fredag 10. mars 2023

SLUTT

 Så er eventyret over. 

Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000, men det gikk han ikke med på. Han ville sette opp til 115' slik at han hadde noe å prute med. 

Det var mange framvisninger, totalt åtte ganger kom det folk og så. Det kom franskmenn, polakker, italiener og tyskere. 

Den siste som kom var tysker.  

Vi vet alt dette fordi vi hadde videoovervåkning ute og inne.  Tyskeren var begeistret og han ringte hjem til kona og fortalte hva han så. Til slutt ble det handel.

Alt skjedde en fredag. Han var i huset midt på dagen og etter siestaen var han hos megler og signerte kjøpsavtale. Den kom på mail til oss, vi printet ut, signerte, scannet og returnerte fredag kveld. Mandag var depositumet på vår norske konto. 

Når hus handles i Italia signeres først en avtale om kjøp. Avtalen må følges av innbetaling av depositum som tilfaller selger hvis kjøper trekker seg.  Hvis selger trekker seg må depositumet betales tilbake dobbelt opp. 

I ettertid har vi fått vite at de hadde vært på leting etter hus i Puglia i lang tid. Sett på flere, men ikke funnet noe de ville ha. Så ga de opp. Noe senere tenkte kona at hun skulle gjøre ett eneste forsøk til. Og det første som dukket opp var Villa Serena.  Hun sendte umiddelbart mannen avgårde for å se herligheten og det endte med kjøp.

Avtale hos Notaio ble fastsatt til 26. januar.  Jeg fløy ned og ankom huset sent om kvelden den 24. Onsdag 25. kom kjøper og vi hadde en liten gjennomgang av huset ute og inne. Megler kom også innom, ikke at det var nødvendig, men det var kutyme.  Etterpå tok jeg ham med til markedet i Martina Franca. Det var ikke mye annet enn frukt og grønt på den tiden av året, men han var imponert over prisene.  Deretter til Ceglie for å vise butikker og slikt. Først innom til Ipersisa der vi vanligvis handlet.  Jeg hadde laget et skriv som jeg delte ut til venner og bekjente der jeg fortalte om at vi solgte og takket for den tiden vi hadde fått oppleve vennskap og varme. Ett av disse ga jeg til Lina i delikatessen. Hun visste at dette var siste gang og det kom tårer.  Men hun ville vite mer om hvem som kjøpte. Han var jo med og ble presentert. Lina slo over til tysk.  Hun hadde jobbet og bodd i Tyskland i flere år. Jeg tror nok at de blir faste kunder i den butikken.

Hos Notaio (Notarius Publicus) fikk vi beskjed om å komme 17.30 selv om avtalen va 18.00. Men vi slapp ikke inn før 18.30.  Å være hos Notaio er en selsom opplevelse. Jeg hadde tolk - til engelsk. Kjøper hadde tysk tolk. Vi fikk utlevert skjøtet på tre språk og Notaio begynte å lese opp det italienske skjøtet. I en uhorvelig fart.  Det ble oppdaget et par små feil og skjøtet måtte korrigeres og printes ut på ny. Så skulle det signeres. Vi fikk beskjed om at signaturene måtte være leselige, dermed tok det hele noe lenger tid. Italienere er glade i papir og signaturer. Jeg sluttet å telle etter ca. 40 signeringer. Kjøper talte til slutt og det viste seg at vi begge hadde signert 78 ganger hver!

Forøvrig var den engelske  tolken forskrekket over prisen vi fikk betalt i forhold til hva vi betalte i sin tid.  Han påsto at det måtte være noe ekstraordinært som gjorde at kjøpsprisen var det den var.  Det har han for så vidt rett i, selgeren var nødt til å selge, han hadde stort lån i banken som han ikke klarte betjene og dermed hastet det.  

Før dette, høsten 2022 dro jeg til Villa Serena i bil. I begynnelsen av september tok jeg en ukestur.  Tok med hjem det jeg ville ha, fikk ordnet med mye annet samtidig.  Men, fristelsen til å ta enda en tur ble for stor. Grunnen var at jeg ville besøke Ercolanum.  Du har sikkert hørt om Pompei som ble rammet av utbruddet fra Vesuv den 24. oktober 79.  Ercolanum ligger nærmere vulkanen og fikk derfor hardere medfart. Men også bedre forhold for bevaring for ettertiden. 

Derfor fløy jeg til Napoli, leide bil og dro til Ercolanum. Det tok 15-20 minutter fra flyplassen.  

Å gå i gatene i Ercolanum minnet om Pompei, men det var forskjeller. Bl. annet kunne man her se originalt treverk i bygningskonstruksjonene.  Jeg lot meg også fascinere av mosaikkgulvene.  


(Jeg tok bilde som viser skoene for å gi inntrykk av størrelsen på flisene)


Men, det som var mest imponerende var museet som viser en del av det som er utgravd. 

Jeg legger med noen bilder som viser smykker. Det som er gult er gull. 






Minner er kjekt.



tirsdag 30. august 2022

Forlenget ventetid

 Vi hadde hussalg i boks - trodde vi.

Kjøperne har betalt depositum - visste vi. 

Da var alt klart for signering av skjøtet 13. september kl. 16.30 hos Notaio i Francavilla Fontana. - trodde vi.

Så kom det mail fra det belgiske par som skulle kjøpe.  De trekker seg fra handelen med begrunnelse; " due to significant unexpected personal issues"  Ikke helt klart hva dette betyr nøyaktig, men på en måte er det likegyldig for oss, vi må videre i prosessen.

Kjøperne hadde ikke gitt beskjed til megler, det gjorde vi så fort som mulig. Megler responderte fort og ba om å få fortsette med å få salg i stand til andre potensielle kjøpere.  Vi har ikke noen grunn til å la være, megleren har virkelig stått på.  Men vi tenkte at siden kursen på Euro har endret seg negativt for oss den senere tid, ville vi forsøke med høyere pris. Vårt forslag til prisjustering ble ikke akseptert av megleren.  Han ville ha en enda høyere sum som utgangspunkt og heller kunne forhandle ned til "vår pris".  

Det hørtes ut som en grei løsning for oss. 

Men, selv om salget gikk i vasken, drar jeg til Villa Serena i bil som planlagt. Da skal jeg tømme huset for personlige eiendeler og forskjellige andre ting som vi ikke vil overlate til nye kjøpere. Bl. annet en del gaver vi har fått, kunstgjenstander vi har tatt med fra Norge og litt verktøy som jeg har mer bruk for her hjemme. 

I tillegg skal det vaskes og ryddes i alle retninger.  Megler må få nøkkel og kode til alarmen.  Da skulle alt ligge til rette for en ny omgang med hussalg. 



 


lørdag 9. juli 2022

Mens vi venter...på det siste blogginnlegg, kommer det et lite "mellomreferat"

 Mitt eldste barnebarn; Lucas var konfirmant i vår. Det ga grunnlag for å ta ham med på det som i gamle dager ble kalt "dannelsesreise" når den engelske adel dro til Italia og Roma.

Derfor ble det en uke i Roma.  


Vi bodde første natt på et lugubert hotell i nærheten av Termini.  Jeg hadde skrevet på forhånd om hvilke krav vi hadde. Alt skulle bli innfridd var svaret tilbake. Det var blank løgn og dagen etter fant vi et langt bedre hotell; Amadeus.  

Termini er ikke langt fra severdighetene. Vi gikk forbi Trevifontenen når vi skulle til Pantheon. Og Spansketrappen gikk vi forbi på hjemveien.   Vi hadde bestilt tre opplegg før vi reiste; Vatikanmuseet med det sixtinske kapell, Colosseum og katakombene.

Først ut var Pantheon som var stengt for messe ved første forsøk. Andre gangen gikk det greit. Lucas stortrivdes og var fornøyd med opplevelsen. 

Torsdag dro vi til St. Callixtus katakombene. 


På en måte var det en selsom opplevelse. Familiegraver som var utsmykket. 




 

Enklere graver bare hugget inn i veggene.


Fjellet er av tufo, en ganske myk stein som, når den blir utsatt for oksygen, hardner mye. Så etterhvert som veggene ble fylt opp, gravde de bare dypere. 



Endatil en kopi av en helgen utført i marmor.

Sant Cecilia som ble halshugget en gang på 200-tallet.



Fredag var det Colosseum og Forum som sto for tur.  

 
Lørdag var det vatikanmuseet. Det vi ikke hadde forventet var at det var så mye som hadde blitt stjålet i Egypt og tatt med til Roma. 



Turen gikk gjennom det sixtinske kapell der det gikk vakter og passet på at ingen tok bilder, hverken med kamera eller mobiltelefon. 

