Brønnarbeid.

Vi har ikke innlagt vann hos oss. Vi har cisterne for oppsamling av regnvann. Når den er tom, kjøper vi vann fra tankbil. I verste fall en gang ukentlig kommer det bil og fyller 7000 liter.
Vi har sett at i cisternen er det trær som har sendt inn røtter og vi tror at disse trærne drikker ganske så mye av vårt vann. Det liker vi ikke.

I dag tok jeg konsekvensen av det og satte ned stige for å klatre ned og kappe røtter, samt inspisere størrelsen, overvannløp og slikt.  Det gikk relativt greit å komme ned selv om mannhullet er lite.
Røtter ble skåret av og kastet opp til Sofie som var "badevakt".

Så skulle jeg opp igjen.   Da dukket det opp problemer - store problemer. Jeg kom ikke opp.

Når jeg kom i overbygget til cisternen var mannhullet så smalt at jeg ikke kunne bøye knærne såpass at jeg kom opp på neste trinn i stigen. Jeg stod bom fast.  En arm opp, en ned og bom fast.  Kjenn på følelsen - bom fast i et hull på 40x40. Og 130 cm langt. Sofie prøvde å hjelpe til, uten nevneverdig suksess. Nabo Mimmo ble tilkalt og kom. Uten at det hjalp noe særlig.  Det ble ringt etter Pasquale som også kom og gjorde et redningsforsøk. Uten at det hjalp noe særlig.

Pasquale dro etter flere folk. Kom tilbake med sønnen Martino og nabo Cosimo med sin voksne sønn. Med forente krefter dro de fire store mennene stigen opp med meg på.

Til slutt satt jeg på kanten. Skitten, oppskrapt, blodig, nummen og utslitt.  Jeg skal aldri ned der igjen.

De som var ute klagde på varmen. Det var ca 32 grader og sol. Jeg derimot, hadde det i alle fall svalt uten at det akkurat la en demper på den gode følelsen som en kald øl ga meg etterpå.

Det kom allikevel noe godt utav det hele. Pasquale og Cosimo har ikke vært på talefot et års tid. Jeg vet ikke sikkert hva som har skjedd, men de var hverken på talefot eller på hils. Nå har de blitt venner igjen. Om det skyldtes min hjelpeløse situasjon eller ei vet jeg ikke, men det gjorde godt å se at mine naboer samarbeider og er venner igjen.