Mat, mat og mat.

 Vi er glade i god mat. Og god mat finner vi mye av i Puglia.

Jeg har tidligere spist stinco (kalveskank) på restaurant i Grottaglie og det var en særdeles god opplevelse. Dermed tenkte jeg at det måtte være mulig å få tak i en skank og ta med hjem. Melding ble sendt til et par forskjellige slakterbutikkker og Camassa i Grottaglie kunne bekrefte at ja, de hadde stinco.  Gaute ble med på turen, han kunne også tenke seg litt av godsakene. For godsaker i kjøttveien mangler de ikke. 

Men stinco, det hadde de bare en av, så Gaute måtte finne noe annet. Slakteren kom bærende med det som så ut som en halv ku på akselen og skar av skanken. Den veide drygt tre kilo! Jeg innså at vi ikke hadde lang nok tid før hjemtur til å få spist alt og den ble dermed frosset og fikk bli med hjem i håndbagasjen. 

En annen ting vi liker godt er å lage bacalao. Da kjøper vi Filetto - saltfisk som er importert fra Norge. Nå var jeg på markedet og kjøpte med meg 3-4 kilo av det som i Norge kalles loins. Prisnivået er annerledes i Puglia. Jeg betalte € 10 pr kilo.  På Meny selges loins;

Det er nesten uforståelig at alle ledd kan tjene penger på fisken. Den skal transporteres 4-5000 km fra Nord-Norge til Puglia og allikevel koster den sjetteparten av det den koster i Norge. 

Jeg dro av skinnet og delte den i passe biter.  I håndbagasjen med den også.

Vi må passe på å få med ost også. Vi kjøper Rodez, en fransk ost der nesten all produksjon havner i Puglia. Denne gang en vellagret av slaget. Vekt, ca to kilo - i håndbagasjen med den også.

Sofie vil alltid ha med seg pizzaosten fra Galbanino. Den kommer i flere størrelser og vi kjøpte den minste på 270 gram. Fire av dem får sikkert plass i håndkofferten innimellom alt det andre. Så kan de fryses ved hjemkomst. 

En annen spise som jeg er glad i er Lardo. Det er rent svinefett som er krydret og saltet og oppbevart i marmorfat til det er speket. Litt vanskelig å få tak i, men Suma skuffet ikke. De hadde endatil lardo som var lokalt produsert og etter å ha blitt servert en liten smaksprøve havnet et større stykke i håndkofferten. Når jeg skal steke bacon eller kjøtt begynner jeg alltid med små biter lardo som avgir mye fett og etterhvert minker inn til små sprø biter med en nydelig smak.  

Vi har lov å ta med 12 kilo i håndbagasjen.  Jeg tenkte at det aldri var blitt kontrollert noen gang så jeg tok sjansen på å trille med meg 18 kilo. Det var også et par liter dialysevæske i kofferten. 

Det gikk helt greit.  Mer om det i neste innlegg.