Meir lyging

For en tid siden sa jeg at det blir en stund til neste blogg. Det var løgn. Etter den tid har det blitt to innlegg og dette blir det tredje.

Vi har hatt det travelt. Og kjekt.

Som den oppmerksomme leser har fått med seg, Geir og Anne Marie Hausken har vært her og kjøpt hus. et hus de aldri hadde funnet uten vår hjelp. Det er vi litt stolte av. Samtidig har vi skaffet inntekt og god omtale  til vår gode venn Guido Pagliara.

Midt i alt dette ble vi som vanlig invitert til Francesco og Cira's lamia på søndag. Men, det ble vanskelig for oss å nå alt, så vi meldte avbud. Tirsdag ettermiddag kom de innom for å sjekke om alt var ok og fortelle at de forsto at vi ikke kunne nå alt. De så bildene fra Hauskens nye hus og ble storlig imponert over det de så.

Mandag kveld var det avgårde til Notaio (Notarius Publicus) i San Vito dei Normanni. I og med at Geir og Anne Marie må dra tilbake til Norge kan det hende at det trengs signaturer fra dem i prosessen videre. For å være sikre på at huskjøpet går smertefritt ble det utstedt procura (fullmakt) slik at jeg kan signere på deres vegne om det skulle bli nødvendig. Slik procura ble også gitt fra ektemannen til hans kone Julia slik at hun kan signere alene. Ingen vet hvordan hans helsemessige situasjon utvikler seg....
Så nå kunne Anne Marie og Geir trygt ta fatt på hjemturen og vite at prosessen er i gang. Og den tar tid. Ikke minst på grunn av årstiden. Ca 15. august starter Ferragosta og da stopper Italia opp. "Alle" kontor stenges og alle drar på ferie. Og det er mye som skal skje på offentlige kontorer når det gjelder eiendomsoverdragelser.

Etter besøket hos Notaio bad Hauskens alle med på bespisning som feiring av huskjøpet. Selgerne var ikke vant med å gå så mye ut så de hadde få alternativer. Guidos forslag viste seg å være lukket så vi havnet til slutt på Coppularossa i Carovigno. Et utsøkt måltid med minst femten forskjellige antipasti før hovedretten; helstekt fisk.  Vi har vært der flere ganger og til å begynne med var vi imponert. Men, etterhvert som vi har besøkt flere og flere spisesteder ser vi at restauranten kanskje har for liten konkurranse i området.

Plutselig ble det stille hos oss. Og vi fikk regn. Hele 29,4 mm kom det ned. For første gang siden slutten av mai regnet det skikkelig. På veien hjem fra Carovigno regnet det såpass at det sprutet opp fra kumlokkene i gatene. Der har de nok fått mye mer enn oss. Cira og Francesco sa at det hadde regnet veldig mye i Grottaglie også.

Onsdag ettermiddag kom John, Kaja og Levi på besøk fra Norge. De hadde kjørt i egen bil og skulle feriere en uke i lag med et norsk vennepar i Castellabate. Siden John ikke hadde sett sin onkels "paradis" kunne det passe bra med en liten omvei i sakens anledning.

Vi fikk presset inn mye kjekt på de få dagene sammen. Onsdag dro vi ingen steder, bare slappet av i bassenget etc. Torsdag ble det tid for marked i Grottaglie, deretter en liten shoppetur i keramikkvarteret der. Vi hadde planlagt lunch der også, men vår favorittrestaurant var stengt den dagen. Osteria Pugliese ble et selvsagt alternativ. Dommen var ganske klar; det beste måltid hittil på turen. Kvelden ble benyttet til passeggiata i Martina Franca. Kvelden ble avsluttet med panzarotti på en uterestaurant i gamlebyen. Det er kjekt å nyte god mat og drikke mens man kan glo på alt folket som er ute i akkurat samme ærend som oss.
Fredag ble det en stille tid for oss gamle, mens våre gjester dro til stranden. På grunn av nordavind ble det Joniske hav valgt.
Hjemme forberedte vi dagens hovedmåltid; grilling. På italiensk vis. Her brukes ikke grillkull. Det fyres med ved og når det er nedbrent grilles det på glørne.  Og opplegget er helt annerledes enn i Norge. Her grilles grønnsakene først og serveres når de er klar. Kjøttet til slutt og da legges store greiner med rosmarin på glørne for å gi ekstra god smak. Her ble det grillet zucchini, (squash), melanzane (aubergine), hvitløk, rødbeter og tomater (alt dette fra egen hage). Deretter hvit løk (ikke hvitløk) som var pakket inn i folie i lag  med rikelig olivenolje. Til slutt to sorter salsicci, som er pølser med konsistens og smak samt grillspyd med kjøtt rullet over ostebiter. Halve sitroner ble grillet samtidig (snittflaten ned) og saft ble presset over kjøttet.

En god rødvin og hvitvin, vann og cola satte en ekstra spiss på måltidet. Ingen gikk sultne fra bordet.



Om kvelden dro vi til Masseria Lo Jazzo der vi har vært flere ganger for spesielle opplevelser. Denne gangen var det eksperimentell dans med flammer. En smule sært, men fasinerende.
Der får man også kjøpt mat som er laget på stedet. brødleiver rett fra vedfyrt ovn, fylt med godt pålegg.

Lørdag var avreisedag, men vi tok oss tid til en tur på markedet i Ceglie. De ville kjøpe med seg litt matvarer og spesialiteter fra området. Bl.annet kapers som er populært her. Kiloprisen var € 7,- Litt ost og frukt ble det plass til også. Kaja klarte ikke gå forbi skoselgeren som hadde pene sko til € 5,- Til tross for protester fra John som påpekte plassmangel i bilen ble de kjøpt.

Det var og er kjekt med besøk. Ikke minst fra slekt som vi ofte føler at vi kjenner for lite. Det gir tid og anledning til å bli bedre kjent for alle parter.


God tur videre, John, Kaja og Levi.

Og i morgen drar Sofie til Stavanger. Og våre kvinnelige italienske venner fortviler over slik oppførsel.  Hvem skal lage mat til Livar? Hun kan da ikke bare dra avsted og la han være igjen alene!!
Det forteller nok mye om hvordan kvinnerollen er definert her i det østlige Italia.

Mer besøk.

Lørdag 21. om ettermiddagen kom det Sandnesfolk til Ceglie. Far og mor, barn. svigerbarn og barnebarn. En flokk på 12 personer. Vi har hatt far og mor på besøk i Norge, og besøkt dem i Noredalen i Sandnes. Nå hadde de feriert to uker. En uke i Nærheten av Pescara og en liten uke på sørkysten, sør for Napoli. De har lest bloggen vår og er interessert i å kjøpe hus her i området de også.

