BENTORNATI

Etter Anjas bryllup dro jeg, Silje, Lisa og Lucas tilbake til Stavanger.

Som de skrev i "Telen" og som prest Terje Nyvoll sa i sin tale; de giftet seg frivillig. I Heddal stavkirke.

Vellykket fra begynnelse til slutt.

Sofie tok buss til Oslo for å treffe sine, (Siv Elin, Karin, Hannah, Sarah og Reini) De siste fire ankom torsdag fra Stockholm for å være litt i Oslo før de dro til Stavanger.

De hørte og opplevde bomben i regjeringskvartalet.

Det er vanskelig å blogge normalt etter at Norge har blitt utsatt for slik ekstremisme. Jeg har en Facebookvenn som makter oppgaven med å blogge om de tanker som opptar mange av oss i slike tider.  Hans blogg gir rom for ettertanke og refleksjon.  Les gjerne mer i den bloggen.

Men hva som enn skjer, livet går videre. Både for de som er involvert og for oss i periferien.

Vi andre fire; Silje, Lisa, Lucas og jeg dro tilbake til Stavanger i leiebilen. Det var såvidt plass til oss i den Suzuki Swift som vi hadde blitt tildelt av Hertz. Lucas var i storform hele turen. At han ikke hadde lagt seg før etter 23 kvelden før syntes ikke å påvirke humøret i det hele tatt.

Lisa og Silje ble "avlesset" på Gausel og Lucas hos Pappa. Det ble tårer og hengeleppe en periode, men som han sa det lørdagen etterpå; "æ ble lei mæ sist"

For lørdagen var vi sammen igjen. Da dro vi til Kongeparken selv om det regnet. Og selv om det var "dagen etterpå". Det var få kunder i parken og Lucas fikk prøve alle aktiviteter uten å måtte vente noe sted. Det kjekkeste var nok go-cartene. Første tur var han alene, neste i lag med andre. Tredje tur likeså og da startet han sist av alle. Men han tok igjen den ene etter den andre og kom først i mål. Da rakte han knyttnevene i været og dro dem ned samtidig som han sa "yess, nå skulle onkel Borger ha sett meg" 

Bildet er fra pit-stop der han var innom og byttet bil.

Siden det var så få kunder fikk Lucas kjøre runde etter runde helt alene. Av og til stoppet han og spurte om jeg ville ta bilde. Og det ville jeg.

Turen tilbake til Italiens varme lande ble relativt stri. Vi dro fra Stavanger onsdag ca 15:00. Stakk innom til broder Odd i Dirdal for kaffi, Anja og Borger i Notodden for levering av enda en gave samt litt smådrøs før vi til slutt endte på Gardermoen i halvfiretiden om natten. Flyet lettet 06:10 som planlagt og etter mellomlanding i København og Milano Malpensa landet vi i Bari til nesten planlagt tid. Bagasjehåndtering tok lenger tid enn vanlig slik at vi ikke var hjemme før ca 17.  Så mange timer på reise uten søvn sliter kroppen, men vi overlever!

Vi hadde ikke vært hjemme lenge før Pasquale dukket opp. Sofie sov allerede, men undertegnede var oppegående.

Hanen Bøgvald og hans harem på fire småhøner ble hentet fra ferieoppholdet hos Pasquale og Vita. Når de var plassert i esken med sammenbundne ben kom Vita med alle eggene som de hadde lagt under oppholdet! 

Det skulle bare mangle, vi hadde jo sendt med mat til fjærkreet så eggene var selvsagt våre!!

Det ble utdelt egg til naboer umiddelbart. Vi makter ikke å bruke to ukers eggproduksjon i matlagingen. Ikke når vi vet at det kommer daglig påfyll.

Grønnsakhagen er et problem nå. Vi har fått invasjon av muldvarp ser det ut som. De spiser røtter. Av ti plantede melanzane er det nå tre igjen. Fire-fem peperoni er også døde. Gangene (og dyrene) er så dype at jordfreser ikke har noen virkning på livene deres. Høyfrekvent lyd er forsøkt, men det er som å pisse i havet. Gode råd mottas med takk. Virksomme råd med ovasjoner!

Tomatene er et tilbakelagt stadium, likeså squash, erter og rødbeter. Nå skal jordfreseren få kjørt seg litt og om ikke muldvarpene forsvinner skal de i alle fall få seg en overraskelse.

Det er utrolig hvordan to ukers fravær viser igjen. Spindelvev i alle retninger. Barnåler fra flere sorter trær over gårdsplassen og andre steder. Noen blomster er døde uten at vi vet hvorfor. Enten for lite eller for mye eller for sjelden vanning. Men, en dag og to med innsats gjør underverker.

Fredag ettermiddag kjente vi røyklukt og så at det brant friskt på nabotomten. Heldigvis er gresset slått og høstet nærmest oss, men det er ubehagelig. Etter en tid dukket brannvesenet "Vigili del Fuoco" opp og slukket det hele. 

Og om en liten uke kommer Lucas! Gjett om vi gleder oss.

Ingen søndagsblogg, men.....

Bryllupsblogg!!!!

Min Anja har giftet seg med sin Borger.


Lørdag den 16. juli, på dagen 40 måneder etter at de "ble sammen" som det heter nå, ga de hverandre sitt "JA" i Heddal stavkirke.
Det ble en stilig affære. Jeg hentet Anja hos frisøren og kjørte henne i Anjas egen Porche til kirken der seremonien skulle begynne kl. 14.00. Denne dagen var det tre vielser og heldigvis dro det ut med den før "vårt" arrangement slik at jeg måtte kjøre en ekstratur. Å kjøre Porche er en spesiell opplevelse for en "gammel" mann. Særlig opplevelsen av å få snu på en åpen plass med grus gjorde at de siste førti år av mitt liv forsvant.

Presten, Terje Nyvoll, kjente jeg fra før. Han er sønn av tidligere personalsjef i SR-Bank; Per Arne Nyvoll. Terje har også arbeidet som sommervikar i Internavdelingen i banken, samme avdeling som jeg arbeidet i da.


Vi lever i en liten verden!
















Festen etterpå var også opptur. god mat og god drikke, gode deltakere som vi følte oss velkomne iblant gjorde dagen og kvelden til en uforglemmelig opplevelse. Vi er alle glade for å kunne ønske Borger velkommen til vår lille familie.


Og så vet vi at de deler sine pasjoner.
De har sine katter; Torvaldsen, Amandus og Hedvig.
Og så har de sine Porcher. Anja har en og Borger fire.


Og kanskje felles pasjon er noe av det beste man kan bygge et liv sammen på.


Uansett, vi gleder oss på deres vegne.


Italialivet er satt på "pause" et par uker før vi plutselig er tilbake. Hønene og hanen er på vacanza hos Pasquale, alarmen er påsatt og Pasquale og Vita har lovet å vanne grønnsakhage, nyplantinger, potter og kar til vi kommer tilbake.

Brønnarbeid.

Vi har ikke innlagt vann hos oss. Vi har cisterne for oppsamling av regnvann. Når den er tom, kjøper vi vann fra tankbil. I verste fall en gang ukentlig kommer det bil og fyller 7000 liter.
Vi har sett at i cisternen er det trær som har sendt inn røtter og vi tror at disse trærne drikker ganske så mye av vårt vann. Det liker vi ikke.

I dag tok jeg konsekvensen av det og satte ned stige for å klatre ned og kappe røtter, samt inspisere størrelsen, overvannløp og slikt.  Det gikk relativt greit å komme ned selv om mannhullet er lite.
Røtter ble skåret av og kastet opp til Sofie som var "badevakt".

Så skulle jeg opp igjen.   Da dukket det opp problemer - store problemer. Jeg kom ikke opp.

Når jeg kom i overbygget til cisternen var mannhullet så smalt at jeg ikke kunne bøye knærne såpass at jeg kom opp på neste trinn i stigen. Jeg stod bom fast.  En arm opp, en ned og bom fast.  Kjenn på følelsen - bom fast i et hull på 40x40. Og 130 cm langt. Sofie prøvde å hjelpe til, uten nevneverdig suksess. Nabo Mimmo ble tilkalt og kom. Uten at det hjalp noe særlig.  Det ble ringt etter Pasquale som også kom og gjorde et redningsforsøk. Uten at det hjalp noe særlig.

Pasquale dro etter flere folk. Kom tilbake med sønnen Martino og nabo Cosimo med sin voksne sønn. Med forente krefter dro de fire store mennene stigen opp med meg på.

Til slutt satt jeg på kanten. Skitten, oppskrapt, blodig, nummen og utslitt.  Jeg skal aldri ned der igjen.

De som var ute klagde på varmen. Det var ca 32 grader og sol. Jeg derimot, hadde det i alle fall svalt uten at det akkurat la en demper på den gode følelsen som en kald øl ga meg etterpå.

Det kom allikevel noe godt utav det hele. Pasquale og Cosimo har ikke vært på talefot et års tid. Jeg vet ikke sikkert hva som har skjedd, men de var hverken på talefot eller på hils. Nå har de blitt venner igjen. Om det skyldtes min hjelpeløse situasjon eller ei vet jeg ikke, men det gjorde godt å se at mine naboer samarbeider og er venner igjen.

Bloggeproblem og anna småtteri

Ett problem med blogging er å få alt med. Sist søndag når jeg var ferdig med bloggen og hadde publisert den, sa plutselig Sofie etter å ha lest gjennom bloggen; du har ikke skrevet om............
Dette gjentar seg gang etter gang, korttidsminnet forsvinner. Kanskje er det alderen, kanskje noe annet. Det blir ingen annen råd enn å ta det jeg glemte i neste blogg.


