Nest siste blogginnlegg.

 Forrige blogg hadde overskriften "Vi selger".

Å selge hus her i Italia har erfaringsmessig tatt lang tid. Vi har sett hus som har ligget til salgs i mange måneder, ja kanskje endatil år.   

Sent på ettermiddagen 7. juni kom en megler med det belgiske paret som jeg skrev om i forrige innlegg. 

Jeg tror vi trygt kan si at det var kjærlighet ved første blikk. De gikk storøyd omkring ute. Pekte og beundret planter og blomster i krukker og kar,  Og tok bilder.

Inne fortsatte det på samme måte. Noen få spørsmål, blant annet om alt de så fulgte med.  Svaret fra oss var at nei, vi ville ikke la våre personlige eiendeler stå igjen. Vi ville også ta med noen malerier og sånt, men stort sett alt de så var med i salget.  

Vi følte oss trygge på at det ble disse som skulle overta  herligheten. 

Etter bud og motbud på torsdag 9. juni  ble det stille.  

Men vi hadde bestemt oss for at vi skulle selge. Og vi har en 16 år gammel Ford C-Max,  som vi på en eller annen måte måtte bli av med. Vi har aldri solgt bil i Italia og hadde ikke begrep om hvordan den papirmøllen fungerte.  

Jeg vurderte om jeg skulle ta den til Norge, importere og selge den der. Men sjekket papirmøllen og omkostningene og slo det ifra meg. 

Jeg spurte en venn om han kunne, eller visste om noen som kunne hjelpe oss.  Svaret kom på onsdag 15. Han ville kjøpe bilen selv.  Jeg hadde sjekket prisnivået på en nettside med slikt program og foreslo den prisen. Det ble akseptert umiddelbart.  Han tar seg av papirarbeidet, betaler og lar oss beholde bilen til han kjører oss til flyplassen den 24.  Snakk om flaks. 

Tilbake til huset.

Jeg spurte megler om framdrift, men fikk til svar at vi skulle få vite mer tirsdag eller onsdag i neste uke. Altså få dager før vi reiser hjem. 

Men det var skrevet på meglerspråk. 

Jeg ville vite litt mer og spurte igjen i går 16. juni.  Da kom det et mer forståelig svar. Belgierne ville kjøpe, det som skulle skje tirsdag eller onsdag var signering av kjøpsavtalen og innbetaling av depositum.

Vi kunne slippe jubelen løs. 

Det er nesten utrolig at et hussalg kan gå så fort her i Italia. Nå skal vi til Notaio (Notarius publicus) på tirsdag slik at jeg kan få registrert fullmakt til å kunne signere selve skjøtet alene. 

Signeringen av skjøtet tar tid, så jeg må tilbake en gang på et tidspunkt. Det kan ta måneder, med det gjør ikke noe.   

I grunnen gjenstår det bare å ønske de nye eiere lykke til og håpe de får det like kjekt som vi har hatt det. Vi sitter igjen med gode minner.