Anna, Lucas, Silje og Tom dro tilbake til Norge i dag. Glade og lykkelige over å ha hatt et kjekt besøk. Varmt og godt hver eneste dag, varmt vann i bassenget, fyr i uteovnen om kvelden.
Fyring har vært Lucas sitt ansvar. I år som i fjor. Det var så viktig at han helst ikke ville gå ut og spise om kveldene. Og så viktig at han lærte opp Anna også. Det kunne jo hende hun kom hit uten at han var med.I forrige innlegg skrevv jeg om besøk i zoosafari. Vi har et rikt dyreliv nærmere huset også.
Dyredød i trafikken er også noe som hender. Slik som her, på vei til byen oppdaget vi denne krabaten som hadde måtte bøte med livet i nærkontakt med en bil. (Heldigvis ikke vår)
Vi foretok noen målinger basert på bildet og kom til at den nok var omkring 140 cm lang. De finnes overalt, men er ikke giftige.
Vi har også sett rev som krysset veien foran bilen vår. Til stor fornøyelse for Lucas som også fikk et glimt av den en gang.
Den besøker oss i gårdsrommet også for å sjekke om det er noen spiselige rester etter barna. Men disse besøkene skjer om natten når alle sover.
Når man er hos morfar kan det være greit å holde det litt i orden. I alla fall av og til.
Så er det også "minste føre" når været er slik at påkledningen kan være minimal.
Vi fikk også tid til å besøke Grotte di Montevicoli. Det har vært litt av en prosess å få tilgang. Ceglie har eget turistkontor. Det har blitt besøkt to ganger i år. April og nå i juni. Med spørsmål om når grotten er åpnet. De visste ikke, heller ikke hvem som kunne vite og hvordan man skulle kunne få tak i noen som visste.
Facebook ble redningen. Grotten har egen FB side og der sto åpningstidene. Glad og lykkelig dro jeg avgårde for å sjekke før gjestene ankom. Bomtur.
På skuret merket bigglettiera stod det et telefonnummer som kunne ringes. Det virket ikke. SMS ble sendt, men det var resultatløst.
Via Facebook ble det sendt spørsmål og etter en tid kom det tilbakemelding om at vi kunne ringe det oppgitte nummeret mellom kl. 11 og 12:30.
Når jeg endelig kom fram i telefonen kunne jeg få en avtale på lørdag 25. juni kl. 15:00.
Moroa var ikke slutt...... Jeg spurte Geir om han hadde lyst til å bli med. Det hadde han og skulle møte hjemme hos oss i god tid. Når det nærmet seg avreise var ingen Geir dukket opp. Vi måtte bare dra uten dem.
Vi forsøkte å ringe til dem. Syv ganger uten resultat. Mobildekningen er nemlig særdeles variabel i Puglia. Til slutt ringte Geir tilbake og fortalte at han ikke fant fram og nå stod ved Cimiterioen og ville vite hva han skulle gjøre. Vi måtte si fra oss omvisningen, heldigvis var det andre kunder også og guiden lovte oss ny tur når Geir var kommet. Jeg dro avgårde til Cimiterio og hentet dem. Dermed fikk vi endelig omvisning, den tredje den dagen.
Til slutt skulle det betales; € 2 pr person. Jeg hadde betalt for oss, men Geir hadde glemt å ta med penger. Jeg skulle legge ut for ham, men guiden kunne ikke veksle min € 50-seddel.
Dermed ble det gratis for Geir og hans to kumpaner.
På vei gjennom Ceglie etter en pizzakveld på onsdag oppdaget Lucas at guiden også gikk i gaten. Ny kontakt og Geir forsøkte å få betale sin gjeld. Men nei, forslaget ble ikke akseptert.
Grotte di Montevicoli er ikke stor så besøket tar ikke lang tid. Det finnes større og langt mer spektakulære grotter andre steder i Italia og verden ellers. Men vi kan sitere en ukjent sjømann, "de har ikke noe som jeg ikke har hjemme, men de har det her"
Torsdag var besøket over.
Ti dager har morfar fått oppleve to små barnebarn på forskjellige utviklingstrinn i livet. Lille Anna som hver dag får ett nytt ord eller to i vokabularet, Lucas som har fylt ni, er full av vitebegjærlighet og refleksjoner.
Når han var tre år og på vei tilbake til flyplassen for å dra til Norge sa han; "Sol, varme og lite regn, det betyr frihet" Nivået på refleksjonene er blitt endret, men når jeg siterte en uttalelse fra ham på Facebook var det en venn som kommenterte; det er håp for poden!
Det har vært gode dager.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar