Piccolo contadino

Piccolo contadino - småbruker, er det jeg føler meg som nå.

Vi har fått regn og nå er jorda ganske bløt. Noen dager med opphold innimellom gjør at jorda tørker litt og da kan jeg sette i gang jordfreseren. Røttene som står igjen etter trefelling fjernes på forskjellig vis. To klarte jeg å brenne. Den ene brant helt bort etter at jeg hadde fått skikkelig fyr, den andre måtte jeg tenne omigjen og omigjen.

Nå er jeg tilbake til å bruke motorsaga. Kjedet er slitt etter mye saging i jord og stein, men det får holde til slikt bruk. Så oppgaven løses med motorsag og spett. Og hvis det ikke går, blir det mer brenning.

Etterpå blir det hele kjørt over med jordfreser og til slutt bruker jeg rive til å glatte det til og for å fjerne stein. Og her er masse stein.

Som jærbu, oppvokst på gard, er jeg vant med steinhenting. Det var aldri kjekt da og det er forsåvidt ikke kjekt nå heller.  Men, fordelen her er at når steinene er fjernet, er det ikke noe frost som bringer nye steiner til overflaten. Her i Puglia er der veldig mye stein i alle størrelser. De fleste er mindre enn knyttneven, men noen er så store at de setter seg fast i jordfreseren.


Mandag kom med finvær igjen. 22-24 grader, strålende sol og litt vind fra nord. Herlig. Nå tørker jorda opp igjen og riva er i bruk. Ennå er det litt for vått til fresing, men det tar ikke lang tid før det blir bra.

Søndag var vi forøvrig hos Andriani's i Grottaglie for lunch. 10 personer rundt et overdådig lunchbord. I alle fall når det gjelder mengder mat. Vi var stinne til langt ut på mandagen.  Og mandag ettermiddag forsøkte vi å lage baccala for andre gang. Vi får ikke dreisen på det, uansett hvor fin fisk (baccala norvegese) vi får tak i og hvor lette oppskriftene vi finner på nettet ser ut. Det er kanskje oss som må innrømme at vi ikke liker det.  Norsk tørrfisk selges imidlertid i store mengder her. Markedsboder er fulle av norsk tørrfisk. Høy kvalitet til lave priser. € 6-12 pr kilo er det vi har observert. Og kvaliteten ser ut til å være bedre enn det vi ser i butikkene i Stavanger.

Pasquale fyller 57

Tirsdag fylte vår kjære nabo; Pasquale 57 år.  På ettermiddagen var vi innom og gratulerte og overbrakte en flaske Sambuca.  Sambuca bruker han som tilskudd i espressoen dersom han synes han eller andre fortjener noe ekstra godt.

Vi ble imidlertid nødet til å komme tilbake om kvelden på mat. I åtte-tiden stakk vi nedom. Når alle gjester (13) var ankommet ble matlagingen satt i gang.  Sofie hjalp til med panzarotti. Små runde leiver ble bakt ut, godt fyll ble lagt oppå og Sofie foretok bretting og forsegling. 
                                                    
Til slutt ble alt båret ut i "stekerommet" i uthuset og stekt i olivenolje.









Så ble bordet dekket.  Først fikk alle sammen hver sin tallerken grytestekt kanin. Den smakte fortreffelig.  Deretter ble det panzarotti, fritert aubergine og stekt peperoni dolce. Alt akkompagnert av Pasquales hjemmelagede hvitvin, øl for de som ville det, brus og vann.


Til slutt kom det frukt; kaktusfiken og forskjellige andre.

Desserten var torta. Fløtekake i mange lag.   Alt hjemmelaget og mye fra egen produksjon fra småbruket.


Alt skjedde ute under halvtaket. Det var en herlig stemning omkring bordet, latter og prat. Og de to minste som begge er under ett år, var med like til vi gikk hjemover i halv-elleve tiden.

Helg igjen

Signe og Gaute Birkeland heter to nordmenn som bor i en restaurert trulli et par-tre mil fra oss. I mange år har de seilt omkring i middelhavet og samtidig vært på leting etter et sted å slå seg ned på landjorden. Puglia ble stedet for dem også.

