Hjelp og støtte

Vi har ofte bruk for hjelp i det daglige. Vi er "stranieri" - utlendinger som ikke vet alt om hvordan ting gjøres her i Italia.
Som et lite eksempel, Martino skulle sette på varmen i huset før vi ankom. Men på tross av at varmepumpen var innstilt på bortimot 30 grader var temperaturen bare 17 grader innendørs når vi kom. det var tydelig at varmepumpen hadde sett sine beste dager og trengte kraftig vedlikehold.  Martino ble forespurt og han hadde en bekjent som kunne ordne saken. Det skulle ikke bli dyrt heller, vi var da naboer!
I går ankom Francesco (enda en) og tok et overblikk. Jo, han kunne sette inn en ny varmepumpe. Den gamle kunne han overhale og montere inn på soverommet vårt. Men, dessverre han kunne ikke komme før i slutten av neste uke, eller uken etterpå. Vi skulle få mail dagen før slik at han var sikker på at vi var hjemme.
Pris ble avtalt for den nye pumpen. Den gamle måtte han ta på timebetaling.

I fjor kjøpte vi en fredslilje og når den var avblomstret ble den plantet utendørs. Nå kommer den med nye blomster! Herlig å se livsviljen hos plantene.

I supermarkedet der vi gjør det meste av handlingen var jeg innom fiskedisken i dag. Blåskjell skulle kjøpes inn, blåskimmelost og fløte lå allerede i handlevognen. Da er det rart å se mannen bak fiskedisken, hvordan han er kledd.

Blåskjellene dampes i vin eller øl tilsatt løk, når de er åpnet fjernes de og saften i kjelen tilsettes blåskimmelost og fløte. Når dette er smeltet sammen slås sausen over blåskjellene.
Jeg liker normalt ikke den slags ost, men i denne sammenhengen smaker det herlig.

Dagane går.

Stadig har vi noe å henge fingrene i. Mesteparten av uteområdet som var overgrodd med høyvokst kløver har fått en omgang med plenklipper og om nødvendig, rydningssag.  Jordfreseren har fått kjørt seg i grønnsakhagen og mer plass er gjort klar til framtidig planting.  Og tirsdag besøkte vi en vivaio (planteskole) og kjøpte krydderplanter; salvie, timian, merian etc. Nå blir det god smak på middagene framover. Rosmarin'en har vokst godt i vinter og gir i alle fall meg, stor glede smaksmessig.

Vi har også fått kjøpt og plantet endel blomster både i krukker og bed. I fjor kjøpte vi en calla og når den var avblomstret ble den plantet ute. Den lever i beste velgående og har satt knopp som vi venter skal springe ut om får dager.

Værmessig har vi hatt noen gode dager. Circa 20 grader, vindstille og sol, arbeid i kortbukse og intet annet bortsett fra sko. Livet er bra.


Søndag kveld kom Mauritzio og AnnaLisa innom for et "kort besøk". Besøket trakk ut til to-tre timer med godt drøs. AnnaLisa er datter til nabo Mimmo og Lina. Hun er lærer i grafisk design og han er ingeniør, ansatt i containerhavnen i Taranto. Deres biologiske klokke tikker og går og de vil så gjerne få barn. Det ble en intim samtale om alternativer, muligheter, opp- og nedturer.
Igjen blir vi slått over at vi blir akseptert som venner som man kan dele sorger og gleder med.

Søndag, i kveldingen kom  bilselgeren; Pietro innom. Han hadde med seg kona, kontordama og hennes mor. (Pietros svigermor?)  Bare for å sjekke om vi var fornøyde med handelen og at alt var ok, påsto han. Vi mistenker at han ville vise de andre som var med at han var venn med utlendingene nedi veien.

Noen dager er ganske intense. Søndag var en slik dag. restaurantbesøk i La Silvana i lag med Birkeland's og Horvei's.  Mye og god mat til lunch. Deretter Pietro og til slutt AnnaLisa og Mauritzio.
Andre dager går vi bare her og potle og græve.
Våren er godt i gang her. Morelltrær blomstrer, det samme gjør pære, eple, aprikos, fersken og mandel.

Og så har vi fått strømregning, på mail og SMS. Og vi har betalt via vår italienske nettbank. Karsligt.

Vi er velkomne

I kveld stod det plutselig en Audi utenfor porten. Sofie gikk ut for å se, og det var Pamela Filomeno. Datter til den bonden som eier naboeiendommen. Han har denne, pluss eiendommen der familien bor i Francavilla Fontana, eiendom i Campania etc. De driver stort i druer og olje og er mektig stolte over sine produkter. På naboeiendommen har de ca 750 oliventrær.

Selvsagt ble Pamela og kjæresten budt inn på kaffe og heldigvis har hun studert og reist omkring i Europa og snakker brukbart engelsk. Noe som gjør samtalen lettere. Kjæresten snakket kun italiensk, men forsto engelsk. Samtalen gikk lett på et blandingspråk. Det er i grunnen rart, nå snakker vi italiensk med ett og annet ord på engelsk. Stor takk til William.

Pamela drev nå på og bygget om et hus i gamlebyen i Ceglie Messapica. Der skulle hun åpne B&B i juli kunne hun stolt fortelle. Og vi måtte endelig komme innom om vi var i byen om formiddagen.

Vi fikk også beskjed om at vi måtte regne med en middagsinnbydelse i lag med familien.
Igjen opplever vi den gjestfriheten som vi finner så utrolig. Vi møtes med varme og omtanke overalt. Pamela fortalte at de hadde kjørt ekstra hit flere ganger for å se om vi var kommet tilbake til Puglia. Og endelig; her var vi.
Liten verden - det oppdager vi hele tiden. Francescos datter Eliana er vi venn med på facebook. Hun igjen er venn med Donato Argentiero, sønn av bilforhandleren. Donato igjen er venn med Pamela's kjæreste. Hele tiden finner vi felles kjente og kontaktpunkter.

Jeg var i byen i dag for bilvask utvendig og innvendig, samt hårklipp. Frisøren, Angelo, ville så gjerne fortelle at han hadde en liten leilighet i gamlebyen til salgs. Hvis det var noen nordmenn som........... Tidene er vanskelige, eiendomsmarkedet er tregt og alle muligheter må utnyttes.

Sempre lavoro

Det er mye å henge fingrene i for tiden. Når vi kom hadde gresset selvsagt vokst til store høyder. Det har vært verre tidligere år, men i år er det kløveren som har fått overtaket. Det laveste klarer gressklipperen såvidt å ta seg av, men oppsamling kan jeg bare glemme. Utkastet går også ofte tett slik at det hele stopper opp.  Det høyeste må rydningssaga ta seg av. Heldigvis har vi kraftig utstyr som vi kan bytte fra trimmehode med plasttråd  til trekantet metallblad. Sistnevnte må til for den mest gjenstridige vokster. Jordfreseren har også fått kjørt seg slik at vi har fått gode bed til å plante i. Ett fikentre er beskåret og smågreinene er kjørt gjennom kompostkvernen. Mye er brukt i såbedet som jordforbedring og noe er lagt omkring små trær og busker som bunndekke. 

I bedet har vi fått plantet tomater, zucchini (squash) og salat. Det er en smule tidlig for tomater, men de får på seg en dobbel plastdyne hver natt. Vi får se etterhvert hvordan det går. Persillen som ble plantet i fjor har overlevd, kanskje mynte også. Andre krydderurter er "dead and gone" og må erstattes snarest mulig. 

Artisjokkplantene er meterhøye og viser allerede at vi ikke må vente lenge for et festmåltid. Men, det er så godt at vi nok må kjøpe noen på markedet neste gang vi drar til byen. Da skjæres det øverste av, sidene trimmes ned og deretter kokes de i ekstra vergine olivenolje til de begynner å bli sprø utenpå og er gjennomkokte. Det er utrolig godt. De kan ikke sammenlignes med de som selges i Norge, der de er som små kålrabi, her er de på størrelse med en tennisball.

Forresten, på søndag var vi i lag med fam. Birkeland og Horvei på lunch i Cisternino. Kjempemåltid med mange retter i tre timer til € 25 pr person lar seg høre.  Etterpå dro vi alle sammen hjem til Aksel og Lise Lotte slik at vi kunne få se deres nyinnkjøpte (2010) eiendom. Vi lot oss imponere, mildt sagt. De har noen få oliventre på eiendommen sin og i fjor plukket de oliven og fikk presset til ca 120 liter kaldpresset extra vergine! Smaksprøve er nå hjemme hos oss.

I blogginnlegget om bilkjøp fortalte jeg om Italsure sin "rimelige" forsikring. Francesco har en relativt ny bil og ville også benytte dette selskapet. Men den gang ei, de forsikret bare utlendinger. Ikke italienere i Italia og ikke nordmenn i Norge. 

Me potla ivei

Det er hektisk for tiden. Onsdag  var vi på flyplassen i Brindisi og leverte leiebilen. Rett etterpå skrev jeg til leiebilselskapet og spurte om de fakturerte for bestilt eller reell leiepreriode. Etter to timer kom svaret med vedlagt faktura som viste leie for tre dager. Vi er kjempefornøyde og kan anbefale www.leiebilguiden.no.

Handling av matvarer og andre nødvendigheter kom på det største beløp vi noensinne har handlet for her. Men, vi sparer ikke på noe heller. Det er kjekt å handle for norsk pensjon til italienske priser.

Ellers så driver vi med å få ting i orden. Plenklipperen har fått kjørt seg grundig, selv om det går smått i areal så blir det mye i volum. I tillegg har vi (jeg) også kjøpt en kompostkvern. Den slår to fluer i en smekk. Vi slipper å brenne greiner etter vedhogst og samtidig får vi jordforbedringsmiddel. De etablerte trærne (les fiken) vokser enormt og må beskjæres kraftig i år.


Nesten alt det vi plantet og sådde i fjor høst har ikke overlevd vinteren. Det har vært to-tre minusgrader på det kaldeste og poteter og bønner som vi hadde gledet oss til, var frosset ihjel. Purreløken har to - tre eksemplarer som har klart seg. Hvitløken lever, men har nesten ikke vokst. Men, pytt pytt, det kommer nye lodder og nye sjanser.
Potteplantene må erstattes nesten samtlige. Men når nye planter koster fra € 1 pr stk så er det overkommelig.

Men om kort tid er grønnsakhagen klargjort til ny planting og såing. Vi har ikke vært på noen markeder ennå, men regner med at småplanter er kommet for salg allerede.

Våren er i alle fall kommet her.

Bilkjøp i Italia - del tre

Nå er alt overstått. Tirsdag morgen ble SR-Bank kontaktet for å avtale kurs på € som vi skule overføre fra kontoret til bilselgeren.
Tirsdag var det mye att og fram med forsikring av bilen. Francesco hadde kontaktet flere selskap men ingen ville akseptere bonusbekreftelsen fra SpareBank1 Forsikring. En ansatt hos et selskap vi var innom fortalte at hennes ektemann var fransk og han måtte begynne på 0, selv om han hadde bekreftelse. Der var prisen ca € 1800 (ja du leser korrekt) for kun ansvarforsikring. Jeg søkte på en søkemotor for italienske forsikringselskap og billigste alternativ var € 675 for kun ansvar, men jeg er usikker på om de ville godkjenne bonusbekreftelsen.  Ett selskap ba om å få tilsendt kopi av legitimasjon etc. Det forsøkte jeg, men de hadde ikke kapasitet til å motta så store filer!
Til slutt kontaktet jeg Italsure og ba om et tilbud. Og etter et lite døgn kom tilbudet på € 990. Men da var alt inkludert. Kasko, tyveri, brann, ansvar etc. Et par mailer måtte til for å oppklare litt usikre momenter, men alt var som forventet. Tilbake hos bilforhandleren ringte jeg til Italsure og oppga chassisnummeret. Ti minutt etterpå kom bekreftelsen på fax og alt var ok. Eieren av butikken ble målløs over både pris, dekning og hastighet. Deretter tok det bare et kvarters tid for litt mer papirarbeid før vi kunne sette oss inn i bilen og kjøre hjem.

I morgen blir det å kjøre til Brindisi for å levere leiebilen. Hvis vi er heldige blir det bare betaling for den perioden vi faktisk har leid bilen og ikke for den perioden vi har bestilt den for.  Time will show.


Dette føles godt.

Bilkjøp i Italia - del to

Jeg har brukt timer foran PC'en for å finne en bil som kunne passe oss. Jeg har laget et regneark som jeg la inn informasjon om biltype, pris, hvem og hvor og linker til nettstedet. Francesco Semeraro har fått tilgang til regnearket og har sjekket bilene som jeg fant interessante.


Alt dette til ingen nytte overhodet.


Som jeg skrev i del 1 av bilkjøpsfortellingen, var det et firma i Ceglie Messapica som uttalte at hvis vi kom innom så skulle det ordnes til beste for alle parter. Mandag formiddag dro vi til Ceglie for handling (vi var helt tomme for mat) og etter handlingen dro vi til Autosalone Argentieri for å se hva han hadde av biler til salgs. Vi presenterte oss for Pietro og fortalte at vi hadde satt en grense på € 9000.- for bilkjøpet. Han foreslo at vi kjøpte enten en Volvo V50 2,0 2005-modell eller en Ford C-max 1,8 TDI 2007 modell. Begge var priset til € 8500.  Vi likte best fargen på Ford'en og spurte hvor mye omregistreringsavgiften var. Svaret var at den var på ca €350, men vi skulle få bilen for 8000 alt inklusive! I tillegg syntes han at det kunne være litt usikkert å ha bilen i vår garasje når vi var i Norge og tilbød oss parkeringsplass innendørs i butikkjelleren om vinteren.

Jeg tok med Francesco utpå ettermiddagen slik at han også kunne vurdere bilen og være med på en liten kjøretur. Han var imponert over det han så, og det endte med tre signaturer på kjøpekontrakten. Tirsdag morgen skal jeg tilbake for å overføre penger samt ordne forsikring.  Det blogges det om neste gang i del tre.

Bilkjøp i Italia

Etter hjemkomsten i fjor høst forsto vi at det måtte bli slutt med disse lange kjøreturene. Det tok nesten et par måneder før stivhet og smerter etter kjøringen forsvant.

Vi bestemte dermed nokså raskt at det vi måtte gjøre var å kjøpe bil i Italia. Det ble et spennende prosjekt, både for oss i Norge og for våre italienske venner.

For å begynne med det som skjedde i Norge. Jeg tok en tur til Sandnes og kontaktet Rovik Auto. 

Jeg forklarte at vi ikke skulle kjøpe bil hos dem, men det hadde ingen betydning for den velvilje og serviceinnstilling jeg ble møtt med. Vårt behov ble kartlagt og biler ble vist. De var relativt klare på at en Fiat Idea var en bil for våre behov. 

Så begynte letingen på nett. Mange søkesteder ble funnet og mange biler var interessante. 

Jeg har tidligere fortalt at vi har hatt privatlærer i Italiensk; William Semeraro. Hans far, Francesco tilbød seg også å hjelpe til med alt som vi trengte av assistanse.

Jeg laget et skjema på nettet med tilgang for Francesco, der jeg la inn bilene, kjørelengde, modell, pris, link til forhandler etc. Francesco tok kontakt med forhandlere for å sjekke mer. Han sjekket tilstand på bilene, prutet der det var nødvendig og lignende. Vi følte at vi var i trygge hender.

William anbefalte en forhandler i Ceglie Messapica (vår by) der han hadde kjøpt bil og blitt godt behandlet både under handelen og etterpå. Men de bilene de hadde inne var ikke det vi var på jakt etter. 

Etter en tid fant jeg et røverkjøp på nettet, forhandleren var Williams bilselger i Ceglie. Francesco tok kontakt, men bilen var allerede solgt.

Forhandleren husket imidlertid William og ville gjerne hjelpe Francesco med bilkjøp. Da han fikk høre at kjøperen var en nordmann ble han mer interessert og det viste seg at når han fikk oss beskrevet, visste om oss og bodde ikke langt fra oss. Beskjeden var da; ta med nordmannen på mandag så skal vi finne en bil til han i løpet av en ukes tid, til en pris han blir fornøyd med.

Fortsettelse følger.............

39 dager

39 dager er det igjen til vi setter kursen tilbake til vårt paradis, våre venner og gode naboer.  
Jeg gleder meg spesielt til å få kroppen i gear og kunne være mer ute og arbeide. Det blir sikkert mye som må gjøres straks etter ankomst.  Kanskje kan vi ta opp nypoteter, kanskje kan vi høste bønner og salat som ble sådd i oktober i fjor.  Men sikkert må nok både rydningsag og plenklipper i aksjon nokså raskt. Det er om vinteren at graset gror i Puglia.  


Men første prosjekt blir å kjøpe bil. Ikke ny, men to-tre år gammel bruktbil. Etter hjemturen i egen bil i høst, ga kroppen tydelig beskjed om at den ikke lenger fant seg i slik mishandling. 
Nå leses bilannonser på nettet daglig og det er hyggelig lesning. Ikke minst prismessig er det stor forskjell fra Norge og Italia.  Bruktbil i Italia koster ned mot tredjeparten av det en tilsvarende bil koster i Norge.  Og bruktbiler selges med ett års garanti. Har du lyst å se selv kan du gjøre det her. 
Forsikring er ikke billig, men overkommelig også sett med norske øyne.
Det blir spennende og vi har blitt lovet hjelp fra venner med både kjøpet, prutingen og tegning av forsikring. 


I vinter har vi hatt personlig språkopplæring i hjemmet. Vi føler at vi forstår mye mer nå enn før, og kan nok snakke mer, selv om snakkingen nok sitter litt lengre inne.  Øvelse gjør mester og etterhvert kan vi håpe på å gli enda bedre inn i lokalmiljøet.  Tusen takk til William som bruker sin fritid på oss gamlinger. Skulle du være interessert i italiensk språkopplæring på privatbasis i Stavangerområdet så formidler vi kontakt.


Vi opplever flere ganger å få tilbakemeldinger på vår blogging. Vi får mail med spørsmål som vi besvarer etter beste evne. Har du spørsmål eller noe du lurer på, bare ta kontakt. Det er bare kjekt.
Denne bloggposten får ingen bilder. Det skal ikke gjenta seg når vi blogger fra Puglia.


Forresten, vi kommer hjemom en tur i sommer. Anja skal gifte seg og det er en begivenhet som vi vil delta på. 
Dessuten har vi disse rare reglene fra NAV som stryker oss som medlemmer i folketrygden dersom man er i utlandet over et halvt år. (Brundtlandeffekten) Man kan være frivillig medlem, men det koster 9,1% av bruttoinntekten! Men selv om man er borte lenger enn 180 dager og strykes som medlem i Folketrygden må man fortsatt betale for medlemskapet via skatteseddelen. Forstå det den som kan.

Godt nytt år!

På årets siste dag passer det med et lite blogginnlegg.

Vi får jevnlige rapporter fra naboen som passer på hus og hjem i Italia. Alt er som det skal være både ute og inne. Avfukteren kjøres jevnlig for å holde hus og innbo tørt slik at vi unngår mugg på vegger og møbler.

Turen hjem ble den siste vi kjører i egen bil. Selve turen gikk forsåvidt greit, men etter hjemkomst ga kroppen tydelig beskjed om at den ikke ville finne seg i slik "mishandling". Det har gått endel smertestillende medisiner en tid.
Neste år flyr vi ned og leier bil noen dager mens vi leter etter en bil å kjøpe. Bruktbilprisene i Puglia er hyggelig lesning for oss nordmenn. Ned mot tredjeparten av tilsvarende pris i Norge er ikke uvanlig. Det er ikke uvanlig med ett års garanti på to-fire år gamle bruktbiler.
Forsikring kan være dyr og den har steget mye i det siste. Det skal ha vært en del svindel med fingerte kollisjoner, tyverier etc som påvirker prisnivået i Puglia som i Norge. Problemet for oss kan være å få godskrevet bonus som er opptjent i Norge. Vi får prøve så godt vi kan. Martino har lovet oss å hjelpe til med både bilkjøp og forsikring. Det kan bli en god måte å spare penger på.


Hver søndag ettermiddag har vi privatundervisning i italiensk.  William Semeraro kommer hjem til oss sammen med samboer Vanessa og prøver etter beste vilje og evne (og den er god) å få noe lærdom til å sette seg i de gamle hodene våre. Det er ikke lett, men vi føler allerede at vi har fått en bedre forståelse av språket, reglene, staving og uttale. Tiden vil vise hvor mye som sitter skikkelig fast. Vi har en følelse av at det er mye teflon "på loftet", noe som gjør at lite fester seg.

Vi vil ønske alle våre lesere godt nytt år. Vi setter pris på at dere leser bloggen vår og bare nevner sånn i forbifarten, at vi setter pris på tilbakemeldinger. Lurer du på noe eller ønsker at  vi skriver om noe spesielt, bare gi beskjed.

Og plutselig er vi tilbake.....
          i vårt eventyrland..

Opplevelse kontra forventning

Vi fikk et spørsmål fra en av våre lesere om vi kunne gi  "en omfattende statusrapport. En ting er å drømme om et liv i solen, men hvordan fortoner egentlig livet seg etter hvert som gjøremålene blir rutine og ting faller på plass? Dere ønsket ikke å bosette dere i en turistghetto og fikk ønsket innfridd, og vel så det."


Å gi en omfattende statusrapport tar tid og dette innlegget ble påbegynt før vi dro hjem til Norge, men ble ikke ferdigstilt før vi var hjemme og fikk litt tid til ettertanke.


For å ta det siste først. Vi har definitivt ikke havnet i et området som er preget av turister. Snarere tvert imot.  Det finnes en og annen engelskmann og tysker, men de fleste av disse har havnet nede på Salentohalvøya, fra San Vito dei Normanni og sørover.  Det er sjelden vi ser eller hører annet enn italiensk. Bortsett fra markedet i Cisternino der vi av og til hører engelsk. Langt fra hver gang, men det hender. 
Vi har truffet to norske reisefølge (turister)i Martina Franca.


Selvsagt finnes det andre nordmenn. Gaute og Signe i San Marco som bor her på helårsbasis, Anne Lise og Aksel som er i Cisternino vår og høst, Wenche og Volker påske og sommerferie i Campomarino, Tony og Ingvild som har sine ferier rett i nærheten. Men her stopper det. Det finnes sikkert flere, men vi vet ikke om dem. Jo, forresten er det et hus i nærheten av Francavilla Fontana som eies av nordmenn, men vi har ikke truffet dem.

Ting har definitivt falt på plass for oss. Vi har fått på plass det vi trenger i huset for å føle at det er behagelig å være her. Ute likedan. Hagemøbler, godstoler og hengekøyer til soling og avslapping, basseng til avkjøling på de varmeste dagene......

Grønnsakhagen brukes flittig. Tomater og peperoni plantes hvert år, minst en gang. Salat flere ganger årlig, artisjokk lever sitt eget liv og gir mye god spise om sommeren. Jorda freses opp og gjødsles mellom hver sesong/planting og er i bra skikk.
I bakhagen er det litt verre stilt. Jeg har brukt jordfreseren på en stripe fra ende til annen. Stripa er bare to-tre meter bred og er primært for å stoppe spredning av eventuell gressbrann. Neste år blir det pløying igjen før fresing. Da kan nok hele bakhagen bli mold.  Men jorda er ikke i så god hevd der bak.  
Forresten, neste år skal det bygges en hønsegard. Fire høner er bestilt for levering i mars. Da blir det egg fra egne høns.


Nok om det praktiske og jordnære.

En ting som vi ikke regnet med når vi kjøpte her var menneskene som omgav oss. Som nordmenn flest er vi normalt reserverte og holder oss for oss selv - til å begynne med. Her var denne væremåte umulig. Heldigvis. 

Vi er omgitt av vennskap og varme. Vi blir tatt vare på i en grad som overrasker oss stadig vekk. 
Til å begynne med var alle opptatt av hva vi hadde betalt for varer og tjenester. Vi lurte litt på hvorfor all denne masingen om penger, men etter hvert forstod vi at de var redde for at vi skulle bli lurt av noen. 
Stort sett ble vi ikke det. Det hender vi betaler overpris på markedet. Det skjer av handlere som vi ikke har truffet på før. Der vi handler regelmessig er det ikke snakk om lureri, snarere tvert imot.
Med ujevne mellomrom drar vi til Martina Franca eller Ceglie Messapica for å spise. Et trattoria i Ceglie skiller seg ut. Flere ganger har regningen havnet på f.eks. € 32, 23 eller noe i den retning. Men det beløpet er alltid avrundet nedover til nærmeste hele runde tall. Kanskje noe som norske spisesteder kunne lært noe av.


Vi har fått mange venner i løpet av de fire årene vi har eid huset her. Noen naboer, andre lenger borte fra. Og disse vennene introduserer oss for sine venner og nye vennskap oppstår. Det skal ikke underslås at vi lever et mye mer sosialt liv her i Puglia enn vi gjør i Norge. Mye må nok været ta ansvar for. Det er lettere å omgås når omgangen skjer utendørs og mer uformelt. Men allikevel det er totalt forskjellig.  Har kan man gå tur på veien og hvis det er fest og langbord hos noen vi passerer, blir vi promte bedt inn på mat og drikke.


