Bloggeproblem og anna småtteri

Ett problem med blogging er å få alt med. Sist søndag når jeg var ferdig med bloggen og hadde publisert den, sa plutselig Sofie etter å ha lest gjennom bloggen; du har ikke skrevet om............
Dette gjentar seg gang etter gang, korttidsminnet forsvinner. Kanskje er det alderen, kanskje noe annet. Det blir ingen annen råd enn å ta det jeg glemte i neste blogg.


Her kommer noe av det:


Punktering.
Torsdag i forrige uke, midt i maleprosessen måtte jeg kjøpe mer maling. Dro avgårde og samtidig fylte jeg diesel på bilen. Betjeningen på bensinstasjonen - ja de er betjente her - bemerket at det var lite luft i det ene dekket. Sporenstreks tok jeg avgårde til vår "dekkmann" i Ceglie Messapica for lapping. Når dekket var tatt av så vi begge at lapping var er kortvarig utsettelse. Dekkene var skjevt slitt og hadde lite mønster på innsiden. Alle fire ble skiftet til de dyreste dekkene han hadde på lager. Og det var ganske billig i forhold til norske priser.

I hagen vokser og gror det. Det går nesten ikke en dag uten at vi plukker noe spiselig derfra. F.eks. erter, tomater og squash. Det gir en egen følelse å stikke ut og hente det som siden havner på bordet.

Om ikke annet så i alle fall krydderurter.


De store jørginene som vi flyttet fra potte til jord har overlevd og trenger ikke vann hver dag lenger. Vi får håpe de overlever vårt to ukers norgesopphold som begynner på torsdag.

I mars kjøpte jeg en kompostkvern som skulle brukes til å kappe greiner etter vedhogst. En AL-KO 2400R. Etter ganske heftig bruk stoppet den. Permanent. Kanskje tålte den ikke belastningen med tujagreiner fulle av seig kvae. Imidlertid ble den forsøkt tilbakelevert til butikken, men de videresendte meg til deres reparatør. Etter nesten tre uker fikk jeg beskjed om å komme og hente ny kvern. Jeg så gjorde og det viste seg at jeg fikk en større og kraftigere modell, en 2500R, enn først innkjøpt.  Nå blir det å kappe greiner igjen, det har samlet seg opp en hel haug i mellomtiden. Denne kvernen ser mer solid ut, mer stål og mindre plast. Kvisthogging går som en drøm.

Av og til får vi tid til litt lått og løye. Som når vi var bedt på søndagskaffe hos naboene. Der var nesten hele slekta samlet. Mimmo og Lina, datter Anna Lisa med mann Mauritzio, Linas søster Filomena med kjærest Riccardo, samt deres bror  Gino med kone og to sønner. Sønnene på 16 og 18 ble imponert når jeg forklarte om Grooveshark og andre muligheter som nettet kunne brukes til. Mauritzio fulgte opp og skrøt av den "gamle" naboen som var så teknisk oppegående.


 Ikke alle av oss er like høye. I alle fall ikke fysisk.


Mimmo og Lina bor i Grottaglie, omtrent 16-18 kilometer herfra. I mange år har de eid en trullo på sørsiden av oss. Det er bare en tomt mellom husene så vi har relativt tett kontakt. Grottaglie er noen grader varmere og fuktigere  om sommeren enn det er her oppe i høyden. Det kan være opp mot 5-6 grader forskjell. Og når termometeret stiger over 30 kan det være godt å ha et "kaldere" tilfluktsted. Men, de overnattet aldri her. De dro hjem om kvelden. Alltid. Like til nå. Nå når vi er her føler de seg trygge og overnatter oftere. Ikke hver natt, men de sover over rett så ofte.
Linas familie har hjerteproblemer. I fjor fikk hennes bror infarkt. Heldigvis skjedde det på jobben, han er barnelege på sykehuset. Linas søster Filomena har hatt problemer også og dermed ble Lina innkalt til kontroll. Under testingen på sykehuset  i november i fjor fikk hun ett kraftig infarkt og havnet rett på operasjonsbordet. Seks bypass ble resultatet. Hell i uhell er vel rett betegnelse. Vi fikk ikke vite noe før alt var overstått og alt vel. Familien ville ikke gjøre oss urolige! De er så søte at....


Lørdag kveld var vi invitert til Fara og Francesco i Grottaglie for å spise spaghetti med cozze (blåskjell) Akkurat den retten er noe av de beste vi vet og selvsagt svarte vi ja. Problemet er bare at Fara serverer så mange forretter og annet snacks at vi er stappmette før spaghettien. Men, det er utrolig godt og Fara er en utmerket kokk. Vi trives i lag.
Søndag var vi invitert til Campomarino til Wenche og Volker. Der også bli vi traktert med god mat og drikke før vi alle sammen dro til stranden for et dypp eller to i det Joniske hav.


Der også ble vi traktert slik at vi ble stappmette. God mat overalt!




Vi har det varmt for tiden. Over tretti grader hver dag og lite vind. Da var det godt å komme til Campomarino der det alltid er en liten bris som kommer inn fra havet.


Uansett hvor vi drar har vi mulighet til å ta med oss noe fra eiendommen vår. Det være seg squash, tomater, aubergine, peperoni, egg etc. Det gir oss stor glede å kunne dele av vår overflod.


Vi skrev i forrige blogg om ønsket om kyllinger til Lucas kommer på besøk. Planene må skrinlegges. Selv om hanen utfører sine "ekteskapelige plikter" er det ingen klukkelyd fra hønene. Han må nok nøye seg med foring, vanning, basseng og leking.