Corso di Cucina.

For en tid siden ble jeg kontaktet av Marianne i Leporano. Hun har en venninne, Elisa Negro som er kokk og driver med kokekurs.  Nå ville  Elisa lage ny hjemmeside og i tillegg lage en video som skulle brukes som reklame beregnet på utlendinger.
Spørsmålet var om vi kunne skaffe seks "ikke italienere" som skulle være liksomdeltakere på kurs. Premien var at vi skulle, etter å ha vært med på å tilberede, få spise alt vi hadde (fått) laget.

Selvsagt ville vi gjerne være med på dette. Geir og Anne Marie, Gaute og Signe ble forespurt og det var ikke nei i deres munn.

Det hele var nokså profesjonelt opplagt, selv om vi var hjemme hos Marianne. Noe var forberedt på forhånd, andre ting ble laget helt fra bunnen av. 

Vi startet med fingermat som besto bl. annet av tre mykoster. Noe med marmelade og rosiner, andre med speck og skiver av pære. De var utrolig velsmakende. 

Vi fikk alle sammen forsøke å lage orecchiette. Det var ikke lett å få fine pastaører, men heldigvis var det laget en del på forhånd slik at ikke hele dagen gikk med på å lage pasta.

Orecchiette ble kokt som om det var risotto i lag med grønnsaker; squash og sopp. I tillegg til varm egenprodusert grønnsakkraft.

Kjøttet som ble tilberedt hadde ligget i marinade i over 12 timer og den smaken kan ikke beskrives. 

Desserten laget vi også. Denne gang ble det biscotti (kjeks) med pistasjenøtter.  Deig laget fra bunnen av, først stekt som lange pølser i ovnen i kort tid før de ble tatt ut og delt i passe stykker. Deretter inn i ovnen igjen for tørking på lavere temperatur i lengre tid. 

(Biscotti betyr "stekt to ganger")

Dyppes litt i vin når de spises og smaker herlig.

Som vi jærbuer bruker å si; det var ingen usmak på dette.

Det tok tid med to fotografer og en regissør. Det ble ropt STOPP flere ganger og deretter nedtelling til knivene kunne settes i gang igjen.  Det er kjekt å kunne hjelpe til, så vi tok det på strak arm.

Takk til Marianne og Elisa

Fina vere å beine veien.

Godt vær, det liker vi alle sammen. De siste dagene har vært gode i så måte.  Det har blitt mye utearbeid i det siste.

Vi har sett oss leie på et fikentre som klasket overmodne fiken ned på den flislagte plassen ved utevasken. Motorsag ble løsningen.

Det ble et ganske godt resultat.

Deretter gjøv jeg løs på det store fioronitreet. Fioroni er en type fiken som bærer frukt to ganger årlig. Først noen enorme fioroni som veier opp mot ett hekto. Når disse er ferdige i juni setter treet i gang med neste avling som er modne i september.
Forrige gang treet ble beskåret var i 2008. Denne gang ble det beskåret enda mer drastisk. Så får vi se om det overlever. Det gjør ikke noe om det dør, frukten blir ikke spist av oss.

Det har vært et år med mye beskjæring. Mandeltrærne har også fått smake motorsagen. Neste år blir det nok mindre mandler.

Når temperaturen er så passe for arbeid utendørs tok jeg for meg hagebordet også. Vinkelsliper med sandpapir, etterpuss med pussemaskin og til slutt olje gjør at bordet nesten ser nytt ut.

Vi kjøpte bordet på Ikea for noen år siden og dette er andre gang vi har måttet pusse det ned. Samtidig kjøpte vi stoler lokalt. Til omtrent samme pris som stoler kostet hos Ikea. Stolene er like fine. Vi skulle kanskje heller kjøpt bordet lokalt også.

