Fremmane

Når vi i vår barndom fikk besøk kalte vi det å få fremmane - fremmede på bokmål. Altså gjester. Nå har vi hatt fremmane.

Geir og Anne Marie Hausken fra Vigrestad har dratt til Puglia fra lenger tilbake enn vi. Og igjen dro de til sitt "forjettede land".  Denne gang i lag med sønnen Tor Sveinung med sin kjæreste Ragnhild. Siden Geir arbeider i lag med Toril som var her i 2009 har det vært naturlig å snakke om å besøke oss. Endelig,  tirsdag var de her for, som Geir skrev på forhånd, å se vårt paradiso.


De ble noen timer i lag hjemme hos oss på tirsdag ettermiddag, fikk godt å spise og drikke, fikk se eiendommen og huset før de dro hjem igjen til trulloen de hadde leid, ca 7 km fra oss. De kjørte til oss uten GPS, bare ved å sjekke min kjøreanvisning fra Ceglie Messapica.. Det ble en omvei på et par mil, men hva betyr vel det på bra veier i fint landskap.

Onsdag ble det marked i Martina Franca i lag.  Markedet der et et av de største i området. Og her er alt hva hjertet kan begjære og vel så det. Vi slapp de unge; Ragnhild og Tor Sveinung løs etter å ha avtalt møtested etter en god time. Geir og Anne Marie ble med Livar (og Sofie en liten stund før vi mistet henne) 















Det ble ikke heftig shopping, flyselskaper har sine vektgrenser når det gjelder bagasje, men bare det å få med utvalget og stemningen gir minner.  Vel, noe ble det jo kjøpt, selv om det nok var Sofie og Livar som handlet mest.


Etter markedet dro vi til gamlebyen for å sjekke kirken der. Den er alltid verdt et besøk, men denne gangen var den dessverre stengt. 


Da stakk vi litt videre og fant en spiseplass. Denne gang havnet vi på Osteria del Coco pazzo da Stefano.   Det var ikke akkurat nedtur, selv om prisen nok var i stiveste laget til en osteria å være.


Etterpå kjørte vi alle sammen hjem til oss for ettermiddagskaffe, melon og skinke samt kald drikke etter behag. 
Det ble en deilig dag med temperaturer mellom 25 og 30 grader. Ikke helt som værmeldingen hadde spådd, men det satte en ekstra spiss på dagen at ungdommen kunne trekke i shorts og sole seg mens hønsene trippet rundt og lette etter smågodt i gresset omkring oss.


Det er alltid gjilt at kjente stikker innom og lar oss dele vår glede. Og siden vi bor så "avsides" blir vi ikke akkurat nedrent. Desto kjekkere er det når det skjer. 


Forresten, søndag hadde vi Signe og Gaute Birkeland, Aksel og Lise-Lotte Horvei til syndagsmiddag. Kalvesteik, brokkoli, blomkål, sopp og potetstappe med godt oppi. Til dessert; tilslørte marieropiker. (mesteparten av kavringen er erstattet med mandler) HERLIG!

Eg laug

I forrige blogginnlegg gikk det tydelig fram at pussing var utelukket for resten av året. Eg laug.

Torsdag fant vi fram noen løk som skulle plantes. Jeg trodde vi hadde påskeliljer igjen, men vi hadde bare tre liljer. Sofie kunne tenke seg mer tulipaner også, men helst i krukker. Da slo tanken meg om jeg kanskje kunne legge tufo omkring to tre i gårdsrommet, pusse dem og fylle med mold for planting senere.

Som tenkt så gjort. Først tufo lagt rett på bakken.  Stablet uten mørtel slik at de eventuelt lett kan fjernes senere.  Tufo er en lokal sandsteinstype som er så myk at den kan sages med håndsag.

Jeg måtte avgårde for å kjøpe mer pussemiddel. Sofie var portvakt slik at hønene ikke dro på langtur mens jeg var borte. De får gå fritt ute på tomten hver dag. Men, de passer på å dra hjem for å "plante egg" som Lucas kalte prosessen.

Så måtte jeg finne fram mureskje og pussebrett igjen. En sekk "Intogal" ble blandet med vann til passe konsistens og jobben kunne ingangsettes.

Det er relativt lett, men det kjennes på ryggen når man har stått bøyd i en lengre periode.

Når pussen har fått tørke en kort tid glattes det hele over med våt kalkkost.  Resultatet ble utmerket.
Siden det var torsdag ettermiddag måtte kjøp av flere vårløker og mer mold utsettes til dagen etterpå. Torsdag ettermiddag er nemlig alle, eller i alle fall de fleste, butikker stengt i både Ceglie Messapica og Martina Franca. Sannsynligvis i de andre byene omkring også.

Fredag ble det plantet 20 tulipaner omkring hvert tre. I tillegg tre liljer i en gruppe og det ble plantet Ixia (en slags sverdlilje) med rund hånd. Etter påfylling av mold og planting ble hele installasjonen høytrykkspylt. Og vi ble ganske fornøyde med resultatet. Hvordan det blir til slutt får vi vite neste år.

Samtidig med innkjøp at tulipaner kjøpte vi også ett kilo kepaløk og ett kilo fave (bønner) Noe ble plantet i kjøkkenhagen og vil bli spiselig til våren en gang.  Hvis det ikke blir for dårlig vær i vinter.
Resten blir gitt bort til faderløse i området.


Forøvrig har vi hatt den beste høsten som vi har opplevd her. Varmt og godt hver dag. Man skulle nesten tro at gradestokken har hengt seg opp.  12 dager av de 14 siste har maxtemperaturen vært 23,7 grader. Laveste  22,9 og høyeste torsdag 6. med 24,9. Stabilt, stille og pent hver eneste dag. Bittelitt regn i slutten av september, men allerede nå støver det i hønsegarden når hønene molder seg.
Meldingene framover viser mer ustabilt, men det er ikke annet å vente, det er tross alt oktober.

Om besøk, marked, solceller og pussing.

Søndag hadde vi nordmenn på besøk. Denne gang Volker og Wenche med barna Marius og Lucas.  Igjen ble det kjøttkaker og tilslørte bondepiker. Is til de små. Hønene ble inspisert, både inni hønsegarden og utenfor. Ett dusin egg kunne overleveres. Vi er glade for alle som kan dele av vårt overskudd. 3-4 egg hver dag blir for mye å konsumere for oss to.
Lucas og Marius lekte både med egne medbrakte leker og de som "vår" Lucas hadde lagt igjen til neste år. Fire-fem timer i lag gikk så altfor fort, men vi har forståelse for at barn har leggetider som bør respekteres.

Vi hadde inntrykk av at alle koste seg. Især barna som kunne løpe fritt omkring, leke, spise ville plommer og sanke egg.

Denne uken hadde vi planlagt vin- og matfestival i Noci. Vi sjekket nettsiden igjen og oppdaget at arrangørene nok hadde gjort feil til å begynne med. Nå er arrangementet lagt til november. Da har vi dratt tilbake til Norge. Men, pytt, pytt, det skjer mye neste år. Festivaler og anna småmoro i fleng.

Helgen som er tilbakelagt hadde festival i Villa Castelli. Lørdag med market i hele byen, søndag med helgenlufting og mandag med konsert.  Vi var der på lørdag. Det var nesten som en gammeldags Jærdag. Alle slag smådyr var til salgs. Høner, ender, kaniner, akvariefisk, skilpadder, burfugler og andre smådyr..... Pluss en mengde jernvarehandlere i tillegg til ordinære markedsvarer, sko, klær, mat etc. På vie tilbake til bilen så vi en stand der de solgte grillmat. En gjeng gamlinger satt ved et bord og koste seg med øl. Blant dem var også en gjeter som passet geitene sine. Geitene gikk og beitet rett bak. Hva det var å spise der kunne ikke vi forstå.

Men de fant tydeligvis ett eller annet spiselig.

Nesten daglig kommer en gjeter forbi på veien utenfor. Fulgt av en stor flokk sauer og to-tre hunder. De er på leiting etter en eller annen plass å beite. De finner noe blant oliventrær i området. På den måten forsvinner endel gras og det legges igjen gjødsel til trærne. Ikke alle setter pris på det. Vi har sett at de har blitt jaget fra forskjellige jordstykker. Vi er også negative til å ha dem på vår eiendom. Ikke for at det gjør noe for graset og dyrene, men det hersker en alminnelig mistenksomhet til gjeterne blant befolkningen her i området. 

Men allikevel er det rart å se. En flokk på under femti dyr har egen gjeter. I Norge slippes tusenvis av sauer på sommerbeite uten gjetere. Lammekjøtt er dyrt her og billig i Norge. Allikevel har de ingen avsetningsproblemer her. Kanskje burde dyrene hatt gjetere i Norge også, selv om prisen på kjøtt hadde gått noe opp. Vi hadde hatt råd til det og mye lidelse hadde vært unngått.

Tirsdag ble siste rest med murpuss brukt opp. Det manglet litt for å få alt ferdig, men det tar jeg neste år. 

 

Her er bilder fra før og etter. Foran den ferdig pussede muren står en høne og sjekker om det er gjort godt nok arbeid. Det var den ikke alene om å sjekke. 

Tirsdag hadde vi også avtale med en representant fra Ener20. Det er et firma som installerer solceller på taket på privathus og bedrifter. På nettsiden skryter de av at alt er gratis. Installasjon, paneler, forsikring og vedlikehold i 20 år. Men først måtte taket og solforholdene sjekkes.

To mann ankom, etter å ha blitt hentet i et veikryss et par kilometer herfra. kartlesing og italienere er ikke kompatibelt. Nå er dokumenter signert og i løpet av ti dager kommer det en tekniker for å foreta siste kontroll før det avgjøres om panelene kan installeres.

Hvis det går, blir vår strømregning redusert med 70%.   Det blir spennende.  

Igjen, jeg tror at disse italienske ungdommene blir litt imponert over oss gamle som kan internett. Når de fikk demonstrert grooveshark.com trodde de ikke sine egne ører.

Cisterne

Bloggleserne husker kanskje mitt dypdykk i cisternen for å fjerne trerøtter i sommer. Vi har også hatt problemer med vannpumpen.

Alt ble mye vanskeligere enn det burde på grunn av at det var vanskelig å komme til.  Tilgangen til selve cisternen var på toppen og hullet på 40x40 cm var 140cm langt før man kom ned til selve cisternen. Pumpen kom man til fra siden og den var plassert relativt dypt, langt inne. Man måtte nesten være slangemenneske for å komme til for å få utført reparasjon og vedlikehold. I tillegg var luken inn til pumpehuset rustet i stykker.

Raffaele kom på lørdag og spurte om han skulle fikse problemet for oss. Spørsmålet har to grunner. For det første gjør finanskrisen at det er liter arbeid på sementfabrikken der han arbeider. Dermed blir han permittert og får litt dagpenger. All inntekt er kjærkommen. For det andre ønsker han genuint å hjelpe oss.

Søndag morgen (veldig tidlig) var han i gang med å slå ned overbygget.
Slegge, elektrisk slaghammer og tjora mot gjorde jobben i relativt bra tempo. Allerede kl. 12:30 avsluttet han for dagen etter å dekket over byggeplassen for å beskytte mot fuktighet.

Mandag morgen, lenge før vi hadde stått opp hadde han vært med sand og sement. Luke til cisternen var bestilt etter mål hos en smed. I galvanisert stål som ble lovet ferdig til trsdag.  Det var også kjøpt en plastkasse som skulle dekke over alle elektriske kabler og hovedkranen.

Etter forskaling ble det lagt soilrør for rør som skulle gå til cisternen og fra vannpumpen til huset.

Vi dro også til Villa Castelli i lag for å kjøpe heveslange, ny pumpe og motor.  Trykktanken og elektronikken er nettopp skiftet så det flyttes bare over til den nye pumpen.

Her glattes det hele til og det lages fundament til pumpehuset.

Tirsdag ble pumpehuset ferdig. Heldigvis hadde vi masse murblokker etter rivingsarbeidet av den påbegynte bakerovnen. Da kunne vi hente blokker bak huset i stedet for å få dem transportert med lastebil fra betongvarefabrikken.




Raffeles bror Martino skal komme i løpet av dagen og skifte ledningene til pumpen. Det gamle opplegget er ikke akkurat kraftige saker. Jeg må også skifte ledningene til lyset over porten. Den gamle ledningen er lik det vi brukte som høyttalerledninger i min ungdom. Og her om dagen smalt det og ledningen brant tvers av. Og pæren er bare 2W-led!

Tirsdag ettermiddag var Raffaele ferdig med jobben. Betaling var umulig fordi vi hadde for lite kontanter hjemme og måtte i minibanken.  Om kvelden dro vi innom til Pasquale for å legge igjen pengene der. Da ble vi nesten bokstavelig dratt inn. Det ble ropt på to naboer og plutselig var det en liten fest!
Salsicci, pommes frites, spekeskinke, øl, hjemmelaget- og kjøpt vin, peperoni dolce etc.

Onsdag satte jeg i gang med pussing av pumpehuset og muren som var ombygd.

Vi er fornøyd med resultatet.Når pussen er tørket nok skal gårdsplassen spyles med høytrykkspyleren før plantene i krukker og kar skal danderes omkring igjen.

Jeg har blitt en racer på pussing og det kjennes på kroppen.

ETTERSKRIFT.

Torsdag ble det jobbing med luken bak pumpehuset. Jeg hadde en metallplate som passet, fjøler ble tilmålt og satt på høykant oppå platen. Deretter hønsenetting. Til slutt ble dette fylt med polyurethanskum som isolasjon mot støy. Det ble også sprøytet skum i rørene som er brukt til heveslangen og til strømledninger. Tett og godt så smådyr ikke tar seg inn.
Lydnivået sank fra 80 til 60 decibel målt rett utenfor luken.

Til slutt ble potter og kar satt tilbake der de "hører hjemme".

Oppdrag fullført.

Meir pussing, festligheter, internett og sånt.

Tirsdag var vi hos Horvei's i fødselsdag. Torsdag var det Pasquale som fylte 59. Vi var bedt (selvsagt?) til begivenheten. Pasquale har ikke mye inneplass så her ble alt arrangert ute.


Naboer, slekt og venner, små og store. Et sted mellom 20 og 25 personer ble det plass til når tre bord ble satt sammen. Vi var de eldste, de yngste var i tre-års alderen. Menyen er som vanlig; kanin og kylling stekt i vedfyrt ovn i lag med poteter og krydder. Deretter panzerotti.












Kanskje en av Vita's spesialiteter. Alt fulgt av vann, brus og hjemmelaget vin.

Til slutt torta; hjemmelaget bløtkake og spumante.

Forøvrig, når vi ankom viste Pasquale fram resultatet av dagens arbeid. De hadde høstet inn vindruene. Vinproduksjonen skulle begynne fredag og han regnet med at det ble 17-18 kvintaler i år. (en kvintal er 100 liter) Du kan ikke drikke alt det, påstod jeg. Pasquale, som har diabetes var enig i det, men det ble jo mye å gi bort til venner og kjente. Vi håper at vi ikke får mye av den vinen. Naturlig gjæret og en smule sur er ikke akkurat vår smak. Men, i godt selskap og godt avkjølt går det an.

En av ungdommene (ca 30) spurte meg om jeg kunne vise gjestene "gluge" på Martino's PC. Han var så imponert over Google-maps at han ønsket å få vist bilder fra gata der han bodde og der svigerfars røde gamle bil stod parkert. En annen av gjestene stakk hjem etter sin egen PC for å få hjelp av en "fagmann" med å få groveshark.com installert og demonstrert. Kunnskapen er ikke alltid like imponerende. *

Fredag morgen slo jeg til med full dose leddgiktmedisin. Av to grunner. For det første har vi hatt væromslag til mer kaldere og fuktigere klima. Nesten som en normal norsk sommerdag med 23-25 grader. I tillegg ville jeg pusse litt mer mur. Denne gang på baksiden av murene i innkjørselen. Det ble bra!!!

