Omforladels

Å ha Lucas på besøk gir grunn til blogging. Dere som har barnebarn forstår det, dere som ikke har, får bare hoppe over denne bloggposten.

Han synes det er utrolig kjekt å være hos oss. Vi spør av og til om han vil hjem, og da blir han nesten litt sint. Fredag var vi i Fasano på Zoosafari og da falt han så lang han var på asfalten. Skrapte opp kneet litt og gråt. Da ville han til far i Stjørdal. Det er greit sa jeg, men da må du reise fra Italia. Da stilnet gråten umiddelbart og det skulle ikke være mer snakk om reising. Før vi kom så langt hadde vi hatt en tur i bilen gjennom dyreparken. Mating av dyr gjennom bilvinduet var en skrekk-og frydblandet opplevelse. Det var vanskelig å dele kjeks med alle de rare dyrene, det var nok best at morfar tok seg av slikt.

Samme sted er det også forskjellige andre aktiviteter, nesten som en blanding av vannland og tivoli.

Silje hadde han med seg i radiobil, noe som var meget populært. Etterpå måtte morfar bli med i tømmerrenne. Bare oss to i båten, men han syntes det var kjekt det også.

Vi var innom et kjøpesenter på veien og fikk tak i litt mer leker. Vel hjemme etter en halvtime "på aua" i bilen ble det mye leking med nye traktorer og vannpistol. Han nynner og småsynger hele tiden. Av og til tar han en runde for å sjekke hvor alle er og om det skjer noe som han må passe på å få med seg.  Vannslangen er en stadig kilde til fristelse og det er vanskelig å si nei for oss som er glade i det lille sjarmtrollet.

Han måtte også være med i trillebåren når morfar skulle hente litt nysaget ved. Etterpå måtte han også prøve morfar sine "vedsko"

Han sa at han skulle "banke ved" men det ble det ikke noe av. Det var vanskelig  nok å få med seg støvelen når han skulle opp et lite trinn.

Vi er alltid litt bekymret når vi skal ha ansvar for en liten treåring uten både faren og moren, men det går utrolig greit. Tante Silje er populær og han er lett å omgås. Sover middag hvis og når han vil, legger seg problemfritt om kveldene og står opp glad og fornøyd   neste morgen.  Hvis bare alle barn var som han.

Han liker å hjelpe til, ikke minst der vann er involvert. Bildet viser når han hjelper tante Silje med kalkblanding.

Det er som sagt viktig å være med der det skjer noe.

Lucas og Silje er her

Tirsdag 25. mai ankom Silje og Lucas. Silje skal kalke hus og murer, Lucas skal bare kose seg.  Det er litt rart med  Lucas. Han har en oppfatning av hva Italia i grunnen er. Det er huset til morfar og Sofie, ikke noe annet sted. På vei hjem fra flyplassen spurte vi han flere ganger om han var i Italia, men han svarte benektende like til vi parkerte i gårdsrommet. Heeer er Italia.
Nå var han framme, etter mange timer på reisefot.
Det ble tidlig kveld for den lille kroppen og neste dag måtte han sove middag i flere timer.  Men han koser seg.  Allerede dagen etter ankomst dro vi til Martina Franca for innkjøp av klær, sko og leker. Lucas' far hadde vært lydig og flink og kun pakket det som var nødvendig for turen og første natt.

Derfor ble det flere sett med kortbukse og T-skjorte, sandaler og "Crocs" i nesten ekte plastikk.
Lekebutikken i Martina Franca er et eldorado, heldigvis gikk det fort å finne to-tre biler, spann og spade før han var klar for hjemtur.
Bassenget har blitt forsøkt to ganger, men han syntes vannet som holdt ca 20 grader var for kaldt. Det var bedre i august i fjor med ca 30.

Men det skal ikke stikkes under en stol at vann allikevel er kjekt. Vannslangen satte vi på "dryppvolum" men det fant han fort ut av og koste seg verre. Det er et lite problem når vi er så forsiktige med "kjøpevann" å slippe en treåring løs med vannslangen.

Vi var også på tur ned til Pasquale og Vita for å sjekke dyrene der. Grisene måtte inspiseres to ganger, hønene var kjekke, likeså kyllinger, kaniner, valper, skilpadde etc. Men det var bittelitt skummelt, best å holde litt avstand og la morfar ta seg av nærkontakten.

Lucas er lett å ha med å gjøre. Han nynner og småsynger dagen lang. Leker med bilene sine og er med på alt som skjer. Når han blir trett kviler han middag og når det er kvelden, er det i seng uten protester. Det er verre om morgenen. Vi gamle pensjonister liker å ligge frampå litt, men det er vanskelig nå.

Maten er et kapittel for seg. Vi visste fra i fjor at de små pølsene som selges i butikkene her er populære. Slik også i år. Men jeg hadde i tillegg kjøpt salsiccia som jeg stekte. Det overskygget alt av det han hadde prøvd av pølser før. De er ikke tykkere enn tommelfingeren, men allikevel; 50 cm pølser går ned uten store problemer. Salsiccia er saftige pølser stappet i tarm. Store biter inni og med utrolig mye og god smak. Vi hadde regnet med at dette nok var for sterk kost for en norsk treåring, men der tok vi grundig feil.

Vi tar stadige småturer i nærområdet, til fots eller med Lucas i vogn. Og når vi har vært borte en stund vil Lucas tilbake til Italia. Han må jo hjelpe tante Silje når kalken skal blandes.

På flyplassen i Brindisi

Som jeg har skrevet tidligere, vi var på ferie i Roma. Når vi kom tilbake stod Guido som skulle hente oss, inne i ankomsthallen (ved bagasjebåndet) og ventet i lag med en politimann. Det viste seg at politimannen hadde gått på skolen i alle år i lag med Guido og regnet han som en av sine venner. Vi ble selvsagt presentert for ham og fikk forklart at han var Politisjefen på flyplassen.  Skulle vi komme ut for problemer av noe slag skulle vi bare ta kontakt.

I dag var vi tilbake på flyplassen for å hente Lucas og Silje. Hvem andre enn Politisjefen oppdaget meg og måtte hilse. Jeg måtte deretter bli med inn på kontoret hans, for han hadde noe han ville diskutere med meg. Jeg fulgte med på baksiden av det offentlige området og havnet til slutt i ankomsthallen.  Sofie ble også hentet inn og han forklarte hvorfor han ville snakke med oss.
Det viste seg at han eide et hus som ingen bodde i og det var heller ikke helt ferdig innvendig. Kunne vi formidle til våre bekjente om at han gjerne ville leie det ut på langtidskontrakt. Slik vi forsto han, hadde han ikke råd selv. men dersom noen kunne gjøre huset ferdig, og ha utgiften med det, kunne de få leie huset "gratis" i mange år framover. Alt skulle selvsagt ordnes med formell kontrakt oppsatt av advokat.
Vi lovte at vi skulle fortelle om tilbudet og med dette er første initiativ tatt fra vår side.

Han ville ta kontakt senere slik at vi kunne se hvordan eiendommen og huset så ut. I avtalen inngikk også at hus, innbo etc skulle bli godt passet på.

Vi får se etterhvert hvordan det går.
Det var i alle fall en meget sympatisk opg hyggelig fyr.

Både og... krig og forventning.

Fyringsesongen er faktisk ikke slutt enda. Kalde kvelder og netter gjør at vedstabelen minker for hver dag. Forresten er det ikke helt rett, jeg har saget ned enda et tre og begynt kapping, kjøyving og stabling. Faktisk så vokser stabelen jevnt og trutt.

Vi er ikke helt fornøyde med været. Vi har hatt flere dager der måleren ikke har tippet 20 grader. Og det blåser og vi har endatil en og annen liten regnbyge. Nesten som norsk sommervær på sitt beste.




I tillegg har vi begynt å krige. Krigen er mot maur, som blant annet har spist opp salaten vår. D.v.s de spiser rotsystemet slik at salaten dør. I butikken der det selges gass og dyrefor, fikk vi hjelp til å finne det mest virkningsfulle stoffet, samt noe som skulle stoppe soppangrep på busker og trær. Alt ser meget potent ut og jeg har en runde hver dag med maurmiddelet. Drysser ned i hullene og dreper maur med stor entusiasme og glede.

Nye salatplanter er innkjøpt og plantet. Etter råd fra Birkeland's nabo drysset vi litt gjødsel i hvert plantehull.
Tomatplantene trives veldig bra. Kraftige busker har det blitt og de største tomatene er nå så store som moreller.

Rådet om gjødsel i plantehullet fikk vi da vi feiret 17. mai i lag. Vi ble faktisk en Stavangerkoloni på seks stykker som feiret med en herlig lunch i trullo Pernoll.



Moreller ja. Vi har seks trær av forskjellig størrelse og med forskjellig plassering på tomten. Det største får mest livd og sol og nå går modningen raskt. Hver dag kan/må det hentes søte moreller. Og vi antar at i neste uke kan vi begynne å sylte.
Innimellom plantene har vi latt det gro opp valmuer. Selv om det er ugress, så er de så vakre at de er en fryd for øyet.