I forrige blogginnlegg nevnte jeg likørproduksjon. Søndag ettermiddag var jeg på kaffebesøk hos naboene og fikk i tillegg til Carrube også hentet en bærepose med Mele Cotogne.  Kapping og sentrifugering ble igangsatt og nå er allerede siste siling ferdig.

Det ble nesten åtte liter til slutt.

Nå er det bare å vente.

Og mens jeg venter driver jeg og planter ut små kastanjetre som har spirt opp under det store kastanjetreet.
Hvis vi er heldige vil de overleve til neste år og da er i grunnen løpet kjørt.
Det blir kanskje ikke kastanjer på  disse trærne i min levetid, men det er lov å håpe.

Når vi kjører til Ceglie ser Sofie ofte på en busk med orange blomster. Slik en vil jeg ha sier hun, nesten hver gang.

Nå har hun en.
På siden av garasjen har vi hatt et rosetre, like til i fjor. Da døde det stille og rolig. I år spirte det opp igjen. I alle fall trodde vi det en stund. Men det viste seg at det var akkurat slik en busk som Sofie ønsket seg.

Det oppdaget vi nå når det blomstret.

Det er sikkert frøsådd av fugler som bygger reir inni bjelkene på garasjen.

En matvare som det ikke er så lenge å vente på er jordskokkene som vi har satt. Vi begynte i fjor med 1/2 kilo knoller som vi kjøpte hos Meny Helgø for 50 kroner. Det prosjektet gikk bra. De minste knollene ble satt i grønnsakhagen om høsten - og glemt. Etter rundturen med jordfreseren i vår oppdaget vi at det spirte små skokker mange steder, ikke bare der vi hadde planlagt å ha dem.
Før avreise i år var jeg hos Jorunn og Ørnulf på Ålgård og fikk med en pose av deres skokker. Det var en annen variant enn den vi hadde i fjor. Mer knollete og tidligere modning enn de fra i fjor. Det er imponerende hvordan de trivdes. Vi har gitt bort jordskokker til naboer og venner. De fleste har en viss peiling på "Topinambur" men de som vokser her er mye mindre og blir helst holdt på grunn av blomstene.
Hver liten skokk som ble satt i vår vokste opp og ga minst tre kilo!
Nest siste plante har jeg brukt annerledes. Tatt opp bare litt om gangen etter som vi hadde bruk for dem. Siste gang tok jeg opp resten. Det var imponerende når skokkene kom opp. En måtte på vekten etter vasking. 450 gram var resultatet.

Dermed ble det pure av jordskokk til grillmaten
og jordskokksuppe til kvelds.

Og snart er "Helgøskokkene" klare til høsting.


Livet er ikke det verste man har.

Dans, mat og likør

I forrige blogpost nevnte jeg Hafrsfjordringen og deres opptreden i Locorotondo. Der var vi lørdag kveld.

Det ble en kald opplevelse, i alle fall for oss som stod stille å så på.

Dersom vi hadde vært sikre på om vi skulle dra dit eller ei, kunne vi bestilt bord på samme restaurant som danselaget. Det var nemlig umulig å gjøre samme kveld.
Dermed måtte vi finne et annet sted å spise.

I Puglia er det vanskelig å finne spisesteder som ikke utmerker seg med god mat. I alle fall i vårt nærområde.Men lørdag kveld klarte vi det. Det er i grunnen best å forbigå bespisningen i stillhet, bare noterer oss at vi aldri går tilbake til Trattoria Centro Storico.

Vi er inne i en dårlig periode værmessig. Vind og temperaturer som ikke går mange gradene over tjuetallet er ikke optimalt. I sørveggen er det allikevel bra og søndag ble vi invitert til naboene på sørsiden på kaffe.
Først småkaker, så en liten kopp kaffe, deretter hjemmelaget likør. Denne gang fikk jeg smake likør av johannesbrødfrukt. Frukten kalles Carrube og treet Carruba. Det smakte godt og jeg fikk dermed med meg en pose Carrube fra deres Carruba. Vel hjemme ble belgene kappet i biter og tilsatt 95% sprit.

