Lucas

Ja, jeg er klar over at dette er en blogg om vårt liv i Italia. Og ja, jeg er klar over at dette innlegget ikke bare handler om vårt liv i Villa Serena.
Sofie og jeg har tilsammen seks barn, alle jenter. Vi har også tilsammen seks barnebarn, fem jenter og en gutt. 
Hannah, Sarah, Lucas, Maja, Anna og Maren. Dette skal handle mest om Lucas, nå elleve år. 

1) Hans første besøk i Villa Serena var i 2009.


Første gang i lag med Mamma Lisa, tante Anja og tante Silje.  
Det ble en uforglemmelig opplevelse for alle parter (tror jeg)
Vi hadde bassenget klart, noe som falt i god jord (eller godt vann).




2) Året etter (Mai 2010) var han tilbake, denne gang i lage med tante Silje.
Det kunne merkes at han ble eldre. Humoren var mer utviklet og gleden ved å være i lag med oss var større.



Men fortsatt var gleden med vann stor. 


Nå ble han også introdusert for våre venner, i alle fall på et høyere nivå enn før.

Det var stor glede for alle parter.


Det ble også tid til å dra på zoosafari i Fasano. Suksess. 

3) I  august 2011 var han tilbake igjen. For tredje gang.  Denne gang i lag med Arne og Hilde. Når han ble hentet på flyplassen i Brindisi ble han ønsket velkommen til Italia. Men responsen var at dette ikke var Italia. Når vi kjørte inn porten til Villa Serena utbrøt han "nå er vi i Talia"

Vann var fortsatt facinerende.

På vei til flyplassen etter oppholdet kom denne uttalelsen; "lite regn og mye sol, det betyr frihet".

4) 2012 ble Lucas (halv)bror til Malin. 

Men han fikk allikevel sin årlige tur til Villa Serena i juni i lag med mamma Lisa. 


Nytt basseng og nye muligheter er vel en rett betegnelse. 

Teknisk interesse har begynt å utvikle seg. 
Morfar og Sofie må jo ha vann. 

Og når det ikke er vann, må det kjøpes fra tankbil. Det er en spesiell opplevelse for en  femåring. Det samme er drageflyging med Franco.

5)


I august 2013 fikk vi alle, inklusiv Lucas, tante Silje og Tom oppleve italiensk bryllup selv om de ankom sent til feiringen ble det mulig med litt dansing og god mat.    

Det ble selvsagt tid til bading. Mye bading, både i basseng og hav.





Selvsagt måtte Pasquale og Vita besøkes. De har jo både griser, høner og kaniner. 
Da er det trygt å ha en hånd å holde i.

6) 2014 kom Lucas i lag med mamma Lisa i slutten av juni.  Det gikk ikke mange minuttene før badebuksa var på og bassenget tatt i bruk. 

Besøk og utprøving av strendene ved det joniske hav ble det også tid til.




Og plutselig dukket han opp fra en flytteeske, nyklippet. 










7) I 2015 kom han i lag med tante Silje, Tom og lille Anna.

Lucas tok ansvar for "stufa norvegese" om kveldene. Det er viktig med kos. 
Anna var mer opptatt av å få i seg nok aprikoser.





8)  Juni 2016
Igjen i lag med Anna, Silje og Tom.

Anna må instrueres om hvordan slike leker brukes. 


Renhold er også en kjekk oppgave for de yngste.

Så var det slutt. I 2017 fikk vi beskjed om at nå var det nok, han gadd ikke Italia mer. 

Det var forsåvidt ok. På grunn av Sofies helseproblemer kunne heller ikke besøk prioriteres. Men allerede året etter angret han.  Men for oss var det for sent. Helseproblemene (transplantasjonskø) er ikke løst og dermed var besøk utelukket. Noe han ikke var særlig glad for.

Løsningen ble at han og jeg tok en tur til London i lag. Bare noen få dager, fra 28. juni til 3. juli.  Midt i blinken for en vitebegjærlig 11-åring som er lett å omgås. 
Vi bodde på et billighotell i nærheten av Earl's Court. Forsåvidt ok, men prisen gjenspeilte kvaliteten.  Det var hans første besøk i London, for min del har jeg ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har vært der.  Men det er minst 10-12 år siden sist. Før avreise var jeg innom fastlegen for å få sterke smertestillende. Skiveprolaps og byvandring kunne bli en utfordring tenkte jeg. Det ble ikke bruk for mer enn en selv om vi klokket inn over 65 kilometer i løpet av fem dager.  
Hotellet var uten frokost så det ble andre løsninger. 
Bl. annet doughnuts på Leicester Square før turen selvsagt gikk til Hamley's. Sparepenger måtte brukes på noe nyttig!

London Eye var selvsagt på programmet. Jeg har prøvd å ta det før, men da var det stengt for vedlikehold.  Denne gangen var det åpent og ved å betale litt ekstra kom vi i en kø som gikk såpass mye hurtigere enn den vanlige at vi så samme personer i køen når vi var ferdige som når vi passerte dem i vår kø. 











Siden vi allikevel var i nærheten måtte vi få med oss London Aquarium samme dag. Igjen, suksess for Lucas.  
Det ble mye "morfar, morfar; sjååååå.


Fish and chips ble en ny opplevelse for ham. Som så mange barn nå for tiden (og sikkert før også) er fisk ikke det barna liker best. Men dette falt i smak selv om porsjonen var stor. 




Madame Tussauds sto selvsagt på programmet. Mye folk og lange køer. Det er vanskelig å si hvilken figur som var mest populær, men Jackson var nok i øvre sjiktet.  

Showet i 3D på slutten var nok allikevel høydepunktet. 


Som sagt, travle dager og mye å se. Men til slutt ble vi enige om at en severdighet pr dag var nok. Vi måtte rett og slett tilbake til hotellet for en hvil midt på dagen. 
Det var lett å finne fram til hotellet og etterhvert ble han så trygg at han spurte om han kunne få gå alene til M&S food store og snope helt alene. Selvsagt kunne han det og han spurtet avgårde. Det ble etterhvert noe som måtte gjøres minst en gang pr dag. 
Plutselig av det slutt og vi måtte dra hjem. Heathrow har mye å bruke penger på og opptelling av restbeløp resulterte i enda mer shopping. 

Vi hadde en kjekk tur i lag. Dyrt, ja selvsagt. London er ikke et billig reisemål og attraksjonene koster kanskje mer enn de smaker. Det hadde kostet mindre å få ham til Italia i lag med to-tre andre. 

Men det var verdt hvert pund.  

Dyreliv

Vi har et yrende dyreliv på matrikkelen. Våre favoritter er firfisler som piler omkring. 
De og jeg har en ting felles, vi liker musikk.  
I fjor høst kalket jeg muren ute på veien. Da hang en bluetooth høyttaler i beltet og det ble spilt Status Quo. Da kom det en firfisle og stilte seg opp på muren. Den var tydelig fasinert av musikken for så lenge jeg spilte satt den helt i ro. Når kalkkosten kom i nærheten løftet den bare det benet som var i veien. Når musikken sluttet og jeg var ferdig stakk den avgårde. 
I dag opplevde jeg det samme.  Muren ble kalket, musikk i beltet og en liten firfisle oppå muren.  

Så byttet jeg til Status Quo. Den lille firfislen beveget seg litt lenger vekk og jeg oppdaget en noe større firfisle som kom inn fra den andre kanten. Den ble sittende ganske nær, mens den lille var et par meter borte. 

Begge ble sittende til jobben var gjort og musikken avskrudd. Da stakk begge avgårde til hver sin kant. 

Bildene er tatt med vanlig kamera på ca 20 cm avstand. 

Hagebilder

Vi har vært nervøse for hva brannen i fjor gjorde med planter, busker og trær. 
Laurbærbusken stod med svarte greiner og var helt livløs. Trodde vi. Det var bare å klippe den ned og da oppdaget jeg at det begynte å spire igjen. Nå har den allerede strukket seg over en halvmeter. 

Moreller ble det ikke så mye av. En del grener var døde og måtte fjernes. Ikke at det gjør så mye, det er flere igjen.  Smaken er upåklagelig og noe har allerede blitt spist som syltetøy.

Fioroni blir kanskje modne før vi drar hjem. 

Fioroni er en type fiken der treet bærer to avlinger i året. De som kommer nå kan bli digre, opp til ett hekto hver. De som kommer om høsten er mer normal størrelse. 

Det kommer også en del ville blomster på matrikkelen.  Både liljer;

og valmuer

​Olio extra vergine di oliva​

Olivenolje er nesten hellig her i Puglia. Og det er bare en kvalitet som aksepteres; extra vergine.
Nesten 40% av all olivenolje som produseres i Italia, kommer fra Puglia som i et normalt år produserer ca 270 tusen tonn. (13 ganger så mye som f.eks. Toacana)

Jeg hadde med meg Franchino (enda en måte å forkorte Franchesco på) her om dagen for å hjelpe nyinnflyttede naboer med opprydding, noe han tok på seg med glede. Pris ble avtalt etter befaring og havnet i et prisintervall. Det viste seg siden at når oppgjøret skulle skje, ble prisen i den laveste enden.

I bilen tilbake til hjemmet hans diskuterte vi oliven. Han kunne fortelle at han hadde ansvar for ca 600 oliventrær når det gjaldt stell, plukking og pressing.  Han brukte flere oljepresser siden teigene lå forskjellige steder. Ett sted vi kjørte forbi fikk betegnelsen moderne. Jeg spurte etter det stedet vi kjøper oljen og fikk vite at der brukte de gamlemåten med steinknusere og hydrauliske presser. det var tydelig at han syntes at det var den måten ting skulle gjøres på.

Det er ikke noe å utsette på produktet.  Og til en pris som kun oppleves som særdeles behagelig. Jeg så en gang at de hadde olje fra et sted ikke langt herfra til salgs på Meny. Literprisen var kr 650.- , nesten ti ganger så dyrt som her. 

Siden Geir skal kjøre bobilen hjem så tenkte jeg at det er en gyllen anledning til å få transportert noen edle dråper nordover, derfor stakk jeg innom og handlet noen kanner. Forleden dag var vi ute og spiste i lag med flere rogalendinger og to andre ville også benytte anledningen til oljetransport. Vi kjørte bortom, selv om det var første pinsedag. Olje ble innkjøpt og vi oppdaget at de også hadde "cotto" til salgs. Det er innkokt vin som påstås å ha mye antioksidanter, hjelper mot forkjølelse, influensa og "whatnot". Et par flasker av dette havnet også i glade nordmenns hender. Når alle var på vei ut, ble jeg holdt igjen av damen som styrte butikken. Da kom hun med en kvartliterflaske av sin beste olje, det skulle være gave til meg siden jeg kom med nye kunder. 

Den flasken er ikke åpnet enda, men kan nok bli en positiv overraskelse. 

(bildene er fra frantoioens hjemmeside)

Mat og 17. mai og sånt.

I august 2011 satte vi opp lys på muren ut mot veien.  Våren 2012 satte vi inn nye LED-pærer kjøpt hos DX.com (kinavarer) på 2 W hver.  De har nå lyst i 6 år, 4-5 timer hver kveld, hele året.  De lyser like godt fortsatt.  Det er nesten 10.000 timer med lys og over to tusen av/på sykluser.  Jeg lar meg imponere.
Den gang var jo omkvedet at billig graps fra Kina ikke var holdbart og vi måtte kjøpe kvalitet fra norske butikker, selv om det kostet ti ganger så mye.  (noe som var tilfellet når det gjaldt disse lyspærene.)

Jeg har stor glede av den butikken. Nylig kjøpte jeg actionkamera som jeg ville bruke som dashboardcamera i bilene. Kunne være greit å ha hvis det skjedde noe som jeg var uforskylt i.  (hvis det var min skyld ville jeg selvsagt ikke påstå at kameraet virket)  
Pris på et slikt kamera i en fotobutikk i Norge var ca 2300- Jeg betalte 365,- 
Foreløpig har jeg ikke hatt noen opplevelser i Italia som er verdt å dele, men det har jeg hatt i Norge.  

Vi er ofte ute og spiser her i Italia. 

Forrige søndag hadde vi lyst å besøke Osteria Sant'Anna i Cisternino og ba med oss fem andre nordmenn i området.  Vi tenkte at det nok var mulig å få bord uten å bestille så vi stilte bare opp. Svaret var at det dessverre var fullt. Mai og juni var månedene for communion og da var alle spisesteder fulle av familier som feiret om søndagene. Men, de ville så gjerne hjelpe oss og de ringte til et annet spisested og spurte om de hadde noe ledig. Det hadde de ikke og vi begynte å innse at slaget var tapt og at vi bare måtte dra hjem. På vei ut døren ble vi stoppet.  De ville så gjerne ha oss som gjester og dermed fant de et sted der de dekket opp et ekstra bord for oss. 

(Andre nordmenn hadde forsøkt å ringe dem på fredag for å bestille, men fikk kontant avslag)

Det ble en heftig matopplevelse. Jeg ga beskjed til de andre - nytilflyttede nordmenn - at de måtte la det bli igjen plass til dessertene. Noe som ble tatt til følge og ikke medførte anger. 

Egget er litt spesielt.  Det er plassert på en seng av sorbet,  Skallet er av sjokolade, hviten er pannacotta og plommen er aprikossyltetøy. 

Så kom 17. mai. 

