlig etter at Geir sin bil kom ut for stålgjenstand i veibanen. Noe som resulterte i at Opelen  ble kondemnert og nytt transportmiddel måtte skaffes. Geir var heldig, en sønn hadde en gammel "verdiløs" Audi 80 1992 modell stående. Etter EU-kontroll var foretatt og mangler rettet på var Audien klar for nye eventyr. Jeg tilbød meg å være copilot og selv om Geir syntes at begynnelsen av mars var et godt starttidspunkt, var det da allerede for sent å trekke seg.
Fordelen er at med bil gis det mulighet til transport av gjenstander og utstyr som det er bedre bruk for på en eiendom i Puglia enn en leilighet i Stavanger.

Fredag ettermiddag dukket Geir opp og den tildelte plass ble fylt opp og vel så det. Bergensfjord stod for første etappe fra Risavika til Hirtshals og eventyret kunne begynne.
For oss mennesker er 24 år i beste ungdomstid, men for biler er ungdommen overstått og vel så det.
Man kan trygt si at starten på turen gikk i et bedagelig tempo. Mange hadde advart mot overmot og tung høyrefot og det tok vi oss ad notam.
Vi, d.v.s. Geir hadde lagt en plan om at vi skulle bytte på sjåførjobben hver tredje time. Jeg hadde et annet forslag; Jeg kjørte gjennom Danmark, han tok seg av Tyskland, Jeg overtok i Østerrike og Geir avsluttet med Italia. Mitt forslag falt på steingrunn.

Vi kjørte til sjåføren var trett, byttet sete og kjørte til den sjåføren var trett og klar for nytt bytte. Det fungerte optimalt selv om det ble en del avvik fra begges planer.

Litt turfakta;
Totalt kjørte kilometer; 2626
Total tid i bevegelse; 27 timer 22 min.
Gjennomsnittsfart; 96 km/t. (bare regnet når vi var i bevegelse)
Etterhvert som vi kom lenger og lenger sørover ble den gamle bilen yngre og yngre. Responsen på gasspådraget ble bedre og tungpustetheten i oppoverbakkene ble mindre. Det er tydelig at bilmotorene har godt av en langtur.
Vi startet ca kl. 08.15 lørdag morgen i Hirtshals og var framme i Villa Serena kl. 17:30 søndag kveld.

Føret var forsåvidt greit. Det var flere regnbyger og når vi nærmet oss Brennerpasset (1320 m) ble regnet kvitt. Audien tok med seg noe på turen, det oppdaget vi senere når vi fylte drivstoff.
Det er strenge regler for hvordan kjøretøy skal utstyres om vinteren i Italia. Langs superstrada'en stod stadig slik tekst på informasjonstavlene.

Selv om vi, mot mine intensjoner diskuterte både politikk og religion underveis, skiltes vi som venner. Selv om våre utgangspunkt på sistnevnte tema er vidt forskjellige.
Vel hjemme med alt pikkpakk båret inn, ble bilen vår forsøkt startet. Uten suksess. Vedlikeholdsladeren hadde tatt kvelden og første ærend mandag morgen ble å få tak i lader slik at bilen kan brukes. Heldigvis har vi fortsatt APE'en som ikke trenger strøm for å fungere.
Det viste seg å være en sannhet med modifikasjoner. Ikke for mitt bare liv klarte jeg å starte den.
Nabo Pasquale har lader og etter en kort hilsen og en kaffekopp bar det hjem for å lade. Det tar tid. Og huset er tomt for mat, bortsett fra noen gamle tørre kjeks. Kaffe er det råd å lage, men det er det hele.
APE'en synger nok på siste vers i vårt eie. Det har vært morsomt, men når mopedbilen skal forsikres forsvinner gleden.  Det blir nok å legge en annonse på Subito.it for å forsøke å få igjen det vi har brukt på den. Det er slett ikke umulig at det går. (Time will show, fylg med i neste bolken)

Villa Serena bærer tydelig preg av fravær.