Så er det å vente - og vente. Før hele sulamitten skal siles og tilsettes sukkerlake.  Antakelig ganske lite sukker for belgene er ganske søte i utgangspunktet.
"Succhero per il povere"  - Fattigmannsukker var betegnelsen Lina brukte.

Samtidig som jeg var der snakket vi om årets avling. Lite vindruer, lite oliven og andre ting. Jeg klaget på at vi nok fikk lite Mele Cotogne i år. Dermed fikk jeg med en stor bærepose hjem. Morgendagens jobb er fastlagt. Det blir vasking, kapping og sentrifugering av Mele Cotogne. Årets likørproduksjon er berget.

Feiring, Nox rudiae og feiring, eller på godt norsk, fest og basar.

Søndag 20. var vi invitert til Cisternino  for å feire Lise Lotte's 65-års dag. I lag med andre norske og av alle ting; engelske bekjente. Som alltid hos Horvei, god mat og god stemning. 

Siden Geir også deltok på seansen ble han med oss hjem for en liten siesta før vi tre dro til Villa Castelli for å oppleve Nox Rudiae - hvite netter. Litt nedtur i forhold til i fjor da det var mer som foregikk, men det er kjekt å sette seg ned med noe godt i glasset og bare glo på folkelivet. Vi lot oss imponere av en gruppe musikere som spilte torader og tamburin. I tillegg var det en i gruppen som sang. Forøvrig ganske falskt. Men det er tilgitt, de var 12-13 år gamle. 

Vi var også i år innom det lokale museum. Det viser objekter som er datert til ca 400 f.v.t. De stammer fra arkeologiske  utgravinger i byen. Vi lar oss stadig imponere over hva som ble produsert her mens vi i Norge fortsatt var i overgangen mellom bronse- og jernalderen.

Det er tydelig at Puglia var sterkt influert av gresk kultur på den tid. 

Men hovedattraksjonen var også i år orkesteret "Pizzicati sotto lu pete"

Glede over musikk, rytme og dans.
Som en liten digresjon. I sommer stoppet en bil utenfor porten. Jeg gikk bort for å høre hva de ville. Det var dette orkesteret som var på villspor. Etter som samtalen gikk, forsto jeg at de hadde sett meg i fjor i Villa Castelli. Visittkort ble utdelt og jeg fikk beskjed om at i år var datoen 20. september. Nå oppdaget de meg igjen når de spilte og det ble vinket fra alle parter. 


Mandag fortsatte festlighetene. Pasquale fylte år og som venner og naboer er vi selvsagt invitert.  Vi er litt usikre på antall gjester, men vi tar ikke mye feil nær vi anslår ca 30.

Yngste jente; Rebecca var bare tre uker og Sofie var kanskje den eldste av alle gjester.

De nest yngste, to jenter på fem år koste seg med å bruke Vita sine klesklyper.

Til stor glede for alle, både de som måtte delta og de som bare så på.

Til helgen er det avgårde til Locorotondo. (den byen i Italia med flest o-er i navnet) Det er ikke mer en ca 15 km herfra og da skal Hafrsfjordringen danse gammeldans i Centro Storico (gamlebyen)

Cisternevask

Som jeg skrev i forrige blogg, cisternen må renses.

Vi tenkte at returvannet fra taket med all skitt ville rense seg selv når når vannet fikk stå i ro en stund. Det var feil tenkt.

Brunt vann kom fra alle kraner og det ble ikke bedre.  Dermed måtte det sterkere lut til. Det vil si; fagfolk. Vår gode venn Mimmo Leo ble kontaktet og allerede fredag formiddag ankom hjelpen i form av en slamsuger.

To mann dro ut slanger og satte i gang med pumping. Alt vann fra cisternen ble dermed pumpet over til bilen. Deretter ble det brukt taustige og den ene klatret ned i cisternen.