Nå har jeg bare 25 kilo puss (tørr) igjen. Jeg må nok kjøpe to-tre sekker til for å få alt slik som vi vil ha det før vi drar tilbake til Norge. Det blir spennende å komme tilbake neste år og se hvordan murene har blitt etter en vinter med regn og kjølig vær. Kalking har ikke alltid gitt godt resultat så dermed blir dette ekstra spennende.

Lørdag kom Raffaele og spurte om vi ville ha fikset cisternen (overbygget) Raffaele er sønn av Pasquale og Vita, er gift og har en liten datter, Federica på snart tre år. Han arbeider normalt i en betongvarefabrikk i nærheten, men på grunn av finanskrisen er det lite arbeid og da blir han permittert. Derfor kom spørsmålet om han kunne få litt arbeid hos oss.  Og det kunne han. Han begynner å rive det gamle overbygget allerede søndag morgen. Så får vi se etterhvert hvordan det blir.
Det er i alle fall sikkert at det må ha vært en tung gang for Raffaele å spørre etter arbeid.

Lørdag kveld hadde vi invitert Fara og Francesco. Fara hadde vi lovet tidligere å lage norske kjøttkaker i lag. Det ble til slutt et kongemåltid. Laks og eggerøre som forrett, kjøttkaker til hovedrett og tilslørte bondepiker til dessert. Vi ble stappmette alle sammen. Fara har tidligere fått ett av våre hjemmebakte brød. Nå ville hun ha oppskriften. Ikke bare for egen del, men også til søsteren som hadde fått smaksprøve. Kjekt å kunne hjelpe.
Både med det som er gratis og med det som koster penger.

Det er alltid et lite minus med å invitere Fara og Francesco. De har alltid med seg gaver. Denne gang noe vi ikke kan fortelle om, det blir gaver til barn i Norge. Men de hadde også med seg en terte og blomster. Vi vet at de er slik, og vi er takknemlige,  men allikevel blir det for oss, så altfor meget.

Kjære gode venner, Fara og Francesco, vi vet at dere leser bloggen. Tusen takk, men neste gang..... Det er dere vi ønsker velkomne og setter pris på. Gaver er ikke nødvendige.














*
Internett er en rar historie her i Italia. Vi har skiftet leverandør til en som leverer større hastighet. Det "gamle" selskapet svarer ikke på mail, men etter noen purringer i løpet av en måneds tid forsto de at jeg ville si opp abonnementet.  Det var ikke lett. De forlangte skriftlig meddelelse sendt rekommandert i posten! Et firma som lever av å levere internett klarer ikke å svare på mail men ønsker at kundene bruker posten! Jeg forsøkte å skrive oppsigelse og sende scannet til firmaet, men da ble filen så stor at det kom tilbakemelding om at mottakers innboks var full. Velkommen til det 21. århundre.

Væromslag etc

Vi har hatt det varmt - veldig varmt med maksimumstemperaturer på tretti grader pluss/minus i tre måneder. Søndag var det 31 grader, mandag 25,tirsdag 22, onsdag 22. Det kjennes på kropp og sjel. I tillegg har vi hatt endel vind og bittelitt regn og torden.
Vi har begynt å tømme bassenget. Med vannslange etter hevertprinsippet går det langsomt. Først begynte vi i grønnsakhagen der vi hadde frest ned strøet fra hønsehuset og greiner fra fikentre som var kjørt gjennom kompostkvernen. Etter jordfreseren er det to furer som passer bra å plante i. Der ble det satt hvitløkfedd fra tre kraftige hvitløker. Det går nok ikke lang tid før de begynner å spire og når vi kommer tilbake til våren er de store nok til å bruke i matlagingen. I alle fall det grønne som stikker opp.
Vi gjorde det samme i fjor og skar av det grønne gang på gang og brukte i risotto og annet godt som ble laget.
Vi har også fått satt endel tulipanløker og påskeliljer. Vanlige liljer skal settes noe senere, helst i oktober. De ligger klar.

I forrige blogg fortalte vi om Espen og Erik. Vi var ute og spiste med dem på lørdag kveld og en av antipastiene  var forskjellige oster. Til disse ble det servert fikensyltetøy. Det smakte veldig godt. Tirsdag morgen hentet vi snaut halvannet kilo fra et tre, tilsatte revet skall og saft fra en sitron, et revet eple og brukte stavmikseren for å jevne det hele ut. Etter en tids koking lot vi det kjøle av mens vi dro til fødselsdagfieiring for Lise-Lotte Horvei i Cisternino.
Det var en smule vind og parasollen ble lagt ned for å dempe trekken. Allikevel, desserten ble inntatt innendørs.  Og som alltid når Lise-Lotte lager mat, det ble en smaksopplevelse av de sjeldne.




Vel hjemkommet smakte vi på resultat av kokingen og fant ut at bittelittegrann sukker kunne være på plass. To spiseskjeer ble tilsatt før syltetøyet ble fylt på varme glass. Nå gjenstår spising i lag med ost av alle de slags. Skjønt ost er det Sofie som er mest glad i. Livar koser seg med tynnskåret lardo, kanskje med et lite dryss av salt og pepper. I lag med f.eks. grissini blir det er kongemåltid.

I Norge er vi relativt ukjente med lardo. Det er rent spekk skåret fra grisens rygg. Saltet og krydret blir det  lagt i marmorkar i lag med urter. Når det er ferdig skjæres det i tynne skiver, så tynne at du nesten kan se gjennom dem. Smaker utrolig, silkemykt og kremaktig. Det må oppleves, det kan ikke beskrives.
Lardo kan også stekes. Da blir det helt blankt og gjennomsiktig. Fettet smelter og blir et utmerket grunnlag når det skal stekes noe godt i pannen. f.eks fleskepannekaker. Får du tak i lardo i Norge, ikke nøl, løp og kjøp!

Sånn rent matmessig: Mandag måtte jeg til Taranto for å få tak i ny lader* til PC'en. På Auchan der jeg vikk ny lader, hadde de hummer, levende importert fra USA. Jeg kjøpte med meg en  på ca 750 gram hjem og det ble lunch den dagen. Mandager er hva du gjør dem til.
Skallene ble stekt og tilsatt hvitvin og vann. Kraften ble silt og satt til kjøling. Onsdag ble det risotto. Med hummerkraft og til slutt tilsatt reker. Det ble den eneste gang at all risotto som ble lage ble spist opp. ALT.

Vi har lært å lage risotto av Fara. Det blir bra hver gang, men akkurat denne overgikk alt vi tidligere har laget. Kan anbefales. Vil du ha oppskrift må du legge inn kommentar på bloggen.

*
Å få tak i reservedeler til ting og tang her i Italia kan være problematisk. Jeg hadde først forsøkt hos Euronics i Martina Franca. Deretter hos Expert i Taranto for jeg endelig fikk hjelp hos Auchan. Vi har en foodprosessor med ødelagt bolle. Samme ting skjedde der. I butikken der den var kjøpt; ingen hjelp. Hos Euronics i Martina; ingen hjelp. Men en liten butikk i Villa Castelli var villige til å hjelpe. Bolle ble bestilt og når den ankommer skal jeg få mail!! 
Smått er godt, også her i Italia.

Hansen og Sæthre

Journalister er et rart folkeferd. De søker informasjon og deler den med andre. Espen A. Hansen har en pasjon for Puglia og hadde i sin tid funnet vår blogg. Og er en ivrig leser.
Hans drøm er nok engang å få gjøre som oss, få et eller annet sted her for å nyte det gode liv slik som vi gjør.

Vi har hatt regelmessig kontakt, jeg har vært og  sjekket eiendommer som han har vært interessert i og sendt bilder og beskrivelser. Uten at det (foreløpig) har resultert i noe konkret.

Sent fredag kveld fikk vi en melding fra Espen om at han og en kamerat, Erik var på vei til Puglia for å sykle sitt eget "Giro di Puglia". De skulle bo første natt i Locorotondo og lurte på om vi var interessert i å gå ut og spise sammen lørdag kveld. Selvsagt var vi det og vi satte hverandre stevne på Bina kl. 22.00. Det ble meget hyggelig med god mat og god drikke før vi en stund etter midnatt satte kursen hjemover. Men, før det hadde vi gitt dem en syklerute utenom de store hovedveier der de til slutt kunne havne ho oss for en velfortjent pause før det syklet videre til Oria.
De nådde nesten helt fram før de måtte ha litt hjelp til siste etappe.

Vi var heldige, rett før hadde Pasquale kommet innom med en bærepose grønnsaker og et nybakt, varmt foccacia. Sammen med mengder av kaldt vann, ost, spekepølse og en flaske hvitvin ble det suksess. (maten måtte forøvrig fotograferes)

De fikk også tid til et lite intervju før de dro avgårde igjen. Journalister er nå engang journalister.

Det er godt, av og til å snakke norsk med nordmenn.
Og det var godt å snakke med kjekke folk. De kan komme tilbake når de vil.

Tilbakeblikk

Jeg skrev forrige gang at jeg ville bare kalke der som det var vanskelig å komme til. Og det gjorde jeg. Neste dag så jeg resultatet og det var nedtur.  All kalking til ingen nytte. Alt var krakelert og så ikke ut. Stålbørste var utveien og etter behandling ble mer kalk/sementpulver blandet med vann og jobben begynt.
Det var usedvanlig vanskelig å komme til, men til slutt var jobben gjort og resultatet ble bra her og.

Sofie ble fornøyd og da anser jeg oppdraget som fullført.

Men, baksiden av murene må nok også tas. Kanskje i år, kanskje neste år.

Ellers har det vært en rolig periode. Jordfreseren har gått noen runder i kjøkkenhagen for å skremme vekk eventuelle muldvarper. Dog har vi ikke sett spor etter dem på en lang stund. Vi håper at de har forstått hintet og dratt sin vei, men det vet vi ikke før til våren.
Temperaturen er forsatt høy med maksimum omkring tretti grader hver dag.  Kvelder og netter er heldigvis noe kjøligere slik at vi ikke behøver å kjøre A/C på soverommet hele nettene lenger.

I det vi kaller bakhagen og som Lucas kaller vedaskog, har vi et susini selvatico. Villplommer som vi nordmenn kaller det. Sure frukter som nesten ikke er spiselige. Jeg plukket noen liter plommer, fjernet stenene og kjørte frukten gjennom saftsentrifugen. Det resulterte i ca to liter fruktsaft som igjen ble spedd ut med ca to liter 90% sprit. Etter et par-tre dager ble dette silt og ca to liter vann kokt opp med 800 gram sukker, tilsatt. Ny siling og resultatet ble ca fem liter plommelikør. (det forsvant en liter i grums)  Nå får det stå til neste år og godgjøre seg. Det blir sikkert bra og kan brukes som gaver og bestikkelser hvis det skulle bli nødvendig.
Nå gjenstår det bare å lage likør av mele cotogne neste måned. Den er så god at vi faktisk har fått henvendelse fra en venn om det er mulig å få en liten flaske!