Vi oppdaget dem helt tilfeldig på nettet. Slik som mye her i livet er tilfeldigheter. Vi har besøkt dem et par ganger, siste gang 17. mai for en smule feiring av nasjonaldagen før de satte kursen mot Hellas og Albania for å tilbringe sommeren på vannet.

Nå er de tilbake igjen og vi har benyttet anledningen til å be til oss for et måltid. Det er alltid hyggelig med norsk besøk, ekstra når Gaute opprinnelig er fra Tunheim i Time.

Fredag morgen ble det handlet inn. Bl. annet hummer som var bestilt på super'n i Ceglie Messapica. Men, det som var lovet; en størrelse på 8-900 gram ble ved levering redusert til 550. Gode råd var dyre og siden de ikke hadde flere, kjøpte vi et kilo sjøkreps i tillegg.

Forrett ble ost fra ostebilen som kommer innom ukentlig. Et stykke ost omviklet av bacon, stekt i stekeovn i 10-12 minutter. I tillegg chilipepper (dolce) stekt i olje i lag med tomater og aubergine. Herlig.

Deretter hummer og sjøkreps. Sjøkreps har relativt lite smak og for å gjøre det litt mer spennende, laget vi majones der vi brukte ekstra virgin olivenolje, tilsatt hvitløk og kapers. Det ble også godt.

Og til slutt, sitronfromasje, kaffe og cognac, ute under pergolaen med bål i grillen.

Birkedal's overnattet til lørdag og da fikk de også med seg markedet i Ceglie Messapica etter frokosten.

Men, fredag ettermiddag begynte det å brenne på naboeiendommen. Først brydde vi ikke noe særlig om det, det var bare litt røyk og det så ut som om det var et lite bål. Men etter en tid satte det i gang for alvor. Høye flammer som bredte seg i det tørre graset. Og ingen mennesker å se.

Vi sjekket nærmere og fant snart ut at vi måtte slukke så fort vi kunne og satte i gang med en grasrive som slukkeredskap. Etter ca halvannen time hadde vi klart å slukke. Og det brant så mye at endatil stammen på en levende furu stod i lys lue. Sannsynligvis er det kastet en sigarettsneip fra en forbipasserende bil. Heldigvis regnet det på onsdag slik at noe av graset var vått.

As times go bye...........

Det er liten forskjell på dagene hos oss. Været er stort sett det samme, folkene omkring er de samme og maten er stort sett den samme.

Søndag hadde vi besøk av Guido Pagliara med kone og datter. Vi hadde bedt dem på fårikålmiddag, noe som ble satt stor pris på. Gryta ble stort sett tom.

Vi måtte spise inne, det kom en liten regnbyge akkurat når vi skulle spise. Men det legger ingen demper på stemningen. Guido som er eiendomsmegler, lurte på om vi hadde sett annonser fra en engelsk side som tilbyr hus i området. Han ville gjerne kartlegge konkurrentene.

Jo, vi hadde sett siden. Og jeg begynte å undersøke nærmere. Det ser ut som om selskapet henter informasjon og bilder fra andre meglere og så legger prospektene ut på egen side. Og skryter seg opp med at de er kjent i området og kan prute på kjøpers vegne. Ett av husene som lå på siden deres kjente jeg igjen fra en annen megler. Hos "lureselskapet" var prisen € 80.000 - hos italiensk megler € 63.000.- Ikke vanskelig da å påstå at de tar seg av pruting til kundens fordel.

Mennesket vil bedras.

Ellers har dagene gått med rotfjerning. Nå har jeg begynt å først fjerne jord omkring, deretter fyre opp bål oppå og omkring rota. Første rot brant i to døgn. Da hadde alt forsvunnet ned til ca 20 cm under bakkenivå. Neste rot brenner nå.

Jærbesøk

Torsdag 10. september fikk vi besøk fra Jæren. Toril og Andreas Aarsland og Ann Brit og Trond Jan Ueland er på motorsykkeltur (Italiatur) og de hadde lest bloggen vår. Kontakt ble opprettet og siden de ville ta ferge over Adritaterhavet fra Puglia, passet det bra at de stakk innom og snakket litt jærsk og fikk et alternativ til hotellovernatting.