HELSE
Som mange av dere vet er Livar uføretrygdet på grunn av leddgikt. Før jeg sluttet jobben var det ofte så ille at jeg måtte ned å alle fire når jeg skulle opp trappa til 2. etasje i Musègata. Etter jobben var et tilbakelagt kapittel ble dette noe bedre, men ikke bra. Stressfaktoren som ofte kan være utløsende for min form for leddgikt var borte, men sykdommen var der fortsatt. Heldigvis finnes det gode medisiner. 
Når vi er her i Puglia er stress et fremmedord. Totalt fraværende!  Og det merkes på helsa. I tillegg nyter vi godt av klimaet. God varme og lav luftfuktighet gjør at i perioder er jeg smertefri, selv om jeg gjør endel fysisk anstrengende arbeid. Maling og kalking av vegger må jeg dog overlate til andre krefter. Og jeg passer på å ikke holde på for lenge om gangen.


Nå er vi tilbake i Norge og merker det på kroppen. Det river og verker fra morgen til kveld. 


MAT (priser og slikt)
Å komme tilbake til Norge og norske butikker gir oss bakoversveis. For det første får man ikke svar når man hilser på betjeningen. I Puglia møter man og blir møtt med "Buon giorno" i alle butikker (også i store kjøpesentre) Her i Norge får man i beste fall et overrasket blikk. 
Matvareprisene er opptil 6-7 ganger dyrere her i Norge enn i Puglia. Import har sin pris, tydeligvis. Men også matvarer som produseres i Norge er dyrere her enn det lille som importeres til Puglia. 


SPRÅKET
Vi sliter litt med språket. Selvsagt forstår vi mer og mer av det som blir sagt, men konversasjon blir haltende. Når det i tillegg snakkes forskjellige dialekter fra by til by, blir det vanskelig. Veldig få lokale snakker annet enn italiensk. Noen eldre snakker tysk etter å ha arbeidet i Tyskland, men folk som snakker og/eller forstår engelsk er det langt imellom.
Vi begynner privatundervisning i høst her hjemme i Norge for å bøte på problemet.




ANBEFALE PUGLIA?


Dersom din drøm er en leilighet nær havet, svømmebasseng i leilighetskompleks med andre nordmenn rett i nærheten, barkeeper som snakker norsk og selger gårsdagens VG, glem Puglia!
Hvis du bare vil dra for en ukes tid eller to om sommeren, da er Puglia vanskelig å nå. Reise dit er kronglete. Da bør du heller velge et annet reisemål.
Dersom du ønsker sol og varme om vinteren, glem Puglia. Her er det regnfullt og kaldt. Puglia egner seg best for ovale somre fra mars/april til oktober/november.


Hvis du derimot ønsker autentitet, varme fra sol og mennesker, mulighet for å dyrke egne matvarer i hagen, da kan Puglia være akkurat det du ønsker.
Velkommen til middagsolens land. 


Vi ville ikke byttet med noe annet sted.

Tilbake i Norge

Mandag kveld kl. 19;10 stoppet bilen utenfor Timoteiveien 8.  Da hadde vi, i løpet av fire dager, tilbakelagt 2961 kilometer.
Vi dro fra Puglia tidlig fredag morgen, kom inn på autostradaen etter ca 45 kilometer og derfra og til Hirtshals var det alltid minst to felt i kjøreretningen.

Vi valgte å dra fredag slik at vi fikk mye motorveikjøring i Tyskland på lørdag ettermiddag og søndag. Slik ville vi unngå for mye trailertrafikk som ofte gjør kjøringen ubehagelig. Mye nedbremsinger, filskifte etc unngås når det ikke er store doninger på veien.
Først overnatting skjedde i Mantova, andre i nærheten av Leipzig, tredje mellom Aarhus og Ålborg.

Verste strekket på hele turen var mellom Kristiansand og Stavanger. En evig skiltjungel, smale og svingete veier og mørke gjorde den biten til en ubehagelig opplevelse i forhold til resten.

Været underveis var bra. Ikke regn av betydning, noe overskyet, men mest sol og blå himmel.

Også i år var bilen fullpakket. To pakker til William fra mor og far i Grottaglie, halvannen stor eske med sko og klær som våre gjester hadde shoppet samt sko og klær til oss selv. Innkjøpt til lave priser i Italia, men til bruk i Norge.

I tillegg egenprodusert mat og drikke, nøtter etc fra egen hage.

Vi lengter allerede tilbake.

Nabo Pasquale og Vita

Vi har en naboeiendom som drives av Pasquale og Vita. Denne eiendommen er ca 30 mål. I tillegg har de en annen eiendom som etter hva vi forstår er Vita's. Denne er også på ca 30 mål.

På disse to jordstykkene har de oliventrær slik at de får olje til eget forbruk. De leverer oliven til det lokale presseri ca en kilometer unna. For å få presset en kvintal (100kg)  betaler de ca € 20. Da får de tilbake ca 8-9 liter olje. De plukker og leverer mer en ett tonn! oliven til pressing. Hvert oliventre håndplukkes slik at ikke frukten blir skadet. De rister på hodet over de som bruker maskiner til plukking. Da blir det ikke brukende olje påstår de. De håndplukkede oliven kan ligge i kasser i etpar- tre uker før pressing uten å bli skadet. Maskinplukkede blir ødelagt samme dag. De to pluss en hjemmeværende sønn bruker ca 100 liter olivenolje hvert år.

I tillegg dyrker de grønnsaker til eget bruk. Og de har minst et mål med tomater på friland hvert år. Tomatene blir plukket og kjørt gjennom en knusemaskin. Tomatpureen som kommer ut blir lagt på glass. Ca 100 glass plasseres i et gammelt oljefat på stativ. Deretter fylles det vann på og det fyres under. Etter ca to-tre timer en tomatsausen klar. I år klaget de, avlingen ble mindre enn vanlig, snaut tre hundre liter. Hvordan skal de klare et helt år med "bare" tre hundre liter tomatsaus?

Hver vår kjøper de to smågriser som lever til slutten av oktober når de blir slaktet. Disse to suggene bor ute i en binge og får bare vegetarmat. Forrige lørdag var slaktedag. Søndag ettermiddag kom Pasquale med et par koteletter og en kilosteik. Slakting skjer hjemme med hjelp av sønnene og venner. Det var meningen å slakte forrige helg. men den ene grisen kom i brunst og kunne ikke slaktes da. Brunsten påvirket kjøttsmaken påsto Pasquale.