Og tirsdag kommer Lucas i lag med tante Silje.  Silje skal skrape og kalke hus og murer, Lucas skal bare kose seg i lag med morfar.   Vi gleder oss.
Da skal vi spise moreller, gå på marked og kjøpe sko og klær, gå på kafe, til frisør, og mye annet kjekt.
Forresten - vi har fått bilder av Lucas som viser at bestemor Møyfrid har vært på ferde med saksen igjen. Jeg har lagt fram forsalg til bestefar Kjetil om at han for framtida må gøyme alt klippeutstyr i heimen.  Grunnen kommer i neste blogginnlegg.

Bassenget

Bassenget er fylt. Nå skal det tilsettes klor og anna stoff. Deretter settes sirkulansjonspumpen med filter i gang. Til slutt dekkes det hele over slik at varmetap unngås. I tillegg hindres flygende og krypende innsekter fra å havne i vannet.
Nå er det bare å vente til første badegjest ankommer den 25. mai. Jeg er sikker på at Lucas ser fram til å ta seg en tur i morfars "badeseng". Det er nok det kjekkeste med hele Italia for en treåring, å få bade i basseng eller sjø.

Vannet til bassenget leveres med tankbil. I går kveld var jeg hos franco og bestilte 200 kvintaler vann, 120 til bassenget og 80 til sisternen.
Her i området regnes alt av volum i kvintaler. Enten det er vann til sisternen eller ved til ovn og peis. En kvintal er 100 liter / 100 kilo.

Når vannet var tappet i, målte jeg temperaturen til 15,8 grader. Etter tre timer hadde den økt med 2,5 grader. Kanskje stiger det ennå hurtigere når bassenget blir overdekket.  et lite minus var at det hadde oppstått et lite hull i bassengveggen. Heldigvis har vi lappesaker og fikk tettet nokså fort. Fingrene krysses for at lekkasjen er stoppet.

Hjemme igjen.

Nå har vi vært på ferie. Ferie fra pensjonisttilværelsen! Tirsdag til søndag har vi vært i hovedstaden (Roma). Kjekt nok, men det er nå veldig godt å komme hjem igjen. Hjem for å oppdage at det har skjedd mye i hagen i løpet av seks dager.

Artisjokker kan nå høstes, i alle fall noen toppskudd. Sideskuddene er også i god vokst og nå blir det mye godt i gryta framover. "Plenen" må også få en omgang for å bli jevn igjen. Og så må det vannes og vannes. Georginene har lidd en smule, det samme har noen hengeplanter. Det får bli førstehjelp om morgenen, mer seriøs vanning om kvelden.

Men, de nyplantede druene ser bra ut, faktisk bedre enn den vi plantet i fjor 

Tomatene har vokst seg kraftige og har masse blomster. Blomstrer gjør også rosetreet ved garasjeveggen. Faktisk er blomstene større og fyldigere enn i fjor da det var nyplantet.

Zucchini (squash) er i god vekst. Hver plante står i et hull slik at det skal bli lettere å vanne mye. For disse skal ha mye vann når de setter frukt. (er det frukt det heter?)

Roma, ja. det blir nok siste gang vi drar til slike storbyer. Selv om vi pakket flere av våre beste skopar, fikk vi ømme muskler. Livar fikk vonde ledd og Sofie fikk vannblemmer.
Men  det er selvsagt mye spennende å se. Vi har vært der før, men oppdager nye ting, nye statuer, fontener, byg etc. 
I Roma finnes det 300 hoteller, 300 B/B og andre overnattingsteder og 900 kirker! Det krydde av prester, munker og nonner. Samt butikker for salg av "articolo religioso!"

På kirketrappene lå fattige og vanføre og tigget etter penger, innenfor var det gull og sølv og jordiske verdier av ufattelig størrelse.
Kontrasten var enorm og gir grobunn for ettertanke om kristendommens prioriteringer.


Men ellers er Roma en spennende by, ikke minst på grunn av historien og alle de gamle bygninger som har overlevd tidens tann i varierende grad. Rart å tenke på at f.eks. Pantheons kuppel er bygd i betong i omkring år 120!   Betong gikk i glemmeboken etterpå og ble først "gjenoppdaget" på 1800-tallet.

Men det var køer overalt. Vi gadd ikke stå i en kø som strakte seg over mer enn halve plassen foran Peterskirken bare for å komme inn i Peterskirken. Det var trangt foran fontenene også. Bildet viser tilskuere foran Trevifontenen lørdag ettermiddag.

