onsdag 15. juli 2020

Ubedte gjester.

Av og til skjer det noe som ikke er kjekt å oppleve og slett ikke kjekt å skrive om.

Vi skulle vært i Villa Serena fra 3. april til 7. mai. Men, Covid-19 satte en effektiv stopper for det.  Det var ikke bare vår reise som stoppet opp. Italienerne hadde heller ikke lov å reise mer enn strengt nødvendig, til matvarebutikk og apotek.  Ikke til jordstykket som ikke ligger ved siden av huset, ikke til venner, ikke til fritidseiendommen.  Det betyr at all trafikk på veien forbi vårt hus stoppet totalt opp. Ikke at det er allverdens trafikk til vanlig, men i alle fall såpass at man må sjekke nøye når man skal ut på veien.

Manglende trafikk og manglende tilsyn og besøk er det andre som ser på som en mulighet.  Dermed fikk vi ubedte gjester. 
De forsynte seg godt første gangen. men mye vil ha mer. Så de kom tilbake og fant veien inn i garasjen der de fant større gjenstander til bruk ute i hagen. 
Vi har alarmselskap som passer på. Men gjestene er listige. De fingerte et innbrudd på andre kanten av byen, dermed fikk de bedre tid hos oss. 

Vi fikk bilder tilsendt fra Alarmselskapet. Disse videresendte vi til forsikringsselskapet. 

Problemet er at forsikringselskapet også hadde problemer med Covid-19. Hjemmekontor og pulverisert ansvar. Pluss at de hadde begrenset mulighetene til å sende mailer med vedlegg.  Jeg har sporing på mailsystemet mitt og det var utrolig frustrerende å se at mine mailer ikke ble åpnet.  Men etterhvert fikk jeg kontakt og alt løste seg.  
I betingelsene står det at selskapet dekker inntil £ 300 for nødvendig reise, mot forhåndsgodkjenning.  Siden de ikke leste mailene kunne jeg ikke få slik godkjenning, men når jeg endelig fikk kontakt og forklart situasjonen utbetalte de allikevel.  Det fikk jeg ikke vite før jeg var kommet tilbake til Norge.

Mens dette pågikk fikk vi melding om at det hadde vært forsøk på å stjele bilen.  

Jeg kunne ikke sitte i Norge i uvisse.  Å reise til Italia har begrensede muligheter, så jeg kontaktet Fjordline og bestilte billett fra Risavika til Hirtshals neste morgen den 22. april.  På kaien fikk jeg beskjed om at jeg nok ikke kom i land i Danmark, men jeg tenkte at et forsøk er det verdt.  Jeg hadde tatt med meg utskrift av bilder fra innbruddet, samt skrevet en tekst på engelsk og italiensk der jeg forklarte hvorfor jeg var på reise. 
Overfarten var spesiell. Jeg hadde booket liggestol for å kunne hvile underveis. Forsåvidt grei nok stol, men det var så kaldt i rommet at det var umulig å være der.  Det var også mulighet å kjøpe mat ombord.  Hadde jeg sett på forhånd hva de serverte, hadde jeg heller gått sulten.  

Mesteparten gikk umiddelbart i søppeldunken.

Ved ankomst til Danmark ble jeg selvfølgelig stoppet. Jeg forklarte situasjonen og fikk beskjed om å ikke stå her, men komme meg videre.
Neste gang jeg ble stoppet var på grensen til Østerrike. Fram med pass, arket med forklaring og bilder og så vente.  Deretter måtte jeg signere en erklæring på at jeg ikke skulle stoppe i Østerrike, men kjøre rett gjennom.
Siste gang jeg ble stoppet var når det var 13-13 mil igjen av turen.  All trafikk på motorveien ble sluset inn på en rasteplass for kontroll. Denne gangen var det kun nødvendig å fortelle hva som hadde skjedd.  "vai, vai" var politiets ordre. (avgårdekåre, fritt oversatt).

Vel framme kunne jeg konstatere at en del var fikset allerede. Mye takket Gaute og Lill Karin som satt coronafast i området. 

 Kjeltringene hadde dratt gittrene foran vinduet rett ut av muren.  Sannsynligvis har de brukt tau bundet fast til en bil på naboeiendommen.
Vel inne fant de reservenøkler til ytterdøren, noe som gjorde det enklere å bære ut pelletsovnen og andre ting de syntes de hadde større behov for enn meg.

Garasjen ble åpnet på en annen måte. Her gikk de gjennom veggen.  Alarmen ble utløst men når personell fra vaktselskapet ankom oppdaget de ikke hullet på baksiden av garasjen og trodde derfor det var falsk alarm.  Det var forøvrig stupmørkt mens de var der.  Fra garasjen fikk de med seg motorsager, plenklipper, kompressor, slåmaskin og selvsagt en trillebår til å frakte tyvegodset i. 