Ellers har de høns til egg og kjøtt, kalkuner til samme, duer og kaniner. Kaniner er vanlig spise her i Puglia. Antakelig i hele Italia. Og det smaker godt når de stekes i den vedfyrte ovnen som de fyrer opp en gang ukentlig for brødbakst.
Pasquale og Vita lever av det som de dyrker selv. I tillegg har han to pensjoner - en på grunn av alder og en på grunn av en skade. Tilsammen får de utbetalt € 500 pr måned.

Uansett når man kommer på besøk og uansett hvor mange som kommer blir man servert ett eller annet. De voksne får tilbud om kaffe, øl eller vin (egenprodusert) Barna får kjeks, sjokolade eller is. Gjestfriheten er ikke stor, den er enorm!

Og det kommer mange gjester på besøk. Ofte når vi kjører forbi ser vi at det er fremmede biler i gårdsrommet. Og de liker ikke at vi kjører forbi. De vil så gjerne at vi kommer innom.

Når vi har besøk passer vi på å stikke bortom. Især hvis det er barn med i bildet. Både Pasquale og Vita er glade i barn og vice versa. Høydepunktet for barna er alle dyrene. Det står en hund bundet til omtrent hvert tre. Katter overalt, kaniner i bur, kanarifugler og lignende i minst seks-sju bur som henges ut i friluft hver dag.  Det er ikke akkurat rent og velstelt utenfor, men det oppveies av hjertevarme, livsglede og godhet.

I det siste har de vært barnevakt for Federica. Deres eneste barnebarn som fyller to år i november. For å spe på familiens inntekt har mamma Giovanna tatt sesongarbeid som drueplukker. Hun arbeider 7 timer hver dag og plukker druer. For dette blir det utbetalt € 40! Hun må kjøre nesten en time hver vei for å komme på arbeid. Heldigvis for alle varer drueplukkingen bare 6-7 uker. For å ha lille Federica å passe på i tillegg til det vanlige arbeidet på gården sliter på besteforeldrene. Særlig Vita ser vi blir trett og sliten nå for tiden. Men å slurve med gjestfriheten er tross alt  ikke et alternativ.

Om vinteren sover de ikke i trulloen. Det er for kaldt. De har en leilighet i Villa Castelli som også er Vita's arv. Der overnatter de men kommer tilbake hver morgen, arbeider på jorda og i trulloen på dagen. Det er bare 5 - 10 minutters kjøring så det går bra.

Uten Pasquale og Vita hadde vårt opphold her vært mye vanskeligere. De passer på oss, de passer hus og hage hos oss om vinteren når vi er i Norge. De ber oss med på festligheter både hos seg selv og hos andre. Og de gjør det med godvilje og kjærlighet. Det er vanskelig å se for seg et liv i Puglia uten Pasquale, Vita og sønnen Martino.

Høstetid

I hagen og i grønnsakhagen er det tid for innhøsting.  Vi har et "Mele Cotogne" som ble plukket rent i dag. Det resulterte i nesten 11 kilo frukt. 

To kilo kastanjenøtter, fire kilo mandler og seks kilo valnøtter er høstet inn. Valnøttene er i tillegg vasket og alle nøtter er tørket i solen. 

Mele Cotogne ble forresten grunnlaget for en likør som kanskje er den beste likør jeg noensinne har laget.  Alltid spennende å prøve noe nytt.

Vi satte tomater 21. august og i dag høstet vi alle. Samtlige var grønne så løsningen ble å sylte dem. Vi hadde gjort et lite forsøk med  1,2 kilo tidligere og resultatet ble tre små glass a 4 dl. I dag ble det 11 halvlitersglass!

Men først må samtlige tomater prikkes hull i med gaffel. Kjedelig jobb, men når vi begge satte i gang gikk det forholdsvis raskt. Enda bra at været er slik at arbeidet kan foregå utendørs.











Mele Cotogne har vi etter forslag fra Cira, skåret i tynne skiver, lagt i en ildfast form, drysset på sukker og helt over rikelig med vin for til slutt å steke i ovnen på 200 grader til skivene var møre. Det smakte herlig.
Vi har også laget marmelade også. Vi fant ikke noen oppskrift som vi likte, derfor ble det egenkomponert. Frukt i biter, rikelig vin og sukker kokt sammen i en time. Smaken ble søt, men allikevel frisk. Men det ble nok kokt for lenge. Det ble veldig stivt når det ble kaldt.
Vi brukte bare tre-fire mele cotogne. Resten ligger inne på vaskerommet. Hver gang vi åpner døren fylles hele huset med herlig eplearoma.

Siste besøk for i år er over og bankbytte er i boks.

Sofies barnebarn Hannah og Sarah, har i lag med sin mor vært hos oss en uke i skolens vinterferie. Som ved forrige besøk var ikke værmeldingene av ypperste klasse, men vi fikk i alle fall mer oppholdsvær enn lovet. Vi tror ikke at barna kommer til å huske at det regnet. Selv om alderen er 10 og 5 (snart 6) har de allerede svart belte i shopping på italienske markeder. Markeder er vist det kjekkeste med hele Italiaferien og de fikk med seg ikke mindre enn fire stykker. Cisternino på mandag i regn. Martina Franca på onsdag i oppholdsvær, Grottaglie på torsdag med ditto, samt avslutning i Ceglie Messapica på lørdag i solskinn. Mormor hadde utstyrt begge med hver sin Euroseddel før avreise til markedene og den ble benyttet på beste vis. Det ble smykker, sko og klær i lange baner.
Til slutt, når dagen for avreise var kommet, forsto alle at her måtte mormor og Livar ta med mye hjem i bilen.Ryanair ville nok ikke se med blide øyne på så mye overvekt og innsjekket bagasje slik som andre flyselskap ville gjort.
Men når det bare er snaut to uker til vi setter kursen nordover var det ikke så farlig for hverken små eller store.

Hjemreisen ja. Det blir en lang tur på ca 300 mil. Mesteparten skjer på gode firefeltsveier og mye av dette i Tyskland. Å kjøre motorveier i Tyskland er noe vi helst vil gjøre på søndager for å unngå den verste trailertrafikken. Derfor må vi dra herfra fredag morgen den 29. oktober. Satse på en overnatting nord i Italia omkring Bologna. Lørdag opp til Brennerpasset, gjennom Østerrike og komme oss på høyde med Leipzig lørdag kveld. Søndagen drar vi gjennom resten av Tyskland og mesteparten av Danmark. Mandag blir det ferje fra Hirtshals til Kristiansand. Denne ferjen går 12;15, men bare mandag den 1.  november. Både mandagen før og etter er denne ruten innstilt.

Det er rart, men når beslutning om dato er tatt kommer vi i rydde og reisemodus uansett hvor lenge det er til turen starter.
Men mye skal gjøres før vi stikker avgårde.  Bilen skal ha på vinterdekkene. Hagen har allerede fått siste finpuss med plenklipperen, men grønnsakene skal i hus og konserveres. Det blir nedlagte grønne tomater i år, de tomatene som ble satt 21. august ble ikke modne. Det blir en del glass og flasker som skal til Norge i høst også.

Og så har vi skiftet bank - igjen. Vi ser av og til at det blusser opp en diskusjon i norske medier om bankenes grådighet på gebyrsiden. Norske gebyrer blir peanuts i sammenligning med de italienske. € 35 pr kvartal bare for å ha kontoen! I tillegg kommer gebyrene for minibankkort, uttak i fremmed minibank (€2) etc. Nettbank skulle visstnok koste € 100 pr år, så den løsningen valgte vi ikke. Og til slutt skal staten ha sitt. € 2,85 pr måned i skatt! Når jeg avsluttet kontoen i den lokale banken i byen trakk de fra hele € 26 i omkostninger!!
Nå har vi funnet en bank der alt er gratis, bortsett fra skatten. Både kort, kortbruk og nettbank uten omkostninger.
Alt har kommet i posten og ser ut til å fungere bra. Både kodekort til nettbank, minibankkort og kode. Det eneste som mangler nå er avtalegiro for å betale strømregningen.

Ett besøk er over......

Tirsdag kveld kl. 19:02 ankom Vidar, Arnfrid, Andrea, Tobias og Oline. Vi hadde fått en sms tidligere på dagen der vi ble fortalt av ankomst var beregnet av GPS'en til 18:55.
Fredag formiddag dro de avgårde igjen, til Roma via Pescara.
Oppholdet har vært en suksess.  Værmeldingene var ikke akkurat av det beste slaget, men meldingene tok feil. Det som var meldt som regn var sol og varme. Onsdag formiddag var det marked i Martina Franca og torsdag formiddag i Grottaglie. Luncher på trattorier og pizzarier, shopping til den store gullmedalje på markedene og retur til huset med full last av bæreposer.  Faktisk så må endel av shoppingen sendes med oss tilbake til Norge, de hadde ikke plass til alt i bagasjen.

Barna våget seg nedi bassenget torsdag ettermiddag. Selv om vannet bare holdt ca 20 grader koste de seg alle sammen.

Det er "minste føre" med slikt besøk. Både barn og voksne oppførte seg så bra at de faktisk er velkomne tilbake!

I morgen kommer neste ladning gjester. Vi gleder oss.

Snart besøk

Det res opp på senger. Det støvsuges og vaskes (der var ikke skittent) Værmeldingen sjekkes flere ganger daglig. Og det vi ser er begredelig.
Vi har hatt kjempevær lenge nå. Og forsåvidt har vi det fortsatt, selv om kvelder og netter er kalde. Det er fortsatt mulig å sitte relativt lettkledd i solveggen midt på dagen. 20 grader og sol er ikke verst i begynnelsen av oktober.
Det er slik vi har det nå vi har lyst å kunne vise fram heimen og området. Vi vil ikke ha vind og småregn slik som meldingene ser ut til.

Vi gler oss til Arnfrid, Vidar, Andrea, Tobias og Oline sin ankomst på tirsdag. På tross av værmeldinger så tror jeg at vi kan få en kjekk opplevelse sammen. Markeder, trattoriabesøk, shopping, mat og vin. Jo, vi tror det blir kjekt.

Det spirer og det gror.

Det hele med planting og vekst er litt omsnudd i forhold til hva vi nordmenn er vant til.

 

21. august var jeg på marked og kjøpte tomatplanter og salat. Tomatplantene var noen lange stengler som ikke kunne stå ved egen hjelp.  Nå har de første pinnene blitt skiftet ut med noen lengre. Masse blomster og masse tomater. De er bare kart ennå, men de største er som små egg.  Nå er det bare å vente på rødfargen.

Samtidig kjøpte vi noen små salatplanter. De har vi begynt å spise på for en god stund siden. I tillegg har vi kjøpt nye salatplanter i to omganger.  Nå er vi sikret grøntfor til vi drar tilbake til Norge.

Fave har spirt fint. Fave er navnet på den lokale bønne som brukes flittig her i Puglia. Som stekt i olje med salt, bare kokt eller som purè etc.

 Alle som ble sådd i grønnsakhagen har stukket hodene over jorden. De vi sådde i bakhagen går det noe tregere med. Den jorden har fått mindre stell og gjødsel opp gjennom årene. Og jeg brukte ikke jordfreseren flittig nok før såing.  men de kommer opp etterhvert de også.

Vi fikk bønner til såing av Gaute og Signe Birkeland i San Marco. Jeg fikk sikkert også beskjed om når de skulle såes, men det gikk hus forbi. Det må være alderen. Nå er de i alle fall i jorden.

Lørdag 18. september var vi på marked i Francavilla Fontana og kjøpte løk- og fennikelplanter. Vi satser på at løken er klar neste år. Hvordan det går med fennikel får vi se etterhvert.

Vi plantet tomater i vår også. Når de var ferdig innhøstet og nesten visne, kjørte jeg jordfreseren over restene. En og annen tomat fulgte med ned i jorden. Nå spirer små tomatplanter fra frøene!

I et forum så vi oppskrift på likør laget på kaktusfiken  (Fichi d'India). Det så interessant ut og Pasquale ble besøkt for tigging av 10 fiken. Det er ikke noe problem, de vokser som ugress langs steingjerdene. Nå står det og filtreres og blir nydelig ravfarget. 

Kaktusfiken har alle som har vært i "syden" sett. Disse store kaktusene med tverrstilte blad som vi nordboere ikke kunne forstå hva kunne brukes til.

Neste prosjekt er å sette poteter. Det gjøres noe nærmere avreise. Jorden må gås over flere ganger med jordfreseren før potetene skal nedi. 

Vi satser på å spise egne nypoteter når vi kommer tilbake til våren!

Ny alarm

Det nærmer seg den tiden på året da vi stikker nasen nordover til Stavanger. Om et par måneder har vi nok forlatt paradiset til fordel for Timoteiveien 8.

Når vi drar herfra tenker vi sikkerhet for det vi forlater. Hus og innbo, hageutstyr etc.  Etter negative opplevelser med et lokalt alarmselskap, gikk vi i fjor vår til innkjøp av alarm fra Kina. Den fungerte fint i 9 måneder. Utgift kr 200 pr måned.