Tidligere, når vi var her hele sommeren gikk påskelunchen på rundgang mellom oss, Birkeland's og Horvei's. Sofies helsesituasjon tilsier at slikt må overlates andre, siden det var vår tur.  La Silvana i Selva di Fasano ble løsningen.  18 nordmenn ble påmeldt, men kun 16 kunne delta.  Vi var de eneste gjester i restauranten og vi ble traktert etter alle kunstens regler. 

Seks forskjellige viner fulgte 10-12 antipasti, en primi, to secondo, frukt og kake. 

Menyen så slik ut på forsiden:

Og inni: 

Kaken til slutt:

 

Hell i uhell.

Det er alltid mye å gjøre om våren. Enten den er i Sør-Italia eller i Norge.  

Forskjellen er at våren kommer senere på nordlige breddegrader.  I tillegg er det slik at her i Puglia foregår det mye planting og såing om høsten. Vinteren er regnfull og som oftest ikke så veldig kald så når våren kommer høstes det både erter, bønner og annet  som har brukt vinteren til å vokse. Så også hos oss. 

Før jeg dro nordover i fjor høst sådde jeg erter og plantet hvitløk og fennikel. Hvitløken er ikke blitt så veldig stor, men bra nok til å bruke i maten. Fennikelen gikk i stokk, men erter er det mye av. Problemet er bare å finne dem. Valmuer og annet ugress har også vokst i løpet av vinteren. 

Nuvel, søm en kjent politiker sa. Slåmaskinen har fått jobbet. Men jeg hadde en aning om at når kniven ble koblet til, så var det  for lite friksjon til at det fungerte optimalt. Gode råd er dyre, eller rådyr er godt. Jobbing med å stramme kilereima ble igangsatt. 
Når andre forteller om skjellsettende opplevelser, så sier det at alle detaljer kan huskes  og at handlingen minnes i slow motion. Det er løgn.  Jeg husker bare at fingen kom mellom kilereim og hjul og at det var vondt Uhorvelig vondt. Ropte og skreik etter Sofie at hun måtte hjelpe, i alle fall finne en kniv. Det ble litt att og fram, forbannelse og tårer, men til slutt fikk jeg skåret over kilereima og fikk fingeren fri, dog i en redusert tilstand. 

Det rare er at det ikke var vondt etterpå. Nummen, men uten smerter. Nabo Mimmo delte velvillig ut pyrisept og en norsk lege som tilfeldigvis var i området kunne konstatere at ingen ting var brukket.  Ny kilereim er innkjøpt hos den lokale "Autoricambo" (bildeler) så nå er de bare velstand. 

Sjefen i Autoricambo synes det er kjekt at jeg stikker innom. Han vil så gjerne være på vennskapelig fot og i dag var det dialekten i Ceglie som var fokuset. Han, og kundene som var der samtidig fortalte at Ceglieserne var late og dermed ikke gadd si ordene helt ut. Barca ble barc, grazie ble grazi og snaut nok det. Mye lått og løye, men de aksepterte ikke forkorting av summen som skulle betales...

Sofie var med på handleturen lokalt. Det er en spesiell opplevelse å handle her. Grønnsaker og frukt er best hos grønnsakhandleren så derfor kjøper vi ikke det på supermarkedet. Kjøtt og fisk er best hos slakter og fiskehandler, brød hos bakeren, pålegg i salumiera og ost på gårdsutsalg eller i ostebutikken.  Det betyr at det går lang tid på handlingen i tillegg kjøring og til slutt tillegg for tid for Sofie i en kles- og skobutikk. 

Om ettermiddagen dro jeg til IKEA for å handle et par stoler. Vi har besluttet å skrote fjernsynet som bare sto i veien og aldri ble brukt. I tillegg har vi ofte for lite sitteplass når det kommer gjester. 

Nettsiden kunne fortelle at de hadde fire på lager og jeg dro avgårde. Halvannen time senere var det allerede for sent, de hadde solgt de siste.  Litt annen farge og litt annen pris, så kom det allikevel et par stoler med hjem. 

Fingeren er allerede såpass at jeg kunne både montere og rydde etterpå.

Hvis det fortsetter i samme takt så er det ikke lenge før den nye kilereima er på plass. 

Oppdatering 10. juli. 

Jeg har fått tilbake følelsen i fingeren.  Det virker som om alle nerver har grodd sammen, eller laget nye nervetråder. 

Det slår aldri feil

Det slår aldri feil.  Når vi kommer til Villa Serena er det alltid verre enn forventet. Det er mer graps utenfor, flere døde insekter inne og slett ikke slik vi trodde og håpet.  
Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. 

Vi startet ut fra Timoteiveien omtrent kl. 04.10 og ankom Sola flyplass i god tid. Vi har mye "ulovlige"  ting i håndbagasjen. Alt det som Sofie måtte behøve om problemer med reisen skulle dukke opp.  
Denne gang dro hun etter å ha tømt bukhulen for dialysevæske.  Det ble vi glade for underveis.  
Til København kom vi før tiden og vi hadde bestilt assistanse slik at det sto rullestol og ventet på henne ved gaten. Vi tar ingen sjanser når transittiden er kun 40 minutter.  Denne gang hadde vi klart det lett uten siden avgangsgate bare var et par hundre meter fra ankomstgate.
Neste tur var til Zûrich. Helt problemfritt og landet i god tid. Her også var de to gater kun få meter fra hverandre. Her hadde vi også tid til å få et måltid mat sammen med Gaute og Lill Karin som denne gang dro samme rute som oss. 
Inn i neste (siste) fly for å dra til Brindisi. Vel ombord fikk vi beskjed om at det ble en 
liten forsinkelse på grunn av problemer med en luke til bagasjerommet. Den lille forsinkelsen ble på et par timer. Ut av flyet og inn igjen etter en tid. 

Vi skulle ha ankommet kl. 13.50. det ble kl. 16.30.  Så var det å stå og vente på innsjekket bagasje.  Forgjeves.
Vi fire som kom fra Sola via CPH fikk ikke koffertene. Heldigvis traff vi en hjelpsom og hyggelig ansatt i luken som skulle gjøre alt for at vi skulle få bagasjen så hurtig som mulig. 
Jeg måtte skrive ned adressen vår her i Italia.  Det hjelper ikke mye. så jeg skrev ned kjøreanvisning fra Ceglie til Villa Serena. På italiensk.  Tenk å treffe gamle norske pensjonister som kunne skrive på italiensk og tilmed oppføre seg hyggelig..... Han kom nesten ut av det lille hullet som vi gamle husker som "tal her"-

Hjemkommet dukket det opp problemer.
Bilen startet. Det var bra.
Før avreise fikk vi melding fra alarmselskapet at det var problemer. En detektor i garasjen ga signal om ubudne gjester -  gang på gang. Det ble antatt at den ubudne var av den lille firfotingn som her  kalles topo.  Det var ikke bra.

Beymringen var i grunnen om den lille rakkeren hadde kost seg med å lage reir under panseret og kanskje brukt isolasjonen fra ledninger som materiale. Det viste seg at de som hadde forsøkt seg på bilen bare halvparten antall føtter. Jeg vet ikke hvordan de har fått det til. Bilen sto på samme sted som når jeg forlot den i fjor høst.  Men, den var ulåst. Den ekstra rattlåsen som var montert er borte vekk og vinduet på høyre side var åpent. Lokale katter har satt stor pris på behagelig underlag for nattesøvn. 

Jeg vet i grunnen ikke hva som er verst, ha bilredning og verkstedbesøk for skifte at ledninger, eller å måtte fjerne store mengder kattehår fra setene i tillegg til små runde fotspor over alt inni bilen.  

Det ble siste alternativ. Men det var ikke meg som sto for jobben. Bilvaskeren i Ceglie fikk jobben. Det tok en times tid. Prisen for en slik jobb er normalt  € 15. Beløpet på kvitteringen var overstreket og korrigert til € 18,-. Han fikk € 20. Det er en av de få gangene jeg har tipset, men denne gangen var det virkelig verdt det. 

Det ser ut som jeg ikke blir arbeidsledig på en stund. I fjor, etter brannen  kjøpte jeg slåmaskin for å fjerne høyt gras. Det ser ut som om jeg får god bruk for den nå. 

 Slåtten tas stykkevis og delt.

Uheldigvis, eller heldigvis, alt etter hvilket sted man ser det fra, så har det regnet og graset er så vått at slåtten må utsettes litt.  Men når det ble slått litt mer dukket en liten blomstereng opp, fylt med valmuer der som bassenget som brant opp stod 

Nedtelling

Nedtelling er i gang til neste besøk i Villa Serena.  Vi håper at ankomsten ikke blir så nedslående som i fjor høst.

Da var det stusselig å komme dit og se hvordan brannen hadde herjet med eiendommen. Heldigvis var ikke bygningene påvirket.  Når det ikke hadde regnet siden mai er det klart at ting brenner godt.

Bassenget fikk jeg dratt i sammen i en haug og tent på. Det er ikke annen måte som jeg kunne klart å fjernet det alene.  Stålrøyrene som holdt duken ble hentet av de som samler inn jernskrap. Det koster ikke noe for meg og de får vel en slant når de leverer det hvor nå enn slikt leveres.

Nesten hver dag gikk en gjeter forbi med saueflokken sin. Man hører bare klikking av klauver og et og annet brek.

 Som regel har gjeterne med seg to-tre hunder også.  Uten at jeg vet om de gjør noen nytte for seg.

De er på jakt etter mat på ubebygde eiendommer.  Det ser ikke ut som om bonden har nok egen jord til beiting.  Om kvelden er det hjem for melking. Oster selges lokalt hos bonden eller på markedene.






Som sagt, nedtellingen er i gang til vi drar den 3. mai.
Vi drar samme rute som forrige gang, Fra Sola  med SAS kl. 06.00 til København, deretter Swiss til Zürich og deretter til Brindisi der vi lander kl. 13:50.

Da får vi god tid til å få ordnet alt som må til for å få en hyggelig start på oppholdet.  Det viktigste er selvsagt å få rigget opp utstyret slik at Sofie kan få tatt dialyse. Heldigvis ligger det noen poser med dialysevæske igjen fra besøket i fjor sommer.  Det som behøves videre ligger da allerede i Farmacia Lagamba i Ceglie og venter.  Det er en liten forskjell. I Norge bæres dialysevæsken helt inn i leiligheten, i Italia må vi hente på apoteket, kjøre hjem og bære det inn selv.

Vi må skryte av det norske helsevesen. Ikke bare får vi all den hjelp vi trenger i Norge, det er bare å gi beskjed i god tid, så får vi samme service når vi er i utlandet.





Vi må også skryte av våre naboer.
For en tid siden fikk vi melding fra en nabo om at han  hadde funnet et brev festet til porten vår. Han hadde åpnet brevet og scannet innholdet. Ikke at vi forsto så mye av det, men det så veldig offisielt ut. Etterhvert forsto vi at det gjaldt en mulkt. Vi tenkte at det kanskje var fordi brannen hadde spredt seg over vår eiendom.

Det ble mye arbeid deretter. Først inn på kommunens nettside for å finne mailadresse som vi kunne skrive til for å finne ut hva dokumentet gjaldt.  Adressen ble funnet og mail sendt.  Det gikk ikke lenge før det kom tilbakemelding om at mailadressen ikke var i bruk!
Neste mail ble sendt til ordføreren i kommunen. Der kom det også raskt tilbakemelding, denne gang om at mottakers innboks var full! 

Det gikk på tredje forsøk, den gang til viseordføreren.  Da fikk vi endelig vite hva det gjaldt. I sommer lånte vi ut bilen vår til en venn slik at han kunne spare skyhøye leiebilutgifter. De hadde vært på utflukt og havnet i radarkontroll.  
Det ble litt av en papirmølle deretter.  Etter purringer fikk vi opplyst om IBAN for å betale boten.  Det måtte nye purringer til for å få vite beløpet. Å betale mulkten var det enkleste. Men så begynte det store papirarbeidet. Vi måtte fylle ut skjema med alle opplysninger om både meg og han som leide bilen. Bekreftede kopier av pass, førerkort, egenerklæringer etc. Alt måtte scannes og sendes. I tillegg måtte alle dokumenter sendes rekommandert til politiet i Rocca Imperiale, i en kommune 11-12 mil fra oss.

Det hele tok sin tid, ikke minst med den rekommanderte sendingen.

Boten var på € 187, et overkommelig beløp. Men hva hadde skjedd hvis vi ikke hadde betalt? Jo da hadde jeg fått tilleggsbot på € 287. Samt risikert at de tok beslag i bilen! 

Nå ble det "bare" den lille boten og tre prikker i førerkortet.  Heldigvis ikke i mitt, men i leietakers. 

Italienere og internett, mail og sånt er ikke kompatible.  Det viser seg gang på gang at de enten ikke åpner mailen eller ikke svarer etter å ha åpnet.  Vi kan ikke sende mail til f.eks. strømselskapet Enel, det må ringes. 

Småbondeliv

Å være piccolo contadino (småbonde) i Italia er av og til travelt. Nå ble det en kasse full av skall til oppfyring i uteovnen og ca fire kilo valnøtter og mandler til å ta med til Norge.  To tre av hvert slag ga ganske god avling. De andre trærne ga stort sett ingen ting. Både på grunn av brannen og av tørke.

