Bloggtørke

Etter at Motocoltivatoren slo tilbake er den nå omdøpt fra "dyret" til "villdyret".  Selv er jeg redusert fra noenlunde oppegående til handicappet.

Hånden som jeg fikk vondt i ble verre og allerede neste dag dro jeg til sykehuset. Den opplevelsen kunne det blitt egen blogg om, men når en kjevhendt får problemer med venstre hånd er ikke akkurat jobbing på tastatur det som prioriteres først.

Motocoltivatore IV

Det blir liksom en føljetong av tohjulstraktoren med freser, på italiensk "Motocoltivatore".

Mandag 27. april dro vi innom "il meccanico" i Villa Castelli for å høre hvordan det var med framdriften av servicen på "dyret". Men nytt starthjul som var bestilt var ikke ankommet men maskinen skulle allikevel bli klargjort for nye oppgaver på matrikkelen, også kalt Villa Serena. Så ville de komme og montere nytt starthjul når de fikk det levert

Firmaet ville gjerne være helt sikre på at alt fungerte som det skulle og tirsdag kom de derfor og hentet freseaggregatet. Det skulle monteres på motocoltivatoren og deretter skulle det hele testes på "nostra terreno" (egen eiendom) fikk vi beskjed om.

Onsdag  kveld fikk vi besøk igjen av mekanikerne

Hva de ville må i grunnen gudene vite, jeg forsto nesten ikke bæret av alt de lirte av seg. Men det lille jeg forsto var at jeg burde hatt et hjul bak fresen slik at det ikke ble for tungt å holde den i passe dybde når jeg freste. Og at jeg ikke burde bruke høyere gear enn tredje når jeg freste. Det ville motoren slite med.Jeg ble også forklart at differensialsperren fungerte utmerket og kunne være bra å bruke slik at jeg hadde jevn drift på begge hjul når maskinen arbeidet. Motoren var forøvrig i meget god stand, men de skulle skifte clutchen. (de viste fram den nyinnkjøpte delene). De har vasket og stelt traktoren, skiftet olje overalt - der ble det mye banning over den gamle oljen som sikkert ikke var skiftet siden maskinen var ny - og best av alt, de lovte at torsdag ca kl. 12 skulle de komme med dyret.

Tennene på freseaggregatet burde nok også vært skiftet, de var ganske slitte. Men jeg sa at jeg ville beholde de gamle til jeg hadde fått frest over eiendommen et par ganger. Det er sikkert mye stein som kanskje kan medføre både brukne og ytterligere slitte tenner. Tomten har såvidt vi vet aldri vært frest, bare harvet så det kan nok lure mange overraskelser både over og under overflaten.

Til slutt oppdaget de APE'n. Om jeg noensinne fikk problemer med den var det bare å ta kontakt så skulle de fikse den også. Akkurat nå er det ikke nødvendig, jeg satte på nytt blinklys tirsdag ettermiddag så nå er det bare bremselyset som ikke virker. Det må nok ordnes før EU-kontrollen neste år.

Jeg spurte også om hva moroa kostet, men det ville de ikke si noe om før dyret var hjemme.

Firmaet driver med mye rart, bl. annet restaurerer de gamle motorsykler.

En gang jeg var innom stod det to MV Agusta 1971 modeller utenfor. De skulle leveres til tyske kjøpere dagen etterpå.
Når jeg ser slikt, banker et gammelt bensindrevet hjerte ekstra hardt.



Torsdagen kom og Lamorghini Pasquale 945 ankom som avtalt. I alle fall nesten på tiden, bare en snau times tid forsinket.

Maskinen ble startet og demonstrert. Men fresing var umulig, det høljeregnet.

Nå står den og venter på bedre vær og at jeg skal bli bra i ene hånden slik at jeg klarer å få gang på den.
Hånden fikk seg nemlig et slag som resulterte i hoven finger når jeg selv forsøkte oppstart og dermed må fysiske utskeielser avvente.

Travle dager

Søndag var vi "resterende" nordmenn i området invitert til lunch i Lamacesare hos Aksel og Lise Lotte. Geir kom innom hos oss, dermed sparte han noen mils kjøring. Igjen, mye god mat og godt drøs der vi kunne sitte ute i solskinnet og nyte dagen. 


Det er nesten som det blir for mye av det gode når det både er forretter og to sorter grillmat og dessert fulgt av tre-fire forskjellige roseviner. Men, for å sitere Mae West; "Too much of a good thing can be wonderful."



Mandag hadde vi masse ærend.
Først til Villa Castelli for å sjekke om tohjulstraktoren var ferdig - og det var den.  De ville komme til oss i morgen for å hente freseaggregatet for å teste både traktor og utstyret på eget terreng før de sa seg fornøyd med jobben. 

Deretter  til smeden for å få en støpejernpanne reparert for Geir​. Håndtaket på Jøtulpanna var litt løst og jeg tenkte at kanskje måtte det ny nagle til for å få det hele i orden. Men smed Pasquale la panna på ambolten og hamret naglen stram igjen. Betaling; akkurat null.

Deretter til Grottaglie for å hente en pakke før vi dro til Leroy Merlin for å å kjøpe bl.annet grillbriketter. Grillkullet som selges i butikkene nå er sannsynligvis noe som har blitt liggende over fra i fjor. I alle fall brenner det ikke særlig bra. Derfor kjøpte jeg Weber briketter for å få best mulig resultat når det gode kjøttet og fisken og andre godsaker havner på grillen. 



Over til Auchan for anna handling. Der fikk vi tak i kaffetrakter til Terje​. Vi hadde planlagt å dra innom til Geir for å levere den reparerte stekepanna. 
Men da jeg parkerte på Auchan,  hvem andre enn Geir kom gående rett foran bilen. Dermed sparte vi noen kilometer og Geir kunne la seg imponere av rask jobbing fra både min og smedens side. 



Deretter til Le Colonne i Brindisi (et lite Kvadrat) der Sofie ville kjøpe bukser. Det fikk hun også gjort, jeg fikk kjøpt en jakke før vi fikk et godt måltid mat. 

Derfra dro vil til Guido og Angela som vi visste hadde besøk av datteren Daniela med sin lille sønn Lorenzo. Han er født tre uker før lille Anna Jaqueline og vi har derfor noenlunde kontroll på hva som kunne falle i smak når det gjaldt leker. 

Vi fikk endatil ha han på fanget og synge norske gamle barnesanger før han fikk på sko og skulle vise at han kunne gå, bare han hadde en hånd å holde i. 

Han skulle egentlig blitt kalt Livar, men faren motsatte seg navnevalget til besteforeldrene.
Jeg kan leve med det. 

Netthandel i Italia

Siden vi bor "in the middle of nowhere" er det vanskelig om ikke umulig å få noe transportert til oss. I fjor prøvde vi å kjøpe fargepatroner til printeren. På tross av at vi brukte c/o adresse til Pasquale, vår gode nabo, kom det aldri noen leveranse.
Heldigvis bruker vi kredittkort slik at vi får pengene tilbake.

Nå har vi i det siste kjøpt forskjellige saker hos en italiensk nettbutikk som driver stort sett med ting til hagen. Denne gang fikk vi bruke Francesco i Grottaglie som adresse. Det trodde vi skulle være lettere siden det er en gateadresse i en relativt stor by. Og det var det. Både plenklipper og rydningsag ankom på avtalt tid.

Nå ble vi modige og tilbød hjelp til Geir som ville handle ny fritøse til erstatning for en som var ødelagt.  Kelkoo fungerer også i Italia.

Første forsøk gikk rett i porselenet. Antakelig var den oppgitte pris et lokketilbud. I alle fall kunne de ikke levere fikk vi vite en dag og to senere.
Neste forsøk var hos Amazon.

Nå startet moroa.

Vi kjøpte hos Amazon den 13. april. Firmaet lovte levering onsdag 15. april.
Dagen kom og gikk uten levering.

Transportselskapet (GLS) påsto at adressen ikke fantes.
Jeg sendte link til google maps, samt bilde av portstolpen med angivelse av hvilken dørklokke de skulle bruke.
Det hjalp ikke. Pakken dro tilbake til Taranto med budet.

Vi lar oss ikke stoppe.
Amazon ble kontaktet og fortalt at sjåføren som GLS benyttet hadde to problemer.
Enten var han blind eller så var han lat. Kanskje ville han bare tjene penger på leveransen uten å ha bryet med å levere.

Da ble det fortgang.
GLS skrev til meg fredag kl. 12.30 og beklaget. De lovte at pakken skulle bli levert mandag. Det var dessverre umulig å levere tidligere, men jeg kunne evt. hente pakken på lageret i Taranto.
Heldigvis dro jeg ikke til Taranto for Francesco ringte og fortalte at pakken ble levert hos ham kl. 14:00.
Jeg lurer allikevel på hva som hadde skjedd dersom jeg hadde dratt til Taranto.

Lørdag ettermiddag skal maskinen hentes, da får Geir også endelig treffe Cira og Francesco.

Skogsarbeid og besøk.

For flere år siden hadde vi Pasquale og Vita til å fjerne noen trær. Det var før vi jeg hadde mot nok til å finne fram egen motorsag og gyve løs på skogen.
Etter deres arbeid ble det liggende en greinhaug noen år før pyromanen i meg fikk overtaket og det hele ble flammenes rov.
Det som var ulempen med dette var at et annet tre ble brannskadd. Det har siden stått der og fortalt alle at Livar menn og fyrstikker er en dårlig kombinasjon.  Treet som var bevis på udåden måtte derfor vekk.

Onsdag formiddag ble utstyret til trefelling tatt fram.
To motorsager, en lånt fra Auglend'en en nyinnkjøpt mindre,  kile, øks, sagekrakk og greinkapper. Alt ble lastet inn i APE'n og kjørt over på nabotomten der det var planlagt at treet skulle havne.  Noe det også gjorde.

APE'n er god å ha til slikt arbeid. Selv om underlaget er ujevnt går det an å kjøre veden hjem.

Allerede midt på dagen var mye kappet og hjemkjørt. Resten får vente en dag eller to.

Vi har bruk for all den veden jeg makter å få i hus. Det kan være kalde dager om våren når utferdstrangen ikke lar seg styre lenger. Derfor er greiner også attraktivt som brensel. Jeg liker ikke å rense disse med motorsag, det kan fort gå galt. Derfor bruker vi spesialredskap til greinrens.

De av oss som er oppvokst på gard husker kanskje at vi kvistet formargkål og kålrabi. Greinredskapet ligner på det vi brukte da, men er noe tyngre og kvassere.


Det er en utrolig effektiv måte å rense greiner for småkvister og kongler på.


Nå er det bare å vente på at Geir skal transportere vedkløyveren, kjøpt hos Clas Ohlson i vår.


Mye av veden er snart klar i alle fall...

Til slutt; i dag ettermiddag fikk vi besøk av Fara og Francesco. De hadde med kake til kaffien. Det er kjekt å bli satt pris på.

Teksten betyr "Velkommen tilbake" og smaken var bare nydelig.

Motocoltivatore III

Det er spennende for tiden.
Når jeg hadde fått lastet av Motocoltivatoren, for ettertiden kalt "dyret" klarte jeg å starte den og kjøre den bort til grønnsakhagen.
Etter endel plunder og heft fikk jeg koblet til freseaggregatet også. Men da var det bom slutt. Dyret ville slett ikke jobbe noe som helst når freseren var tilkoblet.
Det finnes fire forskjellige hendler å bruke for å få dyret til å fungere.

Nr. 1 Tror jeg er gearstang. 2 gear forover og ett bakover.
Nr. 2 Tror jeg er høygear / lavgear.
Nr. 3 er kanskje differensialsperre
Nr. 4 er kanskje farten på kraftuttaket.
De to siste kan være omvendt for alt jeg husker av den hurtige gjennomgangen som selger hadde før pålessing i Carosino.

Noen av hendlene har tre-fire posisjoner, men jeg klarer ikke å få flere enn to aktivisert.
Og, uansett hva jeg gjør skjer det ikke noe som helst. Motoren starter etter endel hardt arbeid, men å få bevegelse i maskineriet går meg en høy gang.
Gode råd er ikke alltid så dyre og jeg tenkte at Argese i Villa Castelli kunne være stedet å undersøke om det var mulig med en smule service. Den gang ei, de jobbet bare med små maskiner slik som motorsager, plenklippere, kantklippere og slikt småpottel.

Jeg vet om en reparatør i Ceglie og tok avslaget med ro.  I dag dro vi imidlertid til Grottaglie for å hente en ny liten motorsag som jeg har kjøpt. Turen går via Villa Castelli og ikke langt fra Argese ser jeg et verksted der det står en jordfreser utenfor. Bråstopp og konsultasjon.
Jo, det kunne nok la seg gjøre.  Vi avtalte at jeg skulle stoppe innom på tilbakeveien og når jeg så gjorde fulgte en ungdom med hjem for å ta dyret i øyesyn.
Han ville komme igjen senere for å da dyret med seg til verkstedet og allerede samme kveld ankom han i lag med en kamerat i en relativt liten varebil. Med forente krefter og kløkt ble dyret lastet inn og det ble avtalt at starthjul skulle byttes, hele dyret vaskes, olje skiftes og eventuelle feil repareres.

De lovte at den skulle leveres tilbake i stand; "som ny". Samt at ved tilbakelevering skulle freseaggregatet monteres og kontrolleres for funksjon.

Som du ser av bildet, starthjulet har fått en smule medfart i årenes løp og dermed hopper startsnoren av når dyret skal igangsettes. Det er forøvrig en omstendelig prosess.

Jeg legger ved en "liten" video som viser litt av hvordan dyret startes og benyttes. Uheldigvis går det ikke klart fram hvilke håndtak som benyttes til hva.

Forts. følger.



Når vi var i Grottaglie var vi innom hos en gullsmed- klokkebutikk. Det er en omstendelig affære bare å komme inn. Først må man ringe på, så sjekkes man fra innsiden. Døren blir så låst opp automatisk og man slipper inn i et lite avlukke. Når døren er lukket åpnes neste dør og man kommer inn i selve lokalet.
Bankene har nesten samme løsning, men der er det runde dører som glir til side, man går inn, ytterdøren glir igjen og så glir innerdøren opp. Det er en smule forskjellig fra da Ola Siqveland syklet inn i banken på Vigrestad, holdt seg i skranken og gjorde sine ærend uten å gå av sykkelen.

Kjøleskapet som jeg fikk tak i fungerer imidlertid bra. Det gjorde det forsåvidt  til å begynne med også, men hver gang vi åpnet døren stoppet det. Det viste seg at det var en eller annen feil i lysbryteren som gjorde at jordfeilbryteren slo ut. Løsningen ble å lime dørbryteren i avslått posisjon. Er man så nedsnødd og omtåket at man trenger ekstra lys for å finne fram i kjøleskapet er det likså godt at lyset ikke er på.

To matopplevelser

Jeg skrev tidligere at vi ville ut og spise på påskelørdag. Det har vi gjort med hell før, men det ble ikke slik denne gangen.
Vi hadde valgt oss ut den restauranten i Grottaglie som lå på topp på Tripadvisor. Det ble nedtur, kort fortalt.
Siden det er flere nordmenn som er her bare for en kort påsketur, ble vi enige om å forsøke igjen på mandag. Denne gangen undersøkte vi igjen om hvilke steder som var åpne. Ristorante Opera Prima - stengt. Flere andre også - stengt. Det er forsåvidt normalt, de fleste spisesteder har stengt en dag i uken, de fleste mandag.

Søndag tok vi turen inn til byen  for å sjekke, Den første vi prøvde var Trattoria Piaceri E Tradizioni. Jo, de hadde åpent mandag og vi var hjertelig velkomne. Merk at det er "menu fisso" siden det er påskemandag. Det var ok for oss og vi bestilte for 6-8 personer til mandag kl. 13.

Dagen opprant og det var ikke mye annet å ta seg til på grunn av været. Regnbyger og kaldt. Kl. 13 var vi samlet på Piazza Plebictio alle sammen unntatt Terje og Målfrid. De fant ikke parkering, gav opp og dro hjem. Selv i Italia der det parkeres i alle retninger kan det være problem med å finne en plass. Ikke minst for utlendinger som ennå ikke har forstått at i Italia er en parkeringsplass et sted der man kan klemme inn bilen. Utenfor spisestedet er det stopp forbudt på hele Largo Osanna, men det hindrer ikke at det parkeres.

Vi fikk plass på reservert bord. Og siden vi ventet på de siste to ble det en smule ventetid før antipastiene begynte å ankomme.

Og de kom og de kom......






Åtte forskjellige antipasti før vi fikk pasta. Denne gang med kjøtt- og soppsaus.

Deretter fulgte kalvekjøtt, dette også med soppsaus, samt friterte poteter.
Her dandert av Geir.


Til slutt kom det "columbe" og limocello ad lib.

Limoncello nytes best kald. Jeg må nok få tak i en vakker flaske
til å ha i det "nye" kjøleskapet.


Columbe er et bakverk (sukkerbrød) formet som et due. Jeg trodde ikke at jeg likte slikt, men har måttet endret oppfatning. Til nå i år har vi kjøpt to.


Slik går no dagan. Oppturer og nedturer. Heldigvis flest av førstnevnte.  Neste helg meldes 20 grader og sol. Bare for å ha nevnt det.

Motocoltivatore II

Jeg klarte å lesse av selv.
Når man ser hvordan  den lille APE'n hadde det under transporten er det i grunnen å undres over hva disse små klarer.
Nesten 300 kilo traktor pluss freseaggregat pluss fører - ikke rart at endel bakker måtte forseres i første gear.

Det vil helst gå godt.
Å starte opp en ensylindret diesel på 707 ccm krever sin mann.
Men etter noen forsøk gikk det sånn noenlunde. Øvelse skal visstnok gjøre mester.  Vi får se om det stemmer.

Forts. følger.....

Pasquali og påske.

Det ble ikke en Ferrari. Det ble en Lamborghini Pasquali 945.

Jeg får begynne i en ende.
I fjor kom Gaute og Lill Karin gående til oss. 5 kilometer a piedi i 25-30 grader er ganske heise.  I tillegg uten medbrakt niste. Vi var ikke hjemme så de ble sittende utenfor og lide i stillhet til de begynte tilbaketuren. De ble heldigvis funnet av oss og brakt tilbake til forfriskninger.

Dette er noe vi ikke liker. Når gjester kommer bør de kunne forfriskes enten vi er hjemme eller ei. I fellesskap har vi og min kjære medeier bestemt at vi jeg kjøper et kjøleskap som kan stå i garasjen. Der kan oppbevares kald drikke for påkommende tilfeller, enten det er gjester som kommer på to føtter eller fire hjul.
Subito.it ble trålet etter brukte kjøleskap innen rimelig nærhet og ved hjelp av Antonella fikk vi kjøpt ett i Taranto for € 50. Problemet var bare at selger bodde i fjerde etasje uten heis! Igjen ordnet Antonella opp. Jeg kunne få med meg kjæresten Francesco og søskenbarn Aldo til å bære.  Heldigvis var det parkering forbudt rett utenfor døren slik at jeg kunne vente mens ungdommene bar beistet ned.
Hjem kom det og ved hjelp av Gaute kom det fra bilen og inn i garasjen. Når det hadde fått hvilt seg noen timer ble kontakten satt i. Poff . . . der gikk sikringen.

Neste morgen ble ledningen skiftet og da virket det som bare det. Deretter ble kjølevarene satt på plass, så nå er det klart til bruk.





Når vi allikevel var i nærheten av der jeg hadde sett en Motocoltivatore til salgs spurte jeg om Francesco  kunne ringe og spørre om den kunne besiktiges. Det kunne den og GPS'en ble innstilt på Via San Chiara i Carosino.
På Subito.it hadde selger brukt et annet bilde enn selve salgsobjektet. Han har vel kanskje ikke fotografiapparat? Men den han hadde for salg var ikke svært ulik den på bildet.

Freseren lå for seg selv og dekslet var ganske rustet
Men avviket var til å leve med. Maskinen ble startet opp og så ut til å fungere greit. Til ungdommenes store forundring klarte jeg endatil prute ned prisen med € 100.-

Henting ble avtalt til fredag.

APE'n ble fylt opp med bensin jeg satte avgårde, væpnet med GPS for sikkerhets skyld. Det er ikke lett å finne fram - og tilbake - i italienske byer der annenhver gate er enveiskjørt.
Og når jeg hadde ankommet og fått lastet på vesenet gikk det nesten en time til med ymse papirarbeid kunne jeg sette kursen hjemover.

APE'n ble ganske baktung, men det gikk greit. Selv om turen hjem tok dobbel så lang tid som bort.
Jeg måtte stoppe på en bensinstasjon for å fylle mer luft i dekkene bak. De hadde mistet noe trykk om vinteren og med tungt maskineri oppå ble de nokså flate.

Avlessing hjemme var også en formidabel oppgave. Bare freseaggregatet, som heldigvis ikke var montert, veier omtrent så mye som hele den gamle freseren.

Forts. følger.....


Påske i Italia er store ting. Butikkene er stengt både søndag og mandag (ettermiddag).

Det er spesielle dueformede (colombe)  kaker i alle prisklasser til salgs i alle butikker. Påskeegg store som fotballer.  Og overalt møtes vi med hilsingen; "buona pasqua".

Det hele starter palmesøndag. Da går folk mann av huse til kirken, Ofte utstyrt med olivengreiner som av og til endatil er spraylakkert med gullmaling. Disse blir i sin tur skvettet med vievann av presten. for til slutt hengt opp i nærheten av inngangsdøren i huset. Senere på året kan disse greinene brennes, men asken må ikke blandes med annen aske. Denne er nemlig hellig!

Noen steder tar de helgenfigurene i kirken ut på luftetur. Med sang og bibellesing, prest og ompaorkester. For oss ugudelige utenforstående er det litt "over the top"

Første påskedag er den store dag for restauranter.  "Alle" skal ut og spise den dagen og alle spisesteder med respekt for seg selv har egne påskemenyer.
Fordelen for gjestene er at det kan være rimeligere måltider den dagen. Andre spisesteder skrur kanskje prisen opp.  Ulempen kan også være at kvaliteten kanskje ikke er den beste. Det er mye besøk og dermed mangler den lille ekstra omtanken som vi opplever ellers når vi går ut for å spise.
Derfor har flere av oss norske besluttet å gå ut på lørdag i stedet. Det blir det nok eget blogginnlegg om siden.

Det går på fram...

Fredag morgen var vi igjen uten strøm. Jordfeilbryteren hadde slått ut igjen. Elektrikeren ble kontaktet, men han var ikke i nærheten og kunne først komme i kveldingen.
Siden Sofies koffert hadde ankommet flyplassen valgte vi å bruke dagen på henting av koffert og litt shopping. Flyplassen ble kontaktet slik at vi kunne gi beskjed at de ikke skulle forsøke å levere kofferten. De har forsøkt ved tidligere anledninger og da tok det ikke timer, men dager før jeg kunne hente kofferten. Sjåførene har ikke GPS og de forstår ikke kjøreanvisninger på SMS. Og når vi bor i et område der det såvidt er mobildekning blir det fort problemer.

Etter henting dro vil "Le Colonne" kjøpesenteret for å shoppe. Det nærmet seg lunchtid og jeg kontaktet Geir og Anne Marie for å høre om de ville ta en tur til Coopen for å bli med på bespisningen. De var ikke "størbidde" og kort tid etter ankom de i lag med Tor som de hadde besøk av. Tor spurte etter om jeg visste om noe sted å få tak i vin som kunne transporteres tilbake til Norge.

Min vinkunnskap er av den enkle sorten. Vi liker den vinen som smaker godt. Men vi anbefalte at de tok en tur til en cantina siden slike er spredt over hele området.

Siden de allikevel skulle til Terje på lørdag ettermiddag for feiring av årsdag, ble det avtalt at de kom til oss først, så dro vi på vinsmaking og -kjøp for til slutt å spise på Il Baretto i Martina Franca.

Jeg ville gjerne vise at det ikke er bare "Osteria El Coco Pazzo", som Geir liker så godt, som kan lage god mat i Martina.

Det ble en smaksopplevelse av de sjeldne, fra begynnelse til slutt.  Det ble mye mmmm'ing etter som flere og flere retter kom på bordet. Se gjennom bildene fra restauranten så vil du forstå litt mer...

Tidligere har eieren der foreslått viner fra Cantina Miali i Martina F. Vi tenkte å sjekke der også, men de hadde feriestengt til om med lørdagen. Det betyr ingen ting for oss som bor like i nærheten. Det kommer nye muligheter for oss.



Plenklipperen får i alle fall kjørt seg i godværet.
Eieren kjenner også at han får kjørt seg etter en vinter i godstolen på Mariero.





.

Framme

Der var vi tilbake.

Plutselig.

Turen ned gikk greit, bortsett fra en times forsinkelse på siste strekket fra Roma til Brindisi. Samt at en koffert ikke kom fram samtidig med oss. Det begynner vi å bli vant til. Vi anbefaler derfor alle som skal til oss på besøk å kun ta med håndbagasje og heller handle inn etter ankomst. Handlingen kan lett bli en positiv opplevelse.   Men vi selv har ofte mer som skal ned til feriehjemmet...............

Allerede torsdag morgen fikk vi beskjed om at kofferten var sendt fra Roma. Det ble gjort flere forsøk på å ringe til flyplassen, men ingen tok telefonen. 

Om kvelden fikk vi beskjed om at kofferten nå var kommet til Brindisi.  Fredag morgen ringte vi igjen og sa at vi ville komme og hente den selv. Vi hadde andre ærend i området og det var bedre å slå flere fluer i en smekk enn å sitte hjemme og vente på en budbil som ikke finner fram.

Det var litt nedtur å komme "hjem" denne gangen, Det har vært en hard vinter. Med mye regn og vind. For det første var huset veldig fuktig inne. Det hjelper ikke om naboer / venner har vasket og stelt, det var mye fukt. Ikke så mye som var myglet heldigvis.  Ved første øyekast ute så det bra ut, men når dagslyset kom så vi at det er verre enn vi hadde forventet.  Mye grønske oppetter murene, men når det bare er oppholdsvær og klorin tilgjengelig går det bra.

Hønsehuset er nesten ruinert. Taket er borte, både over reir og vagleplass. Det tok endel skruing og skjøting for å få det hele presentabelt. Når taket over reiret var borte ble høyet vått og må skiftes. Men høy har jeg ikke så andre løsninger må tenkes ut før "småpigerne" kommer hjem.

"Pollaio'en" ble reparert i løpet av torsdagen. Men, før hjemkomst må det elektriske gjerdet fungere. Og for å få det til, må alt gress under trådene klippes. 

Det er allikevel mindre som har vokst i løpet av denne vinteren. Tidligere år har gress vært omtrent meterhøyt. Nå kan det sannsynligvis slås med plenklipper.  Er jeg heldig trenger ikke gresset i bakhagen slås før jordfresing.  Det kan bare tiden vise.

Pergolaen som vi har over spisebordet ute var dekket med plast over "vestlandspanelet" som jeg i mitt hellige enfold la selv. Nå, etter vinterens herjinger har vi to valg. Enten legge ny plast eller legge ny pergola. Her er det kanskje en smule uenighet blant eierne av matrikkelen.  Jeg håper personlig at det blir ny pergola.  Plasten er i alle fall fjernet.

Et fat fra Gann Graveren som hang ute på veggen hadde vinden fått tak i. Nå ligger det i knas utenfor. Et dyrt fat som vi fikk i gave fra Geir og Anne Marie har også fått merke fuktigheten. Limet som holdt festet bak har gitt slipp (sikkert på grunn av fuktighet) og dermed har vi ikke lenger ett fint fat*.  Men vi har hatt glede av fatet og glede av motivasjonen som gjorde at vi fikk det.

Vi fikk handlet litt på turen fra flyplassen slik at torsdag morgen ikke måtte startes før dagslyset inntraff. Bilen startet på første forsøk. Den var dessverre ganske "nedsnødd" med støv og annet som hadde funnet det for godt å lande på den. Heldigvis, en full vask både inn- og utvendig kommer på den nette sum av € 15.-. Det blir gjort mens eieren får hårklippen unnagjort (€ 8)

Som du forstår, det er mye jobb som må gjøres i løpet av de første dagene.

Vi har også besluttet, i enighet om at det kunne vært lurt med et ekstra kjøleskap i garasjen. Da kunne naboer og venner som kom "a piedi" kunne forfriske seg selv om eiere av matrikkelen ikke var til stede. Når man vil ha noe og godt kunne tenke seg et italiensk "finn.no" har vi heldigvis et alternativ som heter  "subito.it". Der har vi funnet både kjøleskap og jordfreser. Deretter begynner problemet.  Det er mulig å sende mail til annonsøren. Det er forsøkt flere ganger. Uten særlig respons.

Neste skritt er å bruke telefon. SMS er forsøkt tre ganger. Vi har fått ett svar. På en jordfreser som ikke hadde angitt pris og ble for dyr for oss.

De andre som selger gidder ikke svare. Enten det gjelder jordfreser eller kjøleskap. Og jeg er ikke god nok i italiensk til å kaste meg over telefonen. Men, hva har man venner til......

Før avreise fra Norge hadde jeg vært på nett og funnet en butikk som solgte både plenklipper og rydningssag til en meget behagelig pris.

Vår gode venn Francesco Andriani ble brukt som mottageradresse og allerede torsdag ettermiddag var jeg og hentet varene. 

Samtidig fikk jeg datteren til Francesco til å ringe for meg for å spørre om kjøleskapet. For å si det rett ut, det var godt at det var en innfødt som ringte. Lørdag får jeg vite om jeg får kjøpt et kjøleskap i Taranto, eller kanskje et annet sted.

Plantene i krukker og fat ser ut til å ha overlevd. I alle fall de fleste av dem.

 

Det ble også mulig å få kjøpt en ny plante eller tre på vår "kofferttur"

* Livar hadde en faster som når hun ble spurt om hva hun hadde gitt i gave til brudeparet, jubilanten, dåpsbarnet etc, alltid svarte "et fint fat" Betegnelsen har gått inn i vårt vokabular.

Blir det en Ferrari?

Det er regler om vedlikehold av eiendom i Puglia. Det er et krav om at jorden pløyes / harves / freses minst en gang årlig. Det er for å minske risikoen for spredning av gressbrann. Om brann spres over egen eiendom over til naboen kan man stilles til ansvar for eventuell skade på naboens eiendom.

Til nå har vi løst det med å leie en bonde med traktor til å harve tomten. Men det gjør at vi ikke kan plante busker og trær for de ville bli ødelagt av kjøringen med traktor. I alle fall de minste. Og nye busker og trær er det blitt plantet en del av i fjor og året før.
I tillegg blir tomten vanskelig å ferdes på grunnet furer og hjulspor. Traktoren kommer heller ikke nær nok allerede etablerte trær så der må det freses, klippes eller sprøytes i tillegg uansett. Det skal også sages ned noen store trær som skal bli ved. Hvis jorden er harvet er det umulig å få trærne hjem i trillebår eller APE.

Forrige gang vi leide harving oppdaget vi etterpå at det kunne ha gått meget galt, Harven hadde tatt tak i roten til tre og veltet det. Det kunne lett ha havnet slik at føreren ble skadet.

Vi er blitt kvitt den gamle jordfreseren og er på jakt etter en ny løsning. Den "gamle" var  for liten til å bruke på hele matrikkelen. Såvidt tilstrekkelig til grønnsakhagen, men når resten av tomten skal freses ble det for smått. Ikke minst fordi jorden her er umulig å ferdes på når den er våt og det går så fort med uttørking at den lille freseren ikke var kraftig nok til å kunne brukes når jorden var uttørket..

Nå leter jeg på nettet etter en brukt tohjulstraktor som et bedre alternativ. Det er i grunnen bare en nettside som er brukbar til slik leting; subito.it 

Der finnes det mange alternativer, men de fleste selgerne bor et godt stykke fra oss. Det er avstand som begrenser mulighetene. Den må hentes i APE'n og når den har en gjennomsnittsfart på 30 km/t sier det seg selv at noe særlig lenger enn 4-5 mil ikke er aktuelt. Og de som jeg har mest lyst på forsvinner etter kort tid. Som for eksempel denne; 

Det som er spesielt med denne er merket. Det er nemlig en Ferrari. Det er kanskje ikke så mange som vet at de store italienske bilfabrikkene ikke bare lager superbiler. Det finnes traktoravdelinger hos både Lamborghini og Fiat. Maserati har også vært en stor traktorprodusent.

Det hadde vært kjekt å hatt en Ferrari tohjulstraktor. Tenk når noen ringte og spurte etter meg og Sofie kunne sagt at; nei, han er ute med Ferrari'en.

Uheldigvis er Ferrari ikke av de som det er flest av til salgs. Oftest er det Goldoni, Lombardini, Bertolini, Valpadana, Grillo eller Pasquali. Alle utstyrt med  ensylindrete dieselmaskiner med 10-20 HK. Det skulle være tilstrekkelig til å få frest opp både grønnsakhage og bakhage. Motoren i alle sammen er forøvrig fra Lombardini.
Det er i alle fall ikke noe å si på effektiviteten,,,,,

Men, før det blir kjøp på nettet er det tre-fire forhandlere i nærheten som skal besøkes for å se om de har noe attraktivt på lager.

Nedtelling er i gang og en av våre kjære naboer påsto at jeg nok både hadde pakket kofferten og sto rett innenfor ytterdøren med billetten i hånden. Han skulle bare ant....

Internett i Italia

Vi har hatt internett i Villa Serena i flere år. Vi har hatt flere forskjellige leverandører. Vi har hatt særdeles vekslende hell med våre leverandører.

Vi har ikke fasttelefon og dermed ikke tråd inn til huset. Det utelukker en god del av mulige leverandører.

Dermed måtte vi gå for trådløs løsning.
Første gang via en antenne på taket til en sender i Cisternino. 11 km luftlinje. Det virket nesten bra, men av og til virket det slett ikke. En periode hadde vi 10-12 timer virkning totalt i løpet av et par uker. Servicekontoret ble nedlagt og flyttet til Lecce og hvis vi ville klage måtte vi møte opp personlig. 100 km hver vei.
Å si opp dette bød også på utfordringer. Det var ikke lett. De forlangte skriftlig meddelelse sendt rekommandert i posten! Et firma som lever av å levere internett klarer ikke å svare på mail, men ønsker at kundene bruker posten! Jeg forsøkte å skrive oppsigelse, scanne denne og sende til firmaet, men da ble filen så stor at det kom tilbakemelding om at mottakers innboks var full. Velkommen til det 21. århundre.


Neste leverandør ble forsøkt. De hadde sender bare 3-400 meter fra oss og lovte gull og grønne skoger. Det ble ikke mye edelt metall og lite skog. De påsto at det var et tre på vår eiendom som stoppet signalet. Etter at vi felte treet ble det ikke bedre og vi fikk ikke svar på hverken mailer eller telefon.

Så havnet vi på løsningen med parabolantenne. Det er flere leverandører, men alle får signalene fra samme satellitt.
Første gang havnet vi hos "Open-Sky". Det var en papirmølle av en annen verden. Kontrakten måtte printes, fylles ut og signeres og returneres på fax! De aksepterte ikke en scannet kontrakt, kun fax. Når man da tar i betraktning at dette er et selskap som har internettlevering som hovedgesjeft kan man bare undres.

Men det virket etter en del om og men. Vi hadde kun mulighet for å laste ned 25 Giga pr måned og etterpå gikk farten drastisk ned.
Jeg tenkte at vi heller ville gå for en løsning uten månedsbegrensning. Da fant vi "SKY-dsl". Dette firmaet viste seg å ikke levere det som ble lovet. Farten var få prosenter av det som var lovet. Den avtalte prisen var inkl. MVA, men de la til moms til det avtalte. Det ble noen måneder med frustrasjon.

Nå er vi klar for en ny sesong i Puglia. Vi har begynt nedtelling og det er 54 dager igjen.

I god tid satte jeg i gang for å forsøke å finne et bedre alternativ for internett. Flere leverandører ble kontaktet og spurt om hva de kunne tilby og til hvilke priser. Jeg fortalte alle om min frustrasjon med begrensinger av fart og totalpakke.
Tre leverandører svarte på henvendelsen. En svarte samme dag, en svarte neste dag og en svarte etter en uke. Sistemann diskvalifiserte seg selv allerede da.
Jeg sto igjen med to alternativer, Sitmar og Europasat.

Det var i grunnen ikke noe tvil. Sitmar var dyrest (bare litt) men Europasat sin representant var på hugget i en annen liga. Alle spørsmål og problemstillinger ble besvart i løpet av timer. Bestilling ble gjort via deres representant - i Italia. Dessverre har disse også månedsgrense, men med gratis oppdatering dersom man vil det. Nedgradering koster, men avslutning av kundeforholdet er gratis. Dermed kan vi stenge ned for vinteren når den tid kommer og starte opp igjen om våren.

Vi har også fått vite at det er to måter å levere internett på. Noen kjøper en datapakke fra satelitteieren og deler denne pakken på mange brukere. Det var en slik ordning SKY-dsl solgte inn til oss i fjor.
Så er det leverandører som kjøper en pakke til hver kunde. Det er en slik løsning vi går for i 2015. Noe dyrere, men sikkert færre frustrasjoner.

Nå gjenstår å teste om løftene blir holdt når hverdagen kommer. Jeg har god tro.

Akkurat nå frister det ikke å dra til Puglia. Det er nesten like surt vær som her i Stavanger. I nyttår var det enda verre.

Tillegg 15. september 2015.

Vi har  hatt internett fra Europasat siden slutten av mars og kan bare si oss fornøyde.
Ikke ett eneste avbrudd i signalene i hele perioden og når vi sa det opp i august var det også problemfritt selv om vi sa opp med kortere frist enn kontrakten skulle tilsi.

I tillegg var vi koblet opp mot server i England, noe som gjorde at vi kunne se engelske TVprogrammer.

Dersom andre er interessert i samme løsning, ta gjerne kontakt med meg så kan det hende at dere får avslag i prisen. De har nemlig kampanjeperioder av og til og da må det en anbefaling fra en allerede eksisterende kunde til for å få benytte kampanjen.

Hjemover

Vi rydder inn og pakker ned.

Jeg skrev at fjerningen av tanken på taket skulle skje neste år. Det var løgn. Den er fjernet. Rørleggeren kom mandag formiddag som avtalt og plugget rørene.

Deretter var det opp med slegge. Kort tid på taket medførte at tanken lå i småbiter på jorden nedenfor.

Vi har endel små plastkasser som vi får gratis hos butikker etter at de har fått frukt og grønnsaker levert. Disse ble det lagt papir i bunnen av, deretter fylt med biter fra tanken, lagt i APE'n og transportert til nærmeste søppelcontainer.
Problem løst - the italian way.

Hønene er innfanget og transportert til Pasquale der de skal være på vinterferie. Det er traumatisk, men bedre enn alternativet. Og så blir de så glade når de kommer hjem igjen til våren.

Koffertene er på vei til å fylles. Masse barneklær til de nyankomne i slekten. Pluss at Sofie vil ha med seg sommerklær til Norge. Det er visst mulig at hun får seg en tur til "syden" i vinter.
Da er det godt å ha vakumposer slik at vi får plass til alt.

Søndag var jeg innom Bufano i Villa Castelli. Jeg forstår ikke hvordan de får det til, men de selger alle varer til halv pris. I høst har jeg både fått tak i ny høytrykkspyler og sveiseapparat til en særdeles hyggelig pris. Sveiseelektroder solgte de bare i store pakker og det var ikke interessant for en liten sveisejobb i ny og ne. . Da stakk jeg ned til "vår" smed og spurte om å få kjøpe noen 2,5 mm elektroder der. Da fikk jeg 13 stk uten betaling.
Sveisemaske hadde de heller ikke inne og jeg fikk tak i en i Ceglie. € 3,80 lar seg høre. Så tirsdag ble det litt sveising på porten før vi er helt klar til avreise onsdag morgen. Det er 47 år siden jeg sveiset sist. Det er ikke som med sykling der det påstås at har du lært det så glemmer du det ikke.  Men jeg fikk det til og med litt maling så ble det brukbart til slutt.

Matrester, tørt, kaldt og frosset er levert til Pasquale og Vita. Nøkler er også levert, i lag med et par inneplanter som nok bør få lov til fortsatt å være inneplanter.











Bilen er plassert slik at den stenger for døren inn til bakrommet i garasjen. Dermed er den døren dobbelt sikret. APE'n har jeg tatt hjulene av og satt på bukker. Dermed vil det være vanskelig (ikke umulig) å stjele den. Alle dokumenter er tatt ut av begge kjøretøyene. Med andre ord; så sikkert så det kan få blitt.


Ready to takeoff.

Luft og vann....

Vi fyrer, i alle fall morgen og kveld. Trekken har begynt å bli dårligere så jeg tenkte at feiing måtte foretas.
Vi har feiebørste og dermed var det bare å rigge fra ovnen. Det viste seg da at bendet fra ovnen og til pipen var gjennomrustet. Det måtte kjøpes nytt.

Så nå vet vi at bend  holder i 7-8 år. Selve rørene noe lenger, kanskje et par år til.


På taket har vi en ekstra vanntank på ca 500 liter. Fylling fra cisternen blir styrt med flottør. Dette opplegget fungerer ikke og vi har ikke bruk for tanken.
Den har nå stått tom et par år og flottøren har vært bundet opp i en lekt tvers over tanken.  Faren er at det hele kan kollapse, noe som medfører at cisternevannet blir pumpet opp på taket for deretter renne ned i cisternen igjen når tanken flommer over. Ikke en hyggelig tanke når vi drar herfra for vinteren.
Et annet problem er at fugene mellom steinflisene under tanken ikke kan impregneres. Dermed er det fare for at fuktighet trenger ned i taket.
Dette må ordnes og siden jeg allikevel skulle på taket for å feie og siden jeg allikevel måtte til Martina Franca for å kjøpe nytt rørbend, kunne jeg samtidig kjøpe plugg for vannrøret. Stry, tenger og det som skal til ellers har jeg på lager.
De var utsolgte for brune rørbend så jeg måtte kjøpe et hvitt. Kanskje skifter jeg til brunt neste år. De koster jo ikke allverden. Eller får jeg bare fyre ekstra hardt slik at fargen svis til en brunere nyanse.

Feiejobben gikk greit. Tau med krok ned i røret fra taket, tilkobling av kost inne, sterk plastpose holdt tett rundt røret inne og fullt pådrag fra taket. Lett som bare det. Men selv om det holdes plastpose rundt røret havner det endel sot på gulvet. Men, med god støvsuger ble golvet rent nok til vasking.
I tillegg fikk vi tømt ovnens øvre deler for flyveaske som hadde lagt seg i et relativt tykt lag.  Så nå fungerer ovnen som ny.

Så var det plugging av  rørene,

• Første problem; vepsebol i tanken.

Ned igjen etter litt diesel og lighter. Problem løst.

• Andre problem; Jeg makter ikke skru av muffene på røret. 

Det krever litt mer enn diesel. En melding (med bilder) til Mimmo Leo. Kan du skaffe rørlegger, helst i denne uke.

Svaret kom promte. Jeg kommer og sjekker  i ettermiddag. Så jeg lot stigen stå.
Det er godt å ha venner og kjente som igjen har kontakter. Mimmo er medeier i et familieeid entreprenørselskap og har vært til uvurderlig hjelp både for oss og for andre nordmenn i området.
Og om ettermiddagen kom både Mimmo og Pamela. Rørlegger skulle komme mandag morgen. Han hadde full jobb på tirsdagen og onsdag skulle han bli far. Dermed kunne han ikke komme før om en uke.  Vi får se hva som skjer videre. Vi vil jo helst ha det fikset før vi drar.

Selve tanken er også et problem.  Den er av eternitt og dermed spesialavfall. Det kan koste tusenvis å få den fjernet av profesjonelle. Løsningen blir nok mer prosaisk og italiensk. Men ikke før neste år.

Høst i heimen.

Høst er så mangt.

Høst kan være fine farger i naturen. Det kan også være tid for vind og regn. Det kan være vakre dager, men også innedager  med fyr i ovnen.

I år har det vært veldig opp og ned hos oss rent værmessig. Det store væromslaget kom på torsdag. Da havnet maks. temperatur på 14,7 grader etter å ligget mellom 20 og 26 i oktober. Heldigvis har vi mye ved så vi lider ingen nød, men det er liksom ikke det samme å sitte inne og fyre når man er vant med uteliv.

Om kveldene havner det kastanjer i stekeovnen. I alle fall nesten hver kveld. 12 til hver av oss, det har vi funnet er akkurat det vi klarer å spise. Med godt smør og Maldonsalt blir det nesten en høytidstund. Vårt ene kastanjetre drysser sine nøtter i så rikelig monn at vi kan dele med venner. Det er en glede. I år har vi lagt ut nett under treet for å lette sankingen.

Ellers er klargjøringen til vinteren i full gang. Alle solstoler er spylt og blitt soltørket før de ble satt  inn. Noen (de mest verdifulle) inn på gjesterommet, de andre havner i hageboden/annekset.
Alle puter fra benken i gapahuken er også vasket og båret inn. Uteovnen havnet i garasjen.
Det blir liksom så tomt og nakent etterhvert.

Det gjenstår bare spisebordet, stolene og en liten gruppe møbler som får stå til det nærmer seg avreise. Litt mulighet til uteliv må det være.

I grønnsakhagen står det fortsatt jordskokker igjen. De skal snart tas opp og de skal også deles med naboer og venner.
Vi har hatt to sorter i år. Den ene som vi fikk hos Ørnulf var mye tidligere og mer knollet enn de vi kjøpte hos Meny Helgø i fjor. Ved å ha to slag strekker vi sesongen mye lenger.