Eg laug

Jeg husker en episode fra Hårek den Hardbalne. Gyda kom heim og skjente for han hadde lovet å gjøre mye som ikke var gjort; Rolig såg han opp fra glaset sitt og sier; eg laug!
Slik med meg og. Skreiv tidligere at det var slutt med planting. Bare løgn og bedrag. Her fylles stadig opp med nytt. Fire drueplanter har kommet opp mot muren i grønnsakhagen. I tillegg flere urteplanter som vi fikk av naboen. Der fikk vi også flere stiklinger til markjordbær. Det skal bli spennende å smake hvor søte disse blir her i middagsolens land.
Det kan nok bli et problem neste uke når vi er borte seks dager. Hvis solen skinner som nå, kan det medføre dødsfall i grønnsakhagen. 
I morgen er det 1. mai og alt stenges ned. Det er alvorlig for lokalbefolkningen her, for lørdag er det markedsdag i Ceglie Messapica. Problemet er løst, marked må man ha og det er dermed flyttet til fredagen.

Den siste dagen i april  ble den beste hittil i år. Strålende sol fra morgen til kveld og over 20 grader fra 9 om morgenen til 7 om kvelden. Max på måleren - som står på den kaldeste plassen på hele eiendommen har vist 23,5.
Endelig fikk jeg mannet meg opp til å begynne med oppsetting av fluenett i vinduene. Opprinnelig var det originalmontert i huset, men etterhvert har det forsvunnet totalt fra noen vinduer og bare rammen igjen i andre. Vi har lett og lett etter nye her nede, men uten hell. Biltema ble løsningen og innkjøp og transport foretatt. I dag kom det første på plass og sannsynligvis fortsetter arbeidet i morgen.
...

Og søndag formiddag var alle montert og satt på plass. Det ble bra, faktisk bedre enn forventet.

Slik går no dagan.....

Lørdag kveld var bedt hjem til Fara og Francesco i Grottaglie. Vi traff dem i fjor, dagen før vi dro hjem. Vi hadde med en pakke fra mor Fara til deres sønn William i Stavanger.  Siden fikk vi også besøk fra dem i Stavanger når de var på julebesøk hos William.
Vi fikk innbydelse til middag og takket selvsagt ja, selv om kommunikasjonen kunne foregå på italiensk. Men det gikk bra. Vi fikk endatil matoppskrifter med når vi dro derfra, mette og gode.



Søndag var det tredje søndag i måneden, og da er det antikkmarked i Martina Franca. Været var utmerket med sol fra skyfri himmel. På veien traff vi Pasquale og han fortalte at det også var "fiera animale" i Martina. Først antikkmarkedet. Ikke så stort som det vanlige markedet, det skal det imidlertid mye til, men større enn "Orremessa" for oss innvidde. Mye folk, og dyre "rabe"

Det er alltid interessant å se, ikke minst for oss utenforstående som er vant med norske priser på gamle ting.
Her er utvalget stort, men prisene hinsides.  Jeg så bl. annet en gammel mugge med et digert stykke avslått øverst. Av konversasjonen mellom selger og potensiell kjøper forsto jeg at utgangspunktet var € 400!!!
Her finnes endatil juleplatter fra Kongelig Dansk, men vi er ikke interessert og spurte ikke om prisen. Sofie kikket på et smykke. men la det fort ned da prisen på € 70 ble presentert.

Etterpå dro vi til den lokale Jærdagen. Kaos på veien og vanskelig å finne parkeringsplass, men vi tok oss fram og inn. Det viste seg at Pasquale ikke var helt rett informert. Det var ikke all slags dyr, kun kyr.
Og her var det rett og slett utstilling av kyr, med eksteriørdømming. Kyrne var nyklippet etter alle kunstens regler, blankpusset på både horn og klover.
Spennende nok forsåvidt fra en småbrukersønn fra Varhaug, men besøket ble kort.


I forrige blogginnlegg fortalte jeg at vi var ferdige med plantekjøp.  Men, hvor lenge var Adam i Paris?  Det var åpent hus på en "Vivaio" - plantesalg rett utenfor Martina Franca. Selvsagt måtte vi fristes og hvilken vits er det i fristelser hvis vi ikke gir etter for dem.  To kraftige klatreroser og tre-fire krydderplanter ble med oss hjem.
Og i ettermiddag var det avgårde til Grottaglie igjen. Vi var bedt på kaffe hos Cira og Francesco. Det er viktig å ta med konenes navn, for nesten alle menn vi kjenner på vår alder heter Francesco. Der kom også Franco (Francesco) og Pina (Gueseppina) og Ciras søster Rosa. Mye lått og løye og vi ble faktisk i flere timer her også. Francesco arbeidet i 1967/69 i Västerås i Sverige og lurte på om han der hadde opparbeidet pensjonsrettigheter. Jeg tar saken videre på hans vegne og skriver til rett myndighet i Sverige for å få klarhet i dette. All inntekt er velkommen, de har ikke mye å rutte med som unge pensjonister med hjemmeværende hustruer.