Andreas blogger litt selv om turen her.

Her hos har vi hatt nordavind noen dager og det har gjort mye med temperaturen. Det er greit med minimum på 17,5 om natten, men vi ville gjerne vist fram høyere dagtemperatur enn 23! Men allikevel, vi dro til Martina Franca om kvelden og satt ute og spiste. Før vi dro, kunne vi nyte en lav sol over tretoppene i bakhagen

Det ble en sen kveld, men opp "mæ hynså" neste morgen. Frokost ute. Det var litt mye vind så vi måtte legge ned parasollen som livd for nordavinden.

Og etter frokost ble det tid til litt soling, mens Andreas fikk tak i ferjekontoret og fikk avklart ferje fra Bari til Dubrovnik med avgang kl. 22:00 i kveld. Men det gikk ikke an å bestille, det måtte gjøres på ferjekontoret i Bari.

Senere på kvelden fikk vi SMS fra Andreas som kunne fortelle at de ikke bestilte til Dubrovnik, men til Bar i Montenegro.

Ca 12;30 dro vi til Ceglie Messapica

for å spise lunch på Osteria Pugliese. Vi bestilte antipasti til fire, deretter fritert blekksprut med chips for to. Vi ble stappmette alle sammen.

Ca 15;00 var vi tilbake og pakking unnagjort. Syklene ble pålesset og de dro avgårde. Alle var samde om at det hadde vært et gildt besøk.

Klimaflyktninger

Det er det vi er, klimaflyktninger. Vi har valgt å bo her i Puglia på grunn av den helsemessige fordel som klimaet her gir.

• Her er det mye varmere enn i Stavanger. Stort sett +- 10 grader mer.
• Det er lavere luftfuktighet.
• Det er meget sjelden regn utenom om vinteren.

Ulemper finnes det selvsagt. Huset er dårlig isolert, kun doble steinvegger med et hulrom inni. Det er bare enkle vinduer i aluminium og plastrammer. Ytterdøren går rett ut fra stuen og er også som vinduene. Dermed kan vi ikke bo her om vinteren. Det kan bli frost og snø her. Faktisk var det mer snø her i foregående vinter enn det var i Stavanger. Selv om dette ikke er normalt. Normalen er nok mer 10-15 grader på det kaldeste. Desember, januar og februar kan også ha dager med over 20 grader.

Men helsemessig er det allikevel en fordel. Om vinteren når vi bor i Stavanger, hender det at jeg må ned på alle fire for å komme opp loftstrappen. Og da går jeg på full medisindose mot leddgikten pluss smertestillende.

Her er jeg nede på ca 1/4 dose leddgiktmedisin og ingen smertestillende. Og jeg kan drive med kroppsarbeid bare jeg tar det forsiktig. Og hvis jeg tar i litt mer, går jeg bare opp i større dose.

Slik som jeg måtte gjøre etter at jeg var ferdig med rotarbeidet. Ikke bare skulle rota opp, den skulle deles i passe biter slik at den kan brennes. Og det betydde motorsag og kløyveøks. Og full dose leddgiktmedisin. Samt smertestillende.

Livet er allikevel avslappet her. Ikke noe stress overhodet, noe som igjen betyr at tinnitus'en er nesten fraværende.

Hvordan det står til med blodtrykket vet ingen. Jeg måler ikke, men går på ordinær dose. Kanskje burde jeg målt? Kanskje varmen, vinen, maten, mindre stress og annet gjør at trykket senkes? Det må jeg tenke på.

Kanskje ta en tur innom et apotek for å få målt tenkte jeg og i dag 16. september gjorde jeg det.

142 / 87 med en puls på 66. Jo, jeg er fornøyd.

Kjøttkakemiddag.

Som nevnt flere ganger før, har vi en venn; Francesco som var i Sverige i sin spede ungdom. Vi treffes ofte, de stikker innom og ber oss med på hytta sin (lamia) i nabolaget, eller vi stikker innom hjemme hos dem i Grottaglie.

Forrige gang vi var i lamia'en, snakket vi om mat. Og Francesco fortalte om de gode polpettene han husket fra Sverige. Polpette = kjøttbullar.