Han fikk med seg høytrykkspylerslange og kunne spyle både tak, vegger og gulv. Alt mens sugepumpen gikk og tok med seg alt grapset opp.

Og det var mye skitt som kom opp. Ikke bare fra gårsdagens takvask, men også alt som hadde kommet ned i cisternen siden forrige vask. Som forøvrig ble gjort av undertegnede for et par år siden.

Når alt var vasket rent la de ut slanger over nabotomten og tømte tanken fra bilen. Sikkert godt for avlingen neste år hos naboen.

Det var et fælt syn.

Dette skal vi gjøre hvert år heretter. Nå gjenstår bare å få tankbil på plass for å fylle på nytt rent vann. Det skjer i ettermiddag. 

Flate tak - fuging og kalking

Husene her i Puglia har flate tak. Med god grunn. Det regnet som faller bør taes vare på og da er flate tak godt egnet.
For å få takene tette brukes en spesiell steinsort; Chianche. (utt; kianke) Chianche er en slitesterk og vanntett stein. Ulempen er at den kommer i relativt små størrelser og dermed må det fuges mellom steinene. Fugingen som blir gjort når steinen legges må ettersees relativt ofte, i alle fall hvert annet eller tredje år.
Det finnes flere alternativer. Man kan kjøpe spesialstoff i dyre domme eller man kan bruke oppskriften som de lokale bruker. Siste alternativ er en blanding av kalk, sement og vann.

Vi har forsøkt begge alternativer. Vi har oppdaget at holdbarheten er omtrent den samme. Dermed går vi selvsagt for det lokale alternativ. Som forøvrig koster en liten brøkdel.

Men jeg tenkte at det kanskje var en ide å vaske godt før ny smøring. Det var det. Høytrykkspyling av innvendige vegger, oppå kanten og på flisene ble igangsatt.  Det var sikkert første gang siden huset var nytt for 32 år siden at taket ble skikkelig rengjort.

Minuset er at vannet som brukes renner rett ned i cisternen igjen. Dermed må grapset synke til bunns der før vi kan tappe vann inne. Vi har ingen mulighet til å omdirigere vannet fra nedløpet.

Så blir rens av cisterne et prosjekt til neste år.
Veksling mellom sopra og sotto med andre ord.

Når jobben med vasking er gjort, fuges alle fuger.
I tillegg til sement og kalkblanding ble det i år også tilsatt litt impregnering for betong. Vi får se om det holder lengre da.

Etter det ble de innvendige veggene kalket.

Det er ganske stri jobb. Selv om det ikke er med en 23-24 grader er det vindstille og sol.

Men, når sant skal sies, resultatet ble vi fornøyde med.

Høst og nøtter

Vi har en mengde nøttetrær på matrikkelen.

Vi har 33 mandeltrær, men det er bare to som bærer skikkelig med mandler. Hvert år.

Mandlene er modne nå.

Det medfører jobbing. Vi har kjøpt inn plastnett som legges på marken og trærne blir deretter ristet og slått og rakt slik at mandlene faller ned på nettet.

En del mandler var plukket rett fra treet tidligere, men  metoden med nett er bedre på flere måter. Når man henter mandlene rett fra treet blir man angrepet av små fluer som biter og det er ikke kjekt. Dermed må slik innhøsting foretas når det blåser.
Metoden med nett er bedre fordi det hele er unnagjort på få minutter. Om det skulle være noen fluer i området blir vi eksponert for dem i så kort tid at det har liten betydning.

Etter at mandlene er havnet på nettet må de renses. Mandler og valnøtter har et ytterskall som må fjernes før nøttene legges til tørk i solen.

Det er mye jobb, men slik putlearbeid er bare kjekt, i alle fall når man kan sitte i solveggen og jobbe.
Jobben er ikke gjort ennå, men det nærmer seg.  Det har i alle fall blitt noen kilo.