Endelig

I dag kom endelig reaksjonen som jeg har ventet på frå Sofie. "Vi har nok blomster og planter"!!!! Dette etter tredje - eller var det fjerde - besøk hos plantehandleren i Ceglie Messapica. Tidligere har vi gjort vår innkjøp hos en annen planteskole, men vi har oppdaget denne som både er billigere og som har større og penere planter. En ukes tid siden dro vi og kjøpte epletre, pæretre, en klatreplante og et par ferskentre. I dag ble det en bougainvilla, et grapefrukttre, tre nelliker og en klatreplante til. Vi vet ikke hva klatreplanten heter, men vi tror det kan bli bra i lag med bougainvillaen. Vi har nemlig gått til anskaffelse av en bue som vi har plassert ved inngangen til "hagen"

Vi måtte flytte en pelargonia for å få plass, og når den var plantet i krukke, og jeg hadde plantet de tre nellikplanter som Sofie hadde kjøpt med, kom endelig uttalelsen,

"Vi har nok blomster og planter"

Jeg vil bare istemme; HURRA!!!

Sikring av hus og eiendom

Nesten alle eiendommer i området er sikret med alarm. Det var også vårt hus når vi kjøpte det.
Derfor skjer det relativt få innbrudd. Men, dersom det skjer for få episoder da kan jo folk begynne å lure på om det i det hele tatt er noen vits med alarm. Det er derfor godt for businessen til alarmselskapene at det skjer noen innbrudd av og til.
Det skjedde innbrudd hos oss høsten 2008, mindre enn en uke etter at vi dro til Norge. Bare naboene og alarmselskapet visste at vi hadde dratt. Naboer, som vi ikke kjente da, har siden fortalt at alarmen hylte i en times tid. Som sagt, ett og annet innbrudd er godt for businessen.
Vi valgte å satse annerledes. Vi kjøpte en alarm selv som i tilfelle innbrudd ringte til mobiltelefon. I tillegg avtalte vi ettersyn med huset av naboens sønn, Martino. Martino har i løpet av vinteren vært i eller ved huset nesten hver dag. Han har endret innstillingene på tidsbryterene til ute- og innelys. Han har i tillegg parkert bilen hos oss og gått hjem. Porten har vært åpen i perioder, det samme har ståldøren foran ytterdøren (som har vært låst)  Blomsterkrukkene ute har han flyttet på av og til. Og en og annen gang har han fyrt i ovnen. Kort sagt, huset har sedd bebodd ut.
Selvsagt betaler vi han. Like mye som vi ellers ville betalt et alarmselskap. Men Martino har ingen fordel av at det av og til skjer innbrudd...............

Det strøymer på

I dag har jeg vært ute med plenklipperen og samlet opp gras. Dette ble brukt til å dekke mellom peperoniplantene. Både for å gi næring, men også for å stoppe fordamping av vann.
I kveld når jeg stod ute og vannet stoppet en bil utenfor. Det var Franco, han som vi kjøper vann fra, og hans kone. De kom inn og på veien bemerket de hva jeg hadde gjort.  Bra for plantene, men dårlig for hans business som vannselger!

De ble med innenfor og fikk kaffe og limoncello. Og drøset gikk. De snakker kun italiensk, så her fikk vi røynt oss. Vi blir bedre og bedre og kunne føre en noenlunde forståelig samtale. De fortalte at de ikke har noe jord omkring huset sitt, men har 20 mål med 5-600 oliventre et stykke unna. Der høstet de rikelig til seg selvog solgte resten. Vi spurte hvor de solgte det og fikk vite at et par hundre meter fra der de bodde var det olivenpresse. Når de dro, fulgte jeg etter i vår bil og ved Franco's hjelp fikk jeg kjøpe olivenolje. Dette er kortreist produkt.

Ingen upris heller, 5 liter lokalprodusert extra vergine, €25. Dvs ca NOK 40 pr liter. Og dette er et olje av høy kvalitet. Her er ingen risiko for at det jukses i svingene.

Påskelunch

Første påskedag er den ene store restaurantdagen her. (den andre er første juledag).  Signe og Gaute Birkeland hadde spurt om vi ville være med å spise påskelunch på La Silvana, deres favorittspisested. Forespørselen kom for tre uker siden på grunn av nødvendigheten av å bestille bord i god tid.

Vi møtte opp hos Birkeland's noe forsinket. Vi hadde ikke tatt hensyn til at denne dagen var den store utfartsdagen til gravplassen som vi måtte kjøre forbi i Martina Franca. Det tok ca ett kvarter ekstra å komme forbi. Stengte gater, politidirigering og svart av folk og biler. Heldigvis hadde vi beregnet litt tid hos Signe og Gaute før avfart til La Silvana.

Det var tydelig at de var godt kjent med personalet der. Mottagelse allerede utenfor.  Menyen var meget spesiell. trykket i anledning dagen og forsiden var prydet med bestillerens navn.

