Så sitter vi her

Så sitter vi her i leiligheten på Kristianslyst.  Og lengter.

Planen var at vi skulle vært i Villa Serena nå.  Flyet som skulle landet på Brindisi flyplass i går ettermiddag kom aldri i luften.  

Vi sitter trygt her hjemme og tenker på våre venner i Italia og hvilke traumer og vanskeligheter de gjennomgår.  Puglia er ikke der de har det verst, men folk blir syke og dør der også.  Situasjonen 3. april er 164 døde (20 siste døgn)  I hele Italia 14.681 (766 siste døgn) Prosentvis har Puglia sluppet "lett" fra det, i alle fall til nå.

Men, Italia har ikke samme sosialsystem som vi i Norge har.  Det er mange fattige, kanskje især i sør-Italia. Staten har til en viss grad kommet på banen. Husstander med mindre inntekt enn € 200 i måned pr voksen kan søke om tilskudd. De kan få € 25 hver annen uke. 
Butikkene har satt ut handlekurver der folk som har mulighet til det, kan legge holdbare varer som de som er dårligere stilt kan hente etter behov. Situasjonen får fram det beste i folk.

I lokalavisen for Ceglie Messapica ble det fortalt om Caritas som delte ut matpakker til trengende.  Jeg kontaktet Caritas og spurte om jeg kunne bidra med penger. De leste mailen, men svarte ikke. Jeg kontaktet eieren av en liten matvarebutikk og fortalte at jeg ville hjelpe. Da fikk jeg vite kontonummeret og kunne overføre penger. Nå kan hun kjøpe varer i egen butikk og gi til de som måtte ha behov.  Vinn - vinn situasjon.

Hva kan vi ellers gjøre.  Myndighetene her i Norge oppfordrer oss til å handle lokalt, sette i gang prosjekter i hjemmene for å holde folk i arbeid.  Norge klarer seg nok.
Det er totalt annerledes i Puglia. Der kan man ikke sette i gang noen prosjekter. Folk har ikke lov å bevege seg lenger enn to hundre meter fra hjemmet. Unntaket er å dra til matvarebutikk eller apotek. Da kan en person fra hver husstand dra.  Alle må ha med seg et utfylt dokument der formålet med turen må angis.   Dermed kan ikke arbeidsfolk få nye jobber.  
Vi tenkte selv at vi ville få et tilbud på en liten jobb utenfor Villa Serena. Tanken var å lage noen "portaler" over innkjørselen slik at vi kunne plante klatreplanter. 

Det kunne bli fint med villvin, blåregn eller noe lignende som klatret opp- og utover.

Vi kunne ikke få tilbud siden vi ikke kunne angi nøyaktige mål. eieren av bedriften kunne ikke kjøre til huset for å ta mål selv.  Det er nemlig ikke et livsviktig ærend.  Vi får håpe at vi kan få et overslag uten at det er en bindende pris.  Vi får se.  Planer er i alle fall lagt. Når vi en gang kommer dit skal vi ha en elektriker til å fikse noen kabler og kontakter både inne og ute. Kanskje kan vi få lys i portalene?

Kommer vi dit i juni, kommer vi i august eller må vi vente til neste år? 

Avlyst . . Mannaggia

Corona - Covid-19 om ikke et kjært barn med mange navn, så i alle fall med sterk påvirkningsgrad. 
(bildet er manipulert)
For noen er det krise og livstruende, for oss betyr det "bare" avlyst vårtur til å begynne med.

Om det blir flere avlysninger får tiden vise.

Vi ga beskjed til brudeparet at vi dessverre ikke kunne delta på festen den 30. april.


Nå har vi fått tilbakemelding på at bryllupet ikke er avlyst, kun utsatt til slutten av september.  Vi satser på at vi er der da. I alle fall er billetter bestilt for lenge siden.

Apropos billetter, våre billetter for turen 3. april til 7. mai var bestilt direkte hos Swiss. Det var enkelt å avbestille der, men vi får bare igjen skatter og avgifter. Reiseforsikring må ta seg av resten. 
Vi har betalt med kredittkort og da må man inn på Fremtind.no for å få meldt krav. Det ble gjort og da kom det melding om at vi ikke hadde forsikring. Hvis kravet gjelder kredittkort må man ringe et oppgitt telefonnummer.  Når man gjør det, får man beskjed om at det kommer en SMS tilbake. I SMS'en står det en link til samme side som man begynte på.  Etter mye om og men og flere telefoner kom jeg fram til en person som kunne fortelle at  det var feil på siden. Hun takket for at jeg kontaktet dem og at de ville rette hjemmesiden.  Det har de nå gjort ved å oppgi en mailadresse.  Fire dager etter at jeg sendte beskjed i henhold til hjemmesiden har de ennå ikke åpnet mailen.  Ikke engang et systemgenerert svar om at mailen er mottatt!