Vi grep sjansen og spurte om de ville komme til oss og spise norsk polpette. Ta med Rosa (Ciras søster) og Franco og Pina også.

Jo de skulle sjekke om alle var ledige fredag 4. Og etter en stund fikk jeg mail om at de gjerne ville komme alle sammen.

Fredag dekket vi bordet ute under pergolaen.

Laget kjøttkaker av nesten ett kilo kjøttdeig, ertestuing av de to siste pakkene vi hadde tatt med fra Norge. I tillegg hadde vi tyttebærsyltetøy og sursyltet squash.

Som avtalt, dukket de opp rett før 19.00. Med gaver; vin og søte kaker.

I all stillhet fortalte Franco meg at han alltid spiste lite. Sikkert en gardering hvis maten ikke falt i smak.

Vi har forskjellige spisevaner. I Italia står mor selv og fyller hver tallerken for gjestene. Vi setter fram grytene og ber folk ta selv.

I Italia brukes lite poteter som vi gjør. Og vi hadde ikke engang skrelt dem før koking. Det var sikkert en ny opplevelse for våre venner. Potetskrelling ved bordet så det ikke ut som de hadde noen erfaring med.

Men det går seg til.

Kjøttkakene gikk unna. På tross av problemene med potetskrelling. Brun saus er også nesten ukjent her. Men det var populært. Vi så ikke at Franco var småspist akkurat. Francesco ga seg ende over og forsynte seg gang på gang.

Etter kjøttkakene var det ost og frukt. Det kommer ostebil kjørende hver onsdag slik at vi kan kjøpe ost rett fra den lokale produsenten. Og det passet veldig bra denne gangen.

Til slutt serverte vi sitronfromasje.

Hele kvelden ute under pergolaen. Med bål på grillen for kosens skyld, ikke for varmen. Det var fortsatt 26 grader kl. 23.00

Rotarbeid

Mer rotarbeid.

Rundt huset står det igjen masse røtter fra tre som er felt. De sto nær huset og måtte felles, men røttene står igjen. På nordsiden er det en diger rot som jeg begynte arbeidet med onsdag. Først hakket jeg rundt så mye jeg kunne og dro vekk jord og steiner. Deretter tok jeg høytrykkspyleren og spylte vekk jord og småstein.

Mye mold og sørpe havnet på meg også. Da er det godt med basseng å kaste seg i for å få av det verste.

Nå må det få tid til å sige unna litt slik at jeg kan spyle mer. Deretter blir det spett, øks og motorsag for å få vekk så mye som mulig.

Pasquale kom innom i dag også. En pose blåplommer og et spann med kaktusfiken. Sistnevnte ble delt i fire, innmaten skrapt ut og deretter kjørt en omgang i saftsentrifugen. Det ble to liter kaktussaft. Det er nok sunn drikke.

Torsdag var det på'an igjen. Først motorsaga som har et gammelt kjede på. Da er det ikke så farlig om det sages i mold og stein. Og det gjorde det. Store og små røtter som stakk ut fra siden av stammen ble saget av. Deretter var det høytrykkspyling på ny. Dette er et prosjekt som kommer å ta lang tid.

De røttene som jeg klarte å få opp, ligger nå ved grillen. Der skal de bli et kosebål på fredagskvelden. Da skal vi ha fem gjester for å spise kjøttkaker.

Torsdag ettermiddag dro jeg ned til Pasquale med spannet han hadde hatt kaktusfiken i. Jeg hadde fylt det med fiken, slik at han kunne gi til grisene og hønsene. Vita fortalte at hun var veldig glad for det lille glasset med plommesyltetøy som hun hadde fått. Enden på visa ble at jeg dro hjem med 5 kilo plommer, noen glass og løfte om å komme tilbake neste dag med syltetøy.

Jeg tror nok at jeg tar med med en rund boks med norsk leverpostei også. En tykk skive leverpostei sammen med plommesyltetøy og kanskje litt finhakket salat er kjempegodt. Det kan vel Jan Inge bekrefte.

Som sagt så gjort. Pasquale tittet på leverposteiboksen og sa at dette ikke var godt. Vita forsøkte og forsynte seg igjen. Da våget Pasquale prøve han også. To ganger og nam-nam. Dette var godt. Så ville de vite hva dette var, og når jeg forklarte at det var lever, da likte ikke Pasquale det lenger.

