Retthaveri - skjorter

Retthaveri  er noe som kommer med alderen. På min vei til Ceglie i dag oppdaget jeg et ihjelkjørt dyr i veibanen. Iflg. nettsider som har blitt konsultert er dette et dyr som ikke lever i den delen av Italia hvor jeg befinner meg. Personlig tror jeg det er en mår som har møtt sitt endeligt i møtet med en bil.

Men, jeg kan ta feil. Det minner meg forøvrig om en skoleklasse på Jæren som i sin tid hatt fått ny frøken fra Østlandet.  Hun viste en plansje av en fugl og fortalte at det var en "ful". Til heftige protester fra en liten gutt som påsto at det var en foggel.  Frøken sto på sitt, dette var en "ful" og gutten måtte gi seg, men uttalte at " dæ va jaffal grævligt likt en foggel"

Nødvendige skritt er nå tatt.

Fagfolk er konsultert og resultatet avventes.


Det var retthaveriet.



Nå over til skjorter.

Forrige gang jeg var i Puglia gikk jeg som vanlig, en tur i gatene i Ceglie Messapica. Jeg oppdaget et lite skilt på en vegg som fortalte at her holdt Sartoria Turrisi til, En bedrift som skreddersydde skjorter. De hadde endatil nettside må vite. En nettside som på daværende tidspunkt ikke fungerte. De var også på Facebook og der hadde de bilder av skjortene de sydde - i 2013.
Selv om bildene er tre år gamle, ser skjortene interessante ut og jeg gikk innom for en samtale om muligheten for å få sydd noen før jeg dro tilbake den 5. juli. Første respons var at nå var levering ca slutten på juli. Men når jeg forklarte at det var umulig for meg, laget de en spesialavtale.
Mål ble tatt, farger og utforming bestemt og  jeg ga beskjed om at på gunn av kroppsform så var "slim fit" utelukket. Nei, det forsto de og skulle gi tilbakemelding når skjortene var klar for levering.
Så hørte jeg ikke mer. Nå nærmer det seg avreise og jeg tenkte at siden de ikke hadde kontaktet meg, fikk jeg kontakte dem. Når jeg allikevel måtte til byen for litt handling, stakk jeg innom. Nei, de var dessverre ikke ferdige. Kom igjen kl. 16.  Det gjorde jeg og kunne fornøyd motta fire nye skreddersydde skjorter. Utført helt etter avtale.
Hjemme var jeg ikke sen med å flenge av med den skjorten jeg hadde på meg for å prøve en av de nye. OM jeg ble fornøyd!!!  Nå henger den ene av dem klar til å bli tatt på når hjemreisen starter på tirsdag. Jeg reiser med stil!

Bildene er ikke av skjortene som jeg kjøpte, men fra Facebooksiden til firmaet.
Prisen?
Atskillig  rimeligere enn fullpris på tilsvarende toppkvalitet hos Dressmann.

(Prisene på nettsiden er ikke de samme som de tar ved personlig frammøte)

Jeg har kjøpt skreddersydde skjorter her i Puglia før. Det var mye mer bry med den prosessen og i år måtte de kasseres på grun av at de var sydde for snaue i utgangspuktet.  Det var det der med "slim fit".
Prisen da i 2011 var litt dyrere enn hva de kostet i år.  I tillegg  er de siste kortreist. Bare velstand.

Alene hjemme - igjen

Men bare for noen få dager.

Anna, Lucas, Silje og Tom dro tilbake til Norge i dag. Glade og lykkelige over å ha hatt et kjekt besøk. Varmt og godt hver eneste dag, varmt vann i bassenget, fyr i uteovnen om kvelden.

Fyring har vært Lucas sitt ansvar. I år som i fjor. Det var så viktig at han helst ikke ville gå ut og spise om kveldene. Og så viktig at han lærte opp Anna også. Det kunne jo hende hun kom hit uten at han var med.

I forrige innlegg skrevv jeg om besøk i zoosafari. Vi har et rikt dyreliv nærmere huset også.
Dyredød i trafikken er også noe som hender. Slik som her, på vei til byen oppdaget vi denne krabaten som hadde måtte bøte med livet i nærkontakt med en bil. (Heldigvis ikke vår)

Biscia kalles typen, på norsk; grønn piskeslange.
Vi foretok noen målinger basert på bildet og kom til at den nok var omkring 140 cm lang.  De finnes overalt, men er ikke giftige.

Vi har også sett rev som krysset veien foran bilen vår. Til stor fornøyelse for Lucas som også fikk et glimt av den en gang.
Den besøker oss i gårdsrommet også for å sjekke om det er noen spiselige rester etter barna. Men disse besøkene skjer om natten når alle sover.










Når man er hos morfar kan det være greit å holde det litt i orden. I alla fall av og til.

Så er det også "minste føre" når været er slik at påkledningen kan være minimal.

Vi fikk også tid til å besøke Grotte di Montevicoli.  Det har vært litt av en prosess å få tilgang. Ceglie har eget turistkontor. Det har blitt besøkt to ganger i år. April og nå i juni. Med spørsmål om når grotten er åpnet. De visste ikke, heller ikke hvem som kunne vite og hvordan man skulle kunne få tak i noen som visste.
Facebook ble redningen. Grotten har egen FB side og der sto åpningstidene. Glad og lykkelig dro jeg avgårde for å sjekke før gjestene ankom. Bomtur.
På skuret merket bigglettiera stod det et telefonnummer som kunne ringes. Det virket ikke. SMS ble sendt, men det var resultatløst.
Via Facebook ble det sendt spørsmål og etter en tid kom det tilbakemelding om at vi kunne ringe det oppgitte nummeret mellom kl. 11 og 12:30.
Når jeg endelig kom fram i telefonen kunne jeg få en avtale på lørdag 25. juni kl. 15:00.
Moroa var ikke slutt...... Jeg spurte Geir om han hadde lyst til å bli med. Det hadde han og skulle møte hjemme hos oss i god tid. Når det nærmet seg avreise var ingen Geir dukket opp. Vi måtte bare dra uten dem.
Vi forsøkte å ringe til dem. Syv ganger uten resultat. Mobildekningen  er nemlig særdeles variabel i Puglia. Til slutt ringte Geir tilbake og fortalte at han ikke fant fram og nå stod ved Cimiterioen og ville vite hva han skulle gjøre. Vi måtte si fra oss omvisningen, heldigvis var det andre kunder også og guiden lovte oss ny tur når Geir var kommet. Jeg dro avgårde til Cimiterio og hentet dem. Dermed fikk vi endelig omvisning, den tredje den dagen.
Til slutt skulle det betales; € 2 pr person. Jeg hadde betalt for oss, men Geir hadde glemt å ta med penger. Jeg skulle legge ut for ham, men guiden kunne ikke veksle min € 50-seddel.

Dermed ble det gratis for Geir og hans to kumpaner. 

På vei gjennom Ceglie etter en pizzakveld på onsdag oppdaget Lucas at guiden også gikk i gaten. Ny kontakt og Geir forsøkte å få betale sin gjeld. Men nei, forslaget ble ikke akseptert.

Grotte di Montevicoli er ikke stor så besøket tar ikke lang tid. Det finnes større og langt mer spektakulære grotter andre steder i Italia og verden ellers. Men vi kan sitere en ukjent sjømann, "de har ikke noe som jeg ikke har hjemme, men de har det her"

Torsdag var besøket over. 

Ti dager har morfar fått oppleve to små barnebarn på forskjellige utviklingstrinn i livet. Lille Anna som hver dag får ett nytt ord eller to i vokabularet, Lucas som har fylt ni, er full av vitebegjærlighet og refleksjoner.  

Når han var tre år og på vei tilbake til flyplassen for å dra til Norge sa han; "Sol, varme og lite regn, det betyr frihet" Nivået på refleksjonene er blitt endret, men når jeg siterte en uttalelse fra ham på Facebook var det en venn som kommenterte; det er håp for poden!

Det har vært gode dager. 

Statistikk og mat

Statistikk, tall og sånt kan være kjekt.

Mange av oss, kanskje de alle fleste er glade i mat. Vi spiser for å leve.
I Italia er det ikke slik, der lever de for å spise kan det se ut som.

Derfor har jeg lyst å se litt på statistikk.

Jeg vil bruke Tripadvisor som grunnlag.

I Stavanger er det 185 spisesteder som er rangert på Tripadvisor.  Da regnes absolutt alle, små som store. Fra Take-away til de fineste og dyreste.
Stavanger har et innbyggertall på ca 132.000 noe som gir ca 713 innbyggere pr. spisested.

I Ceglie Messapica er det 60 spisesteder som er rangert på Tripadvisor. Med et innbyggertall på 21,000 blir det 350 innbyggere pr. spisested.

Så går vi ett skritt videre i Rogaland:
Vi tar med Sandes, Sola og Randaberg også. Da kommer vi opp i ca 243.000 innbyggere og 277 spisesteder.  Det blir 877 innbyggere pr. spisested.

I Puglia tar vi med nabobyene til Ceglie Messapica; Ostuni, Villa Castelli, San Michele Salentino og Grottaglie. Disse ligger omtrent med samme innbyrdes distanse som de vi sammenligner med i Matfylket Rogaland.
Her er det 299 spisesteder fordelt på 93000 innbyggere. Da kommer vi ned i 308 innbyggere pr. spisested.

Bildene er fra restauranter og Osterier i og rundt Ceglie Messapica. Bare for å illustrere hvordan maten presenteres.

Kjekt med barnebarn på besøk.

Barnebarn er en bonus. I tillegg å få dem på besøk et sted der det er sommer og varmt er en ekstra bonus - for dem.

Det gikk litt tid før Anna syntes at basseng var kjekt. Lucas for sin del var i vannet før det var gått en time etter ankomst.

Pizza på pizzeria om kvelden er også kjekt. Vi har funnet et nytt sted som serverer pizza med fløte på. Det falt i smak hos alle, både store og små. Beste pizza jeg har smakt var tonen hos dem som har stemmerett.
Prisnivået er også særdeles behagelig.
Fire pizze, vann, brus og (øl til meg) € 25,50 (NOK 240) lar seg høre.
(omtrent 900- 1000 kroner for nesten samme meny i Norge, men her smaker det bedre)

Fredag var det Fasano og Zoosafari som sto på planen.
Lucas har vært der før, men for Anna og Tom var dette første gang. Om det var kjekt? Det var gledeshyl fra den lille når stor giraffer stakk tungen inn i bilen og fik brødrester. Sebraer, dådyr

løver, tigre, elefanter, bjørner, neshorn, flodhest og kameler.+++... alt var like kjekt.


Samt en diger is som vi voksne lurer på hvor hun finner plass til.

Minuset er at morfar ikke er helt i form. Kanskje er det væskemangel, kanskje mineralmangel?
I alle fall måtte jeg legge meg nedpå litt i bilen mens de andre utforsket lekeland.

Hukommelse er noe herk - og andre betraktninger.

Hukommelse er noe herk. I alle fall når den ikke virker som den skal.  Når jeg var her i mars sådde jeg noen frø i en potte og la dryppvanning på.

Når jeg nå kom tilbake hadde det spirt og så ut til å trives som bare det.
Jeg visste godt hva det var jeg sådde. Problemet er at jeg visste det i mars, men jeg vet det ikke nå.

Nå er de flyttet til en ny vokseplass som vart ledig.

De fikk følge av et lite kastanjetre som også har brukt april og mai til å vokse seg til. Det var en del kastanjenøtter under treet på nordsiden av huset. Det har nok vært venner og naboer som har plukket i høst, men siden treet er så stort får de slett ikke tak i alle nøttene.

Potten ble ledig etter at en busk nær porten avgikk med døden i løpet av siste år. For å erstatte den tok jeg en rosmarin som hadde etablert seg fra en stikling stukket ned i pottejorden for et par år siden.

Når jorden så i tillegg fikk resten av vannet i bassenget skulle forholdene ligge godt tilrette for at rosmarinbusken overlever på sitt nye hjemsted.

I en annen potte har det dukket opp to tomatplanter. Hvordan de har kommet dit vet jeg ikke, men de blomstrer i alle fall og kanskje blir de spiselige før jeg drar tilbake til min kjære Sofie.

For et par år siden fikk vi også et par rotskudd av pasjonsfrukt fra vår gode nabo Mimmo,
En av dem har slått til riktig så bra.

Men før hjemreisen skjer kommer lille Anna og ikke fullt så lille Lucas på besøk.
Når de var her i fjor ble Anna veldig glad i aprikos. Det ble spist såpass at det gikk ut over fordøyelsen til slutt.

Etterpå ble det fortalt at hun skapte oppstandelse i alle butikker i Stavanger der det ble solgt aprikos. Men når hun fikk smake dem, ble de spyttet ut. Smaken var feil i forhold til frukten hos morfar. Heldigvis ser det ut som om treet bærer nok til at hun skal få nok i år også.

 For Lucas er det nok bassenget som er det viktigste slik det har vært i alle år.

Tilbake - attende - tornato

Nedtellingen er ferdig, jeg er tilbake i Villa Serena. Etter utallige (i alle fall to) oppfordringer må jeg blogge allerede etter et døgn.

Kari og Ola Bremnes sang i sin tid at "Det skal bo folk i husan" I to måneder har det ikke gjort det her.
Det synes. Ikke minst ute der det er mold underst. Graset står meterhøyt og skjuler nyttevekster i grønnsakhagen og gjør det vanskelig å ferdes alle steder.

Bilen var det nesten vanskelig å se, den var aldeles nedstøvet og kamuflasjefarget.
Grunnen kan være at det har regnet i mitt fravær. Regn avløst av  tørke og vind er en kombinasjon som skitner til.

Før jeg dro koblet jeg til tidsstyrt dryppvanning til alle potter og kar. Det har vært en suksess. Stort sett har alt overlevd selv om den potten som stod sist nok har fått litt for lite vann. Den overlever nok, men blir ikke så praktfull som i fjor.

Nå skal mange potter flyttes og justeres slik at synet blir optimalt.

Det er nok å henge fingrene i, både ute og inne. Heldigvis er ikke varmen påtrengende, bare  25 i dag,

Jeg begynte forsiktig med dra til byen å få vasket bilen utvendig. Men de holdt på med jobben gikk jeg til bakeren og fikk kjøpt brød, samt innom til skredderen (de er ikke flinke å oppdatere nettsiden sin) og fikk tatt mål til fire nye skjorter.

Det et par måneders leveringstid på grunn av stor pågang akkurat nå, men jeg fikk forklart at jeg dro tilbake til Norge den 5. juli. Da løste leveringsproblemet seg.
Pris? Ca 2/3 av hva man får kjøpt skjorter for hos Dressmann i Norge.


Etter bilvask ble det besøk hos frisøren. Jeg og Geir bruker samme frisør, men jeg har ikke samme opplevelse som han. Geir påstår nemlig at han har mer hår etter besøket enn før.

Det ble også tid til en snartur til Grottaglie. Keramikken som ble tatt med hjem forrige gang falt i smak og supplering ble bestilt. Jeg måtte selvsagt innom Macelleria al Cavallino for innkjøp av noen koteletter til å ha på grillen. I Grottaglie er det minst to slaktere som bare selger hestekjøtt.

En liten pensiero til våre venner Cira og Francesco ble overlevert før hjemturen startet. Innom Bufano i Villa Castelli der det ble kjøpt flere kjøkkenkniver* som skal hjem til Norge, før sluttstrek ble satt med pizza i La Locanda i Ceglie Messapica. Forøvrig første gang jeg har spist pizza med sjømat.

* Kjøkkenkniver er kanskje et galt begrep for disse knivene. I Norge ville vi kanskje kalt dem biffkniver. Her i Italia brukes de til alt mulig på kjøkken; brødkniv, påleggskniv. vanlig bordkniv etc. De ser kanskje simple ut, men det mangler ikke kvalitet. I alle fall ikke på de som koster mest her. 

Prisen er ca € 7 for seks kniver. De er merket med Kaimano og er produsert av et datterselskap av Fiskars. 

Påskelunch

Dette blogginnlegget handler om mat. Kun mat!

Her i denne delen av verden er lunchen første påskedag en viktig begivenhet. Alle spisesteder med respekt for seg selv har egen meny med fast pris for akkurat denne dagen. Menyen og prisen inkluderer alt. All mat, alle drikkevarer og all service.

I år hadde vi syv, Terje og Målfrid, Gaute og Lill Karin, Geir og Anne Marie, pluss undertegnede diskutert om hvilket sted vi skulle dra til og havnet til slutt på at vi ville til Ristorante Antimo, et vakkert sted litt ute på landet utenfor Ceglie.

Vi ankom litt før kl. 13 og drev litt utenfor bygningene, nippet til litt spumante og slappet av før det store slaget.
Kikket litt omkring og oppdaget at stedet endatil hadde eget kapell.

Det er vakkert her, gamle steinbygninger omgitt av velstelt uteområde.Etterhvert trakk vi inn og fikk presentert menyen. Siden vi var utlendinger hadde de håndskrevet meny på engelsk for oss. 

Selvsagt ble det servert brød helt til å begynne med. Flere sorter, blant annet et bakverk med chili. 

Vi startet med en salat. Som Antimo beskrev slik: Insalata, pomodorini, uova di quaglia, gamberi,Caciocavallo, Capocollo, mela verde, fragole, cotto di fichi.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har smakt noe så godt innen begrepet salat.   Offisielt kalte de den for Terramora insalata. Her var det salatblader, vaktelegg, baconbiter, jordbær, sprøstekt sopp og reker. Det hele smaksatt med innkokt saus av fiken!   Man skulle tro at slik blanding ville smake rart, men det smakte himmelsk. Smaksløkene slo krøll på seg.

  

Jeg trodde ikke det gikk an å blande slike ingredienser i utgangspunktet.  Men det gjorde det. 

Neste rett var "Mousse ai carciofi, con crema di piselli e carciofi fritti" Mousse av artisjokk med følge av erter og sprøstekte artisjokkblader.

Deretter fulgte "Risotto al peperone arrostito, lattuga e taleggio di masseria" Risotto med stekt paprika, strimlet salat og taleggio (ost) 

Så fulgte de opp med "Tagliatelle multicolori, con vongole, seppie e asparagi o barba dei frati"

Tagliatelle (pasta) med tre farger, med hjertemuslinger og salturt.

Nå begynte det å butte imot. Vi var stort sett mette og kunne sluttet av nå.  Men, det var langt igjen til slutten. Vi var bare ferdige med primi piatti!

Nå var det tid for il secondo som startet med "Coda di rospo alla pancetta e purea di fave" Breiflabbfilet med bacon og bønnepure. 

Som ble fulgt av "Cosciotto di Agnello al forno con patate e cipolla di Acquaviva" - Lammelår med bakt potet og løk fra Acquaviva.   

Endelig gikk det mot slutten. Nå var det bare desserten igjen. I all beskjedenhet hadde de kalt vidunderet Tortino Pasquale. Vi lot oss imponere - igjen. 

Det var ikke ganske sant, Helt til slutt - ut i solskinnet for en kopp kaffe og et glass av husets beste. 

Ikke for det, drikkevarene vi fikk til maten; 

Vino bianco: Verdeca Cantina Sarolo

Rosso: Sussumaniello Cantina Sarolo 

smakte også utmerket. Kortreist i alle fall for min del, 

cantinaen ligger ca 5 km fra huset vårt. 

Nu siste reis meg forestår...

Overskriften henviser til en salme skrevet av Wergeland. Uten at vi står for annet enn overskriften. 

Til saken; 

Vi har bestemt oss for å selge APE'n.  Det har vært moro, men vi innser at nytteverdien ikke kommer opp mot den økonomiske belastning det er å ha et slikt kjøretøy. 

Hvert annet år må den også på EU-kontroll og hvert år må det betales forsikring.  EU-kontollen koster omtreng € 65, men forsikringen koster € 250!

Først ble den annonsert på Subito.it, en slags italiensk "Finn.no". Annonseutforming med hjelp av gode venner, gode bilder og hyggelig pris skulle sikre hurtig avsetning. Trodde vi. 

Det kom en respons fra en mann som ville bytte i en Fiat 126  eller en Vespa 125. 

Jeg avslo begge alternativer. 126,en var en avløser av den gamle Fiat 500 i 1972. Jeg gadd ikke finne ut mer, det var ikke for å få et nytt kjøretøy det gamle ble solgt. 

