Reisebyrå kan være et hekkan

Dette innlegget har forsåvidt ikke noe med Italia å gjøre, så hvis du ikke vil vite hvordan nettbyråer driver kundebehandling, gå til neste blogginnlegg. 

Blogginnlegget er startet 2. juni, men ikke publisert før mesteparten  er ferdig.
-----------------------------------------------------------------------

Når vi skal reise fra Stavanger til Brindisi har vi to muligheter. Enten egen bil 

eller fly. 

Fly er som regel billigste alternativ, vi kommer raskere fram og reisen er mindre slitsom.
Bil er et alternativ dersom man vil ha med mer bagasje enn flyreisene tillater, hvis man er flere enn to personer  og dersom man skal bli lenge i Puglia. Da slipper man utgifter til leiebil. 

I de senere år har vi reist med fly. Vi har hva vi trenger og vi har ikke bruk for leiebil siden vi har bil stående i garasjen i Villa Serena. Hvordan det gikk til er en annen historie.

Vi blir eldre og især Sofie har helsemessige utfordringer. Daglig dialyse gjør at flyreiser nå er eneste alternativ.  Vi har et fantastisk helsevesen i Norge, noe som gjør at reising stort sett er problemfritt, selv om det byr på noen utfordringer. 
En av disse utfordringer er reiseforsikring.  Vi vet at vi kan kjøpe helårs reiseforsikring, vi vet at når vi betaler med kredittkort er som regel reise- og avbestillingsforsikring med i pakken. 
Men slike forsikringer har to utfordringer. Den ene er at de krever legeattest og den andre er at forverring av kronisk sykdom ikke dekkes. 

Noen reisebyrå (som vi finner på internett) har reiseforsikring som gjør at vi ikke trenger attest, kun en melding om at vi ikke vil reise og dermed får man igjen 80% av billettprisen. 

I sommer har vi en litt spesiell situasjon. Livar fyller 70 og har valgt å markere ved å invitere døtrene, deres livsledsagere og tre barnebarn på feiring. Det blir for stritt for Sofie som har valgt å bli hjemme i Norge under det besøket. 
Livar drar til Italia i slutten av juli. Gjestene kommer en uke senere og blir en uke. Deretter blir Livar alene en uke før  Sofie kommer den 23. august. Det var i alle fall den (nesten) opprinnelige plan. 

Billett til Sofie ble bestilt hos Travellink. Ned 27. august, retur 8. oktober. 
Når det var gjort, droppet Livar hjemtur den 20. august og bestilte enveis billett hjem 8. oktober. 

På hjemvei etter påsketur ble Sofie dårlig og så mørkt på en alenetur den 27. august. Så fikk vi vite at Gaute og Lill Karin skulle dra nedover 23. august og hvis Sofie ville, kunne hun "henge seg på" for å få assistanse hvis nødvendig underveis.
Det hørtes ut som en glimrende løsning og Travellink ble kontaktet.  Å ringe dem tar tid. Det gikk nesten en time før det ble vår tur i køen.  En hyggelig dame lovet oss at hun skulle gjøre hva hun kunne for å hjelpe slik at Sofie skulle reise samme rute som Gaute og Lill Karin. Det skulle koste litt ekstra og det både forsto og aksepterte vi selvsagt. 
Etter å ha ventet lenge og vel, kom det tilbakemelding at dessverre, de klarte ikke endre hennes billett. 

OK, vi har forsikring hos dem og fant en løsning. Livar drar hjem 20. august, vi avbestiller Sofies billett og kjøper ny. 
Litt flere endringer ble det, vi reiser begge nå ned 23. august og returnerer 15. oktober.

Så begynte problemene for alvor.  Vi hadde avbestilt Sofies billett hos Travellink og de skulle da refundere 80% av hennes utgifter. De refunderte ikke 3124,- som hun skulle ha, men Alitalia refunderte 910,-  I tillegg ble vi belastet for kr 1736,50 for  endring av billetten hennes. Den billetten de ikke klarte å endre. 

Vi har selvsagt skrevet til Travellink og klaget. Men de svarer ikke. 

Heldigvis har vi betalt alt med kredittkort, har all dokumentasjon,  så nå blir det en sak for kredittkortselskapene å belaste Travellink og refundere oss. 

Etter alt dette; Jeg kommer hjem 20. august og assisterer Sofie nedover. Vi bestilte nye billetter hos Swissair med avreise 23. august og retur 15. oktober.  
Nå er saken hos kredittkortselskapene, vi skal konsentrere oss om å glede oss til, og nyte oppholdet, koste hva det vil. 

Vi synes det er viktig å informere om at det finnes selskaper og bedrifter man bør holde seg unna. Derfor dette blogginnlegget.

Det ser ut som om det er mange bedrifter som ikke forstår hvilke konsekvenser dårlig kundebehandling har. Det vi har opplevd her gjør at både vi og sikkert andre også aldri vil kjøpe billetter hos Travellink. 
Vi har alle opplevelser i butikker som gjør at vi aldri går dit igjen. Og vi forteller om våre dårlige opplevelser langt oftere enn vi forteller om våre gode. 
De ansatte i firmaene dette gjelder er kanskje ikke klar over konsekvensene. De har ikke tatt inn over seg at den kunden de behandler dårlig kanskje er ansvarlig for innkjøp i en større bedrift og for framtiden ikke tar med firmaet i sine prisforespørsler. Jeg har selv unnlatt å spørre et firma om tilbud på en jobb til ca 3- 400.000.- Bare på grunn av dårlig behandling av en reklamasjon. 

19. juni kom det melding fra Sparebank1 SR-Bank om at de ikke godtok bilder av mailer, de ville ha videresendt de mailene Sofie hadde fått. Det ble gjort og to timer etterpå var beløpet tilbake på kredittkortet.  

1736,50 som ble belastet Danske Bank sitt 365-kort er ikke refundert enda.
Danske Bank ble purret den 10. juli og måtte ringe tilbake. Det gjorde de, men de snakket bare svada.  Til slutt ble jeg lovet svar innen "utløpet av neste uke"
Fredag i "neste uke" kom og igjen ble Danske Bank oppringt. Jeg burde visst ringt en time eller to-tre-fire tidligere, for de som "hadde med slikt" hadde gått for dagen. Men, jeg ble lovet at jeg skulle bli tilbakeringt på mandag.

Mandag kom og gikk, tirsdag likeså. Onsdag 24. juli ringte jeg igjen.  Og fikk svadasvar som før. Pluss at de nå sa at jeg ville få endelig svar om en måned!  Jeg forlangte skriftlig redegjørelse.  Det kom, med mer rundtomsnakk og svada. Men de ga en annen dato. Nemlig at Travellink hadde fått frist til 28. juni på å svare. Altså for en snau måned siden.
Jeg må innrømme at jeg ble irritert og det forsto de nok på min respons. Jeg fortalte dem at hvis ikke pengene var tilbakeført innen helgen ville jeg klage dem inn til Finanstilsynet.  Det likte de nok ikke for etter en times tid ble jeg fortalt at pengene ville bli refundert.  Så får vi se om de kommer. 
Det måtte allikevel en purring neste dag før beløpet endelig ble godskrevet kortet. 
Så nå er forhåpentligvis saken avsluttet. 

Men, noen uker senere kom det mail fra Travellink der de ville ha mer informasjon om kontonummer etc for å refundere. Det fikk de, ikke for at vi vil ha penger, men fordi at de skal måtte jobbe for å rydde opp i egne rutiner. Får vi mer penger skal de sendes tilbake, men det blir interessant å se hva som skjer. 

Oppdatering 8. september:  
Travellink oppdaget nå at vi hadde fått pengene på annen måte og avsluttet saken.  

Farlig å lese blogger

Det kan være farlig å lese blogger. Det kan endatil være farlig å lese denne bloggen. Selv om den i grunnen var opprettet for at kolleger kunne følge med hva den galne Livar drev på med. Og som etterhvert fungerte som en dagbok for oss selv. 

Faren ligger i at lesere kan få lyst til å oppleve det samme som oss. Oppleve et Italia som er fjernt fra Toscana og norditalia.(som de aller fleste nordmenn tenker på når de tenker Italia)  Som en italiensk venn sa; i nord ser man på lommeboken, i sør ser vi på mennesket. Nå vil jeg ikke umiddelbart tro at det er sant, men vi vet at det er slik her. Varmen er ikke bare fra sola, den er i høy grad også fra menneskene. 

Når det er sagt. det er etterhvert blitt mange nordmenn som får seg enten permanent, eller feriebosted her i Puglia. Kanskje flest rogalendinger hittil, men også andre nordmenn. Nå vet vi om enda et par som tenker på å tilbringe pensjonisttilværelsen her.  Vi har blitt litt involvert i letingen.  Ikke langt fra oss ligger en eiendom som kunne passe de fleste. Tre soverom (to med dobbeltsenger) , bad, stor stue og kjøkken. Pluss pizzaovn,  40 kvm overbygget terrasse med grillplass,  to utekjøkken og av alle ting, en tennisbane som sikkert holder internasjonale mål. 

Alt følger med i handelen.  Endatil likøren i veggseksjonen. 

Prisen er ikke uoverkommelig; € 82.000 pluss omkostninger. 

Valgets kvaler, for rett ved siden av ligger et trullokompleks, også klar til umiddelbar innflytting.  Trulloer er i utgangspunktet i en annen prisklasse.  De er den tradisjonelle hustypen her på landsbygda og påstås å være svale om sommeren og varme om vinteren. Det skyldes byggemåten. De er bygd i stein og veggene er metertykke og vel så det. 
Vi har sjekket eiendommen på utsiden, men nå kom eieren og gjorde klar til visning. Det var dekket både ute og inne. 

Enken hadde gjort hva hun kunne for å vise eiendommens beste side. 

Vi kan trygt si at det hadde lykkes.  
Hun var blant de av oss som ikke er jegere, men sankere. 
(there is two groups; hunters and gatherers)  Ikke at det var stygt, men det var nok mer enn tilstrekkelig.  Megler sa at det nok var mulig å få med mye møbler og ting i handelen siden hun nok hadde fullt opp i begge leiligheter.

Hun var forøvrig helt i hundre når hun fikk vite at vi var nordmenn.  Hun hadde vært på cruise i de norske fjorder, vært innom både Stavanger og Bergen i fjor sommer og kunne ikke skryte nok.  

Jeg tok megleren til side og spurte mer om prisen som i utgangspunktet var € 135.000, om det var mulighet for at prisen var "trattabile"; forhandlingsbar.  "Vent noen uker" var svaret. Så vil enken forstå at hun kanskje har for høye forventninger. Deretter kan man forhandle om innbo som skal følge med. 
For nordmannen som var med og som var på husjakt var nok utgangsprisen for høy. Men for andre nordmenn som er på leting kan dette være midt i blinken og vel så det. 

Avslutning

Oppholdet går mot slutten. Om tre dager setter vi kursen nordover igjen. Det liker vi i grunnen ikke.  Men, forpliktelser og ikke minst avtaler med helsevesenet gjør at oppholdes ikke kan forlenges.  Heldigvis er neste tur allerede booket.

Vi har hatt det så ymse med været. Pelletsovnen har fått kjørt seg, noen ganger nesten hele dagen. Nå er det som regel nok med en liten tenning om kvelden etter at solen har sluttet å varme. 

Påsken er svære greier her i Puglia. Selv om de kun har en ekstra dag fri, (2. påskedag) så er første påskedag den store dagen for å gå ut og spise.  Slik også i år. I alt var vi 18 nordmenn samlet på Ristorante Antimo, et vakkert sted rett utenfor Ceglie. Parklignende område, hester som gikk og beitet, store gamle oliventre ga et pent uttrykk.  

Vi ble møtt med en velkomstdrink utenfor det nybygde tillegget til hovedbygningen. 

Så bar det innendørs og etegildet kunne begynne.  Det er imponerende hva et kjøkken kan prestere når det er så mange gjester. Det ble ikke foretatt opptelling, men det var sikkert mellom 50 og 100 gjester. 

Etter desserten bar det ned en vindeltrapp til et lite kjellerlokale. Det ble det servert digestivo; forskjellige likører for å hjelpe fordøyelsen. Sikkert helt nødvendig. 

Ikke at vi bare har vært ett eneste sted og spist, så langt ifra. Flere av våre favorittsteder har vi fått tid til.  Osteria Pugliese der vi ikke behøver å bestille, de vet hva vi vil ha.  Trattoria Piaceri &Tradizioni, der vi hilser på fornavn på Giuseppe & Federica. Macchiaviva Bistrot i Grottaglie og Coco Pazzo i Martina Franca, Vox Popvli i Ceglie, der det første vi møtes med er "Livar! Benvenuto". 

Vi kunne selvsagt besøkt mange andre steder også. Men, tiden strekker ikke til å nå over alle vi har lyst å besøke. Nye lodder og nye sjanser.........

Før vi dro var det et par ting som var planlagt utført. Utelyset er ikke montert. Vi tenkte at det kanskje var best, og ble finest resultat hvis en elektriker gjorde jobben. Nicola ble bestilt, men dagen før han skulle komme fikk vi beskjed om at han hadde falt og skadet seg. Så det prosjektet blir utsatt til høsten.
Gryteoppheng er på plass, men må justeres. Det kom i feil vinkel, men dersom taljene blir byttet tror jeg at det skal bli som planlagt. 

Noe som var lite planlagt var kjøkkenbenk ute. Vi har en liten benk til høyre for grillen, men med vond rygg er den for lav til å kunne arbeide på uten at det blir vondt.  Gaute A. hadde et par marmorplater til overs og en av dem havnet hos oss. Vi har en god trelasthandel i byen og etter nøye måltaking ble materialer innkjøpt og benk snekret sammen. 

 Det har ikke blitt grillet denne gangen, men bordet ble testet når det skulle strykes. Det viste seg at høyden var perfekt. 

Legg forøvrig merke til blåregnen bakerst. Vi trodde den hadde avgått med døden når vi ankom, men det var ganske så feil. Tvertimot har den brukt fikentreet til å klatre i. Nå er den tre-fire meter oppe. 

Ellers har vi (Livar) brukt litt tid med å hjelpe et par som leter etter hus i området. Ett som vi bare så utvendig når de var her fikk jeg siden anledning til å se inne. 

Det skuffet ikke.  Tre soverom, bad, kjøkken og stue. Vedfyrt pizzaovn ute, to utekjøkken, 40 kvm overdekket terrasse med grillområde, eget lagerskur og diger tennisbane. Ca 3 mål tomt med frukttrær. Prisforlangende € 82.000.-

Det var bare ett av flere. Men kanskje det der man fikk mest for pengene. 

Vi så et herskapelig hus, to etasjer og basseng. Det hadde stått tomt noen år og forfalt. 

Pris € 110.000. Men, det måtte brukes mye midler på å få huset og eiendommen tilbake til fordums prakt.  

Vi så også et annet. mye nærmere byen. Det så noe bedre ut, men prisen økte også til € 150.000. Her fulgte alle møbler med og personlig syntes jeg at kjøkkenet var lekkert. 

Torsdag var det markering av frigjøringsdagen her i Italia. Det er ikke akkurat som 17. mai i Norge. Men det var en tilstelling i Cave di Fantiano i Grottaglie. Vi regnet ikke med at arrangementet var noe for oss nordmenn, men vi tok turen og tok med Aasen/Hanssen slik at de kunne få se stedet. Det er alltid imponerende å se det gamle steinbruddet som har blitt omgjort til utendørs teaterscene. Det som ikke kunne brukes ble stående igjen som søyler i landskapet. Minst 20 meter høye iflg. egen beregning. 

Etterpå dro vi til Grottaglie for et godt måltid. Såpass mye ble servert at det var umulig å spise alt.  Ganske så normalt her. 

Slik går dagene her i "Mezzogiorno". 

Mer vedlikehold og sånt.

Utenfor inngangsdøren vår er en liten flislagt platting. Den avsluttes med en 10 cm bred list av marmor. I alle år som vi har hatt huset, er en flis knekt og det er fylt inn betong i stedet. Nå var "heldigvis" flisen løs og det ble en gyllen anledning til å få det helt i orden. 
Vår vaskehjelp fortalte oss at hennes Giuseppe var en kløpper med murarbeid og han ble forespurt.  Han skulle komme lørdag morgen kl. 07.30.   Han var på plass et kvarter før avtalt tid og satte i gang. 

Guiseppe gikk ikke. Han løp.

Jobbet fort og effektivt og etter relativt kort tid var ny marmor lagt.  










Jeg hadde også bedt ham ta en runde med kantklipperen. (må bare fortelle at på italiensk heter den maskinen  decespugliatore)  Kunne låne vår, men det ville han ikke. Han ville bruke sin egen som han var vandt med. Den jobben er stort sett umulig å gjøre for meg på grunn av en stri skiveprolaps, da er det ekstra godt å ha folk som kan hjelpe.  
Mens han jobbet, dro vi på markedet i Ceglie og når vi kom tilbake etter et par timer var jobben gjort og Giuseppe dratt. Vi forsøkte å betale på forhånd, men som Rune Bjerga ville sagt; "den kanalen var han ikke på".

Krise avverget

Som mange av våre lesere vet, så driver Sofie med dialyse, såkalt peritoneal dialyse.
I den forbindelse trenger vi ta med en masse utstyr fra Norge, men får utlevert selve dialysevæsken på et lokalt apotek. Systemet fungerer veldig bra. Bortsett fra at vi, når vi pakket glemte å få med to esker koblingsutstyr.  Det oppdaget vi i dag og en desperat leting ble igangsatt. Til ingen nytte. 
Eskene ble tatt bilde av,

ett eksemplar av hver type ble stappet i lommen og Livar dro avgårde til apoteket for å be om hjelp. 

Det var forgjeves, de visste ikke engang hva PD var, selv om de formidlet dialysevæsken til Sofie.  De forsøkte å ringe sykehuset i Fracavilla Fontana, uten hell. Jeg måtte dra avgårde selv. 13-14 km. Etter mye leting fant jeg fram til Nefrologisk avdeling, men der drev de bare med bloddialyse og kunne ikke hjelpe. Når jeg spurte om kanskje Presidio di Brindisi Di Summa - Perrino kunne bistå, ble  besvart med en skuldertrekning. Jeg tror faktisk ikke at legen jeg snakket med visste hva peritoneal dialyse var.
Uansett dro jeg til Brindisi, 35 kilometer unna. Der slapp jeg ikke inn, hospitalet var stengt og åpner om ti minutt fikk jeg vite. Hadde jeg brukt så mye tid allerede, klarte jeg å vente ti minutt og når porten åpnet var jeg igang med leting. Veldig lite skilting og ingen å spørre, så det tok sin tid. Men til slutt fant jeg en heis som var lovlig å bruke for oss vanlige dødelige og kom opp i avdelingen.  Fant en søt sykepleier som skulle finne en lege. Men, legen var opptatt med en pasient, så det ble ny venting. Når legen endelig dukket opp, var det å forklare det hele på ny. Det var en smule utfordrende, siden alt foregikk på italiensk.  Legen måtte få tillatelse av sykehusledelsen, men heldigvis tok det ikke lang tid før døren til lageret ble åpnet og jeg kunne vise bilder av eskene som vi behøvde. 
Problemet ble dermed løst. Jeg kunne dra hjem igjen med lett hjerte. 55 km senere rullet jeg inn i gårdsrommet og alle sorger var slukket. For hvis jeg ikke hadde fått utstyret måtte kanskje Sofie bestilt ny billett hjem før planlagt avreise. 
Sorgene er i  alle fall slukket  til i morgen, da har jeg avtale hos tannlegen kl. halv ni. 

Vedlikehold

Alle eiendommer krever vedlikehold av ymse slag. Så også vår eiendom i Italia.  
Ting slites ut og denne gang var det oppvaskmaskinen som etter 18 års tjeneste avgikk i stillhet.  
Jeg hadde på forhånd avtalt med en elektrobutikk i byen om at de skulle feilsøke den. Jeg skulle møte opp i butikken fredag kl. 10.00 så skulle jeg kjøre foran og vise vei. Jeg var der 09.45. Butikken var åpen, men herr Nacci var ikke å se. Damen i butikken prøvde å ringe ham, men kunne ikke se at det hadde noen virkning.  Kl. 10.30 dro jeg til en annen butikk for å gjøre et forsøk. Der var det mer svung og stil. Kan skjønne vi skal hjelpe. Avtalte at tekniker skulle komme, enten i kveld eller i morgen formiddag. Jeg var såvidt kommet hjem før han ringte og ba om veibeskrivelse. Det fikk han og var på plass kort tid etter. Feilsøking ble foretatt og beskjeden var at han kunne bytte noen deler og få liv i maskinen. Men, det var ikke tilrådelig. Deler var dyre, det tok tid og det var jo en gammel maskin.   Avgjørelsen var lett. Fram med lommeboken og betalte € 25 for forsøket.

  

Uheldigvis var han ferdig kl. 12.57 og butikken stenger kl. 13 for å åpne igjen kl. 17.
Da var jeg på plass og fikk bestilt ny maskin. Den ble lovet levert og installert innen 19.30. 
Men det klarte de ikke. Jeg ringte og spurte hvor de ble av og måtte avtale å møtes på veien. Når jeg kjørte foran, fant de fram. 
Det tok tid å installere. Jeg er kjempeglad at jeg bestilte montering, ikke bare levering. To mann brukte over en time for å få (nesten) alt som det skulle være. Når det er sagt, elektrikere og rørleggere har i alle fall noe felles med de vi opplever i gamlelandet. 

Bilforsikringen måtte også fornyes nå. Italiensk forsikring er dyrt. Heldigvis kan vi stoppe og starte forsikringen slik at vi ikke betaler når vi er i Norge. På den måten har det seg at den forsikringen vi tegnet i mars 2016 først nå må fornyes. Takket være vår gode kontakt Andrea d'Ippolito i Generali går det relativt greit. 

Framme

Turen nedover gikk forsåvidt greit. Kun ett problem, assistansen som var bestilt dukket ikke opp.  Heldigvis fikk vi allikevel god hjelp slik at kappløpet til neste avgang ikke ble med livet som innsats.  
Formen er ikke det den var, det har den forresten aldri vært. 

Vel framme i Brindisi ble vi hentet av Gaute og Lill Karin og en liten time etterpå kunne vi låse oss inn i vårt andre hjem.

Første prioritet er Sofies dialyse. Heldigvis hadde hun utstyr liggende fra forrige besøk i tillegg til det som var medbrakt. 

Ovnen startet på første forsøk så det tok ikke lang tid før temperatur og luftfuktighet var på et rimelig nivå. Jeg hadde satt på to timers daglig avfukting via A/C i fjor høst så det var ikke noe mugg og annet uhæma som ofte kommer om vinteren i kalde uisolerte murhus.