Fredag kveld får eget blogginnlegg.

Lørdag var viet resten av rotarbeidet. Og utpå dagen var rota oppe! Nå skal bare hullet fylles og jorda jevnes til

Røttene er utmerket som bål i grillen. De brenner sakte og uten gnister. Men om de store må deles før brenning, gjenstår å se. Den største klarer jeg kanskje ikke løfte opp i grillen engang.

Plutselig kaldt

Søndag opprant med sol og varme - som vanlig. Utpå formiddagen kom Leo og Grazia for å sjekke bassenget vårt. Vi var i lag fredagskvelden hos Pasquale der vi var bedt i godt lag med god mat. De var interessert i basseng de og, ikke minst når vi fortalte prisen.

Som sagt, de kom, og Leo hadde endatil på seg badebukse under kortbuksa.

Og fikk seg en prøvetur i vannet. Etterpå en liten passiar, et glass øl til Leo, vann til Grazia før de dro hjem igjen. Rart i grunnen, de kjøpte sitt hus like i nærheten av Pasquale nesten samtidig med oss. Og de hadde vurdert vårt hus samtidig! Kanskje de angrer?

Utpå ettermiddagen kom toreveret. Temperaturen var da ca 32 grader, og etter en times tid var den nede i 23.

Og vi har fått ca 3 mm regn. Og det meldes "temporale" i natt og morgen tidlig også. Er vi heldige, får vi mer regn. Vi har hatt en regnbyge i begynnelsen av juni og før det, i slutten av april. Litt regn hadde nok gjort godt nå. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg hadde Pasquale sprøytet tomta vår før vi kom. Nesten alt er brunsvidd ennå, bortsett fra noen små flekker med gras. Kanskje blir det, hvis det regner litt mer, grønt igjen.

Prospektjakt

En nordmann som har lest bloggen vår, har vi hatt jevnlig kontakt med via mail i flere måneder. Han har vært i Puglia før og er interessert i å kjøpe noe selv her. Han har vurdert å kjøpe stor villa i lag med venner, liten villa for bare seg selv og har til slutt kanskje endt på alternativet med å kjøpe leilighet i Ceglie Messapica hvis mulig.

Det med "mulig" er først og fremst et prisspørsmål. Han ønsker, selvsagt, å binde så lite kapital som mulig, men ønsker allikevel å kunne bo relativt komfortabelt.

Å vurdere eiendommer ut fra det som meglere legger ut på nett er helt umulig. Det hender at de bare legger ut et bilde av ytterdøren! Og er det noen mangler ved eiendommen , blir det i alle fall ikke dokumentert, hverken med bilder eller tekst. Lokal "kjentmann" er derfor helt nødvendig. Og det er sannsynligvis umulig å foreta en ukestur selv og sjekke de forskjellige prospekter. Derfor hjelper jeg til.

For meg er det en gyllen anledning til å lære mer språk, væremåte, bli kjent i byen etc. For eventuelle kjøpere spares det tid og penger.

Jeg har nå vært hos to meglere i Ceglie Messapica. Vi stakk innom megler nr. 1 på lørdag formiddag, men da var det stengt. Etter at vi hadde handlet, kjørte vi tilbake og da var det åpent. Vår "nordmann" hadde funnet et par eiendommer på denne meglers hjemmeside. Men stakkar, han kunne ikke finne nøkkelen til leiligheten og ba meg komme tilbake mandag kl. 10. Mandag kl. 10 var jeg på plass. Men, dessverre ingen nøkler fortsatt. De skulle komme 10;30, og kunne jeg se en annen leilighet i mellomtiden. Jo, det skulle gå greit og vi kjørte inn til sentrum. Og så en leilighet. Vel, dersom det ble investert en del penger kunne rommet kanskje brukes til lager. Men å bo der, nei. Midt i byen, uten innlagt vann, uten avløp og uten elektrisitet. Da var klokka blitt 10;25 og neste nøkkel skulle være klar. Jeg sa jeg ville vente i sentrum, ta en is eller noe mens han kjørte til kontoret for nøkkel. 11;05 kom han tilbake! 40 minutt for å hente nøkkelen. Det var rett før jeg ga opp. Jeg hadde også forsøkt å ringe han to ganger for å høre om det hadde oppstått problemer, men han tok ikke telefonen. Denne leiligheten var noe bedre og skulle i tillegg ha takterrasse. Men da måtte man ta med stige på baksiden av huset og klatre opp. Den takterrassen var i grunnen bare et ord. Adgang var så komplisert at der skulle man bare for å foreta eventuelle reparasjoner og vedlikehold. Ute igjen fra leiligheten sa megler takk for seg og forsvant.