Torsdag var vi i lag med flere andre nordmenn og spiste på  La Taverna di Pascalone i Latiano. Dette er gode venner av Geir og Anne Marie så vi har god kontakt med eierne. I løpet av samtalen kom drøset inn på at jeg hadde en APE til salgs. Meggi (kona til Pascalone) visste da om en mulig kjøper og ringte umiddelbart.  Jo, det hørtes interessant ut, jeg overtok samtalen og lovet mer informasjon med bilder via mail så fort som mulig 

Som sagt så gjort, fredag formiddag fikk jeg en mail avgårde til Jean og Linda, et belgisk par som bor i Latiano. Lørdag morgen kom svar at de ville kjøpe men jeg måtte levere i Latiano i dag, de dro til Belgia i morgen.   

Her gjaldt det om å smi mens jernet var varmt. Frokost i en fei før jeg dro på meg Hå-bunad og skulle avgårde. Men det var plent umulig å få startet APE'n. Gode venner ble kontaktet og forespurt om mulighet til skyvehjelp.  Positivt svar medførte skyvehjelp. Etter noen titalls meter ropte Gaute og spurte om jeg hadde åpnet bensinkranen. Pinligt. Med store bokstaver!

På med bunaden igjen og avgårde. 

Det gikk som en drøm. I fem kilometer, så døde motoren nesten helt. Men kom seg, hostet og dro ivei igjen. Etter nye tre-fire kilometer var det ny nær døden opplevelse. Jeg skulle kjøre over tre mil og begynte å bli bekymret.

Jeg forsto etterhvert at det var noe galt med bensintilførselen for den startet når den hadde stått et par minutter. Slik fortsatte det med kortere og kortere avstand mellom stoppene og lenger og lenger pause for hviling. Når jeg kom opp mot hovedveien mellom San Michele og Latiano var det helt slutt og jeg spurte Geir om slep. Han kom og vi ble enige om å dra inn til bilverksted i San Michele. 

De hadde ikke tid, det var for travelt, men jeg ba nesten på mine knær og etterhvert sjekket de opp forgasser og bensinfilter. Filteret var nesten helt tett. De renset og satte sammen igjen. 

Videre gikk det nesten en kilometer før det var stopp igjen. Tilbake til verksted, men da fikk jeg beskjed om å vente til tirsdag. De hadde ingen mulighet til å gjøre mer i dag.

Da fungerte APE'n sånn noenlunde og vi forsøkte å komme oss til Latiano. Det gikk med en pause, men motoren stoppet noen ganger men startet igjen før det var hel stopp med rullingen. En gang stoppet den helt og lot seg ikke starte. Jeg ventet litt og løp den i gang og det gikk. Så kjørte jeg med lite gasspådrag og kom fram til kjøperen.  

Han var ikke hjemme og vi forsøkte å ringe. Kom til telefonsvarer. Geir hadde et annet nummer og jeg forsøkte det. Jeg oppdaget at det gikk til fasttelefon og gikk bort til ytterdøren for å høre om det ringte inne. Da oppdaget jeg at det var en dame innenfor. Hun hadde ikke hørt at jeg banket på første gang for hun støvsuget. 

Det var Linda, Jeans kone. Han var og handlet.

Vi forsto snart hvorfor APEn hadde falt i smak. Det var firfisler overalt - kunstige altså. Bilder, malerier, sementavstøpninger etc. Det var tydelig at han var hektet på fisler.

Til slutt kom han hjem og fikk en gjennomgang av APE's finurligheter. Pluss en liten prøvetur. Jeg fortalte om problemene og sa at han kunne få den for 100 € mindre enn det den var opprinnelig avertert for på Subito på grunn av at den måtte på service for å virke som forventet. 

Kontrakt ble skrevet og nøkler overlevert. Sofie må antakelig  signere noen dokumenter men vi ble enige om  i så fall skulle det skje etter 5. april når jeg er tilbake i Norge.

Han var så stupforelsket i APE'n at han godtok alle ting og betalte med et salig smil. Hvordan han i ettertid skal få den omregistrert og forsikret er heldigvis ikke vårt problem.  Belgia er jo med i EU så kanskje er det lettere for dem. 