Vi har også plukket nesten rent for mandler. Gitt vekk noe og tørket resten. Når det er gjort skal de knekkes. Og da nytter det ikke med nøtteknekker.

En liten hammer gjør susen. Og nøttene må legges oppå en stein for å få godt mothold. Kjedelig, men allikevel avslappende i varmen.



Ellers så har beskjæring av trær begynt. Først ut er det store fiken/fioronitreet. Sofie klager litt, jeg er for ivrig med sagen, men jeg trøster med at neste år er det full vokster igjen. Veden som blir igjen etter at de tynneste greinene er blitt kjørt gjennom kompostkvernen skal bli ved. Men, denne veden må stables for seg selv og ikke blandes med annen ved. Veden fra fikentrærne angripes av insekter som spiser innmaten og når det ikke er mer å spise der, går de over på annen ved som finnes i nærheten. Vi vil ikke at vår ved skal spises, den skal brennes.
Kappet fra kompostkvernen havner i grønnsakhagen der den strøs utover og freses ned. Da blir jorden luftigere, noe som sikkert er bra. Jorden er næringsrik, men utrolig tung og kompakt så litt ekstra luft gjør sikkert bra. Og etterhvert som veden råtner blir det til gjødsel.
Men det er stritt arbeid. Ikke fordi det er direkte tungt, men fordi det er så varmt.
Vi føler med dere i Norge som regner bort med halvparten og snaut nok det av den varmen vi har.

Vi fikk besøk i kveldingen av Francesco og Cira. De hadde også med seg datteren Antonella. Hun hadde ikke vært innom oss før. Hun ble fasinert av småpigerne (hønene) og Bøgvald (hanen). Omvisning inne ble det også tid til og Sofie fortalte om at Livar hadde malt alle dører og endel møbler hvite. De var enige om at Sofie var Livars "telecomando" (fjernkontroll)

Hektisk for tiden

Endelig er pussingen av murene på innsiden tilnærmet ferdig. Det er en liten bit igjen mellom grillen og grillbordet, men der er det så vanskelig å komme til at det nok bare blir kalking i stedet. Det ble bra og når jeg regner etter har det gått med ca 200 kilo puss. 150 kilo tørr masse som er blandet med ca 50 liter vann. Etter påføring ble alt glattet over med våt kalkkost. 

Resultatet ble så hvitt at det nesten skjærer i øynene.  Men det skjærer i kroppen.  Overmot er det visst det kalles.


Onsdag i forrige uke fikk vi en SMS fra Janni og Bergljot Håkonsen. De var på vei til Puglia for å leie hus, men hadde fått beskjed om at megleren de hadde kontaktet var blitt syk og dermed ikke var i stand til å hjelpe dem. Vi ba dem hjem til oss så fikk vi sette igang litt leting herfra. 
Torsdag lette vi på nettet, fant to mulige objekter og jeg ringte megler og avtalte visning fredag formiddag og ettermiddag. Huset som vi så på formiddagen lå  5-6 kilometer fra Ostuni. Det var et greit hus med mye hage med frukttrær. Minuset var at det ikke var innegjerdet og Håkonsens har tre hunder som helst ikke skal streife for mye omkring.

Huset vi så på om ettermiddagen var midt i blinken. Alt innegjerdet og i tillegg en liten hundegård som var ekstra innegjerdet. To etasjer pluss lagerplass i kjeller.  Et lite uthus med bakerovn og grillplass, to soverom, to bad, to stuer og ett kjøkken. Midt mellom Ostuni og Ceglie Messapica med grei adkomst. Leieavtale ble signert samme ettermiddag og kl. 22 var de installert i sitt nye hjem. Leiepris på € 500 pr måned er ikke urimelig heller. Korttidsleien var på €1500 pr måned, men da gjaldt det sommermånedene.

Torsdag kveld tok vi dem med til Masseria Lo Jazzo for å oppleve litt av det lokalmiljøet kan by på. 
Denne gangen gjaldt det fiken og andre frukter som skulle vises fram. Som forrige gang var det mulig å kjøpe hjemmelaget mat. 

Vi fikk også tid til en liten tur på markedet i Grottaglie på torsdag formiddag. Her fikk Janni virkelig sett hvilken størrelse det er på de "små" vannmelonene her i Puglia. Denne kostet forøvrig € 1,-  Og veide 14 kilo!




Søndag var det ut på tur igjen. I lag med Aksel og Lise-Lotte dro vi til Grottaglie for å se PiccoloTeatro di Grottaglie oppføre skuespillet om San Francesco De Geronimo, en av Grottaglies tre helgener. Det skulle begynne kl. 21, men på grunn av at kirken også hadde helgenlufting med opptog og greier, kunne man ikke begynne før det opptoget var ferdig. Skuespillet begynte kl. 22:15! Vi hadde kremplasser når det gjaldt å se, men høring var det verre med.  Plassene var det forøvrig Francesco og Fara som hadde funnet. Vi hadde sagt til dem at vi kom og de ville også være med. 

Etter skuespillet dro teateret igang med sang, men i år var det ingen som danset, i motsetning til i fjor da unge og gamle hev seg utpå.