Vi kom der kl. 13 og serveringen begynte omtrent med en gang. Jeg kan ikke huske alt vi fikk, men det var mye. Masse antipasti, primi, secondi, dolce, vin og vann. Men vi husker spesielt en rett; rå sjømat.

Som dere ser av bildet så var det østers, sjøpinnsvin, sjøkreps, blåskjell, vongole og i glasset; fersk blekksprut. Og enten du tror det eller ei, akkurat dette var nok kanskje det beste ved hele lunchen.
Vi ankom som sagt kl. 13 og lunchen var over kl. 18:30! Nå forstår vi hvordan Italienerne kan innta store måltider.

Vi planter og sår

Det er ikke lett å gå forbi planteselgerne på markedet. De står og frister med små salater, små persilleplanter og små peperoni (dolce) Og vi lar oss friste, gang på gang.  Hvilken vits er det i fristelser dersom man ikke gir etter for dem?
Vi fikk også endelig tak i hengepelargonier også. (Ja vi vet at det er feil navn, men det har skjedd noe med hukommelsen vår.)Så når blir det så vakkert omkring heimen.

Markedet er forøvrig en stadig kilde til glede og overraskelse. I dag kjøpte vi bl.annet blodappelsiner til € 0,75 pr kilo. Nå blir det mye pressing av juice en stund framover. Artisjokker ble også kjøpt. 10 stk. for € 1,50. Disse skal trimmes og stekes i ekstra virgin olivenolje. Det smaker utrolig godt.

Hortensia ble det også råd med, denne fra Leroy Merlin i Mesagne

Brenne - ved altså - og vintervær

Det har vært uvær her i vinter. Storm med stor styrke. Toppen av en furu har knekt rett av, noen grener henger og dingler etter stromens heringer. Og dette har skjedd med trær som stod i livd fra andre. Martino påsto at dekslet foran gassflaskene hadde blåst like bort på veien, men jeg tror heller at det var en plate som lå over grillen, bare med steiner over. Den foran gassen var skrudd fast med bolter inn i steinene omkring og det ser like helt ut.

Vi har for tiden varierende vær. Tirsdag var kald og vindfull, men de andre dagene denne uken har vært bra med temperaturer mellom 19 og 20 grader. Sol fra morgen til kveld gjør livet til en lek.

15 juni i for, etter at jeg hadde saget og kløyvd ved, veide jeg en kubbe. Etter ti dager veide jeg den igjen. I dag veide jeg samme kubbe igjen og den veide akkurat det samme som ti dager etter hogst og kløyving.
Hjemme i Norge antar jeg at veden tørker noe langsommere. Dette var furuved og eg tror nok at annen og tyngre ved tørker noe senere. Men, det er nok snakk om uker, heller enn måneder for all ved.

I dag tok jeg fram motorsaga og gikk løs på et stort furutre bak huset. Perfekt felling gjorde at det havnet akkurat der jeg ville, uten å skade andre trær. Men akkurat når treet var felt og kvistinga begynte forsvant gasshendelen på motorsaga. Det har skjedd en gang før, rett etter innkjøp og da ble problemet løst med hurtiglim i butikken. Men nå finner jeg ikke igjen den biten som har forsvunnet. Morgendagen vil vise hvordan butikken vil løse problemet.

Forøvrig hadde vi også problem med bakkortet fra vår lokale bank. Jeg fikk bare "feil kode" ved forsøk på bruk. Jeg var sikker på at jeg ikke hadde glemt koden og hadde den også notert. Banken ble kontaktet, men fordi det var den 31. mars måtte jeg komme igjen etter kvartalskiftet. I dag møtte jeg opp og vips, så virket koden igjen. Jeg hadde også klaget på gebyrene og de var også redusert i dag, men ikke til avtalt størrelse. Banksjefen, ja for jeg måtte til direksjonen må vite, lovte å ordne dette også.  Time will show.

Livet er bra

Livet er bra her i Puglia. I dag har vi hatt nesten 20 grader og sol. Dagen startet med en tur til markedet i Ceglie Messapica for inkjøp av grønnsaker og ting for planting, men mest av alt for å ta del i stemningen. Det er like fantastisk hver gang å se på alt som foregår, hva som selges og til hvilke priser. Her får man alt. Og vi mener ALT. Kjøkkenustyr, gryter og panner. Klær til store og små. Sko og støvletter og støvler, sengklær, møbler, lys og lykte, smykker og juggel. Brukte og nye klær ommanidom. Og mat. Grønnsaker av alle de sorter, kjøtt, fisk, vin, brennevin, krydder, frukt, you name it!