I butikken koster slike mandler € 14 pr kilo! Det skurrer litt når man vet at ved juletider i Norge får kjøpt knekkede mandler til langt laver pris.


Jeg vet at vi har elleve valnøttrær. De bærer nok til vårt forbruk hvert år. De modnes nok om et par ukers tid.
Pluss at det har spirt opp noen få fra nøtter. Men de er ganske små foreløpig.
Der vil jeg sannsynligvis ikke bruke nett fordi de modner så ulikt. Det er bare å få på hansker og plukke manuelt. Hansker fordi ytterskallet på valnøttene gjør at hender og fingre ellers ville blitt farget svarte. Med en farge som ikke kan vaskes av, men må slites av.

Vi har ett kastanjetre. I fjor ble det hengende igjen en del nøtter som falt ned og spirte i løpet av vinteren og våren. Noen av disse småplantene er forsøkt utplantet, men resultatet er usikkert. Det er fortsatt 10-12 småtrær under det store. De blir forsøkt plantet når det nærmer seg høstetid for kastanjene om en måneds tid.
Det vil nok gå mange år før vi eventuelt kan høste kastanjer fra de nye, men det er lov å håpe.   Kastanjer er noe av det beste som finnes innen nøtter. Og å få dem ferske rett fra treet er en smaksopplevelse. Vi gleder oss allerede.

FEIRING

Vi skal ikke legge skjul på at det har blitt både feiring og anna moro i uken som har gått.

Det hele startet med festen den 10. august. Som er behørig blogget om.

Mandag 11. kom Anja for en velfortjent ferie. Det hadde selvsagt vært kjekkere hvis hun hadde kommet en dag eller to tidligere. Men da hadde det kollidert med turen til Nürburgring og banekjøring for både Anja og Borger.

Selv dro vi til Norge på tirsdag den 12.  For å feire på ny, denne gang med Sofies nærmeste familie. Feiringen ble lagt til Kristiansand slik at alle skulle måtte reise litt. Sofie hadde tidlig bestilt hotellovernatting for samtlige fra fredag til søndag. Etterhvert som det nærmet seg ble det foreslått å ta en dag ekstra og hotellet ble kontaktet for å endret ankomst til torsdag i stedet. Det viste seg å være en omstendelig prosess. Siden vi ikke hadde booket direkte med hotellet ble det for det første meget vanskelig å få til og for det andre ville prisen bli mange tusen dyrere (for hvert rom!) Dermed ble Clarion Hotel Ernst avbestilt og vi fikk bestilt tilsvarende rom på Comfort Hotel. Totalprisen steg med omtrent tusen kroner, men da dreide det seg om en natt ekstra for fire rom og ti personer!

Festmiddagen ble også en utfordring. Vi undersøkte på forhånd på Tripadvisor og skrev til flere restauranter. Den eneste som gav et skikkelig svar var Cafe Dronningen på Hotel Norge. Og opplevelsen stod i forhold til det vi hadde blitt forespeilt.  På menyen sto bl. annet biff.  Jeg må innrømme at normalt er kjøtt bedre her i Italia enn i Norge, men denne gangen ble vi virkelig imponert.
Det eneste vi kan sette fingeren på er at kelneren solgte inn en dyrere vin enn vi ville ha.









En annen viktig grunn til norgesbesøket var selvsagt å treffe barnebarna. I sommer har det blitt to nye å glede seg over.

Maja kom til verden 19. mai og Anna Jaqueline ble født 19. juli.

To herlige hjerteknusere.















Selvsagt ble det også tid til både Lucas, Hannah og Sarah også.

Jeg startet med å skrive at Anja kom på besøk.  Siden både Anja og Borger er mer enn gjennomsnittlig interessert i biler (Porsche) benyttet jeg anledningen til å skaffe Anja en ny hjelm. Besatt med skinn og Swarowskikrystaller er den et syn.

