Nordmenn i Puglia

Søndag kveld var vi alle invitert til "innvielse" av forno a legna - pizzaovnen hos Geir og Anne Marie Hausken i Contrada Coltura i Latiano. Mange til stede,  syv nordmenn og fem italienere.

Været var på vertskapets side og vi satt ute hele kvelden under stjernene i det som best kan betegnes som "fløyelskveld". Praten gikk på en blanding av norsk, engelsk og italiensk, med mye lått og løye.
Blant de som var til stede var Gaute og Lill Karin Auglend fra Sandnes. De har også kjøpt hus i området og en nå her for å skrive under på skjøtet og formelt overta eiendommen i Contrada Nove Caselle i Martina Franca. Eiendommen ligger ca fem kilometer fra vårt hus.  Og vi har vært så heldige å fått være med i denne kjøpsprosessen også.

De bodde hos oss (meg) til de overtok huset torsdag ettermiddag.

 For meg var det en utmerket ordning siden jeg var alene hjemme. Sofie hadde dratt til Brussel for å besøke Siv Elin. Karin kom også dit i lag med Sofies barnebarn; Hannah og Sarah.

Det er kjekt med besøk. Kjekt å få vise hva området kan by på. Ikke minst å kunne ta gjestene med på våre favoritter innen restauranter og osterier. Og flere slike ble besøkt. Noen fikk fram stønning over smaken, andre var bare gode.

Torsdag den 11. var det avgårde til Notaio for signering av skjøte, kjøpsavtale etc. En omstendelig og litt høytidelig prosess. Selgere, kjøpere, meglere, tolk og kontrollør samles rundt et bord og kjøpsavtale leses opp på italiensk, deretter på engelsk. Deretter deles det ut bankremisser til alle som skal ha penger.







En liten kuriositet til slutt. Onsdag kveld på vei til å lukke porten så jeg disse to som hadde en hyrdestund mens de hang på den vertikale muren. Nå skal det bli flere leopardsnegler her. Disse små er ikke vegetarianere og er populære i Norge fordi de spiser brunsneglene.

Internett, likør og targa

Vi har hatt store problemer med internett. I løpet av de tre siste ukene har vi hatt tilgang ca 10-12 timer tilsammen.
Utallige mailer, sms og forsøk på telefonkontakt resulterte i absolutt ingen ting. Vel, nesten ingen ting. Vi har fått melding om at vi måtte skifte router, noe som ikke hjalp.
Leting etter annet alternativ ble igangsatt og vi oppdaget Tooway. Internett via satelitt. De hadde egen avdeling i Italia, Open-sky.it  og via nett hos Andriani's i Grottaglie fikk jeg bestilt og skrevet ut kontrakt. De hadde en forhandler i Martina Franca som jeg kontaktet og betalte for parabolen, modem etc.
Etter mye om og men, venting, purringer og frustrasjon fikk vi vite at parabolen  var ankommet butikken i Martina Franca. Men, installatøren hadde dratt på ferie og kom ikke tilbake før om en ukes tid. Kanskje kunne vi vente til da????
Det ville vi ikke. Open-Sky.it ble igjen kontaktet og vi fikk vite at de også hadde en installatør i Villa Castelli. Kortere vei for oss enn til Martina Franca.

Tre mann jobbet i fire timer før signal kom til PC'en.

 Men bare til en PC og bare via kabel. Trådløs router fungerte ikke og vi ble anbefalt å kjøpe ny router med en spesifikk egenskap. Det ble gjort, men problemet løste seg ikke. Vi var først innom en butikk og spurte etter router. Ikke noe problem fikk jeg til svar. Esken ble satt på disken og heldigvis sjekket jeg prislappen. € 99 stod det der. Jeg takket nei og sa at veg ikke ville kjøpe denne. Dro da videre til neste butikk som solgte slikt og samme router kostet der € 40. Kjøpet gikk greit, men jeg spurte også om hjelp dersom det ikke virket. Det ble jeg heldigvis lovet og skrev samtidig kjøreanvisning fra butikken og hjem til oss.
Selvsagt virket ikke routeren. Den var akkurat lik den gamle! Telefon til butikken og eier lovet å komme neste ettermiddag for å se på problemet. Det gjorde han og i løpet av en halvtime og en betaling på € 20 var problemet løst. Routeren ble konfigurert, både den gamle og den nye. Så nå har vi nett, raskt og greit.

Dagen før kom Pasquale og Vita innom. De hadde hentet to kasser med mele cotogne til meg.

Mele cotogne er det vi på norsk kaller kvede.  Her brukes frukten til marmelade og som dessert, skåret i tynne skiver lagt i form og overhelt rødvin stekes de i stekeovnen til nesten all vin er fordampet og frukten er kokt. Det smaker godt.
Men jeg lager likør.

Frukten blir skåret i biter og kjørt i saftsentrifuge. Saften blir blandet i like deler sprit som får stå et par-tre dager og trekke smak og farge.
Spriten som benyttes er 95%! To-liters flasker selges i vanlige matvarebutikker og på markeder for ca € 25,00 (ca kr 95 pr liter) 90% er noe billigere.

Til slutt siles produktet og antall liter måles. Deretter kokes sukkerlake 10 deler vann og fire deler sukker. Like deler sukkerlake og saft/sprit blandes og filtreres minst en gang. Så er det bare å tappe på flasker og lagre til neste og påfølgende år.

Vi har hatt navneskilt på muren utenfor huset vårt. Trebokstaver kjøpt i Norge og limt på en hvitmalt fjøl. Der stod det "Huset vårt". Men tidens tann jobbet fort her og i sommer begynte bokstavene å forvitre. Vi har sett at noen har skilt i keramikk og noen i smijern. Det siste alternativ var mest interessant.

Etter en smule brainstorming kom vi fram til at Villa Serena kunne være et passelig navn. Sofie kom med ideen en kveld vi satt ute og nøt stillheten i området. Ikke en lyd kunne vi høre noe sted og vi satt under stjernene. Serena betyr stille og rolig. Al serena - under stjernene.
Naboer anbefalte en smed i Villa Castelli, en mils vei unna. Jeg dro avgårde og bestilte, og tre dager etterpå kunne skiltet hentes. Jeg snakket litt med sjefen og sa at Serena også var navnet på Martino Semeraros lille datter. Om jeg kjente Martino, om jeg ville ha kaffe...... It is'nt what you know, it's who you know.

Torsdag kveld besøkte vi Geir og Anne Marie Hausken i deres nye hjem, lørdag kommer Gaute og Lill Karin Auglend hit. Torsdag skal de signere skjøtet og overta huset i Contrada Nove Casette.

Noen flere som vil ha?

Innimellom fikk jeg også tid til å kalke muren på sørsiden. Denne gang på utsiden slik at det så bedre ut når Mimmo og Lina kikker hitover. Det ble bare ett strøk, det må ett til før det blir bra. Kanskje i år, kanskje neste år........

Velkommen til flere nordmenn.

Siden midten av juni har vi vært involvert i husjakt for andre.  To norske par har vært interessert i å finne seg en feriebolig i Puglia og vi har vært så heldige å få være med på prosessen.

Fredag 28. september, nøyaktig  2596 timer etter at Geir og Anne Marie Hausken for første gang kontaktet oss og ba om hjelp med huskjøpet var vi hos Notaio (notarius publicus) i San Vito dei Normanni  og signerte skjøtet på vegne av Hausken. De er nå de nye eierne av det som opprinnelig ble kalt Villa Graziela, innom Villa Giuglia og nå skal hete Villa Felizia

Prosessen kan du best lese i Hausken's egen blogg.

Det blir mindre blogging nå om høsten. Hjemreise nærmer seg med stormskritt. Og etter hvert som man blir eldre går jo tiden fortere og fortere.

Livet her i Italia er ikke problemfritt. Vi støter på små og store problemer både titt og ofte. En av grunnene er språket. Vi klarer ikke å lære nok språk til å få ting til å fungere slik vi vil.  Og her er det stort sett ingen som snakker annet enn italiensk. De italienere som hadde fremmedspråk på skolen kunne velge mellom flere alternativer, engelsk, fransk og spansk i det minste. Spansk er i samme språkgruppe og er nok det språket som de fleste valgte. Og som de har minst bruk for nå. Hvis de hadde valgt engelsk kunne ingeniørene funnet arbeid i andre land (les; Norge) men uten engelskkunnskaper er det nytteløst.

For oss betyr språkvanskene at vi har problemer med å ringe for å få hjelp og opplysninger. Vi må satse på internett.

Der dukket allerede første problem opp. Vi har ekstremt varierende signaler. Noen dager er det helt bra, andre ganger går det flere dager uten signaler overhodet. Å få servicefolk på plass er tilnærmet umulig. Så igjen var vi på utkikk etter en bedre løsning.  Letingen resulterte i kontakt med  Tooway (open-sky.it)  De vil installere en gang i neste uke.

Jeg har endelig fått byttet bank. Men å få strømregningen som avtalegiro er ikke lett. Da krever banken at de får se regningen.  Den får vi bare på nett og vi har ikke printer. Bankens ansatte har ikke tilgang til internett på jobben! 

Som en løsning tok jeg en print screen av regningen og sendte til banken, med ønske om at de videresendte til filialen i Ceglie Messapica.  Når jeg kom til banken for å signere var ingen mail ankommet. 

Som flere firma og institusjoner ligger de årevis bak utviklingen i Norge. Det hører til sjeldenhetene at et firma svarer på mail. Har man oppgitt et telefonnummer forsøker de å ringe, hvis ikke hører man ikke mer.  I og med at vi har dårlig telefondekning ber vi av og til om å bli kontaktet via SMS. De ringer som regel allikevel.

Folk snakker i mobiltelefonene sine ustanselig. Enten de står i kassakøen i butikken, kjører bil eller er på restaurant. Selv om ringeprisene er langt høyere og lønningene langt lavere enn i Norge.

Apropos bil; det er påbudt med bilbeltebruk. Men det er sjelden å se brukt. Noen biler har alarm som piper hvis beltet ikke er satt i låsen. Da legges beltet langs seteryggen og man sitter oppå. Barn i bil er et skremmende syn for oss. I beste fall sitter de i baksetet, men er de små nok sitter de på fanget til mor i framsetet. Eller på fanget til sjåføren. I forhold til folketallet drepes det dobbelt så mange i trafikken her som i Norge.  Kanskje ikke uten grunn.

Puglia er for viderekomne. Vi skal ikke legge skjul på at denne delen av Italia er en smule røff i kantene. Her finnes lite og ingenting som er tilrettelagt for utenlandstursime.  Snaut nok for italienere. Selv om feriemånedene august og september er den tiden på året det kommer tilreisende fra resten av Italia. Da skal de hem til røttene. Denne perioden er det ekstremt dyrt på hoteller, B&B og utleieleiligheter og -hus.

Det er allikevel lett å bli glad i området. Her finner man det opprinnelige Italia. Her ser man ikke på om det er mulig å tjene penger på deg, men møtes av et genuint ønske om å hjelpe, om vennskap og varme. 

Det har i alle fall vi opplevd fra dag èn.  Og vi tror at de fleste, om ikke alle nordmenn som velger å kjøpe eiendom her, vil oppleve likedan. Selvsagt må man by på seg selv, akseptere folk for hva de er og, ikke minst være seg selv. Her må man ikke blafre med lommeboken og tro at alle problemer kan løses med penger.  Nei, her må man innordne seg systemet, og ta ting som de kommer. Selv om det kan holde hardt å akseptere at her er livet mer "laid back" enn vi er vant til. Skjer det ikke i dag eller i morgen, kommer nye dager.

Som et lite eksempel; vi hadde avtale  i dag med Notaio kl 11.00 Vi kom i gang i 12-tiden.  Da hadde vi sittet og ventet og ventet og ventet. Megler kom en halvtime forsinket, men i og med at Notaio ikke var klar, betydde det ingen ting.

Lørdag kveld var det grande festa hos Pasquale som fylte 60 år! Selvsagt var vi naboer invitert til festlighetene.

Gaver var medbragt, men de ble beslagtlagt av Vita som heller ville beholde slumreteppet selv, enda Sofie hadde strikket det  til Pasquale.

Langbord ute med god mat og hjemmelaget- og kjøpedrikke. God stemning like til barna ble trette og det ble oppbrudd.

Mandag hadde vi blitt bedt til fødselsdagselskap has andre naboer i Villa Eden. Ca to hundre meter fra oss (over jordene) har en familie nettopp flyttet inn. Han er fra Bari, regionhovedstaden,  Mona er israelsk palestiner.  I og med at hun er muslim har han også konvertert og kaller seg nå Suleiman. De har en jente; Alia som blir to år i november, men nå var det tvillingene, Shams og Noor som fylte ett år.  God mat, masse unge venner, barn, besteforeldre, naboer og en hund. 

Fredag var vi som sagt hos Notaio, fulgt av lunch hos Guido. Om kvelden var det avgårde til Grottaglie for å hente Francesco og Cira for sammen å dra til Margerita og Antonio. Sosiale vi?

Vann og annet.

Vårt hus ligger i Puglia. Tidligere ble det betegnet som Apulia som på latin visstnok betyr "uten vann"  Nå medfører det ikke helt sannheten, for det regner her også.
Men, til forskjell fra Norge, regner det her om vinteren. Sommeren er som regel tørr og varm. Som i år, der vi har hatt mindre enn 50 mm på fire måneder, litt mindre enn det som kom ned  i Stavanger på ett døgn (31/7-12)  En rotbløyte regnes som 30 mm og for å få god avling bør det en rotbløyte til hver annen uke i Norge.  Da kan man kanskje lettere forstå hvor tørt det er her.

Vi vil gjerne ha blomster, busker og trær slik som i norske hager. Det går ikke uten kunstig vanning.  Jorden er fruktbar og gir god avling, men til andre tider enn vi er vant til hjemmefra. Slåtten her skjer i april, skurden i mai/juni.
Tomater  plantes på friland og får vann rett etter planting. Resten får naturen ta seg av. Det gir varierende resultat, men hvis det kommer en byge eller to i løpet av sommeren er det bra. Hvis ikke, blir det mindre avling, men mer smak.

Regnvann blir samlet i cisterner i de fleste hus på landet, men dessverre er vår så liten at mesteparten av det som kommer om vinteren forsvinner i overløpsrøret. Det betyr at vi må kjøpe vann. Ikke at det koster allverden, men det er litt irriterende å hele tiden måtte følge med på vannivået. Tankbil kommer som regel samme, eller neste dag etter bestilling. Vi får 70 kvintaler* for € 25,- Hadde vi hatt større cisterne hadde vi kunnet kjøpe 120 kvintaler for € 40,-
Vår "vannmann" kjøper vannet fra en brønn som er boret ca 4 kilometer herfra. Iflg. opplysninger vi har fått, er det boret ca 500 meter for å finne vann.
Jeg tror allikevel at det ikke blir dyrere enn for dem som er tilknyttet Aquedotto pugliese, som er den offentlige vanntilførselen. Puglia får vann fra naboprovinsen Campania via akvedukt.

Vi skrev forrige gang om gresskar. Nå har vi "brukt" det gresskaret vi selv beholdt. Når skall og frø var fjernet sto vi igjen med omtrent halvparten av opprinnelig vekt. Mesteparten ble syltet og resten ble gresskarsuppe. Begge deler ble meget velsmakende og gjør at fristelsen til å fortsette med likt prosjekt neste år blir større.

Jordfreseren har fått kjørt seg igjen i høst. Like til den stoppet. Bom stopp. Frakt til service var påkrevd og det viste seg at den lekket litt bensin ned på kilereimene. Disse gikk da i oppløsning og små biter falt av og stoppet hele sulamitten. Nye reimer skal innkjøpes snarest mulig.

Når vi var på nabofest i slutten av august ble vi kontaktet av en dame som etter hva vi forsto var på jakt etter norske troll. Figurer, ikke fysiske størrelser. Vi ba Anja om å være på utkikk før hun kom nedover og hun fant en figur som sannsynligvis kunne være blinkskudd. Figuren ble levert til Leonardo med beskjed om hvem som ønsket gaven. Ikke lenge etterpå kom både Leonardo, Grazia i lag med mottakerene; Guiseppe og Pasqualina
for å takke for gaven. Guiseppe fortalte at han var apoteker, men som hobby var han felagname;

snekker.  Vi har en melkekrakk, anskaffet på lugubert vis i Finland for ørten år siden og som tidens tann har tæret såpass på at to av bena hadde brukket. Guiseppe tok problemet på strak arm og tok krakken med seg. Mindre enn en uke senere kom han og kona tilbake med krakken med to nye ben.


Betaling; en liter aprikoslikør, 0,33 liter med pærelikør og 1/2 liter med likør laget av Mele Cotogne. Sistnevnte er en favoritt blant italienere. Såpass at vi endatil har fått forespørsel om det var mulig å få en flaske............

Ellers så trives smådyrene hos oss. I kveld oppdaget vi en kneler på vei oppover husveggen. Koselige smådyr. Vi er dog glade for at kakerlakker ikke fines i området.


Grunnmursarbeid har det også blitt tid til. Det vil si, grunnmuren omkring huset så ikke ut. Den hadde sikkert stått slik siden tidenes morgen. Derfor gikk jeg til innkjøp av to sekker intonoaco grigio a € 2,50. Dette pulveret som består av en sement/kalk blanding blir mikset med vann til en passe konsistens før det blir smurt på muren. Etter en relativt kort tørketid blir overflaten strøket over med en bløt kost. Noen dager sener kan alt impregneres for å motstå frostsprenging. Jo, det kan bli frost her om vinteren.




Men det er relativt lett å jobbe med, selv for en amatør og klamphogger som undertegnede. Allikevel, det er stritt arbeid i varmen som holder stand selv om vi er i midten av september. Mellom 23 og 30 grader er normale temperaturer. Og selv om det er meldt noe lavere temperaturer framover kan vi se fram til et par uker, minst, med mellom 22 og 27 i maksimumtemperaturer daglig.

Når detgjelder varme kan vi nevne at i august, på det varmeste sviktet A/C i soverommet.  Midten av august stenger Italia ned.  Her forleden kom endelig redningen. Ny A/C ble installert så nå kan vi få kjøling når det trengs. Akkurat nå er det ikke aktuelt, det nærmer seg heller tiden for varmebehov. Nå skal det ikke skjules at varmepumper befinner seg på et annet prisnivå enn i Norge. I fjor betalte vi € 570 for ny A/C i stuen. I år måtte vi ut med € 600 for ny på soverommet. Prisene er inklusiv montering. Og de tar med seg alt det gamle utstyret og  rydder etter seg.



*Kvintal er et mye brukt målebegrep her i Italia. 1 kvintal er 100 liter eller 100 kilo. Både vann og ved selges i kvintaler.

Besøk, markeder, mat, høst etc

Vi har vært heldige og fått besøk av Anja, Livars eldste datter. Denne gang alene, hennes kjære Borger var opptatt med garasjebygging.

Anja er ganske flink på shopping. Og området her er spekket med markeder med priser som gjør at lommeboken nesten får varmgang. Hun kom tirsdag formiddag. Onsdag var det marked i Martin Franca, torsdag i Grottaglie,  lørdag i Francavilla Fontana og mandag i Cisternino.

