Da var det stusselig å komme dit og se hvordan brannen hadde herjet med eiendommen. Heldigvis var ikke bygningene påvirket. Når det ikke hadde regnet siden mai er det klart at ting brenner godt.
Bassenget fikk jeg dratt i sammen i en haug og tent på. Det er ikke annen måte som jeg kunne klart å fjernet det alene. Stålrøyrene som holdt duken ble hentet av de som samler inn jernskrap. Det koster ikke noe for meg og de får vel en slant når de leverer det hvor nå enn slikt leveres.
Nesten hver dag gikk en gjeter forbi med saueflokken sin. Man hører bare klikking av klauver og et og annet brek.
De er på jakt etter mat på ubebygde eiendommer. Det ser ikke ut som om bonden har nok egen jord til beiting. Om kvelden er det hjem for melking. Oster selges lokalt hos bonden eller på markedene.
Som sagt, nedtellingen er i gang til vi drar den 3. mai.
Vi drar samme rute som forrige gang, Fra Sola med SAS kl. 06.00 til København, deretter Swiss til Zürich og deretter til Brindisi der vi lander kl. 13:50.
Da får vi god tid til å få ordnet alt som må til for å få en hyggelig start på oppholdet. Det viktigste er selvsagt å få rigget opp utstyret slik at Sofie kan få tatt dialyse. Heldigvis ligger det noen poser med dialysevæske igjen fra besøket i fjor sommer. Det som behøves videre ligger da allerede i Farmacia Lagamba i Ceglie og venter. Det er en liten forskjell. I Norge bæres dialysevæsken helt inn i leiligheten, i Italia må vi hente på apoteket, kjøre hjem og bære det inn selv.
Vi må skryte av det norske helsevesen. Ikke bare får vi all den hjelp vi trenger i Norge, det er bare å gi beskjed i god tid, så får vi samme service når vi er i utlandet.
Vi må også skryte av våre naboer.
For en tid siden fikk vi melding fra en nabo om at han hadde funnet et brev festet til porten vår. Han hadde åpnet brevet og scannet innholdet. Ikke at vi forsto så mye av det, men det så veldig offisielt ut. Etterhvert forsto vi at det gjaldt en mulkt. Vi tenkte at det kanskje var fordi brannen hadde spredt seg over vår eiendom.
Det ble mye arbeid deretter. Først inn på kommunens nettside for å finne mailadresse som vi kunne skrive til for å finne ut hva dokumentet gjaldt. Adressen ble funnet og mail sendt. Det gikk ikke lenge før det kom tilbakemelding om at mailadressen ikke var i bruk!
Neste mail ble sendt til ordføreren i kommunen. Der kom det også raskt tilbakemelding, denne gang om at mottakers innboks var full!
Det gikk på tredje forsøk, den gang til viseordføreren. Da fikk vi endelig vite hva det gjaldt. I sommer lånte vi ut bilen vår til en venn slik at han kunne spare skyhøye leiebilutgifter. De hadde vært på utflukt og havnet i radarkontroll.
Det ble litt av en papirmølle deretter. Etter purringer fikk vi opplyst om IBAN for å betale boten. Det måtte nye purringer til for å få vite beløpet. Å betale mulkten var det enkleste. Men så begynte det store papirarbeidet. Vi måtte fylle ut skjema med alle opplysninger om både meg og han som leide bilen. Bekreftede kopier av pass, førerkort, egenerklæringer etc. Alt måtte scannes og sendes. I tillegg måtte alle dokumenter sendes rekommandert til politiet i Rocca Imperiale, i en kommune 11-12 mil fra oss.
Det hele tok sin tid, ikke minst med den rekommanderte sendingen.Boten var på € 187, et overkommelig beløp. Men hva hadde skjedd hvis vi ikke hadde betalt? Jo da hadde jeg fått tilleggsbot på € 287. Samt risikert at de tok beslag i bilen!
Nå ble det "bare" den lille boten og tre prikker i førerkortet. Heldigvis ikke i mitt, men i leietakers.
Italienere og internett, mail og sånt er ikke kompatible. Det viser seg gang på gang at de enten ikke åpner mailen eller ikke svarer etter å ha åpnet. Vi kan ikke sende mail til f.eks. strømselskapet Enel, det må ringes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar