Nå er vi her begge to.

Plutselig var vi tilbake igjen. Altså VI! Denne gang med Sofie som på grunn av helsesituasjon ikke har vært her på litt over to år.
Sofie er nyoperert og har vondt for å gå. På grunn av nyresvikt hovner føttene kraftig opp i varmen. Hun er vant med å være spretten og rask og er irritert over at kroppen ikke fungerer som ønsket. Matlysten er det ikke noe i veien med og oppholdet skal benyttes til mange restaurantbesøk.

Det er godt å være tilbake til vårt feriested nummer en. Godt å være på matrikkelen, godt å treffe naboer og venner.
Ikke minst er det godt å endelig kunne glede seg over maten som serveres på de forskjellige spisesteder i området.

Vi ankom tirsdag og allerede onsdag var vi ute og spiste i lag med Terje som hadde sin siste kveld her før hjemreise. Denne gang besøkte vi en restaurant vi ikke hadde vært på før. Tripadvisor kunne fortelle at de var gode på antipasti og pizza.  Det stemte.

Neste kveld var det Osteria Pugliese som stod for tur. Det skal ikke legges skjul på at det er vårt favorittsted i Ceglie. Helt siden vi spiste der for første gang i januar 2007. Antipasti selvsagt, men helst deres calamari fritte som  vi begge synes det er en fryd å sette gaffelen i.


Små friterte blekksprut som er sprø og deilige.  Det høres kanskje ikke godt ut, men det er kanskje de som har vært Spania og fått de seige blekksprutringene som synes det.
Vi som opplever kokekunsten til de to gamle damene på kjøkkenet synes det er himmelsk godt.
Enkel husmannskost til en meget rimelig pris.



Når vi kommer hjem er det mørkt. Da legger vi litt ved i "stufa Norvegese" og lar roen og freden senke seg.

Bildet lyver, det er tatt mens det er litt lyst ute.


Så hører vi den lille hornuglen fløyte i trærne i nærheten. Vi så den sitte på veien i går kveld, det var første gang vi har sett den selv om vi har hørt den i "alle år".

Laks fra Janas er innkjøpt og overlevert til våre gode hjelpere og venner. Bl. annet Maurizio som kunne bekrefte på fredag at apoteket i Ceglie hadde fått levert dialysevæsken som Sofie behøver mens hun er her.
All takk til SUS som er velvilligheten selv når Sofie ønsker noe.




Før vi dro hjemmefra bestilte jeg en pelletsovn som skulle leveres onsdag. Igjen viser det seg at i Italia er kommunikasjon på annen måte enn personlig frammøte og telefon et stadig tilbakevendende problem. Onsdagen kom og gikk og lørdag ringte leverandøren og fortalte at de ville komme neste onsdag - hvis de fant fram. Jeg ba om at de sendte en mail så skulle jeg svare med GPS-koordinater og kart. Det klarte de, men om leveransen skjer er en helt annen sak.
Grunnen til at vi vil ha pelletsovn er at dersom jeg er alene her, vil jeg ikke ut på skogsarbeid med motorsag. (Motosege e Livar insieme e pericoloso) I tillegg, vår og høst kan være kjølige og det er lettere med pellet enn ved.  Fyring med pellet koster omtrent halvparten av det som varmepumpen konsumerer og når strøm koster ca kr. 1.50 pr KW/H så skal det ikke mye til før det går i pluss med fyring med pellets.

Når det er sagt, oppvarming er det siste vi trenger akkurat nå. Det er opp mot 32 grader på dagtid. Heldigvis har vi tak over mye av uteområdet og det er alltid litt vind som gjør uteoppholder litt mer behagelig enn man skulle tro. A/C er forbeholdt sen kveld og natt på soverommet.

Forresten, når det gjelder internett, mailer og sånt. Vi bestiller ofte bord på spisesteder via både Facebook og mail. Vi ser at det blir lest, men får ikke noe tilbakemelding der heller. Heldigvis er det utallige spisesteder så om de ikke har forstått bestillingen, kan vi bare forsøke med personlig frammøte hos neste.

Så var det over.

Oppholdet i Villa Serena er over. I alle fall for denne gang.