Men, det var varmt. Hotel Amadeus hadde en temperaturmåler stående på innsjekkingsskranken. Den varierte ikke mye, men fra morgenen av kunne det være ned i 27 grader, midt på dagen opp mot 37.  Men vi holdt ut, selv om Lucas siste dag nesten ga opp og ble på rommet med A/C på til jeg kom tilbake fra en formiddagstur til froskefontenen som ble anbefalt på en nettside om "Rome's hidden gems".  Fontenen var ikke imponerende, men det var bygningene som lå rundt fontenen som forøvrig lå midt i en rundkjøring. 

Roma er en by man går i. Selv om vi tok drosje et par ganger, så foregikk det meste til fots. I alt viste skrittelleren at vi hadde gått ca 95 kilometer  på den uken vi var der. 

Jeg kan ikke legge skjul på at det var litt vondt i leggene når jeg begynte å gå om morgenen. Men det gikk seg til, bokstavelig talt. 


Det er umulig å beskrive alt vi opplevde. Men som vi skrev i stilene på folkeskulen; "Alle var enige om at det hadde vært en gild tur!



lørdag 25. juni 2022

Mens vi venter...på det siste blogginnlegg

 Mens vi venter...på det siste blogginnlegg kan vi jo fortelle litt om andre ting som skjer.

En ukes tid før vi skulle dra tilbake, oppdaget vi at det sto en bil parkert to hus nedenfor vårt. Bilen var registrert i Nederland og siden vi visste at Luigi som eier huset lenge har forsøkt å selge, antok vi at nå var det solgt. 

Jeg gjorde meg ærend nedover og fikk bekreftet at huset hadde fått nye eiere.  De var nesten som oss når vi kjøpte for 15 år siden, slett ikke klar over alt området kunne tilby.

Jeg møtte to personer som var på omtrent samme alder som vi var når vi kjøpte Villa Serena. Madeleine og Guido. Han jobbet innen IT, hun var kunstner som jobbet i mange slags materialer.


Jeg tok dem med på en tur søndag formiddag for å vise dem litt rundt. Startet med en tur til Cave di Fantiano 


Dette er et gammelt steinbrudd som er omgjort til utendørs teater. 

Deretter dro vi til Ceglie der jeg viste dem den nye ostebutikken; Sapori di Latte. Den ble straks en favoritt. 


En tur innom delikatessebutikken Suma, måtte vi også. Så bar det hjemover, men via Franchino som satte stor pris på å møte de nye eierne av Luigis hus. 

Vi har også noen blomster som ikke vil overleve uten tilsyn og siden alle nordmenn er i, eller på vei til Norge nå,  fikk de blomstene og samtidig de grønnsakplanter vi hadde fått i jorden for lengre tid siden. Om de overlever er en annen sak.


Trivelige folk som vi kunne likt å være naboer med og den følelsen forsto vi var gjensidig.  Men slik blir det ikke. 





fredag 17. juni 2022

Nest siste blogginnlegg.

 Forrige blogg hadde overskriften "Vi selger".





Å selge hus her i Italia har erfaringsmessig tatt lang tid. Vi har sett hus som har ligget til salgs i mange måneder, ja kanskje endatil år.   

Sent på ettermiddagen 7. juni kom en megler med det belgiske paret som jeg skrev om i forrige innlegg. 

Jeg tror vi trygt kan si at det var kjærlighet ved første blikk. De gikk storøyd omkring ute. Pekte og beundret planter og blomster i krukker og kar,  Og tok bilder.

Inne fortsatte det på samme måte. Noen få spørsmål, blant annet om alt de så fulgte med.  Svaret fra oss var at nei, vi ville ikke la våre personlige eiendeler stå igjen. Vi ville også ta med noen malerier og sånt, men stort sett alt de så var med i salget.  

Vi følte oss trygge på at det ble disse som skulle overta  herligheten. 

Etter bud og motbud på torsdag 9. juni  ble det stille.  


Men vi hadde bestemt oss for at vi skulle selge. Og vi har en 16 år gammel Ford C-Max,  som vi på en eller annen måte måtte bli av med. Vi har aldri solgt bil i Italia og hadde ikke begrep om hvordan den papirmøllen fungerte.  

Jeg vurderte om jeg skulle ta den til Norge, importere og selge den der. Men sjekket papirmøllen og omkostningene og slo det ifra meg. 

Jeg spurte en venn om han kunne, eller visste om noen som kunne hjelpe oss.  Svaret kom på onsdag 15. Han ville kjøpe bilen selv.  Jeg hadde sjekket prisnivået på en nettside med slikt program og foreslo den prisen. Det ble akseptert umiddelbart.  Han tar seg av papirarbeidet, betaler og lar oss beholde bilen til han kjører oss til flyplassen den 24.  Snakk om flaks. 

Tilbake til huset.

Jeg spurte megler om framdrift, men fikk til svar at vi skulle få vite mer tirsdag eller onsdag i neste uke. Altså få dager før vi reiser hjem. 

Men det var skrevet på meglerspråk. 

Jeg ville vite litt mer og spurte igjen i går 16. juni.  Da kom det et mer forståelig svar. Belgierne ville kjøpe, det som skulle skje tirsdag eller onsdag var signering av kjøpsavtalen og innbetaling av depositum.

Vi kunne slippe jubelen løs. 

Det er nesten utrolig at et hussalg kan gå så fort her i Italia. Nå skal vi til Notaio (Notarius publicus) på tirsdag slik at jeg kan få registrert fullmakt til å kunne signere selve skjøtet alene. 

Signeringen av skjøtet tar tid, så jeg må tilbake en gang på et tidspunkt. Det kan ta måneder, med det gjør ikke noe.   


I grunnen gjenstår det bare å ønske de nye eiere lykke til og håpe de får det like kjekt som vi har hatt det. Vi sitter igjen med gode minner. 


søndag 12. juni 2022

Vi selger

 Så er det avgjort.  Det vil si, jeg har gått med på Sofies forslag.  Om å selge Villa Serena.

Sofie har bestemt seg for lenge siden, jeg har vært måtelig interessert i hennes forslag. Men, jeg innser at kroppen sier stopp. Det blir for mye å gjøre og når alt medfører smerter, forsvinner mye av gleden.

Det har ikke vært lett å innse at epoken med hus i Italia går mot slutten.  Denne våren måtte jeg bare krype til korset og sette huset til salg.  

Vi har lagt ut annonse på Finn.no siden vi selv mener at dette er et hus som kan være midt i blinken for nordmenn. Passe størrelse både ute og inne. Møblert, som en italiener sa; skandinavisk.  Her er mer hygge og kos enn det man normalt finner hjemme hos italienere her i Puglia. 

Vi har også annonsert det på en italiensk nettside; Subito.it.  Det er gratis. 

Vi har også kontaktet et meglerfirma, forøvrig det samme som vi kjøpte gjennom for 16 år siden.  Vi var såpass imponert over behandlingen vi fikk da, at vi med glede vil bruke dem igjen. For ikke å snakke om hjelpen vi fikk både i prosessen og lenge etterpå. 

Så til spørsmålet om pris. Jeg gikk gjennom prospektene hos forskjellige meglere og så bilder, kart og beskrivelse. Deretter la vi prisen litt lavere enn gjennomsnittet.  Vi har også gjort en annen vri, vi har satt den prisen som kjøper skal betale.  Alle omkostninger i forbindelse med salget står vi som selgere for.  Da blir det mye lettere for eventuelle norske kjøpere å forholde seg til summen. De offentlige avgiftene er ikke lett å forholde seg til. Det avhenger av beliggenhet, størrelse på tomten og størrelsen på huset. Så skal megler ha sitt, Notaio (Notarius Publicus) som ordner tinglysingen skal ha for sin jobb, tolken (krav når en av partene er utlending) skal ha sitt etc. 

Men selv om det står et salg for døren. må det jobbes. Mandag kjøpte jeg teakolje og smurte utebordet og alle seks stoler. Det kan være lurt å kunne vise at vi tar vare på tingene. 

En megler var også innom mandag. Skrøt av at han hadde klienter i hele Europa. Greit nok, han kan bare forsøke.  Vi skal uansett finne vår egen megler som kan stå for eventuelt salg. Konkurranse er bra. ingenting betales til meglere som ikke får i gang et salg. Tirsdag kom han med et belgisk par som var begeistret for huset, torsdag kom megler tilbake med et bud som vi ikke aksepterte, kom med motbud og siden hørte vi ikke mer. 

Forøvrig ville megleren ha panoramabilder fra taket. Det fikset jeg og samtidig tok jeg bilder av aprikostreet vårt.  Man kan trygt si at det bugner. 

Moreller har vi også hatt i mengder.  Mye mer enn vi har bruk for.

Jeg har syltet noen liter, venner har forsynt seg, men det er mer igjen som fuglene etterhvert får kose seg med.

Det rare er at prisen på moreller varierer enormt etter hvor man befinner seg i Italia.  Jeg leste nettopp at i Milano koster moreller € 14-18 pr kilo. Her, på markedene er prisen jeg har sett; € 2 eller lavere.  I nord-Italia opereres det med "norske priser".  

Apropos priser. "Vi befinner oss i et område som skryter av "Chilometre zero" - kortreist mat.  Her kommer småbonden med sine varer og stiller på lørdagsmarkedet. Men her kommer også Peppe som selger norsk tørrfisk. Forøvrig av en kvalitet vi kan se langt etter i Norge. Han fortalte meg at han hvert år importerte ti tonn tørrfisk fra Norge. Den beste kvalitet han selger er "filetto" den koster € 10-12 pr kilo. Vi har sett tilsvarende hos Meny i Norge til 8-900 kroner pr kilo.  Forstå det den som kan. 


Forstå meg rett, dette er ikke et vanlig blogginnlegg.  Det er et innlegg for å få deg interessert i å overta vår eiendom. Eller fortelle noen andre om huset.  Et sted der du og dine kan har glede av å tilbringe varme somre i lag med barn og barnebarn på samme måte som vi har gjort. Til store gled for både store og små. 








lørdag 28. mai 2022

Blomster og frukt

 Vi har frukttrær på matrikkelen.  Blant annet har vi plantet et aprikostre og et plommetre for flere år siden.  De har ikke gitt en eneste frukt av noe slag til nå. 


Men vi har to morelltre. Og der er det frukt i mengder.  Det ene treet er har mørkere bær enn det andre og der er frukten moden.  Høyt henger de og søte er de.  For å få plukket uten fare for liv og lemmer bruker jeg gardintrapp og kutter av greina med bær på.  Da er selve plukkingen lett.  Så må steinene fjernes før vi kan sylte.  Heldigvis har vi et par redskaper som gjør jobben lett. 


Vi klarer ikke plukke alt.  Men pytt, vi plukker det vi har lyst til.


Vi har også et gammelt aprikostre. Mange greiner henger over gapahuken og der var jeg oppe i dag og sjekket.  VI har aldri hatt så mye frukt på det treet noensinne.  Og sannsynligvis blir de modne før vi setter kursen nordover.

Vi besøkte nabo Pasquale og Vita og de får ingen aprikoser i år.  De klagde på at det hadde vært frost i mars som ødela blomstringen.  Vi bor litt høyere (352 m) enn dem (337 m) og dermed var vel ikke vårt tre kommet så langt i blomstringen.  

Det kan bli atskillige kilo fra det treet. 

 Det kan nok bli noen fiken også, selv om det ikke blir så mange i år. 


Vi har hatt oss en tur på plantesalget også.  Da kom det roser og annet kjekt med hjem.


 










Jeg har hatt et større prosjekt i gang også. Øverst i det sørøstre hjørnet av eiendommen har det vokset opp et tre / busk som ikke er noe å samle på.




Etter at det har kommet nytt nett oppå muren ville vi gjerne ha klatrere til å skape liv, ikke en gammel stygg busk. Greinsaks og motorsag ble igangsatt og etter noen timer var det hele borte. Noe ble ved og resten havnet på bålet. Det gikk to-tre dager før jeg satte fyr, men det var nok til at det hele brant opp.

Jeg har fuktmåler og veden jeg saget opp til brenne tok det 5-6 dager så var fuktprosenten under 15. Og den er ekstremt tung. 




Blåregnen utenfor huset setter renninger. Først bort til muren, deretter langs muren mens den setter skudd oppover.  Den har strukket seg opp til hjørnet og fire-fem meter langs muren mot veien. I alt over 30 meter fra utgangspunktet.  Nå har den fått litt nett å henge seg i.  Jeg tror det blir bra, selv om den har fått hard medfart mens jobben med gjerdet ble gjort og mens jeg fjernet konkurrenten.

Alltid noe å gjøre. 


onsdag 18. mai 2022

Helbom United.

 Jeg har tidligere skrevet om at jeg ville ha en korallbusk. De er vakre og ville pryde innkjørselen hos oss.  Jeg har kontaktet et par planteskoler og spurt om muligheten til å få kjøpt. 