Jeg måtte gå tilbake til kontoret der bilen vår stod. Dette var en interessant opplevelse og sluttinntrykket ble at uansett hva megleren kunne tilby av eiendommer kom i alle fall ikke jeg tilbake.

Jeg satte i gang litt leting selv etter dette og fant et par andre prospekter hos en annen megler. Kontaktet vår "nordmann" og spurte om jeg skulle sjekke og fikk grønt lys. Skrev til megler og ba om visning. Kom når du vil var beskjeden. Jeg fortalte også hva vi var på utkikk etter; beboelig leilighet, helst under € 50000, helst med takterrasse eller uteplass. Vi som kommer fra Norge til Puglia kommer ikke minst for solens del. Onsdag dro jeg på visningstur med et par unge damer fra Gabetti Srl. Det startet med to prospekter som jeg med min beste vilje kunne kalle ruiner.

Til en meget høy pris. Neste hus klarte damene ikke låse opp. Her var det beliggenhet som det ble betalt for. Midt i gamlebyen med utgang til Piazza Gelso.

Fjerde leilighet; Der nektet den ene damen å gå inn! Grunnen var at altandøra var ødelagt og stod åpen. Duer hadde flydd inn og bodde der. Det lå en død due på stuegulvet. Det var dueskitt over alt. Men etter en skikkelig utvask og investering kunne det bli bra på sikt. Og prisen var € 20.000. Det ville kanskje koste en tilsvarende sum å få noe lekkert utav det til slutt. Femte leilighet var naboleiligheten. Denne hadde blitt restaurert og viste at det gikk an. Pris € 55'. Deretter ble det to nedturer igjen. Leiligheter uten vann og el. Alt måtte renoveres.

Og selv om prisen startet på € 20' og 27' kunne ikke leiligheten bebos før de var renovert. Og det krever nærvær. Da nytter det ikke å sitte i Norge og ordne ting pr mail og telefon.

Siste leilighet var endelig opptur. 2. etasje; stue med alkove der det var plass til dobbelseng. Pluss et soverom. Trapp opp til 3. etasje der det var stort kjøkken / allrom med pen kjøkkeninnredening. Stort bad og utgang til solrik takterrasse.

Priset til € 48000, men sikkert med prutingsmonn. Det så ut som om leiligheten hadde stått tom en tid, kanskje over ett år. Som dere forstår, det tar tid å lete opp prospekter her i Italia.

Dette var min opplevelse, selv om jeg i klartekst hadde fortalt hva som jeg var på jakt etter. Og om det hadde vært flere leiligheter vet jeg ikke om jeg hadde orket mer trappeklatring på en dag. Det er tross alt ca 30 grader og vindstille.

Mer om naboer

Mandag formiddag kom det nytt besøk. Først stoppet en bobil nedi veien og en dame kom og spurte om vi visste om den gamle trulloen på nordsiden av oss var til salgs? Vi kunne heldigvis hjelpe med navn og telefonnummer til eieren, så får vi se om det skjer noe mer.

Litt senere stoppet en bil i porten vår. Ut kom Maria; vår nabo i vest. Med en korg fiken til oss. Men vi fikk kraft til å takke nei. Vi har problem nok med å bli av med våre egne fiken fikk vi forklart. Det ble ikke tatt ille opp, tvertimot ble vi bedt til kaffe om ettermiddagen.

Ca kl 17 dro vi av gårde. Deres eiendom ligger ca 300 meter fra oss i luftlinje, men 2,4 km med bil. Vi kjørte, fordi vi etterpå skulle handle litt ost og brød i Martina Franca.