Hjelmen fant jeg på APE-verkstedet og den ble min til en meget behagelig pris. (2/3 av listeprisen)
Det er kjekt å møte folk som synes at jeg fortjener en god pris.

God pris ble det også på Fordverkstedet. Trykkrøret fra turboen hadde røket. Delen kostet € 74,  sluttsum inkl. arbeid ble € 100.

Blåplommene er modne og siden jeg er alene fram til tirsdag er ikke sylting et alternativ. Det ble plukket en bøtte plommer.

Ved hjelp av godt redskap ble de befridd for steiner før de ble kjørt igjennom sentrifugen.

På markeder og i butikker selges neste ingrediens; 95% sprit til ca € 13 pr liter.  Nå står saften og spriten og blir silt. Så neste år blir det plommelikør til alle som vil prøve.

Vi har forsøkt med all slag frukt og slikt. Eggelikør etter tysk oppskrift, Mele Cotogne, vill fennikel,laurbær, moreller, pære osv.

Mye ble prøvesmakt under den store italienske festen. Mele Cotogne er en sikker vinner, men fennikel og laurbær ble også høyt verdsatt.
Når prisene er på det nivået går det an å prøve seg fram. Skulle det bli mislykket er det ingen formue som går tapt.

Stormen - aka Fest!

Som vi skrev i forrige blogginnlegg, vi hadde invitert til fest. 35 gjester hadde svart at de ville komme. Og de kom alle sammen. I tillegg kom det fire nordmenn som ikke var invitert i utgangspunktet.
Så alt i alt var vi 39 personer, pluss oss to. I alt 41!
Mat hadde vi bestilt fra L'angelo della pasta i Ceglie Messapica. Og de leverte som avtalt. Mye og god mat. Det ble mindre rester til hønene enn forventet.

Vi ble positivt overrasket over presisjonen til våre italienske gjester. Denne gang kom alle til den tid som vi anga i invitasjonen. Bortsett fra ett par som ikke hadde mulighet til punktlig frammøte. Men de ga tydelig beskjed på forhånd.  Gaute Auglends to brødre med koner skulle komme idag og jeg benyttet anledningen til å invitere dem også. Dermed ble det litt flere å dele maten på.

For det var mat nok.

Og det var god stemning fra første
øyeblikk.

Til slutt, når det nærmet seg oppbrudd satte vår gode nabo Mimmo i gang.

Vi hadde ikke kjøpt inn fyrverkeri, men det gjorde ingen ting når vi hadde slike gjester.

Forresten, kaker fikk vi og, noen hadde vi bedt om andre kom helt av seg selv. Frukt kom også, levert av våre gjester. 

Kaffe og likør fikk også våre gjester.

Det meste, om ikke alt falt i smak.

Så her sitter vi og tenker tilbake. Er det ingen ting som ikke ble som forventet?

Og svaret blir nei! Det så ut som om alle koste seg og hadde det kjekt. 

Yngste deltaker ga ikke uttrykk for noe, men han var bare seks uker. Neste er snart seks og hun la skikkelig innpå av maten. Vi sier ikke noe om hvem som var eldst, men kan bare si at i alle fall ikke var oss. 

Stille før stormen

Stille før stormen. 

Skjønt storm er vel å ta for hardt i. I alle fall klargjøres det nå til søndagens fest. 44 innbydelser ble sendt ut og 36 har sagt at de kommer. 31 italienere og 5 nordmenn.

Mat er bestilt i Ceglie og når jeg skulle innom for å fortelle endelig antall og leveringssted fikk jeg sjokk. Damen bak disken fortalte at det var umulig å levere buffet på søndag, de hadde allerede fullbooket.  Etter litt om og men forsto damen at bookingen de hadde var min! Da løste det hele seg og jeg kunne puste lettet ut.

Fredag skal de komme med bord og noen stoler slik at våre gjester slipper å stå.

I tillegg må vi på lånemarkedet selv for å få nok stoler. 