Vi dro derfra med fulle poser, både med grønnsaker og tomatplanter, løkplanter og salatplanter. Peperoni var det for tidlig for, vi må vente til over påske. Vi slo oss løs og handlet for hele € 4!

Etter markedet bar det til supermarkedet for innkjøp av det som vi ikke finner på markedet. Og til slutt til neste by, Villa Castelli for å kjøpe mer mold og blomsterkasser.
Vel hjemme var det tid for planting og såing. Med slik temperatur som i dag var det en fyd å arbeide ute. Bar overkropp i et par timer !! Æ bæ.
Det med tomater blir forøvrig et prøveprosjekt i år. Pasquale, vår gode nabo vanner aldri tomatene og det skal vi også prøve på i år.  Du stusser kanskje på antallet, men det er med hensikt. Vi vil plante litt hver uke eller så framover, slik at ikke alt blir modent samtidig.

Bloggen

Av og til lurer jeg på om noen leser i bloggen min. Og om det er interessant for andre enn våre nærmeste. Hvis du synes det er kjekt, kommenter dette innlegget.  

Blomster og frø.

Fredag 26 dro jeg først til Ceglie Messapica for vask av bilen. Det er et kjekt opplegg. Jeg kjører bilen inn i vaskehallen og drar meg stille og rolig tilbake. Eieren av hallen tar først ut mattene innvendig og vasker disse.   Deretter støvsuging av hele innredningen. Alle plastoverflater vaskes og tørres. Så påføres avfetting før bilen kjøres gjennom vaskemaskinen. Etterpå bærer det ut med bilen og to mann tørker den med pussekluter. Alle vinduer innvendig får så en grundig vask og tørring. Til slutt shines dekk og svarte plastdetaljer ute, opp. betaling for hele jobben, jo takk € 13!

Med ren bil dro vi så til Fasano for å kjøpe planter og potter til å ha utenfor huset. 

Vel framme

Vel framme og etter en god natt søvn kunne vi inspirere i dagslys. Inne var det fuktig, såpass at vi kunne se dråper på gulvet under sengen. Ovnen har fått mye brenne og det var lett å få opp temperaturen og få ned luftfuktigheten.  To krakker med stråsete hadde fått mugg på også i år. Det går lett av med høytrykkspyleren. Allerede på formiddagen kom Pasquale og Vita på besøk for å ønske oss velkomne tlbake. Og ti minutter etterpå kom Mimmo og Lina, våre naboer på sørsiden.

Ute ser vi at det har vært mye regn denne vinteren også. Hvor mye av buskene som vi plantet i fjor som lever klarer vi ikke se enda. Men alle andre tre har overlevd. Mimosaen er nesten helt avblomstret allerede, men aprikostreet og mandeltrærne står i fullt flor. Pasquale har gjort en jobb i vinter med poding av plommer og moreller på noen selvsådde grunnstammer. Nå står de nye skuddene og spirer under plastovertrekk. Bare la posene være på, sa han, jeg kommer og fjerner dem når det er på tide.

I fjor vinter sprøytet han med roundup omkring huset. Virkningen varer enda og vi kan bare håpe på at vi får det grønt utover våren. Det ser ikke lovende ut nå, i alle fall i forhold til bakhagen som er usprøytet og grønn.

Senere på dagen måtte jeg ut å plukke vill asparges. Det er godt kan dere tro.

Torsdag opprant med sol og pent vær. Ikke allverdens varme, bare ca 15 grader, men godt å være ute og arbeide litt i.  Og det dukker opp vårtegn her og.


Det er mye ryddearbeid som skal gjøres. Når Pasquale podet saget han ned masse greiner. De lot han bare ligge selvsagt, så nå er det bæring og senere brenning.

Artisjokkene står fint og har klart seg bra. Om en måned eller to kan vi kose oss med egenproduserte godsaker.

Reisen

Vi startet turen lørdag 20. mars fra Risavika. Fjordline var bestilt i god tid og med en pris på 399,- for bil, oss to og lugar, var det ingen grunn til å sjekke andre alternativer.

Imidlertid så var det festavgang og det var mye bråk ombord. Og vi tror at  Frode Øverli, mannen bak Pondus har tatt samme tur engang. Vi kjente igjen flere av damene som vi tidligere bare har sett som tegnede figurer. Likheten var slående både når det gjaldt klær og utseende.

