Likør

Vi har mye frukt og urter på eiendommen. Eller rettere sagt, vi hadde i alle fall før brannen i høst. Noe av det som vokser og gror havner til slutt i produksjon av likør.  Når det er sagt, volumet av produksjon overstiger volumet av konsum.  Slik er det ofte med hobbyer. Det har lett for å ta over.

Det kreves fire ingredienser for å lage likør. Smaksgiver, det være seg frukt eller urter, sukker, vann og sprit.  Sukker og sprit må kjøpes. Sukkerprisen i Italia er omtrent som i Norge, men spritprisen er på et annet nivå.  I Norge er literprisen på 60% alkohol minst kr 620.- Her i Italia får man kjøpt 96% til € 10 pr liter. (11 ganger så dyrt i Norge med dagens valutakurs)

Råstoffet som jeg har brukt til nå er;

Aprikos, moreller, epler, pærer, morbær, valnøtter, rosmarin, villappelsin, sitron, laurbær, vill fenikkel, mele cotogne (kvede), kaktusfiken, plomme, johannesbrødfrukt, granateple og granskudd (tatt med fra Norge).

Frukt, bortsett fra appelsin og sitron, blir som regel kjørt gjennom saftsentrifuge for å få mest smak og minst avfall, men urtene får bare ligge på sprit. Appelsin og sitron, der brukes stort sett bare skallet.

Etter å ligget i sprit noen dager eller uker alt ettersom, blir det tilsatt sukkerlake. Denne varierer i sukkerinnhold alt etter hva slag likør det skal bli, men personlig liker jeg ikke at det blir for søtt.

Deretter skal det siles. Først grovsiling gjennom kaffefilter, deretter legges en bomullsdott i trakten og det siles på ny. Dette siste tar tid.

Så er det lagring. Jo lenger jo bedre. Nå i høst hadde jeg ettersyn og så at noen av flaskene som har stått noen år hadde fått bunnfall. Dermed ble det ny siling, forhåpentlig for siste gang.

Som sagt, produksjon overstiger konsum og jeg har brukt å gi bort flasker som vennegaver. Bl. annet har Pasquale fått likør av Mele Cotogne. Det falt såpass i smak at året etter kom han med en kasse frukt siden han hadde sett at våre busker hadde liten avling,  og spurte forsiktig om jeg hadde mulighet til å lage litt mer slik at det kanskje falt mer i hans vei...

Noe det selvsagt gjorde.

Noe havner på peishyllen i fine keramikkflasker.

Mens andre havner på bakrommet i påvente av forfremmelse.

I år blir det lite eller ingen ingen produksjon. Urtene har stort sett brunnet opp, Mele Cotogne har få frukter og de andre fruktene var modne når vi ikke var her.  Men det kommer flere muligheter hvis vi lever og har helsa.

Litt jobbing og litt mat.

Slåmaskinen er ankommet og montert. Det er alltid en prøvelse når noe skal leveres på døren her i området.
Klok av skade har jeg fått laget en kjøreanvisning på italiensk. I klartekst med hvor man skal svinge til høyre eller venstre og nøyaktige avstander.  Dette er lagret som et googledokument som alle med linken kan få tilgang til.
Så også når jeg bestilte slåmaskinen. Flere steder anga jeg linken og forklarte at dette dokumentet bør printes og festes på esken slik at budfirmaet kunne finne fram. Det ble bekreftet av firmaet at det hadde de gjort.
Torsdag midt på dagen ringte firmaet og sa at budfirmaet var på vei til meg. Når jeg sa at jeg ikke var hjemme før om en halv time var det helt ok. Vel hjemkommet ble det venting og venting før jeg ringte selger og etterlyste. Da fikk jeg vite at budfirmaet hadde gitt opp og dratt sin kos.
Hvis jeg kunne ringe dem i morgen etter 9 og avtale så skulle det nok gå bra. Telefonnummer fikk jeg på mail. Jeg sendte en ny veibeskrivelse på sms og forsøkte å ringe fredag kl. 09.00. Telefonnummeret var ikke aktivt sa stemmen..... Ny kontakt med selger. Han sjekket og ringte tilbake og spurte om jeg kunne stille ved gravplassen i Ceglie kl. 12 så skulle budfirmaet komme dit. Men jeg måtte bekrefte med SMS til sjåføren først. Telefonen hans kunne visst bare brukes til SMS, ikke samtaler. Når jeg så sjåføren ca 12:30 forsto jeg at å lære en slik person å ringe eller motta samtaler nok kunne by på problemer.
Et par timer etter hjemkomst var dyret montert og prøvestartet.

Men den blir nok ikke satt i arbeid før neste år. Vi trodde at det hadde regnet og at graset sto mannshøyt. Det stemte ikke. Det har ikke regnet siden mai fortalte Pasquale.  Men så begynte det å regne litt i dag og da blir det bare gjørme om jeg skulle prøve å komme utpå for å hente litt småstein.

Pasquale klaget også over årets avlinger. Eller mer mangel på sådanne. Han kunne fortelle at det nesten ikke var oliven hos noen i Puglia. Tomater og vindruer var det også smått stelt med. Får nok passe på å kjøpe fjorårets olivenolje så man ikke blir helt ruinert. Etter at vi kjøpte hus her har vårt oljeforbruk skutt i været. så nå varer en fem-literskanne ikke så veldig lenge.  

Fredag kveld dro jeg til Torre Canne for et måltid på en velkjent sjømatrestaurant. Terje og Geir stilte også opp, sistnevnte som sjåfør.

Det er kanskje ikke snilt å vise bilder, men jeg tar sjansen.

Om det kan være noen trøst, på hjemveien ble det høljeregn og torevær....

Det er ikke alltid at reisen er halve opplevelsen.

Denne gang hadde jeg bestilt billetter i god tid for å få best mulig reisetid og pris. Ikke minst siden det var to andre rogalendinger som også skulle reise samme dag og jeg ville gjerne ha reisefølge.

Ikke lenge etter bestilling ble min billett endret. Senere avgårde og tilsvarende senere framme ble resultatet til slutt.
Når reisedagen opprant viste det seg at flyet fra Stavanger kom sent inn og ble dermed ca en time forsinket på ruten til Amsterdam.
Opprinnelig hadde jeg 50 minutter på å nå neste fly, så selvsagt nådde jeg ikke den avgangen. Det tikket inn en SMS om at jeg var ombooket til et fly via Milano neste morgen. Det likte jeg dårlig så jeg skyndte meg til transferdesken for om mulig få en bedre løsning.

Det ordnet seg til slutt ved hjelp av en nødløgn og verbal smøring av saksbehandler. I tillegg til voucher på 10 euro til mat ble det ordnet slik at jeg kom med flyet som skulle dra 16.30
Det var nok verre med reisefølget på ca 40 personer fra Stavanger som skulle på tur til Castellabate. De skulle reise ca 4-5 timer med buss fra Roma. Noen få kom med samme fly som jeg, men de fleste måtte ta et senere fly.

Dette flyet var også forsinket. Ikke mer enn en god halvtime slik at jeg hadde god tid til siste fly.
På flyet til Roma hadde jeg sete ved siden av Leoluca Orlando, ordføreren i Palermo. Han har ikke hoppet over mange måltider i sin tid, så det var en beklemt følelse under mye av turen. Han kunne fortelle at han hadde vært i Stavanger i forbindelse med Kapittelfestivalen og var ganske forskrekket over været i Norge. Han visste ikke at den norske sommeren skjedde i september i år.

I Roma ble det ennå en spesiell opplevelse. Når jeg sto i boardingkø ble jeg ropt opp og måtte henvende meg i skranken. Der fikk jeg forklart at jeg måtte bli med og åpne den innsjekkede kofferten. I egen bil bar det avgårde til området for omlasting av bagasje. Der ble jeg møtt av bevæpnet politi og vakter. Jeg måtte bli med på et lite kontor og åpne kodelåsen. Deretter ble jeg beordret vekk mens vakter sjekket innholdet. De fant en flaskeåpner som kunne minne om et våpen. Når det var avklart var det til flyet med både meg og koffert. Det ble nesten som om jeg var VIP. Det var greit å vite at kofferten kom fram sammen med meg for en gangs skyld.

Onsdag kunne jeg endelig ta matrikkelen i øyesyn. Jeg hadde sett for meg at gras hadde vokst opp på grunn av regn, men det har visst ikke regnet en dråpe etter brannen. Det blir mye jobbing med å få ting i orden framover.
Her var det i sin tid en vedstabel med tak over.


Taket var metall lagt over bjelker av tre. Nå må det få metallbjelker i stedet.

 Dette var et hønsehus. Det var bygd av tre. Tre og brann er ikke en god kombinasjon. 

Dette blir ikke gjenoppbygget i første omgang. Vi må først få en avgjørelse om lengden på opphold i framtiden. Det er avhengig av hvor mange som stiller som donorer.

Baksiden av garasjen har vært dekket av mannshøy bjørnebærhekk. Nå er det endelig mulig å komme til å pusse og kalke murveggen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Som et lite tillegg;
2. august skrev jeg om Sofies helseproblemer. Nå har det blitt bekreftet at alle kirurgiske inngrep (og det har vært mange) har medført at hun er fri for føflekkreft og skal tilbake i transplantasjonskøen for å få en ny nyre. Gi melding til dine nærmeste at du er donor så kanskje mange liv kan reddes eller noen medmennesker kan få lenger levetid. 
Lurer du på om du kan brukes? En lever kan transplanteres til to, nyrer til to, lunger til en, øyelinser til en eller to, hjerte og lunger til to. Opp mot syv personer kan få ett bedre og lengre liv hvis du forteller dine nærmeste om at du er donor! 

Hus til salgs.

Nei, vi skal ikke selge bare så det er sagt til å begynne med.

Men, norske venner av oss skal selge eiendommen sin. Og vi har valgt å hjelpe til så langt vi kan.

Derfor blogger vi om det og ber om hjelp til å spre informasjon slik at hvis det er noen som er på jakt etter hus i Italia kanskje kan se dette som et alternativ.

Oppdatering;  Huset er solgt. 

Getting there is half the fun

Eller på norsk; noen ganger er reisen målet.

I utgangspunktet er jeg optimist. Tar alle gleder på forskudd, all planlegging er kjekt og nedturer får man ta hvis de mot formodning kommer.

Brannen for et par uker siden var en slik nedtur. Den er tilbakelagt og planlegging til neste tur er i full gang.
Billetter for Livar er bestilt for lang tid siden. Fordelen med å bestille i meget god tid er at prisen er lavest da. Ulempen er at det kan skje endringer av billetten. Det har skjedd denne gangen. Utreisen er forskjøvet seks timer, det samme er ankomsten som nå skjer sent på kvelden den 26. september.

Om Sofie blir med denne gangen også er mer usikkert. Hun er fremdeles ute av transplantasjonskøen og har hatt flere operasjoner for å fjerne føflekkkreft. Vi tror, men vi vet ikke om alt er fjernet og om hun er frisk nok til å komme inn i køen igjen. Vi vet heller ikke når vi får vite og det er noe av det vi liker minst. Det kan gå en måned til før vi får vite.
Det er allikevel noe positivt; når hun kommer tilbake på listen for transplantasjon kommer hun inn i køen på samme sted som hun var tidligere.

Imens planlegges det for oppholdet i Villa Serena.
Brannen, eller mer korrekt spredningen av brannen over vår eiendom var ikke noe vi likte. Det skyldtes høyt tørt gress. Tidligere år har jeg kunnet holde graset nede på et akseptabelt nivå, men når det går lang tid mellom hvert besøk blir det vanskelig.
Vi kunne leiet en bonde til å kjøre skålharv over stykket.

Det er slett ikke problemfritt. Det blir liggende mye gras igjen både over og delvis under jorden og terrenget blir veldig ujevnt. Dermed må det kjøres flere ganger i løpet av året. Hver gang koster det mellom €50 og 100. Forsåvidt ingen upris, men det blir fort penger av det.






For et par år siden slo jeg hele stykket med rydningssag.

Det bråkte og etterpå føltes det som om ryggen var av flere steder.  Men etterpå kunne jeg kjøre jordfreser og få hele stykket slett og jevnt.   Slik er jorden nå.

Neste forsøk blir slåmaskin. Eller som det heter i Italia; Motofalciatrice.

Da kan det gå an å få slått gras som er både høyt og lavt.  Kunne jeg i tillegg funnet en bonde som trengte høy kunne jeg slått to fluer i en smekk, men det blir nok heller vanskelig. Det blir nok heller oppsamling og brenning etter at jordfreseren har gått noen runder.

Pyromanene er løse

Det brenner.
Det var meldingen fra Giuseppe fra alarmselskapet torsdag kl. 16:48.  Forsåvidt ikke noe nytt, men denne gangen er vi i Norge, ikke i Villa Serena.

Tomten på nordsiden har et uavklart eierforhold. Der gjelder regelen om førstemann til møllen. Derfor er det forskjellige drivere fra år til år, alt etter hvem som er først til å får sådd. For å få bort gammelt gress setter de fyr og stikker av.
Det finnes en annen mulighet også, nemlig at det kastes en sigarett fra en forbipasserende bil.

Uansett grunn, i dag brant det heftig. Det har ikke regnet på lang tid og med temperaturer mellom 30 og 35 og luftfuktighet under 20% tørker det meste ganske fort.
Det har aldri vært så god fyr så lenge vi har hatt hus der.

Bildet av nabotomten er tatt fra veien på hjørnet av vår eiendom.












Ilden har vært så kraftig at den har hoppet over muren og brent i grønnsakhagen vår. Noe gammelt treverk som lå under litt plast på andre siden av garasjen  brant også opp. Bjørnebærhekken på nabotomten er sannsynligvis nedbrent.

På baksiden av huset har den også beveget seg inn på tomten. Det som vi kaller bakhagen er utbrent. Hvordan det har gått med frukttrærne vet vi ingen ting om.
Rundt huset har det også vært god fyr. Mesteparten av veden i vedstabelen har heldigvis ikke brunnet opp. Kanskje takket være brannvesenet.

Vi har et "oppå-jorden" basseng. Det har ikke brunnet, men har krympet.
Det var ødelagt fra før og bare sto der for å holde ugras borte i tilfelle vi ville kjøpe nytt basseng en eller annen gang.

Det som er mes bekymringsfullt er hva som har skjedd med busker og trær. Vi kan se at "Vita Americana" har lidd vondt. Men vi regner med at den klarer av det meste.
Blåregnen har også klart seg og er nok også en av dem som er vanskelig å drepe.
Heldigvis er også annekset uskadet så langt vi kan se.

Etterhvert dukket brannvesenet opp og fikk kontroll over situasjonen.

Etterord;

Hadde dette skjedd for 20 år siden hadde vi sannsynligvis ikke visst noen ting før vi kom tilbake til Villa Serena. Kanskje en mistanke etter en skurrete telefonsamtale der en person snakket en nesten uforståelig italiensk dialekt.  Nå fikk vi vite om det mens det skjedde. Den tekniske utvikling slutter ikke å forundre og imponere meg. 

Oppdatering 21. juli.

Cosmopol, vårt alarmselskap er de som har holdt oss oppdatert på det meste underveis. Det har også vår nabo; Maurizio. I går kveld kom det melding fra Giuseppe (Cosmopol) om at han hadde vært tilbake og låst porten idet alt var slukket.  Fra Maurizio fikk vi bilde av vedstabelen som brant lystig tidligere på kvelden. Hvor mye brannvesenet har klart å slukke vites ikke. 

Det gamle bassenget var begge bekymret over. 

Jeg kunne berolige og fortelle at det allerede var punktert flere steder og skulle byttes dersom barnebarna ville komme på besøk.

Slutt igjen

Så er det over for denne gangen også.  Det har vært kjekt for Sofie å endelig kunne komme tilbake til Villa Serena, selv om grunnen til muligheten kunne vært kjekkere.

Men, nå er engang livet slik at vi ikke vet hva som skjer framover. Heldigvis.

