Det lyser i stille grender......

Tidlig i sommer hadde vi besøk av den sorten vi ikke liker. Noen hadde forsynt seg med de gamle solcellelysene vi hadde montert på muren. De var gamle og lyste så lite at utskifting var planlagt til høsten. Det er til pass for tyvene at de stjeler noe som nesten ikke virker. Vi få håpe de har mye arbeid med montering før de oppdager at neste år er det ikke mer lys igjen.
Men, lys vil vi ha og etter litt om og men bestemte vi oss for å droppe solceller og heller gå for 220V anlegg. Bufano i Villa Castelli ble besøkt og der fant vi pene lys i rustfritt stål som ble montert. På baksiden av muren brukte jeg vinkelsliperen for å frese et spor til ledningen. Lys ble montert, ledninger strukket og koblet i boksen ved porten, der portlyset også får sin strøm. Etter montering ble strømmen slått på - ikke lys. Måleverktøyet viste at det var strøm så hvorfor ikke lys??? Til slutt kom løsningen - tidligere var det montert elektrisk lås på porten og det var de ledninger jeg hadde koblet meg inn på. 12 volts anlegg. Ny kobling gjorde at lys kom over land.

Gleden var stor, men nå husket jeg at jeg tidligere hadde forsøkt med skumringsrele på samme sted uten å få det til. Releet ble funnet fram igjen og etter mye plunder og heft virket det også. Så nå slår lyset seg på når det mørkner og lyser i ca fire timer før det slukkes.  Gleden var igjen stor.

Ulempen er at det i grunnen  lyser alt for mye med de pærene jeg fikk med. Løsningen ble bestilling av 2W LED-pærer fra Dealextreme.com. Vi får se hvordan det ser ut når de kommer.

Sporet til ledningene måtte lukkes og der ble det brukt samme stoff som vi brukte til å pusse muren utvendig mot veien. Jeg hadde ca 20 kilo igjen og prosjektet ble igangsatt. Med hell.  Men, når det var gjort ble det en hvit stripe øverst på muren. Resten av muren måtte behandles også. Flere blandinger ble forsøkt, 1 del kalk og 1 del pussblanding, 2 deler pussblanding og 1 del kalk og til slutt ren pussblanding.  Det siste ble penest.  Når forsøkene var vel unnagjort ble det enda klarere at den delen av muren som er synlig fra innkjørselen bør behandles. Arbeidet ble igangsatt, etterhvert ble mer puss innkjøpt og tirsdag ettermiddag kunne ryggen rettes og resultatet beundres.

Fordelen er at her i Italia kan man kjøpe det nødvendige som pulver som bare skal tilsettes vann. I dette tilfellet en blanding av kalk og sement. Etter påføring og bittelitt tørking vaskes det over med kalkkost for å jevne ut striper etter mureskjeen og resultatet blir bra.

Ulempen er at nå synes forskjellen mellom de forskjellige murene godt.  Resten må også pusses.  Det er å håpe på at det blir litt kjøligere slik at arbeidet kan gjøres uten parasoll og med brillene på.

Dette arbeidet tar tid. Lang tid. Jeg klarer ikke å jobbe lenge om gangen, selv om klimaet gjør at leddgikten ikke gir store plager.

Det var godt etterpå å kunne gjøre som Sofie gjorde tidligere på dagen;


I hagen og rundt omkring gror og vokser det. Alt som er gammelt overlever. Mandel ligger til tørk i solen, det samme gjør fiken. Fiken deles nesten i to før de legges til soltørking. De skal visstnok inn i stekeovnen en liten tur for siste tørking før det legges en mandel inni og halvdelene lukkes sammen.

Vi får se etterhvert om det blir suksess. Vi forsøkte i fjor men da ble det ikke godt resultat. I år bruker vi fiken fra andre trær. De smaker forskjellig etter hvilken type tre det er. Ett tre bærer to ganger. Første gang noen digre frukter som kalles fieroni. De kan bli ett hekto hver!
De andre trærne er sikkert "selvaggio" - ville. De har mer av den fikensmaken vi er vant til.
Vi gir vekk så mye vi kan, både egg og fiken, men allikevel blir det mye fiken til hønene og hanen (Bøgvald).