Neste tur, 8. juni er foreløpig i det blå. Håpet er stadig levende.  Så får vi håpe at det som står i potter og kar overlever  Om ikke annet, så i hvert fall grønsken.

Vi har hatt venner innom og de har tatt bilder slik at vi kan se at noe lever fortsatt. Det er allikevel trist å se hvor forlatt det ser ut når vi ikke er der.

I alle fall når vi ser hvor lite som skal til før det blir mer trivelig.

Vårtur

Vi har bestilt tur til våren igjen. Det er vi som vanlig relativt raske til å gjøre.  Allerede i august var turen bestilt hos Swiss. 
De har den "beste" ruten for oss, selv om det blir lite tid ved mellomlandingen i København.  Men, kort total reisetid veier tungt og Swiss ankommer midt på dagen, noe som gir oss rikelig tid til handling og å komme litt i orden før mørket senker seg.
Det gikk ikke lang tid etter bestillingen før vi måtte ombooke. En invitasjon til bryllup i slutten av april gjorde at planene ble omgjort.  Swiss ble kontaktet på mail og iflg. dem skulle det gå greit å forlenge oppholdet.  Men, de kunne ikke ta det via mail, man måtte ringe dem!
Kostnaden var ikke avskrekkende og nå er turen forlenget med en uke.
Samtidig bestilte vi hotellovernatting på Relais Reggia Domizia.

Det er der bryllupet mellom Eliana og Dario skal stå.
 
Dermed slipper vi kjøre hjem i mørket og vi kan hvile "mellom slagene".  I alle fall er det planene nå. Vi har ikke fått informasjon om tidspunktet for bryllupsfesten enda, men nå har det mindre betydning.

Vi gleder oss.

Det er alltid spennende å lete etter billetter. Det finnes så mange søkemotorer og så mange anbefalinger. Vi har etterhvert kommet til at både Finn.no og Google.com/flights er noen av de beste og mest oversiktlige. Momondo har også bra oversikt over hvilke dager som det kan være rimeligst å reise på. 

Ganske så forsiktig har vi begynt å sjekke tider og priser for høsttur også.  Det kan være lurt å være ute i god tid siden prisen ofte stiger når avreise nærmer seg.  hvis vi hadde bestilt vårturen i dag, hadde det blitt 800 kroner dyrere enn når vi bestilte den. Å bestille den endrede ruten i dag ville også vært dyrere enn det vi reelt har betalt. 

Men, mens det letes etter billetter kjøpte Livar billett til en liten sommertur.  8. til 30. juni - tre uker alene i Villa Serena skal blir bra for å få tint opp kroppen.  Helsebot i hver solstråle.

Godt nyttår!

Så er det slutt - igjen.

Årets siste tur går mot slutten.  Om et par dager setter vi oss på et fly fra Swiss mot nordlige trakter. 
Vi har vært her lenge. Livar siden 30. juli, avbrutt av en liten svipptur hjem et par dager for at Sofie skulle ha følge ned den 23. august. 
Men nå må vi hjem igjen. Det er med blandede følelser vi runder av. Det er så mye vi føler at vi ikke har fått tid til. Så mange vi ikke har vært nok sammen med. 
Så mye å gjøre og allikevel så liten tid. 

Været har vært fantastisk hele tiden. Vi har hatt et par dager med regn i løpet av drygt to måneder. Forsåvidt bare greit, så fylles cisternen og vi slipper å kjøpe vann.  
Apropos vann. I Norge betaler vi for vann og avløp. Det blir bittelitt billigere enn her som  vannet koster 3,5 øre pr liter. I Norge er vel prisen bare litt over 3 øre.  En annen forskjell er at her må vannet bestilles og blir levert med tankbil. Samt at det ikke er beregnet til drikkevann. Det må vi enten kjøpe i butikken eller hente gratis på vannposter.  Ikke for det, drikkevann i butikken koster ca kr 1,50 pr liter både med og uten fres,  så prisen er overkommelig.  

Vi har ofte irritert oss over de "innfødtes" forhold til søppel. Det ser ut som om de tror at metall, glass, plast, TV'er og lignende forsvinner av seg selv hvis det bare blir liggende lenge nok. Men, selv om det ligger to kjøleskap ved siden av hverandre, blir det ikke nye små kjøleskap av det. 
En dag tok jeg fatt og renset ca 500 meter langs veien utenfor vår eiendom. Det ble fire turer til søppelcontaineren som var tom når jeg begynte og full når jeg var ferdig.

Tre timers arbeide ble det til slutt, men så ble det ikke mye graps tilbake. Jeg håper at det ikke kommer mer, men tror jeg håper forgjeves. 

  Jeg skrev til kommunen og fortalte hva jeg hadde gjort og gjorde dem oppmerksom på at det lå mye igjen langs andre veier.  Men, om de bryr seg er en annen historie. 

Selv om det går mot høst, blomstrer det fortsatt i krukker og kar. 

Jeg har fått mulighet til å drive med min italienske hobby; å lage likør av egne og andres råvarer. 
I år har det blitt Mele Cotogne av egne frukter og av pærer fra Terjes tre. Begge typer er uspiselige i rå tilstand.  I tillegg ble det litt av vill fennikel, rips, stikkelsbær og tyttebær.  Alt i alt har det blitt noe over 20 liter. Det er bare å komme å prøvesmake - neste år.  Når det er sagt, med prisene på sprit her så er det en rimelig investering. Sluttprisen på likøren kommer på omtrent kr 30 pr liter. 





På hjemvei fra lunch i Savelletri gikk veien forbi mange gamle oliventre. Men høydepunktet var nok å få se Dolmen i Montalbano. Konstruksjonen er ca 4000 år gammel og hvilken hensikt den hadde er skjult i historiens tåke. 

1,7 meter høy og 1,5 meter lang. 







Forresten var det ingen usmak på lunchen heller. Startet med rå reker, skjell, østers etc. 
Fortsatte med fritert skalldyr......  mmmmm.

Mye god mat i Puglia. Både for velfylte lommebøker og for de nesten tomme.

Det er nesten synd å forlate Villa Serena som ser slik ut i mørket.

Fredelig, men hektisk av og til.

Slik er livet her. På det jevne, ikke i det himmelblå. Men, av og til slår vi til med fest og basar.
Lørdag hadde vi invitert tre norske par til lunch. Her i heimen betyr det bacalao. 
Fra Norge eksporteres det flerfoldige tonn tørket fisk til Italia. For ikke lenge siden leste jeg en artikkel i Nrk.no der de fortalte at det ble eksportert 5200 tonn tørrfisk til en verdi av 749 millioner. 
Når jeg regner etter så betyr det at det blir betalt 144 kroner per kilo. .
Jeg får det ikke til å stemme. På lørdagsmarkedet i Ceglie står det en torghandler som selger forskjellige typer tørrfisk, oster etc. Pluss alcool. (90-95% sprit til €20 for to liter) Han fortalte meg at han importerte 10 tonn tørrfisk fra Norge hvert år.  Men, ingen av de kvaliteter han selger koster over € 14 pr kilo. Derfor er jeg meget skeptisk til artikkelen hos Nrk.

Men det var en digresjon. Denne gangen kjøpte jeg "filetto" på tirsdagsmarkedet i Villa Castelli.  Halvkilos, stort sett beinfrie fileter.  Etter utvanning ble de lagt lagvis med poteter, paprika, fisk og tomatsaus i vår keramikkrukke (Tegame) som er dedikert til bacalao.  Tomatsausen lages med løk, hvitløk, chilli etc. 

Deretter er det bare å bruke tiden på å dekke bord og gjøre klart til innrykk.

Som noen legger merke til, to av stolene er annerledes enn de andre. Det er stoler som fulgte med når vi kjøpte huset for 12 år siden.  En av dem hadde sett sine beste dager og når festen var over, vandret den til de evige stolers land. 


Uansett, maten falt i smak, det samme gjorde sitronis som var en del av desserten. 

Jeg hadde også satt fram selvlaget likør som følge eller kos  til desserten. Den likøren jeg lager går ikke under betegnelsen "digestivo" som er det vi får på spisesteder. Sistnevnte er sterk, min er svak og mer til kos. 


Et par dager før lunchen var vi i Grottaglie for litt handling av keramikk. Byen er kjent for sin keramikkproduksjon som har foregått i minst et par tusen år.

Blant annet kjøpte vi noen små fliser. De som deltok på lunchen fikk da i oppgave å organisere disse med tanke på at vi skulle lime de opp på veggen ute. 










Mandag ble vinnerforslaget limt opp. Vi er fornøyde med resultatet. 
Vinneren ble belønnet med en liten flaske likør, laget av Mele Cotogne i 2014.

Av og til får vi andre besøk også. I dag kom denne krabaten og satte seg på utebordet. Trengte vel en liten kvilestund. 

I alle fall kom den seg videre etter litt forsiktig oppmuntring. 

Den lille gekko som ville inn til oss fikk imidlertid klar beskjed om at den var uønsket. Som takk for beskjeden la den igjen en del av halen. 
Alltid noe interessant å oppleve her. 

En ting vi sliter med her er elektrisiteten. Det viser seg at strømmen ute "kryper" og bryterne som styrer den, er koblet på den nøytrale ledningen. Dermed er det alltid strøm i kablene ute. Vi måtte få tak i elektriker og vi fikk hjelp til å finne en dyktig sådan.  Han kunne fikse opp, påsto han. Men tiden strekker ikke til. Han lovte imidlertid å komme så snart vi var tilbake i april. Vi kunne bare skru ut alle pærer etc så hjalp det litt. Forsåvidt bra for oss, for da kunne vi ta med en kobberlampe hjemmefra og få plassert på garasjen. Vi har nemlig en lampe fra Metallstøp Stavanger som vi har arvet og som ble tatt ned i forbindelse med renovering av terrassen. Det skal bli bra. 

Canna

For flere år siden fikk vi en Canna av en av våre italienske venner.  Den ble passet på etter alle kunstens regler og siden vi var der hele sommeren kunne den få det vann den behøvde for å trives.  Etterhvert kunne vi dele roten og nå har vi fire potter med hver sin plante i. En forsøkte vi å plante ut på friland, men det gikk ikke. 

I år fikk vi problemer med vannpumpen en eller annen gang i sommer. Dermed fikk ikke noen av plantene vi hadde lagt dryppvanning på, noe vann overhodet.  Cannaene så døde ut når jeg kom i månedskiftet juli/august. Forsåvidt var det andre planter som også var i samme situasjon.
Allerede dagen etter ankomst var ny vannpumpe på plass og bergingsarbeidet kunne begynne.  Potte etter potte ble satt i en bøtte med vann og fikk en skikkelig rotbløyte. De klarte seg.  

De overlevde uværet forleden også, med hagl så store som.... ja se selv.

Bladene fikk seg en skikkelig omgang men Canna'en  kvitterer må med vakre blomster på tross av all motgang. 

 

Spetaccolo.

Det er en pizzabaker i Ceglie som i har vært og spist på mange ganger. God pizza og rimelige priser. La Capricciosa da Roberto 
setter også pris på vært nærvær og når vi sender skryt via Whatsapp kommer det opp som innlegg på hans Facebookside.


Forleden annonserte de at onsdag skulle det være arrangement i gata. Pizzica - den typiske musikken og dansen for området. 

Dessverre hadde jeg kun mobiltelefon til å ta opp video med,

 men heldigvis finnes det programmer som kan forbedre videoen noe i ettertid. 

God mat og kjekk underholdning gjør opplevelsen større.  At jeg kjenner og blir gjenkjent av orkesteret gjør det bare kjekkere. 


Apropos mat. Vi spiser helt annerledes her i Puglia enn vi gjør hjemme i Norge. Etter selskapet den 11. august var det mye rester tilbake og det havnet i fryseskapet. Nå blir det til gode luncher eller middager nesten hver dag.  Sofie har i tillegg kjøpt inn peperoni dolce og tomater. Disse blir kokt i olje i en gryte, skiver av aubergine (Melanzane) blir smurt med olje og griljermel og havnet i stekeovnen. Der havnet også stekte grønnsaker og polpette (rester). Oljen er fra øverste hylle, det er bare snakk om extra virgin olivenolje til alt bortsett fra frityr. 

La vita e bello. Ogni giorno.

Såvidt hjemom

Tirsdag 20. august dro jeg tilbake til Stavanger.  Imidlertid uten planer om å bli der lenge.