Her kommer noe av det:


Punktering.
Torsdag i forrige uke, midt i maleprosessen måtte jeg kjøpe mer maling. Dro avgårde og samtidig fylte jeg diesel på bilen. Betjeningen på bensinstasjonen - ja de er betjente her - bemerket at det var lite luft i det ene dekket. Sporenstreks tok jeg avgårde til vår "dekkmann" i Ceglie Messapica for lapping. Når dekket var tatt av så vi begge at lapping var er kortvarig utsettelse. Dekkene var skjevt slitt og hadde lite mønster på innsiden. Alle fire ble skiftet til de dyreste dekkene han hadde på lager. Og det var ganske billig i forhold til norske priser.

I hagen vokser og gror det. Det går nesten ikke en dag uten at vi plukker noe spiselig derfra. F.eks. erter, tomater og squash. Det gir en egen følelse å stikke ut og hente det som siden havner på bordet.

Om ikke annet så i alle fall krydderurter.


De store jørginene som vi flyttet fra potte til jord har overlevd og trenger ikke vann hver dag lenger. Vi får håpe de overlever vårt to ukers norgesopphold som begynner på torsdag.

I mars kjøpte jeg en kompostkvern som skulle brukes til å kappe greiner etter vedhogst. En AL-KO 2400R. Etter ganske heftig bruk stoppet den. Permanent. Kanskje tålte den ikke belastningen med tujagreiner fulle av seig kvae. Imidlertid ble den forsøkt tilbakelevert til butikken, men de videresendte meg til deres reparatør. Etter nesten tre uker fikk jeg beskjed om å komme og hente ny kvern. Jeg så gjorde og det viste seg at jeg fikk en større og kraftigere modell, en 2500R, enn først innkjøpt.  Nå blir det å kappe greiner igjen, det har samlet seg opp en hel haug i mellomtiden. Denne kvernen ser mer solid ut, mer stål og mindre plast. Kvisthogging går som en drøm.

Av og til får vi tid til litt lått og løye. Som når vi var bedt på søndagskaffe hos naboene. Der var nesten hele slekta samlet. Mimmo og Lina, datter Anna Lisa med mann Mauritzio, Linas søster Filomena med kjærest Riccardo, samt deres bror  Gino med kone og to sønner. Sønnene på 16 og 18 ble imponert når jeg forklarte om Grooveshark og andre muligheter som nettet kunne brukes til. Mauritzio fulgte opp og skrøt av den "gamle" naboen som var så teknisk oppegående.


 Ikke alle av oss er like høye. I alle fall ikke fysisk.


Mimmo og Lina bor i Grottaglie, omtrent 16-18 kilometer herfra. I mange år har de eid en trullo på sørsiden av oss. Det er bare en tomt mellom husene så vi har relativt tett kontakt. Grottaglie er noen grader varmere og fuktigere  om sommeren enn det er her oppe i høyden. Det kan være opp mot 5-6 grader forskjell. Og når termometeret stiger over 30 kan det være godt å ha et "kaldere" tilfluktsted. Men, de overnattet aldri her. De dro hjem om kvelden. Alltid. Like til nå. Nå når vi er her føler de seg trygge og overnatter oftere. Ikke hver natt, men de sover over rett så ofte.
Linas familie har hjerteproblemer. I fjor fikk hennes bror infarkt. Heldigvis skjedde det på jobben, han er barnelege på sykehuset. Linas søster Filomena har hatt problemer også og dermed ble Lina innkalt til kontroll. Under testingen på sykehuset  i november i fjor fikk hun ett kraftig infarkt og havnet rett på operasjonsbordet. Seks bypass ble resultatet. Hell i uhell er vel rett betegnelse. Vi fikk ikke vite noe før alt var overstått og alt vel. Familien ville ikke gjøre oss urolige! De er så søte at....


Lørdag kveld var vi invitert til Fara og Francesco i Grottaglie for å spise spaghetti med cozze (blåskjell) Akkurat den retten er noe av de beste vi vet og selvsagt svarte vi ja. Problemet er bare at Fara serverer så mange forretter og annet snacks at vi er stappmette før spaghettien. Men, det er utrolig godt og Fara er en utmerket kokk. Vi trives i lag.
Søndag var vi invitert til Campomarino til Wenche og Volker. Der også bli vi traktert med god mat og drikke før vi alle sammen dro til stranden for et dypp eller to i det Joniske hav.


Der også ble vi traktert slik at vi ble stappmette. God mat overalt!




Vi har det varmt for tiden. Over tretti grader hver dag og lite vind. Da var det godt å komme til Campomarino der det alltid er en liten bris som kommer inn fra havet.


Uansett hvor vi drar har vi mulighet til å ta med oss noe fra eiendommen vår. Det være seg squash, tomater, aubergine, peperoni, egg etc. Det gir oss stor glede å kunne dele av vår overflod.


Vi skrev i forrige blogg om ønsket om kyllinger til Lucas kommer på besøk. Planene må skrinlegges. Selv om hanen utfører sine "ekteskapelige plikter" er det ingen klukkelyd fra hønene. Han må nok nøye seg med foring, vanning, basseng og leking.