Vi ankom Hirsthals søndag morgen litt før ni, og var andre bil av båten.   I god fart dro vi nedover Danmark og stoppet kun for bensinfylling. Vi måtte innom Otto Duborg i Harrislee for litt snop av ymse slag, før vi lot Olga (gps'en) veilede oss gjennom Tyskland.  Søndag kveld la vi oss til på et koselig hotell i Bernburg, Hotel Wippertal.(Bernburger Str. 20 06408 Ilberstedt)  Rommet er nok det største vi noen gang har hatt på et hotell. Maten om kvelden var ok, men ikke mer enn det. Mandag våknet vi tidlig og allerede kl. 7 om morgenen var vi i bilen. Været var nydelig fra morgen til ettermiddag med ca 18 grader på det varmeste rett etter passering av Brennerpasset. I kveldingen kom det regn og vi la oss til på et hotell ved flyplassen i Bologna i Italia.  Olga ledet oss på en rute vi ikke har kjørt tidligere og vi er fornøyde med valget. Lite trafikk og mange kjørefelt gjør at det går greit unna. Men tirsdagen hadde vi mye tåke og endel regn. Kl. 16:45 ankom vi hjemmet.
Totalt ble det 2718 kilometer og vi hadde effektiv kjøretid på nesten nøyaktig 26 timer. GPS registrerer dette automatisk så det er lett beregning.

Huset har tålt vinteren bra. Martino, naboens sønn hadde satt på varmen allerede på søndag, så det var ikke gjennomkaldt slik som i fjor.
Etter et par timer med god fyr i ovnen, ble det ganske så godt. Morgendagen skal benyttes til observasjon ute og inne, støvsuging og vasking. Akkurat i dag er det nok med de 818 kilometrene bak rattet.

Hvorfor Italia og hvorfor Puglia.

Det hele startet med at vi høsten 2006 kom på at vi skulle ta en tur til Andalusia i Sør-Spania. Bare for å få et lite avbrekk i hverdagen og få litt varme i skrotten.
Vi fikk varme og vi fikk se mye. Vakre byer som vi hadde lest om og sett på TV. Men vi fikk også se utdødde turistbyer der nesten alle hus sto tomme og ventet på sine feriegjester.
Allikevel tenkte vi at det kunne vært greit med en eiendom i sydens varme lande. Selv om ikke akkurat disse turistområdene lokket.  Vi er for mye individualister til å kunne se for oss et liv blant andre nordmenn som kun søker "syden" for varme, billig alkohol og VG.
Dermed var det lagt noen parametre;

• Pris som er overkommelig
• Varme i lengre perioder enn den tirsdagen det er sommer i Stavanger
• Ikke oversvømt med turister
• Ikke kolonier med andre utlendinger.

Vel hjemme igjen omsatte vi tankene i handling.  Internett ble flittig brukt til å sjekke priser og hva vi kunne få i de enkelte land.  Spania ble fort forkastet. Vå lommebok strakk ikke til og vi ville ikke sette oss i gjeld for å kjøpe et feriested.
I tillegg fikk vi et pent bestikk i julegave fra SR-Bank og da vi hadde nok av slikt hjemme, måtte vi jo ha et annet sted å bruke bestikket i.

Flere land ble undersøkt. Frankrike, Slovenia, Kroatia og Italia.  Overalt syntes vi at prisnivået var for høyt. Til slutt oppdaget vi Puglia. Helt sørøst i Italia, det som på kartet ser ut som hælen på den italienske støvelen.
Her var prisene overkommelige for oss vanlige dødelige og vi søkte mer informasjon. Det meste av informasjon fant vi på engelske nettsider og det vi leste, ga mersmak.
Vi fikk lyst til å besøke området for å se selv. I desember 2006 ble letingen mer seriøs og vi fant flere eiendommer i Puglia som vi kunne tenkt oss å se nærmere på. En tirsdag midt i januar 2007 dro vi nedover etter å ha avtalt visninger med flere meglere.
Det kan sies mye om akkurat denne prosessen, men det får vi snakke om med de som er spesielt interesserte. Dag to i vår leting fant vi den eiendommen som vi likte best. Vi så flere eiendommer etterpå, men følte at vi hadde funnet vårt sted. Den siste dagen avlyste vi alle avtaler og ga beskjed til megler om at vi hadde bestemt oss.
Og en ting til; vi er venstrehendte. Begge to. Har dette noe med huskjøp i Italia å gjøre? Definitivt. Når vi skrev under alle dokumenter hos megler bemerket han forholdet og fortalte at etter hans oppfatning var ca 70% av utlendinger som handlet hos dem, venstrehendte!  Vi foretok en uformell avstemming på et engelsk forum og svarene var endtydige; ca 55%  svarte av de var venstrehendte. Og når vi vet at bare ca 10% av alle mennesker er venstrehendte kan ikke dette være tilfeldig.

Og vi har ikke angret en eneste dag.  Påsken 2007 var vi ute i bobilen, men vi følte begge at dette var et avsluttet kapitel nå. Bobilen ble solgt med lett hjerte og fra da av ble vårt drømmested i Italia vårt feriested nummer en.