Pinseblogg

Pinse forbigås i stillhet her i Italia.  Det er som en vanlig helg og hele folket er i arbeid, i alle fall hos oss.
Jeg skrev tidligere om muren ut mot veien som ikke var særlig pen lenger. Og om at Pasquale skulle foreslå noen andre til å gjøre jobben. I samråd kom vi fram til at hans sønn Raffaele kunne påta seg arbeidet. Raffaele arbeider normalt på en betongvarefabrikk noen få kilometer herfra. Men, på grunn av finanskrisen mangler de oppdrag og de ansatte får ikke jobbe fullt. Dagene uten arbeid betales de av det italienske NAV og da blir det utbetalt € 30 pr dag. Ikke akkurat store summer. Derfor er ekstrajobbing kjærkomment. Pasquale er håndlanger.

Først ble alt løs puss fjernet.  Noe hadde jeg fjernet med hammer og meisel, men Raffaele brukte øks.


Da fikk han med seg mye mer enn jeg hadde klart. Og muren ble relativt jevn.....

Noen steder var steinene bak pussen oppsmuldret. Og søylene som holder porten var også skadet like inn til armeringen. Her måtte det betong til.


Selv kjørte jeg, i lag med Raffaele til betongvarefabrikken for å kjøpe det stoffet som skulle brukes på muren. Det er en pussblanding av sement og kalk. Bilen ble lastet med 550 kilo i bagasjerommet. Turen hjemover gikk derfor i relativt sakte fart.

Dette stoffet ble blandet med vann og vips; klar til påføring. Etter en kort tørkeperiode ble det hele vasket med kalkbørste og vann og resultatet ble utmerket. Det legges også stoff oppå muren slik at ikke vann skal trenge ned og sprenge pussen på ny.

Prisen på dette arbeidet blir omtrent halvparten av det tilbudet vi fikk av den mureren som Pasquale advarte mot. Og vi sitter igjen med en følelse av at vi er til økonomisk nytte i lokalsamfunnet.

I løpet av uken som har gått har det kommet opp skilt og piler langs veien. Søndag skulle det være terrengsykkelløp. Og søndag formiddag kom syklistene susende forbi. 
Noe av løypen gikk på asfalt, andre på grus og noe ute i terrenget. Lørdag ettermiddag gikk jeg langs en del av løypen og fant et herlig turterreng som vi ikke har gått i tidligere.

Turområde

Vi bor slik til at det er mange muligheter for å gå turer i nærområdet. Små veier på kryss og tvers, noen stengt med bommer og grinder, men vi kommer oss forbi de fleste hindringer.

Via Google Earth har jeg lagt opp noen få ruter som varierer i lengde. Noen på småveier andre på litt større veier. Noen grus, andre gress eller asfalt.

For en jærbu er det nesten litt heimsligt med alle steingjerdene, men de er som regel noe høyere her i distriktet. Men vakkert er det.

Det er rart å se at dersom det står ett tre i veien når det tørrmures, da fjerner man ikke treet, men lar det inngå i muren. Når treet senere dør, sages det som er utenfor muren bort.

Langs alle rutene er det et vell av blomster. De fleste viltvoksende, men noen er også plantet. Men aller vakrest på denne årstiden er valmuene.

Valmuer er ugress her, men de er så utrolig vakre.

Noen er selvsagt plantet for å kunne nytes som frukt. Som denne vakre granatepleblomsten.

Så går vi "paa gjengrodde stier" og lar naturens skjønnhet og mangfoldighet roe oss ned i hverdagen.

Noen steder er tørrmurene fylt med gamle døde røtter fra forlengst døde vekster. Det gir en vakker effekt.

Slik er det i vårt nærområde. Slike opplevelser kan vi ha når vi vil. Det gjelder bare om å se. Roe seg ned og leve livet.

Hvem vet hva som befinner seg rundt neste sving.

Klikk på bildene så ser du dem i større utgave.

Meir søndagsblogg

Sommer og sol - ogni giorno.


Muren ut mot veien har lidd vondt i årenes løp. Forrige eiere har lagt på et lag med puss, men ikke pusset oppå muren, noe som gjør at fuktighet kommer inn ovenfra og pussen løsner da fra selve muren.  
Vi tenkte at når Pasquale allikevel har murer kunne vi spørre samme mann om å fikse hos oss også. Og det kunne han. Mot et relativt klekkelig honorar. Men, kvalitet koster tenkte vi og når Pasquale brukte vedkommende burde det være et kvalitetstegn.  
Men, etter noen dager kom Pasquale og sa at vi ikke måtte bruke den mureren. Han jobbet sent og kom med krav om mer penger underveis for å fullføre prosjektet. Han lovte å hjelpe oss med å finne en mer seriøs arbeider til å hjelpe oss.


2. juni drev jeg og skulle lage mer morellikør da saftpressa gikk til pieses. Med mange kilo moreller ferdigplukket var gode råd dyre. Det er italias nasjonaldag og normalt er alle butikker stengt. Jeg sjekket på nettet og fant at Conforama i Fasano hadde åpent. Jeg sjekket  samtidig tilbudsavisen (i nostri volantini) og fant et kamera til en rimelig pris som jeg ville se nærmere på. Jeg har kjøpt et Samsung kamera for ikke lenge siden, men er meget misfornøyd med det. Det har vært til feilretting èn gang og er nå sendt til Norge for reparasjon en gang til. Ikke at jeg tror det blir bedre av den grunn. Nå ligger det på postens tollkontor og der blir det vel liggende en god stund.


Conforama ble besøkt, saftsentrifuge kjøpt og kamera vurdert og innkjøpt også. Det har endel spennende funksjoner som bl.annet panoramabilder med kjekke effekter.

Dermed kan alle se at Sofie er mangfoldig!


I hagen gror og vokser det. Melanzane (Aubergine) har blomstret og satt frukt. Det samme med både tomater, peperoni dolce og zucchini (squash). 

Morbærtreet i gårdsrommet bærer frukt i mengder. Vi synes ikke de er noe særs gode og dermed blir det nedfallsfrukt. 

Men en dag når "vannmann" Franco kom for å fylle basseng og cisterne ba vi han spise om han ville. Jeg tror aldri jeg har sett noen som ble så fornøyd av å spise frukt. han stappet munnen full, gomlet og åt.




Bak huset lever våre fire høner det gode liv. Spiser rester fra kjøkkenet, hønefor, moreller samt det de finner når de sparker og graver i jorda. De kvitterer med fire egg daglig. Den størst brune høna legger det største brune egget. Den lille hvite legger det neststørste hvite egget og de to sorte legger de minste brune. Så nå er det kokt egg og morellsyltetøy til frokost hver dag.

Værmessig kunne vi nesten ikke hatt det bedre. ca 25 grader hver dag, litt sol og litt skyer. Lørdag dro vi til Francavilla Fontana på marked. der var det over tretti grader og steikende sol. Det var nesten litt for mye av det gode. Vi stakk innom på en bar for forfriskninger og satt ute i skyggen for nytelse. Tre italienere satte seg ved nabobordet og etter en tid spurte de, som vanlig, om vi var tyskere. Når de fikk fortalt at vi var norske, fikk vi vite at de hadde reist på cruice langs kysten. Vært i Stavanger, Bergen, Lofoten og Nordkapp. Bella natura! Og det skulle de gjøre en gang til, minst. 

Marked er forøvrig en kjekk opplevelse. At de orker forstår vi ikke, men de pakker ut nesten hele varebeholdningen, legger det på bord eller henger det opp og etter få timer pakkes det hele ned igjen. Prisene er det heller ikke noe å si på. Kvaliteten er mange ganger mye høyere enn prisen skulle tilsi. For oss "rikinger" blir det endel bomkjøp av størrelser, men vi støtter opp om næringslivet. 
Denne gangen ble det tre par sko og litt anna småtteri. Sko til € 10, 15 og 20 lar seg høre. Og de dyreste var i hanskemykt skinn! Pelle vera!

Søndagsblogg

Nå er endelig skjortene ferdige hos skredderen i Francavilla Fontana. Jeg fikk SMS fredag ettermiddag og dro avgårde lørdag formiddag for å hente dem. Og vi ble imponerte over arbeidet som var gjort. Totalpris for hver skjorte ble i underkant av 300 kroner.

Fredag begynte også egglegging hos unghønene. Søndag ble det frokost med nykokt egg og marmelade fra egne moreller. Samt friskpresset appelsinjuice.


Kortreist mat med andre ord.

I ettermiddag blir det ny morelldugnad. Familiene Andriani, Formuso og Lentini kommer for å få med seg så mye moreller de orker. Alle de fire store trærne bugner fortsatt av solmodne gode moreller. At Francesco og Fara allerede har plukket kilovis av ett tre - det synes ikke i det hele tatt.

Og så har vi ett lite tre som står slik at vi går forbi ofte. Det har ikke så mange moreller, men til gjengjeld er de store.






Jeg har også plukket noe til litt likørproduksjon. Morellene kjøres gjennom saftsentrifugen og resultatet ble en liter saft. Den tilsettes samme mengde sprit og så blir det å vente noen dager før siling og tilsetting av sukkerlake.
Når sentrifugen allerede var i gang, plukket jeg også morbær. Men bare til ½ liter saft. Jeg har aldri hverken hørt om eller sett morbærlikør så det blir spennende.  Restene av frukten havner hos hønene som setter stor pris på slik mat.  
De er forøvrig helt ville etter moreller. Jordbær bryr de seg ikke om, heller ikke hele morbær. 


Livet er bra, temperaturen ligger på 22-28 grader og solen skinner. Hver dag, hele dagen.


Nå er kvelden kommet og jeg måtte bare lage et lite tillegg til dagens blogg. Det ble plukket 21 kilo moreller i ettermiddag. Av samme tre som Fara og Francesco plukket mange kilo fra tidligere i uken. 

Og som jeg har spist av, samt laget likør fra.
Alle var ivrige plukkere...

Og til slutt ble det tid til skøy og spetakkel ved morbærtreet.

Moreller

Det er kanskje litt irriterende for nordmenn å lese om moreller nå. Vi ser på nyhetene at det blåser og regner i gamlelandet. Men her hos oss, her er morellene modne. Vi har seks morelltrær av varierende størrelse. Og bærene modnes til forskjellig tid. Heldigvis.

I fjor plukket vi fra ett tre og laget ca 7,5 liter likør. Pluss mye syltetøy.  I år gidder vi ikke så mye og ba derfor våre venner Fara og Francesco om å komme på morelldugnad hvis de hadde lyst. 

Det hadde de og tirsdag kveld stilte de opp.  For å få tak i de bærene som hang høyest brukte jeg sag og saget av hele greinene. Da slipper jeg å beskjære disse greinene i september. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Men, selv om de dro avgårde med mange kilo bær synes det nesten ikke på treet. Det trengs noen dager til med sol og pent vær, så er det en ny runde med andre venner forhåpentligvis.


Og når det treet er ferdig plukket står neste for tur.

Og det treet bugner med kart. I store mengder.


Det klages i Italia over morell"høsten" i år. På grunn av været modnes morellene over hele Italia samtidig. Det påvirker prisen som blir lavere enn tidligere år. På markedene selges nå moreller for €2,50 -3 pr kilo.
Vi gir bort våre.

Når vi plukker ser vi at en del bær er skadet av fugler. Diss havner hos hønene våre. Og den menyen setter de stor pris på. Uansett hvor mange de får går det bare en kort stund før alle er spist. Inklusive kjernene.
(Nei, Olaug, det er ingen egg foreløpig fra unghønene)


(Hvis du vi se større bilder, klikker du på bildet.)

Skoging og ut på tur

Søndag 22. mai - lite å gjøre. Vi forsøker å holde helgefred, selv om ikke alle omkring oss gjør det samme. Livar trenger å komme til hektene igjen etter en travel lørdag.  Utpå dagen ble motorsaga funnet fram og naboens ønske om fjerning av tre ble imøtekommet.

Det står en rekke med tre i nabogrensen mot sør. Vi vet ikke hvorfor, men han som eier tomten har bedt oss om å fjerne greinene som vokser utover hans tomt. Under greinene er det en steinrøys og derfor mangler vi forståelse.  Men, vi vil ikke ha sjau og har besluttet å fjerne trærne. Eiendommen på ca fire mål er forøvrig ubebodd og beplantet med små oliventrær. Han som eier jorda er innom en og annen søndag og river litt ugress nær trærne.

Ergo ble to av trærne felt lørdag, begge ble kappet i passe biter og er klargjort for hjemtransport og kløyving.  Det ene treet ville ikke falle i henhold til planen og havnet hos naboen. Heldigvis traff det ikke noen av hans oliventre, men det medførte mye ekstra arbeid. Og det ser ut som om samme skjebne er tiltenkt resten av trærne i rekken. De lener seg innover naboeiendommen og har også flest greiner på den siden.  helst burde vi ventet til det kom sterk vind fra sør, men det er et sjeldent fenomen her.

Tilbake til søndagen. Dagen opprant med god varme, 20 grader kl. 09. Sofie forslo en tur i finværet og jeg er lett å be. Vi dro østover Salentohalvøya, Gjennom Francavilla Fontana, Manduria og Avetrana før vi til slutt havnet i Porto Cesareo, en by som minnet oss om Spania med sitt fokus på turister.  Vi fikk en absolutt brukbar lunch med sjømat før vi satte kursen hjemover igjen. Men det var varmt i den byen. Termomteret i bilen viste 27 grader når vi parkerte.

Rett etter en kurve på vei hjemover måtte det bråbremsing til. En gjeter skulle ha flokken med geiter over veien til bedre beite.






Vi har det bra her. Sommeren er ankommet med temperaturer omkring 20-25 grader og mørke stjerneklare fløyelskvelder.  Tirsdag blir det største morelltreet klart for innhøsting. Vi har invitert Fara og Francesco til å plukke så mye de orker. Vi har flere trær der morellene modnes etterhvert. Det vi ikke makter å spise eller bruke på annen måte får vel hønsene få.

Og hønsene trives.  De ligger ute og "molder" seg, spiser  det de får og lever herrens glade dager. Men ennå har de ikke begynt produksjonen av det de er anskaffet for.

Men det gjør ingen ting. Det er bare koselig med litt liv og røre i hagen.

Italieneren i oss......

Gang på gang ser og opplever vi at nordmenn vil til Italia. De har en drøm om å se og oppleve dette historierike landet. De vil oppleve maten, se bygninger og minnesmerker og ta inn kunsten og kulturen. Tilfeldig oppdaget vi en blogg om et ungt par (ungt i våre øyne) som har tatt fri fra jobb i tre måneder og bruker denne tiden på å reise og å oppleve dette fantastiske landet. De skriver blogg om sine opplevelser og det kan du lese her. jeg har selv lest bloggen deres og fått tillatelse til å legge ut linken. Les og kos dere.


17. mai er overstått. Det er lite barne- og folketog her. Men vi tre norske par i området hadde satt hverandre stevne hjemme hos Aksel og Lise Lotte. Som i Norge var ikke været velegnet til å sitte ute og spise, men det var bra innendørs. Og spise fikk vi. Utrolige mengder av velsmakende retter ble presentert til vår store ganefryd. Vi hadde vært forsiktige med matinntak på formiddagen og det blir nok ikke spist mer før langt inn på neste dag. Lise Lotte hadde tatt flere retter fra "Sølvskjeen" Den italienske "rutete kokeboken"  Vi bladde litt i boken og den kommer nok til å stå på vår julegaveønskeliste i år.

Takk til Aksel og Lise Lotte for et uforglemmelig måltid.

Klær III

Nå er bryllupsklærne i boks. Onsdag kveld dro vi til Grottaglie, hentet Fara og Francesco og sammen dro vi til Martina Franca og klesmagasinet "Pallazzo confezioni" der. Både dress og drakt var ferdige og ble prøvd. De satt akkurat som de skulle. En smule ekstrarabatt ble innvilget, vi betalte og dro glade derfra. Francesco er plaget med migrene og ble stillere og stillere etterhvert. Vi forsto at det beste var å slippe dem av hjemme hos seg selv og at vi dro hjem til oss selv.
Nå gjenstår de håndsydde skjortene som syes i Francavilla Fontana, en annen by i nærheten.


Forrige torsdag var vi på marked i Grottaglie og lette etter en jakke til Livar. Jakke ble funnet og etter endel om og men, forhandlinger om pris og størrelse ble det kjøpt en (sommer)dress til samme pris som en jakke ville kostet. Problemet er buksene som på slike steder alltid selges uten opplegg. Men, for oss som har jevnlig omgang med en skredder i Grottaglie er problemet lite. Buksen er prøvet og tilpasset i skredder Francesco's hjem og skal være leveringsklar på søndag. Alt løser seg med de rette kontakter.


Ellers så har det blitt felt et furutre på eiendommen. treet er kappet og er nå nesten ferdig kløvet og stablet. Grener er det mye av, de minste kjøres gjennom kompostkvernen, de større blir kappet til ved. Det er godt å ha noe å drive med når helsa tillater.

Hønene trives og vokser, skjønt den minste av dem har sterk utferdstrang. Selv om den er vingestekket to ganger, klarer den å karre seg opp på toppen av nettingen, der den sitter og venter på å bli jaget ned igjen. Her må nok tankevirksomhet til for å finne løsninger som holder den lille Houdini'en på plass.




Søndag hadde vi invitert våre gode venner Guido, Angela og Daniela til et norsk måltid. De setter alltid stor pris på å komme her og spise, så også denne gangen. Det ble først servert litt antipasti; skinke, ost, reddiker, fennikel og anna smågodt, før søndagsteika kom på bordet. Kalvesteik med god saus, potetpure som var iblandet hakket løk og rosmarin og salat fra egen hage.  Dessert; jordbær og fløte.









Etter maten sovnet Daniela i solen og sov en times tid.






Vi andre kunne kose oss ute i godværet.











Familien Pagliara arbeider mye og har sjelden tid til slike besøk lenger. Å starte opp et eiendomsmeglerkontor er mye jobb og når de får kunder gjør de en større innsats enn de fleste andre meglere. Kunder blir tatt med hjem og gitt mat,  tatt med for å vise området i tillegg til de  eiendommer de er interesserte i.


Samtidig skal de ha tid til privatliv samt arbeid i hus og hage. Tiden strekker ikke til og livskvaliteten forringes påstår Guido.


Desto kjekkere er det for oss å kunne gi dem et avbrekk i strevet.




Forresten; hvis du liker det du leser, er kommentarer hjertelig velkomne.

Høner II

 De hønene som ble anskaffet først, var gamle og midt i muteperioden. De hadde sikkert gått inne hele sitt liv og blitt hakket så mye at de var ganske nakne på ryggen.  De ble røde når de havnet her, ute og i solen. Egg var det så som så med. To av dem la egg, men sjelden. En dag kunne vi i beste fall få to egg, noen dager ett, men de fleste dager ingen.  Pasquale - vår eiegode nabo, hadde fortalt at det var hønsemarked i Ceglie den 2. mai og vi hadde blitt enige om at vi dro dit sammen. Mandag formiddag kom han og hentet de fire gamle hønene og innlemmet dem i sin store flokk. Kanskje de verper mer der når der er en hane til å holde orden i flokken.  Vi dro avgårde på formiddagen og ganske riktig, hønemarkedet var i godt gjenge. Vi fikk tilbud om syv høns for € 10, men avslo. De hønene var minst like gamle som de som Pasquale hadde fått. Nå ville jeg har yngre eksemplarer og i tillegg noen som var vakre å se på.  Til slutt havnet en hvit italiener, en brun ditto og to svarte/blå i en eske. De er så unge at det nok kan gå en stund før egglegging starter.  Men vakre er de.

Den hvite er spenstig. Det gikk ikke mange timer før den var på utsiden av hønsegarden. Etter innfanging ble flyvefjærene stusset og de neste to forsøk på flyving endte kun med forsøkene.


De gikk fort inn i huset sitt og lå der i timer. Sannsynligvis er det en traumatisk opplevelse å bli fraktet til og fra marked.


Hønene er primært anskaffet for eggene. Men, vi ser nå at egg er av mindre betydning. Det er kjekt å ha noen levende vesener i nærheten, noen som setter pris på at vi gir mat og vann og i beste fall kvitterer med ett og annet egg.
Vi ble også tilbudt hane til en rimelig pris, men avslo. Jeg husker med skrekk tilbake til Brasil, når jeg første natt kl. 03:30 ble våknet av hanegal. Det viste seg at naboens hønsegarde lå tre-fire meter fra soveromsvinduet. Og vinduene i Brasil var dårligere til å isolere for støy enn de er her i Italia. Jeg tror jeg stod oppreist i sengen i løpet av tre sekunder etter første gal og det hørtes ut som om hanen var inne i soverommet.


Når det er sagt; Pasquale og Vita syntes synd på oss som ikke lenger hadde verpere og begynte å samle inn et par eggleggende høner som vi kunne ha mens våre vokste seg til. Tilbudet ble høflig avslått. Mine høner, mine egg, dine høner, dine egg.

Klær II

Fredag var dagen med lyn, torden og regn hos oss. Det har bøttet ned og det er forsåvidt bra. Det gjør godt på alt som er plantet og sådd. Formiddagen ble benyttet til innkjøp av to nye, tja hva skal man kalle det? Krukker dekker ikke, kar er vel nærmere sannheten. Men i alle fall det ble kjøpt to som  vi la stein oppi, deretter kjøpemold og til slutt ble det plantet små ranunkler som, når de blomstrer blir meget vakre.

Ettermiddagen dro vi til Grottaglie der vi hadde avtale om at Fara og Francesco skulle følge oss. Først til Sofies skredder der mål ble tatt til kjole som skal syes.
Deretter dro vi alle sammen til Martina Franca for innkjøp av dress til Livar og kanskje kjole til Sofie. Martina Franca er kjent for klær og har mange tekstilfabrikker og utsalg. Vi ble ikke skuffet, heller imponert. Det er nok den største butikken for selskapsklær vi noensinne har vært i. Utgangspunktet var konfeksjon - ferdig sydde klær, men når jakken kom på, ble det justert og knappenåler isatt. Likedan med bukser. Livvidden ble justert og lengden likeså. Ingen bukser var ferdig produsert når det gjaldt lengden.  Sofie fant en fin drakt som var mye for stor. Men, ikke noe problem. Samme prosedyre ble gjentatt for henne. Til slutt ble vi innrømmet en meget pen rabatt og fikk vite at det hele sannsynligvis var klar om ca to uker. Et lite depositum ble betalt og vi kunne glade og fornøyde dra hjem, via Grottaglie.

klær

I juli skal vi i bryllup - i Norge. Den gamle dressen henger i skapet i Timoteiveien og der skal den få henge. Her skal det kjøpes nytt. 
Prosessen har begynt. Tirsdag 26. april dro vi til Grottaglie og hentet Fara og Francesco. De skal være med på prosjektet.  
Sammen dro vi så til San Marzano di San Guiseppe der vi, i en liten butikk, tok ut stoff til Livars skjorter. Butikken var fylt fra gulv til tak omtrent med forskjellige stoff i alle farger og nyanser. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvilket stoff jeg skulle ha og endte dermed opp med to.
Sofie ble også fristet og kjøpte stoff til en kjole hun ville få sydd seg.
Videre dro vi til Francavilla Fontana der Francesco brukte å få sine skjorter sydd. Livar's vitale skjortemål ble behørig notert, og detaljer angående sømmen ble diskutert og avgjort. Både type snitt på kragen og på mansjettene, initialer diskret plassert, knappetyper etc.  Nå er det bare å vente på beskjed om at skjortene er ferdige om en drøy måned. Skredderen tok i mot oss i sitt private hjem der et rom ble brukt til måltaking. Hvor skjortene blir sydd aner vi ikke, men sannsynligvis i samme hus.
Sofies kjole er en annen sak. Den kunne ikke syes av skjorteskredderen. Her måtte vi tilbake til Grottaglie til kjoleskredder. Hun var bortreist, men vi fikk avtale fredag formiddag for måltaking og beskrivelse av hvordan Sofie ønsket at kjolen skulle se ut.


Opprinnelig hadde vi avtale om å foreta dress- og kjolekjøp onsdag ettermiddag, men vi ba pent om vi kunne utsette det en ukes tid. Det har vært en smule hektisk i den senere tid med norgesbesøk i nabolaget, påske med luncher og besøk i "alle retninger".


Norgesbesøket var Ole og Olaug Seland, foreldrene til Siv Elise som er designer hos IISofNorway. Siv Elise er gift med Francesco som er fra Puglia og dermed er kontaktene knyttet. Vi har kost oss mye i lag med "di Sæland" og selv om vi bare hadde truffet dem en gang tidligere, følte vi at vi har kjent dem alltid. Jille folk.








Og i går morges fikk vi en mail fra en av våre gode italienske venner. Mailen startet slik:

Carissimi Sofie e Livar,

beati voi che vi state godendo la vita !!!

Hvilket er utlagt;
Kjære Sofie og Livar; velsignet er dere som nyter livet!!!  


Aldeles korrekt beskrevet, vi nyter virkelig livet. Og vi eier tiden.

Talar ni svenska

Vi har fortalt om våre venner her i Italia. Vi har fortalt om Francesco og Fara, vi har også skrevet om Pasquale og Vita, våre gode naboer.
Nå skal vi fortelle om Francesco og Cira.

F

Livet er fullt av tilfeldigheter. I 2009 hadde vi kjøpt en gammel bil her i Italia. En dag ville ikke det gamle vraket starte og gode råd var dyre. Hva gjør vi nå?
I løpet av dagen kjører det kanskje ti biler forbi eiendommen vår, så hjelp derfra syntes utelukket. Men akkurat når jeg gikk ut av bilen hørte jeg at det kom en bil kjørende. Jeg løp ut på veien og stoppet vedkommende.
Vår italiensk var da enda mer mangelfull enn i dag og jeg forsøkte meg på engelsk. Da kom det innenfra bilen; "Talar ni svenska?"  Det var Francesco. Han kjørte meg til Villa Castelli, fant et bilverksted og forklarte problemet og kjørte foran reparatørene tilbake igjen med nytt batteri til bilen. Hvordan det til slutt gikk med bilen er en annen historie.


Vi skiltes med Francesco der og da, men det gikk ikke lang tid før han stoppet utenfor huset igjen. Da hadde han med seg kona Cira og hennes søster Rosa. Etterhvert forstod vi hvorfor han snakket litt svensk. Han hadde nemlig arbeidet i Sverige i slutten av 60-tallet som skredder. Og han eide en lamia (hytte) i nærheten av oss. Korteste vei fra leiligheten i Grottaglie og lamiaen var forbi huset vårt.
Nesten hver gang de drar til lamiaen sin stopper de utenfor hos oss og ber oss komme på kaffe. De har ofte med seg vennene sine; Francesco og Gueseppina. (Franco og Pina) i lamiaen og de har også blitt endel av vår venneskare i Puglia.
Siden har vi omgåtts hverandre både her hos oss, i lamiaen, hjemme hos dem i Grottaglie og i Carosino hos Franco og Pina.
Heldigvis har vi kunnet gjøre litt gjengjeld. Siden Francesco har arbeidet i Sverige, tok jeg kontakt med Svenska Pensionsmyndigheterna på hans vegne og fikk opplyst om han var berettiget til en liten pensjon fra Sverige. Papirarbeidet tar lang tid, men nå har det kommet brev fra Sverige om at pensjonen blir utbetalt hver måned, fra og med februar 2011. Beløpet er ikke stort, men allikevel nok til å fylle en handlevogn på supermarkedet. Det er en god følelse å vite at man har kunnet gjøre litt gjengjeld for alt de gjør for oss.


Vi fikk som sagt en innbydelse til påskelunch. Selvsagt aksepterer vi slikt og vi møtte opp som avtalt kl. 12:30. Da fikk vi vite at dette var en familiegreie. Francesco og Cira, døtrene Antonella og Eliana, Ciras søster Rosa og hennes to sønner; Aldo og Guiseppe. Og siden vi ikke har familie i Italia, inkluderes vi med den største selvfølgelighet.
Mange retter og store mengder.
Vi fikk spekepølse, ost og oliven først, deretter ravioli, kalvefilet og lammekjøtt med stekte poteter, salat etc. Som en hvilerett servertes nøtter, deretter ananas og jordbær,

deretter et stort fat med lekre søte småkaker, to sorter hjemmebakt kake og til slutt iskake med kaffe og likør. Til drikke fikk vi brus, øl og en god rødvin som var produsert av far til Antonellas kjæreste.


Det holdt med ett måltid i dag også.

Vel hjemme igjen var det tid for litt vanning i hagen. Og mens jeg stod der hørte jeg at det var folk på veien utenfor. Det var Pamela Filomeno og søsteren Antonia. De ba oss med hjem til sin familie som var på tur til familiestedet nedi veien. Selvsagt ble vi med. Vi traff mange av dem allerede et stykke fra huset og sammen dro vi til landstedet? deres. Der var det fullt av folk. Alt i alt tror vi det var ca 25 personer inne og utenfor. Full rulle og høy stemning.


Vi ble spurt om vi ville ha kake til kaffen, men avslo fordi vi var så mette. Men avslag på kake aksepteres ikke og det kom en tallerken til hver av oss. Nå fikk vi vite litt mer om far til Pamela. Det var en festlig type, skøyer og full av leven.

 Han har, som nevnt i et tidligere blogginnlegg, ca 750 oliventrær på naboeiendommen, men nå fikk vi vite at han hadde en mengde oliventrær spredt utover på flere eiendommer. Han produserte ca 400 tonn! ekstra vergine olje årlig. Men oljen var bare en bigesjeft, hans viktigste produkt var spisedruer. Sjansen er stor for at når vi spiser italienske druer i Norge, kommer de fra hans firma.


Det er utrolig kjekt å bli tatt inn i varmen slik vi opplever det. Det er ikke unntaket, det er regelen.


Vel er Puglia bra når det gjelder sol og varme, men varmen fra menneskene er helt utrolig.

Sabato santo

eller påskeaften som det heter på norsk. I Norge feirer vi påske fra onsdag til mandag og vel så det. Her i Italia er det mandag som er fridag. Noen butikker holder også stengt på lørdagen.


Det er to viktige ting i matveien for italienere i påsken. Søndagen går de på restaurant og mandagen på picknic.
I fjor fikk vi spørsmål fra Gaute og Signe Birkeland om vi ville bli med på lunch i deres farvorittrestaurant; La Silvana. Og det ville vi. Det ble en matopplevelse vi kommer til å huske lenge.


Vi kan ta en lang forklaring over det som skjedde i dag og vi kan ta en kortversjon. Vi velger den lange versjonen.
Først et lite tilbakeblikk. Før jul 2010 var Sofie og jeg på Sæland hos IiS der Sofie kjøpte julegaver. Siv Elise som er designer i selskapet inviterte oss impulsivt hjem til seg og sine foreldre (Ole og Olaug), mann og barn i romjulen i lag med våre italienske venner; Fara og Francesco som var på besøk hos sønnen William i Stavanger. Der hadde vi en kjempekveld med god mat og god drikke. Etterpå har vi holdt kontakten og fikk vite at de skulle til Puglia i påsken, alle seks.
Når tankene begynte å svive angående årets påske kom vi på at det kunne vært kjekt å samle "alle" nordmenn til påskelunch. Birkeland's ble kontaktet og tente på ideen de også. Men, kanskje heller på lørdagen slik at vi kunne få spesialservice på La Silvana. Signe's bror, Aksel og kone Lise Lotte, datter med familie, Wenche og Volker med barn - alt i alt ble vi tyve personer til etegildet. 18 nordmenn, en italiener og en tysker. 14 voksne og seks barn.


Di Seland kom til Puglia på onsdagen og Olaug og Ole hadde bestilt overnattinger i Ceglie Messapica. Vi forsøkte gjentatte ganger på forhånd å finne stedet der de skulle bo og til slutt klarte vi å finne "Il Trullo dei Messapi". det var henvisninger til stedet på Google Earth og Googlemaps, men de stemte ikke. Stedet hadde lagt ut koordinater på sin hjemmeside, men de stemte heller ikke. Men når vi var der koordinatene stemte, spurte vi oss fram til rett sted. De hadde bare bommet med et par-tre hundre meter når koordinatene ble lagt inn. Vi la inn stedet på vårt eget kart og sendte til Ole slik at han lettere kunne finne stedet.
De fant fram til slutt.
Torsdag hadde vi telefonkontakt med dem og jeg kjørte dem til byen slik at de kunne finne minibank, matvarebutikk, fruktbutikk etc. Torsdag ettermiddag kom de innom til oss og vi avtalte at vi om kvelden tok en tur sammen til Ceglie for et godt måltid mat. Fredag dro vi til Locorotondo sammen for et markedsbesøk før vi spiste bra i Martina Franca før vi skiltes.
Vi har truffet Ole og Olaug en gang før, men føler at vi har kjent dem hele livet.


Nuvel; til lørdagens utskeielse i matveien.
Wenche og Volker's famile og Ole og Olaug's famile satte hverandre stevne hos oss først, deretter dro vi sammen til Birkeland's for "vorspiel" siden vi visste veien.

Etter et kort opphold i trullo Pernoll, dro vi til La Silvana. Vi var der ca 13 og dro derfra ca 18. Og vi fikk mat. Det er vanskelig å beskrive maten. Dette er i Italia og vi fikk lokale retter. Vi fikk først et lite påskebrød som alle skulle spise litt av hver. Inni brødet var det en overraskelse; et egg som var lagt inn i deigen før baking. Forresten, på bordet var det oppstilt menyer, spesiallaget til oss "vikinger". Vi har allerede glemt rekkefølgen, men det startet med antipasta som bestod av varme og kalde småretter deriblant nysteikte pansarotti.

Etter hvert fikk vi rå sjømat. Det er nok ikke alle som ville satt pris på dette, men det smakte herlig.

Østers, blåskjell, reker, kongereker, blekksprut etc. Nydelig spise for sultne gjester.
Sulten avtok etterhvert som flere retter kom på bordet.

Det var også to forskjellige pastaretter.

En av rettene var risotto med poteter og blåskjell.

Dette var også utrolig godt.

Bønnestuing med løk og kokt salat; velsmakende husmannskost. Det blir umulig å beskrive alt vi spiste. Vi måtte ha pause midt i måltidet og strekke på bena før fisken. Etter fisken kom en nydelig rett av geitekje.

Nest sist kom jordbær med pistasjeis. Jordbæra var dynka i pressa sitronsaft og sukker. Kan anbefales!

Det hele ble rundet av med torta (kake med krem),

limocello, crema di limoncello og kaffe. Og selvsagt; under hele måltidet, viner som var både hvite og røde og vann ad lib.

Vi skal ikke spise mer før i morgen. Da er vi bedt til påskelunch hos Francesco og Cira i Grottaglie. Det kommer det mer om i neste blogg.

Matprat

Vi har mange venner her i området. Vi vil gjerne skrive litt om Fara og Francesco. Vi må alltid skrive både manns- og konenavn, vi har så mange Francesco'er å forholde oss til.
Fara og Francesco er foreldrene til William som bor i Stavanger og som  etter beste vilje og evne forsøkt å lære oss litt mer italiensk i vinter.
Det er ett minus med vennskapet. Vi skriver om det først, slik at det er overstått. De gir oss gaver. Hele tiden får vi ett eller annet. En plante til hagen, en flaske hjemmelaget drikke, hjemmelaget mat etc. Vi har bedt William forklare dem at det ikke er nødvendig, men han sier at det er nytteløst å forsøke å stoppe dem. De bare er slik!


Nå på søndag var vi bedt hjem til dem i Grottaglie for å lage mat sammen. Sofie hadde gitt uttrykk for at hun gjerne ville lære å lage italienske kjøttkaker - polpette. Prosessen tar tid, derfor måtte vi komme ca kl. 11 på formiddagen. Matlaging i Italia er en seriøs affære, her tar man den tiden som trengs for å få et godt resultat.  Fara hadde allerede gjort klar tomatsausen, men polpettene skulle lages i lag.
Utgangspunktet var 1/2 kilo kjøttdeig av kalvekjøtt. Når man skal ha kjøttdeig går man til slakteren og finner et passe kjøttstykke som da blir malt mens man venter.
Først ble noen brødskiver uten skorpe lagt i vann. Når de var bløte nok ble de knadd inn i kjøttdeigen i lag med tre egg og finhakket persille. Tre håndfuller revet Rodez-ost, litt hvitløk, muskatnøtt,  salt og pepper.

Massen ble trillet til kuler og her ble vi imponert. Hendene måtte fuktes før trilling og da ble det brukt hvitvin!


Steking i olje og da var det viktig at det var en nøytral type. Her var rett og slett olivenolje ikke brukt.


Før servering ble tomatsausen tilsatt basilikum og polpettene lagt nedi for en siste oppvarming.




Dette var herlig spise. Eller som vi jærbuer sier; det var ingen usmak på dette.

Men, polpette var bare en del av måltidet. I tillegg hadde de forberedt en form med lårskiver av geitekje. Over lå det potetskiver og det var krydret med bl. annet kapers i tillegg til Rodez-ost.




Men vi kan begynne med begynnelsen slik at nordmenn kan få innblikk i en italiensk lunch med gjester.


Først fikk vi en aperitif, Martini pluss olivener og småkjeks.
Deretter ravioli. Denne hadde de kjørt 12-13 km til nabobyen og kjøpt; det var bedre kvalitet på pasta fresca i San Marzano enn de hadde i Grottaglie.
Så kom polpette i tomatsaus, etterfulgt av potet/kje-formen.

Avsluttet men caffe correto og hjemmelaget torta;




Vi spiste ikke mer den dagen.


Grazie per il cibo, Fara e Francesco

"Den første gang, den første gang, den giver mangen småting rang ".