Såvidt hjemom

Tirsdag 20. august dro jeg tilbake til Stavanger.  Imidlertid uten planer om å bli der lenge.

På turen hadde jeg fått sete lengst bak i flyet fra Roma til Amsterdam. Jeg var relativt raskt inne og når jeg kom til seterad 32 sto to flyvertinner og tok imot. Det hadde dessverre skjedd en feil og jeg måtte bytte sete til 3. rad. Det var ok for meg, jeg hadde ikke god tid i Amsterdam og raskt ut av flyet der var bare av det gode. Når jeg snudde spurte de meg om jeg ikke hadde bagasje. Min respons var "No, I travel light".  "We love you" kom det unisont tilbake. 
Alle tre fly var forsinket ut fra flyplassene, men kjørte mye av forsinkelsene inn underveis.  Hadde de ikke raska på, kunne det blitt kritisk med å nå fram fra gate til gate. 

Vel hjemme tirsdag kveld.
Onsdag var det avtale for Sofie på nyreavdelingen for kontroll. Hun hadde vært nervøs på forhånd for tenk om de nektet henne å reise. Det var ingen grunn til bekymring. Alt var som det skulle være og vel så det. 
"Kan vi bare bestille tur til våren også" spurte jeg. Det var det ingen ting i veien for og det første vi gjorde når vi kom hjem var å bestille tur i april 2020.  Oppholdet da blir nok litt lenger enn planlagt siden vi skal være der i påsken og så har vi fått muntlig invitasjon til bryllup sent i april. 

Det prioriterer vi høyt!

Ikke minst siden Eliana har vært inkludert i vår vennskapskrets i mange år og Dario også regnes inn i vår vennekrets.  







Torsdag var det tid til både tannlege og øyenlege og allerede 04.30 fredag morgen var vi på vei til Sola for å dra tilbake. 
I innsjekkingskranken kikket damen på passene, kikket opp og sa; " Livar, kjenner du meg igjen?"  Det gjorde jeg og Kari Elin hoppet opp på bagasjebåndet og ned foran skranken og ga meg en hjertelig god klem.

Ikke verst når det er 30-40 år siden jeg hadde sett henne.











Denne reisen ble litt annerledes enn når jeg dro nordover. Alle fly lettet omtrent på minuttet og landet bittelitt før ruten.  På grunn av Sofies helsesituasjon hadde hun bestilt assistanse. I København kom de med bil. Imidlertid var det to andre også som skulle transporteres. Bilen har plass til tre passasjerer og det løste vi ved at jeg tok Sofie på fanget. 

Sjåføren smilte og lo til oss og kalte oss søte. 

I Zürich kom det ingen transport, men det var kort mellom ankomst- og avgangsgate. 

Vi landet i Brindisi etter planen kl. 12.30 og Sofies koffert var nummer tre av de som kom på transportbåndet. Så det var bare å hente bilen som jeg hadde parkert tirsdag og dra rett hjem. 
Sofie satte i gang med dialyse og jeg returnerte til flyplassen for å hente Lill Karin og Gaute Auglend. De hadde hentet oss i Timoteiveien om morgenen, men deres rute var annerledes så de kom fram tre timer og vel så det senere enn oss. 
Om kvelden måtte jeg til byen for å hente dialysevæske. 45 esker med totalvekt 562 kilo skulle hentes på et apotek.  Det var så vidt det var plass i bilen.  Men det gikk og etterhvert kom alt på plass i gjesterommet. 

Vi kan ikke legge skjul på at vi nordmenn er privilegerte når det gjelder helsehjelp.

Lørdag kveld er alt som det skal være. God mat er fortært, freden og roen har senket seg i heimen. Og Sofie har tatt en liten tur med kameraet og fotografert ute i kveld.