Bøgvald setter stor pris på fiken. Det er den eneste gangen vi ser at han spiser uten å rope på hønene for å fortelle at det er godteri å få tak i.

Potter og kar krever vanning. Og når de får vann blir det overflod.  Det er en fryd.





Søndag var vi igjen invitert til lamiaen til Francesco og Cira. Da sier vi sjelden og aldri nei. Denne gangen hadde vi bestemt oss for å holde ut litt lenger enn vanlig og ikke bare stikke hjem når vi følte oss trette.

Det ble en spesiell kveld. Når vi kom var allerede datteren Antonella med kjæresten Francesco på plass. Ciras søster Rosa var der også selvfølgelig og etter relativt kort tid ankom også Francesco og Guiseppina. (Franco og Pina) Mye godt drøs og latter. Cira serverte vått og tørt av mange slag. Det mest spesielle var en gjærdeig som var veldig bløt. Små biter ble frityrstekt og deretter servert varme. Spises enten som de er eller med salt eller sukker.




Mennene - les; guttene, er opptatt av duppeditter som alle andre menn. Francesco dro fram musikkanlegget og PC'en og startet aggregatet. Jeg koblet til min telefon og plutselig hadde vi Spotifymusikk. Det var rart å høre at noen ganske få gamle melodier ble gjenkjent. Og sunget til!!

Apropos synge til. Litt senere på kvelden koblet vi ifra min telefon og da ble anlegget forandret til karaokeanlegg. Innsatsen var på topp, resultatet var mer så som så. Det var ikke alltid like lett å identifisere hva som faktisk ble sunget i forhold til hva som skulle vært sunget.
Men løye, JA!

Gjibborsdag og festligheter

Jeg bor nå sammen med en alderspensjonist. Det har ikke gått upåaktet hen.  Naboer og venner har besøkt. Telefoner har ringt i minst to land. Mandag kveld kom Fara og Francesco for kaffe. En stund senere dukket også Lina, Filomena, AnnaLisa og Mauritzio opp. 

Nesten hele kaken som vi hadde laget forsvant. All iskremen som Fara og Francesco hadde med likeså. Kaffe, et par flasker vin, vann og likør ble også konsumert. Og drøset gikk. På tre språk, minst.  Til slutt når alle ville gå, tente Mauritzio fyrverkeriet som han hadde hatt med i all hemmelighet.









Det er nødvendig at alle besøk skjer om kvelden. Dagene er altfor varme til å bevege seg utendørs. Soling er utelukket, det blir å holde seg i skyggen. Mellom 30  og 35 grader og vindstille er en god forklaring.
Men vi sliter hele tiden med å tilpasse oss denne levemåten. Vi har fortsatt problemer med at begivenheter starter mellom 21 og 23, det være seg teater, ekstraordinære markeder og andre tilstellinger. Og vi sliter fortsatt med at butikker er stengt mellom 13/14 og 17/18-tida. To Supermarkeder i nærheten har åpent midt på dagen, men uten kunder. Men det er kun i juli og august.

Onsdag kveld var vi igjen på farten. Denne gang til Masseria Lo Jazzo, ca et kvarters kjøring herfra. Vi var blitt tipset av naboene om at det den kvelden var kontemporært teater. Vi tok med Mimmo og Lina og stilte opp. Først fikk vi kjøpe mat. bakerovnen var fyrt opp i, det ble stekt noe som lignet pitabrød og vi valgte deretter hva vi ville ha oppå. Det smakte herlig. Og for å friste nordboere; vi betalte € 6,50 (ca 50 kroner) for fem porsjoner! Drikke kom i tillegg, men det var ingen upris på det heller.



Etterpå dro vi "på tur" i nattemørket. Kun opplyst av lommelykter og mobiltelefoner dro vi til første forestilling. Opplesing (prosa?) med lysshow som følge. Derfra tilbake til utgangspunktet for nytt show. Det minnet oss om Pompel og Pilt, i alle fall figurene som spilte. Til slutt ut igjen, oppover i mørket til vi havnet på en steinsatt plass der det var musikk av forskjellig slag.