Fart i hanen og ny scaldabagno

Endelig kan vi se at hanen, som vi har valgt å kalle Bøgvald, utfører sine plikter når det gjelder kjønnslig omgang. I alle fall med to av hønene. Om det blir resultater og ruging får tiden vise.

Det kan bli litt krise tidsmessig uansett. Vi vil primært ha kyllingklekking når Lucas kommer på besøk. Ruging tar tre uker og nøyaktig tre uker før Lucas kommer drar vi til Norge i bryllup. Dette kan fort skjære seg. Vi får ta en alvorlig samtale med Pasquale og kanskje få assistanse med overvåkning og kanskje rugehøne.

Apropos bryllup i Norge. Når vi fikk vite om begivenheten ble alle billetter bestilt. Umiddelbart!

Blant annet ble det bestilt leiebil fra Hertz. Vi må komme oss fra Gardermoen til Notodden og derfra hjem til Stavanger etter bryllupet. Vi kommer til Gardermoen omkring midnatt og det er utenfor åpningstiden til Hertz.  Dette faktum opplyste jeg om ved bestillingen. Jeg følte meg allikevel litt usikker og sendte en mail til Hertz. Da fikk jeg vite at på grunn av at jeg kom så sent kom det et tilleggsgebyr på kr 625! De påsto også de hadde gitt beskjed om dette tidligere. Men min bekreftelsesmail så for det meste slik ut;

" :<br />&nbsp;&nbsp;nbsp;a. Returlokasjon<br >&nbsp;&nbsp;&nbsp;b. Hentedato og tidspunkt<br/>&nbsp;&nbsp;&nbsp;c. Returdato og tidspunkt<br />&nbsp;&nbsp;&nbsp;d. Bilgruppe<br />&nbsp;&nbsp;&nbsp;e. Flyselskap og flightnummer<br />&nbsp;&nbsp;&nbsp;f. Neverlost<br />&nbsp;&nbsp;&nbsp;g. Online p&aring; siden "Endre/Avbestill"<br />&nbsp;&nbsp;&nbsp;b. Ved &aring; ringe Internet Helpdesk<br /><br />2". 
Og mye lignende uforståelig møl. Hvordan dette kan forstås som informasjon er meg en gåte.

Heldigvis fikk jeg tilbud om å avbestille, noe jeg gjorde. Det viser seg nemlig at Hertz kan levere samme leiebil som jeg bestilte i november omtrent 12-1300 kroner billigere nå.

Jeg liker ikke slik oppførsel. Selv om det kanskje er lovlig er det ikke god kundebehandling.


Ellers så er det fortsatt godt og varmt her i Puglia. Mellom 25 og 30 hver dag. Temperatur i tillegg til noen dager med heftig vind gjør at grønnsakhagen trenger mye vanning. Forrige cisternefylling av 70 kvintaler med vann rakk i ni dager. Kvintaler er et målebegrep her i Italia og brukes både på volum og vekt. Det tilsvarer 100 liter/kilo.
Apropos grønnsakhagen; vi har ubedne gjester som spiser. Om det er muldvarp eller insekter vet vi ikke, men melanzane visner og dør. Tre er allerede døde og vi krysser fingre for at vi kan høste auberginer når de er fullvoksne og ikke som nå når de er som store hønseegg.


Uken har blitt brukt til maling. Sofie kom på at det hadde vært penere med hvit køyseng, nattbord og bokhylle på gjesterommet. Hennes påfunn betyr at jeg må gjøre jobben. 

Forøvrig hadde hun rett, det ble penere og rommet virker større og er lysere.


Fredag kveld fikk vi torevær. Relativt sent smalt det skikkelig og strømmen forsvant. Forøvrig er strømutfall helt normalt her og jeg reagerte ikke noe på at strømmen forsvant i og med at det var leggetid uansett. 
Lørdag morgen oppdaget jeg at det var sikringen* som hadde slått ut. Litt senere på dagen oppdaget vi at varmtvannsberederen hadde tatt kvelden. 
Turen ble tatt til Pasquale og heldigvis var begge sønnene hjemme. Da ble det befaring, deretter dro vi til Villa Castelli, 8-10 kilometer herfra. Vi nådde fram en halv time før stengetid og fikk kjøpt ny bereder. Ikke noen upris heller, € 80,00 lar seg høre.

Hjem igjen ble guttene levert hjemme hos Pasquale og Vita slik at de kunne få spist og etterpå kom de til oss. Raffaele er altmuligmann og kunne det med rørlegging, slagboring og det som skal til for å få festet berederen på veggen. Martino er altmuligmann og elektriker, han bistod Raffaele og koblet strømmen. Men, han ville komme tilbake senere til uken for å gjøre det mer profesjonelt med koblingsboks. 
I butikken anbefalte guttene meg til å gå for en stor bereder. Så det gjorde jeg. 30 liter! Den gamle var på ti liter og den fungerte selv om vi var seks personer! Vi lærer oss å spare på vann og strøm her i Italia. Ikke minst siden vannet må leveres med tankbil.
Under store protester klarte jeg å putte en seddel i lommen til hver av dem. 
Det er godt med slike naboer. Nei, det var feil skrevet. Det er uunnværlig med slike naboer.

* Sikringer er et annet kapittel. Vi har bare en sikring og den sitter i strømavleseren. Slik er det i alle hus. Og måleren har automatisk desentral avlesing. Akkurat som vi skal få i Norge om noen år.

Fred og ro - og varmt!

Vi har det fredelig for tiden. Muren ut mot veien er ferdig pusset og dermed skjer ikke noe på arbeidsfronten.

Selv er jeg ferdig med vedhogsten for i år. Vi har nå nok ved til både høst og vår.


Når jeg kløyvet ved den 6. juni tok jeg en kubbe tuja som var avbarket og veide den. Da var vekten 2,9 kg. Det er ganske liten luftfuktighet her og varmt med litt vind. Når kubben ble veid den 22. juni var vekten nede i 1,4 kg. Mer enn halve vekten var fordampet.
I Norge bør vel veden ligge både vinter og vår før den er tørr nok til brenning. Her tar den samme prosessen et par uker. 
Ett furutre og to tuja ble felt. Tuja var noe dritt å arbeide med. Det var fylt med kvae og to sett arbeidshansker ble ødelagt av stoffet. 
Smågreinene ble kjørt gjennom kompostkvernen, en AL-KO 2500 R som ikke tålte  hardkjøret og motoren kollapset. Heldigvis har vi tatt vare på kvitteringen og vi får byttet i ny. I alle fall er det løftet som vi har fått. 


Fredag var vi bedt til Gaute og Signe Birkeland i Contrada Cupa for vassing og eventuelt bading i deres nye basseng.

Vi takket selvsagt ja, og nesten hele fredag gikk med til god mat, god drikke, vassing, bading og til slutt bespisning i restauranten ca en kilometer fra Trullo Pernoll.  Det er ikke mange nordmenn i området, Gaute og Signe er de som bor nærmest og det er ca 25 kilometers kjøring herfra. I grunnen litt rart, vi oppdaget dem helt tilfeldig og det viste seg at Gaute var fra Tunheim i Time, kortere avstand fra der vi bodde når vi var Hå-buer. 
Til forskjell fra oss, bor de her fast, kun avbrutt av en årlig seilingstur i Hellas og Albania.


Det er godt å få snakke jærsk og bli forstått.


Vi har fått det varme været nå. Termometeret viser 26-29 grader allerede i 8-9 tiden om morgenen. Vipper 30 og vel så det i løpet av dagen og kryper såvidt ned til omkring 22-23 på det kaldeste om natten. Normalt er vi glade for hvert vindpust, men lørdag blåste det stikker og strå og det skal det fortsette med i uken som kommer. Vi har nok av plasser med god livd så det er ikke noe stort problem.
Men, innendørs blir det fort for varmt, særlig om nettene. Vi har AC i både stue og soverom, men i soverommet blir det fort for mye kald trekk til at det oppleves som behagelig. Løsningen blir full guffe på AC noen timer før leggetid, deretter  skrus den av og takviften får svive til morgenen. Men det er og blir vanskelig å få en behagelig sovetemperatur.

Forresten, når vi kom hjem fra Cupa Pernoll la jeg merke til dette lille insektet på bordet ute. Ganske stor og grønn med lange følehorn. Etter å blitt tatt bilde av, fløy den avgårde og satte seg på en søyle. Der begynte den å spille, gnisset med vingene og avsluttet med et høylydt klikk. Fasinerende.
Insektlivet er stort sett fasinerende. Maur finnes i store mengder og de har vi en evigvarende kamp mot. Fluer, veps og andre flygere må vi bare akseptere, selv om vi fjerner alle vepsebol vi oppdager.Små gekkoer sitter på veggen  ute og spiser det de kommer over, men det monner lite. Heldigvis har vi ikke kakerlakker. 
De insekter som havner i bassenget tas opp med hov. Hoven tømmes hos hønene som setter stor pris på proteintilskuddet.  De får også all nedfallsfrukt fra aprikostrærne, med det har de gått leie av. Akkurat som morbærene. Fiken er mer populært. Det vil si, ikke fiken, men fioroni. 
Vi har ett stort fikentre i hagen (og mange mindre). Det store gir to avlinger. En i juni med store frukter som kalles Fioroni. De kan nå en vekt på ca et hekto!  Neste avling kommer likt med de andre trærne i august - september. Vi spiser lite fiken selv så at hønene liker frukten er en fordel. 
De kvitterer i alle fall med tre-fire egg daglig. Som vi ikke klarer  spise opp og derfor deler med oss hver gang vi har en mulighet.

Men vi fant en oppskrift på frittata med squash som vi vil dele;
De som  er interessert finner oppskriften her.

Vi har spist squashfrittata mange ganger, både ute og hjemme, men denne oppskriften slår alt.


Interessert i mer italiensk mat? Bruk kommentarfeltet så skal vi respondere etter beste evne og vilje. 


Mat i Italia og kanskje i særdeleshet i Puglia er en spesiell opplevelse. I Norge snakkes og skrives det om "Det italienske kjøkken". Det er helt feil. Det finnes ikke noe  "italiensk kjøkken". Hver eneste husmor har sitt eget kjøkken, sine egne oppskrifter, sin egen måte å tilberede mat på.  Det finnes regionvise forskjeller i ingredienser, men på nært hold ser vi at det er store forskjeller. Akkurat som språket. Fra oss og til Martina Franca der det snakkes "martinese" er det ca en mil. Til Ceglie Messapica er det ca ni kilometer og til Grottaglie er det ca 15 kilometer. Alle disse byer har sin egen dialekt, Martinese, Cegliese og Grottagliese. De er så forskjellige at en person fra Ceglie eller Grottaglie ikke skjønner noe Martinese og omvendt. Grottagliese har f.eks. flere spanske ord og uttrykk. Gresk, har hatt stor innflytelse på språket og det skulle ikke undre oss om det finnes ett og annet norsk ord i vokabularet. Snorre skriv jo om Eiriksønene, Sigurd Jorsalfar og Harald Hardråde at dei var på Sicilia og Puglia og herja og slåss på vei mot Jerusalem.

Lørdag ettermiddag dro jeg til Ceglie Messapica for småinnkjøp. Jeg tenkte at jeg samtidig skulle se om Pamela Filomeno var i det som skal bli en ny B&B. Det var hun og jeg fikk komme inn og se. Og ta bilder. Men, jeg gjorde en feil og bildene ble ikke som ønsket. Men det gir allikevel en liten smak av en utrolig lekker gjennomført restaurering med sans for detaljer og fargevalg. Vi skal tilbake!

Bel tempo e una strada dritta. (fina vere å beine veien)

Vi tenkte at når Lucas kommer på besøk i august, ville det være kjekt for han dersom det ble klekt ut kyllinger når han var her.
Men kyllinger krever en far, og det har vi ikke. Pasquale ble forespurt om vi kunne få låne en hane et par uker og det kunne vi. Hane ble fanget, transportert hjem og sluppet løs i hønsegården.

Det ble nedtur. I alle fall for hanen. Hønene likte slett ikke å få slikt mannebesøk. Han forsøkte først å imponere med å blåse opp nakkefjær og gjøre seg stor, men til ingen nytte. Han ble kjeppjaget omkring av alle hønene. Han fikk være inne i lag med dem om natten, men om dagen ble hans bevegelser nøye overvåket. Hvis han prøvde å spise kom minst en høne løpende og jaget ham.
Han er livredd stakkar.

Pasquale som lørdag gjorde siste innsats på pussing av muren ute mot veien i lag med sønnen Raffaele*, ble konsultert.

Han mente at vi burde gi hanen sjansen to-tre dager før vi eventuelt leverte den tilbake. Kanskje burde vi forsøke med en yngre hane som ikke var så skremmende for småpigerne.
Men lørdag stengte vi han ute fra huset slik at han ble nødt til å omgås. Om kvelden var det da bare den brune høna som mobbet han. De andre så ut til å akseptere hans nærvær. Såvidt.
Senere på kvelden kom Pasquale tilbake i lag med en venn fra Villa Castelli. Bak i bilen hadde han en sekk og oppi sekken en ny hane. Den ble vingestekket og sluppet inn til småpigerne. Den gamle ble innfanget og havnet i sekken.
Det var andre greier. Ingen mobbing, kun kos. Den ivrigste mobberen av gamlehanen slo til og renset nebbet til den nyankomne.

Og i femtiden søndag morgen hørte vi hanegal! Han er fortsatt særs skeptisk til oss mennesker. Tenk å bli puttet i en sekk og deretter vingestekket! Det vår være måte på behandling.

(Legg forøvrig merke til sporene)



Muren ut mot veien er ferdig nypusset og framstår i all sin prakt for de som måtte passere forbi. Pussen oppå muren er impregnert slik at vi skal unngå fuktinntrenging. Det ble bra til slutt.

Vi kan trygt si at vi har fått sommer og vel så det. 23-24 grader før klokka ni om morgenen. Det topper seg utpå ettermiddagen med temperaturer opp mot trettitallet. Og så ned på ca 20 på det kaldeste om natten.

Det må vannes i grønnsakhagen hver kveld. Zucchini (Squash) vokser slik at vi må ha det på menyen daglig. Rødbetene har blitt så store at vi to kvelder har kost oss med saltbakte rødbeter. Det smaker godt. Melanzane (Aubergine) er også i god vokster. Jeg så på en norsk nettside at de ikke burde bære mer enn 3-5 frukt pr plante i norske drivhus. Her er det ingen begrensing. 8-12 pr plante var helt normalt fortalte Pasquale. Tomatene er ikke modne, men i år ser det ut til at de blir store til gjengjeld. Og de vannes stort sett ikke! Vi har også tatt sjansen på å flytte noen store Dahlia (de som morene våre kalte Jørgine) som stod i potte over til et bed i hagen. Forhåpentlig klarer de seg selv om de nå må ha vann både morgen og kveld. Hvordan det går når vi er på Norgesbesøk om en måneds tid er en annen sak.


* Raffaele er den av Pasquale og Vitas sønner som er gift og bor i Villa Castelli. Sammen med Giovanna har de lille Federica som blir tre år i november. På grunn av finanskrisen som har rammet byggevirksomheten er det ikke nok arbeid slik at Raffaele kan gå på jobb hver dag. Giovanna hjelper til ved å være med i det som vi i gamle dager på Jæren kalte "kånegjeng". Halvannen time kjøring hver vei, sju timers jobbing med tynning av druer er hennes innsats. For det får hun netto utbetalt 28 Euro pr. dag! Da er det godt å kunne tilby arbeid som gir tilskudd til familiekassen.

Morellblogg

Morellsesongen er over - hos oss.


Det har vært fantastisk i år. Vi har plukket og syltet og laget likør. Men det kjekkeste har vært at våre venner har plukket til eget forbruk.


Fem familier har plukket tilsammen over seksti kilo og tatt med hjem for å lage marmellata.
Hønene har spist så mye  moreller at de knapt gidder mer.

De lever sine gode liv i det som Lucas kalte "vedaskog" og legger nesten fire egg hver dag. Av meget forskjellig størrelse.


Det er så mye egg at vi også deler med oss når det er mulig. Så i tillegg til moreller får våre venner egg med seg hjem.


Delt glede er dobbel glede.

Pinseblogg

Pinse forbigås i stillhet her i Italia.  Det er som en vanlig helg og hele folket er i arbeid, i alle fall hos oss.
Jeg skrev tidligere om muren ut mot veien som ikke var særlig pen lenger. Og om at Pasquale skulle foreslå noen andre til å gjøre jobben. I samråd kom vi fram til at hans sønn Raffaele kunne påta seg arbeidet. Raffaele arbeider normalt på en betongvarefabrikk noen få kilometer herfra. Men, på grunn av finanskrisen mangler de oppdrag og de ansatte får ikke jobbe fullt. Dagene uten arbeid betales de av det italienske NAV og da blir det utbetalt € 30 pr dag. Ikke akkurat store summer. Derfor er ekstrajobbing kjærkomment. Pasquale er håndlanger.

Først ble alt løs puss fjernet.  Noe hadde jeg fjernet med hammer og meisel, men Raffaele brukte øks.


Da fikk han med seg mye mer enn jeg hadde klart. Og muren ble relativt jevn.....

Noen steder var steinene bak pussen oppsmuldret. Og søylene som holder porten var også skadet like inn til armeringen. Her måtte det betong til.


Selv kjørte jeg, i lag med Raffaele til betongvarefabrikken for å kjøpe det stoffet som skulle brukes på muren. Det er en pussblanding av sement og kalk. Bilen ble lastet med 550 kilo i bagasjerommet. Turen hjemover gikk derfor i relativt sakte fart.

Dette stoffet ble blandet med vann og vips; klar til påføring. Etter en kort tørkeperiode ble det hele vasket med kalkbørste og vann og resultatet ble utmerket. Det legges også stoff oppå muren slik at ikke vann skal trenge ned og sprenge pussen på ny.

Prisen på dette arbeidet blir omtrent halvparten av det tilbudet vi fikk av den mureren som Pasquale advarte mot. Og vi sitter igjen med en følelse av at vi er til økonomisk nytte i lokalsamfunnet.

I løpet av uken som har gått har det kommet opp skilt og piler langs veien. Søndag skulle det være terrengsykkelløp. Og søndag formiddag kom syklistene susende forbi. 
Noe av løypen gikk på asfalt, andre på grus og noe ute i terrenget. Lørdag ettermiddag gikk jeg langs en del av løypen og fant et herlig turterreng som vi ikke har gått i tidligere.

Turområde

Vi bor slik til at det er mange muligheter for å gå turer i nærområdet. Små veier på kryss og tvers, noen stengt med bommer og grinder, men vi kommer oss forbi de fleste hindringer.

Via Google Earth har jeg lagt opp noen få ruter som varierer i lengde. Noen på småveier andre på litt større veier. Noen grus, andre gress eller asfalt.

For en jærbu er det nesten litt heimsligt med alle steingjerdene, men de er som regel noe høyere her i distriktet. Men vakkert er det.

Det er rart å se at dersom det står ett tre i veien når det tørrmures, da fjerner man ikke treet, men lar det inngå i muren. Når treet senere dør, sages det som er utenfor muren bort.

Langs alle rutene er det et vell av blomster. De fleste viltvoksende, men noen er også plantet. Men aller vakrest på denne årstiden er valmuene.

Valmuer er ugress her, men de er så utrolig vakre.

Noen er selvsagt plantet for å kunne nytes som frukt. Som denne vakre granatepleblomsten.

Så går vi "paa gjengrodde stier" og lar naturens skjønnhet og mangfoldighet roe oss ned i hverdagen.

Noen steder er tørrmurene fylt med gamle døde røtter fra forlengst døde vekster. Det gir en vakker effekt.

Slik er det i vårt nærområde. Slike opplevelser kan vi ha når vi vil. Det gjelder bare om å se. Roe seg ned og leve livet.

Hvem vet hva som befinner seg rundt neste sving.

Klikk på bildene så ser du dem i større utgave.

Meir søndagsblogg

Sommer og sol - ogni giorno.


Muren ut mot veien har lidd vondt i årenes løp. Forrige eiere har lagt på et lag med puss, men ikke pusset oppå muren, noe som gjør at fuktighet kommer inn ovenfra og pussen løsner da fra selve muren.  
Vi tenkte at når Pasquale allikevel har murer kunne vi spørre samme mann om å fikse hos oss også. Og det kunne han. Mot et relativt klekkelig honorar. Men, kvalitet koster tenkte vi og når Pasquale brukte vedkommende burde det være et kvalitetstegn.  
Men, etter noen dager kom Pasquale og sa at vi ikke måtte bruke den mureren. Han jobbet sent og kom med krav om mer penger underveis for å fullføre prosjektet. Han lovte å hjelpe oss med å finne en mer seriøs arbeider til å hjelpe oss.


2. juni drev jeg og skulle lage mer morellikør da saftpressa gikk til pieses. Med mange kilo moreller ferdigplukket var gode råd dyre. Det er italias nasjonaldag og normalt er alle butikker stengt. Jeg sjekket på nettet og fant at Conforama i Fasano hadde åpent. Jeg sjekket  samtidig tilbudsavisen (i nostri volantini) og fant et kamera til en rimelig pris som jeg ville se nærmere på. Jeg har kjøpt et Samsung kamera for ikke lenge siden, men er meget misfornøyd med det. Det har vært til feilretting èn gang og er nå sendt til Norge for reparasjon en gang til. Ikke at jeg tror det blir bedre av den grunn. Nå ligger det på postens tollkontor og der blir det vel liggende en god stund.


Conforama ble besøkt, saftsentrifuge kjøpt og kamera vurdert og innkjøpt også. Det har endel spennende funksjoner som bl.annet panoramabilder med kjekke effekter.

Dermed kan alle se at Sofie er mangfoldig!


I hagen gror og vokser det. Melanzane (Aubergine) har blomstret og satt frukt. Det samme med både tomater, peperoni dolce og zucchini (squash). 

Morbærtreet i gårdsrommet bærer frukt i mengder. Vi synes ikke de er noe særs gode og dermed blir det nedfallsfrukt. 

Men en dag når "vannmann" Franco kom for å fylle basseng og cisterne ba vi han spise om han ville. Jeg tror aldri jeg har sett noen som ble så fornøyd av å spise frukt. han stappet munnen full, gomlet og åt.




Bak huset lever våre fire høner det gode liv. Spiser rester fra kjøkkenet, hønefor, moreller samt det de finner når de sparker og graver i jorda. De kvitterer med fire egg daglig. Den størst brune høna legger det største brune egget. Den lille hvite legger det neststørste hvite egget og de to sorte legger de minste brune. Så nå er det kokt egg og morellsyltetøy til frokost hver dag.

Værmessig kunne vi nesten ikke hatt det bedre. ca 25 grader hver dag, litt sol og litt skyer. Lørdag dro vi til Francavilla Fontana på marked. der var det over tretti grader og steikende sol. Det var nesten litt for mye av det gode. Vi stakk innom på en bar for forfriskninger og satt ute i skyggen for nytelse. Tre italienere satte seg ved nabobordet og etter en tid spurte de, som vanlig, om vi var tyskere. Når de fikk fortalt at vi var norske, fikk vi vite at de hadde reist på cruice langs kysten. Vært i Stavanger, Bergen, Lofoten og Nordkapp. Bella natura! Og det skulle de gjøre en gang til, minst. 

Marked er forøvrig en kjekk opplevelse. At de orker forstår vi ikke, men de pakker ut nesten hele varebeholdningen, legger det på bord eller henger det opp og etter få timer pakkes det hele ned igjen. Prisene er det heller ikke noe å si på. Kvaliteten er mange ganger mye høyere enn prisen skulle tilsi. For oss "rikinger" blir det endel bomkjøp av størrelser, men vi støtter opp om næringslivet. 
Denne gangen ble det tre par sko og litt anna småtteri. Sko til € 10, 15 og 20 lar seg høre. Og de dyreste var i hanskemykt skinn! Pelle vera!