Så begynte jobbingen. Første prioritet var å få hjem dialysevæske som da hadde ligget på apoteket siden 1. april. Ca 200 kilo fordelt på 22 esker tar litt plass i både bilen og på soverommet der de lagres. 

Mimosatreet som vi hadde en mistanke om var dødt, var i tillegg veltet. Det må ha skjedd i høst for det var helt uttørket.Bildet viser treet i vannrett posisjon. Men som du ser, det var ikke mulig å kjøre slåmaskinen der treet lå. Motorsaga må startes så fort som mulig.  

   
Blåregnen sliter også. Vi ser at noen steder i nærheten blomstrer den, men her er det såvidt liv. Det har blitt bedre bare de to-tre dagene vi har vært her, så det er fortsatt håp.

Noe som ikke sliter er iris'ene. I nærheten er det en eiendom med en nesten sammenrast trullo. Utenfor sprer iris seg uhemmet og vi har vært på slang der flere ganger. Uten at det ser ut til å ha noen som helst betydning på bestanden.  



Om litt skal vi avgårde å forsyne oss litt mer i lag med venner. Selv tror vi at vi satser på litt flere hvite.
Vakre er de uansett farge. 





Vi skal ikke legge skjul på at vi har det bra. Såpass bra at vi kan hjelpe "de innfødte". Vi har skaffet oss "personlig assistent"; Antonella som kommer og vasker hos oss.  Hun kommer når vi ber om det og stiller med alt utstyr selv. I dag hadde hun endatil med gave til oss; søte kaker innkjøpt i et pasticceria i Ceglie. Mens hun var her og jobbet måtte vi slukke ovnen. Våre nordiske kropper vil ha mer varme inne enn italienere som jobber. Hun hadde tid til å sitte ned å spise litt av det medbrakte.  



Hun kunne også fortelle at hennes mann var murer og altmuligmann, så hvis vi visste om noen.........

Arbeidsløsheten i området er stor og mange er nokså desperate etter å få noen euro ekstra. 

Vi Noen av oss nordmenn er tilsynelatende ikke i stand til å verdsette hvor godt vi har det både lønnsmessig, helsemessig og på andre områder.  Jeg må innrømme at jeg ofte blir forarget (det var forsiktig sagt) over de som klager over alt og alle. Disse som har grunnutdanning fra livets harde skole og videregående fra Youtubeakademiet.  
Vi har det bra! Basta! 

Oppdatering 16. april: Blåregnen lever i beste velgående og blomstrer for fullt.

Vi gleder oss

Vi ser fram til påsketuren og har allerede lagt planer.  

Det er litt farlig å røpe dem, for da kan det føles som en plikt, men skitt au.  Vi har et par prosjekter som innebærer klatring.

Det første er å henge opp gryteoppheng i kjøkkentaket.  Lang tids leting gjorde at jeg fikk tak i et metalloppheng fra et firma som kunne levere i Italia. Heldigvis har vi venner som har fungerende adresse og dermed kom opphenget fram i god behold.  

Vi har kjøpt "nye" brukte gryter og panner og de er a) for pene til å skjule i et skap og b) vi har for små skap.


Folk som skifter til induksjonskomfyr kan ikke lenger bruke kobbergryter og -panner, derfor går det an å få tak i rimelige pent brukte av sorten.  Noen har endatil ikke brukt pannene, men kun hatt dem til pynt. 

Problemet blir  at vi to er av forskjellig størrelse og for at Sofie skal få tak i grytene må de henge så lavt at jeg dunker borti.  Derfor må det taljer og tauverk til for å få en tilfredsstillende løsning.   Det kan bli et kjekt prosjekt. 


Det neste prosjekt som krever klatring er nye utelys. Vi har kjøpt inn lamper som lyser både oppover og nedover. 