Når vi gikk derfra tror jeg at både Aksel og Lise-Lotte var litt forskrekket over alle som vi kjente. Lina og Filomena var der sammen med oss og når vi gikk kom Eliana løpende for å hilse på og dele ut kyss og klem til oss "gamle". 


I hagen er det nesten stillstand. Bortsett fra resten av mandlene som ble høstet inn tirsdag. Det ble ca 4½ kilo. Vi har gitt bort endel av det vi har høstet tidligere, men har ennå rikelig igjen. I alle fall  til vårt bruk. Valnøtter blir det mye av, men de skal ikke høstes før i neste måned.  


En dag så jeg en kommentar om at Italia ikke er nord/sør, men  vest/øst. Jeg sjekket og det viser seg at vi bor litt lenger sør enn Barcelona og litt lenger nord enn Mallorca. Omtrent på samme lengdegrad som New York, litt lenger nord enn Beijing. 


Slik går no dagan.

Det lyser i stille grender......

Tidlig i sommer hadde vi besøk av den sorten vi ikke liker. Noen hadde forsynt seg med de gamle solcellelysene vi hadde montert på muren. De var gamle og lyste så lite at utskifting var planlagt til høsten. Det er til pass for tyvene at de stjeler noe som nesten ikke virker. Vi få håpe de har mye arbeid med montering før de oppdager at neste år er det ikke mer lys igjen.
Men, lys vil vi ha og etter litt om og men bestemte vi oss for å droppe solceller og heller gå for 220V anlegg. Bufano i Villa Castelli ble besøkt og der fant vi pene lys i rustfritt stål som ble montert. På baksiden av muren brukte jeg vinkelsliperen for å frese et spor til ledningen. Lys ble montert, ledninger strukket og koblet i boksen ved porten, der portlyset også får sin strøm. Etter montering ble strømmen slått på - ikke lys. Måleverktøyet viste at det var strøm så hvorfor ikke lys??? Til slutt kom løsningen - tidligere var det montert elektrisk lås på porten og det var de ledninger jeg hadde koblet meg inn på. 12 volts anlegg. Ny kobling gjorde at lys kom over land.

Gleden var stor, men nå husket jeg at jeg tidligere hadde forsøkt med skumringsrele på samme sted uten å få det til. Releet ble funnet fram igjen og etter mye plunder og heft virket det også. Så nå slår lyset seg på når det mørkner og lyser i ca fire timer før det slukkes.  Gleden var igjen stor.

Ulempen er at det i grunnen  lyser alt for mye med de pærene jeg fikk med. Løsningen ble bestilling av 2W LED-pærer fra Dealextreme.com. Vi får se hvordan det ser ut når de kommer.

Sporet til ledningene måtte lukkes og der ble det brukt samme stoff som vi brukte til å pusse muren utvendig mot veien. Jeg hadde ca 20 kilo igjen og prosjektet ble igangsatt. Med hell.  Men, når det var gjort ble det en hvit stripe øverst på muren. Resten av muren måtte behandles også. Flere blandinger ble forsøkt, 1 del kalk og 1 del pussblanding, 2 deler pussblanding og 1 del kalk og til slutt ren pussblanding.  Det siste ble penest.  Når forsøkene var vel unnagjort ble det enda klarere at den delen av muren som er synlig fra innkjørselen bør behandles. Arbeidet ble igangsatt, etterhvert ble mer puss innkjøpt og tirsdag ettermiddag kunne ryggen rettes og resultatet beundres.

Fordelen er at her i Italia kan man kjøpe det nødvendige som pulver som bare skal tilsettes vann. I dette tilfellet en blanding av kalk og sement. Etter påføring og bittelitt tørking vaskes det over med kalkkost for å jevne ut striper etter mureskjeen og resultatet blir bra.

Ulempen er at nå synes forskjellen mellom de forskjellige murene godt.  Resten må også pusses.  Det er å håpe på at det blir litt kjøligere slik at arbeidet kan gjøres uten parasoll og med brillene på.

Dette arbeidet tar tid. Lang tid. Jeg klarer ikke å jobbe lenge om gangen, selv om klimaet gjør at leddgikten ikke gir store plager.

Det var godt etterpå å kunne gjøre som Sofie gjorde tidligere på dagen;


I hagen og rundt omkring gror og vokser det. Alt som er gammelt overlever. Mandel ligger til tørk i solen, det samme gjør fiken. Fiken deles nesten i to før de legges til soltørking. De skal visstnok inn i stekeovnen en liten tur for siste tørking før det legges en mandel inni og halvdelene lukkes sammen.

Vi får se etterhvert om det blir suksess. Vi forsøkte i fjor men da ble det ikke godt resultat. I år bruker vi fiken fra andre trær. De smaker forskjellig etter hvilken type tre det er. Ett tre bærer to ganger. Første gang noen digre frukter som kalles fieroni. De kan bli ett hekto hver!
De andre trærne er sikkert "selvaggio" - ville. De har mer av den fikensmaken vi er vant til.
Vi gir vekk så mye vi kan, både egg og fiken, men allikevel blir det mye fiken til hønene og hanen (Bøgvald).

Bøgvald setter stor pris på fiken. Det er den eneste gangen vi ser at han spiser uten å rope på hønene for å fortelle at det er godteri å få tak i.

Potter og kar krever vanning. Og når de får vann blir det overflod.  Det er en fryd.