Vi kan ikke si at vi forstår så mye av denne type forestillinger, men stemningen var nesten trolsk. I mørket under en stjerneklar himmel og 25 grader varmt. Vi skal tilbake for mer ved en senere anledning.

No news is good news.

Intet å rapportere fra sørfronten.
Står opp,lager og spiser frokost, gir hønene mat og vann, tar inn eggene, hviler.
Lager middag, spiser, legger meg i hengekøyen og sover litt.
Vanner de to melanzane som er igjen etter muldvarpenes herjinger, samt alle krydderplanter som er omplassert.
Hviler igjen.
Hvis jeg gidder kjøres jordfreseren noen runder i grønnsakhagen i håp om å skremme muldvarpene til å finne et annet sted å bo neste år. Om det virker vet ingen.

Og vi har det varmt. Over tretti grader på det varmeste. Ned mot 22-23 om natten. Og lune gode kvelder som vi kan sitte utenfor og nyte. Fyrer opp et lite bål i grillen for kosens skyld. Hører sikadene fra trærne omkring, hører hunder som bjeffer fra eiendommene i nærheten. Og ser opp på stjernene over en skyfri himmel.

Det er et hardt liv.

Også for Sofie som gjør omtrent like mye lite som jeg, og vel så det.

Men vi savner lille Lucas.  Til å drikke litt eggedosis og dermed hjelpe oss av med overskuddet fra hønsegarden. Og til å svømme i bassenget, både over og under vann.


I morgen kveld er vi bedt ut på middag hos naboene.....  Som en kommenterte på Facebook; går de bara rondt å ede .... å drikke?

Som jeg sa, det er et hardt liv.

Fest på fest.......

På sørsiden av huset står det to mandeltre. Vi har 20-30 andre mandeltre, men disse to blomstrer først og mandlene er modne på disse to først.
De gir ikke overvettes med avling, men denne helgen plukket jeg en bøtte. Når de var skrelt veide fangsten et par kilo. Og det er nesten like mye igjen som ikke er modent enda. Pluss det som vi kan hente fra alle de andre trærne.

Valnøtter blir det også mye av i år, men det tar litt tid før de er modne.

Mandler er som valnøtter, et ytre grønt skall som åpner seg når nøtten er moden.






Fredag kveld var vi bedt til Pasquale og Vita for å smake nybakt foccacia. Når de fyrer opp i ovnen blir det alltid bra.

Det vi ikke visste var at det kom andre også. Tilsammen var vi 13 personer rundt bordet. Og det var ikke bare foccacia. Det var ovnstekt kanin og kylling også. Og masse annet hjemmelaget mat. Samt hjemmelaget vin. God stemning hele kvelden til vi gikk hjem fordi vi ble kalde når det vippet såvidt under 20 grader.

Lørdag var det på'an igjen. Vi var bedt til Grazia og Leonardo, et lærerpar som har fritidshus nedi veien.

Der var det ikke færre gjester. Det var dekket langbord, skjønt "langt bord" er vel et bedre uttrykk.

Som i fjor, det var pizza som stod på menyen. Hjemmelagde menyer som viste et rikt utvalg av alternativer når det gjaldt fyll. På kjøkkenet stod Grazia og hennes medhjelpere og la på fyll, og Leonardo stod for det meste for stekingen.

Smaken var det ikke noe å si på. Det smakte simpelthen herlig. Tenk deg, fersk pizza rett fra en vedfyrt ovn.

I en balje lå det store isklumper i vann og innimellom fløt det flasker med vin, øl og vann.

Uformelt, men, du så kjekt.  Det dukket opp flere og flere mennesker etterhvert. CD-spilleren stod på og dansen gikk. For oss så det ut som om det var en forskjellig dans til hver melodi. Nesten som linedans.

Ellers så gjør vi lite og ingenting. Fikentreet har modne frukter som havner hos hønene og gjør stor suksess hos hanen. Grønnsakhagen er frest opp og får seg en omgang med jordfreseren daglig. Kanskje kan vi bli kvitt muldvarpene hvis de ikke får fred? De småkrypene har ødelagt mye sunn næring i år. Masse tomatplanter, peperoni og nesten alle auberginer har blitt offer for de små krypene.

Norgesbesøk!

Lucas har ankommet.  Torsdag ettermiddag den 4. august landet Lucas, Pappa Arne og mamma Hilde på Brindisi flyplass.  Storformen var på plass fra første øyeblikk. Allerede samme kveld var bassenget inntatt med stor glede.

Dagene har gått med til bassengdypp, turer i nabolaget, besøk på markeder i omkringliggende byer, restauranter, osterier, bading i Adriaterhavet etc.

Mest av alt ble vi imponert mandag, da kastet han armringene og begynte å svømme. Dukket under vann, svømte under luftmadrassen og dukket opp på andre siden.  Han påsto, og det står til troende at han hadde øynene åpne under vannet.

Som de trofaste lesere av bloggen vet, har vi en nabo som vi verdsetter. En dag måtte vi jo besøke vår kjære Pasquale. Og det ble gjensynsglede når griser, kaniner, høner, katter og hunder skulle sees igjen.












Han har vært stuptrett hver kveld så legging har vært en blandet opplevelse, men det har stort sett gått bra. Han har hjulpet morfar hver dag med å åpne porten, gi hønsene mat og tatt inn eggene. (som han treffende fortalte til oss andre; hønene har plantet egg)



Arne og Hilde hadde seg en tur på Auchan i Mesagne på søndag, da dro Lucas og jeg til Guido. Det ble satt pris på av alle parter.


 





Som sagt, markeder ble besøkt. Vi hadde på forhånd fortalt om prisnivår og vareutvalg. Lørdag i Ceglie Messapica, tirsdag i Villa Castelli og onsdag i Martina Franca.
Hver gang ble det plass til flere sko, kjoler, presanger, leker etc.

Siste dag, onsdag den 10. dro vi først til Martina på marked og god spise på Il Baretto. Vi har vært der før og vært fornøyd, men denne gangen ble det nesten endra bedre.

En dag kom det en flokk sauer forbi huset vårt, Gjeter og en hund først, så sauer og til slutt en hund for etternølerne. Til stor forundring og glede for våre gjester.




Siste dag kom vi på å dra til Zoosafari i Fasano. Vi vet ikke hvem som hadde mest gøy, men bildet taler sitt klare språk.

I bilen til flyplassen kom dette gullkornet fra Lucas:
"Mye sol og lite regn, det betyr frihet"

Uken som gikk

Vi begynner å komme i gjenge igjen. 


Fredag kveld kjente vi røyklukt, men reagerte ikke mye på det. Etter en stund trodde vi det regnet, men knitringen var ikke fra regn, men fra en gressbrann på nabotomten. 
Først dro jeg ut slangen og vannet omkring hønsegarden, deretter gikk jeg over for å sjekke hvor mye det brant. Heldigvis så det ikke ut til at brannen ville nå oss over det stykket som var slått til høy for en tid tilbake. Men jeg var på vakt. 

Plutselig dukket brannvesenet opp og slukket det hele på kort tid.  




Lørdag ettermiddag kom Mimmo og Lina innom og spurte om vi ville bli med til Martina Franca om kvelden. Det skulle være opera workshop "il convitato di pietra", en farse i to akter av Giavanni Battista Lorenzi. 

Selvsagt ville vi det og kl. 20:00 var de klar til å dra i lag med oss.  Jeg vil helst kjøre selv, å sitte på med Mimmo er noe vi bare gjør en gang. Og det gjorde vi ifjor.

Lokalet var et atrium i Chiostro del Carmine i utkanten av gamlebyen. Forestillingen skulle begynne kl. 21, men det var da billettsalget startet. Showet skulle begynne kl. 21;30, noe som ga oss tid til å stikke innom på et pizzeria for litt mat. To pizzaer på deling, to øl og en stor flaske vann kom i alt på € 15,-.

Noe av det som gjorde kvelden spesiell var at en av sangerne; Dolores Carlucci var Mimmos niese. Og hun hadde en praktfull stemme der hun stod på scenen, høygravid i rød kjole.


Normalt er vi ikke akkurat operaelskere, men det var en vellykket kveld allikevel.


Vi får med oss mye på grunn av naboer og venner.


Søndag var vi igjen invitert til Francesco og Ciras lamia. Lamia er det vi nordmenn kanskje ville kalt hytte. Det er en firkantet bygning, som regel med ett rom og mer eller mindre (helst mer) jord omkring. 
Francesco klaget over at det hadde gått mark i eplene og jeg tilbød meg å plukke alle og lage likør av det som var brukende. Det blir ca tre liter når det er ferdig silt. Vi har saftsentrifuge og da får vi ren saft som kan blandes med sprit, sukker og vann. Mye mindre arbeid og mer effektivt enn å knuse eplene/frukten. Ikke akkurat noen tørstedrikk, men kjekt å kunne dele med seg til kaffien.


Mandag ble travel. Først avgårde til Ceglie for å få vasket bilen inn- og utvendig. Mens den stod i køen gikk jeg til fastlegen. Ørebetennelse igjen, men antibiotika hjelper. Legebesøket kostet ingen ting, Antibiotikakuren kostet € 3,- på apoteket. Ikke akkurat norske priser. 


Bilen ble som forventet, dyktig vasket innvendig og utvendig, håndtørket med pusseskinn. Nesten en times arbeid for € 15.  
Vel hjemme satte jeg bilen i skyggen og fant fram bonevoksen. Det er det forøvrig nesten umulig å få tak i her i Italia så jeg benyttet anledningen når vi var hjemme til å få med meg litt. 

Bilen ble i alle fall blank. Og jeg hadde tatt med meg pusseutstyr også slik at det ikke ble å jobbe i timevis.


Nå er den også klar til det storfine besøket på torsdag.    Vi andre driver og klargjør andre ting. Alle lekene må fram fra lageret (en plastsekk i garasjen) og sannsynligvis vaskes. Bassenget må renses ekstra godt og rommet må klargjøres. 


Men vi gleder oss uansett.                                                                                    

BENTORNATI

Etter Anjas bryllup dro jeg, Silje, Lisa og Lucas tilbake til Stavanger.

Som de skrev i "Telen" og som prest Terje Nyvoll sa i sin tale; de giftet seg frivillig. I Heddal stavkirke.

Vellykket fra begynnelse til slutt.

Sofie tok buss til Oslo for å treffe sine, (Siv Elin, Karin, Hannah, Sarah og Reini) De siste fire ankom torsdag fra Stockholm for å være litt i Oslo før de dro til Stavanger.

De hørte og opplevde bomben i regjeringskvartalet.

Det er vanskelig å blogge normalt etter at Norge har blitt utsatt for slik ekstremisme. Jeg har en Facebookvenn som makter oppgaven med å blogge om de tanker som opptar mange av oss i slike tider.  Hans blogg gir rom for ettertanke og refleksjon.  Les gjerne mer i den bloggen.

Men hva som enn skjer, livet går videre. Både for de som er involvert og for oss i periferien.

Vi andre fire; Silje, Lisa, Lucas og jeg dro tilbake til Stavanger i leiebilen. Det var såvidt plass til oss i den Suzuki Swift som vi hadde blitt tildelt av Hertz. Lucas var i storform hele turen. At han ikke hadde lagt seg før etter 23 kvelden før syntes ikke å påvirke humøret i det hele tatt.

Lisa og Silje ble "avlesset" på Gausel og Lucas hos Pappa. Det ble tårer og hengeleppe en periode, men som han sa det lørdagen etterpå; "æ ble lei mæ sist"

For lørdagen var vi sammen igjen. Da dro vi til Kongeparken selv om det regnet. Og selv om det var "dagen etterpå". Det var få kunder i parken og Lucas fikk prøve alle aktiviteter uten å måtte vente noe sted. Det kjekkeste var nok go-cartene. Første tur var han alene, neste i lag med andre. Tredje tur likeså og da startet han sist av alle. Men han tok igjen den ene etter den andre og kom først i mål. Da rakte han knyttnevene i været og dro dem ned samtidig som han sa "yess, nå skulle onkel Borger ha sett meg" 

Bildet er fra pit-stop der han var innom og byttet bil.

Siden det var så få kunder fikk Lucas kjøre runde etter runde helt alene. Av og til stoppet han og spurte om jeg ville ta bilde. Og det ville jeg.

Turen tilbake til Italiens varme lande ble relativt stri. Vi dro fra Stavanger onsdag ca 15:00. Stakk innom til broder Odd i Dirdal for kaffi, Anja og Borger i Notodden for levering av enda en gave samt litt smådrøs før vi til slutt endte på Gardermoen i halvfiretiden om natten. Flyet lettet 06:10 som planlagt og etter mellomlanding i København og Milano Malpensa landet vi i Bari til nesten planlagt tid. Bagasjehåndtering tok lenger tid enn vanlig slik at vi ikke var hjemme før ca 17.  Så mange timer på reise uten søvn sliter kroppen, men vi overlever!

Vi hadde ikke vært hjemme lenge før Pasquale dukket opp. Sofie sov allerede, men undertegnede var oppegående.

Hanen Bøgvald og hans harem på fire småhøner ble hentet fra ferieoppholdet hos Pasquale og Vita. Når de var plassert i esken med sammenbundne ben kom Vita med alle eggene som de hadde lagt under oppholdet! 

Det skulle bare mangle, vi hadde jo sendt med mat til fjærkreet så eggene var selvsagt våre!!

Det ble utdelt egg til naboer umiddelbart. Vi makter ikke å bruke to ukers eggproduksjon i matlagingen. Ikke når vi vet at det kommer daglig påfyll.

Grønnsakhagen er et problem nå. Vi har fått invasjon av muldvarp ser det ut som. De spiser røtter. Av ti plantede melanzane er det nå tre igjen. Fire-fem peperoni er også døde. Gangene (og dyrene) er så dype at jordfreser ikke har noen virkning på livene deres. Høyfrekvent lyd er forsøkt, men det er som å pisse i havet. Gode råd mottas med takk. Virksomme råd med ovasjoner!

Tomatene er et tilbakelagt stadium, likeså squash, erter og rødbeter. Nå skal jordfreseren få kjørt seg litt og om ikke muldvarpene forsvinner skal de i alle fall få seg en overraskelse.

Det er utrolig hvordan to ukers fravær viser igjen. Spindelvev i alle retninger. Barnåler fra flere sorter trær over gårdsplassen og andre steder. Noen blomster er døde uten at vi vet hvorfor. Enten for lite eller for mye eller for sjelden vanning. Men, en dag og to med innsats gjør underverker.

Fredag ettermiddag kjente vi røyklukt og så at det brant friskt på nabotomten. Heldigvis er gresset slått og høstet nærmest oss, men det er ubehagelig. Etter en tid dukket brannvesenet "Vigili del Fuoco" opp og slukket det hele. 

Og om en liten uke kommer Lucas! Gjett om vi gleder oss.

Ingen søndagsblogg, men.....

Bryllupsblogg!!!!

Min Anja har giftet seg med sin Borger.


Lørdag den 16. juli, på dagen 40 måneder etter at de "ble sammen" som det heter nå, ga de hverandre sitt "JA" i Heddal stavkirke.
Det ble en stilig affære. Jeg hentet Anja hos frisøren og kjørte henne i Anjas egen Porche til kirken der seremonien skulle begynne kl. 14.00. Denne dagen var det tre vielser og heldigvis dro det ut med den før "vårt" arrangement slik at jeg måtte kjøre en ekstratur. Å kjøre Porche er en spesiell opplevelse for en "gammel" mann. Særlig opplevelsen av å få snu på en åpen plass med grus gjorde at de siste førti år av mitt liv forsvant.

Presten, Terje Nyvoll, kjente jeg fra før. Han er sønn av tidligere personalsjef i SR-Bank; Per Arne Nyvoll. Terje har også arbeidet som sommervikar i Internavdelingen i banken, samme avdeling som jeg arbeidet i da.


Vi lever i en liten verden!
















Festen etterpå var også opptur. god mat og god drikke, gode deltakere som vi følte oss velkomne iblant gjorde dagen og kvelden til en uforglemmelig opplevelse. Vi er alle glade for å kunne ønske Borger velkommen til vår lille familie.


Og så vet vi at de deler sine pasjoner.
De har sine katter; Torvaldsen, Amandus og Hedvig.
Og så har de sine Porcher. Anja har en og Borger fire.


