Og maen han gjekk seg i vedaskog... og Pasquale fyller år.

I fjor i september kom Martino og saget ned noen trær i bakhagen. Noen ble felt, andre beskåret slik at de ikke kom i konflikt med strømledningene som går over tomten.  Dette var en jobb jeg ikke ville gjøre selv, i og med at det betydde klatring og håndtering av motorsag på høyt nivå.

Jobben ble utført til alles tilfredshet, men det betydde at en mengde greiner og småstammer ble liggende igjen. I vår når tomta ble harvet ble det også felt noen trær ved hjelp av tauverk og traktor. Det jeg oppdaget siden var at et tre på den andre siden av eiendommen hadde blitt brukket ned under harvingen. Heldigvis uten personskader.

Men, alt dette betydde at det var en mengde stammer, greiner og kvister som krevde etterarbeid.  De største stammene ble kappet og kløyvd nokså snart,  men mye ble liggende igjen. Endelig har været blitt slik at tungt utearbeid kan gjennomføres. Lisa hjalp mye til når hun var her, men det er mye igjen. Så nå går dagene med å kappe greiner, brenne det som er smått og kappe det som er fyringsved.
Vedstabelen øker for hver dag....












Søndag var det igjen tid for fest.
Nabo Pasquale fylte 61 og som alltid blir vi invitert med på festen. Denne gang til lunch - kveldene er kjøligere nå.

Dette er en begivenhet som vi gleder oss til hele sommeren. God mat og god drikke, gode venner og naboer. Langbord ute og høy stemning.
Når desserten (frukten) kom på bordet ble det stopp. Jeg maktet ikke å få ned en eneste bit mer. Jeg var mett til langt utpå mandagen.
Først lasagne, deretter stykker av kalvekjøtt i tomatsaus og så kunne vi velge mellom kanin eller kylling, stekt i vedfyrt ovn i lag med små potetbiter. Deretter frukt og til slutt kake.

Hjemmelaget vin, cola, vann og annet drikke ad lib.  Kaffe til kaken selvsagt. Vi kjørte bil ned selv om det bare er  5-600 meter. Det er vi glade for, det hadde vært stritt å gå hjem når vi var så stinne.

For våre norske Facebookvenner la vi ut en video. Leonardo ville ikke at hans elever skulle se hvordan læreren oppførte seg i fritiden.   Denne videoen kommer ikke i den offentlige bloggen.  Det hadde sikkert gått greit i Norge, men her har lærere nok større autoritet.

Det går mot høst her også. Selv om vi har mellom 25 og 30 grader midt på dagen er kvelder og netter kalde. Vi har begynt å stable inn for vinteren. I dag var de en av parasollene som skulle slås opp som livd for vind og tørking før den ble tatt inn. Da oppdaget vi denne lille krabaten som hadde tatt skjul i foldene....

Han ble ikke med inn.


Slik går no dagan.... før innrykket av nordmenn i høstferien.

Notte da favola

For et par uker siden skulle jeg et ærend til en butikk i Villa Castelli. Som så ofte oppdaget jeg at åpningstidene er svært så fleksible og butikken var stengt.
For å slippe å dra hjem igjen med uforrettet sak gikk jeg en runde i sentrum mens jeg ventet på at butikkeieren skulle innfinne seg.  Forøvrig for første gang, det er en by som det er uhyre vanskelig å finne parkering i.
I hovedgaten hang det en plakat som viste til at det skulle være byfest den 13.

Det så interessant ut og siden Lisa var på besøk den uken dro vi avgårde.

Og fest var det. Opptreden av gateartist, salg av forfriskninger etc.












Og bymuseet var åpent. Det hadde hovedfokus på gjenstander som var tatt opp fra graver datert til 4. århundre f.kr. Mye vakkert, bl. annet denne signetringen i sølv.

Lisa fikk endatil forsøke å lage orrechiette, den pastatypen som er typisk for området.











Men til slutt var det orkesteret som tok kaka.

Her var det glede over musikken.

Oppholdstillatelse

For en tid siden skrev jeg mail til kommunen og ba om å få tilsendt en kopi av min tillatelse. Dette resulterte som vanlig når det gjelder mail, i ingenting.  
Jeg besøkte da det kontoret som steller med slikt bare for å få vite at slik tillatelse hadde jeg ikke. Og jeg kunne heller ikke få slik tillatelse. Det hadde politiet i Brindisi bestemt. 
Norge er ikke med i EU.

Ikke at vi nødvendigvis har bruk for tillatelsen akkurat nå, men av og til kan den være nødvendig. 

Men, fortsatt syntes vi det var rart dette med oppholdstillatelsen.  Vi er registrert i kommunens registre som innbyggere og betaler eiendomskatt og renovasjonsavgift likt det som italienerne betaler.  Forøvrig mye lavere eiendomskatt enn "utlendingene" som har feriebolig.

Vi snakket med vår venn Maurizio om dette og han tilbød seg å bli med på Anagrafekontoret (folkeregisteret) for å få avklart det hele. Men, det nytter ikke bare å møte opp. Da ville vi bli møtt med allslags unnskyldninger fra funksjonæren slik at vedkommende slapp å ta innviklede avgjørelser.  Nei, her måtte det bestilles tid. 
Og tid ble bestilt, tirsdag kl. 16:00 nøyaktig skulle vi stille på Anagrafekontoret. Og det gjorde vi. Men, vedkommende som vi hadde avtale med var ikke på kontoret! 
Vi hadde med en mengde papirer. Inkludert en utskrift fra en offentlig italiensk side som fortalte at Norge var med i EØS og at vi dermed skulle behandles likt EU-innvånerne. Linken til dette dokumentet fikk vi fra den norske ambassaden i Roma.  (hele folket i arbeid).

Men ved hjelp at Maurizio gikk det hele som en drøm. Vi måtte på byen for å finne en tobakksbutikk for å kjøpe "bollo" for € 16 pr stk. Dette er en form for avgift som brukes i mange sammenhenger. Så til slutt fikk vi hver vår Permesso di Siggiorno. 

Men den gjaldt bare i seks måneder. Etter det måtte vi datere og signere dokumentet selv, så gjaldt det i seks måneder til. Skulle vi etter den tid trenge en ny "Permesso di Siggiorno" måtte vi bare komme tilbake. Pipen hadde fått en helt annen lyd. Takket være at vi hadde med en innfødt.