Vi serverte jordskokksuppe som forrett når vi hadde invitert til lunch for nordmenn i området på fredag.
Hovedretten var bacalao. Vi har funnet en oppskrift (fra Trines Matblogg) som vi er fornøyd med. Vi har gjort noen små tilpasninger til oppskriften. Bl. annet har vi mye mer fisk enn poteter. For det andre bruker vi "filetto" som er tilnærmet beinfri. Vi hadde 2,5 kilo filetto som vi vannet ut i to døgn, skiftet vann morgen og kveld. Til  syv personer var det ikke mye rester igjen når vi ville kose oss med oppvarmet mat neste dag..
Dessert; italiensk is med amarena og krem. Til slutt eplekake som Terje hadde bakt samme dag og tatt med, Kaffe og hjemmelaget likør av fennikel avrundet et kjempemåltid.

Vi ser forøvrig sjelden og aldri slik kvalitet på tørrfisk i Norge som den norske som eksporteres til Italia. Det er sannsynlig at vi rett og slett kjøper norsk tørrfisk og tar med tilbake til Norge! I lag med andre matvarer som vi har blitt glade i her i vårt paradis.

Apropos matvarer, søndag dro vi til Savelletri for å spise lunch. Savelletri er en av de viktigste havnene for fisket i Adriaterhavet og dermed antok vi at det måtte være mulig å finne en bra restaurant for sjømat. Og det var det. Vi havnet på Osteria del Porto og fikk servert mye godt. Bl. annet Crudo di mare; rå sjømat.



Mye annet godt også, Fritert sjømat,

sjømattallerken  etc. Her var det mye godt å sette tennene i.

Ikke var det spesielt dyrt heller, selv om stedet er rangert som nummer en av Tripadvisor. Vi har forøvrig mye glede av den nettsiden. Noen gir dårlige karakterer, men det kan være enkeltstående tilfeller. Eller kanskje noen konkurrenter legger ut negativ kritikk. Det er forøvrig lett å gjennomskue.

Matmessig lever vi i alle fall det gode liv.

Jobbing og mat og mat og mat

Finværet har kommet tilbake. Og iflg. meldingene skal det fortsette litt til. Ikke så varmt at det ikke går an å jobbe, men tilstrekkelig til at svette blir et problem.

Garasjen fikk et nytt rom i vår. Nå har det fått et nytt gulv over det gamle. Originalgulvet var tynt og slapp fuktighet igjennom. Det som nå er forsøkt er å legge to lag med tykk plast oppå, deretter et lag med sement. Oppå der ble det lagt glassfibernett før det hele ble avsluttet med et pusslag.  Først måtte alt som var lagret inne flyttes ut og etterpå måtte alt settes inn igjen.
Det var prosjekt nummer en.

Prosjekt to var noe lettere. Vi har en vedstabel som ligger utsatt hvis det regner. Og i høst har det regnet litt. Det var nok til at veden ble for våt til god fyring. Løsningen ble å legge et tak over. Fire gjerdestolper i jern, to lekter og tak av gamle metallplater som vi hadde liggende. Et strøk grønn maling til slutt. Nå kan det bare regne.

Det er ikke noe som blir stående til evig tid, men til vårt bruk er det tilstrekkelig.
Nå må det flyttes litt ved slik at så mye som mulig kommer under tak. Det er viktig med tørr ved når vi kommer tilbake til våren. Vinteren er regntid her.

. . . . . .



Det har blitt endel restaurantbesøk i det siste.

Ikke at det er negativt. Hverken når det gjelder menyen, smaken eller lommeboken. Aftenbladet har restaurantanmeldelser i Stavanger og før vi var ute en kveld leste jeg at to personer hadde vært ute og spist relativt bra og betalt i overkant av 2000 kroner. Omtrent det samme som vi betalte for syv personer her. Vi tror ikke at smaken av maten sto noe særlig tilbake.

Slik blir det gjerne når vi sjekker på Tripadvisor og får tips fra venner og kjente. Det blir også mer utespising når det er andre nordmenn i området.  Og så gjelder det å "spise seg opp" før vi stikker nordover til et annet prisnivå.

Spiseorgien startet når Geir og Anne Marie hadde besøk. Jeg hadde "oppdaget" en restaurant i Grottaglie som måtte sjekkes.

Anmelderne hos Tripadvisor fortalte om en delikatessebutikk som også hadde restaurant. Det måtte prøves og vi var syv stykker som inntok lokalene. Vi ga servitøren frie hender og serveringen stoppet ikke før vi selv sa stopp. Det gikk en tid, men til slutt var vi stappmette. Både eier og servitør passet godt på oss og det gode humøret deres gjorde måltidet til en opplevelse. Vi fikk servert en Primitivo fra Masseria Cicella. Det er nok en av de beste rødviner vi har prøvd. Vi skrøt av vinen når vi foretok oppgjør og resultatet ble at hvert par fikk med seg en flaske hjem. Det ble også litt shopping i delikatessebutikken før vi dro. Bl. annet fikk vi endelig tak i Maldonsalt. Samt et kosedyr til Anna Jaqueline.

Besøket ble det skrytt av til Tripadvisor. Gå inn på linken og se bildene av maten som de serverer!





Før Geir dro nordover på fredag ville han at vi skulle bli med han på La Taverna di Pascalone i Latiano.
Meggie og Pasqualone som driver stedet har blitt gode hjelpere for Geir og Anne Marie og det minste vi kunne gjøre var å vise takknemlighet ved å spise hos dem. 

Torsdag var dagen, men siden vi ikke hadde lunch klar i heimen når Geir kom med hønemat dro vi til Ceglie for å spise en lett lunch på Osteria Dell'Annunziata. Det var første gang vi var der, men det blir sikkert ikke siste. Når et spisested som serverer så god mat i så pene omgivelser ikke er rangert høyere enn nr 37 i Ceglie, sier det mer om utvalget i byen enn om spisestedet.
Ceglie Messapica har ca 20.000 innbyggere, over 50 spisesteder, 10-12 slakterbutikker og to-tre fiskebutikker. Her er mat viktig.

Taverna di Pascalone krever nesten et eget kapittel.  To T-bone steaks + litt pølser var for mye for tre voksne menn. Jeg ba om doggybag slik at rester kunne tas med hjem (til hønene). Det ble ikke hønemat, men middag og kveldsmat neste dag for undertegnede, Vi fatter ikke hvordan det kan gå an å få kjøttet så mørt og smakfullt.

Lørdag var vi invitert av Franco og Pina til å bli med på restaurantbesøk i Marina di Pulsano. La Barca di Ciro var stedet. Beliggenhet rett i sjøkanten burde borge for god fiskemat. Og mye var godt. Noe var veldig godt, men selve hovedretten ble vi en smule skuffet av.

Vi har et problem når vi går ut og spiser. Det er så uendelig mye mat. Vi blir så mette at vi knapt kan bevege oss.

Heldigvis kommer det nye lodder og nye sjanser etterhvert.