Nå er det transporten til Norge som gjenstår.  Det blir visst full koffert på returen også.  Et par kanner med godsaker (extra vergine olio di oliva) må også hjem.

Tidligere har vi kjøpt olje av det nærmeste oljepresseri, (frantoio) men når jeg skulle handle i høst var det slutt. Alt var utsolgt.

Gode råd var dyre og på forespørsel fikk jeg beskjed om å dra til Villa Castelli eller Ceglie Messapica. Men så kom jeg på at det finnes en frantoio nærmere. Kanskje ble den ikke anbefalt på grunn av konkurransesituasjonen. men jeg dro i hvert fall dit. De hadde olje og endatil rimeligere enn det vår tidligere produsent forlangte.  € 35 for fem liter kvalitetsolje lar seg høre.  I norske penger, ca 67 pr liter.  Sist jeg sjekket hos Meny solgte de olje fra Puglia til ca 640 pr liter!

En liten digresjon; for noen år siden skulle Geir og jeg kjøpe olje. Vi ble spurt om vi ville ha organisk (økologisk), noe vi benektet. Da kom det tilbake; "nei, vi kan jo ikke drikke etiketten".  Det var sikkert samme olje som ble tappet på forskjellige kanner der kun etiketten var forskjellig.

Som sagt, det bærer snart hjemover. Hu der heima har lagt inn bestilling på mat. Helst ost med mye god smak.  Det er ordnet og ligger i kjøleskapet og venter på å bli pakket.  

I sommer når Sofie var her og vi var på apoteket ble vi anbefalt å kjøpe ost på Masseria Fragnite. Det var bedre ost enn den industriproduserte ble vi fortalt. Innkjøp ble foretatt da. Nytt besøk på lørdag, denne gang måtte jeg ta bilde av produsentene;

Selv om osten fra disse eksemplarene ikke kan transporteres til Norge. Holdbarheten på bøffelmozarella er relativt kort.  Men de hadde annet snop også. Blant annet små glass med karamellisert fiken nedlagt i grappa. Rett og slett nydelig spise.

Takarbeid og prokastinering.

Noen er bygget for fart, andre for tonnasje. Noen for styrke og noen for utholdenhet. Ingen av disse betegnelsene stemmer på meg.

Jeg har styrken i prokrastinering. Det holdt jeg på med i går.  Først et strøk til med kalk på baksiden av garasjen.  Sofie spurte nemlig om jeg syntes det var nok med to strøk. Innforstått; du kan godt smøre på et strøk til. Og siden hennes ønske er lov, var det bare å sette i gang.  

Hennes forslag gjorde at det ble bedre. Jeg vil ikke ha det for hvitt heller.  

Når det var gjort tenkte jeg at jeg likså godt kunne fuge taket samtidig.

Taket er flatt og brukes til oppsamling av regnvann.  Det er konstruert ved at det først legges bjelker formet som en ┴ . Mellom bjelkene legges det keramiske blokker. Oppå dette, et tynt lag med betong før det legges på fyllmasse. Deretter et nytt lag med betong som avrettes med fall før det legges spesielle steinfliser av chianche, en vanntett steinsort.  Fugene må ettersees minst hvert tredje år og fuges omigjen. De lokale har lært meg at det brukes en blanding av kalk, sement og vann.

Jeg satte igang, men i tillegg hadde jeg et tilslag av tetningstoff. Vel i gang med arbeidet oppdaget jeg at hele massen skilte seg og det la seg et lag med vann øverst og masse nederst og det måtte røres til stadighet.  Jeg ga opp. Ikke minst fordi det var strålende sol, vindstille og gruelig varmt å stå bøyd med en malerkost. Jeg forsto ikke hva som var galt. I tillegg ble det problem med synet idet svette lag seg som et lag på brilleglassene.

I dag morges tenkte jeg å hente spannet og lage ny blanding, denne gang uten tetningstoff.  Men da jeg kom opp på taket oppdaget jeg at det var skjedd endringer i blandingen.  Den hadde rett og slett forandret konsistens når den sto et døgn.  Så nå var det på’an igjen og etter halvannen time var taket fuget.

Så er det bare å komme til hektene igjen.  Det vil nok hjelpe godt når jeg sammen med de som bor i Villa Felizia drar til Torre Canne for lunch på en av de bedre fiskerestaurantene.

Som et lite tillegg etterpå; forretten for min del var som den forrige,
secondo var calamare fritti. Ingen direkte usmak på dette heller.

Høst og høsting

Det er ingen tvil om at det går mot høst.  Temperaturen er fortsatt behagelig med litt over 20 grader, men det kommer en og annen regnbyge. 