Og kanskje felles pasjon er noe av det beste man kan bygge et liv sammen på.


Uansett, vi gleder oss på deres vegne.


Italialivet er satt på "pause" et par uker før vi plutselig er tilbake. Hønene og hanen er på vacanza hos Pasquale, alarmen er påsatt og Pasquale og Vita har lovet å vanne grønnsakhage, nyplantinger, potter og kar til vi kommer tilbake.

Brønnarbeid.

Vi har ikke innlagt vann hos oss. Vi har cisterne for oppsamling av regnvann. Når den er tom, kjøper vi vann fra tankbil. I verste fall en gang ukentlig kommer det bil og fyller 7000 liter.
Vi har sett at i cisternen er det trær som har sendt inn røtter og vi tror at disse trærne drikker ganske så mye av vårt vann. Det liker vi ikke.

I dag tok jeg konsekvensen av det og satte ned stige for å klatre ned og kappe røtter, samt inspisere størrelsen, overvannløp og slikt.  Det gikk relativt greit å komme ned selv om mannhullet er lite.
Røtter ble skåret av og kastet opp til Sofie som var "badevakt".

Så skulle jeg opp igjen.   Da dukket det opp problemer - store problemer. Jeg kom ikke opp.

Når jeg kom i overbygget til cisternen var mannhullet så smalt at jeg ikke kunne bøye knærne såpass at jeg kom opp på neste trinn i stigen. Jeg stod bom fast.  En arm opp, en ned og bom fast.  Kjenn på følelsen - bom fast i et hull på 40x40. Og 130 cm langt. Sofie prøvde å hjelpe til, uten nevneverdig suksess. Nabo Mimmo ble tilkalt og kom. Uten at det hjalp noe særlig.  Det ble ringt etter Pasquale som også kom og gjorde et redningsforsøk. Uten at det hjalp noe særlig.

Pasquale dro etter flere folk. Kom tilbake med sønnen Martino og nabo Cosimo med sin voksne sønn. Med forente krefter dro de fire store mennene stigen opp med meg på.

Til slutt satt jeg på kanten. Skitten, oppskrapt, blodig, nummen og utslitt.  Jeg skal aldri ned der igjen.

De som var ute klagde på varmen. Det var ca 32 grader og sol. Jeg derimot, hadde det i alle fall svalt uten at det akkurat la en demper på den gode følelsen som en kald øl ga meg etterpå.

Det kom allikevel noe godt utav det hele. Pasquale og Cosimo har ikke vært på talefot et års tid. Jeg vet ikke sikkert hva som har skjedd, men de var hverken på talefot eller på hils. Nå har de blitt venner igjen. Om det skyldtes min hjelpeløse situasjon eller ei vet jeg ikke, men det gjorde godt å se at mine naboer samarbeider og er venner igjen.

Bloggeproblem og anna småtteri

Ett problem med blogging er å få alt med. Sist søndag når jeg var ferdig med bloggen og hadde publisert den, sa plutselig Sofie etter å ha lest gjennom bloggen; du har ikke skrevet om............
Dette gjentar seg gang etter gang, korttidsminnet forsvinner. Kanskje er det alderen, kanskje noe annet. Det blir ingen annen råd enn å ta det jeg glemte i neste blogg.


Her kommer noe av det:


Punktering.
Torsdag i forrige uke, midt i maleprosessen måtte jeg kjøpe mer maling. Dro avgårde og samtidig fylte jeg diesel på bilen. Betjeningen på bensinstasjonen - ja de er betjente her - bemerket at det var lite luft i det ene dekket. Sporenstreks tok jeg avgårde til vår "dekkmann" i Ceglie Messapica for lapping. Når dekket var tatt av så vi begge at lapping var er kortvarig utsettelse. Dekkene var skjevt slitt og hadde lite mønster på innsiden. Alle fire ble skiftet til de dyreste dekkene han hadde på lager. Og det var ganske billig i forhold til norske priser.

I hagen vokser og gror det. Det går nesten ikke en dag uten at vi plukker noe spiselig derfra. F.eks. erter, tomater og squash. Det gir en egen følelse å stikke ut og hente det som siden havner på bordet.

Om ikke annet så i alle fall krydderurter.