Det er alltid kjekt å komme hjem til vårt andre hjem her i Puglia. Minuset er at jeg drar alene. Sofie må fortsatt drive med peritoneal dialyse og da er reiser ikke prioritert. Ikke at det er umulig, men dersom hun vil reise utenlands må sykehuset ha varsel fem uker i forveien. Det er jo ikke all verden, men det betyr at hun fjernes fra transplantasjonskøen i den tiden hun er borte fra Norge. Det er en sjanse ingen av oss vil ta.
Heldigvis har vi internett på matrikkelen og kan kommunisere selv om det er flere tusen kilometer mellom oss.

Å ha eiendom i utlandet byr på utfordringer. Det er sikkert mye lettere å ha leilighet i en ghetto i Spania, men det var og er, ikke hva vil ønsker. Vi har hus på landet. Vi har stor tomt. Vi har venner i nabolag og lenger borte.  Vi har akkurat det vi ønsker oss. Bortsett fra muligheten til å være her begge. Men, det er forhåpentligvis en overgang.

Det har vært en hard vinter i Puglia i år. Det har vært snø og flere minusgrader. Snøen har inspirert ungdommene i området til å lage snømenn. I Norge lager man tre kuler og stabler oppå hverandre. Her er kan man trygt si at fantasi og kreativitet er en smule større.






Frosten har skapt en del problemer. Blant annet er alle våre kaktusfiken døde. Om de gjenoppstår fra roten gjenstår å se.
Det samme synet møter oss overalt. Døde kaktuser og dermed ingen frukt i år.

Vi får håpe på at rotsystemet har overlevd slik at  man får nyte fruktene neste år eller året deretter.






Flere planter som vi hadde i krukker og kar har heller ikke overlevd.

Minst en hortensia er død. klatreplanten som brukte et tre til å klatre i er også avgått. Bougainvillea - sannsynligvis død.

Andre ser ut til å ha klart seg utmerket og vel så det. Mele Cotogne, det som vi i Norge kaller kvede  står fulle av blomster og sender avleggere i alle retninger.
Morelltrærne ser ut som om de skal gi like mye som rekordåret når vi plukket 100 kilo fra ett av våre seks trær.




Blåregn (Glicine) ser heller ikke ut som om vinteren har affisert den det minste.  Selv om Store Norske Leksikon sier at den ikke tåler kalde vintre.
Det er vel som de som påstår at humla ikke kan fly, men siden den ikke kan lese gjør den det allikevel.

Men nå er vårens besøk over. Torsdag settes nesen nordover igjen.
Påsken har vært utrolig varm og god. Solskinn, lite eller ingen vind. Men, heldigvis ble det endring i været tirsdag og onsdag med temperaturer nesten som hjemme i Norge. Det gjør det lettere å forlate paradiset.

For å sikre overlevelse av gamle og nyplantede  busker og blomster i krukker og kar er automatvanning igjen lagt ut. Dryppvanning en time daglig til jeg kommer tilbake i juni skal sikre en god blomstring og vekst - håper jeg.
Når jeg ser hvilken utvikling det er på en nyplanting i løpet av fire dager kan man bare fortsatt være optimist.

Ci vediamo.

Maleriproblem.

I fjor når jeg gikk i Via Garibaldi i Ceglie Messapica gikk jeg forbi et vindu der et maleri var stilt ut. Jeg tok et foto og en dame kom ut og spurte om jeg var interessert i å kjøpe det. Spørsmålet kom litt brått på og prisen var litt stiv, men jeg har ikke glemt maleriet.



Det er mange vannposter omkring langs veier og i byene og når jeg så på bildet så jeg en gammel sliter som igjen må få tak i rent vann hjemme. Og den eneste måten å få det til på, var å bære bøtter hjem.

Takket være googles bildesøk fant jeg ut at kunstneren het Antonia Gianfreda og kontaktet henne. Da var bildet ikke lenger til salgs.  Men, jeg kunne komme innom og se andre bilder hun hadde malt.
Google kunne hjelpe litt slik at Sofie og jeg fant et bilde vi likte godt.

Onsdag kveld var jeg innom og så nøyere etter. Det var ingen tvil, dette bildet ville jeg ha. Pris ble akseptert og henting avtalt til fredag kveld.

Fredag var jeg tilbake og bildet ble pakket inn. Underveis samtalte vi og igjen ga jeg sterkt uttrykk for at det i grunnen var damen ved vannposten jeg helst ville hatt. Antonia forsto ønsket og fortalte at hun kanskje ville male et eksemplar til og i så fall skulle jeg ha førsterett til kjøp.. Fingre er krysset.