Hvis jeg skulle valgt en ny gesjeft måtte det vært å selge papir til det italienske byråkrati.

Ikke for det, det finnes byråkrati i Norge også. I 2009 søkte vi og fikk innvilget skjema E121 fra NAV. Det er viktig når vi "bor" i utlandet. 
Jeg tenkte at kanskje burde jeg ha en kopi av dette før besøket på kommunen. 

• 22. august skrev jeg til NAV og ba om en kopi.
• Nesten umiddelbart svarte NAV at jeg måtte skrive til NAV Internasjonalt.
• Samme dag som jeg skrev dit  kom det svar fra NAV Internasjonalt at slike ting måtte jeg kontakte HELFO om. Noe jeg gjorde. 
• Etter noen dager kom det tilbakemelding fra HELFO om at slikt var det  NAV Internasjonalt som tok seg av. 
• For to uker siden kom det tilbakemelding fra NAV Internasjonalt at: "Din henvendelse overføres til fagavdeling for besvarelse."

Siden har ingen hørt noe mer. Nå har jeg ikke bruk for dokumentet, men det vil bli interessant å se hvor lang tid det tar før dokumentet evt. kommer. 

Det kan være verdt å nevne at en italiener må igjennom samme møllen for å få en Permesso di Siggiorno. Det er bare fødselsattest og dødsattest som er "permanent", alle andre forhold kan endres etterhvert.

Facebook har makt

For en tid siden, når vi hadde norgesbesøk, fikk vi lyst på å servere hummer til gjestene. Jeg dro avgårde til Ipercoop i Taranto for innkjøp av delikatessene.
Fem levende eksemplarer havnet i posen og ble tatt med hjem og kokt etter alle kunstens regler.  Men, etter koking og åpning så det ikke bra ut.

Alle hodene var fylt av en oljeaktig substans som luktet ille. Kanskje var vannet der de hadde oppholdt seg under transporten vært forurenset.

Noe kunne spises, men det som normalt smaker best måtte kastes.

Jeg tok bilde av "uhæmå" og dro tilbake til butikken en ukes tid senere. Bare for å bli bryskt avvist. Levende produkter kunne man ikke reklamere på var beskjeden. Jeg måte i tilfelle ha tatt med de kokte dyrene i frosset tilstand til butikken!

Jeg forsøkt å få opp hjemmesiden til Ipercoop, uten å lykkes. Til slutt fant jeg at de hadde en side på Facebook.
Jeg skrev om saken der og da ble det liv i leiren. Jeg fikk både telefonnummer og mailadresse hvor jeg kunne henvende meg. Selvsagt valgte jeg mail. Det er lettere å skrive når google translate har blitt benyttet, enn å ringe til noen som snakker hurtig italiensk dialekt.

Svaret var at jeg måtte ringe i tillegg!

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg ble en smule irritert. Noe som jeg ga uttrykk for på Ipercoops Facebookside.  
Det nyttet og etterhvert fikk jeg melding om at dersom jeg tok med originalkvitteringen til butikken skulle jeg få pengene tilbake.

I dag var jeg i butikken. La fram kvittering og fortalte hva jeg het.  Adm dir. ble kontaktet og han kom selv for å be om unnskyldning for det inntrufne. Alle penger pluss litt til  tilbake pluss en gave ble sluttresultatet.

Det er kanskje lett å avvise en enkelt kunde, men når 7000-8000 personer kan lese om det på Facebook får ofte pipen en annen lyd.

"Dæ sto i blae".

"Dæ sto i blae"  Før i tiden var det som regel en bekreftelse på at noe var korrekt og troverdig.  Den gang journalister og redaktører var opptatt av at det som stod i avisen var både korrekt og ofte også kildekritisk. Slik er det ikke lenger.
Aviser fylles med agurknytt, reportasjer om dyretolkere, synske, kjendiser og annet som skal skaffe "klikk" på hjemmesiden.  Ofte opplever i alle fall jeg at journalisten er lite annet enn et mikrofonstativ.
Når man har førstehåndskjennskap til en sak som det skrives om i avisen ser man ofte at avisens vinkling er et stykke fra sannheten virkeligheten.

I midten av mai ble vi kontaktet av en norsk journalist som hadde oppdaget at det fantes en del av Italia som het Puglia. Om jeg kunne tenke meg å bistå henne med å skrive en reiseartikkel?  Jeg liker ikke negative folk selv, så jeg svarte ja.
Skaffet overnattingsplass, skaffet kontakter for intervjuer etc. Det eneste jeg forlangte i retur var at jeg fikk dekket mine direkte utgifter og at jeg fikk lese gjennom artikkelen på forhånd slik at feil kunne bli korrigert før publisering.

Artikkelen som ble lagt i nettavisene kan du lese her;  Det kom også en artikkel i papiravisen, i alle fall i Stavanger Aftenblad. (der det var flere bilder)

Det er mange feil, både små og store i teksten som ble presentert.

Dette huset har vært til salgs i rundt ni måneder. Prisen er redusert fra 130 000 euro og nå kan du få det for ned mot 75.000 euro - nesten 600.000 norske kroner, skal vi tro megleren.

Det korrekte er € 160.000. Det er allerede solgt og nye eiere har flyttet inn.

I flere av kommunene i Puglia er det påbud om at man må ha en ti mål stor tomt for å få lov til å bygge hus. Husene har derfor store tomter, med en rekke frukttrær og gode muligheter for grønnsaksdyrking.

Igjen, om ikke direkte feil, så upresist. Noen kommuner krever 10 mål, andre krever 20. Andre igjen kun 2, 3 eller 5 mål. Men, disse reglene gjelder utenfor byen. Tomten kan godt være liten, men da har man andre tomter i kommunen som taes med i regnestykket.

Slik er utsikten fra den lille byen Martina Franca.

Byen er på størrelse med Sandnes. Jeg tror ikke sandnesgaukene liker å komme fra en "liten by"

Puglia er lite preget av turisme, man møter kun italienere og det er en fordel å kunne litt italiensk. I dette området av Italia er det ikke så utbredt å snakke engelsk, men noen snakker spansk.

Puglia er det området i Italia som italienerne ferierer i. Innenlandsturisme er også turisme. Dette preger også utleieprisene som skyter til himmels i den italienske fellesferien. Få eller ingen snakker engelsk, vi har aldri hørt noen som snakker spansk, men derimot flere som snakker tysk. Det har vært utstrakt arbeidsutvandring til Tyskland tidligere.  Dialekter er vanskelig å forstå, de har utspring i andre språk. (Gresk, fransk etc)

Vær oppmerksom på at samme bolig kan ligge ute hos ulike eiendomsmeglere, til ulik pris.

So what? Man finner en eiendom man liker og byr det man synes er korrekt pris. Jeg vil anta at kjøper har trålet nettet i ukevis før det kommer så langt som til et bud. Om en annen megler har samme hus til en høyere pris har det ingen betydning. Meglere her har ikke eksklusiv salgsrett slik som i Norge. Derimot driver meglere (her i allefall) utstrakt service etter kjøp. Å si at meglere er selgers representant er nok å ta en smule i.  Nå har ikke vi allverdens erfaring, men vi har opplevd og sett etterservice hos tre meglere til nå. Og det som gjøres går langt utenpå noe som en megler ville gjort i Norge.

Det foreligger sjelden en takst eller tilstandsrapport. Kjøper har selv ansvar for å sjekke boligens tilstand. Det er lurt å få hjelp fra en ingeniør.

Byggene her er som regel enkelt konstruert. Unntakene kan være gamle trulloer, masseriaer etc. Normalt vil man enkelt kunne se om det er fuktinnslag eller sprekkdannelser.  Det er lurt, her som i Norge, å få med en fagmann. Det er ikke noe som gjelder kun for Italienske hus.

Når du har funnet en eiendom du vil kjøpe, må du skaffe deg et italiensk skattenummer, såkalt «codice fiscale». Behandlingstiden for å få dette er to måneder ved det italienske konsulatet i Oslo. En italiensk advokat kan skaffe det på en dag om det haster.

Megler skaffer deg både codice fiscale og åpner bankkonto for deg om du vil. Gratis. Man trenger slett ikke noen advokat for den lille jobben.  Det er ikke noen vits i å kaste penger ut av vinduet. Eller man kan ordne det selv i løpet av en halvtime.

Mye feil altså.

Som jeg sa innledningsvis, jeg hjalp til mot å få kompensert mine utgifter og få lese korrektur før publisering.

Som du kanskje har forstått, ingen av journalistens løfter overfor meg er oppfylt.

To uker med besøk er over

I og med Daniela og Minos bryllup var "alle" invitert.  Anja og Borger takket ja, det samme gjorde Siv Elin og Sebastian. De ankom helgen før bryllupet. På grunn av manglende kapasitet i Villa Serena ble Siv Elin og Sebastian innkvartert i en leilighet i Ceglie Messapica. Den eies av Pamela som også driver B&B Sant'Anna i byen. Forøvrig med toppkarakter fra Tripadvisor.

Det ble en varm uke med temperaturer opp mot 40 grader hver dag. Heldigvis har vi A/C og skygge (ute) og noen dager var det litt vind også.
Kvelden før bryllupet slo vi til med et lite festmåltid hjemme. Det er viktig å få spilt ut magekapasiteten før bryllupet matorgie.

Det falt i smak hos alle parter.

Som regel gjør det det når det er god mat og god drikke.

I løpet av uka fikk vi også anledning til noen grillopplevelser. Vi har funnet en slakter i Ceglie Messapica som har unghest i utvalget.
Det er en smaksopplevelse av de sjeldne. Jeg spurte slakteren om prosedyren siden kjøttstykket var merket "Noci" (en by fem-seks mil herfra). Nei, var svaret, hesten er bare slaktet der. Slakteren dro til Martina Franca der han tok ut en unghest på en gård. Denne ble deretter fraktet til Noci, slaktet og skrotten levert i butikken i Ceglie. Det var viktig at hesten var av rett rase. Her akseptertes ikke arbeids- eller traverhester. Kun de som hadde gått på friland og levd det gode liv...

Sent lørdag kveld kom Lucas, tante Silje og Tom til bryllupsarrangementet. Deres tur har vært planlagt siden november i fjor. De fikk med seg litt dessert og selve bryllupskaken før vi dro hjem.

Når vi kom hjem var det såvidt sent at Lucas ikke fikk prøvd bassenget. Nedtur. Men han var klar neste morgen. Klar som et egg...

I løpet av uken har han badet og badet.

 Et par markeder fikk han meget motvillig med seg. En strandtur var også et høydepunkt.

Det er svart av folk på strendene her i august så fotografering ble nedprioritert.

Et besøk hos Pasquale og Vita ble det også tid til. Der er det kjekt for småfolk.  Et par unghunder ble sluppet løs og det gikk ikke lenge før Lucas hadde en hund i fanget.

Men, det skal ikke legges skjul på at for Lucas er morfars basseng høydepunktet på hele ferieoppholdet.

Lørdag kveld dro de hjem igjen til kalde og våte Stavanger....

Matrimonio - italiano

Lørdag 10 august var vi invitert til bryllup. "Innbydelsen" kom allerede som en forsiktig melding 22. januar og ved nærmere undersøkelser viste det seg at det var bryllup på gang.

Invitasjoner kom til oss ved personlig kontakt, våre barn fikk invitasjon i posten i Norge.  Anja og Borger takket ja, det samme gjorde Siv Elin og Sebastian. Lucas sin ferie i Italia var booket lenger før så både han, Silje og Tom fikk innbydelse. Dessverre var det store endringer i reiseplanen så de kunne ikke delta mer enn den siste halve timen før oppbrudd.

Bryllup i Italia er annerledes. Vielsen skulle skje i San Vito dei Normanni kl. 11.00 på lørdag 10. august. Vi var som nordmenn flest, møtt opp i god tid. I kirken kl. 10;50. Da var vi nesten først. Folk kom dinglende utover og 40 minutt forsinket ankom brudeparet. Selvsagt i Maserati siden Mino arbeider på fabrikken.


Etterhvert som folk fant plassene sin i kirken kunne en stolt far føre Daniela opp kirkegulvet.




Vi undret oss litt over at det var relativt få av gjestene som deltok i kirken, men forsto etterhvert hvorfor. det ble en langdryg affære. Med oppramsing av helgener, nattverd, blomsternedlegging på helgengrav etc. Seremonien tok over en time.....

Ute regnet det i bøtter og spann. Men det skal visstnok være en forutsetning for ekteskapelig lykke?

Etter vielsen dro vi nordmenn; ti tilsammen til Geir og Anne Marie for å forfriske oss litt før vi dro videre til stedet der mottagelsen skulle være. Jeg hadde fått beskjed på forhånd om at brudeparet ville bruke et par timer hos fotografen.
Mottakelsen var på Agriturismo Le Torri i Torre Santa Susanna.
På grunn av (u)været ble de først forfriskninger servert innendørs. Litt sprudlende i glasset og litt fingermat.

Etterhvert ankom brudeparet og festen kunne begynne. Det vil si, spisingen kunne begynne.

Etter mye rot med å finn hvilket bord vi var plassert ved, havnet vi i lag med to tyske par, samt Gaute og Lill Karin Auglend.

Først buffet. For de som forstår litt av det italienske matsystem og retter har jeg fotografert menyen slik at man kan få et lite innblikk.

Selv om man forsynte seg rikelig av buffeten, kom kelnere med små fristelser i tillegg og plasserte på bordet.  Heldigvis var det mulig å bevege seg underveis.  Her var det ingen taler, kun musikk, dans og opptredener av forskjellig slag.
Brudeparet beveget seg omkring og lot seg fotografere i lag med alle gjestene.

En del av underholdningen var oppvisning av pizzica.

Det er kjekt å se slike fengende rytmer og dans.




Gaver er også totalt annerledes fra hva vi er vant til. Når man blir innbudt forventes det at man gir penger. Minst kuvertprisen der mottagelsen holdes. Det betyr at gjestene må drive litt detektivarbeid først. hvis kuvertprisen er € 100 og man gir € 80 har man skjemt seg ut. Vi har hørt at det noen steder i Puglia blir lest opp hva de enkelte har gitt. Har man vært for gjerrig blir man holdt for narr. I dette selskapet var det ikke slik, alt foregikk i stillhet og alle gjester fikk en gave med hjem.


Som et lite apropos. Vi har snakket med en norsk ung dame som også har vært i italiensk bryllup: "har dere sett "gudfaren" - det var slik" Det kan vi samstemme i.

Det var en dag som vi vil huske.

Og vi tillater oss å bruke et bilde som Geir tok av bryllupskaken.

Fest og moro

Gaute og Lill Karin inviterte til fest på torsdag. Gaute har etter noen forsøk fått dreisen på den vedfyrte bakerovnen og nå skulle ilddåpen foretas.

De har besøk av barn og barnebarn, naboer ble invitert, Guido med familie likeså, samt vi nordmenn som bor i nabokommunen.

Først tynne leiver som var bakt tidligere, deretter smurt med gresk youghurt og til slutt, et lag med røkelaks og hakket kapers. Nydelig spise.

Deretter pizza.

Noen ble litt brent i kantene. Det er utrolig varmt i slike vedfyrte ovner. Men hvilken smak. Her er ikke mye som minner om grandiosa og og andre misfostre som vi finner i norske frysedisker.

Rikelig flytende tilbehør også. Selv om logistikken ble litt tungvindt når ovnen og bordet ligger et stykke fra huset.



Men hva gjør vel det når vi er gode venner i lag i godt selskap.

Italienere og nordmenn i salig blanding. Unge og gamle i godt drøs. Slikt blir det gode minner av.

Vi kommer gjerne igjen neste gang ovnen fyres opp.

Terje og di

Vi skal ikke legge skjul på at det er varmt her. Veldig varmt.
Igjen, et lite tilbakeblikk.

Når vi kjøpte her var det en gammel A/C i stuen. Etterhvert forsto vi at kapasiteten var lavere enn forventet og vi snakket med Pasquales sønn, Martino om det. Han hadde en bekjent; Francesco (igjen) som drev i gesjeften og kunne hjelpe oss.
Og det gjorde han, til en meget behagelig pris.

Når nå Terje kjøpte hus her, oppdaget han at A/C var et behov.  Francesco ble igjen kontaktet og installasjon ble lovet tirsdag. Dagen før  - telefon fra Francesco med spørsmål om Terje kunne møte dem tirsdag morgen kl 07:15 på veien mellom Villa Castelli og Ceglie Messapica.  Når Terje kom dit, stod de allerede og ventet på ham.

Dette er folk som jobber effektivt. Etter tre - fire timer var to enheter installert. Begge på 12000 btu.  Det eneste Terje kunne sette fingeren på etterpå var at de ikke hadde tatt plasten de hadde lagt over møblene for beskyttelse, med seg.

Prismessig vet jeg ikke sikkert  hva tilsvarende varmepumpe koster i Norge. Men etter litt googling ser vi at tilsvarende enheter koster minst tre ganger så mye i Norge. I tillegg kommer installering.

Jeg tok en tur på formiddagen for å sjekke at alt fungerte, at ingen språkproblemer hadde lagt hindringer i veien etc.  Alt var greit. Samtidig fikk vi hilst på nabo Pietro som kunne fortelle mer om området i nærheten.

Og til slutt fikk Terje prøve jordfreseren som de forrige eierne hadde latt stå igjen.

Maskinen må nok en tur innom et verksted før den fungere optimalt.For å stoppe den nå må plugghetten dras av. Den kan heller ikke settes i "fri" for å stoppe rotorbladene.   Men alt dette kan ordnes hos våre gode venner, reparatørene  i Villa Castelli.

Travelt - igjen

Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg, har Sofie forlatt meg. Noe som igjen resulterte i forespørsler hos slekt og venner om de visste at Sofie og Livar hadde gått fra hverandre. Selvsagt hadde de bare lest overskriften og ikke selve bloggposten.
Koner forlater sine menn daglig. Og vice versa. Konene og/eller mennene drar på jobb, de drar til butikken for å handle, de henter barn i barnehage og fra sommerjobb.  Det er viktig å ikke trekke slutninger på grunn av overskrifter.
Søndag kommer Sofie tilbake igjen fra sitt norgesopphold.

I mellomtiden har jeg hatt besøk av mitt søskenbarn, Terje.

To netter har han bodd hos meg.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.
Søndag så jeg at Ceglie Messapica arrangerte "mercato settimanale" Altså et kveldsmarked.  Jeg dro avgårde for å se hva det var. Nedtur... det var bare snop som ble solgt.  På vei hjem, gjennom byen oppdaget jeg et nytt "macelleria" (slakterbutikk) som averterte med hestekjøtt. (Cavallino - unghest) Mandag dro jeg tilbake og kjøpte tre koteletter.  En til meg som test, hvis det var godt, grilling tirsdag i lag med Terje.
Vel hjemme igjen fikk jeg en SMS fra Ole Seland med spørsmål om jeg var hjemme. Etterhvert kom det fram at han og svigersønn Francesco ville komme på besøk. Grillen ble tent umiddelbart.

Etter en del roting omkring nærmere en times tid, ankom de. Ikke bare de to, men de hadde med seg Marco og Thomas på åtte og fire.
Grillkjøttet falt i smak. Faktisk så uttalte begge barna at de ville komme tilbake hvis de bare kunne få så godt kjøtt.

Dette medførte nytt besøk hos slakteren.  Det falt i smak hos Terje. Og ikke før hadde vi begynt å spise kom også Geir innom. Han måtte låne internett for å bestille billett hjem til svigermors begravelse. Han fikk også prøve unghesten fra grillen. Til stor glede.

Hos slakteren fikk jeg forklart hvordan kjøttet havnet i butikken hans. Først besøkte han et masseria (gård) i Martina Franca der han tok ut en hest som han ville kjøpe. Deretter ble hesten kjørt til Noci (2-3 mil)  og slaktet før kjøttet ble transportert til Ceglie Messapica. Det var viktig at det var hest som var oppdrettet til formålet, ikke en arbeidshest eller en gammel traver.

Ellers er det litt travelt.

Notaio i San Vito dei Normanni ble besøkt onsdag formiddag. Da skulle skjøtet utstedes, noe som krever nærvær av selgere, kjøper, tolk og megler.

Deretter var det til huset for å finne ut av ting.  Det er mye som skal finnes ut av, ikke minst fordi nøkkeloverlevering skjer hos Notaio og selgere er ikke med tilbake i huset.

Det meste var i orden. Noen småting var uklare, bl. annet fikk ikke Terje vaskemaskinen til å fungere. Med litt bistand fant han ut av at det var en bryter som styrte strømmen til stikkontakten! Samme bryter styrte også varmtvannsberederen på kjøkken.
Torsdag morgen til banken for fjerde gang. Denne gang ble alt ordnet. 19 signaturer og Terje fikk både bankkort og nettbank. men ingen ting virker før etter 24 timer.
Fra banken dro vi til Ikea for innkjøp av nødvendigheter i sengklæravdelingen etc.  Derfra til Fasano og Conforama for å supplere med et større kjøleskap. Det kjøleskapet som fantes på kjøkkenet er slikt som vi normalt har i kjelleren i Norge for å holde  4-5 ølbokser kalde.
Det var nødvendig å kjøre i min bil. Terje fikk utlevert en Fiat 500 og da er det ikke mye transportmuligheter.

Lang dag i varmen....

Om kvelden fikk jeg telefon fra Gaute og Lill Karin med spørsmål om jeg ville være med ut og spise i Martina Franca. Det ville jeg.

Her kreves et lite tilbakeblikk. For flere år siden brukte vi å parkere ved sykehuset i Martina F. Der er det betalparkering, men ikke med parkometer. Derimot var det parkeringsvakter som gikk omkring og skrev ut billetter for angitt tid. Etterhvert fikk jeg ordning med at jeg betalte ved tilbakekomst fordi jeg aldri visste hvor lang tid ærendene tok. Det var bare en av parkeringsvaktene som var med på slik ordning. En fredag kveld var det blir kveld for vaktene når jeg kom tilbake. Dermed fikk jeg ikke betalt. Mandag var jeg tilbake og gjorde opp for meg. Det tror jeg ikke hadde skjedd hvis jeg var italiener. Etterhvert fant vi andre parkeringsplasser i byen og var ikke mer ved sykehuset. Men i går kveld, når vi parkerte på betalparkering et annet sted, var det samme mann igjen. Når han så meg, lyste hele ansiktet opp! Det ble håndhilsing og klem på kinnene.
Det er kjekt å bli gjenkjent og å bli satt pris på.

Fredag ble en nesten like stri dag. Tidlig oppe og skypet litt. Når jeg skulle i dusjen oppdaget jeg Pasquale utenfor.  Han kom med regningen for  renovasjonen. Selv om klokka ikke hadde passert ni, ba han om ei kald øl for å kjøle seg ned litt. I grunnen ikke rart, temperaturen hadde passert tretti.
Terje ringte også og trengte mer hjelp. Han måtte få tak i utebord. Og dermed måtte setene ut av bilen igjen og innkjøpsraidet kunne fortsette.  Vi fant et bra bord og stoler i Villa Castelli. Men før det, en runde for å sjekke varebeholdningen i andre butikker.

Vel hjemme igjen måtte det høstes tomater. Nok til å fylle en stor gryte.

Først olje, så hakket løk og til slutt tomatene.

Når de har kokt en halvtimes tid, tilsettes basilikum og gulerøtter. Disse blir i gryten en times tid før de fjernes og tomatene kjørt med stavmikser. Tilbake med gulerøtter og basilikum - og så koking i flere timer før sausen helles på sterile glass.

Kjekt å jobbe med og så blir det gode gaver til nordmenn i området.

Sofie har forlatt meg.

Fredag morgen dro Sofie sin kos. Så nå er jeg gressenkemann.
Sofie dro tilbake til Stavanger på sin årlige "sommerferie" for å treffe barnebarna. Til våre italienske venners store forskrekkelse. Hvordan skal Livar klare seg nå? Hva med mat? Hvem skal stelle for han i Sofie's  fravær?

Her er det slik at mange italienske menn snaut nok vet hvor kjøkkenet er. Å lage mat selv er en geskjeft som disse machomenn ikke makter.
Men, for en tid siden var vi i lag med flere venner. Blant andre, Francesco Santopietro som fortalte at når han kalket huset vårt, da var Livar alene hjemme. Og han fikk servert den beste maten overhodet!
Uttalelsen vakte applaus blant de tilstedeværende damer. Og han husket hver eneste ting han hadde fått servert. I tillegg ba han om oppnskrift på alt, for han ville fortelle det videre til sin mor.

Tilværelsen som gressenkemann varer ikke så lenge. Mandag kveld kommer Terje  for å bo hos meg et par netter. Han overtar sin nye eiendom på onsdag formiddag.

Tirsdag kveld var vi bedt til Anne Marie og Geir Hauskens feiring av perlebryllup. (30 år)  12 nordmenn og fem italienere fikk være med på festen. Maten var norsk, men i italienske mengder.

Så langt vi forstår, var det en kjekk opplevelse for alle deltakere.

Utpå kvelden fikk vi en innføring i lokal folkedans; pizzica.  Siden Spotify og Grooveshark trenger internett for å fungere på musikksøk var det greit at Angela hadde musikken lagret på sin telefon. (som Guido holder i venstre hånd under dansen)

Daniela var lærer og viste de uinvidde hvordan trinnene skulle utføres.
Hvor mye som gikk inn og ble husket er en annen historie.

Italienere og nordmenn i skjønn forening. Slike fester kunne vi hatt flere av.






Alle gjester hygget seg, selv om få kunne ha det så kjekt som Angela og Netta.
I perioder lå Angela langflat over bordet og lo....


Takk, Geir og Anne Marie.

Fortsatt travelt

Det skjer mye for tiden. Auglends har ankommet og trenger hjelp med forskjellige ting.  I sammen dro vi til Ceglie og fikk kjøpt bord til å ha under pergolaen. Butikken som solgte slikt har også basseng til salgs. Auglends fikk et stort basseng som opprinnelig priset til € 1650 for € 1000.
Men for å få bassenget på plass kreves det grunnarbeid. Etter at plassering var bestemt kjørte jeg jordfreseren over området for å løsne massen.  Å gjøre dette for hånd ville tatt dager, om ikke uker.
Gaute fikk låne vater og rettholt, deretter kunne han vatre opp, rake der det var nødvendig slik at alt ble klart til å få fin sand levert for den siste jevningen før bassenget skal settes opp.

Det blir nok bra før gjestene ankommer om et par uker.

Da kommer også Terje og Målfrid til Villa Serena. Kun for et par netter før de overtar sin drømmebolig, Villa Rosmarino  i  Ceglie Messapica..

Det er alltid kjekt å se at andre nordmenn kjøper hus i området.

Selv om det er med blandede følelser.....

På den ene siden har vi lyst til å holde området for oss selv.
På den annen side, vi har lyst til å dele vår glede over området.

Og det er ingen tvil om at innbyggerne i området ser med blide øyne på at nordmenn kommer og investerer i området. Det betyr mer handel i butikkene, mer arbeid for håndverkerne, flere ting som skal repareres hos reparatørene etc.

Men. ting tar tid her. For å ta et lite eksempel;
Vi dro sammen med Auglends til Ceglie her om dagen.
Først i banken - pengene som var sendt på torsdag var ikke kommet....
Deretter innom møllen der de selger mjøl av forskjellig slag.
Så til bakeren der de var utsolgt for Ciabatta. Neste baker hadde to brød igjen.
Så til jernvaren for å kjøpe maling, pensler, gips etc.
Deretter til telefonbutikk som var lens for SIM-kort.
Lysbuitkken som bare selger LED-lys var stengt.
Så til neste telefonbutkk som hadde SIM-kort til salgs
Til  minibank for å ta ut mer kontanter....
før vi havnet hos vivaio (planteskole) der de fikk kjøpt sommerblomster etc....... .

Her i området gjelder det å ha god tid.

Litt slakkare fart.

Ting roer seg ned.
Mandag var bilen til Geir klar til levering. Men, den måtte leveres til meg. Dermed dro jeg avgårde for å hente brødrene Hausken til noenlunde avtalt tid. Men først en tur innom Leroy Merlin i Mesagne for å kjøpe deler til kjøkkenet. De "dingsene" som holdt en av skapdørene oppe var ødelagte og nye måtte anskaffes.  Sikkert ganske normalt at slikt må skiftes for de fantes i hyllen.

Når vi ankom bilforhandleren måtte vi vente litt for bilen var fortsatt på service og det tok nesten ti minutt før Francesco ankom med doningen. Bilen ble solgt med ett års garanti og dokument måtte utfylles. I det hele tatt, Italia er papirland. Alt skjer med papir og dokumenter. I flere eksemplarer. På kontoret ble det spurt om det var slik i Norge også, noe jeg kunne avkrefte. Når de hørte at forsikring kunne ordnes med en telefonsamtale, at vi ikke hadde forsikringsdokumenter med i bilen, at politiet kunne kontrollere om alt var ok  via internett i løpet av et sekund - - -  går det an?

Det dro seg mot lunchtid og vi spurte om det fantes noen bra spisested i San Michele slik at vi kunne stille sulten. Jo det fantes, men var vanskelig å finne. Men bilforhandleren tilbød seg å kjøre foran slik at vi kunne finne fram.  Når vi ankom var det vareleveranse på gang og døren var dermed åpen. Men restauranten var stengt. Eieren sa at vi selvsagt kunne få mat selv om de hadde stengt. Utvalget var en smule begrenset på grunn av stengingen, men om vi kunne ta til takke med det som ble tilbudt var vi hjertelig velkomne.
Vi ble mette, selv om utvalget var lite.

Vel kommet hjem igjen var det blitt skygge på østsiden av huset. Da ble det mulig å jobbe der.

Foran vinduene har vi gitter. Det har alle hus her. I vårt tilfelle har vi to. Ett som sitter inni vinduskarmen og ett utenfor. Det indre er laget av rustfritt stål som er hvitmalt. Og det er like pent som da vi kjøpte huset i 2007.
Det ytre gitteret er en annen sak. Vi (jeg) har malt det minst to ganger tidligere og nå må det males igjen. Nå har maktå bestemt at det ikke lenger skal være rødt, men grønt. Noe som jeg ikke har noen motforestillinger til.  Maling er innkjøpt for lenge siden. Utstyr til sandblåsing likeså. Men først ble det pusset og slipt med vinkelsliper før sandblåsing av de detaljer der ikke vinkelsliperen kom til.

Deretter kunne malearbeidet begynne.

Mesteparten kunne skje fra utsiden, men noe måtte også tas innenfra.

Det skal ikke legges skjul på at vi er fornøyde med resultatet.

I årenes løp har det vært forsøk på innbrudd i huset. Bare en gang mens det har vært vårt. Men når jeg maler gitterne syner det at noen av sprinklene har vært bøyd og forsøkt ødelagt.

Det er ganske tydelig at de som har forsøkt ikke har oppdaget gitteret innenfor. Å sage med baufil i jern er en ting, å sage i rustfritt stål er noe helt annet.
Minuset med slike forsøk er at jernet blir bøyd og bendt slik at det ikke er optimalt synsmessig.

Men det kan vi leve med.

Nå gjenstår fire vinduer. Ett av dem kan males uten stige, på de andre må det både stige og akrobatiske øvelser til for å få de malt ordentlig.  Men de er på baksiden av huset så det er ikke så om å gjøre....

Dyrelivet er alltid interessant.
Vi har endel firfisler som piler omkring på matrikkelen. Mange "bor" i blomsterpottene. Som denne som har sitt tilholdsted i gardeniaen rett utenfor inngangsdøren.

En annen ligger og soler seg på samme sted hver eneste dag.  Den har på ett eller annen tidspunkt mistet halen som nå er vokset ut igjen.

 Disse firfislene er bare søte.










Det finnes en annen type som vi for første gang har observert i år, ca 4-500 meter fra vår eiendom.
Nabo Muna fortalte at katten hennes hadde kommet hjem med en av dem og satt utenfor og spiste av hjertens lyst.  Disse firfislene er mye større og helt grønne. Forleden dag var det en som hadde kommet inn i stuen vår!

Jeg vil tro at den var minst tretti centimeter lang.  Og i forhold til de vi har sett langs veien var den liten!

Ved hjelp av langkosten fikk den igjen smake livet utendørs.

Det er i det hele tatt mye liv rundt dørene. Vi oppdaget en gresshoppe i pelargonien. Det er fasinerende å se hvor godt de er kamuflert.

Hønsene hadde nok oppdaget den hvis de hadde vært i nærheten.

Det er også fasinerende å se deres oppførsel.

De får rester fra kjøkkenet hver dag. Og det er tydelig at de har god luktesans.
Første prioritet er kjøtt. I alle utgaver, rått, stekt, saltet, tørket, kokt, det er alltid det første som blir spist.  Deretter pasta. Fortsatt i alle utgaver.

Så salat, vannmelon, epleskrell, etc. Alt går ned og resulterer i tre-fire egg hver dag.  Noe som gjør at vi kan gi matrielle gaver i øst og vest.

Forøvrig må de kanskje vingeklippes igjen. Mandag kveld var en forsvunnet fra innhegningen. Om den var fløyet over, eller kravlet under vet vi ikke, men litt roping og beskjeder om å "gå hjem" gjorde at den kom trippende tilbake.


(Klikk på bildene så blir de større.)

Bånn gass

Nesten bokstavelig talt.

Vi har fulgt med på Geir og Oddvar Hauskens tur nedover Europa.. Fra ferjekaien i Kristiansand til Casamassima et par timers kjøring fra oss, har vi fått Glympsemeldinger.
Glympse er en "app" som gjør at  man kan sende posisjonen til andre, enten via mail eller SMS.

Vi forventet ankomst torsdag. Det var klart og tydelig annonsert av Geir at før det kunne de umulig være her. De skulle jo oppleve paven på onsdag.

Å gå lenge i Romas gater i varme, er ikke noen udelt kjekk opplevelse og dermed satte de avgårde allerede tirsdag kveld. Onsdag morgen fikk vi melding om at de  var i Casamassima.

Da gjaldt det å snu seg rundt i en fart.
Geir har i sin blogg viet vårt hønsehold stor oppmerksomhet. Og vi har blitt fortalt at det skyldes en skrekkblandet fasinasjon for nevnte dyr. I god tid hadde vi derfor vært i Villa Felizia og satt opp en liten provisorisk hønsegarde.
Onsdag morgen ble en av våre høner fanget inn og lagt i eske og transportert til Villa Felizia. Samt noen grønnsaker, syltetøy, egg etc.  Når høna var plassert i innhegningen plasserte vi en parasoll over slik at hun skulle få skygge. Da ble hun skremt og presset seg gjennom innhegningen og ut på friland. Heldigvis var det den tammeste og roligste av våre fjærkledte og vi klarte å fange den inn igjen.

Da ble det roligere forhold og vi kunne legge inn en beholdning egg, gi henne vann og mat før vi dro hjem igjen.

Litt senere på dagen ringte Geir. Vi spurte om han hadde tatt inn eggene?  "Hva, skal jeg kjøre bobilen til dere og ta inn egg"? var svaret. "Se deg om på eiendommen" svarte vi og da ble det stille før latteren runget.

I kveldingen dro vi tilbake for å hente hjem dyret og avtale videre framdrift om hva som skulle skje....

Bilkjøp sto høyt på listen og vi avtalte rundtur til bilforhandlere allerede torsdag morgen. Jeg har en mindre bil som gjør det lettere å ta seg fram i smale italienske bygater....

Først til en forhandler i San Vito dei Normanni, der Geir hadde lagt sin elsk på en Renault Grand Scenic. Nei, den bilen var helt ukjent for dem, men de hadde andre interessante biler....... Det ble nesten kjøp. Men, først til neste forhandler i samme gaten. Det var de som hadde avertert Renaulten, men den var solgt.
En Dacia i Carovigno var også et alternativ, men en telefon til selgeren bekreftet at også den var solgt.

Jeg foreslo en tur til San Michele Salentino for å sjekke der også. Den byen er også kjent som "Bilbyen i Puglia". Forhandlere i alle retninger. På første stopp møtte vi en selger som viste liten eller ingen interesse så det bar fort videre. "Stopp" kom det fra Geir. Der inne står en "Multipla", en bil som Geir ønsket seg.  Bilen ble nøye saumfart, men interiøret gjorde at interessen avtok. Den tidligere eier var nok storrøyker og det viste godt igjen på interiøret.
Rett foran sto en snerten Fiat

En Grande Punto 1900 med 130 dieselhester under panseret.

Den så bra ut, men ved nærmere ettersyn viste det seg at hele bilen var omlakkert.
Kanskje kollisjonskadet?
Interessen forsvant som dugg for solen.

Til slutt kikket vi på en Opel Corsa 2010 modell.

Originalinstallert GPL drivstoff. (propan eller butan) gjør at drivstofføkonomien er optimal.

Geir bestemte seg, etter en prøvetur at den tar jeg.  Men, først må det ordnes forsikring. Og det er dyrt i Italia. Løsningen er Clements, et selskap som bare forsikrer utlendingers biler. For å ordne det måtte vi hjem til oss fordi vi har internett.  Mail og telefon til selskapet resulterte i at vi etter siestaen kunne møte hos bilforhandleren og skrive kontrakt.
Jeg fikk låne PC der og kunne printe ut midlertidig forsikringsbevis. Da fikk selgeren bakoversveis. Her i Italia tar det minst tre dager å få ordnet forsikring fortale han. "Hva koster det"? Når han fikk vite hva det kostet med full kasko og fri kjørelengde sa han at bare ansvarsforsikring i italiensk selskap ville kostet minst tre ganger så mye.


Fredag skal bilen hentes, etter å ha hatt service på et bilverksted med skifting av filtre, olje etc og blitt vasket.

Prisen er til å leve med, atskillig mindre enn halvparten av hva den ville kostet i Norge.

Fred og ro og VARMT

Sommeren har definitivt kommet til oss.  Rett og slett i meste laget.
Vi har to steder som vi måler temperaturen. Ett bak annekset - kanskje det varmeste stedet på hele eiendommen og ett sted rett ovenfor ytterdøren - kanskje det kaldeste stedet på hele eiendommen.

Det kan fort variere tre-fire grader mellom disse ytterpunktene, men de viser mellom 34 og 39 hver dag.  Det blir å oppholde seg i skyggen eller oppi bassenget.
Vinden skifter litt så det kommer endel Saharasand i bassenget. Det må fjernes, men det er en av de mest behagelige jobbene å gjøre. Svalt og godt.

Våre norske "naboer" har vi passet på eiendommene for mens de har vært i Norge.
Hausken's eiendom, Villa Felizia trenger lite ettersyn, men vi har nå vært noen ganger og vannet der som den automatiske vanningen ikke er lagt ut. Sopt og brent litt etc. Brenning av oppsop måtte skje i bakerovnen.

Og vi har endret litt på vanningsystemet som skulle være dryppvanning, men som Geir hadde koblet til sprutvanning.

Nå er Geir og Oddvar på vei nedover og kan "overta" oppsynet med Villa Felizia.



Auglend's eiendom har vi vært  mest på, fordi de er nærmest og der har det vært mest å gjøre. Men nå er det kun småting igjen. Ovnsdør og røykrør til bakerovnen er bestilt. Det samme er garasjeporten og døren inn til "gasskammeret" der varmtvannsberederen står. Denne drives med gass fra egen stor tank og må ha spesialdør med ventilasjon oppe og nede. Garasjen skal også ha tre nye vinduer, alt levert fra samme sted i høy kvalitet.  Hvis de er heldige er alt på plass når de kommer selv i begynnelsen av juli.
Det blir nok bra til slutt når Gaute og Lill Karin har fått vært en stund og satt sitt personlige preg inne og ute.

Vi forsøker å friste etter beste evne med f. eks. å vise dette bordet som er til salgs i Villa Castelli.

Utført i smijern og med bordplate i marmor med intarsia. Men så koster det flesk også.












Eller dette som stod til salgs i Ceglie Messapica.  Smart løsning når det skal utvides til flere gjester.

Jeg måtte bortom torsdag, ikke minst for å gi førstehjelp til tomatene som vi har plantet. De står i blomsterkasser og med slik varme trenger de mye vann. Slik førstehjelp må de nok ha flere ganger.

Mye vann trenger også plantene hos oss. Grønnsakhagen hver kveld i en halv time. Det gjør seg selv med automatvanning. Blomsterkasser og potter må vannes manuelt - hver dag. Busker og blomster langs murene får vann annenhver dag. Da med dryppvanning slik at hver plante får ca 6 liter hver.
Vår cisterne tar bare 8000 liter og nå på det varmeste må den etterfylles hver 7. - 9. dag.  Heldigvis er det ikke lang transport for tankbilen så det er relativt rimelig, € 25 for 70 kvintaler - 7000 liter.

Vann er alfa og omega her. Regn kan man ikke stole på. Det kommer sjeldent og ujevnt. Hos oss har vi fått  80 mm siden 1. april.

Tid for høsting

 I år var det relativt lite moreller så de fleste ble bare spist rett fra trærne.  Men, aprikos så det bedre ut med. 

For å avhjelpe Geir og Anne Marie med deres aprikoser tok vi turen til Villa Felizia på fredag for å plukke aprikoser. Med nedslående resultat.  For det første var det ikke mange frukter og for det andre, alle hadde blitt nedfallsfrukt. 



Vi trodde at nede på slettelandet der det er varmere enn hos oss, var det også mer avling. 

Til gjengjeld var det plommer. Et plommetre tømte vi for frukt og dro tilbake for å sylte.

Ikke allverdens mye, men nok til å gi tilbake noen glass med plommesylt. 


Vårt eget store aprikostre begynte å slippe fruktene nå i helgen. Og i dag plukket vi en bøtte som etter fjerning av steiner ble fire kilo som sammen med 3 kilo sukker, knuste kjerner og litt sitronsaft ble til syltetøy.

Vi burde kanskje hatt i fire kilo sukker, men det får stå sin prøve. Det blir mer høsting, kanskje allerede i morgen.

Og til slutt blir det noen som skal tørkes. Egentørkede aprikoser smaker mye bedre enn de man får kjøpt i butikken.


Men da må vi legge nett under treet og riste og slå for å få tak i frukten. Treet har etterhvert vokst seg ganske stort.  Men så står det også nær det stedet som alt regnvannet fra uteområdet havner. 

Sommervarmen har slått til for fullt. I dag viser gradestokken 34,6 kl. 12. På det varmeste stedet på matrikkelen. 

Det blomstrer villig hos oss. Bare plantene får vann nok, er blomstringen sikret.  Imidlertid er det en busk som ikke trenger vanning for å produsere.  Normalt blir knoppene fjernet og lagt i saltlake. For så å bli solgt som krydder - kapers.

Vi vil heller nyte blomstene.