De store jørginene som vi flyttet fra potte til jord har overlevd og trenger ikke vann hver dag lenger. Vi får håpe de overlever vårt to ukers norgesopphold som begynner på torsdag.

I mars kjøpte jeg en kompostkvern som skulle brukes til å kappe greiner etter vedhogst. En AL-KO 2400R. Etter ganske heftig bruk stoppet den. Permanent. Kanskje tålte den ikke belastningen med tujagreiner fulle av seig kvae. Imidlertid ble den forsøkt tilbakelevert til butikken, men de videresendte meg til deres reparatør. Etter nesten tre uker fikk jeg beskjed om å komme og hente ny kvern. Jeg så gjorde og det viste seg at jeg fikk en større og kraftigere modell, en 2500R, enn først innkjøpt.  Nå blir det å kappe greiner igjen, det har samlet seg opp en hel haug i mellomtiden. Denne kvernen ser mer solid ut, mer stål og mindre plast. Kvisthogging går som en drøm.

Av og til får vi tid til litt lått og løye. Som når vi var bedt på søndagskaffe hos naboene. Der var nesten hele slekta samlet. Mimmo og Lina, datter Anna Lisa med mann Mauritzio, Linas søster Filomena med kjærest Riccardo, samt deres bror  Gino med kone og to sønner. Sønnene på 16 og 18 ble imponert når jeg forklarte om Grooveshark og andre muligheter som nettet kunne brukes til. Mauritzio fulgte opp og skrøt av den "gamle" naboen som var så teknisk oppegående.


 Ikke alle av oss er like høye. I alle fall ikke fysisk.


Mimmo og Lina bor i Grottaglie, omtrent 16-18 kilometer herfra. I mange år har de eid en trullo på sørsiden av oss. Det er bare en tomt mellom husene så vi har relativt tett kontakt. Grottaglie er noen grader varmere og fuktigere  om sommeren enn det er her oppe i høyden. Det kan være opp mot 5-6 grader forskjell. Og når termometeret stiger over 30 kan det være godt å ha et "kaldere" tilfluktsted. Men, de overnattet aldri her. De dro hjem om kvelden. Alltid. Like til nå. Nå når vi er her føler de seg trygge og overnatter oftere. Ikke hver natt, men de sover over rett så ofte.
Linas familie har hjerteproblemer. I fjor fikk hennes bror infarkt. Heldigvis skjedde det på jobben, han er barnelege på sykehuset. Linas søster Filomena har hatt problemer også og dermed ble Lina innkalt til kontroll. Under testingen på sykehuset  i november i fjor fikk hun ett kraftig infarkt og havnet rett på operasjonsbordet. Seks bypass ble resultatet. Hell i uhell er vel rett betegnelse. Vi fikk ikke vite noe før alt var overstått og alt vel. Familien ville ikke gjøre oss urolige! De er så søte at....


Lørdag kveld var vi invitert til Fara og Francesco i Grottaglie for å spise spaghetti med cozze (blåskjell) Akkurat den retten er noe av de beste vi vet og selvsagt svarte vi ja. Problemet er bare at Fara serverer så mange forretter og annet snacks at vi er stappmette før spaghettien. Men, det er utrolig godt og Fara er en utmerket kokk. Vi trives i lag.
Søndag var vi invitert til Campomarino til Wenche og Volker. Der også bli vi traktert med god mat og drikke før vi alle sammen dro til stranden for et dypp eller to i det Joniske hav.


Der også ble vi traktert slik at vi ble stappmette. God mat overalt!




Vi har det varmt for tiden. Over tretti grader hver dag og lite vind. Da var det godt å komme til Campomarino der det alltid er en liten bris som kommer inn fra havet.


Uansett hvor vi drar har vi mulighet til å ta med oss noe fra eiendommen vår. Det være seg squash, tomater, aubergine, peperoni, egg etc. Det gir oss stor glede å kunne dele av vår overflod.


Vi skrev i forrige blogg om ønsket om kyllinger til Lucas kommer på besøk. Planene må skrinlegges. Selv om hanen utfører sine "ekteskapelige plikter" er det ingen klukkelyd fra hønene. Han må nok nøye seg med foring, vanning, basseng og leking.