Noen hadde også forsøkt å stjele bilen.  De knuste sidevindu bak, brakk opp dørlåsen framme, prøvde tyvkobling uten hell, brakk opp panseret og stjal batteriet.  Batteriet var forøvrig frakoblet og det gjorde at de ikke fikk start på bilen. 

Som sagt, jeg dro ned i bil. 2.644 km, ca 25 timer effektiv kjøring uten mulighet for overnatting. Dermed ble det å kjøre til jeg ble trett og så sove i bilen til jeg våknet. Det gikk bedre enn forventet.  Det var nesten ikke trafikk på motorveiene nedover. 



Etter utbruddet av Covid19 ble som sagt Italia mer eller mindre nedstengt.  Folk mistet jobbene sine og fikk økonomiske problemer.  Noen butikker satte ut handlekurver der de som hadde mulighet la varer som de som hadde det vanskelig kunne forsyne seg av.  I lokalavisen så jeg at Caritas samlet inn midler for å hjelpe.  Siden vi ikke var der, tenkte jeg at et økonomisk tilskudd kunne være på plass og jeg skrev derfor til Caritas og sa at jeg ville hjelpe, men trengte da kontonummer for å sette inn penger.  De åpnet og leste mailen, men svarte ikke. 
Vi har en venninne; Antonella som rett før krisen kjøpte en liten matvarebutikk i byen. Jeg skrev til henne om jeg kunne hjelpe der i stedet. Det kunne jeg og fikk kontonummeret. Så ble penger sendt med beskjed om å bruke dem så lenge de varte. 
Antonellas ektefelle; Giuseppe, er entreprenør.  Selvsagt spurte jeg ham om han kunne hjelpe med garasjen, vinduet etc.  Det kunne han, men ikke før mandag siden da ble kjøreforbudet opphevet. Det tok ikke lang tid før alt var ordnet, bortsett fra skikkelig innfesting av gitrene. Marmoren på siden av vinduet var knust og det måtte ny til.  Den måtte tørke et par dager før smed kunne fikse gitrene.  
Når smeden kom var hans første spørsmål om jeg kjente Terje.  Det kunne jeg bekrefte og jobben ble gjort riktig så pent. 
Garasjen ble også fikset på en forbilledlig måte. 




Jeg kontaktet bilverkstedet som jeg pleier å bruke for å spørre om de kunne fikse bilen.  Selvsagt kunne de det og NAF ble kontaktet for transport.  Bilen ble hentet sent en kveld og neste dag kjørte jeg til verkstedet for å snakke mer med dem.  Første spørsmål var om det var forsikringssak. Når jeg sa nei, var oppfølgingen; da må vi gjøre det så billig som mulig for deg.    Fin innstilling. 
Jeg hadde også Fiestaen på service der før retur.  Det kostet mindre enn halvparten av det jeg betaler i Norge

Vi hadde ikke lyst til å sette bilen tilbake i garasjen etter det som hadde skjedd og jeg spurte derfor Giuseppe om han visste om et sted som var trygt og der jeg kunne sette bilen, mot betaling selvsagt.  Han visste ikke om noen garasje, men bilen kunne stå hos ham - gratis.   Eieren av bilverkstedet kjørte bilen opp til Giuseppe og Antonella når den var ferdig og når jeg kjørte ham tilbake sa han at "Guiseppe e un brava persona".  De kjente hverandre fra før. 

Før avreise fra Norge kjøpte jeg et overvåkingskamera som vi ville ha inne i huset.  Det ble montert og nå har vi full oversikt.  Vel hjemkommet oppdaget vi at det er en liten hjelper som jevnlig sjekker at kameraet virker.  En liten Lepidoptera (tror jeg det er) gjør jobben. 

Hjemturen ble noe lengre.  Grunnen er at det var få ferjer som gikk fra Danmark til Norge. Den som passet best, var den som gikk til Kristiansand. 2881 km ble resultatet av 28 timers kjøring.  Det skulle gi 103 km/t i gjennomsnittsfart.  (mot 104 på nedturen)


Nå er jeg forsåvidt klar for neste tur. Hvis alt går etter planen drar jeg med KLM den 11. august. Uten Sofie, men med Lisa og Hans. Retur 20. august.  I alle fall for Lisa og Hans.  Om jeg har fått ordnet alt som skal ordnes før vinteren drar jeg også hjem da.  Hvis ikke, må jeg bli noen dager til.

Vi, Sofie og jeg har billett til 25. august med retur 2. oktober. Det hadde vi gledet oss til, ikke minst siden vi var invitert til bryllup.  Men Sofie havnet på sykehus med peritonitt og det gjør utenlandstur umulig for henne.   

Prossimo anno! 










Vi skal tilbake!

  Vi skal tilbake! Vi har tatt sjansen og kjøpt billetter.  KLM har i annonser lovet at hvis man ombestemmer seg fram til dagen før avreise,...