Jeg ville sjekke om kastanjene var modne og tok turen bak huset. Det var de ikke.  Men til gjengjeld var det valnøtter. I søkk og kav Så det ble høsting av valnøtter i stedet for kastanjer. 
Det hadde vært kjekt om kastanjene var modne før jeg reiser til Norge slik at jeg kan ta med meg noen til "hu der heima".   

Etter henting, blir de skylt før de legges i solen til tørk. Om litt skal de knekkes. Det er litt unødvendig å dra hjem skallene når det er innmaten som er det interessante. 


Jeg har allerede knekket et par kilo mandler fra i år og nesten et kilo valnøtter fra i fjor eller tidligere. 

Det blir godt i bødbaksten i vinter. 


Noe annet som er godt er sjømat. Her i Puglia bor vi midt mellom to hav, Adriaterhavet og det Joniske hav. 
Det betyr rikelig tilgang til havets frukter. Og siden Ceglie Messapica med sine 20.000 innbyggere har minst tre fiskebutikker i tillegg til det som selges i supermarkeder er det rikelig tilgang.

I dag var jeg innom Pescheria Adriatica og kjøpte et kilo blåskjell og fire østers. De ble lagt på grillen og smakte om ikke himmelsk, så slett ikke verst. Problemet er å få tak i skikkelig grillkull på denne tiden av året. Vanlig grillkull er brukt, men det er såvidt det vil ta fyr, så når jeg fant kullbriketter tenkte jeg at endelig... Men det var nedtur det også.  Neste grilling blir nok med bål av mandel- eller eikeved. 
 









Jeg må kanskje ta en tur med motorsaga langs veien og kappe passe greiner til neste års grilling. 

Lørdagsblogg

Fortsatt drives det og ryddes etter brannen.  Vedstabelen ble flammenes rov, men sannsynligvis ble akkurat den brannen slukket av brannvesenet..

Men det gjorde at muren bak ble “brannskadd”. Taket har jeg fjernet. Foreløpig får det hvile i fred til jeg finner en annen måte å lage tak på. Jeg hadde vært så lur at jeg hadde brukt popnagler når jeg laget det av platebiter, så nå er det nesten umulig å demontere.

Jeg har forsøkt å brenne restene av veden i “stufa norwegese”, koseovnen som blir brukt som kos i varme sommerkvelder. Det brant videre så jeg trenger ikke kaste den. Men jeg må

flytte veden etterhvert som det kalkes. Flytting gjøres med spade.

Restene av bassenget er også fjernet. Jeg har forsøkt å frese opp jorden, men det var vanskelig. Jorden under bassenget har ikke fått en dråpe vann på mange år og var omtrent så hard som sement. Det er bedre enn det var, men må nok ha litt fuktighet før neste forsøk.

Garasjens bakside skal også kalkes etter pussing. Jeg liker ikke å klatre i stige og jobbe samtidig, dermed ble en annen løsning valgt. Jeg har langt teleskopstang og jeg har kalkkost. Men, kosten må være i vinkel for at jeg skal kunne dyppe i spannet og kalke på avstand. Jernvarebutikken ble løsningen.

Jernvarebutikker, “ Ferramenta” finnes det mange av i småbyene her. Det er en fryd å komme inn i en slik, hilse “buon giorno” og gå på jakt etter smått og stort. Her kan man kjøpe en eneste mutter, eller et brett med tolv syltetøyglass, grillhansker, nytt blandebatteri til kjøkkenbenken, maling til stueveggen, eller netting og påler for gjerde til hønsegarden.  Pluss alt annet som man kan tenke seg og litt til. Litt som Malden på tårjå for de som er gamle nok til å huske. I Ceglie Messapica med ca 21000 innbyggere er det minst tre ferramenti.

Forleden dag kalket jeg resten av muren ut mot veien. Jeg startet tidlig om morgenen for å unngå den verste varmen når solen står på som verst. Jeg hadde med meg mobilen og bluetooth-høyttaler og spilte Staus quo mens jeg jobbet. Plutselig oppdaget jeg at jeg ble fulgt av en firfisle som satt oppå muren Helt stille satt den og kikket på meg. Jeg tik bilde med mobilen på ti cm. avstand, men den rørte seg ikke. Den satt så nær at jeg kom borti med kalkkosten og da flyttet den seg et lite stykke.

Kanskje stolte den på at hvis det ble krise kunne den slippe halen slik den har gjort tidligere. Når jeg var ferdig med å kalke og skrudde av musikken stakk den av.