De hadde en sønn som fylte år 16. august og skulle feire i Latiano så APE'n skulle være en overraskelse til ham. 

Nå er APE'n plassert i sitt nye hjem.

Takk for alle gleder og gode opplevelser. 

Det har kostet en del, men har vært verdt alle €€€€.

Vedaskog? Nei ikke akkurat

I fjor var jeg mye alene her i Villa Serena. Og det er en ting jeg ikke gjør når jeg er alene og det der trefelling.
Dermed var det relativt lite ved på lager når jeg kom tilbake nå i begynnelsen av mars. Med temperaturer som en sen norsk vår, må det fyres på en eller annen måte. Vi har to varmepumper, en i stuen og en på soverommet. Men å kjøre på strøm når man har vedovn blir liksom ikke det samme.

Når stabelen hadde minket faretruende tok jeg derfor en tur opp til Franco, samme person som vi kjøper vann fra. Om vinteren er det lite vannkjøring og da driver de på med vedhogst i stedet.

Franco var ikke hjemme og jeg kjørte derfor opp til der hvor sønnen Orazio har travhester. Eller mer riktig; hadde travere. Stallen var jevnet med jorden og ingen hester var å se.
Dette er på baksiden av bygningene og når jeg returnerte stod det en gammel kone, mor til Franco og matet hunden som sto - som vanlig her, i en kort kjetting foran hundehuset. Jeg hilste og spurte etter Orazio. Nei, han var ikke her, men Franco var til stede. Bare kom inn var beskjeden.
Inn det bar i et lite hus med ett rom, avdelt med noe som så ut som gamle lakener slik at det ble to rom. Ett vaklevorent kjøkkenbord og to stoler, et gammelt kjøleskap og en komfyr var innredningen. Om jeg ville ha kaffe? Jo, det kunne smakt med en dråpe på formiddagen.
Etterhvert kom Franco - eller Franca som hun kalte ham på sin dialekt.  Når gamle folk her ute på landet snakker sin dialekt er det bare å lukke ørene og ikke engang prøve å forstå. Det er såvidt det er dialekt, det er nok rettere å kalle det et eget språk.

Det ble en smule "smalltalk" selv om gamlemor, som sikkert var nesten 90, var vanskelig å forstå. Hun fortalte bl.annet at hun hadde ni barn. På spørsmål om hvor de hadde hatt plass til ni i dette rommet, ble det under latter forklart at de hadde et større hus også, som de ikke brukte nå lenger når hun var alene.

Jeg fikk til slutt framført mitt ærende; muligheten for kjøp av ved. Jo, Franco kunne ordne det. Spørsmålet om pris og mengde ble avgjort og jeg fikk forklart at veden var quercia. Jeg dro fram mobiltelefonen for å få Franco til å skrive inn vedsorten i oversettingsprogrammet, men jeg forsto at skriving og Franco ikke var kompatible størrelser. Jeg forsøkte andre veien og skreiv inn eik og fikk treff.
Jeg kommer i kveld var beskjeden jeg fikk før jeg dro hjem igjen. Kvelden både kom og gikk, men i dag formiddag litt før ni kom han med hjullasteren full med eikeved. Lasteren kommer ikke inn i porten så lasset ble tippet så langt det var mulig å komme med skuffa.

Ved av forskjellig dimensjon og lengde. Jeg så snart at alt måtte kappes og noe kløyves..

Her var det bare å dra fram trillebåra og få lasset flyttet nærmere vedstabelen.

Det be ti turer.







Fram med vedkløyver og motorsag og i løpet av dagen var mesteparten på plass og det var igjen mulig å komme ut og inn på eiendommen.

Litt soping så var alt som før.






Min bekymring om veden kanskje ikke var tørr nok ble gjort til skamme.
Tyngden kom nok av at det var tettvokst eik og ikke at den var spesielt fuktig.

I kveld kunne jeg gå ut og fotografere en nesten ferdig jobb. 