To av disse skal på veggen rett utenfor ytterdøren med skumringsrelestyring i taket over.    Jeg må skjære slisser i muren for å legge ledninger og pusse over for å skjule opplegget. Det som er greit med det, er at det selges kalkpuss i  sekker, klar til å blandes ut med vann. Heldigvis er det strømtilkobling i taket rett over der lampene skal stå.



Det var klatreprosjektene.  Hvis helse og vilje holder skal det også snekres en liten kjøkkenbenk til å ha ute. Marmortopp og gassbluss skal også på plass. Om det blir i vår, eller senere på året får jeg se etterhvert.  

Men mest av alt skal vi kose oss. I lag med oss selv, i lag med gode venner, ute for god mat og godt selskap.  

Vi skal nyte hvert øyeblikk. 

Nedtelling

Nedtelling til neste års første tur i gang. 9. april setter vi kursen mot Villa Serena.  Det blir bare oss to den gangen.
Årets andre tur er også planlagt og forsåvidt i boks. Endatil blogget om.

Men så lenge får vi bare kose oss etter  beste evne i Timoteiveien 8.
Vi har pyntet ute;

Med greiner fra en skog på Buøy.  Det ble bra resultat selv om det i grunnen var rester fra juletreet inne. 

Vi ønsker alle våre lesere GOD JUL!  

Oppholdet går mot slutten

Tre uker går fort.  
For noen går det for fort, for andre går det for seint.  

Jeg synes at jeg godt kunne vært her lenger, men helst ville jeg hatt Sofie med meg.  Sofie, som er alene hjemme ville nok også helst vært her, men når det er umulig så er det umulig. 

Værmessig har det vært både og. Mye regn og mye sol. Både september og oktober kan være skiftende så langt øst i middelhavet. 

En dag regnet det såpass at veien nok heller kunne kalles elv. 

Benken under gapahuken har ikke fått puter på seg i høst. Kun en eneste solstol  har kommet ut. Grillen har ikke vært tent og antall måltid inntatt utendørs kan telles på en hånd. 

Men, måltider har det blitt. Bl.annet en tur i lag med Geir, Anne Marie og Knut til Savelletri for sjømat. 

Sjelden eller aldri får vi sjømat på denne måten i Norge. Her er alt rått.
Blåskjell, hjerteskjell, reker, kreps, blekksprut, alt dandert på en seng av is.

Deretter  fritert sjømat. 
Småfisk av forskjellig art, reker og blekksprut. 

Den siste servert på skiferplate. 

Problemet er mengden og magemål. Det er nesten umulig å få spist alt. 



Ellers har jeg fått beskåret endel trær. Bl. annet to mandeltrær som står på sørsiden av huset. 

Noen trær i bakhagen har dødd. De har ikke tålt storbrannen i fjor sommer. Det ble ved av de også. 
Nå har jeg nok ved til å fyre i Stufa Norvegese neste år også. 

Ikke at det er nødvendig for varmens skyld, men det er nødvendig for kosen. 

Vi er så heldige at Geir må kjøre hjem bilen for EU-kontroll og dermed får vi transportert olje hjem. Oljemøllen i nabolaget ble besøkt og nødvendig kvantum innkjøpt. Her sto utstyret rengjort og klar til årets innhøsting. 

 Det skal visstnok bli bedre kvalitet på oljen som knuses på gamlemåten.


















Etter knusing blir massen plassert på matter og lagt til hydraulisk pressing.
Allerede før trykk blir satt på, begynner oljen å renne.

Hos denne Frantoio stod det fem slike store presser.

Dette blir førsteklasses olje som nok faller i smak både hos oss og hos de som får en oljeflaske som en liten "pensieri".

Men nå er det slutt. Alle ting som skal inn er stort sett inne. Det eneste som mangler er utebord og -stoler. De fikk den siste olje i dag og må tørke til i morgen før de er håndterbare.

Jeg vet om ei som gleder seg til jeg kommer hjem, sent tirsdag kveld.