Ikke for det, bildet av tomater er også bra. Problemet er bare om det skal hjem til Norge eller om det skal henge her i Italia.

Imens får jeg vel ta en tomat. 

13. august 2017 kom bildet til Timoteiveien 8. etter å ha blitt transportert hit av Geir Hausken som velvillig stilte opp med bobilen.  

Full rulle, eller i alle fall nesten...

Ikke langt fra oss, ca 3,5 kilometer på veien, og halvannen i luftlinje ligge Itria Coniglie. Fra luften har jeg fått hjelp av Google til å se hvor stor det er.

Her produseres det kaniner i stor stil. jeg har latt meg fortelle at det til enhver tid er ca 5000 kaniner der.
Jeg kjørte bortom og hadde ikke noe problemer med å få ta med meg et par av arten hjem. De var da uten skinn, nedkjølt og klar for gryten bortsett fra at jeg ba om at hodene skulle fjernes. Jeg er klar over at her i området regnes hodet som den beste delen av dyret, men det er ikke slik i min verden.
Lørdag og søndag stod det kaningryte på menyen. Suksess!
Man får tak i kaninkjøtt i Norge også. For ikke lenge siden fikk Silje tak i en dypfryst sådan. Prisen på den ene var dobbel av det jeg betalte for to her.

Mens jeg sto og kokkelerte på kjøkken på søndag la jeg merke til at teppet var blitt så mørkt i kanten. Når jeg så nøyere etter så jeg at halve gulvet var dekket av vann. Vaskemaskinen rant over!  Den var avslått, med luken oppe. Der rant det en bekk..... Fikk stengt kranen, lukket luken og satt den på tømming.  Ut med masse håndklær for å tørke opp. Det gikk til slutt. Heldigvis har vi flislagte gulv i hele huset.
Men en slik vaskemaskin kunne vi ikke ha og mandag morgen var det avgårde. Jeg tok med Terje som assistent og bærer. Min rygg var fortsatt ikke i en forfatning som gjorde løfting til en fornøyelse.
Vi dro først til Ipercoop i Brindisi for å sjekke prisene der, så til Expert, Euronics og Auchan i Mesagne. Til vårt bruk trenger vi ikke den dyreste og mest avanserte maskinen og hos Auchan fant vi en Indesit til € 199.99.

For å få den ut, måtte vi låne en tralle og som pant for trallen måtte jeg levere fra meg førerkortet. Det ble tilbakelevert ved retur av trallen.

Så kom neste problem. Det finnes ingen returordninger for brukte hvitevarer (som jeg vet om).  Derfor ble den gamle maskinen satt ut i veikanten.

Veiene her patruljeres av det som på engelsk kaltes "rag- and bones man", her heter det "racccolta  vecchio ferro e metalli" Innsamling av gammelt jern- og metallskrap.
Tirsdag kveld var den gamle vaskemaskinen hentet.

Da hadde den nye allerede fått prøvd seg to ganger med godt resultat.


Når det har blitt mørkt hører vi ugler i trærne rundt omkring. Den har en spesiell fløytelyd og dersom man plystrer tilbake kommer den nærmere og nærmere. Jeg har hatt en sittende i det store treet rett utenfor, mindre enn ti meter unna.

A casa

Så er jeg på plass igjen. Det ble litt transportproblemer i Stavanger, men det ble løst.
Flyet fra Stavanger til København gikk etter oppsatt plan. De neste etappene (Kobenhavn-Zürich - Brindisi gikk som de skulle og når jeg landet  sto Geir klar for å kjøre meg til Villa Serena.

Fravær av mennesker merkes både ute og inne. Smådyr hadde tatt bolig under panseret på bilen. Der hadde de mesket seg med rester av tre telys som de hadde funnet i søppelbøtten som står i garasjen. Heldigvis ser det ikke ut som om de har spist noe annet enn akkurat det. Bilen som har stått og støvet ned har heldigvis hatt problemfri vedlikeholdslading og startet på første forsøk.
Inne var det ingen spor etter firbeinte. Men det var masse spor etter seksbeinte. Jeg er ingen ekspert i artsbestemmelse av insekter, men de lot seg fjerne med feiekost.

Det vil si, de kommer til å bli fjernet. Undertegnede har nemlig fått ett eller annet problem med ryggen. Jeg vet ikke hva det er, om det er kink, isjas eller noe annet. Det kom ganske plutselig hjemme i Norge og jeg håpet på at det skulle gi seg før avreise. Det gjorde det ikke.  Hvis jeg sitter aldeles stille og ikke rører en muskel er det ikke så ille. Men enhver bevegelse opp og ned fra sittestilling er vondt. Å plukke opp noe fra gulvet er helt umulig, da må jeg bruke verktøy.

Det er en overgang sa reven.....

Vi har fått nye naboer,  I det høyeste treet hos Gino sitter det en falk, sannsynligvis en lerkefalk og omkring flyr det minst to andre falker og skriker. Om det er mor-far-barn eller om det mer sannsynlig en hunn og et par beilere vet jeg ikke. Jeg ingen ornitolog.

Uansett. Det er kjekt. 

Andre  naboer har vi også fått. Fem-seks hundre meter herfra har det vært en trullo til salgs.

Nå kunne Vita og Pasquale fortelle at den var solgt til et par fra Belgia. 

De kunne ikke et ord italiensk fortalte Vita. "Som jeg" kommenterte jeg.  Og fikk rask tilbakemelding om at jeg ikke tilhørte den kategorien lenger. Det varmet selv om jeg innerst inne vet at det ikke er helt sant.

Vita betyr liv.  Her kommer litt etymologiske tanker fram. På norsk har "liv" tre betydninger. På italiensk har "vita" akkurat de samme tre betydningene. 

Livet som sådan, liv som befinner seg rett under navlen og som navn.

Hadde det ikke vært for ryggproblemer skulle jeg jobbet mer både ute og inne. Det får bli en annen dag. Noe er gjort, mye gjenstår.

Reisefeber

Påske og Puglia  - to gode ting som begge begynner på P.

Som jeg har skrevet tidligere; mat er viktig i Puglia.  Noen kreative sjeler har uttrykt det slik;

Når man er i Puglia i påsken  er lunchen første påskedag viktig. Da går man på restaurant. Det er liksom bare noe man gjør.  Og vi gjør det lenge og vel. Ofte sitter man til bords i fem-seks timer, bare avbrutt av små pauser for å strekke ben og mage. 

Påskelunchen er ikke noe man tar lett på, da går man gjennom hele pakken. Starter med småbrød og litt å drikke mens man venter på at serveringen av antipasti (forretter) skal begynne. Så begynner moroa. Kalde og varme småretter i stort antall havner på bordet. Kanskje opp mot 15-20 forskjellige. Her gjelder det å begrense seg for etterpå kommer primo (første hovedrett). Det er ofte en eller annen pastarett. Deretter følger secondo (andre hovedrett), fisk eller kjøtt eller begge deler før det hele avrundes med dolce (dessert) , kaffe, kake og digestivo (en liten dram for fordøyelsens skyld) som forøvrig er helt nødvendig. 

De fleste spisesteder annonserer på forhånd der de forteller om meny og pris. Problemet er å velge. En restaurant i  Ceglie Messapica skiller seg ut. De offentliggjør ingen ting på forhånd. Allikevel er det års ventetid for å få spise påskelunchen hos Al fornello da Ricci. Den restauranten har stjerne hos Michelin. Der skal vi ikke i år heller.

Prisen er alltid inklusive alt. Både mat og drikke. Restauranten har satt sammen en vinmeny som passer maten og man kan selvsagt avvike fra den om man ønsker. 

Prisen er slett ikke avskrekkende heller. I alle fall ikke for oss nordmenn. Det pleier å ligge på € 40 - € 70 pr person. 

Vi er en gjeng rogalendinger som samles hvert år til påskelunchen. I år blir vi minst åtte personer, kanskje ti.  

Maten er en ting. 

Det gode selskapet er det vesentlige. 

Forventningen er stor til årets lunch, selv om nøyaktig sted ikke er fastsatt enda.

Før og nå

Siden vi ikke kan være til stede i Villa Serena, må vi nøye oss med minnene. Mange minner er bevart i form av bilder, som igjen trigger hukommelsen.

Nå driver jeg og rydder i gamle bilder. Sletter mange som er like hverandre, de som har dårlig kvalitet etc. Og så dukker minnene opp.
Her vil jeg forsøke med litt "da og nå" for å vise hva som har skjedd i løpet av disse 10 somrene.