Når vi kom til Maria ble vi vel mottatt. Det var en velstelt eiendom med vakre blomster overalt. Og hunder. To i ett bur, fire i et annet og en som gikk løs. Mesteparten blandingshunder, men kanskje en var renraset cocker spaniel.

Guiseppe hvilte, forklarte Maria. Han må hvile for å avlaste protesefestet, ikke for å sove. Han er nå resepsjonist på kommunehuset, men arbeidet tidligere i olivenoljeproduksjonen. Der falt han nedi og kom under steinhjulet som knuser olivenene. Høyre fot er amputert nær hoften.

Igjen blir vi slått av hvilken varme og omsorg som blir oss til del. En stund etter at vi hadde kommet kom også Maria's bror og en venn på besøk. Kaffe, birra og småkaker ble servert, Sambuca til kaffen for de som ville det. Drøset gikk, men fortsatt sliter vi med å forstå alt som blir formidlet. De har også en datter (31) boende hjemme. Hun var enda vanskeligere å forstå enn alle de andre idet hun hadde en talefeil. Hun blir nok gående hjemme lenge; det er vanskelig å finne arbeid her i området.

Etter omvisning på eiendommen, ute og inne, var det tid til å ta farvel og dra på handling. Før vi dro hadde vi fått nøye forklaring på hvor vi skulle kjøpe både ost og brød i Martina.

Varme og omsorg: Vi spurte om de visste hvem som hadde eid vårt hus før. Jo, først var det Cosimo Albanese og Angela Lodeole?, deretter Aldo Brescik. Cosimo er død, men Aldo lever og bor i Taranto. Når Guiseppe kom på arbeid etter ferien neste mandag ville han finne det ut mer nøyaktig og sikkert, via sine forbindelser i Anagrafekontoret (folkeregisteret)

Forresten, mandag formiddag var Livar i Ceglie for å sjekke et par leiligheter for en nordmann som er interessert i å kjøpe leilighet i Ceglie. Snakk om nedtur. Den ene leiligheten hadde ikke innlagt vann! Den andre hadde i annonsen skrytt av takterrasse, men for å komme dit måtte man benytte stige fra baksiden (som er offentlig park) og det var bare mulig å klatre opp for evt. reparasjon og vedlikehold av taket. Jakten fortsetter.

Grottaglie

Grottaglie er en by som ligger ca 15 km sør for oss. Den er kjent som "keramikkbyen" idet det er utstrakt keramikkproduksjon og -salg her. Noe som har pågått i meget lang tid.

Cosimo fortalte at det var utstilling der for tiden og anbefalte et besøk. Og fredag dro vi avårde i kveldingen.

Vi startet med keramikkmuseet. Her var mye vakkert og mye spesielt. De eldste gjenstandene var ca 2500-3000 år gamle! Og nennsomt restaurert. Og til dels med liknende mønster som ble brukt i dag. Snakk om ubrutt tradisjon.

Keramikkmuseet ligger i den gamle festningen i gamlebyen, like ved "keramikk-kvarteret" Samme bygning huser også en maleriutstilling og en utendørs kontemporær keramikkutstilling.

Utstillingslokalene var spesielle. Ikke minst var himlingene spektakulære.

Rom etter rom, på rekke og rad var alle tak dekorert med nydelige fresker.

Gammel festning / slott som fortsatt kan se ut som en delvis ruin. Det ser ikke ut som om noe er restaurert, bare at det er passet på at det ikke faller ned. Pussen på veggene var stort sett borte, noen takmalerier var også nesten forsvunnet, mens andre var virkelig friske og fargerike.

Og kunstneren som hadde fått plass til sine malerier og tegninger var ingen ringere enn Salvatore Dali.

Mange spesielle og interessante bilder som vi hadde stor glede av.

Utenfor, i bakgården var det også utstilling av keramikk.

Mye vakkert og mye spesielt. Men det var ikke for salg. Forsåvidt heldigvis, for Sofie likte veldig godt en vase. Jeg tok bilde, men det har på et eller annet vis forsvunnet mellom kamera og PC.

Slikt skjer selv om det er ganske uten vilje.