Hvis vi skulle benyttet et av de andre lokale alarmselskap, vil de først ha kr.12-15000 for installering, deretter 400 pr måned. Og når de behøves kommer de ikke. Eller for å si det på en annen måte; dersom det ikke hadde vært innbrudd hadde det ikke vært bruk for alarmselskaper. For selskapene er innbrudd "bra for business" og helt nødvendige.

Ny alarmpakke er bestilt. Denne også fra Kina (Hong Kong)  Denne gang kostet den omtrent tredjeparten av prisen i fjor. Hvordan de klarer det begriper ikke jeg. Åtte magnetdetektorer, to IR-detektorer, sirene, fjerkontroll til programmering, fire fjernkontroller til å slå av og på med, samt en alarmsentral som, i tilfelle alarm ringer og sender SMS via mobilnettet. Alle detektorer sender trådløst til alarmsentralen. Det eneste som vi behøver å gjøre, er å programmere inn telefonnummeret som det skal ringes til i tilfelle alarm. Inkl. frakt kommer hele herligheten på ca kr. 800!
Da gjør det ikke noe om den bare varer vinteren over.
Forrige gang gikk det fem dager fra bestilling til levering. det blir spennende å se hvor lang tid det tar denne gang.
Det skrev jeg den 13. september.

(15. september ble alarmen innlevert til DHL i Hong Kong.  Ruten videre var Hong Kong - Frankfurt - Leipzig - Bergamo - Ancona - Bari. Derfra med bil til pakken ble kvittert ut av Martino 20. sept. kl. 13:50. Imponerende fart og frakttillegget var USD 4,- !)

I tillegg har vi tilsyn fra Pasquale, Vita og Martino. Martino er nok den beste i denne sammenhengen. Han parkerer bilen hos oss noen netter. Stikker innom og fyrer litt i ovnen slik at det ryker fra pipa. Lar porten stå åpen noen timer på dagtid, endrer litt på klokkeslettene på timere til ute- og innelys.  Kort sagt, det ser bebodd ut.  I tillegg sitter han nok inne med PC'en sin for vårt internett* er 10 ganger raskere enn hans. Og samtidig kjører han avfukting på AC'anlegget.
Vita passer på å vanne i krukker og kar ute slik at ikke planter som skal overleve, dør.
Selvsagt betaler vi bra for innsatsen. Men det vurderes ikke opp mot prisen fra et alarmselskap for denne jobben måtte vi fått gjort uansett.

*
(Vi har trådløst internett fra en antenne i Cisternino - 11 km herfra i luftlinje. 2048/248 mbs til € 15 pr måned!
Det kan vel nesten sammenlignes med ICE i Norge. Men prisen kan ikke sammenlignes.)

Det regner - det betyr hagearbeid.

Endelig har vi fått regn.  Forrige gang var omkring 20. juli.  Jorda var veldig tørr og heldigvis begynte regnet forsiktig slik at ikke all nedbør bare rant vekk, men trakk ned i jorden. Fredag 3. september og natten til lørdag kom det ca 50 mm totalt. Onsdag 8. kom det litt til og meldingene framover går ut på at vi kan vente oss enda litt.
Dette er bra. Nå slipper vi vanning, hele jorden er fuktig. Ikke bare der vi har vannet, men overalt.

Ulempen er at ugraset spirer. Jordfreseren har fått kjørt seg i bakhagen slik at vi får tatt voksteren før den har kommet skikkelig i gang. Jeg hadde også et lite bål av noen av greinene fra vedhogsten i vår- Jeg har en haug med greiner som er halvannen meter høy og et par meter brei.  Lengde; 3-5 meter. Denne er omgitt av tørt gras og hvis dette skulle ta fyr er det farvel til ørten mandeltrær, furuer, naboens oliventrær etc. Det lille bålet brant lystigere enn jeg trodde og ilden spredte seg. Jeg klarte å slukke 1/2 meter fra den store haugen! Neste fyring blir ikke før det har regnet vel og lenge og helst mens det regner.

Jorda som nå er blitt bløt er velegnet for såing. 9. september ble det sådd reddiker og artisjokk. Reddiker skal være klar om en måneds tid, artisjokkene til neste vår/forsommer.

Vi har også fått en liten pose fave (bønner) av Signe og Gaute Birkeland. Han fortalte sikkert om når de skulle såes, men det gikk hus forbi. Nå er de i alle fall i jorden her hos oss.
Potetene setter vi i slutten av oktober.
Det er liksom litt omsnudd her i forhold til hva vi er vant til.  På Hårr driver de og tar opp "eplå" mens vi planlegger setting.
Det er vel ingen som sår noe i Norge nå, men vi er optimister og sår reddiker. På siden av nyplantede tomater og salat.

Mandeltrærne er nå ferdig høstet. Avlingen ble ikke allverden, kanskje tre kilo og vel så det.  De ligger innendørs til tørk, i lag med fiken.

Vi har flere fikentrær. Ett digert som gir avling  to ganger i året. Første gang i slutten av juni. De første fikenene er digre; opp til ett hekto hver.  (se bildet)

Neste avling kommer i slutten av august / begynnelsen av september. Disse er av den størrelsen vi er vant til å se i butikkene i Norge. Det er populært å dele disse nesten i to og legge dem i sola til tørk. Våre fikk tre dager i sol før de måtte inn.

Vi har også andre fiken, såkalte kaktusfiken. De av dere som har vært i "sydens varme lande" har sikkert sett de store kaktusene med flate diagonalstilte blad. Øverst på disse finner vi på denne tiden frukten.
Størrelsen når de er skrelte er omtrent som egg, men å skrelle dem er litt av en jobb. De har skarpe pigger og tykke hansker er nødvendig. Personlig synes vi de har lite smak, men de er populære blant de "innfødte"

Våre kaktuser står nederst i bakhagen og jeg har skåret av noen avleggere som vi har lagt ned på jorden ved muren på nordsiden av huset. Oppå bladet har vi lagt steiner og så vanner vi av og til. De ser ut til å overleve.

Nå er det å vente på høsting av valnøtter. Vi har ti-elleve trær som ser ut til å gi varierende mengde nøtter. Det blir høsting om en måneds tid. Kastanjetreet drysser sine nøtter over oss litt senere. Kanskje akkurat passe til å ta dem med hjem til Norge, riste dem i komfyren og spise med smør mens vi drømmer oss tilbake til vårt lille paradis.