På turen hadde jeg fått sete lengst bak i flyet fra Roma til Amsterdam. Jeg var relativt raskt inne og når jeg kom til seterad 32 sto to flyvertinner og tok imot. Det hadde dessverre skjedd en feil og jeg måtte bytte sete til 3. rad. Det var ok for meg, jeg hadde ikke god tid i Amsterdam og raskt ut av flyet der var bare av det gode. Når jeg snudde spurte de meg om jeg ikke hadde bagasje. Min respons var "No, I travel light".  "We love you" kom det unisont tilbake. 
Alle tre fly var forsinket ut fra flyplassene, men kjørte mye av forsinkelsene inn underveis.  Hadde de ikke raska på, kunne det blitt kritisk med å nå fram fra gate til gate. 

Vel hjemme tirsdag kveld.
Onsdag var det avtale for Sofie på nyreavdelingen for kontroll. Hun hadde vært nervøs på forhånd for tenk om de nektet henne å reise. Det var ingen grunn til bekymring. Alt var som det skulle være og vel så det. 
"Kan vi bare bestille tur til våren også" spurte jeg. Det var det ingen ting i veien for og det første vi gjorde når vi kom hjem var å bestille tur i april 2020.  Oppholdet da blir nok litt lenger enn planlagt siden vi skal være der i påsken og så har vi fått muntlig invitasjon til bryllup sent i april. 

Det prioriterer vi høyt!

Ikke minst siden Eliana har vært inkludert i vår vennskapskrets i mange år og Dario også regnes inn i vår vennekrets.  







Torsdag var det tid til både tannlege og øyenlege og allerede 04.30 fredag morgen var vi på vei til Sola for å dra tilbake. 
I innsjekkingskranken kikket damen på passene, kikket opp og sa; " Livar, kjenner du meg igjen?"  Det gjorde jeg og Kari Elin hoppet opp på bagasjebåndet og ned foran skranken og ga meg en hjertelig god klem.

Ikke verst når det er 30-40 år siden jeg hadde sett henne.











Denne reisen ble litt annerledes enn når jeg dro nordover. Alle fly lettet omtrent på minuttet og landet bittelitt før ruten.  På grunn av Sofies helsesituasjon hadde hun bestilt assistanse. I København kom de med bil. Imidlertid var det to andre også som skulle transporteres. Bilen har plass til tre passasjerer og det løste vi ved at jeg tok Sofie på fanget. 

Sjåføren smilte og lo til oss og kalte oss søte. 

I Zürich kom det ingen transport, men det var kort mellom ankomst- og avgangsgate. 

Vi landet i Brindisi etter planen kl. 12.30 og Sofies koffert var nummer tre av de som kom på transportbåndet. Så det var bare å hente bilen som jeg hadde parkert tirsdag og dra rett hjem. 
Sofie satte i gang med dialyse og jeg returnerte til flyplassen for å hente Lill Karin og Gaute Auglend. De hadde hentet oss i Timoteiveien om morgenen, men deres rute var annerledes så de kom fram tre timer og vel så det senere enn oss. 
Om kvelden måtte jeg til byen for å hente dialysevæske. 45 esker med totalvekt 562 kilo skulle hentes på et apotek.  Det var så vidt det var plass i bilen.  Men det gikk og etterhvert kom alt på plass i gjesterommet. 

Vi kan ikke legge skjul på at vi nordmenn er privilegerte når det gjelder helsehjelp.

Lørdag kveld er alt som det skal være. God mat er fortært, freden og roen har senket seg i heimen. Og Sofie har tatt en liten tur med kameraet og fotografert ute i kveld.

Festen er slutt.

11. august 1949 kom jeg til verden i soverommet i Dubland. Det skal ikke mye regnekunnskap til for å finne ut at nå er en milepel oppnådd og forbi. 
Som en passe markering av 70-års dagen inviterte jeg mine døtre; Anja, Silje og Lisa,  Anjas ektefelle Borger, Siljes samboer Tom, deres to døtre Anna og Maren og Lisas sønn Lucas på tur til Puglia. 
Jeg har ikke mulighet til å innlosjere alle, så derfor ble barnebarna med deres foreldre innlosjert i Trullo Mandorlo,

900 meter fra vårt hus, mens Anja og Borger bodde i lag med meg i Villa Serena. Det var midt i blinken for de minste når det var "badeseng" som Maren på 3 fortalte at de hadde. 

De hadde rikelig tid til å besøke morfar også, ikke minst var det fasinerende med alle slags ukjente insekter som fantes i området. 