De hadde litt problemer med å finne fram til B&B Sant'Anna og ringte etter hjelp. Noe som i grunnen viste seg helt unødvendig. De bommet med 20 meter på parkeringsplassen som jeg hadde anbefalt. Etter innlosjering, avlevering av pass etc. hos Pamela, dro de i flokk og følge hjem til oss for forfriskninger. Som for de minste betød  at bassenget skulle brukes så mye som mulig.


Deretter dro vi tilbake til Ceglie alle sammen for cena (middag) på Osteria Pugliese. 
Her ble det servert husmannskost fra Puglia. I en prisklasse som vi nordmenn bare kan drømme om.

Søndag stilte vår venn Guido opp igjen på visning av hus og tomter. De så og så til øyet ble stort og vått. Nybygde hus som ikke var helt ferdigstilt, gamle eiendommer som måtte totalrenoveres. Tomter som ikke var annet enn jord og oliventrær, andre med gamle trulloer som kunne inkorporers i nybygg.Noen steder kom vi ikke inn, eieren gadd ikke stille opp for visning. Avstand til strand var viktig, i alle fall til å begynne med. Etterhvert ble inntrykkene så mange at de gikk helt i surr. E-mail adresser er delt og kontakten mellom dem og Guido kan fortsette uten oss som mellommenn.  Mange av hans eiendommer, men ikke alle kan du se her. Vi så et par av de hus som Guido hadde vært ansvarlig for og etter vår mening var glitrende eksempler på hva som kan bygges. En i følget sa i stillhet til meg at hun i grunnen likte vårt hus bedre. Slike uttalelser setter vi pris på.
Etter dette dro vil til lunch i Grottaglie på Ristorante Opera Prima. Vi har vært der flere ganger, senest i lag med Hausken og vet hva som kan forventes. Jeg tror ikke disse heller ble nevneverdig skuffet.  Etter at alle var mette, overbeviste jeg Gaute at han måtte prøve "stinco".  Han gikk med på det, hvis han kunne dele med Lill Karin. Vi andre bestilte desserter. Lille Torjus på fem fikk en egen liten tallerken for han ville prøve morfars "stinco".  Han satt med tallerkenen opp mot munnen og skyflet det i seg. Det var det beste han hadde smakt påsto han. Gaute hadde problemer med å forstå sine egne smaksløker. Stinco er svineknok, men så mørt at det nesten falle fra hverandre. Krydret og vellaget. Geir Hausken har også smakt det og hadde problemer med å ikke svelge tungen samtidig. Alle har fått beskjed om at den beste garanti for at de kon spise der neste gang de er i området, er å gi stedet god omtale på Tripadvisor.com. Pamela ga også klart uttrykk for at omtale var alfa og omega for driften på hennes B&B.

Etterpå, ny megler for visning av en trullo med påbygd stue/kjøkken.  Fantastisk beliggenhet men, eiendommen må mer eller mindre totalrenoveres.  Trullo på eiendommene gjør at prisen stiger flere hakk.  Alle eiendommer som ble sett var i  prisleiet ca 1 mill. norske eller mindre. Noen kunne flyttes rett inn i, andre måtte renoveres totalt eller bare litt.

Vi skiltes søndag kveld. De skulle tilbake til Norge, fra Pescara tirsdag morgen. Kanskje en tur innom markedet i Cisternino på veien.
Vi gamlinger får kvile litt før vi skal til Notaio mandag kveld. Så blir det nytt norgesbesøk onsdag kveld til lørdag formiddag.

Gratulerer. Auguri!

Vi har fått lov!  Lov til å fortelle at Anne Marie og Geir Hausken fra Vigrestad har kjøpt hus i Puglia. Og vi har vært så heldige å få være med på prosessen.

Det begynte med en mail fra Geir den 12. juni. Han minte meg på at jeg hadde hjulpet med finansiering av husbygging i sin tid når jeg arbeidet i banken. Eller for å si det med andre fra Vigrestad; den gang Livar i Banken var et begrep.
Denne gang gjaldt det ikke finansiering, men spørsmål om jeg kunne sjekke ut en eiendom som Anne Marie hadde funnet etter lang tid tråling på nettet. De har begge vært i Puglia mange ganger i løpet av de siste 14 år. Fire dager senere er saken avgjort. Monteciminello blir kjøpt. I alle fall var det første beskjed.

Vi skal ikke legge skjul på at når jærbuer hiver seg utpå så er farten stor, uansett hva som skal gjøres og hva som skal skje. Jeg tror nok at både megler og eiere av huset ble overrasket over den jærske effektiviteten.

Men, å kjøpe hus og eiendom i Italia er en omstendelig prosess. Først må det avgis et skriftlig bud. Deretter et skriftlig løfte om at man vil kjøpe eiendommen. Da blir det også innbetalt et depositum. Hvis kjøper trekker seg, er depositumet tapt. Hvis selger trekker seg må depositumet betales tilbake dobbelt opp. Hvis depositumet er for lite risikerer selger lite om han skulle få et høyere bud.
Til forskjell fra norske meglere, skjer ikke betalingen til meglers klientkonto, men direkte til selger.
Og ting tar tid. Det siste som skjer er møte hos Notaio. Der leses skjøtet opp på italiensk. Samtidig sitter det en tolk og leser samme skjøte på engelsk. Denne tolken bekrefter så at det ikke er avvik i oversettelsen.  Før i tiden måtte det da deles ut bankremisser til alle deltakere, selger, megler, tolk, notaio etc.  Nå har det visstnok blitt mulig med Swiftoverførsler fra banken i Norge.


Men, ikke lenge etter alt var "klart" dukket det opp problemer. Megler bruker en Notaio i Ceglie Messapica. I utgangspunktet syntes vi at det var rart, det finnes mange notaioer i Francavilla Fontana. Vi fikk vite at  hun brukte den i Ceglie fordi de var venner. I dette tilfellet strakte vennskapet seg vel lang, syntes vi. 

Og meglers opplysninger om omkostninger endret seg etterhvert som vi spurte nøyere etter om det virkelig kunne være riktig beregnet. Etterhvert ble omkostningene mer enn halvert.
Lørdag 14. juli ankom Geir og Anne Marie etter å ha kjørt fra Norge i bobil. Vi hadde ordnet parkering på naboeiendommen og allerede lørdag ettermiddag var vi ute og så på huset, hilste på eierne og sjekket området noe bedre.
De likte det meste av det de så, bortsett fra naboeiendommen, en forfallen trullo malt i en stygg gulfarge,omgitt av "jysla" mye jernskrap. Men, det var ikke noen grunn til å forhaste seg, vi hadde ordnet avtale med vår venn Guido Pagliara. Vi skulle se på flere hus på mandagen. Allerede første hus de så på var bedre enn Monteciminello. Større hus og med flere muligheter. Stor pen hage og nabo til en Agritrullo med restaurant.


Vi så på flere eiendommer av varierende kvalitet og til meget varierende priser. Guido hadde imidlertid spart godbiten til slutt. Ett helt nyrenovert hus.

Stue og kjøkken, to soverom med hver sitt bad. Ca åtte mål tomt med oliventrær og frukttrær av alle slag. Nye doble vinduer i hele huset, nye dører, ny kjøkkeninnredning, egen brønn med vann av drikkekvalitet og de lekreste bad man kan tenke seg. Med badekar og det hele. Og når man har egen brønn kan man koste på seg slik luksus.















Det var store dører ut fra stuen og fra det ene soverommet, rett ut til en stor terrasse.  Rett utenfor inngangsdøren var det på den ene siden utekjøkken med arbeidsbenker og vask.. På den andre siden av døren, et lite overbygg der man kan innta frokosten al fresco.

Ute var det et bygg der det var pizzaovn og overbygget grill og mulighet for utedusj. I tillegg rommet det et relativt stort redskapsrom. Litt lenger nede i hagen var det enda et lite bygg som kan brukes til ekstra bad, redskapsrom eller hva hjertet måtte begjære. Det har sannsynligvis vært et utedo i sin tid.  Badestamp var også på plass, klar for et morgendypp om varmen skulle bli for påtrengende. Eierne er engelske og måtte tilbake til England i hui og hast av helsemessige årsaker.

Og kanskje noe av det beste, det selges full møblert.

Geir og Anne Marie falt pladask.

Og det har vi full forståelse for.


Umiddelbart dro vi tilbake til Guido. Denne gangen ikke til kontoret, men hjem.
Og da ble papirarbeidet gjort, slik at bud kunne bli avgitt, depositum avtalt og signeringer gjort.

Og plutselig serverte Angela en herlig lunch. Uten at noen hadde oppdaget det hadde hun laget i stand suppe med kikerter samt kylling i form. Fulgt av melon og iskrem.

Men først må depositum innbetales. Det ble gjort allerede tirsdag morgen, men det tar tid før pengene er inne på meglers konto. Og først da får selger beskjed om budet og må bestemme seg om de vil selge eller ei. Det ble gitt er lavere bud enn prisantydningen etter anbefaling fra Guido. Men, det ble også signert budskjema på prisantydningen i tilfelle det skulle bli nødvendig.

Mens vi har holdt på med dette, fant jeg fram til huset på Google Maps. Og ser til vår glede at googlebilen har vært der i mars 2010. Og da så huset helt annerledes ut. Slik det ser ut, er all renovasjon og ombygging skjedd etter den tid. Så det er ikke akkurat en gammel rønne som blir kjøpt.

Allerede torsdag måtte alle tilbake til huset for mer gjennomgang, fotografering og oppmåling.  Geir og Anne Marie kjørte direkte i bobilen, vi hentet Guido på veien. Da fikk vi vite at selgere hadde akseptert budet på prisantydningen og allerede vært på Guidos kontor og signert salgsavtalen! 
Vi kan trygt si at Geir og Anne Marie ble glade. Det var nok med nød og neppe at tårene kunne holdes tilbake. 

Vi møtte selgerne. De var tilbake fra England og skulle være her til mannen fikk innkallelse til operasjon. Det var kjekke mennesker og de fortalte at de kun tar med seg det mest private tilbake. Alt annet legges igjen. Sengklær, DVD'er CD'er, alt verktøy, mat og vin, you name it. Mannen i huset har hatt stor glede av å konservere hagens frukter. Det var flasker med tomatsaus i lange baner, nedlagt squash og litervis med aprikossyltetøy.  Geir og Anne Marie kan flytte rett inn, kanskje kjøpe brød og smør på veien fra flyplassen. Resten er allerede i huset. Nøkkel skulle jeg få slik at jeg kan ordne med vanningsanlegg når de har dratt, slik at alle de nyplantede trærne ikke omkom av vannmangel.  

Når vi hentet Guido i kveld kom det ut et tysk par fra kontoret. De hadde reist ens ærend fra Tyskland for å se dette huset og hadde blitt en smule skuffet for å si det forsiktig, når de fikk vite at det ikke var mulig å få se huset, det var avgitt bud som var akseptert. Så for dem ble det nye runder med leting.
Fredag blir det ny tur, denne gang til Notaio der det skal utstedes procura slik at vi "lokale" kan signere dokumenter på Hauskens vegne om det skulle bli nødvendig.

Det har vært hektisk, men jysla jilt.

Dette er en detalj fra badet.

Rett foran inngangspartiet, under skyggen fra et stort oliventre var det er murt et lite "langbord".

I et lagerrom var det cisterne som mellomlager for vannet fra brønnen. Her var det også mulighet til lagring av ymse nødvendigheter.


Den gamle cisternen er tømt og  brukes nå til lagerplass for alt verktøy. Kjøperne trenger ikke bruke en eneste € på anskaffelse av alt utstyr som normalt bør finnes i et møblert hjem.



Intet negativt? Jo, hvis vi skal være pirkete så kan vi nevne at vannkranene på kjøkkenet åpner "feil vei". Og at når cisternen skal fylles fra brønnen så må pumpen startes manuelt.

Stille før stormen.

Vi har hatt noen dager med relativt stille.  D.v.s. ikke mye som har skjedd. Vi har vært i lamia'en som vanlig hver søndag, vi har vært hos Birkeland's i San Marco på grilldag og vi har hatt besøk av Wenche og Volker fra Campomarino. 

Lamiabesøk er alltid og hver gang en spesiell opplevelse. Hver søndag får vi mail eller skypemelding om at vi må komme i lamia'en for kaffe. Og hver eneste gang sitiller vi opp.
Det er alltid minst tre personer når vi kommer. Francesco (Veruccio) og Cira og Ciras søster; Rosa. Etterhvert kommer som regel Franco og Pina. (Franceso og Guiseppina). Franco er barndomsvenn med Fransesco  og oppvokst i samme by; Carosino. 
Ofte er en av Veruccio og Ciras døtre med. Oftest Antonella og hennes forlovede, igjen en Francesco, denne med etternavn Santopietro. 
Alltid god mat og/eller drikke, alltid mye latter og trivsel. Vi er utrolig takknemlige for å ha funnet slike venner.

Birkeland's er en annen historie. Gaute og Signe har seilt i 8-10 år omkring i sin "Pernoll" Nå ha de kjøpt hus ca tre mil fra oss og solgt båten. Nå bor de i trullo Pernoll. 

Birkeland's oppdaget vi helt tilfeldig og etter en smule omgang oppdaget vi at Gaute var fra Tunheim i "Timesoknå", hadde gått på realskole med Sofies bror; Ragnar og på framhaldskole med Ragnars kone Torbjørg.  Igjen blir vi slått av "kor lidå værå æ" .  Vi har ikke mye omgang, men av og til er det godt å dele opplevelser, oppskrifter, samt å få snakke litt norsk.  Der fyrtes grillen opp og vi fikk et herlig måltid med grillede grønnsaker, løk, pølser, reker og lam.  Det ble også en mulighet til en dypp i bassenget deres.

Wenche og Volker har også besøkt oss. Wenche er en tidligere kollega av Sofie og de har kjøpt et hus i Campomarino.  De har to gutter; Marius og Lucas på seks og tre. Slike ganger er vi glade for å kunne ha et sikkert basseng.


Når de var her i fjor fikk de med seg selvplukkede egg. Lille Lucas spiser ikke egg, men disse gikk ned med glede. Når de var spist opp ble det "eggnekt" igjen. Kjøpeegg skulle han ikke ha.  Denne gangen fikk de også med seg en pose. Marius hadde hentet alle eggene som lå i reiret og for at Lucas også skulle få bære inn egg, måtte det først legges nye, denne gangen i all hemmelighet fra kjøleskapet.


Vi var også i Ceglie og spiste sammen på Osteria Pugliese. Samtidig fikk jeg bestilt bord til lørdag førstkommende for fire personer og for lørdagen etterpå til 14 stk.


Lørdag kommer først innrykk av Rogalendinger. Bare to---- til å begynne med.  Neste lørdag kommer det 12 til. Begge ganger er det husjakt som står på plakaten. Vi assisterer etter beste evne og vilje.  
Ingen av disse skal overnatte hos oss, de har ordnet overnatting annet sted, bl. annet hos vår venninne Pamela Filomeno som driver et nydelig B&B i Ceglie Messapica. Se på siden hennes, åpne "gallery" og se bildene fra rommene. Jeg vil tro at de aller fleste aldri har overnattet i slike omgivelser.

Når disse "besøkene" er over kommer John og Kaja i lag med Levi. De blir noen få dager hos oss før de drar til sitt ferieopphold en ukes tid på sørkysten av Italia.
Dagen etter at de drar videre, drar Sofie til Stavanger et par uker. Hun må kjøle seg ned litt. For vi har det varmt. Utrolig varmt. To dager i juli med over 40 grader. De fleste dager med mer enn tolv timer med over tretti.
Siden første juni har vi hatt fem dager der makstemperaturen har vært såvidt under tretti!

Heise varmt

Vi har det varmt for tiden. Jeg vet at jeg kanskje ikke burde skrive om varmen når vi "leder" med over 20 grader, men det er heise.
I juni hadde vi fem dager der temperaturen kom under tretti. Og begynnelsen av juli ble ikke noe bedre. Allerede 2. juli vippet 40-streken. Det ble mye innesitting med a/c for å gjøre det levelig. Hønene fikk dusjing med hageslangen, noe som ikke akkurat vakte stor glede mens det stod på, men antakelig var kjærkomment i ettertid.  Det blir lite egg, noen dager bare tre andre fem. Men det går lite mat også. De får alle restene fra vårt kjøkken i tillegg til kjøpeforet. Sistnevnte blir valgt sist og kan bli liggende i dagevis før det tar slutt.

I hagen vokser og gror det. Zucchini (squash) kan vi hente daglig. Og vel så det. Vi ga bort alt vi hadde i går og i dag var det tre store nye frukter. Tomatene har også begynt  modnes. Jeg tror vi har tre sorter, men kanskje det er bare to. De som modnes nå er "Regina", relativt små, som golfballer og vel så det, omtrent. Vi har også bifftomater, de er store men grønne ennå.
Peperoni dolce (søt chili)  og erter er spiseklare, men Melanzane (aubergine) må vi vente litt lenger på. Vi har også et par melonplanter der frukten begynner å vokse seg til.

I bakhagen har vi plantet gresskar. Ikke for at vi skal spise dem selv, men for å se hvor store vi klarer å få dem. De vannes ikke med kjøpevann, men daglig hentes det mange bøtter opp fra septiktanken. De må ha vann både morgen og kveld for ikke å forgå i varmen. Alt i alt mellom 50 og hundre liter daglig.

Vi er ikke tilknyttet noe annet en elektrisitet her. Vann må samles som regnvann eller kjøpes fra tankbil. Alt avfallsvann fra kjøkkenvask, dusj, og toalett samles i septiktanken. Det blir vannevann til gresskar og trær i bakhagen. Samt til noen busker og trær ellers på matrikkelen.

Vi har hatt besøk - Lucas i Italia 2012

Lucas og mamma Lisa har besøkt oss. Det har blitt en vane, Lucas kommer hver sommer og hvem som følger han varierer fra år til år.

Før de kom sjekket vi værmeldingen for å se hva de kunne vente seg. Og det så bra ut, mellom 23 og 27 hver dag de skulle være her.  Det var helbom. Det ble ti grader varmere, hver dag.

Heldigvis klarte vi å få  Lucas til å sove middag på den varmeste tiden på dagen. Men, både før og etter ble bassenget flittig brukt.

I fjor svømte han under vann, men det tok noen dager før gamle kunster ble gjenoppfrisket. Når det var gjort, ble det enda kjekkere.

Det var så varmt og så mye sol at T-skjorte ble brukt som solkrem. Eller riktigere; T-skjorte som tillegg til solkrem.  Han var også med på markeder, både i Martina Franca, Grottaglie og Ceglie Messapica. Sko og klær i lange baner, samt noe til lillesøster Malin.

Han har en del oppgaver når han er her. Porten skal åpnes om morgenen og stenges om kvelden. Hønene skal ha mat og egg skal bæres inn. Så skal det fyres et bål i grillen om kvelden og da må det sankes ved på forhånd. Kos framfor et lite bål er utrolig kjekt, i alle fall for en femåring som får være oppe så lenge han har lyst - nesten.

Nokså snart ble det besøk hos Pasquale for å se på kyllingene som ble klekket fra eggene til morfars høner . Lucas og Pasquale fant lett tonen og  omvisning var på sin plass.  Høner, kaniner og hunder og til slutt ble Lucas endatil med inn og så på grisene. Inne i grisebingen!

Søndag var det som vanlig besøk i Lamiaen til Francesco og Cira. Lucas var glad for besøket og koste seg, ikke minst når han og Franco forsøkte å fly drage.  





Mandag fylte Franco 63 og vi dro til Carosino for feiring. Gianpiero, Franco og Pina's voksne sønn tok etterhvert med seg Lucas på byvandring. De var innom borgen i sentrum, men iflg. Lucas sin livlige fantasi hadde de sett hele byen og vært mange kilometer fra Franco's hus.


Tirsdag ble det endelig tid for tur til stranden  i Torre Pozella.
Her er det en canaletto med stein på sidene og sandstrand innerst. Heldigvis var vi tidlig ute for det gikk ikke lang tid før stranden var fylt av italienere med fritid til overs. Siden vi kom her har jeg ikke brukt solkrem. Men i dag måtte også jeg krype til korset og smøres. Men, allikevel kom det en smule rødfarge etter hjemkomst. To timer på stranden er farligere enn dager i innlandet. 


Frukt har vi også spist. Akkurat nå er det aprikos som er modne. De likte ikke Lucas. Men vi har tørket endel og tørrede aprikos falt i smak.  Mesteparten av avlingen blir nedfallsfrukt som etterhvert havner hos hønsene, men vi har også syltet en del. Tirsdag ettermiddag var vi på slang hos naboen og høstet litt som skal tørkes.. (naboeiendommen er fraflyttet og ikke i bruk) 


En annen høytidstund er når vi får besøk av tankbilen som kommer med vann.  Da må han følge nøye med, både på koblinger og bil og cisterne. Det går mye vann når det er så varmt. Vi har automatisk vanning i grønnsakhagen, men må bruke slangen på alle krukker og kar, bed og trær ellers på matrikkelen.

Mamma Lisa har kalket litt på huset vårt, men det er ikke lett med de temperaturer vi har hatt under besøket. Hver dag over tretti grader og strålende sol. Men enkelte ganger ble det mulig og da koste Lucas seg på taket i lag med mamma. 


Torsdag var det tid for avreise, en dag som kom så altfor fort for Lucas. han hadde helst lyst til å være her hele sommeren. Heldigvis for oss er det ikke aktuelt. Det er kjekt, men krevende å ha aktive femåringer på besøk.


Man kan kanskje forvente flere bilder, men vår internettleverandør sliter for tiden. 

Husjakt i Puglia.

Det finnes et norsk par fra Rogaland som har vært interessert i hus i Puglia i lang tid. Internett har vært flittig brukt til å se etter interessante prospekter - i lang tid.
Tirsdag morgen kom det mail til oss med spørsmål om vi kunne tenke oss å se på en eiendom utenfor Fracavilla Fontana, to-tre mil fra oss.
Selvsagt kunne vi det. Vi kontaktet megler umiddelbart og fikk til slutt en avtale om visning kl. 19 samme dag. Slike oppdrag er "mat for Mons"  Som ellers hos italienske bedrifter forstår ikke megleren at vi ønsker å møtes utenfor byen. Selv om vi la med link til et kart som viste hvor vi ville vente på dem. Nei, vi måtte pent ankomme kontoret midt i byen. Trange gater, mye trafikk og lite parkeringsplasser er alltid et problem, men akkurat her var problemet mindre. Det var betalparkering utenfor kontoret og dermed var det plass. Italienere parkerer heller under et "stopp forbudt" skilt før de betaler for parkering.

Etter å ha hilst på megler, dro vi til eiendommen. Meglers representant i egen bil, med oss på hjul. Han kjørte en liten SMART, og fant gater som vi ikke trodde at vår C-max ville smyge igjennom. Det gikk - såvidt.

Eiendommen lå nesten nøyaktig seks kilometer utenfor byen i et pent område med oliventrær hos alle naboer.

Tre mål tomt, 26 oliventrær pluss mange andre frukttrær. Egen brønn samt en cisterne som rommet 60.000 liter. Vi ble litt avindsjuke, vi har ikke brønn og vår cisterne rommer 8000 liter.

Huset har vært til salgs i halvannet år og prisen har blitt redusert underveis fortalte megler. Vi fikk også forståelse for at det kanskje var mulig med et lavere bud enn prisantydningen. Huset var fylt med mørke møbler, noen i mørkbeiset furu og andre i blank italiensk stil. I tillegg til at dørene også var mørke ble det et litt dystert preg innendørs. Men, møblene forsvinner med eierne og maling er billig. Det var forresten interessekonflikt hos eierne. Han ville fortsette å bo på landet, dyrke sine grønsaker og få presset sine 3-400 liter olivenolje årlig. Hun var lei landlivet og ville flytte i leilighet i Mesagne. De ble jo ikke yngre med årene. Hun fikk viljen sin.  Det er vel oftest slik i de tusen hjem - konas vilje trumfer.

Huset hadde mange kvaliteter og i forhold til prisen var det et meget godt kjøp. Om det blir handel til slutt vil tiden vise.

Vi følte at når vi kjøpte her, fikk vi mye for pengene. Kanskje er det Eurokrisen som gjør at man får omtrent like mye, eller kanskje mer for pengene i dag.
Og så har vi ofte lurt på hvorfor det er rogalendinger som kjøper her. Er det landskapet som virker kjent, med steingarder langs veiene og at man får klimaet som bonus! Eller er det nøysomheten, at man vil betale så lite som mulig for så mye som mulig?

Når vi var der holdt kona på med å legge ned kapers i salt. Selvsagt fra egne kapersbusker. Og Sofie måtte endelig få med seg et glass kapers. Det skulle bare mangle.........
En liten oppfordring til våre lesere. Neste gang dere er i butikken, se hvor mye et lite glass kapers koster. Så kan dere sammenligne med prisene her hos oss. På markedet selges kapers fra store spann. Prisen varierer litt, men starter på ca € 6-7 per kilo!



Vi har også egne kapersbusker. De er små enda, men etterhvert vil de vokse seg til. Og da kan vi glede oss til blomsterprakt.



Og i neste uke kommer Lucas!

Steingarder

Som Jærbuer er vi vant med at det brukes stein som gjerder mellom teiger og eiendommer. Slik er det her også.  Tørrmuring står høyt i kurs her. Og det gis tilskudd til både nye murer og til restaurering av gamle. Før det hele settes i gang må det en geometra på plass for å dokumentere utgangspunktet. Når alt er ferdig må geometra igjen dokumentere arbeidet før tilskudd utbetales.  Det har blitt mange nye murer her i nærheten.  Men, her brukes ikke murer for å holde dyr inne. Det finnes omtrent ikke kyr på beite. Sauer og geiter gjetes omkring i området og beiter der det er mulighet for det.

Rett nedi veien har det blitt oppført nytt inngangsparti i tørrmur. Vi lar oss stadig imponere av dyktigheten til disse steinleggerne.















 Uten noe som helst bindemiddel lages de vakreste murer. Og overgangen til gamle murer blir også utført med omtanke.

Vi har ikke peiling på hvem som eier huset innenfor. Tidligere var det en fra Roma. Men nå er det sikkert en utlending påstår Pasquale. I alle fall forsto han ingen ting når vedkommende snakket. Sikkert Inglese for det var bare "bla uh bla"  Det har blitt jobbet mye med eiendommen i år. Og det blir spennende å se om noen flytter inn etterhvert.




Uansett kommer de til et vakkert landskap:

18. mai blogget jeg bl. annet om at Pasquale kom får å låne rugeegg. Nå har det gått mer enn tre uker og jeg forventer at det skal ha kommet kyllinger. Men, dengang ei. Hønene ruger fortsatt.

Det viser seg at det var flere høner som kom i rugemodus og eggene ble liggende en ukes tid før de havnet under en av hønene. Så til helgen kanskje...

Utre og mat.

Alle vet hva ugress er, men vi har utre. Når vi kjøpte eiendommen i 2007 var det plantet noen tre rett på sørsiden av terrassen. Vi ville ikke ha disse trærne og saget dem ned. De var ikke så store, men sikkert gamle. I alle fall når jeg så størrelsen på røttene i forhold til trærne, så det ut som om fjerningsforsøk hadde pågått en tid. For det hjalp ikke å sage dem ned. De spirte opp igjen fra røttene og samtidig sendte de utløpere til resten av hagen.

I august 2009 satte jeg i gang med gravearbeid. Det var heftige saker jeg fikk opp.    Jeg trodde i mitt enfold at da var jobben gjort, men den gang ei. Hvert år har det kommet opp nye spirer som vi bare har røsket opp. Så begynte der å komme opp trær hos naboen. Disse ble også kuttet ned, men til ingen nytte.

De er verre enn løvetann i Norge!

Nå har jeg gått over til kjemisk krigføring. Jeg har kjøpt Glyfosat (Roundup) Det må behandles med forsiktighet, her selges det rene varer, ikke det fortynnede man får hjemme i hagebutikkene. Så nå mer eller mindre kryper jeg rundt i hagen med en liten pensel og stryker på hvert lite skudd. Til pensling skulle det blandes med tre deler vann for to deler glyfosat. Allerede etter ett døgn kan jeg se at det virker. Nå skal jeg få has på utysket. Jeg har også vært over hos naboen og penslet alle de trærne som fantes der.
Jeg har også sprayet under det elektriske gjerdet utenfor hønsegarden. Mindre arbeid med rydding av gress som vokser opp og kortslutter.

Ellers er det stille og fredelig hos oss. Sofie har kommet tilbake fra sin Brusseltur. Noe som i grunnen var en smule nedtur. Ikke at hun kom tilbake, men problemene underveis. Billetter var bestilt hos Wideroe.no, bekreftelse mottatt og alt syntes i orden.  Når hun kom til flyplassen var det ingen reservasjon for henne. Wideroe.no påstår at det ble sent mail og SMS med beskjed om at billetten var kansellert. Ingen slike beskjeder er mottatt hos oss. Nå blir det en sak for flyklagenemnda.  Bare så dere er advart, man kan ikke stole på Wideroe.no.  Vi skal aldri mer bestille billetter på det nettstedet.

Som jeg skrev i forrige innlegg, var vi på Osteria Pugliese i lag med  to irer. Tripadvisor.com  har lagt ut anmeldelser av restauranter og i Ceglie Messapica ser vi at en annen restaurant har en anmeldelse som begynner med "Should look to Osteria Pugliese on how to run a restaurant".  Jeg angrer bittelitt på at jeg la ut anbefaling av Osteria Pugliese. Før kunne vi stikke innom når som helst. Etter at jeg, som førstemann la ut anbefaling, har det kommet 18 andre "reviews".  Resultatet er at nå må man bestille bord!  Og det er ansatt flere servitører. Det er jo forsåvidt bra og eierne vet hvem som startet det hele. Men, de nye servitørene vet ikke det og hvis det er en av dem vi treffer ved tilfeldig ankomst får vi ikke bord. Hvis det derimot er en av den gamle kjerne, da blir vi møtt med håndtrykk og ingen spørsmål om reservasjon. Ikke for det, en telefon er alt som skal til, en time eller to før planlagt besøk. Og hvis vi ønsker bespisning kl 20 er det så tidlig at ingen italienere tenker på å gå ut for en matbit.

Tidligere var Osteria Pugliese rangert  blant  de beste spiseplassene i Ceglie Messapica. Nå ser vi at andre klatrer oppover. Kanskje er det på tide å utvide vår egen horisont?  Heldigvis finnes det ikke McDonalds og lignende kjeder her i området.
Forresten, i Altamura, en by i Puglia,  et par timers kjøring herfra måtte McDonalds gi opp etter to-tre år og fem eiere. De lokale ville heller handle sin mat hos de lokale som var tro mot tradisjon og kvalitet.

Apropos mat.
Ja, jeg vet at vi er opptatt av mat og drikke. Og kos.  Men, nå skal dere høre. Lørdag ettermiddag stoppet Francesco og Cira på vei til lamiaen (hytta) sin. Vi måtte komme. Det er ikke normalt at de drar dit en lørdag, men siden det var 2. juni, som er Italia's nasjonaldag var det vel et unntak.

Selvsagt stilte vi opp. Tok med et brett øl som gave og forsto snart at dette skulle bli en spesiell kveld. Det ble fyrt opp i to griller. Skjønt ordet griller passer kanskje ikke helt. Her var det ikke noen fancy gassdrevet Webergrill. Nei, her var det gjenvinning som nok er et mer dekkende ord. Gamle vaskemaskintromler var ombygd til griller. I den ene ble det først tent bål. Når det hadde brent en stund ble noe som var nesten oppbrent transportert over til neste grill. Deretter, en pose grillkull, og til slutt, mer brennende ved fra bål nummer ett.

Over bål nr. en ble det grillet paprika til de var svarte over det hele.

På den andre, først zucchini (squash). Disse ble skåret i 3-4 mm tykke skiver på langs, deretter ble de vendt i olje og salt.  Rett før de ble lagt på grillen ble de vendt i griljermel (brødrasp).

 Når disse var ferdige ble en form med poteter satt over. Så kom det interessante.

Midt i trommelen var det en rist som kullene ble lagt på. Dermed ble det et rom under der asken falt ned. I asken ble det lagt hele løk! Helt spesielle litt flate hvite løker. Jeg vet ikke om det er mulig å få tak i tilsvarende i Norge.









 På bål nr ett ble det til slutt grillet salsicce (pølser) og marinert kylling. Men rett før det, ble det lagt mye rosmaringreiner på grillen. Alt for å gi god smak. Og når vi snakker rosmarin, så er det snakk om greiner som er ca en cm i diameter!

Salsicce er helt spesielle pølser som kjøpes enten i rull som her, eller som fingertynne pølser, eller som tykke korte pølser. Men, til forskjell fra norske pølser, så er det smak i disse.
Akkurat de som vi fikk servert denne kvelden overgår alt vi tidliger har smakt av pølser. For å bruke et kjent sitat; ingen over, ingen ved siden. Vi har bedt om å få vite hvilken slakter som er produsent, men det kan bli vanskelig å få vite. Cira forklarte at de var en gave fra en slektning som drev restaurant og som kjøpte inn i stort. Men, hun skulle forsøke å hjelpe oss.

Det ble et uforglemmelig måltid. Som sagt, pølsene var i en særklasse. Løken som var svart over det hele gjennomgikk en renselsesprosess det alt det brente ble fjernet. Det som var tilbake smakte himmelsk. Og det er sterke ord fra en ateist.

Vi var mette til langt utpå søndagskvelden.

Samtidig fikk vi også noen store sitroner fra Franco og Pina's eget sitrontre. Digre usprøytede organisk dyrkede sitroner. Som forslag til bruk fulgte oppskrift på sitronsorbet. Den er som følger.
½ liter vann kokes opp med 300 gram sukker.
Når det er kaldt tilsettes saften fra 4 sitroner og
1 hel revet sitron (foodprosessor)
Dette settes i fryser en times tid eller to til det er nesten frosset.
Rør sammen en eggehvite og tilsett massen fra frysen.
Sett tilbake i fryseren og vent til minst neste dag.

Så kan du drømme deg (tilbake) til italiensk gelato.

Mer dyreliv

Jeg har tidligere skrevet om høner, slanger og insekter. Men ikke om større dyr. Her i Puglia finnes det to dyr som er spesifikke for området.
Det ene er hesterasen Murgese. Offisielt er den ytterst sjelden, men vi ser den rett så ofte her. Den brukes som kjørehest og når vi ser den er den forspent en lett kjørevogn. Kanskje med to hester foran en firehjulsvogn. Da med den ene hesten etter den andre.
I Martina Franca så vi flere forrige søndag. Uheldigvis hadde vi ikke kamera med så mobilen ble brukt i stedet.

Det var tydelig at de hadde kjørt langt. Flere av hestene var hvite av svette. Uansett, det er alltid kjekt og interessant å se disse vakre hestene.

Den andre rasen som er spesifikt for området er eselrasen Martinese. De er kanskje enda mer sjeldne enn hestene. De skal visstnok stamme fra spanske esler som ble importert da Puglia var under spansk herredømme. Men historien er, som de fleste gamle historier, uklar.

Jeg har sett ett eksemplar en eneste gang, da uten å vite hvor unikt dyret var.

Hestene derimot vises fram ofte. Og når vi først ser en, følger det mange. Det er sikkert et organisert treff av et eller annet slag, men vi opplever det tilfeldig for oss.
Hvis vi skulle slumpe til å se et opptog med helgenbæring så er det av og til ryttere med. Helgenbæring er store greier her i Italia.

I hagen er det også dyr. Vi har plantet en rekke med Peperoni dolce (søt chili) og erter. En dag oppdaget jeg at det var gravd et hull der to-tre erter var plantet. En Peperoni var dratt opp og lå uskadet ved siden av plantehullet. Jeg satte den nedi igjen. Neste dag var samme plante dratt opp igjen. Slik gjentok det seg flere dager. Ingen andre planter var rørt, bare denne ene. Nå har det skjedd så ofte at planten er satt tilbake, men den lever fortsatt.
Kanskje er det fugl, kanskje er det muldvarp som har flyttet tilbake til grønnsakhagen fra bakhagen etter at det ble pløyd der. Vi vet ikke, men har fått besøk av en ganske så stor slange som forhåpentligvis kan ta seg av problemet.  Den er minst fire år gammel, det vet man fordi de ikke blir helt sorte før etter fire år. Og da er lengden minst en meter! De lever av firfisler og muldvarp og andre smådyr. I tillegg kan de klatre i trær slik at de kan ta små egg og fugleunger.  Jeg tror hønseegg blir for store for den.

Vi har prøvd med kjemiske midler for å få fjernet muldvarp, men det er nytteløst. All gift som vi legger ut forsvinner, men det er maur som drar avgårde med det. Så først må mauren utryddes og det tar tid. Får man forgiftet et sted, dukker de opp et annet. Vi vinner nok noen slag, men taper krigen. Nå har jeg imidlertid fått tak i større enheter med gift som er såpass stor at maurene ikke klarer å dra det med seg.

Omsnudd

Vi ser på værmeldingene i Norge at det er varmere der enn her. Det liker vi ikke.  Heldigvis er det ikke normalt at det er såvidt kaldt her på denne årstiden. Stort sett har vi hatt over 20 grader hver dag siden midten av april, med et og annet unntak. Og vi har hatt 30, akkurat såvidt.  Men, vi lider ingen nød. Vi kan fyre hvis vi får lyst og vi kan sitte ute i solveggen når vi har lyst til det.

Ute trives også de andre tobente. Nå har vi begynt å slippe dem ut på friland siden de har spist alt grønt der de normalt bor.

På nordsiden av huset ligger det gammelt løv mellom kaktusene. Der er det sikkert mye insektliv og der sparkes det og spises til den store gullmedalje.

I hagen modnes morellene. Selv om det ikke blir avling som i fjor, spiser vi litt hver dag og i tillegg har vi begynt å sylte litt.

Bare et par kilo til å begynne med, men det smaker bra og gir avveksling til den vanlige menyen. Sofie har syltet litt jordbær også, men det er kjøpebær. Vi har sikkert terpet på det til dere er leie, men prisnivået på frukt og grønt er relativt lavt her. Jordbærene kostet € 1,50 pr kurv, men da var det de peneste bærene.

På nabotomta har Franco slått graset og tirsdag kjørte han ballepressa og gjorde klar til hjemkjøring. Tomta er det ingen som vet hvem som eier, så her gjelder visst "først til møllen".
Franco driver med mye rart. Primært har han to gamle biler som brukes til vanntransport. I tillegg har han denne traktoren som drar slåmaskin og presse, så har han en hjullaster og skurtresker. Alle maskiner har sett sine beste dager og det drives reparasjon på en eller flere utenfor hos han jevnt.

Det drives litt arbeid her hos oss også. Her forleden skulle jeg flytte en slangeholder. Bak den var det to edderkopper som hadde lagt egg som de lå og passet på. Den største falt ned, men den minste satt og passet på slik at jeg kunne få tatt et bilde av den.
Det var imponerende så modig den var når den ble pirket borti.



Bassenget har endelig kommet på plass. Under monteringen oppdaget vi at det manglet deler og butikkeieren kom og leverte på døren mandag ettermiddag som lovet.  Franco's sønn kom med to tanker med vann på tirsdag, Så nå er alt klart til Lucas kommer på besøk om en liten måned. Det gjenstår bare å beskjære presenningene som ligger under. Det får vente litt, jeg har fått kink i ryggen og må være litt forsiktig med bøying og kryping.

I butikken på tirsdag ble vi tilsnakket av et eldre par. Det var tydelig at de var turister og det viste seg at de leide et hus ikke langt fra oss. De kom fra Nord-Irland og skulle være her i to uker. De ba oss med hjem på kaffe, noe vi selvsagt takket ja til. De hadde ikke GPS og kjørte en lang omvei når de skulle hjem. For den veien hadde utleiers representant tatt dem med når han skulle vise fram huset. Men han kom fra Alberobello og er vel neppe kjent i området.
Jack og Sandie tok seg ut på dagtid, men kjørte ikke bil etter at det var blitt mørkt. De hadde også hørt at man ikke fikk middag på restauranter før kl. 22!  Siden vi hadde planlagt å spise på Osteria Pugliese på onsdag kveld, spurte vi om de hadde lyst til å bli med oss. Vi kunne hente og bringe. Det forslaget falt i god jord. Når jeg ringte til Osteria Pugliese for å bestille bord, viste det seg at de hadde endret opplegget. Nå var det ikke lenger stengt på tirsdager, men på onsdager. Bestilling ble endret til tirsdag kl 20 og melding gitt til irene.
Vi tror at dette er noe av det de kommer til å huske fra Puglia. De har ikke noen skrevet meny, de bare forteller hva de serverer den aktuelle dagen. Og når irene ikke kunne et ord italiensk, kunne det fort bli nedtur. Det ble det ikke denne gangen. Først husets antipasti. Da bestilte vi to porsjoner. Som secondi bestilte vi to calamari fritte på deling på tre og Jack ville ha salsiccia. (fritert blekksprut og pølse) Det passet bra med det valget for det passer med friterte poteter som følge til begge retter. Vi drakk Cola, øl og vin til maten som ble fulgt av småkaker og caffe corretto. Da regningen kom trodde irene ikke sine egne øyne, en liten håndskrevet lapp der det stod  € 40.
Vi tok dem med hjem til oss etterpå slik at de kunne få se hvordan vår hytte på landet så ut. De ga seg ende over. Dette var jo mye bedre enn det som de leide og betalte € 1150 for å bo to uker.
Det er rart hva et lite nikk i en kassakø kan føre til.

17. mai og sånt

Tirsdag formiddag hadde Pasquale igjen ærend hos oss. Medbrakt en bærepose nyplukkede erter ble vi spurt om han kunne få bytte egg med oss. En av hans høner hadde kommet i rugemodus og hanen var enda for ung til å gjøre sine amorøse plikter.
Selvsagt skal han få egg. Problemet er bare at alle våre egg har havnet i kjøleskapet. Og da kan det bli problem  med å få kyllinger av dem.  Men, bare han kunne vente noen dager skulle det bli en råd med egg. Og bytting kommer ikke på tale. Det skulle bare mangle om han ikke kunne få alle de eggene han ønsket. Det blir bare spennende å se hvordan kyllingene kommer til å se ut.  Tre forskjellige hønseraser og en hane av ukjent opphav kan gi rare utslag.

Fredag ettermiddag dro jeg avgårde med 11 egg. Mens alle sov ble de plassert på bordet ute. Det gikk ikke mer enn et par timer før Pasquale kom kjørende for å få vite om det var jeg som hadde lagt eggene der. Jeg bekreftet og spurte om han ville ha fire til i morgen, men det var rikelig med 11 under en høne fortalte han.

Fredag hentet jeg også motorsaga etter service i Villa Castelli. Ny tennplugg,  filing av tennene ,vask og rens av forgasser og vask av luftfilter kom på € 13,- . Ingen upris akkurat.

17. mai ble i år feiret hos oss. De andre to parene i området; Gaute og Signe Birkeland, Aksel og Lise-Lotte Horvei hadde respondert positivt på invitasjonen og beæret oss med sitt nærvær. De ankom til kjente toner.

Med litt kreativitet klarte Sofie å få kjente farger på bordet.

Menyen hadde vi planlagt lenge og fått inspirasjon når vi selv var ute og spiste. Vi startet med ost, skinke, røykelaks (som Birkeland's hadde tatt med) eggerøre, småskårne grønnsaker og selvlaget aioli før vi tok hver sin soppfylte crespelle (pannekake) med parmesan og fløte over, ut fra stekeovnen.  Når alt dette var fortært kom hovedretten; Hummer a naturale.

Denne var bestilt i god tid hos den lokale fiskebutikken. Og siden vi aldri vet hvilken størrelse vi får, ble det en til hver. Det var godt at vi hadde husket  å ta med et sett hummergafler fra Norge.








Til dessert serverte vi sitronfromasj, pyntet med moreller fra egen hage.

Og til kaffen hadde vi bakt en valnøtt-sjokoladekake.
Vi halverte størrelsen og da ble det for lite til en vanlig springform. Heldigvis fant jeg en liten firkantet stekepanne i butikken på torsdag. Og så ville det seg slik at da passet kaka akkurat i et fat vi har.
Alt utenom været var opptur. Vi vet at det ikke var bra vær i Norge, men forventet ikke at vi her i Italia skulle få den sureste dagen i vår akkurat 17. mai. Vi måtte fyre i ovnen!