Men uansett, vi har hatt noen herlige dager her i vårt paradis. Vi har hatt mulighet til å spise og drikke godt, både på plasser vi er godt kjent og på nye spisesteder som har overrasket veldig positivt.  Fra den enkleste pizza hos La Capricciosa i Ceglie Messapica

til Relais Masseria Sant'Elia ute på landet i Martina Franca.

Vi har brukt dette oppholdet til mer utespising enn vi har gjort noen gang tidligere. Sofie har gledet seg ekstra til denne turen, nettopp på grunn av maten i Puglia. Jeg er fullstendig klar over at alle regioner i Italia påstår at akkurat de har den beste maten. Forskjellen er bare at her er det ikke en påstand, det er noe vi vet. 

Vi kom for sent til å få smakt egne moreller. Vi nådde akkurat å plukke den siste aprikos fra eget tre.
Vi ble akkurat lenge nok til å få se at Canna'en blomstret.

Men hver dag kunne vi beundre nye blomster på kapersbuskene.



Noen få dager har temperaturen vært så lav at det har vært mulig å arbeide ute. I alle fall hvis man startet tidlig om morgenen.

Nå er det bare å glede seg til neste gang. Går alt etter planen skal Livar nedover igjen i september. Men planer kan bli forandret på kort varsel.  Sofie kan jo få en etterlengtet telefon om at en donor er tilgjengelig. Da forandres alle planer på et øyeblikk og det blir full konsentrasjon om å få henne frisk igjen.

Så gjenstår å takke. Takk til Terje som hentet oss på flyplassen, takk til Geir som leverer oss tilbake til flyplassen. Takk for gode stunder i lag rundt matbord og for godt drøs. Takk til Hadi som hjalp med slåtten.
Og takk til alle våre italienske venner som tar så godt vare på oss. Uten dem ville oppholdet ikke vært så kjekt som det har vært.

Varme og mat.

Jeg oppdaget, litt for sent at jeg blogget nesten likt i to innlegg. Det får så være.

Vi har det varmt for tiden. Mellom 30 og 35 grader, Og det er her oppe i høyden på kanten av Itriadalen. Vi bor 353 meter over havnivå og nå i varmen er det en fordel. Nede på slettelandet, Grottaglie og andre byer og områder  på Salentohalvøya er det flere grader varmere. Vi var på besøk hos Geir og Anne Marie i går og der var det syv grader varmere enn når vi kom hjem. Deres hus ligger på 115 meters høyde.

Jeg hadde et lite ærend inn i annekset vårt. Skulle hente en hov på aluminiumskaft. Det brant i hånden. Jeg la ut termometer og kort tid etterpå viste det 45 grader. Slik er det med uisolerte trebygg her i "mezzogiorno".
Når vi vasker klær og henger det til tørk kan vi nesten ta inn det første vi hang opp når vi har hengt opp alt og er kommet til enden av snoren.  Med 20% luftfuktighet er det ganske god klestørk. Det gjør også at varmen ikke føles så ubehagelig som vi husker fra en til til Brasil for noen år siden. Der var skjorten gjennomvåt etter å ha beveget meg noen få meter.

Lørdag kveld var det ut og spise igjen. Vi har fått mye hjelp av våre naboer Maurizio og AnnaLisa i forbindelse med Sofies bestilling av dialysevæske. Vi følte at vi måtte gjøre litt gjengjeld og ba dem finne tid og sted for en matbit.  De fant Relais Masseria Sant'Elia i Martina Franca.

Vi hadde fått beskjed om å spise lite i løpet av lørdagen for vi trengte å være sultne.

Og det var en korrekt beskjed. Langt ute på landet, etter å  ha kjørt på smale veier der det nesten ikke var plass til bilen, kom vi fram til Idas sted. Og vi ble meget godt mottatt. 

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal skrive om maten, men litt fortelling må til.  Først av alt, dette er ikke et sted man bare dukker opp til og får bord. Det må forhåndsbestilles minst en dag i forveien. Grunnen er at kokken ikke bruker (kjøleskap og)  fryser. Når bordbestilling er foretatt, blir det innkjøpt til kveldens måltid om formiddagen.  Dermed er man heller ikke sikker på hva man får servert, man bare vet at det er rikelig.  Vi fikk minst 15 forskjellige antipasti før vi fikk kjøttrettene. Sistnevnte var små koteletter av geitekje og biff av kalv.  Maten fikk følge av en rødvin fra Tenute Girolamo (fra øverste hylle) 

Er du i området, ta en tur dit.  Har du GPS så får du koordinatene her;  N 40.44.102 Ø 17.18.373

Kalking - og bilservice

For å ta det siste først.  Ryggelyset og dermed parkeringsensoren sluttet å virke.  Jeg tenkte at det nok var en sikring som hadde røket og siden å skifte sikringer på moderne biler krever høyskole kjørte jeg innom et verksted i Ceglie for å få jobben gjort.
Men nei, det var ikke sikringen, det var nok bryteren fokk jeg forklart. "Kan du komme tilbake i morgen tidlig?" Det kunne jeg og når jeg møtte opp fikk jeg samtidig spørsmål om kanskje det var på tide med olje- og filterskift. Etter å ha kontrollert servicelappen fra forrige service måtte jeg medgå at så var tilfelle.
"Kom tilbake om tre timer, så skal det være klart" var tilbakemeldingen. Tre timer er lang tid og etter at nødvendig frisørbesøk bar unnagjort ble det endel vandring omkring i Ceglie.  Det er en vakker by, men etter et par timer i varme gater holdt det for mitt vedkommende.

Når jeg kom tilbake ble jeg fortalt at det måtte gjøres andre ting også. Noen lager og kanskje registerreim.  Det får jeg vente med til høsten.  Regningen for denne gang ble € 170,  (1618 kroner) Pris i Norge; ca 4500.

------

Murene ved innkjørselen til huset har lidd vondt de siste år. Vær og vind tærer og gjør vedlikehold påkrevd.  Heldigvis er materialer rimelig.   Jeg har blitt anbefalt en forhandler i Villa Castelli som selger den beste kvaliteten og der dro jeg og kjøpte 3 sekker Intonaco som er en blanding av sement og kalk. Tilsettes vann, blandes og hviler et kvarters tid før det påføres. Det selges to typer, en til å ha som første påføring og et til ytterste pusslag. Jeg gikk for type en, som er den dyreste og koster € 3 pr sekk.
Først ble all løs gammel puss fjernet med en gammel øks. Deretter ble det høytrykkspylt og deretter pusset på våt mur
Selvsagt kjøpte jeg dobbelt så mye som jeg trengte og kunne dermed forsyne beboerne i Villa Felizia med tilsvarende mengde.
Når det var tørket neste dag, ble det hele kalket.  Kalk selges samme sted, men i plastsekker som kan holde seg i årevis. Kalken har konsistens som tannpasta og blandes ut med vann til den blir tynn som maling og vel så det.  Prisen pr sekk er  € 2,50 og en halv sekk var nok til å kalke hele murene.

Nå gjenstår å høytrykkspyle innkjørselen. Det må vente til temperaturen blir slik at heteslag unngås.  Det var heise varmt å kalke når det er vindstille og oppunder 30 grader. 

Intonaco og sånt

I de par siste årene har det vært lite utvendig vedlikehold på matrikkelen. Bl. annet har murene ut mot veien lidd vondt.  Når jeg var her i fjor høst hadde jeg problemer med ryggen. I påsken var det ikke gunstig vær. Nå endelig er det passe temperatur til å jobbe med prosjektet.

Intonaco ble innkjøpt der lokalbefolkningen sier at kvaliteten er best. Så da har jeg ingen unnskyldning for å utsette arbeidet lenger. Gammel øks og høytrykksspyler ble brukt for å få fjernet gammel løs puss og dermed ble det klart for en ny omgang.

Etter noen få timers arbeid er det klart for kalking.




Intonaco er en blanding av kalk og sement. Selges i ti kilos sekker til  € 2,50 til € 3  alt etter hvor den skal brukes. Tilsettes vann, legges på og vannpusses. Etterpå skal det kalkes.
Kalking er et kapittel for seg. Kalk selges også i sekker, men de er laget av plast og inneholder kalk som har en konsistens som mest kan sammenlignes med tannpasta.  Den skal også tynnes med vann før påføring og hvis man er heldig med konsistensen, temperatur etc, vil overflaten holde seg pen i mange år.

Trearbeid.

Når Geir kom nedover og fikk parkert bobilen på tomten sin så måtte jo Skodaen hentes fra sitt oppbevaringssted hos Pasqualone og Meggi.  Selvsagt betød det at vi måtte inn på kaffe og sånt. Under duken på spisebordet åpenbarte det seg et hjemmelaget bord. Meggi kunne fortelle at for ti års tid siden var det et gammelt oliventre som hadde blitt felt av lynnedslag.  Treet ble transportert til Oria for oppsaging og etter ti år var det tørt nok til videre bearbeiding.  Det var rett og slett nydelig.

Forleden fikk vi levert pelletsovn. Og den var trygt plassert på en liten pall.  Her i området blir ikke ved av noe slag kastet og jeg så at tre tykke planker i pallen så interessante ut.

Jeg har forskjellig verktøy, kjøpt inn for en billig penge i årenes løp. Bl. annet el-høvel og el-pussemaskin.

Pallen ble demontert. Plankene ble høvlet på sidene, limt sammen og snudd opp-ned. Her ble det skrudd fast tverrpinner. Etter en tid, ikke lenge i denne varmen og lave fuktigheten var all lim tørket. Tvinger ble fjernet og det elektriske maskineri satt i arbeid.  Lakk hadde jeg fra tidligere snekkerarbeid og til slutt kunne resultatet offentliggjøres.

Det kommer på ingen måte opp mot inspirasjonskilden hos  Pasqualone og Meggi, med tatt erfaringen i betraktning er jeg ganske fornøyd.  Til slutt ble det lagt en kant rundt, fortsatt av materialer fra pallen.  Neste problem som naturlig følger er selvsagt, hva med understell. Det må jo passe min kjære Sofie slik at hun har noe å legge solbriller, bok, vannglass, lommetørkle og alt ellers damer trenger mens de sitter ute og leser. 

Fyre med ved

Fyring med ved er slutt.   I alle fall innendørs.

Motorsag og Livar kan være en livsfarlig kombinasjon. Og siden jeg kanskje må være alene høst og vår, bestemte jeg meg for å bytte ut vedovnen med pelletsovn.

Nå står den gamle utenfor og venter på ny eier. I sin tid fikk vi den gratis av vår gode venn Guido, og nå skal den videre til nabo Pasquale. Der fyrer de kun i en diger peis, og de blir det mye varme som forsvinner rett opp pipa.

Jeg er glad jeg ikke skal være med på transporten. Den veier nemlig 120 kilo!


Så nå blir det pelletsovn i stedet. Forsåvidt er det også vedfyring, men mer renslig og regulerbart. For ikke å snakke om at kapasiteten er langt høyere enn den gamle. ca 7,5 kw skal være tilstrekkelig til å varme opp både stue, kjøkken og soverom. I alle fall når utetemperaturen ikke blir altfor lav. Da er vi forøvrig ikke her heller.

Vi fikk hjelp av Arcangelo (erkeengelen) og hans hjelpesmann til monteringen.  Pipen til den gamle ovnen måtte byttes ut også.

Så nå er det bare å vente på at det blir kaldt slik at nyanskaffelsen kan testes.



Å få den i hus i første omgang var et prosjekt i seg selv. Vi handlet på nett hos Leroy Merlin i Mesagne. De hadde ikke ovnen på lager så den kommer fra et eller annet sentrallager. Ovnen ble bestilt slik at de skulle kunne levere 21. juni, første dag etter ankomst.  Men, leverandøren kunne heller ikke denne gang lese og forstå kart. Dermed lovte de levering den 28. Jeg ble bedt om å sende over mail med koordinater siden sjåførene kunne bruke GPS.
På formiddagen ringte de fra hovedkontoret til transportøren. Sjåføren fant ikke fram.  Jeg spurte om de kunne finne gravplassen i byen og det kunne de. Jeg kjørte dit og etter en snau halvtime var bilen der.  De kjørte etter meg hjem og bar inn ovnen. En av karene snakket engelsk og kunne fortelle at han hadde jobbet åtte år i USA. Jeg spurte hvorfor de ikke ringte meg fra bilen, men det hadde de ikke turt, siden det ikke var et italiensk nummer.  

Mye om mat, litt om venner og sykehus.

Sofie har savnet den italienske maten. Savnet å kunne gå ut og spise uten å ruinere seg økonomisk.
Nå er vi her begge og mat er første prioritet.

Søndag lunch ble inntatt på Osteria Sant'Anna i Cisternino.
10-12 forskjellige antipasti før hovedretten. Mye carpaccio, både av laks, kalv, blekksprut etc. 
Vi måtte dessverre hoppe over desserten. Det var simpelthen ikke plass til mer.

Vi måtte dog ha litt iskake når vi besøkte Francesco og Cira på lamiaen deres i kveldingen.  Der var også en annen Francesco som fylte år. Litt forsiktig feiring altså.
På hjemveien stakk vi også innom Pasquale og Vita. Der ble det også litt mat. Sofie makter ikke å si nei til Vitas peperino dolce kokt med tomat i olivenolje.

Mandag måtte jeg til Ostuni for å fikse den "sorte boksen" i bilen. Samtidig måtte parkeringssensoren ettersees.   På veien, i et lyskryss i Ceglie, kom gjeteren med sin lille flokk med geiter. De var heldige og traff grønt lys....


Forøvrig, på verkstedet i Ostuni, kom regningen på akkurat null.

Tirsdagen var avsatt til tur på sykehuset i Martina Franca for å få fjernet stingene hos Sofie. Vår nabo Luigi er barnelege på sykehuset i Taranto og vi spurte ham om vi trengte noen dokumenter eller henvisninger til sykehuset. Svaret var nei, vi kunne bare møte opp på "Pronto soccorso" og ta det derfra. Det stemte ikke.
Vi ble møtt av en nesten tannløs ung mann som kunne fortelle at uten rekvisisjon fra fastlege kunne vi bare glemme å få noe gjort.
Så vi dro til Ceglie og vår fastlege P. Monaco for å få rekvisisjon.  Men det var slett ikke nødvendig. Stingene kunne han fjerne selv og satte i gang med spritvasking og fram med saksen. Han fikk fjernet noen av stingene mens det ringlet i alle de nye sølvarmbåndene hans. Han klarte ikke å fjerne alle, vi måtte vente minst ti dager til var beskjeden. Dermed avsluttet han med å surre silkeplaster stramt rund låret på Sofie.  Det fjernet hun selv etter hjemkomst for å få gang på blodomløpet igjen.
Vi satser på å få gjort resten i Norge der de nok har mer tilpasset utstyr til jobben.

Livet er ikke bare en dans på roser, det er også en lek.

Nå er vi her begge to.

Plutselig var vi tilbake igjen. Altså VI! Denne gang med Sofie som på grunn av helsesituasjon ikke har vært her på litt over to år.
Sofie er nyoperert og har vondt for å gå. På grunn av nyresvikt hovner føttene kraftig opp i varmen. Hun er vant med å være spretten og rask og er irritert over at kroppen ikke fungerer som ønsket. Matlysten er det ikke noe i veien med og oppholdet skal benyttes til mange restaurantbesøk.

Det er godt å være tilbake til vårt feriested nummer en. Godt å være på matrikkelen, godt å treffe naboer og venner.
Ikke minst er det godt å endelig kunne glede seg over maten som serveres på de forskjellige spisesteder i området.

Vi ankom tirsdag og allerede onsdag var vi ute og spiste i lag med Terje som hadde sin siste kveld her før hjemreise. Denne gang besøkte vi en restaurant vi ikke hadde vært på før. Tripadvisor kunne fortelle at de var gode på antipasti og pizza.  Det stemte.

Neste kveld var det Osteria Pugliese som stod for tur. Det skal ikke legges skjul på at det er vårt favorittsted i Ceglie. Helt siden vi spiste der for første gang i januar 2007. Antipasti selvsagt, men helst deres calamari fritte som  vi begge synes det er en fryd å sette gaffelen i.


Små friterte blekksprut som er sprø og deilige.  Det høres kanskje ikke godt ut, men det er kanskje de som har vært Spania og fått de seige blekksprutringene som synes det.
Vi som opplever kokekunsten til de to gamle damene på kjøkkenet synes det er himmelsk godt.
Enkel husmannskost til en meget rimelig pris.



Når vi kommer hjem er det mørkt. Da legger vi litt ved i "stufa Norvegese" og lar roen og freden senke seg.

Bildet lyver, det er tatt mens det er litt lyst ute.


Så hører vi den lille hornuglen fløyte i trærne i nærheten. Vi så den sitte på veien i går kveld, det var første gang vi har sett den selv om vi har hørt den i "alle år".

Laks fra Janas er innkjøpt og overlevert til våre gode hjelpere og venner. Bl. annet Maurizio som kunne bekrefte på fredag at apoteket i Ceglie hadde fått levert dialysevæsken som Sofie behøver mens hun er her.
All takk til SUS som er velvilligheten selv når Sofie ønsker noe.




Før vi dro hjemmefra bestilte jeg en pelletsovn som skulle leveres onsdag. Igjen viser det seg at i Italia er kommunikasjon på annen måte enn personlig frammøte og telefon et stadig tilbakevendende problem. Onsdagen kom og gikk og lørdag ringte leverandøren og fortalte at de ville komme neste onsdag - hvis de fant fram. Jeg ba om at de sendte en mail så skulle jeg svare med GPS-koordinater og kart. Det klarte de, men om leveransen skjer er en helt annen sak.
Grunnen til at vi vil ha pelletsovn er at dersom jeg er alene her, vil jeg ikke ut på skogsarbeid med motorsag. (Motosege e Livar insieme e pericoloso) I tillegg, vår og høst kan være kjølige og det er lettere med pellet enn ved.  Fyring med pellet koster omtrent halvparten av det som varmepumpen konsumerer og når strøm koster ca kr. 1.50 pr KW/H så skal det ikke mye til før det går i pluss med fyring med pellets.

Når det er sagt, oppvarming er det siste vi trenger akkurat nå. Det er opp mot 32 grader på dagtid. Heldigvis har vi tak over mye av uteområdet og det er alltid litt vind som gjør uteoppholder litt mer behagelig enn man skulle tro. A/C er forbeholdt sen kveld og natt på soverommet.

Forresten, når det gjelder internett, mailer og sånt. Vi bestiller ofte bord på spisesteder via både Facebook og mail. Vi ser at det blir lest, men får ikke noe tilbakemelding der heller. Heldigvis er det utallige spisesteder så om de ikke har forstått bestillingen, kan vi bare forsøke med personlig frammøte hos neste.

Så var det over.

Oppholdet i Villa Serena er over. I alle fall for denne gang.

Det er alltid kjekt å komme hjem til vårt andre hjem her i Puglia. Minuset er at jeg drar alene. Sofie må fortsatt drive med peritoneal dialyse og da er reiser ikke prioritert. Ikke at det er umulig, men dersom hun vil reise utenlands må sykehuset ha varsel fem uker i forveien. Det er jo ikke all verden, men det betyr at hun fjernes fra transplantasjonskøen i den tiden hun er borte fra Norge. Det er en sjanse ingen av oss vil ta.
Heldigvis har vi internett på matrikkelen og kan kommunisere selv om det er flere tusen kilometer mellom oss.

Å ha eiendom i utlandet byr på utfordringer. Det er sikkert mye lettere å ha leilighet i en ghetto i Spania, men det var og er, ikke hva vil ønsker. Vi har hus på landet. Vi har stor tomt. Vi har venner i nabolag og lenger borte.  Vi har akkurat det vi ønsker oss. Bortsett fra muligheten til å være her begge. Men, det er forhåpentligvis en overgang.

Det har vært en hard vinter i Puglia i år. Det har vært snø og flere minusgrader. Snøen har inspirert ungdommene i området til å lage snømenn. I Norge lager man tre kuler og stabler oppå hverandre. Her er kan man trygt si at fantasi og kreativitet er en smule større.






Frosten har skapt en del problemer. Blant annet er alle våre kaktusfiken døde. Om de gjenoppstår fra roten gjenstår å se.
Det samme synet møter oss overalt. Døde kaktuser og dermed ingen frukt i år.

Vi får håpe på at rotsystemet har overlevd slik at  man får nyte fruktene neste år eller året deretter.






Flere planter som vi hadde i krukker og kar har heller ikke overlevd.

Minst en hortensia er død. klatreplanten som brukte et tre til å klatre i er også avgått. Bougainvillea - sannsynligvis død.

Andre ser ut til å ha klart seg utmerket og vel så det. Mele Cotogne, det som vi i Norge kaller kvede  står fulle av blomster og sender avleggere i alle retninger.
Morelltrærne ser ut som om de skal gi like mye som rekordåret når vi plukket 100 kilo fra ett av våre seks trær.




Blåregn (Glicine) ser heller ikke ut som om vinteren har affisert den det minste.  Selv om Store Norske Leksikon sier at den ikke tåler kalde vintre.
Det er vel som de som påstår at humla ikke kan fly, men siden den ikke kan lese gjør den det allikevel.

Men nå er vårens besøk over. Torsdag settes nesen nordover igjen.
Påsken har vært utrolig varm og god. Solskinn, lite eller ingen vind. Men, heldigvis ble det endring i været tirsdag og onsdag med temperaturer nesten som hjemme i Norge. Det gjør det lettere å forlate paradiset.

For å sikre overlevelse av gamle og nyplantede  busker og blomster i krukker og kar er automatvanning igjen lagt ut. Dryppvanning en time daglig til jeg kommer tilbake i juni skal sikre en god blomstring og vekst - håper jeg.
Når jeg ser hvilken utvikling det er på en nyplanting i løpet av fire dager kan man bare fortsatt være optimist.

Ci vediamo.

Maleriproblem.

I fjor når jeg gikk i Via Garibaldi i Ceglie Messapica gikk jeg forbi et vindu der et maleri var stilt ut. Jeg tok et foto og en dame kom ut og spurte om jeg var interessert i å kjøpe det. Spørsmålet kom litt brått på og prisen var litt stiv, men jeg har ikke glemt maleriet.



Det er mange vannposter omkring langs veier og i byene og når jeg så på bildet så jeg en gammel sliter som igjen må få tak i rent vann hjemme. Og den eneste måten å få det til på, var å bære bøtter hjem.

Takket være googles bildesøk fant jeg ut at kunstneren het Antonia Gianfreda og kontaktet henne. Da var bildet ikke lenger til salgs.  Men, jeg kunne komme innom og se andre bilder hun hadde malt.
Google kunne hjelpe litt slik at Sofie og jeg fant et bilde vi likte godt.

Onsdag kveld var jeg innom og så nøyere etter. Det var ingen tvil, dette bildet ville jeg ha. Pris ble akseptert og henting avtalt til fredag kveld.

Fredag var jeg tilbake og bildet ble pakket inn. Underveis samtalte vi og igjen ga jeg sterkt uttrykk for at det i grunnen var damen ved vannposten jeg helst ville hatt. Antonia forsto ønsket og fortalte at hun kanskje ville male et eksemplar til og i så fall skulle jeg ha førsterett til kjøp.. Fingre er krysset.

Ikke for det, bildet av tomater er også bra. Problemet er bare om det skal hjem til Norge eller om det skal henge her i Italia.

Imens får jeg vel ta en tomat. 

13. august 2017 kom bildet til Timoteiveien 8. etter å ha blitt transportert hit av Geir Hausken som velvillig stilte opp med bobilen.  

Full rulle, eller i alle fall nesten...

Ikke langt fra oss, ca 3,5 kilometer på veien, og halvannen i luftlinje ligge Itria Coniglie. Fra luften har jeg fått hjelp av Google til å se hvor stor det er.

Her produseres det kaniner i stor stil. jeg har latt meg fortelle at det til enhver tid er ca 5000 kaniner der.
Jeg kjørte bortom og hadde ikke noe problemer med å få ta med meg et par av arten hjem. De var da uten skinn, nedkjølt og klar for gryten bortsett fra at jeg ba om at hodene skulle fjernes. Jeg er klar over at her i området regnes hodet som den beste delen av dyret, men det er ikke slik i min verden.
Lørdag og søndag stod det kaningryte på menyen. Suksess!
Man får tak i kaninkjøtt i Norge også. For ikke lenge siden fikk Silje tak i en dypfryst sådan. Prisen på den ene var dobbel av det jeg betalte for to her.

Mens jeg sto og kokkelerte på kjøkken på søndag la jeg merke til at teppet var blitt så mørkt i kanten. Når jeg så nøyere etter så jeg at halve gulvet var dekket av vann. Vaskemaskinen rant over!  Den var avslått, med luken oppe. Der rant det en bekk..... Fikk stengt kranen, lukket luken og satt den på tømming.  Ut med masse håndklær for å tørke opp. Det gikk til slutt. Heldigvis har vi flislagte gulv i hele huset.
Men en slik vaskemaskin kunne vi ikke ha og mandag morgen var det avgårde. Jeg tok med Terje som assistent og bærer. Min rygg var fortsatt ikke i en forfatning som gjorde løfting til en fornøyelse.
Vi dro først til Ipercoop i Brindisi for å sjekke prisene der, så til Expert, Euronics og Auchan i Mesagne. Til vårt bruk trenger vi ikke den dyreste og mest avanserte maskinen og hos Auchan fant vi en Indesit til € 199.99.

For å få den ut, måtte vi låne en tralle og som pant for trallen måtte jeg levere fra meg førerkortet. Det ble tilbakelevert ved retur av trallen.

Så kom neste problem. Det finnes ingen returordninger for brukte hvitevarer (som jeg vet om).  Derfor ble den gamle maskinen satt ut i veikanten.

Veiene her patruljeres av det som på engelsk kaltes "rag- and bones man", her heter det "racccolta  vecchio ferro e metalli" Innsamling av gammelt jern- og metallskrap.
Tirsdag kveld var den gamle vaskemaskinen hentet.

Da hadde den nye allerede fått prøvd seg to ganger med godt resultat.


Når det har blitt mørkt hører vi ugler i trærne rundt omkring. Den har en spesiell fløytelyd og dersom man plystrer tilbake kommer den nærmere og nærmere. Jeg har hatt en sittende i det store treet rett utenfor, mindre enn ti meter unna.