Jeg lot meg ikke be to ganger og heiv meg over tastaturet for å finne billetter. Det endte med en kombinasjon av SAS til København, derfra med Swiss, via Zürich til Brindisi. Total reisetid 7 timer og 55 min.
Terje hadde en annen rute, via Amsterdam og Roma til Brindisi. Total reisetid to timer og førtifem minutter lenger.
Jeg ventet på Terje slik at vi kunne reise i lag i hans leiebil. Vi dro innom Francavilla Fontana for å hente forsikringsdokumentene til vår bil. Deretter innom en matvarebutikk for nødvendig handling før Terje slapp meg av i Villa Serena og kunne dra videre til Villa Rosmarino.
Dette var begynnelsen på en blogg som omhandlet ting som ikke skjedde.
Onsdag i forrige uke fikk jeg feber, hoste, svimmelhet, kvalme og vondter både her og både der. Jeg så med gru og skrekk på å sitte alene i et hus langt ute på landet i Puglia.
Lørdag formiddag slo samme sykdom til hos Sofie. Hun ble enda sykere enn jeg var. Det la en stor demper på gleden ved å ha besøk av hennes yngste barnebarn.
Mandag bar det avgårde til fastlegen som også kunne se at jeg slett ikke hadde en kropp som var egnet til langtur. Heldigvis er billetten betalt med kredittkort slik at det kan søkes om refusjon av utgifter. Normalt vil jeg måtte betale flyskattene selv, men når reisebyrået viser til flyselskapet og flyselskapet henviser til reisebyrået er det vel bare tiden som kan vise hva utfallet blir.
Men, jeg må jo ned for å se til hus og hjem. Avslutte den automatiske vanningen av potter og kar og klargjøre for en sesong som sannsynligvis blir både regnfull og kjølig.
Derfor med min sedvanlige optimisme ble det bestilt ny billett. Denne gang torsdag 13. oktober.
Det var ikke mulig å få samme reiserute med slik god ankomsttid som den avbestilte billetten. Ankomsttid ble 16:40. Det er overkommelig og gir fortsatt rikelig tid til å få tak i både forsikringsdokumenter for bilen før handling og ankomst til vår kjære Villa Serena.
Det betyr jo en ekstratur for Terje som har lovet å hente meg, men det er jo det man har venner for.
Nå er det bare å lage ny nedtelling og glede seg så mye som mulig på forhånd. Vi optimister har jo den fordelen at vi kan oppleve glede flere ganger. Forventningens glede, opplevelsens glede og gleden av gode minner.
Kanskje har pessimisten kun litt av gleden med opplevelsen idet man stadig forventer at det skal gå galt? Men, hva vet jeg som aldri har vært pessimist?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar