Endelig - anneks.

Torsdag fikk vi telefon fra Io e il legno, trelasthandelen der vi har bestilt hageboden.  Var vi hjemme og kunne de komme med materialene?  Selvsagt kunne de komme og bare en halv time etter avtalt tid kom en liten lastebil med noen hundre kilo planker og bord.


Alt ble båret på plass og lagret under plast, klar til snekkere neste morgen.

17. mai kl. 06:45 rullet en varebil inn i tunet og to mann satte i gang med å bygge annekset.

Farten var upåklagelig.

De hadde knapt nok tid til å si godmorgen når jeg kom ut - i morgenkåpen for å hilse på.

Det gikk ikke lang tid før bygget var nesten oppe.

Allerede etter fem timer så det slik ut:

Da dro vi avgårde for å feire "norsk" 17. mai hos Birkeland's.

God mat og tilsvarende drikke i lag med syv andre nordmenn.

Når vi kom hjem om ettermiddagen hadde snekkerne dratt og boden var klar til litt egeninnsats.

Egeninnsatsen består i å smøre treverket innvendig med klorin.

Da får det en fin farge, men det tar litt tid før den rette nyansen kommer fram. Til å begynne med blir treverket gult. Etterhvert som det tørker blir det lysere og lysere og til slutt kommer det en fin gråtone. I alle fall er det slik det skjer i Norge, men er i Italia er klorin svakere.

Lørdag morgen var en av dem tilbake for å sette på "pyntelister", legge takpapp og litt småjobbing ellers.
Han hadde for lite takpapp, døren og vinduet mangler og det skal listes litt. Men i 12-tiden tok han helg.

I helgen beiset jeg veggene utvendig. Med første strøket. Det må nok to strøk til i alt. Arbeidet med beising er ikke med i anbudet, bare selve beisen.

Det ble lovet ferdigstillelse mandag. Men det ble ikke slik. Ingen snekkere på mandag.
Vi kan forsåvidt forstå det. I Italia slå alle ytterdører innover. I hus. kontorer, butikker - alle slår innover. Vi vil ha en dør som slår utover. Det betyr mye ekstraarbeid med flytting av hengsler og lås.

Tirsdag utpå formiddagen kom Francesco for å ferdigstille. Men, når han satte inn vinduene ble det protester fra vår side. Han hadde fått med frostet glass. Etter en smule diskusjon ble det lovet nytt glass så fort som bare mulig.  Vi har ikke betalt ennå, så de vil nok skynde seg.



Grillen ble også malt i dag. Det ble ganske så bra til slutt.

Og i morgen er det avgårde til Ikea for å kjøpe en enkel sovesofa og andre ting til gjestehuset.

Ny grill

Mange telefonsamtaler har det blitt. Til sjåføren med spørsmål om når det kunne ventes levering.
Mandag ettermiddag ringte han og sa at han ville være på parkeringsplassen utenfor gravplassen i Ceglie kl. 17 på tirsdag. Om jeg kunne møte ham der? Det kunne jeg og som avtalt dukket han opp. Endatil litt før avtalt tid. Det har vel aldri skjedd noen gang før.
Jeg måtte kjøre foran og når de kom fram var de en smule beskjemmet over at de ikke hadde funnet fram ved første forsøk.


Grillen ble trillet inn og satt et stykke fra der den skal stå til slutt. Plast og ting ble fort fjernet og jeg forsøkte å løfte en av delene. Det var et forgjeves forsøk.
Men nå er den ute av plasten og da kan endel av fukten fordampe. Så kanskje det kunne bli lettere etterhvert? Jeg måtte ha hjelp allikevel.





Når vi snakker om hvit. Tidligere på dagen ville Sofie avgårde til Itriabloc, en betongvarefabrikk som ligger ca 5 km herfra. Inne i fabrikken har vi sett at det står en mann og hugger i stein og vi tenkte at en eller annen form for håndlaget dekorasjon kunne være en idé.
Som sagt så gjort. Det meste han laget var religiøse motiver. Kors, Jesusfigurer etc. Men i en eske lå det nedpakket noen utelamper som vi likte. Dermed fikk vi med oss et unikt eksemplar. Ulempen er at når vi skal ha lys i den, må jeg bore gjennom 50 cm sandstein for å få skjult ledningen. Jeg har en bor på 40 cm, men det blir for smått. Vi kjøper oss arbeid. Men det kan bli vakkert til slutt.


Pietro som maler huset til Auglend ble spurt om hjelp og kl 15 på onsdag kom han for å hjelpe.

Det er godt å ha muligheter til slikt når jobben blir for tung.

På relativt kort tid ble hele prosjektet ferdig.







Jeg tror ikke at jeg noensinne hadde klart dette selv.

Nå gjenstår maling, d.v.s. behandling med en blanding av hvit sement og kalk.

Og så må jeg nok tette litt på baksiden.


Når grillen var oppe og ferdig spurte jeg om han kunne tenke seg å hjelpe med å bore et hull i en søyle slik at vi kunne få strøm til den nye lampen. Vi ville helst ha hull, det ble mer diskret på den måten.

Problemet er at også hans bor bare er 40 cm lang, men søylen er 50 cm tykk. Når han hadde boret så langt det gikk med boret spurte han om jeg hadde armeringsjern.  Det hadde jeg og han brukte vinkelsliperen til å lage en splitt i enden, litt sliping og dermed var det et bor som var langt nok. Det var ikke veldig effektivt så drillen måtte ha en halvtimes pause for å kjøle seg ned. Men til slutt fikk jeg hull og lampen kunne henges opp og kobles til.

Og når mørket senket seg ble vi fornøyd med resultatet.

Husjakt - bare for løye

I februar var jeg invitert til Hå Lions Club for å fortelle om Italia generelt og Puglia spesielt.
Det ble en kjekk kveld der jeg møtte mange som jeg ikke hadde sett på lang tid.  Før møtet gjorde jeg endel notater om hva jeg ville snakke om. Blant annet tenkte jeg at de frammøtte kanskje var interessert i hva hus kostet her.  Via subito.it fant jeg fram noen objekter som jeg ville vise. Blant annet et hus som kaltes Villa Rosmarino.  Det lå mellom Ceglie Messapica og Villa Castelli, ca en mil fra vår eiendom.

Jeg syntes at det så ut som mye for pengene og derfor kontaktet jeg megler for flere opplysninger. Og det fikk jeg.

Et par uker senere fikk jeg en mail fra en venn som spurte om jeg hadde noen mening om et hus han hadde funnet på nettet. Akkurat, Villa Rosmarino.

Når vi fikk områdd oss her i Puglia tok jeg kontakt med megler og spurte om det var mulig å få se eiendommen.  Mandag 13. mai var jeg og så. Og fikk mer informasjon.
Huset er på ca 100 kvadratmeter, tomten på 3300 kvadratmeter og det ligger i et bebodd område.
Opprinnelig var det priset til € 125000.- Så ble summen redusert til € 100.000. Og  nå sa megler at selger nok ville akseptere et bud på € 70.000,-, kanskje 65'.

Selgerne er engelske. Som så mange andre engelske har de gitt opp drømmen og flyttet tilbake til England. Og når de må etablere seg på ny, trenger de penger. Så fort som mulig. Å ha kapital bundet i et hus, i et marked fylt med hus til salgs gjør ikke eventuelle salg lett.

Det ser nesten ut som om de bare har ryddet ut av fryser og kjøleskap, vasket litt, vridd om nøkkelen og dratt. Huset selges med alt innbo. Det meste av nyere dato. Det er to pelletsovner for oppvarming, grill inne på kjøkken, jordfreseren står klar til å startes og morellene er spiseklare.
Tre soverom, to bad, utekjøkken etc.

 Alt dette for under 600.000 kroner!








Og helt til slutt, grillen er ankommet.

Pergola - eller veranda på italiensk.

Vi venter på grillen.

I god tid ble den gamle grillen revet og
muren bakom pusset etter alle kunstens regler.
Torsdag ettermiddag fikk vi telefon om at grillen skulle bli levert fredag morgen ca kl. 10.
Fredag kl 12 ringte jeg og spurte hvor transportøren var. Fikk til svar at han ikke hadde funnet frem, gitt opp og kjørt tilbake til Mesagne.
På tross av god kjøreanvisning viser det seg igjen og igjen at de som skal levere varer ikke er utstyrt med leseevne.  Ekspeditøren hos Leroy Merlin  i Mesagne forsto lett hvordan det skulle kjøres. Men sjåfører er visst en egen rase.  De kan heller ikke lese eller svare på SMS.


Ventetiden har likevel vært forholdsvis interessant. Som de fleste av bloggens lesere vet, vi har norske naboer. Gaute og Lill Karin Auglend har kjøpt et hus ca 5 km fra oss. Og nå i det siste har garasjen fått nytt tak og nypussede vegger. Alt for å bli klart til å bygge pergola foran.
Jeg fikk telefon fra snekkerne på onsdag med spørsmål om jeg kunne stille på eiendommen kl. 07:00 neste morgen. Motvillig gikk jeg med på det, selv om jeg visste at det var helt unødvendig. Det de ville jeg skulle gjøre var å passe på at de hadde strøm. Akkurat som om jeg ikke kunne gjort det dagen før? Men, selvsagt stilte jeg opp og skrudde på strøm og passet på at de kom seg vel på plass. Materialene kom på en liten lastebil av eldre årgang.










Jeg lurte meg til å ta et bilde inn i førerhuset. Man kan trygt si at dette hadde vært et sjeldent syn i Norge.

Men, materialene og snekkerne kom på plass, fikk lastet av bilen og satte i gang.  De jobbet effektivt og i løpet av dagen var mye av jobben gjort.
















Detaljene i arbeidet er kjekt å se også.

Det manglet noen skruer,  takpapp, lekter og panner. Og det meste kom på plass neste dag.


Og lørdag var alt ferdig.

Jeg er imponert over det disse snekkerne fikk til. Detaljrikdommen var stor og ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Lørdag kom også en liten lastebil og to menn. De skulle fjerne alle de gamle takpannene som de hadde kastet i en haug når de gjorde klar for legging av nytt tak. Utstyrt med spade, bøtte og trillebår fjernet det hele sulamitten på kort tid.

Og vi venter fortsatt på grillen. Og på at snekkerne skal sette opp annekset vårt. Det skal skje i neste uke - er vi lovet.

Mens vi venter.....

I mai 2009 kjøpte vi et utebord hos Ikea.  Samtidig kjøpte vi seks stoler hos en lokal butikk. Stolene var både bedre og billigere enn de hos Ikea.

Alt har stått ute hver sommer etterpå, i all slags vær. Både regn og sol har påvirket materialet. Et par år etter innkjøp begynte bordet å se slitt ut. Ved neste besøk hos Ikea ble det kjøpt stoff til å behandle bordet med. Det her Vårda og kostet den nette sum av € 8 for en halv liter. Bordet så litt bedre ut etter behandling. Året etter var det like stygt igjen og jeg tok turen til butikken der jeg kjøpte stolene. Og kjøpte olje til trebehandling. € 1,70 for en halv liter.
Bord og stoler fikk behandling, men når det gjaldt bordet følte vi at løpet var kjørt. Det så ut som om det var jordslag på treverket.

Når jeg allikevel var hos Leroy Merlin på fredag kjøpte jeg en pussemaskin (€ 9,90) og sandpapir.


Vel hjemme ble prosjektet igangsatt. Pussemaskinen holdt til bordet var ferdig pusset. Og den klarer kanskje flere prosjekter også. Mer olje ble innkjøpt og når bordet var ferdig behandlet ble det nesten som nytt.

Men stolene som har hatt samme liv som bordet er like pene. De har ikke behov for pussing. De har heller ikke behov for mer olje på lang tid ennå.  Vi er en smule skuffet over kvaliteten som Ikea har levert.

Apropos Leroy Merlin. Grunnen til at jeg dro dit var at vi vil ha ny grill ute.  Den vi har hatt til nå har vært noe hjemmelaget som fulgte huset. Etterhvert sprakk gulv og vegger på grunn av varmen.

Nærbutikker og nett har blitt trålet og selv om jeg helst vil handle lokalt var prisforskjellen for stor. Jeg vil ikke gi €.100 ekstra bare for å handle lokalt.

Butikken ligger ca 4 mil fra oss. Transporten hertil kommer på €.15. Ingen upris akkurat. Det blir bare spennende å se om de finner fram. Jeg skrev kjøreanvisning (på italiensk), men erfaringsmessig får ikke transportøren med seg anvisningen.  De stopper et eller annet sted og ringer. Så må jeg kjøre og vise hvor vi bor.
Bildet viser en hvit grill. Den leveres ikke hvit, men grå. Hvis vi ønsker annen farge må vi ordene det selv. De solgte maling som kunne passe, til en avskrekkende pris. Men vi satser heller på å kalke den.  Det kan bli et helseslit å montere toppen slik den så ut, men heldigvis kommer det arbeidsfolk som skal sette opp annekset i hagen. De kan nok gi en hånd om det skulle bli nødvendig. Eller kanskje kommer en nabo innom.

Mens vi venter - - - på snekkere som skal bygge anneks.

Ofte er det kjekt å blogge om det som skal skje. Forventning er mange ganger bedre enn opplevelsen. Og når vi gleder oss på forhånd får vi mer glede enn hvis vi venter til prosjektet er ferdig.

Høner, vann og ild

Først en liten oppdatering.  Når jeg skrev om nytt hønsehus var jeg en smule bekymret om hvordan huset ble mottatt av innvånerne. Førsteinntrykket var negativt. De turte ikke gå inn. Første natt satt alle sammen på trappen og mistrivdes.
Før andre natt la jeg inn en kryssfinerplate rett innenfor inngangen. Denne platen dekket mye av nettinggulvet.  Reiravdelingen ble avstengt slik at de ikke skulle gå inn der og legge seg.  Når de hadde gått til ro på vaglet og sovet et par timer listet jeg meg ut og fjernet stengslet til reiravdelingen. Nå fungerte alt som det skulle.  Vaglene ble benyttet og eggene ble lagt der de skulle om morgenen. Neste kveld ble platen flyttet litt lenger inn i huset slik at de måtte gå på nettingen for  komme på "trygg grunn" Det fungerte også greit.  Tredje dag ble platen fjernet helt og det gikk også bra. Tirsdag kveld ble også reirstengslet fjernet. Men kun etter at de hadde vaglet seg. Onsdag kveld når de hadde gått til ro ble de kontrollert og heldigvis, alle på vaglet og ingen i reiret.

Og ingen dritt havner inne i huset, alt forsvinner gjennom nettet og ned på marken. Der den kan rakes sammen og fjernes. Hønsegjødsel er glimrende stoff å bruke på busker og trær. Men før bruk må det blandes det vann til tynn "suppe". Det er sterke saker som kan gi sviskader om vi ikke er forsiktige.

Torsdag formiddag var det "fiera" i Ceglie Messapica. For oss betyr det hønemarked, selv om det også selges andre dyr og tilbehør til dyrehold. Endelig var det mulig å utvide dyrebestanden på matrikkelen. Og jeg kom hjem derfra med fire nye eksemplarer.

Å ha høner gir mange fordeler.

1. Matrester blir spist.
2. Vi får ferske egg.
3. Vi får gjødsel til hagen.
4. Vi synes det er kjekt.
5. Vi har alltid gaver å gi bort til venner og naboer

Vi har også tidligere skrevet om reveproblemet. Som vi har løst med å ha elektrisk gjerde utenfor nettingen. Her forleden oppdaget jeg at det elektriske gjerdet hadde vært avslått i dagevis. Sannsynligvis har reven vært på besøk tidligere, fått strøm i seg og tenkt at "her kommer jeg aldri tilbake".  Men om reven skulle komme på andre tanker eller få avkom som ikke vet bedre skal vi la strømmen være på resten av sommeren.  Kanskje må vi låne apparatet bort til Pasquale til vinteren slik at hans høner er trygge også.  Time will show.

Som sagt, det er kjekke dyr.

Geir Hausken som også blogger om livet i Puglia har gått sterkt ut angående hønsehold.  Nå venter vi tilbakespill på hvilken høne som skal kalles opp etter hans eiendom og for ettertiden hete Felizia.

Vi har hatt en smule problemer med vannpumpen. Alle vannpumper som selges her har en trykktank. Når trykktanken slutter å fungere starter vannpumpen og går i veldig korte perioder.
Det skjedde med vår.   Når Auglends var har i påsken hadde de også problemer. Vannpumpen gikk kontinuerlig så lenge strømmen var på. Vi tenkte at trykktanken var ødelagt og sammen dro vi og kjøpte ny. Men det hjalp ikke. Noe senere ble det oppdaget at en vannkran i garasjen stod åpen og dermed forsvant nesten alt vannet i sluken der.  Fordelen for oss er at det plutselig var en trykktank tilgjengelig.
Som ble skiftet hos oss.
Jeg hadde tanker om muligheten av å bruke den gamle tanken. Vinkelsliper ble tatt fram (slike finnes i alle velutstyrte hjem i utlandet) og tanken ble kappet i to. På jernvaren ble det innkjøpt tre kjettinglengder a 70 cm som ble skrudd fast i tanken.  Foreløpig ble den bare hengt opp midlertidig slik at jeg kunne fyre og svi av lakk.  Noe som fungerte utmerket.

Så nå har vi bålpanne. Men det må nok bores noen luftehull langs nedre kant for etter første fyring var det mye forkullet tre igjen som ikke hadde brent helt opp.

Torsdag fikk jeg kjøpt armeringsjern i passe lengder og dermed kunne jeg ferdigstille bålpannen med tripod.
Flere hull ble boret i bunnen og bålpannen ble smurt inn med olje før ny fyring. Som gammel smed tenkte jeg at oljebrenning må være glimrende for slikt redskap.

Dette blir gøy å fyre i når kveldsmørket senker seg over Villa Serena.

Show / spettacolo

Fredag hadde vi lovet å kjøre Maurizio og Anna Lisa til flyplassen i Brindisi. De skulle til Stockholm på langweekend, så vi må hente dem igjen tirsdag formiddag.

Tidligere i uken så jeg en plakat i Ceglie som annonserte show med Sorelle Marinetti i teateret fredags kvelden. Og ved hjelp av Maurizio fikk vi bestilt billetter. Den eneste muligheten til billettbestilling var nemlig telefon. Ikke personlig frammøte, ikke internett.

Etter hva vi forsto var dette dragshow og det kunne vi meget gjerne tenke oss.

På vei hjem fra flyplassen stakk vi innom Villa Felizia for å sjekke om vanningen gikk greit og for å stjele jordbær fra Geir og
Anne Marie.



 Tilbake i Ceglie var det innom for å hente billettene for så å dra på Osteria Pugliese for et godt måltid mat før showet.
På naboborde satt hele gjengen som skulle underholde oss senere.
Og underholdt ble vi. Flygel og klarinett var instrumentene og musikken var swing fra trettitallet.

På plakaten, bak datoen står H21. det betyr at forestillingen skal starte kl. 21;00. Ikke så i Italia. Kl 21 var det mange plasser ledig i salen og folk stod  omkring og samtalte.  Litt etter halv ti kom det hele i gang.

Billettprisene her er særdeles behagelige. € 8 for nesten to timers show er det ikke noe å si på. Jeg er glad for at jeg oppdaget plakaten. Arrangementet var ikke annonsert på noen annen måte. Heller ikke på hjemmesiden til Sorellene.

Pollaio

Hønene har fått nytt hjem.

Når vi anskaffet høns for første gang i april 2011, stablet jeg noen gamle sementblokker oppå hverandre. Jeg laget en åpning til uteområdet, la metallplater på taket og en metallstang inni som vagl. Verping skjedde i en krå der jeg la høy.
Dette var beregnet til å være en midlertidig løsning. Som mange andre midlertidige ting har også dette eksistert lenger enn planlagt.

Det har forsåvidt fungert greit, men høner driter om natten. Dermed ble det fort mye arbeid med å fjerne etterlatenskapene.  Og noen ganger lå hønene i reiret om natten. Det medførte skitne egg.

Jeg har syslet med tanken om å bygge et bedre hus i lang tid. Nå tok jeg konsekvensen av tenkingen og kjøpte hjem materialer til bygging. Først ble bordene brukt som forskaling til fundamentet til annekset. Deretter inngikk de i byggingen av hønsehuset.

Mye tenking har foregått. Mer enn antatt på forhånd. Søvnløse netter har jeg hatt og da har planlegging av bygget vært en del av søvnterapien.

Nå er det ferdig. Det nye har nettingbunn slik at avføring som ikke faller gjennom lett kan spyles bort. Og det har egen seksjon for egglegging med egen takluke som lett kan åpnes for innhenting av nylagte egg.

I tillegg er det laget to vagler. Alt i alt er det plass for opp mot 20 høner om så skulle ønskes. Vi har ikke planer om så mange, men noen flere enn i dag blir det.


Nå får de eget oppholdsrom og egen verpeavdeling.

Og Sofie syntes det var så stas at det måtte flagges i anledningen.

Så får vi se om de tør gå inn når det nærmer seg kveld. Jeg må nok stenge for verpekassene slik at de ikke sover der. Og når alle er vaglet fjerner jeg stengslet slik at det er klar til i morgen. Egglegging skjer så tidlig om morgenen at vi som regel ikke er oppe da.

Og så må det slåes mer gras som kan bli til høy. Dette huset har mye større verpeplass enn det gamle og nå er vi lens for høy.


Som tidligere blogget, tre av våre høner ble revemat i vinter. Og vi fikk tilbake to pluss en erstatningshøne fra Pasquale.  Sistnevnte har ikke lagt et eneste egg enda. Hun er mer opptatt med å være nær hanefar.  De andre to legger nesten hver dag, men det blir for lite. Vi har ikke nok til å gi bort til venner og naboer.
Heldigvis er det høne- og kaninmarked i Ceglie den 2. mai. Da skal det kjøpes flere høner av forskjellig slag.

Fra første dag vi hadde høns var det etablert en hakkeordning. Bokstavelig talt. Men nå hersker det fred og fordragelighet. Hakkeordningen var initiert av en av hønene som ble revemat. Det skal bli interessant å se når det kommer nye innbyggere om freden fortsetter.

Hønsehold er terapi.

Det er takknemlige vesener som spiser alle matrester vi har. Bortsett fra gulerøtter og fennikel. Nedfallsfrukt spiser de også, men det kan bli et problem med mengden. Moreller, fiken, plommer, pærer, aprikos og morbær får vi så mye av at vi ikke klarer å spise eller konservere alt.
Det beste de får er kjøttrester, pasta og gnocci. Blir kjøttbitene for store blir det kappløp i hønsegarden. Den som har fått tak i kjøttet stikker avgårde og de andre løper etter for å forsøke å stjele biten.

I Norge om vinteren må vi kaste matrester i den brune dunken, her blir de omsatt til gode egg.  Med så gul plomme at den nesten er brun.

Hønsehold er terapi.

Og som dere ser av påkledningen til Sofie, vi har det godt og varmt. De innfødte klager på at vinteren har vært fæl og våren forsinket, men for oss frosne nordmenn er dette bare velstand.
For å gi et lite eksempel viser vi Yr's langtidsvarsel.  For her og Stavanger.

Yr.no tar som regel feil og melder to-tre gradere kaldere enn det som den lokale meldingen går ut på. Og den lokale er mer i samsvar med det vi opplever.

Min dag som lærer....

I dag var det dagen jeg skulle snakke med skoleelever hos Leonardo. Det kom en hel busslast med 14-15 åringer.
De skulle ha lært engelsk på skolen. Jeg kan mye mer italiensk enn de kunne engelsk. Med enkelte unntak. Jeg skulle fortelle om viktigheten av å kunne språk, i alle fall hvis de ville få godt lønnet arbeide.

Men først var det pizza. Leonardo hadde hyret inn en profesjonell pizzabaker fra Grottaglie. Det var imponerende å se den mannen i arbeid. Han kom med forhevede emner som han trykket og dro til passe størrelse.

Han brukte store mengder mel på bordet under arbeidet. Faktisk drysset det mel av de ferdigstekte pizzaer også.

Deretter var det på med tomatsaus, så revet mozarella, en stor neve sopp, tynnskårne biter av servelatpølse, peperonipølse og artisjokkbiter.
Ingen krydder utenom det som eventuelt var i sausen.

Så ble pizzaene stekt i vedfyrt bakerovn på relativt svak varme.

Normalt er jeg ikke så veldig glad i pizza, men dette var opptur.  En utrolig smak og konsistens.
Så enkelt - så smakfullt.


Når ungdommene kom var det høyt nivå  på både aktivitet og lyd. Det roet seg ned når de fikk mat og drikke.


Det var da jeg oppdaget at språkkunnskapene ikke var som beskrevet på forhånd. En lærer tolket fra engelsk til italiensk for dem.
Men etterhvert foregikk samtalen mer i små grupper og med varierende temaer.  Jentene var de ivrigste, men også noen gutter deltok i diskusjonen.

I smågrupper  gikk det noe lettere, og en lærer var oftest til stede i bakgrunnen.
Det ble mange rare og uventede spørsmål. Alt fra været i Norge og hva jeg syntes om den nye paven.  
Mine synspunkter på sistnevnte medførte stille applaus fra læreren.
Forøvrig sier selve spørsmålet mye om kulturforskjellen mellom Norge og Italia. Jeg tror aldri at en eneste av 30 norske 14-15 åringer ville vær det minste interessert i hva jeg syntes om den nye biskopen.


Nå er reiå vasket og lagret. Ikke mer betongarbeid for meg på lange tider.  Innen 15. mai er hageboden klar for beising . I alle fall er det skrevet på kontrakten. Det er ikke nevn noe om dagbøter. Kanskje skal jeg forlange et tillegg til kontrakten?
Jeg har avtale  med trelasthandleren om å møte ved Auglends hus på tirsdag for nøyaktig måltaking. Han må kontrollere at garasje og bakehus er helt på linje. Ellers må tverrliggerens bredde justeres. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. Etterpå skal vi hjem til oss slik at Maurizio Santoro får vite hvor hageboden skal settes opp.

Jobbing, jobbing, jobbing.

Det er et hardt liv.

Fundamentering til hagebod er ikke noen latmannsjobb. Når fundamentene var ferdige tenkte vi at det måtte en platting til utenfor døren.

Forskaling ble lagt, og det ble lagt stein i bunnen. Deretter gammelt jernskrap.  Deriblant restene av en solstol som gikk i stykker i går. Ikke for det, den har tjent oss trofast i minst ti år.  Til slutt nyinnkjøpt armeringsjern for å toppe det hele.

Så ble reiå satt i arbeid. Nokså snart forsto jeg at det måtte kjøpes inn mer sement og turen ble tatt til nærmeste sted som har slikt, ca 5 km herfra.  Der kjøpte jeg for mye sement. Men vi har for mye sand også, så kanskje jeg bare skal fylle betong mellom fundamentene også.

Det blir ikke gjort i morgen i alle fall. Nå forlanger kroppen minst en hviledag.

Men det er kjekt å arbeide ute når temperaturen er som nå. Mellom 18 og 22 grader strålende sol og litt vind. I dag kunne jeg ikke ha på briller, det ble bare  vanskelig å se når svetten dryppet på glassene.

Jeg husker slagordet på sekkene med Portlandsement fra min barndom;  "Spar på vann ved blandingen, sløs med vann etter tørkingen"  Det prøver jeg å leve opp til.

Nå skal det hele måles nøye opp. Målene skal trelasthandelen ha for å begynne på produsere boden.

Stafett

Her i området drives det en form for stafett som vi misliker.
For å ta et eksempel;

I fjor før jul fikk vi en mail fra Riccardo der han spurte om det var mulig å få prøve norsk røykelaks. "Qando ritornerete fammi la cortesia di portare del salmone norvegese affumicato, chiaramente se e' possibile   cosi' vedremo la differenza con quello che si trova da queste parti"
Selvsagt kunne vi det og vi kjøpte inn flere laksesider for å ta med.  Vi delte dem i to for å få plass i kofferten, pakket dem godt inn i bobleplast og avispapir. Og selv om bagasjen ble forsinket med en dag, var laksen fortsatt frossen når den kom fram.

Så Riccardo fikk laks som han ønsket. Så kom han innom søndag mens jeg laget middag. Med gave til meg; En flaske Grappa fra øverste hylle.
Slik virker stafetten. Gir du en gave, får du noe igjen.

Vi ville heller at de sa takk og stoppet der.
Noen gir oss pynteting til huset. Av en slik art og utforming at vi mange ganger sier at vi vil ta det med oss til Norge.

Vi misliker slike stafetter. Og vi sliter med å få forklart av det slett ikke behøves noen gjengaver.

Søndag kveld kom Leonardo og Grazia innom. Heldigvis hadde vi akkurat varme boller i ovnen...... Til et glass vin eller to forsvant bollene fort. Men hovedbudskapet var et annet. Kunne vi komme nedom (600 m) på fredag til pizza en gang mellom ett og to. Begge er lærere, Leonardos elever er 15-16 år gamle og skal ha hatt engelskundervisning.  Fredag kom mange av hans elever på besøk og de ville gjerne at vi kom og fortalte om viktigheten av å kunne kommunisere på engelsk. Fortelle om muligheten for å arbeide i "oljå" og både tjene godt, bo hjemme i Italia i friperiodene og være sikret jobb. Det siste er meget viktig her i området. Arbeidsløsheten er stor, især blant unge.

På den måten kan vi forsøke å gi litt tilbake for alle gleder som vi opplever her.

Mandag formiddagen kom Suleiman med sin lille lastebil og leverte halvannen kubikk med sand og tre sekker sement. Inklusiv transporten kom det på € 30,-, noe mer enn han forlangte.

På forhånd var det laget klar fundament til ene siden av hageboden.














Armering var kjøpt og lagt på plass og nå kunne betongblanderen som vi har lånt hos Geir og Anne Marie få jobben med å blande.

Det hele gikk som en drøm og etter tre blandinger var det hele gjort.

Men nå gjenstår det verste. Neste "stripe" skal plasseres i vinkel og vater med den første.  Og til slutt skal det lages en i midten slik at golvdragerne ikke får for langt spenn.

Og så skal kroppen spille på lag, noe som ikke alltid er tilfellet.  Slik det føles etter jobben må jeg besinne meg og bruke mer tid.




Forøvrig var det en utrolig god Grappa.

Sempre lavoro

Alltid noe å gjøre.
Geir skrev i sin blogg at de mer eller mindre stolte på oss mens de var borte. Det måtte vi ta konsekvensen av og i dag dro vi på inspeksjonstur. Det meste så bra ut, men det kreves nok litt mer utlegg av vanneslanger for å få optimal vokster og trivsel.      


Vi fikk vannet mye ved å bære vann, men neste gang tar vi nok med oss vår egen vannslange for å gjøre jobben enklere.










Vi stjal også litt vann til oss selv mens vi var der.


Siden dette var lunchtid tenkte vi at vi kunne dra til Latiano for å spise. Geir hadde skrytt av et spisested som vi også ville prøve. Men den gang ei. Stengte dører var det som møtte oss. Det er nok ikke åpent for pranzo, bare cena.

Så middagen måtte lages hjemme. I påskelunchen fikk vi servert kje  med nye erter og det smakte veldig godt. Vi tenkte å kunne forsøke det samme hjemme, men kje er ikke lett å oppdrive. Derfor ble det lammekjøtt i stedet. 1/2 kilo var allerede innkjøpt (nesten 1/4 lam.). Dette havnet i en gryte i lag med ca 1 liter vin, krydder fra egen hage, løk og hvitløk. Etter en kort koketid ble kjøttet lagt i ildfast form, erter ble drysset over i rikelige mengder,  deretter dekket med potetskiver og overhelt kokesjyen.  Inn i ovnen på 200 grader til potetene var møre.
Smaken stod ikke mye om noe, tilbake fra påskekjeet på restaurant.

Fundamenteringen går sin gang. En stripe er klar til påfyll av sement. Sand og sement kommer mandag og da er det bare å få reiå i gang. Det blir spennende.

Det blir nok verre med de neste stripene som skal være i vinkel og vater med den første.

Men jeg har god tid. Prokrastinering tar også tid..

Innimellom skal det såes og plantes, hønene skal ha stell og i kveld skal vi på amatørteater i Grottaglie.

Og så må vi få plantet to epletrær som vi kjøpte på hjemveien. € 5 pr stk. er ingen upris.

Høge vind

Kort etter at radioen hadde kommet til Norge var det en mann på Ualand i Varhaug som hadde kjøpt et slikt apparat. Han fulgte nøye med, men en gang gikk værmeldingen hus forbi. Når han ble spurt om hva de meldte, uttalte han; "Høge vinn å fint ver øve heila værå"

Vi har høge vind og fint vær.  I alle fall sett med norske øyne. Italienerne klager, våren er en måned forsinket.  Men vi gleder oss over flere timer hver dag med temperaturer over 20-tallet. Men det veksler fort og plutselig kan det være 15 igjen.. Og det er kalde netter, ned mot 6-10 grader på det kaldeste.

Det gjør at tomatplanting må utsettes. De skal helst ikke ha under 8 grader så vi må vente en ukes tid til. Men, det er ikke noe problem. Det er nok å gjøre.

Jeg har tidligere nevnt at vi skal investere i en hagebod. Vi får så mye gjester i sommer at vi får problemer med kapasiteten.
Trelasthandelen i Ceglie Messapica har levert et uslåelig tilbud på Gaute Auglends pergola. Minst € 1500 billigere enn det som er tilbudt fra andre. Men de måtte ha Gautes codice fiscale (personnummer) på fakturaen. Jeg tok en tur innom med nummeret og samtidig viste jeg tilbudet på hagebod som jeg hadde funnet på nettet. Da ble tonen en annen og prisen ble igjen justert. Denne gang tilbake til € 1350.- Jeg vil gjerne handle lokalt og det ble avtalt at boden skulle leveres ferdig montert på fundament som jeg skulle lage.  Da endte vi opp på € 1800,-. Snaut € 200 mer enn byggesettet kunne leveres for.
Vi kunne murt opp en bod i stein, billigere enn dette. Problemet er bare at bygging i stein krever tillatelse fra kommunen. Og da kreves det arkitekt eller geometra til å tegne og prosessen kan ta mange, mange måneder.   Hagebod i tre regnes ikke som byggverk her og da trengs heller ikke tillatelse.
Så nå er jeg i full gang med å lage fundament. Først kjøre jordfreser for å få jorden så løs at den kan spas vekk. Så skal det legges murblokker som igjen skal få et lag armert betong på toppen. Tre rekker på hver tre meter. I vinkel og vater.  Det arbeidet kan ta tid.
Det blir ikke som når Amund murte på Nærbø og ble spurt om muren var bein.  Svaret var at "dæ æ beint hvis trenå på Bø æ beine"

Vår nye nabo Suleiman  skal levere sand, betongblander er lånt fra Geir Hausken og deretter gjenstår å kjøpe sement og armering.

Når gaute Auglend var her i påsken dro vi til Fasano i lag for å få byttet håndtakene på kjøkkenet hans. Samtidig kjøpte vi hver vår vaskemaskin og vi kjøpte en sovesofa til å ha på gjesterommet.

I dag ble sofaen levert, men håndtakene som skulle leveres samtidig var ikke ankommet til butikken. Det ble lovet ny leveranse etterhvert.


Sofaen passet akkurat inn der den gamle sengen stod.  Og når Sofie har jobbet litt på gjesterommet ble det riktig så pent.

Igjen opplever vi problemet når noe skal leveres til oss. Vi hadde sendt mail til butikken med kart over hvor vi bodde. Kjøreanvisning og hele pakken.

Sjåføren ringte og lovet levering i løpet av en halv time. Jeg spurte hvor han var og om han ville vite hvordan han skule finne oss. Uten respons. Like etterpå ringte en dame fra butikken (snakket engelsk) og ville vite om vi kunne møte sjåføren i Ceglie. Jeg foreslo å sende en SMS til sjåføren med kjøreanvisning, men det kunne ikke la seg gjøre påstod damen. Ei heller hadde de fått noen mail med kart påstod hun. Jeg måtte bite i eplet og kjøre til Ceglie for så å kjøre foran varebilen hjem igjen.

Vi blir en smule irritert over manglende kunnskap. Google maps er ukjent, SMS forstår ikke sjåførene.  De skulle nok hatt noen datakurs.
Som trelasthandleren som har en flott internettside. Med opplysning om mailadresse etc. Men han har ikke tilgang til internett fra sin PC, hverken på jobb eller privat.