Både inne og ute. Seks og en halv måned uten bruk viser igjen. Ute med løv og graps som vind og vær har brakt til oss. Inne med fuktighet og døde insekter og deres etterlatenskaper av forskjellig slag.
Det blir nok bra om en stund. Problemet er strømtilførselen.  Det er nemlig slik at vi har kun 3,5 KW tilgjengelig. Bruker vi mer, slår hovedsikringen ut. Vi kunne fått høyere kvote, men det koster skjorta og vel så det. Derfor blir det forsiktig oppvarming til å begynne med. Bare en varmepumpe om gangen, kjøleskapene og varmtvannsberederne etter tur. Etter et døgns tid med heftig vedfyring i tillegg var det verste overstått.
Da er det støvsuging og vasking for å få hjemmet noenlunde presentabelt til våre venner oppdager at huset er bebodd igjen og kommer innom.

Så må jeg komme inn på det som er vanskeligst å skrive om.
Jeg er alene her. Min kjære Sofie er igjen i Norge.
Våre nærmeste venner i både Norge og Italia er informert om at Sofie har fått nyreproblemer. Noe som betyr at hun ikke kan dra til Villa Serena. Hun må derimot være hjemme og foreta dialyse mens hun venter på at en donor dukker opp med et bedre alternativ. For de som vil vite mer, slå opp peritoneal dialyse på nettet.
Dermed blir sesongen her tilnærmet slik som den var i fjor. Sofie i Norge, Livar i Italia, men med ferieturer til Norge med jevne mellomrom.
Jeg kunne skrevet mye mer, men lar det bli med dette.

Jeg kjøpte ny GPS hos Clas Ohlson for en tid siden, en Garmin nüvi 55. Der er det mulig å laste ned forskjellige stemmer til enheten. Jeg har bl.annet lastet ned Garmins egen stemme. (engelsk)  Den er ikke som man forventer. Underveis kommer det kommentarer på kjøringen! "You're amazing", "I know where I'm going, do you?", "I'm thirsty, can I get a bottle of water". En gang underveis trodde vi nesten ikke våre egne ører. Plutselig kom det sang fra GPS'en. "On the road again . . . etc." Litt falskt, men til stor muntrasjon.

Mandag morgen begynte jeg med å få hus og hjem i stand.
Huset er tomt for alt på matfronten og så lenge bilen stod til lading kom jeg ikke av flekken. Samtidig står bilen parkert foran døren inn til lagerrommet i garasjen. Dermed kommer jeg ikke inn dit for å få tak i nødvendige ting til renhold slik som feiekoster, vannslange, bensin til plenklipperen og APE'n. Det er nokså høyt gress som må forseres for å komme til vedstabelen.
Det er rart så mange ting som henger sammen.
Heldigvis har nabo Pasquale lader og etter et par timer kunne jeg får gang på bilen.
Rett etter hjemkomst kom Pasquale for å sjekke hvordan det gikk. Da kunne han få tilbake laderen. Men det var ikke gjort med det. Når det er fyr i bakerovnen hos dem, drypper det på meg. I dag kom han med nystekt foccacia og en pose egg.

Endelig kom jeg inn i lagerrommet. Og kunne konstatere at bensinkannene var tomme. Heldigvis får vi påfyll av ny tid hver dag. Ulempen er siestaen. Om man må ha noe akkurat nå, må man bare smøre seg med tålmodighet for når det er siesta er alt stengt. Akkurat siesta er den delen av livet her i Puglia vi sliter med. Vi er vant til at i Norge er butikkene åpne fra morgen til kveld. Da trenger vi ikke planlegge slik som her. I tillegg vet vi aldri helt sikkert når de stenger og åpner midt på dagen. Det kan være stengt mellom 13 og 17, eller 14 og 18. Eller 12.30 til 16:30 Eller det kan være som banken, åpent fra 08:30 til 13:00 og fra 14:30 til 16:00

Det tar nok flere dager med jobbing før eiendommen er presentabel. Men det er bare koselig.Et døgn etter ankomst ser det hele bedre ut. Inne er det noenlunde varmt i de rom som brukes, ute ser det også litt mer hamslig ut.

Tirsdag hadde både APE'n og villdyret (tohjulstraktoren) stått ute i sola og kost seg. Det som var umulig på mandag - starting, gikk problemfritt for begge et døgn senere.