Søndag var vi igjen invitert til lamiaen til Francesco og Cira. Da sier vi sjelden og aldri nei. Denne gangen hadde vi bestemt oss for å holde ut litt lenger enn vanlig og ikke bare stikke hjem når vi følte oss trette.

Det ble en spesiell kveld. Når vi kom var allerede datteren Antonella med kjæresten Francesco på plass. Ciras søster Rosa var der også selvfølgelig og etter relativt kort tid ankom også Francesco og Guiseppina. (Franco og Pina) Mye godt drøs og latter. Cira serverte vått og tørt av mange slag. Det mest spesielle var en gjærdeig som var veldig bløt. Små biter ble frityrstekt og deretter servert varme. Spises enten som de er eller med salt eller sukker.




Mennene - les; guttene, er opptatt av duppeditter som alle andre menn. Francesco dro fram musikkanlegget og PC'en og startet aggregatet. Jeg koblet til min telefon og plutselig hadde vi Spotifymusikk. Det var rart å høre at noen ganske få gamle melodier ble gjenkjent. Og sunget til!!

Apropos synge til. Litt senere på kvelden koblet vi ifra min telefon og da ble anlegget forandret til karaokeanlegg. Innsatsen var på topp, resultatet var mer så som så. Det var ikke alltid like lett å identifisere hva som faktisk ble sunget i forhold til hva som skulle vært sunget.
Men løye, JA!

Gjibborsdag og festligheter

Jeg bor nå sammen med en alderspensjonist. Det har ikke gått upåaktet hen.  Naboer og venner har besøkt. Telefoner har ringt i minst to land. Mandag kveld kom Fara og Francesco for kaffe. En stund senere dukket også Lina, Filomena, AnnaLisa og Mauritzio opp. 

Nesten hele kaken som vi hadde laget forsvant. All iskremen som Fara og Francesco hadde med likeså. Kaffe, et par flasker vin, vann og likør ble også konsumert. Og drøset gikk. På tre språk, minst.  Til slutt når alle ville gå, tente Mauritzio fyrverkeriet som han hadde hatt med i all hemmelighet.









Det er nødvendig at alle besøk skjer om kvelden. Dagene er altfor varme til å bevege seg utendørs. Soling er utelukket, det blir å holde seg i skyggen. Mellom 30  og 35 grader og vindstille er en god forklaring.
Men vi sliter hele tiden med å tilpasse oss denne levemåten. Vi har fortsatt problemer med at begivenheter starter mellom 21 og 23, det være seg teater, ekstraordinære markeder og andre tilstellinger. Og vi sliter fortsatt med at butikker er stengt mellom 13/14 og 17/18-tida. To Supermarkeder i nærheten har åpent midt på dagen, men uten kunder. Men det er kun i juli og august.

Onsdag kveld var vi igjen på farten. Denne gang til Masseria Lo Jazzo, ca et kvarters kjøring herfra. Vi var blitt tipset av naboene om at det den kvelden var kontemporært teater. Vi tok med Mimmo og Lina og stilte opp. Først fikk vi kjøpe mat. bakerovnen var fyrt opp i, det ble stekt noe som lignet pitabrød og vi valgte deretter hva vi ville ha oppå. Det smakte herlig. Og for å friste nordboere; vi betalte € 6,50 (ca 50 kroner) for fem porsjoner! Drikke kom i tillegg, men det var ingen upris på det heller.



Etterpå dro vi "på tur" i nattemørket. Kun opplyst av lommelykter og mobiltelefoner dro vi til første forestilling. Opplesing (prosa?) med lysshow som følge. Derfra tilbake til utgangspunktet for nytt show. Det minnet oss om Pompel og Pilt, i alle fall figurene som spilte. Til slutt ut igjen, oppover i mørket til vi havnet på en steinsatt plass der det var musikk av forskjellig slag.

Vi kan ikke si at vi forstår så mye av denne type forestillinger, men stemningen var nesten trolsk. I mørket under en stjerneklar himmel og 25 grader varmt. Vi skal tilbake for mer ved en senere anledning.

No news is good news.

Intet å rapportere fra sørfronten.
Står opp,lager og spiser frokost, gir hønene mat og vann, tar inn eggene, hviler.
Lager middag, spiser, legger meg i hengekøyen og sover litt.
Vanner de to melanzane som er igjen etter muldvarpenes herjinger, samt alle krydderplanter som er omplassert.
Hviler igjen.
Hvis jeg gidder kjøres jordfreseren noen runder i grønnsakhagen i håp om å skremme muldvarpene til å finne et annet sted å bo neste år. Om det virker vet ingen.

Og vi har det varmt. Over tretti grader på det varmeste. Ned mot 22-23 om natten. Og lune gode kvelder som vi kan sitte utenfor og nyte. Fyrer opp et lite bål i grillen for kosens skyld. Hører sikadene fra trærne omkring, hører hunder som bjeffer fra eiendommene i nærheten. Og ser opp på stjernene over en skyfri himmel.

Det er et hardt liv.

Også for Sofie som gjør omtrent like mye lite som jeg, og vel så det.

Men vi savner lille Lucas.  Til å drikke litt eggedosis og dermed hjelpe oss av med overskuddet fra hønsegarden. Og til å svømme i bassenget, både over og under vann.


I morgen kveld er vi bedt ut på middag hos naboene.....  Som en kommenterte på Facebook; går de bara rondt å ede .... å drikke?

Som jeg sa, det er et hardt liv.