Drikkevarer er også innkjøpt, Hvitvin og rosevin hos Cantine di Marco.  Rødvin har vi fått i gave av venners venner. Mineralvann og øl er også på plass, det gjenstår bare kjøling av det hele. Heldigvis har vi venner som har ledig kapasitet i kjøleskapene.  Bestikk, duker og det som hører til - på plass.

Og jeg har vært ute med ryddesagen og laget parkeringsplass på nabotomten. Samt laget parkeringskilt. 

Kaffemaskin skulle vi fått låne hos Auglend's men den hadde fått vannpåfyll der det slett ikke skulle være vann og sluttet å fungere. Heldigvis har Hausken også slikt utstyr og takket være velvilje derfra ble saken løst. I Ceglie finnes det eget kaffebrenneri og dermed blir det førsteklasses råvare til å fylle i maskinen. 

Minuset er at noen vet at vi i grunnen feirer våre fødselsdager. Da kommer det antakelig presanger. Noe vi slett ikke ønsker skal skje.  Vi har jo alt vi trenger og mer til. 

Mandag kommer Anja og skal passe hus mens vi er i Norge og feirer Sofie samt får sett våre nye barnebarn.
Det blir nok mulig for Anja å spise litt fra ett av våre plommetre. Det ser ut som om modningen skjer akkurat mens hun er her.

Pæretrærne er nok litt for langt kommet til å det blir mye å spise derfra.

Vi har hatt litt problemer med bilen, og det liker vi ikke når Anja skal kjøre den.  En varsellampe og tekst om at motorstyringen var feil. Vi var innom bilverkstedet i dag formiddag, fikk konstatert at det var en lekkasje i forbindelse med turboen. Vi fikk beskjed om å komme tilbake kl. 15 og kl. 15:20 var det hele ordnet. Delen som ble skiftet kostet € 73,- Totalprisen ble € 100,-  Minste føre med slike utlegg.

Forresten, forleden kveld var jeg nedom hos nabo Pasquale et lite ærend. Da fikk jeg beskjed om å dra rett hjem igjen og hente Sofie. Sønnen Raffaele fylte 39 og feiringen måtte vi selvsagt være med på.

God mat, god drikke, gode venner og høy stemning. Livet er ikke bare en dans på roser, det er også en lek.

Vedlikehold III

Hus må males. I alle fall må de det i Norge.
Hus i Italia, i alle fall her i Puglia må (bør) også behandles. Her er ikke maling eneste alternativ. Hus av betong og stein kan også kalkes.

Kalk som brukes kjøper vi i Villa Castelli og betaler € 2,50 for 25 kilo. Da får vi kalk av ypperste kvalitet. Sekkene inneholder kalk som har en konsistens omtrent som tannpasta. Produktet tynnes med vann og males på veggen. Det som da skjer er en kjemisk reaksjon med oksygenet i luften slik at kalken tilbakedannes til kalkstein.  (Kalkstein (CaCO3) brennes  og frigir CO2 og danner CaO (brent kalk) Ved tørking reverseres prosessen)  og vi sitter igjen med CaCO3)
Dette avsnittet var mannfolkprat.

I år som for to år siden fikk vi Francesco Santopietro til å hjelpe oss. I løpet av få dager var huset kalket. Det som gjenstod var gittrene foran vinduene. To var malt i fjor, men resten var fortsatt røde etter maling for flere år siden. Francesco ble utstyrt med pusseutstyr og etter to dager var alle vinduer, dør på baksiden og trappegelender pusset ned. Det som hadde vært rødmaling på jern ble nå rødmaling på Francesco.


Når det vaskes og pusses og kalkes og males må der ryddes først. Blomster i krukker og kar må fjernes fra husveggen. Samtidig fikk jeg brukt en høytrykkspyler som tilfeldigvis stod lagret i vår garasje, til å vaske hele uteområdet. Det har ikke vært så rent så lenge vi har hatt huset her.
Men allikevel må Sofie til med feiekosten...