Med skopriser som starter på € 3, jakker i ull og merino som starter på € 10 så forstår man at det siste som ble kjøpt på mandagen var en større koffert. Overvekten ble ikke akseptert på flyplassen og noe måtte over i håndbagasjen.

Når vi har besøk er det kjekt å kunne gå ut å spise i lag. Etterhvert har vi funnet gode restauranter der kvalitet og pris står i et greit forhold til hverandre.  Jeg skal ikke fortelle hvor mye vekten gikk opp, men kan bekrefte at oppholdet ikke kan betegnes som en slankekur, hverken for Anja eller meg.

Bildet viser noen av antipastirettene vi fikk på et osteria i Martina Franca.

Som dere ser, fredag var det ingen handling. Men, da var vi bedt til Cena (middag) hos Fara og Francesco i Grottaglie. Stappmette er nok den rette betegnelsen på oss når måltidet var ferdig. Anja etterlyser oppskrifter på noe av det vi fikk servert.

Søndag formiddag var det dyremarked i Grottaglie. Selvsagt måtte vi sjekke ut dette også. I tillegg til salg av høner, ender, haner, vaktler, kaniner og andre matrelaterte dyr, var det også salg av burfugler, akvariefisker, skilpadder, hamstere og andre burdyr. Midt på plassen var det et innegjerdet område. Der var det mange som red omkring på hester. Rundt utenfor gjerdet ble det kjørt med hest og vogn.

Søndag ettermiddag var det som vanlig tur til lamia'en til Andrianis. Denne gang ble det plukket kaktusfiken. Francesco har fått laget spesialredskap, noe som er en fordel når disse små stikkerne skal behandles. Og Cira har teknikken i orden når de skal skrelles.

Vi har fått litt regn. 9 mm har gjort jorden passe fuktig til å kjøre jordfreseren.

Det er greit å få jorden i god konsistens slik at den blir klar når jeg skal så. Vi sår hver høst slikt som skal vokse om vinteren. Hvitløk, løk og bønner i hvert fall. Kanskje finner vi på noe annet også.  Vi har lyst å prøve borretaneløk, men er usikre på om vi får tak i småløk.

Det er litt uvant å så på høsten, men vi har gjort det noen ganger og er strålende fornøyd med resultatet.

Høsten er høstetid og i sommer har vi dyrket gresskar. Siden slike planter krever mye vann og gjødsel, sådde vi dem bak huset i nærheten av septiktanken. Vanning skjedde fra sistnevnte. I store mengder. Opp til 100 liter pr dag i den varmeste perioden.  Resultatet står ikke i forhold til innsatsen. Vi har fått 6 gresskar, det største på 13,3 kilo, fire som var over ti kilo, ett som var 7,3 og ett som ikke er høstet enda, men er relativt lite.  

Bildet viser det på 7,3 kilo.









Jeg har tidligere skrevet om bank og papirmøllen her i Italia. Til nå har jeg brukt  en ren internettbank i lang tid. Men, når jeg skulle føre over penger fra Norge til kontoen her, da trakk de fra € 10,32 pluss 2 promille (minst €4,13) av overføringsummen. Det likte jeg ikke og kontaktet dem, fortalte at Norge var med i EØS "Spazio Economico Europeo" og at jeg dermed skulle ha like vilkår som EU-borgere som slipper denne avgiften.  Protesten nådde ikke fram.

Da tok jeg  kontakt med Credem Bank i Ceglie. Jeg skrev til dem og spurt om betingelser, men fikk ikke svar på mail. De forsøkte å ringe meg flere ganger uten at det var mulig å snakke med dem. Mobilsignalene her er ikke akkurat stabile. Derfor tok jeg turen personlig fredag morgen.

Og fikk vite at det ikke kostet noe å overføre penger til kontoen.

Det kostet ikke noe å ha nettbank, bare den ble brukt minst en gang i halvåret.

Det kostet ikke noe å ha debetkort så sant kortet ble brukt minst en gang månedlig. Det kostet € 1 pr måned det ikke ble brukt.

Det kostet € 3 å foreta uttak over skranke.
Så langt, atskillig bedre betingelser enn nettbanken jeg er kunde hos.

Så kom ulempen; det var en månedlig statskatt på kontoen. Det ble belastet hvert kvartal med € 8,55. Årlig ble det € 34,20.  Jeg protesterte på dette og sa at nye regler fra i år tilsa at dette gebyret ikke ble belastet så lenge saldo var under € 5000.  Jeg ble ikke trodd.

Etter at jeg kom hjem fant jeg fram til regelverket og sendte det i mail til banken.  Fredag  ettermiddag ringte funksjonæren og bekreftet at jeg hadde rett og han hadde tatt feil.  Nå skal jeg i møte for kontoåpning den 20. sept. Men før jeg skriver under, vil jeg ha alle priser bekreftet.

Av og til er det kjekt å kunne mer enn "fagfolkene".


Og så er det greit å gå opp veien for de andre rogalendinger som snart overtar hus her i området. Bankkonto må man ha når man har eiendom her. Strømregning skal betales annenhver måned og eiendomskatten; IMU kan ikke betales fra norsk konto. Man må også betale renovasjonsavgift. Den er det nye regler for i år. Regning skulle bli utsendt i august, men så langt har ingen ting dukket opp. Kanskje må jeg en tur på rådhuset for å sjekke.  Her er det lite som skjer automatisk, man må selv ta initiativ til å få ordnet opp og betalt sine regninger. Hvis ikke kommer det tilleggsgebyr.

Vedlikehold

Å ha hus betyr vedlikehold, også her i Italia.  Normalt blir ikke husene her malt, men kalket. Så også med vårt.

Jeg har kalket selv, jeg har hatt Silje og Lisa til kalking, men vi har aldri vært helt fornøyd med resultatet. Det flasset av etter kort tid uten at noen av oss forsto hvorfor.


Jeg har dårlig hukommelse, men tror at jeg en gang brukte maling og antok at problemet kom fra at malingen ikke festet seg på kalken og omvendt.

I år tenkte jeg at nå må det drastiske skritt til, nemlig sandblåsing. Men, så tenkte vi at vi utsetter det til neste år og fikk en arbeidsløs ungdom til å jobbe med kalking. Dette hadde han gjort mange ganger før, fortalte han så det skulle ikke bli noe problem. Han ville først gjøre det gratis, men da sa vi nei. Uten betaling - ingen jobb.

Kalken som benyttes utvendig selges blandet til en konsistens omtrent som tannpasta i 25 kg plastsekker. Til en relativ behagelig pris på € 2,50 pr sekk.

Og nå kommer aftenens clou. Vi hadde ikke peiling på hvor mye kalken skulle blandes ut videre. Vi hadde sett når Pasquale kalket, men ikke rørt i spannet hans. Det burde vi gjort.

Resultatet av manglende viten gjorde at vi blandet for tykt. Mye for tykt. Vår maler Francesco blandet mye tynnere. Antakelig ca 1,5 - 2 liter kalk til 8-10 liter vann.




Nå har jeg lært. Og kalket murene omkring eiendommen på ny. Jeg har ikke målt nøyaktig, men jeg har kalket ca 100 kvm. Og brukt ca 1/2 sekk kalk!


Men det var stritt. Temperaturer omkring 30 er ikke akkurat behagelig når det skal arbeides. Bruk av briller var umulig, de fyltes med svette på et øyeblikk.


Det ser ikke bra ut med det samme, men når det tørker blir det kvitt og fint alt sammen. Slik som huset ble.



Innvendig er også alt kvitt hos oss. Pussede vegger som er kvitmalt. Av og til blir det et hakk i et utstikkende hjørne, men det fikses med gips, sparkelbrett og sandpapir.  Jeg tror vi har kjøpt for € 3 i gips på de årene vi har bodd her. Vi har også malt innvendig og der opplevde vi det samme som med kalking utvendig. Om kvelden etter maleøkten så det ikke ut i det hele tatt. Men, neste morgen var alt som nytt. kvitt og fint over det hele.

MAT

Når jeg skal skrive om mat og spising i Italia, blir det subjektivt. Det kan ikke bli annet.

Når vi nordmenn tenker Italia og mat er det en ting som dukker opp først; Pizza.
Derfor vil jeg skrive litt om denne retten først.
Pizza i Italia og i Norge er to forskjellige ting. (Og når jeg skriver Italia, mener jeg Puglia)
Pizza selges stort sett bare om kvelden her. I alle fall på de "skikkelige" pizzerie. Da fyres bakerovnen opp, med ved og temperaturen bli høy, opp mot 400 grader. Da tar det ikke lang tid å steke en pizza som i tillegg ikke er overlesset med fyll slik vi ser i Norge. Størrelsen er som vi er vant til, men det beregnes en pizza til hver! Når vi sier at i Norge deler en liten familie en pizza blir de ganske overgitt. Prisen på en pizza starter på ca € 3-4 og kommer ikke ofte over € 6-7. Og om du ikke skulle klare hele, får du selvsagt en eske til å ta restene med hjem i.

Når man går ut for å spise er det flere muligheter. Pizzeria, osteria, arrosteria, trattoria, ristorante er vel de man oftest treffer på. Pizzeria har ofte annen mat også. Osteria er neste trinn på prisskalaen selv om trinnet ikke er høyt. Man kan spise seg god og mett på en osteria for ca € 10-15 inkl. vann, vin og/eller øl. Trattoria er stort sett lik en osteria, mens arrosteria ofte drives som en del av macelleria (slakterbutikk), der kjøtt blir stekt eller grillet i bakerovn eller ved siden av et bål.
Ristorante er toppen på isfjellet. De finnes i nesten alle prisklasser og kvaliteter. Men, man kan få like god eller bedre mat på et osteria til en brøkdel av prisen.

Italienerne spiser ikke en stor frokost slik som vi. Litt kjeks eller tørr kake i lag med en kopp kaffe og kanskje litt frukt er det hele.
Kaffe er stort i Italia. Ikke i mengde men i styrke. Bestiller man en kaffe på en bar får man en teskjefull eller fem i bunnen på en liten kopp. I tillegg sukker.

Espresso kan nytes hele dagen og alt annet er formiddagsdrikk. Det være seg cappucino, kaffe latte, americano etc. Americano er det nærmeste man kommer norsk kaffe. Da får man espresso (kaffe) pluss kokende vann. Så får man blande selv.

Når man spiser ute begynner man med antipasti. (anti betyr ikke mot- men kommer fra ante- før. Altså før pasta)  Her vil jeg anbefale at man bestiller husets antipasti (a. de la casa) Men, ikke bestill en hver, bestill gjerne en på deling. I alle fall hvis man skal spise annet etterpå.

Man kan best sammenligne antipasti med den spanske varianten tapas.
Ofte får man 7-8 og opp til 20 forskjellige småretter av forskjellig slag. Vi to som ikke er storspisere stopper gjerne der og hopper over primi, secondi og dolce.

Men de viderekomne går løs på primi. Det kan være pasta, risotto, blåskjell, linguini, suppe etc.  Deretter kommer secondi, hovedretten som oftest er enten kjøtt eller fisk. Og bestiller man kjøtt, får man et stykke stekt kjøtt. Ikke noe annet hvis man ikke har husket å bestille contorni (tillegg) Man kan bestille poteter, salat etc som contorni.  Brød kommer det imidlertid alltid på bordet. Og, man skal ikke som i Norge begynne å spise det før maten kommer! Nei, det skal man bruke for å få i seg saus og rester som ligger igjen på tallerkenen underveis i måltidet.

Nå nærmer det seg slutten på måltidet og det er tid for dolce. (dessert) Det kan være torta (kake) frisk eller hermetisk frukt etc. Ofte servert sammen med et lite glass hjemmelaget likør.
Til slutt kaffe og hvis man ikke hadde likør til desserten, et lite glass grappa eller likør.

Drikke til maten er varierende. Alltid vann og deretter er valget fritt. Øl kommer kanskje i flaske, kanskje i glass. Det er avhengig av spisestedet. Likeså med vin. Man kan bestille en kvart, en halv eller en hel liter. Eller hvis man er på et "finere" sted, en flaske.

Så gjenstår å betale (il conto per favore) og å bli båret ut.....der man kanskje ser bestemor sitte utenfor og lage pasta til neste gjest.

Dette er, for en italiener en vanlig lunch. Også i hjemmet foregår det omtrent tilsvarende kanskje med unntak av grappa og likør.

Kveldsmåltidet er også likt på spisesteder, men noe enklere hjemme.

De store lunchene tar tid. Selv har vi ved spesielle anledninger sittet ved lunchbordet i 5-6 timer. Men, en time eller to er normalt.

Uansett er det ett prinsipp som gjelder; ferske råvarer. Når det er sesong får man produktet overalt, utenom sesongen får man det ikke. Selv om det kunne ha vært importert, skjer det ikke.

Jeg må også nevne tidene. Hvis man vil ha lunch må man komme engang etter 12 og før 14. I alle fall utenfor turiststrøkene. Italienerne er konservative og når det "alltid" har vært slik skal det fortsatt være slik. Middagen om kvelden serveres sjelden eller aldri før 20.
Skal man lage mat selv må man huske på at det er siesta i alle butikker.  Her strekker den seg fra 13 til 18 med variasjoner fra butikk til butikk. De fleste stenger kl. 21, men slakterne holder åpent lenger. De fleste spisesteder har stengt en dag i uken slik som frisørene som alle har stengt mandager.  Reiselivsfolket er irritert på dette, ikke minst fordi mange spisesteder holder stengt på samme ukedag. Men å få endring på dette tar tid.

De digre kjøpesentrene har oppe hele dagen, noen ganger også på søndagen.

Buon appetito!

Værstatistikk

Noen av våre trofaste lesere forstår at vi har hatt en varm sommer i år. Veldig varm. Flere grader mer enn i fjor.
Vi liker varme, men i år har det rett og slett blitt i meste laget. Ikke minst fordi A/C på soverommet har sluttet å fungere og på grunn av den italienske fellesferie får vi ikke løst problemet.

6 dager mellom 1. juni og dags dato har vi hatt under 30 grader maks temperatur på dagtid. Den "kaldeste" dagen var det 24,1.  Vi har hatt 4 dager der vi har tippet 40 grader. Maks 41,7.

Vi har hatt 31 dager med over 35 grader og 74 dager med over tretti.

I samme periode har vi fått ca 30 mm regn. Det er vel omtrent det som det regner i løpet av en dag i Norge.

Vi må fylle cisternen ofte, minst en gang hver to uker, noen ganger oftere. Vi får vann fra tankbil som leverer 7000 liter for € 25,-

Når vi ser på nyheter fra Norge så ser det ut til at det har vært en drittsommer av de sjeldne. Trøsten kan være at dere hadde en bedre april enn vi.

Nabofest

Hvert år i august blir vi invitert av Grazia og Leonardo til nabo- og vennefest. Hvert år takker vi ja, selvsagt. Et par dager før var vi nedom med et brett øl som takk for invitasjonen.

De eier en feriebolig ca 5-600 meter fra oss, rett over veien fra Pasquale og Vita. I år hadde de bygget om pizzaovnen slit at de hadde ilegg av brenne fra utsiden og baking fra kjøkkenet. Slik slapp de å dra ved inn og aske ut  kjøkkenveien.  Det var bare ett lite problem. De hadde fått nye dører inn til ovnen og de hadde blitt laget med litt for liten margin. Når det ble varmt, utvidet jernet seg og døren kilte seg. Etter endel bending, trekking og hamring fikk de døren opp og bakingen kunne begynne.

Som før var det lagt ut menyer på bordet. Det nye var at det var flere småbord, ikke et langbord. Men for all del, hvert bord var beregnet på 10 personer - minst. Og vi talte mellom 35 og 40 personer til stede. Det var litt vanskelig å telle, folk beveget seg rundt, noen på kjøkken, andre la inn ved i ovnen fra baksiden, noen danset og andre bare minglet.
Som sagt, menyer. Håndskrevne menyer der man kunne velge fyll etter lyst. Og alle fikk minst en pizza hver. Jeg nevnte at i Norge bestilte vi en pizza som 3-5 personer delte. De trodde ikke sine egne ører. Jeg klarte en halv "Grande fratello" og Sofie samme mengde "Diavola" resten ble tatt hånd om av andre ved bordet vårt.

Det går mye drikkevarer når det er varmt og mange mennesker. Som sagt, vi hadde tatt med øl, en annen hadde tatt med egenprodusert rødvin. Han laget 3-400 liter årlig og delte av sitt overskudd av god vin.
Kjøling av drikkevarene ble løst på to måter. Hvitvinen ble pakket inn i plastposer og lagt i en bøtte. Denne ble i god tid senket ned i cisternen der det er kjølig. Øl og brus ble avkjølt i isvann.

Etter pizza var det servering av frukt.


Og her i området betyr det druer,

 fiken og fico d'india. (kaktusfiken)

Hele tiden runget musikkanlegget med italiensk musikk. Her var det lite som vi kjente igjen. Og folk danset. Hvert musikkstykke hadde, etter som vi så, sin egen dans med spesialtrinn og bevegelser. Ikke pardans, men mer det som vi kanskje vil kalle linedans.
Men også Pizzica, den lokale folkedansen som alltid imponerer. Ikke minst når vi så ungjentene hive seg utpå  og viste sine rytmer som gjorde oss gamlinger en smule avindsjuke på undommens livsglede.



Pizzica danses av  både de gamle, de unge og de yngste.

Og mange danset det som minnet mest om linedans. Med forskjellige trinn for hver melodi.

Full fart

Eller som vi jærbuer pleier å si; bånn gass.
Ikke før var Auglend's dratt herfra før Francesco og Cira var på tråden og ba oss på kaffe. Det er Ferragosto* og det må markeres.
Etter kaffen dro vi først til Carosino for å dra videre i lag med Franco og Pina til Taranto.

Taranto er en stor by, i alle fall etter norske forhold, med ca 200.000 innbyggere. Den er kanskje mest kjent for at den er svært forurenset. Stålverket som nå nettopp er stengt for ombygging gjorde at det tidligere lå et teppe av  røyk og støv over byen. Noen som også viste igjen på bygningene i gamlebyen. Der var veggene svarte og det ga en spesiell stemning i de smale gatene. Men, det yrte av liv. Salgsboder, musikk og tusenvis av mennesker ute i sommerkvelden.





Vi var også en tur innom i den gamle byborgen. Den ligger på den øya der gamlebyen og dumoen er.

Legg merke til at det vokser kapers på borgveggen, øverst til venstre.  I Taranto regner det ca 50 dager pr år og da forstår man at busker og trær må ha lange røtter for å overleve.















For å komme til denne delen av byen må man over broen "Ponte Girveole" en svingbro som ble bygget i 1887. Om kvelden når det ikke var biler, men bare busser som kjørte over, da kjente jeg at den gynget!

Og selv om det ble sene kvelden var det et yrende liv av både gamle og unge, oldinger og spebarn.

Det var lett å finne parkeringsplass nær sentrum når vi kjørte inn i byen. Når vi skulle hjem igjen var det en annen sak. Saktegående kø i kilometervis. Lange omveier og kaos.




Og søndag er det nabotreff i Contrada Sacramento. Grazia og Leonardo innbyr igjen venner og slekt til pizzakveld. Vi er innbudt og vi gleder oss enormt til igjen å få delta på dette årlige arrangementet.  Det blir det nok et eget blogginnlegg om.







*
Ferragosto kommer fra latin "Feriae Augusti" Fridag innstiftet av Keiser Augustus. Den katolske kirken har forsøkt å overta feiringen og har lagt Jomfru Marias himmelfart til 15. august. I god kristen tradisjon med å overta eldgamle høytider og kalle dem kristne. 
Den 15. august stopper Italia opp. I ti dager har "alle" ferie. Strendene fylles av ferierende, alle kommunale og statlige funksjoner er frikoblet.  Det er faktisk verre enn den gamle norske fellesferien.  Ingen svarer på mail eller telefoner og man kommer til stengte offentlige dører. 

Avgjørelsen er tatt!

Lill-Karin og Gaute Auglend fra Sandnes er Pugliavenner. De har syklet i området og tidligere i sommer var hele storfamilien på snarvisitt.
De har også bedt om hjelp når det gjelder å lage en "shortlist" over eiendommer som kunne være interessante som feriebolig her i det varme Sør-øst-Italia. Det har vært en glede og en erfaring som jeg ikke ville vært foruten. Jeg har sett på mellom 20 og 25 eiendommer etter å ha trålet nett og eiendomsmeglere i området.
Atskillige timer og kilometer bak rattet, flere turer i lag med meglere og privatpersoner som har hus til salgs.  Selv hadde jeg en formening om hvilket hus de ville havne på til slutt og derfor sparte jeg dette slik at det ble en av de siste boliger de så her i området.
Lørdag var de i lag med to meglere for å se på tre forskjellige prospekter der det siste nok var det beste.
Søndag var det visning av ett hus som var til salgs privat. et lekkert hus, tre soverom og tre bad. Men det savnet et godt uteområde og god lagerplass utenom huset.
Det siste var til salgs via megler, forøvrig den samme som vi kjøpte av i sin tid. Tre soverom, stue, kjøkken og ett bad. Pluss en trullo som kunne bli soverom og bad med tid og stunder. I tillegg garasje og bakehus med vedfyrt pizzaovn. Nye vinduer og nytt elektrisk anlegg i hele huset. Det kunne flyttes rett inn i, men trulloen trengte en smule oppussing før det ble slik som kjøper ønsker. Kjøkkeninnredningen og endel fliser må nok skiftes også, men med det prisnivået på slikt er det en relativt lett oppgave.
Selges fullt møblert, kjøp med brød og smør før de flytter inn.  That's it.

Eiendommen er stor, nesten 13 mål, med 94 oliventrær i tillegg til noen frukttrær.   Alt dette til ca  900.000 norske. Inklusiv alle omkostninger, oversetting av skjøte, åpning av bankkonto, tinglysing etc.

Selvsagt kreves det litt innsats. Deler av trulloen må pusses og evt. kalkes utvendig. Huset bør/må kalkes eller males på ny. Noe av smijernet er rustent og må fikses, terrassen rett utenfor ytterdøren bør få nye fliser. Ytterdøren må oljes og det er annet småpottel. Men det er ingen ting som roper om førstehjelp.

Mandag kveld var det klart. Først kom kjøperne med ett bud som megler ikke trodde ville bli akseptert. Og det ble det heller ikke, men selger var villig til å møtes på halvveien. Dermed gjenstår bare papirarbeid. Først kopier av pass, samt skriving av budet. Dette må signeres av selgere før det er gyldig. Deretter blir det en jobb for megler med kontroll av offentlige dokumenter, åpning av bankkonto etc. før sluttmøtet hos Notaio (Notarius Publicus) for endelig utferdigelse av  skjøtet.  Og det kan ta lang tid. Kanskje to-tre-fire måneder før alt er klart til dette møtet.
Men, di Auglend er fornøyde.  I alle fall var de det når vi skiltes tirsdag kveld........

Kjøpers marked

Mange har oppdaget at Puglia, den østligste del av Italia har mye å by på. Ikke minst begynner interessen hos Rogalendinger og andre nordmenn å ta seg opp.
Grunnene kan være mange, men vi skal ikke legge skjul på at prisnivået på eiendommer er meget behagelig. I alle fall for oss nordmenn som befinner oss på den grønne økonomiske gren.
I den senere tid har jeg vært involvert i husleting. Det kan være greit for potensielle kjøpere å ha en person som kan sjekke ut eiendommene som er avertert til salgs.  Et bilde kan si mer enn tusen ord sies det, men det stemmer ikke alltid her. Et bilde kan lyve og det kan fortelle om mulighetene, ikke om den reelle situasjon eller omvendt..

Her er det ingen som styler hjemmet før megler kommer. Her er ingen profesjonell fotograf. Her er det ingen som rydder eller vasker før eiendommen blir lagt ut for salg.
Noe ser veldig bra ut, men ved nærmere ettersyn er det slett ikke så bra. Noe ser dårlig ut, men krever bare bittelitt innsats før det blir meget bra.

De eiendommer som tilsynelatende er mest interessante for nordmenn er de som ligger et stykke fra byene og som har tomt av en viss størrelse.
Akkurat tomtestørrelsen er ikke noe problem her. Det kreves nemlig en viss størrelse før man får lov å bygge! I Ceglie Messapica, den kommunen vi bor i, er minstekravet ti mål. Da får man bygge ca 200 kubikkmeter! Akkurat vårt hus er i sin tid bygd ulovlig siden tomten er bare ca 4,5 mål. Men i ettertid har man fått amnesti.  I tillegg er det i ettertid bygd garasje/carport på ca 45 kvm. Uten byggemelding og uten tillatelse. Men vi har bare stålplater som tak og da gjelder det visst ikke som bygning. Det finnes mange garasjer som ikke myndighetene vet om her i området.  Mange kommuner har forbud mot å bygge basseng. Da søker man om å få bygge åpen cisterne. Lover er visst til for å omgås.  Derfor finnes det mange åpne fliselagte cisterner med renseanlegg.

Akkurat nå er det et nytt par som er på husjakt som får hjelp fra meg. De kan være greit med en lokal til å sjekke rundt, ta bilder og få et inntrykk av eiendommer før kjøpere kommer på endelig inspeksjon. Det kan være nyttig med en "shortlist" slik at man ikke blir utslitt og halvblind etter noen hektiske dager.

Jeg har f.eks. sett på denne som ligger ikke så langt fra oss.

Trullo som er innebygd av et nyere bygg. Priset til € 120.000 Ti mål jord og uthus. Litt rar planløsning, men allikevel ganske kjekt.




Det rare er at dersom man søker på både samlesider og sidene til meglerne så er det oppgitt en pris. Men hvis man besøker meglerkontoret og ber om mer informasjon, finner megler fram til andre hus som i utgangspunktet et priset langt høyere. Trattabili er betegnelsen.Prisen er forhandlingsbar. En megler tok med med til dette som var priset dobbelt så høyt som det jeg etterspurte.

 Et digert hus som var under ombygging. Det passet ikke kjøper, det så jeg umiddelbart, men allikevel, megler trodde at et bud på halvparten av antydningen ville bli akseptert. Men selv om prisen ble halvert så gjenstod det såvidt mye arbeid både inne og ute at det ikke var aktuelt. En annen eiendom var priset til € 190,000 men megler trodde at et bud på € 90,000 kunne bli akseptert. Etter min mening var det verdt maks € 50.000 på grunn av at både vinduer og dører, El-opplegg og VVS etc måtte skiftes.
Derfor er det vanskelig eller nesten umulig å satse på internettsøk. Man må oppsøke meglere. Og når man i tillegg vet at mailer sjelden eller aldri blir besvart kan det fort by på problemer uten en kontaktperson. Det finnes hederlige unntak selvfølgelig.

Og noen selgere bruker ikke meglere i det hele tatt. Her i Italia må både kjøper og selger betale meglerhonorar og alle forsøker å spare penger. Dette huset som jeg så på var en drøm. I enden på en blindvei, ca 4 km fra Ostuni; "la citta bianca" en attraksjon blant byene omkring.

Å kalle det et hus er i grunnen feil, det var to bygninger på i alt ca 100 kvm. Ett firkantet hus med stue og kjøkken, to soverom og to bad. Begge soverom med direkte utgang i det fri. I tillegg en trullo, et lite hus med kjegleformet tak. Dette var innredet som et soverom med eget bad. Alt nyrenovert. Møblert både med nye og antikke møbler som følger med i handelen. Fem mål tomt med 54 oliventre og ni andre typer frukttrær. Litt over en million norske inkl. alle omkostninger.

Selvsagt er det ikke alt som er bra med dette prosjektet heller. Bl. annet er det ikke lagt fliser ute. Det er ikke pizzaovn og adkomstveien er ikke asfaltert de siste 600 meter.

Denne eiendommen var interessant. 12 mål jord med 100 oliventre og sikkert mange andre slags tre. I huset var det stue, kjøkken, bad og tre store soverom. I tillegg var det en trullo med tre kjegler som lett kunne bli ett, kanskje to soverom. Kanskje kunne det med tid og stunder lages et bad der også. Garasje (ikke byggemeldt) og pizzaovn var også på plass. Eierne er engelske og har bodd i huset i ca 10 år. Mannen er syk og de vil flytte til datteren som er lege og bor i Tyskland. Eiendommen bærer preg av en smule manglende vedlikehold, noe som sikker skyldes mannens sykdom, men utgangspunktet er bra. Under 950.000 norske for alt, inklusive omkostninger, møbler og utstyr.

Hva våre venner som er på husjakt ender på, tja si det.

Og dersom det blir kjøp, kommer sikkert megler med spørsmål om hvor mye min provisjon er. De setter pris på hjelp de også og blir nok litt forskrekket når jeg sier at jeg ikke skal ha noen betaling. 

Alene hjemme

Sofie har forlatt meg.  I to uker skal hun være i Stavanger. Det har vært litt av et opplegg for henne. Søndag 29. juli skulle hun dra avsted, flyet gikk 11;50 og som vanlig dro vi avgårde i relativt god tid. Vi hadde ikke kjørt lang før jeg spurte om hun hadde husket passet og fikk bekreftelse på det.
Vel framme på flyplassen var det innsjekk og passet ble lagt på skranken. Men, damen bak fant ingen billett. Sofie hadde notert billettnummeret, men etter forrige store fadese av Wideroe.no ble hun urolig. Det var ikke samsvar mellom navnet på billetten og navnet i passet! Forklaringen var enkel, hun hadde nemlig tatt med seg Livars pass og lagt sitt eget igjen hjemme.
Det er 49 km fra vårt hus til flyplassen og umulig å rekke fram og tilbake på den tid som var til rådighet. Allikevel dro jeg for å bytte pass og ved tilbakekomst klagde Sofie på oppførselen til damen i billettskranken der hun hadde forsøkt å kjøpe ny billett. Når jeg kom med passet fikk pipen en annen lyd og det ble plutselig mulig å få ny billett med samme ankomsttid som den ubrukte. Men, det kostet flesk. Sofie tok det rolig, hun sa bare at noe må man bruke pengene på og det var viktig å treffe barnebarna som avtalt. Lærdom koster. Det blir nok siste gangen hun slurver med reisedokumentasjonen.

Vi hadde kjøpt tur/returbillett samtidig og når turbilletten ikke ble brukt, ble returbilletten også kansellert. Så har vi lært det også.
Vi møtte heller ikke velvilje hos Wideroe.no når vi ba om å sjekke om returbilletten allikevel kunne benyttes. Det de kunne strekke seg til var å oppgi telefonnummeret til KLM! Billetten Sofie hadde kjøpt var med SAS og Alitalia. Amatører er vel rett betegnelse. Dere er herved advart.
Etter endel korrespondanse ble det til slutt lovet at hun skulle få tilbake flyskatten. Men det tar nok år og dag før det skjer.
Tilbaketuren skjer med AirBaltic, via Riga.

Jeg som er alene hjemme har forsåvidt nok å henge fingrene i. Francesco, en ungdom på 28 år har fått tilbud om å kalke huset mot betaling. Han ville først gjøre det gratis fordi vi var venner, men da nektet vi. Det er vårt lille bidrag til at arbeidsløs ungdom kan tjene litt penger..... Men etter kalking må uteområdet høytrykkspyles. Hver kveld etter dagens arbeid er det fram med spyleren i en time eller to.

I tillegg har suksessen med hus til Hausken medført at vi har fått henvendelse om mer hjelp fra andre. Så nå går det på meglerbesøk, omvisning og fotografering.  Samt leting etter passende objekter på nettet. Veldig kjekt.

Dette var et jeg så på i dag. 90 kvm,tre-fire soverom, to bad samt gjestetoalett og 10 mål tomt til under en million norske, det lar seg høre.

Og vel hjemkommen kunne jeg nyte vårt nykalkede hvite hus...Nesten ferdig. Bare litt småtterier rundt et par vinduer igjen.