Framme

Turen nedover gikk forsåvidt greit. Kun ett problem, assistansen som var bestilt dukket ikke opp.  Heldigvis fikk vi allikevel god hjelp slik at kappløpet til neste avgang ikke ble med livet som innsats.  
Formen er ikke det den var, det har den forresten aldri vært. 

Vel framme i Brindisi ble vi hentet av Gaute og Lill Karin og en liten time etterpå kunne vi låse oss inn i vårt andre hjem.

Første prioritet er Sofies dialyse. Heldigvis hadde hun utstyr liggende fra forrige besøk i tillegg til det som var medbrakt. 

Ovnen startet på første forsøk så det tok ikke lang tid før temperatur og luftfuktighet var på et rimelig nivå. Jeg hadde satt på to timers daglig avfukting via A/C i fjor høst så det var ikke noe mugg og annet uhæma som ofte kommer om vinteren i kalde uisolerte murhus.

Så begynte jobbingen. Første prioritet var å få hjem dialysevæske som da hadde ligget på apoteket siden 1. april. Ca 200 kilo fordelt på 22 esker tar litt plass i både bilen og på soverommet der de lagres. 

Mimosatreet som vi hadde en mistanke om var dødt, var i tillegg veltet. Det må ha skjedd i høst for det var helt uttørket.Bildet viser treet i vannrett posisjon. Men som du ser, det var ikke mulig å kjøre slåmaskinen der treet lå. Motorsaga må startes så fort som mulig.  

   
Blåregnen sliter også. Vi ser at noen steder i nærheten blomstrer den, men her er det såvidt liv. Det har blitt bedre bare de to-tre dagene vi har vært her, så det er fortsatt håp.

Noe som ikke sliter er iris'ene. I nærheten er det en eiendom med en nesten sammenrast trullo. Utenfor sprer iris seg uhemmet og vi har vært på slang der flere ganger. Uten at det ser ut til å ha noen som helst betydning på bestanden.  



Om litt skal vi avgårde å forsyne oss litt mer i lag med venner. Selv tror vi at vi satser på litt flere hvite.
Vakre er de uansett farge. 





Vi skal ikke legge skjul på at vi har det bra. Såpass bra at vi kan hjelpe "de innfødte". Vi har skaffet oss "personlig assistent"; Antonella som kommer og vasker hos oss.  Hun kommer når vi ber om det og stiller med alt utstyr selv. I dag hadde hun endatil med gave til oss; søte kaker innkjøpt i et pasticceria i Ceglie. Mens hun var her og jobbet måtte vi slukke ovnen. Våre nordiske kropper vil ha mer varme inne enn italienere som jobber. Hun hadde tid til å sitte ned å spise litt av det medbrakte.  



Hun kunne også fortelle at hennes mann var murer og altmuligmann, så hvis vi visste om noen.........

Arbeidsløsheten i området er stor og mange er nokså desperate etter å få noen euro ekstra. 

Vi Noen av oss nordmenn er tilsynelatende ikke i stand til å verdsette hvor godt vi har det både lønnsmessig, helsemessig og på andre områder.  Jeg må innrømme at jeg ofte blir forarget (det var forsiktig sagt) over de som klager over alt og alle. Disse som har grunnutdanning fra livets harde skole og videregående fra Youtubeakademiet.  
Vi har det bra! Basta! 

Oppdatering 16. april: Blåregnen lever i beste velgående og blomstrer for fullt.