Antipasti hos Osteria Pugliese er en gjenganger når vi har besøk. Silje hadde på forhånd nektet å spise "Calamare fritte", men ble fristet til et forsøk. 10 av 10 mulige poeng var dommen. Anna viste også tydelig hva hun mente om maten der.

Det er mange opplevelser som er verdt å ta med seg når man besøker området. I august hvert år er det Ceglie Food festival som også i år ble en interessant opplevelse. Det samme med konserter som avholdes på Piazza Plebicito i Ceglie Messapica. Det skjer noe hver kveld og nå var det Morcheeba Band som spilte på mandagskvelden.  Gratis adgang er selvsagt i Ceglie. 

(vi er der, øverst til høyre)

Men, de var her for å feire. Anna hadde tegnet;

Folk var innbudt, men dessverre, en av våre beste venner måtte melde avbud av helsemessige årsaker.  De som kom, koste seg imidlertid. 

Kaken var det vår utmerkede vaskehjelp, Antonella Casale som stod for. 

I mellomtiden koste de små seg med å lage telt under et par håndkle. De trenger ikke alltid så mye for å ha det kjekt. 

Og ja, det har blitt forandringer på villa Serena. Utelyset fra Jula har kommet på plass, selv om det nok må skiftes til noe svakere pærer, ser det ut til å ha blitt midt i blinken.  Litt rart for en nordmann å jobbe med stoffkledte ledninger og koblingsbokser i porselen.

 

Det skal bli pent til slutt. 

Alltid travelt

Det er alltid travelt å komme til Villa Serena når man har vært borte en tid. 
På kjøkkenet har vi et Metod-skap som vi kjøpte på IKEA i sin tid. Det er høyt og dominerende og i tillegg er det ikke av den høyeste kvalitet.  Fyller man litt for mye i det, buler sidene slik at hyllene nesten faller ned. 
Derfor har vi vært på leting etter noe annet. Og funnet et skap på Conforama i Fasano.  Ulempen er at det er på salg og salget sluttet 31. juli, første dag jeg er der. 

Det går an å kjøpe det usett, men det våger jeg ikke. Jeg må se det først, dermed er en tur dit første prioritet.  Tross problemer første dag, kom skapet i hus. Men, det er flatpakket. På bruksanvisningen står det at to mann bruker halvannen time på montering. Jeg har ikke montert det. 

Men jeg tømte det gamle skapet. Og har ikke nye nytt å sette det inn i.

Det er forsåvidt et lite problem. Det kommer mange yngre spreke folk i hus neste uke og de må vel ha noe å gjøre for å fordrive tiden. 
Et større problem var vannpumpen som hadde sagt takk for seg. 30 grader på dagtid er ikke akkurat den tiden på året vi liker at vann blir mangelvare. 
Argese i Villa Castelli ble konsultert og skulle stille opp og montere ny pumpe på onsdag ettermiddag.  Ettermiddag kan være så mangt, her i Italia er det vanskelig med tidspunkter. Han kom i alle fall, prøvde med reparasjon, men det var forgjeves. Det skal de ha, italienerne, de forsøker å gjøre det så rimelig som mulig for kunden.

Ny pumpe ble installert og fungerte greit. Men fra pumpen til hovedinntaket til huset er det halvannen meter med fleksibel slange som var gjennomrustet. 

Han hadde slange, men feil dimensjon. Så han dro hjem for å finne rett slange. 

Når rett slange, som forøvrig ble et rør var på plass, var det tid for testing. Da viste det seg at sugeslangen også lakk. Gjennom veggen og gulvet var den isolert med fugeskum. Det var ikke en god ide. Det tok mye arbeid og svette før røret kunne dras et stykke opp. Så kunne slangen kappes og biten med hull i kasseres. Han kommer igjen om noen dager og skifter hele slangen. Akkurat nå var både han og jeg utslitt. 
Mens det hele pågikk satt denne lille og fulgte med.

Jeg måtte også avgårde og betale Giuseppe for en glimrende jobb med kalking av hus og murer. Litt småpirk er der å sette fingeren på, men stort sett har leveransen oversteget forventningene ganske grundig.  Jeg hadde med en halv side røykelaks fra Janas i Stavanger for å vise vår takknemlighet. Da måtte det på italiensk vis gjenytelse til. Hjemmelaget spekepølse ligger her nå og venter  på å bli spist. 
Nå gjenstår høytrykksspyling av gårdsrom for å fjerne støv og graps etter tre måneder med fravær.