BILFORSIKRING

Siden vi kjøpte bil i 2011 har vi hatt den forsikret hos Italsure/Clements/AIG. Det var dyrt sett i forhold til norske priser, men veldig rimelig i forhold til hva italienske forsikringselskap krevde på den tiden. Norsk bonusbekreftelse lo de bare av og prisen kunne være opp til tredjeparten av verdien på bilen - for kun ansvarsforsikring!
Når Geir ville kjøpe bil, kunne han ikke få den registrert siden han ikke har oppholdstillatelse, noe som vi har.
Derfor ble bilen registrert i mitt navn og forsikringen ordnet via samme selskap. 20. oktober kom Geir ut for et uhell og bilen ble etterhvert knokset. 9. mars tikket oppgjøret inn på min konto og ble videresendt til Geir.
22. mars skulle min bilforsikring fornyes. Jeg etterlyste kravet og etter en tid fikk jeg tilbakemelding på at de ikke lenger opererte i Italia. Jeg hadde fått et lite forvarsel, men da med beskjed om at de arbeidet med saken og at jeg dermed skulle forholde meg i ro. Selve den offentlige beskjed om nedleggelse kom en uke før utløpet av forsikringen!

Nå måtte jeg ut å kjøpe forsikring hos et lokalt selskap. Jeg håpet og trodde det skulle gå greit, i alle fall så det slik ut når jeg søkte etter tilbud på nettet. Faktisk så det ut som det selskapet vi har forsikret APE'n i kommer ut med rimeligste alternativ. Men, det nyttet ikke mye. Når jeg møtte opp og viste dem tilbudet jeg hadde fått på nettet, fikk jeg beskjed om at de ikke fant mitt nåværende selskap i sine systemer. De var tydeligvis ikke interessert i å gi meg et tilbud overhodet.
Måtte bare dra derfra med blanke ark igjen

Neste skritt ble å søke på nett igjen. Fant da et selskap; Prima.it som så ut til å kunne bli et alternativ. € 100 dyrere enn Sara som ikke ville ha meg, men ......
de er ikke lette å forstå. Det kom etterhvert tilbakemelding om at de ville ha endel dokumenter tilsendt. Noe de fikk.
Blant annet skaffet jeg meg en ny bonusbekreftelse fra Sparebank1 Forsikring. Der tro Solveig Maria Könz til og ordnet en bekreftelse i løpet av minutter. Om det virker er en annen sak.
Men, kom det noe mer fra Prima.it. Navnet skulle tilsi det, men de levde ikke opp til navnet.
Neste selskap; Quixo.it. Samme sak her, alt så bra ut, det var bare å betale. Stopp igjen. Betalingen ble ikke godkjent, det måtte ventes på respons fra dem først. Iflg. SMS'er skulle det komme respons i løpet av timer.
"Timer" er et tøyelig begrep i Italia i hvert fall.  Etter 36 slike ba jeg om hjelp fra Maurizio, naboens svigersønn. Han lå hjemme og var syk, men skulle forsøke å kontakte sin agent.  Mens han jobbet med det, kom jeg på at jeg ville snakke med firmaet der jeg hadde kjøpt bilen i sin tid. Satte Maurizio på vent og dro til Ceglie. Og fikk forsåvidt hjelp.
Der ble jeg henvist til Generali i Francavilla Fontana. Når jeg kom dit ventet de meg og selvsagt ville de hjelpe.
Dokumenter ble ordnet, kredittkort dratt og forsikringen var i orden.

Det var mye dyrere enn både Prima og Quixo. Men, de kunne fryse prisen når jeg dro til Norge. Dermed får jeg to år for prisen av ett og plutselig var de billigst.

Nå kan jeg slappe av, Fire dager før den gamle forsikringen utgår.

Som en liten kuriositet; jeg skal få installert en "svart boks" i bilen. Det er historikk på hastighet og kjørestil og skal etter sigende hindre arrangerte ulykker. Noe som igjen koster både forsikringselskap og samfunnet store summer. Forøvrig er installering gratis og allerede når forsikringen avtales får man rabatt.

Siden vi er inne på Italia og biler. Kos dere med videoer av Fiat S76. 1911 modell med 28,5 liters firesylindret motor.

Det var en tilskuer nylig som fortalte om å bli fysisk slått overende og svidde øyenbryn når den rullet sakte forbi..