torsdag 21. oktober 2021

Jeg blir gjenkjent

 Når jeg beveger meg rundt i Ceglie blir jeg gjenkjent.

Det begynte med en dag jeg passerte frisøren som jeg går til når jeg er her.


I døråpningen sto en mann jeg, såvidt jeg vet aldri har sett før. "Benvenuto" (velkommen tilbake) sa han. Selvsagt stoppet jeg opp og sjekket, men fortsatt, ingen gjenkjennelse. Han forsto problemet og fortalte at han bodde ikke langt fra vårt hus og hadde full kontroll på hvem vi var og når vi var der. 

Jeg var på vei for å bestille bord på Osteria Pugliese, vårt favorittspisested i byen. Vi har så dårlig telefondekning i Villa Serena at forsøk på å ringe for å bestille bord er dødfødt. Når jeg kom fram, var det stengt, men et vindu var åpent. Jeg påkalte oppmerksomhet via vinduet og en av kokkene kom ut for å sjekke. Servitørene kom også ut og jeg fortalte at jeg ville bestille bord for fire på torsdag. Svaret var at da noterer vi bord for Livar Dubland på torsdag, De visste hva jeg het uten at jeg har fortalt det.  På vei hjem kjørte jeg innom en bensinstasjon for å fylle tanken. På vei tilbake til bilen etter å ha satt inn kortet, hørte jeg navnet mitt bli ropt. (Det er ikke mange Livar i Puglia)  Det var Maurizio, som driver en trelasthandel, som ønsket meg tilbake i Ceglie.

Torsdagen kom og vi skulle dra til Osteria Pugliese. Akkurat når vi var på vei ut døren, ringte de via messenger og fortalte at det regnet i byen. Kunne vi forandre bestillingen til å sitte innendørs i stedet for ute?  Selvsagt kunne vi det. 

Men det betydde at mange som hadde bestilt bord ikke kunne få plass den kvelden. Vi blir satt pris på, prioritert og ivaretatt. 

I bakeriet der vi kjøper brød (Pane di Matera) behøver jeg ikke si hva jeg vil ha. De bare snur seg og henter brødet, pakker det inn og ber om €1,50. Det kan kanskje forandre seg, bakeriet har skiftet eiere. Den som har lever får se. 

Det samme opplever vi i Ipersisa, supermarkedet som før var PAM. AnnaLisa i kassen husker navnet og  hun bryr seg. Spør etter både meg og Sofie.  Alltid kjekt å treffe både henne og Michele, Lina, Cosimo, Nico, Maddalena og Tiziana. 

En dag kom det en bil kjørende sakte langs veien utenfor oss. Sjåføren, Domenico Venerito, var på leting etter hunden som hadde forsvunnet.   Han hadde og satt opp plakater overalt i området med etterlysing og bilder av hunden.

Domenico er gift med datteren til Maria og Pietro og har overtatt eiendommen to-tre hundre meter fra oss, etter at Pietro døde for et par år siden.

Før vi dro hjemover var jeg i byen og gikk forbi Cartolandia (butikken til Domenico) og spurte om hunden hadde kommet til rette. Det hadde den.

Dagen før vi dro tilbake til Norge kom det to syklister inn i gården hos oss. Det var Luciano (frisøren) og Domenico (hundens eier) som ville hilse på. Luciano visste hvilket område vi bodde i og Luciano visste nøyaktig.  Felles bekjentskap som nesten blir som felles venner. 

Er det rart vi trives?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Corona

Vi vet alle sammen at Italia ble hardt rammet av Covid19.  Vi vet også at vi i Norge har sluppet rimelig greit fra pandemien. Allikevel ser ...