Ellers er planleggingen til feiringen av fødselsdager den 10. august i full gang. 44 innbydelser er sendt og de fleste har sagt i fra at de kommer.
Vi skal gjøre det enkelt. Et firma i Ceglie skal stå for catering. Vi har vært og snakket om hva som skal være på menyen og fått sånn noenlunde prisoverslag. Heldigvis har vi også fått hjelp fra de innfødte til å sette sammen et passe utvalg.

Det kunne lett gått galt avsted hvis vi skulle forsøkt oss på dette.

Selv skal vi kun skaffe drikkevarer (og parkeringsplass) Vi gleder oss.

Cave di Fantiano og mere til

Cave di Fantiano er et must for oss som tilbringer tid her i det østlige Italia. Tidligere var det et steinbrudd der de tok ut den lokale bygningstein "tufo" som er en porøs bergart som stammer fra vulkanske utbrudd. Etter at steinbruddet ble nedlagt ble det bygget et utendørs teater på området. 

Det står igjen en del som ikke hadde god nok kvalitet til å bli bygningsmaterialer, det gir en spesiell stemning.

Især om kvelden når lyssettingen gjør det hele magisk.

 Vi har oppdaget at det finnes en nettside som det meste som skjer i området annonseres på. 
Der  oppdaget vi at Verdi's La Traviata skulle oppføres den 16. juli. 

Geir og Anne Marie ble kontaktet og spurt om de ville bli med. Og de ville de. Dermed ble turen tatt til Grottaglie for innkjøp av to billetter til oss og fire til Hausken og deres gjester. 
Helgen før tildragelsen fikk vi beskjed om at Geir ikke kunne finne billettene. Søndag formiddag dro jeg avgårde og fikk kjøpt fire nye billetter til dem. Mandag kom beskjeden om at de første billetter var funnet. Dermed måtte de finne noen å gi de fire billettene til. De klarte å gi bort to, Britti og Asbjørn som er på besøk hos oss tok seg av de to andre. 
Men historien slutter ikke der. De skulle komme innom oss for å få oss til å kjøre foran. Fantiano er vanskelig å finne. 
Vel ankommet måtte Geir gjøre vendereis, billettene var gjenglemt på spisebordet hjemme. Han fikk koordinater til bestemmelsestedet og dro i fulle, fulle, fart hjem igjen. Han nådde teateret rett før det hele begynte, kun 10-15 minutt forsinket. Det er ikke verst i Italia.

Britti er Sofies niese og de dro til Roma, leide bil der og dro nedover sørkysten. De brukte noen dager før de kom til oss søndag den 6. juli. Her fikk de en base for strandturer og oppdagelsesturer i nærområdet før de dro på Giro d'Salento på fredag morgen.  Vi fikk også med oss pizzakveld hos Geir og Anne Marie Hausken i Latiano. 











 Mandag kveld var de tilbake og fikk bli med på opera før de dro nordvestover for siste etappe i Italia før hjemreise. 

En liten digresjon til slutt.

Mandag kveld var vi fire i Ceglie Messapica for et måltid mat. Det var missekåring (Miss Italia) i sentrum så vi måtte parkere litt avsides. På vei til bilen oppdaget vi et par som stod på balkongen hos Sant'Anna B&B. Som skikken er hilser vi "Buona sera" og jeg tillegger t spørsmål om de trives på dette "hotellet". Vi får svar tilbake om vi snakker engelsk, noe vi gjør. Etter en kort konversasjon begir vi oss avsted, men stoppes av et siste spørsmål om hvor vi kommer fra. Når svaret er at vi er nordmenn kommer det tilbake; "da kan vi vel likesågodt snakke norsk".  Familien kom fra Stavanger!


Videoene fra La Traviata er tatt med en vanlig fotokamera (Nikon Coolpix P520) på ca 30 - 35 meters avstand.