  Uteområdet når vi kjøpte var mer som en steinørken, badet i sol fra morgen til ettermiddag. Stort sett ingen skygge noe sted. Bortsett fra under en nyinnkjøpt parasoll.
















Garasjen var bare påbegynt når vi kjøpte. Men ved hjelp av både gode venner og profesjonell hjelp ble den ferdigstilt i løpet av kort tid.

Det eneste vi er misfornøyd med er at vi ikke har peiling på hva vi pusset den med. Husker bare at vi fikk en lapp fra en venn der han hadde skrevet hva som skulle kjøpes.
Grunnen til misnøyen er at garasjen står som nypusset den dag i dag, men alt annet som er pusset i årenes løp har forfalt og blitt reparert, kalket, reparert og kalket osv.  Selv det som vi har leid inn hjelp til å få i orden.Allerede året etter ble det laget to steinpillarer som grunnlag for utetak.

Jobben med å lage taket vurderte jeg til å være
så lett at jeg skulle klare den selv. Det stemte forsåvidt, men uten ingeniørutdanning ble dimensjoneringen kalkulert feil.
I alle fall når taket etterhvert fikk tre som overbygg i stedet for lette plastplater.

 Man lærer etterhvert som erfaringen siger inn.

Mens alt dette byggarbeid pågikk, fikk vi fjernet en del store trær som sto nær huset. Vi var bekymret for om røttene kunne komme inn under huset og forårsake sprekker, men også for å unngå å få tunet fylt opp med barnåler etter hver dag med litt vind.

Det ble en del ved av alle trærne etterhvert. Ved som er god å ha tidlig på våren og seint på høsten.
Når vi kjøpte eiendommen var det over seksti furutrær på matrikkelen. Det er noe færre nå, de har blitt erstattet med en del forskjellige frukttrær.


Etter byggingen av søylene til verandataket var det noen steinblokker til overs. Disse brukte jeg til å lage fundament for en marmorplate. Dermed ble det et lite bord ved siden av grillen.

Etter å ha reist med fly og hatt leiebil, kjørt med egen bil ned og opp noen ganger, bestemte vi oss for å kjøpe bil igjen i 2011.

Det ble en Ford C-max.

Bra bil som vi fortsatt har.








I 2013 var vi bedt i bryllup. Det var også flere av våre barn og vi forsto at det kunne bli problem med sengeplass.
Vi besluttet å bygge et anneks. Priser ble innhentet både på nett og hos den lokale trelasthandleren. Sistnevnte trodde ikke på nettprisen, men ble overbevist etterhvert og kom på banen med en konkurransedyktig pris.

Som sagt, når årene gikk ble det mer og mer tydelig at verandaen (det vi i Norge ville kalt overbygget) ikke var av beste kvalitet. Materialene ble gitt bort mot demontering og snart kunne nytt profesjonelt tak legges.

Ser man litt nærmere på høyre side på bildet skimter man også et annet nybygg. Vi kaller det gapahuken. Livd for vind, skygge for sol, samlingsplass for oss selv og venner.

Når vi kjøpte var innkjørselen relativt naken. Planter trenger tid og etter mye prøving og feiling ser det bedre ut i dag. 

Det er sikkert mer som skal skje, men vi synes vi har kommet langt. 

Kæ kosta lorten

For mange år siden, på Varhaug, var det en mann som hadde kjøpt en av disse nymotens greiene som de kalte radio.
Folk kom innom for å se og høre på vidunderet og det samme gjorde en nabo som ikke satt så godt i det. Når han hadde lyttet en stund kom spørsmålet; "kæ kosta lorten?"

Ingen beundring, ingen misunnelse, bare undring på om dette var verdt pengene.

Slik er det også med huset vårt i Puglia. Mange er interessert i hva det koster å kjøpe hus i området.  Det er et veldig vanskelig spørsmål å besvare. Ikke minst fordi det varierer så mye. Her er det ikke bare beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet som avgjør. Her er det by og land, naboskap, størrelse, tomt, utforming, planløsning etc. som spiller inn.

Vi skal ikke legge skjul på at vi har vært heldige med både beliggenhet naboer, klima og prisen. En meglervenn kom innom med noen som var på leting etter hus noen få år etter at vi hadde kjøpt og når de spurte hva vårt hadde blitt handlet for, la megler til € 40.000,- fordi han syntes det var den reelle verdien som huset burde kostet. Det er nok nærmere hva den er verdt nå etter at vi har eid huset i noen år, bygget til og forandret.

De fleste av oss har det vel på den måten at om vi har kjøpt eller investert i ett eller annet, så blir vi etterpå ekstra opptatt om prisene har endret seg. Helst vil vi at de skal stige, det gjør godt for følelsen av å ha gjort noe riktig.

Som sagt, priser varierer.  Denne samlingen trulli koster € 160.000,-









Eller, om du er rik og riktig vil slå på stortromma kan du få en gammel oljemølle som er restaurert til høy standard.
To bygninger, fem-seks soverom, stort selskapsrom utgravd i fjellet under huset etc.

€ 620.000 må du punge ut med for denne herligheten. 

For oss litt mindre bemidlet går det an å finne bra eiendommer for langt lavere summer. Vi vet om en eiendom som kanskje kommer for salg, 12 mål jord,  3-4 soverom, ny kjøkkeninnredning, trullo med tre kjegler tilknyttet hovedhuset. 40 kvm overdekket terrasse i forbindelse med bakerom med vedfyrt ovn, grill, stort rom som kan brukes til kjøkken, soverom eller bare oppholdsrom. Her er det også et lekkert bad etc. Mye er rehabilitert til meget høy standard. Halvannen million norske så blir den din. Det er bare å ta kontakt, så formidler jeg interesse til eierne.

Enda billigere går det også an. Stue, to soverom, bad og kjøkken for € 70.000. Hage med frukttrær.

Det er mye til salgs, men folk er ikke nødt til å selge så prisene er nokså stabile. Det er allikevel mulig å gjøre noen meget gode kjøp. 

Det er også en eiendom med norske eiere til salgs. Sjekk den på Finn.no

Alle eiendommer  utenfor byene har store tomter. Plutselig har man egenprodusert olivenolje, høstet egne mandler, valnøtter eller kastanjer. Spist seg mett på moreller i mai, lagt aprikoser til tørk i juni, hentet solmodne tomater, fiken og annet godt  fra egen hage - - bare fantasien setter  grenser. 

Her kan man dekke langbord ute og invitere venner og naboer - det blir alltid en fest. 

Så spør du kanskje om det ikke er mulig å få kjøpt seg en ferieleilighet?

Det korte svaret er nei.

Det lange svaret er at Puglia ikke er turistifisert. Turistene som kommer hit er nord-italienere som kommer tilbake til røttene. Og de bor hos mor og far, eller hos nonno og nonna. Det finnes noen få eiendommer i villagio turistico, men det er ofte kjedelige småhus der det kun er liv i juli og august. Ellers er området utdødd.  Hvis det er strandliv man er ute etter, da drar man til Spania.

Det er leiligheter til salgs i byene. Da er det som regel ikke noe sted å være ute for å slikke sol, bortsett fra på en bitte liten veranda, en enda mindre hageflekk, eller i gata. 

Luksusproblem

På nordsiden av huset står det noen store trær .  Det ene er et aprikostre .  Det bærer rikelig hvert år i slutten av juni .  I fjor især til stor glede for lille Anna .

 Hun spiste seg gjennom lange rekker med utsteinet frukt.  I år var det ikke fullt så interessant ,  men som tørket snacks gikk det an for både barn og voksne .

Det andre treet er kastanjer.  Ekte kastanjer.  De modnes fra midten av oktober og utover .
I år var jeg her og kunne ta meg av nøttene.  De fleste faller ned av seg selv ,  men jeg har også laget en lang stang med en krok i enden slik at jeg kan riste i greinene.  Jeg bør bare passe på at jeg ikke får nøtter i hodet .  Især hvis de kommer  med hamsen på.  De veier ikke så mye , men langt fall og kvasse pigger gjør at det ikke er  behagelig å få i hodet .

 Nøttene som vokser her er av langt bedre kvalitet enn de som selges på markedene lokalt.  De er nok plukket i andre provinser og importert.
I og med at det til nå har blitt høstet minst ti kilo betyr det at jeg har hatt rikelig avling til å dele med venner og naboer.  Jeg har passet på slik at jeg har nok å ta med hjem også .

Mat - igjen.

Her i området er mat omtrent hellig.  Man tøyser ikke med mat.  Maten skal være slik som den alltid har vært.  Slik som på tippoldemors tid og vel så det. Å forandre er helligbrøde.
Geir stakk innom i dag og siden det nærmet seg tid for lunch foreslo jeg en tur til byen for å spise.
Vi har mange gode alternativer til å få seg god mat og denne gangen havnet vi på Osteria vecchio Piazza.  Stedet har skiftet navn fra Osteria Annunziata  fordi kokken hadde kjøpt ut forrige eier. Som forøvrig drev et utmerket spisested.
Den nye eieren bruker de samme råvarer som de fleste andre.  Men med en vri.  Vi gjorde bare en liten feil.  Vi bestilte secondo etter antipasti.
Antipasti var nok i rikelig grad.  Herlige smaker og pent presentert.
Vi fikk bl.  annet  små tomater i varm olje.  (pluss noen krydder).  Det smakte så godt at jeg  ba om oppskriften,  med tanke på  Sofie som er så glad i tomater og ikke er her.  Men nei,  oppskrift var ikke på tale.  Men siden "mia moglie" ikke  kunne være her,  kom eieren med et stort glass med tomatene klar til å bli varmet opp.
"per tua moglie " Nå står glasset i kjøleskapet. Vi to gressenkemenn skal tilbake i lag med den tredje allerede på lørdag.

Carrubo

Innerst i et skap fant jeg en flaske hjemmelaget likør. Laget av carrubo  i 2014.
Den ble prøvesmakt og jeg fant ut at dette måtte det lages mer av.  En liten flaske ble fylt opp og tatt med til naboen som bestikkelse.
Det fungerte som det skulle og en bærepose ble fylt opp.


Så var det å rive dem i småbiter før de fikk en runde i min frullatore. Noen av frøene ble tatt vare på.  De skal jeg så for å se om jeg kan få eget tre.
Til slutt ble det helt over sprit og så skjer resten av seg selv.


Frø fra carrubo  er spesielle.  Hvert frø veier nøyaktig det samme og har gitt opprinnelse til det kjente begrepet karat. På norsk kalles frukten for Johannesfrukt.  Lokalt her kalles det for zucchero povero  - fattigmanns sukker.

Attende

Så var jeg tilbake i paradiset vårt.  Det er forsåvidt kjekt,  men det var også problemer.  Terje hentet meg på flyplassen og vi kjørte til forsikringsselskapet i Francavilla Fontana.  Der fikk jeg ordnet bilforsikringen slik at jeg kan bevege meg utenfor matrikkelen.  Innom et supermarked for nødvendig innkjøp og så til Villa Serena.
Der var alt mørkt. Jordfeilbryter hadde slått seg av og dermed oppsto mange følgeproblemer.  Alarmen er koblet utenom, dermed hadde ikke Giuseppe reagert.  Men,  når det ikke er strøm så lades ikke bilen.  Det betyr flatt batteri.
Vanningsanlegget stopper også og dermed stivner vannpumpa og må ha  starthjelp.
Giuseppe fra alarmselskapet kom innom og jeg fikk forklart at han måtte sjekke jordfeilbryteren hvis det ikke var utelys om kvelden.
Batteriet på bilen er relativt nytt så jeg håper at startkabler kan løse dette prekære problemet.
Ikke alt er like deprimerende.  Ved siden av porten står det pampasgress som jeg plantet for noen år siden I år ble det vakrere enn det har vært noen gang.

Det er også rikelig med mele cotogne så likør blir det nok i år også. Granateple var det bare to  igjen av.

Fredag morgen - fortsatt
ikke strøm på bilen.
Heller ikke telefondekning.  Men internett hadde jeg selv om jeg ikke har bestilt og betalt.  Dermed kunne jeg ringe via Skype til Terje som kom bortom med nye startkabler.  Det gjorde susen og jeg kunne kjøre bilen ut til et sted hvor jeg kunne vaske den.  Der stoppet motoren og vi kunne ikke komme nær nok til å få brukt startkabler.  Avgårde til Ceglie for å få tak i skikkelig lader og det fungerte.

Etter noen timer fikk jeg startet motoren og kunne dra til våre gode venner i Grottaglie.  Jeg hadde tatt med røkelaks til dem og det falt så pass i smak at jeg  ble bedt med på lunch.  Bl.  Annet  kom der polpo på tallerkenen.