Ingen hadde slike trær inne, men kunne kanskje skaffe. Jeg purret i dag og fikk beskjed om at, jo de hadde trær tilgjengelig og åpnet kl 17.00.   Det var korrekt, at de hadde trær tilgjengelig. Det var også korrekt at trærne var i god vokster.  Men, for min del var ikke slikt et tre noe som passet oss.

For det første var potten de sto i såpass diger at det måtte spesialtransport til for å få det hjem.

For det andre, og det var det mest avgjørende, prisen var hinsides. De ville ha 550,-  Og det var ikke snakk om kroner, men Euro!

Jeg forlot stedet uten å handle.  Men skuffelsen var der, ikke minst siden jeg allerede hadde satt i gang med å forberede stedet for treet.  Dro derfor innom en annen plantehandler og der sto det en plante og ropte på meg. Dermed kom denne med hjem. 


Den var nettopp ompottet og dermed måtte jeg støtte den opp for å sikre overlevelse.  



I Norge er Hibiscus en inneplante. Her i Italia skal den etter sigende kunne overleve ute. Om det er sant?  Time will show.

Vi har troen på at det skal gå bra, men vi vet ikke noe før evt, neste år. 

onsdag 11. mai 2022

TIlbake igjen

 Det er alltid godt å komme tilbake igjen.  Denne gang er Sofie med. Det gjør det ekstra kjekt for oss begge.

For å gjøre det enda kjekkere ba jeg vaskehjelpen stikke innom for en liten ekstra omgang med vaskefillen.  Det var ikke nei i hennes munn.  Damen er grundig og i tillegg hyggelig. Da er alt bare velstand.

Det siste hun gjorde før hun dro, var å pynte med blomster både ute og inne. Dette var medbragt fra egen hage. 






Vi er heldige som har slike gode hjelpere. I tillegg ordnet hun oppvarmingen av Sofies dialysevæske slik at alt lå til rette for hennes ankomst.

Mye gjenstår ute.  Restene av muren som ble utskiftet er fjernet, Graset har vokst godt siden jeg dro for drøyt to uker siden. Det har ikke regnet mye i den perioden, kun 3 mm. Men det skal ikke mye til før det har virkning. Jeg må nok til med kantklipperen, men heldigvis har jeg glemt å kjøpe bensin.  

Været er bra nå.  Allerede kl 11 var det 22 grader og stigende.  Jeg har hatt en handletur og fått kjøpt noen grønnsakplanter som skal i jorden, pluss et par store handleposer med mat.  Bl. annet en relativt tykk skive av kalvekjøtt som nok må deles opp før den skal på grillen. Her går det an å kjøpe slik mat. Prisen er under € 15 pr kilo. Det er det dyreste kjøttet de selger på supermarkedet der vi handler oftest.  Det kan fort bli bra. 


søndag 17. april 2022

Påskelunch

 Vi kan ikke legge skjul på at påsken er viktig her i Italia. Butikker er stengt både søndag og mandag.  Skjønt det stemmer ikke helt, butikker som satser på tilreisende har åpent da også.

Men lunch første påskedag er et kapitel for seg.  Alle spisesteder annonserer med fast meny til varierende pris. Som regel er alltid drikkevarer med i prisen.  Vi har forsøkt flere steder i årenes løp, med varierende tilfredshet. 

Denne gang dro vi til Grottaglie til Alfredo Laboratorio Gastronomico Ristorante


Det kreves kanskje litt bedre språkkunnskaper enn google translate kan hjelpe med for å forstå alt, men dette var godt. 


På forhånd hadde vi valgt ut hvilket bord vi skulle sitte ved. Det var i den tidligere "kjelleren" nå omgjort til vinlager. Litt lavere enn de andre bordene, men med langt bedre akustikk. 


Det ble en mat- og vinorgie. Heldigvis hadde vi taxibuss som hentet oss hjemme og leverte oss tilbake. 

Højdaren var nok kalvefileten, langtidsstekt, servert med cognacsaus. fulgt av Semifreddo (delvis flytende is) med en eller annen saus til. 





Etter fem-seks timer dro vi hjem.  Taxibussen kunne ikke kjøre helt fram til restauranten, noen gater var stengt i påsken, så vi måtte gå 3-400 meter. Når vi sto utenfor bussen hørte jeg noen rope "Livar!" Tilfeldigvis kjørte Giuseppe og Giovanna forbi akkurat da, så jeg fikk hilst på dem også. Forrige gang vi traff dem var litt mer dramatisk idet Giuseppes bror og hans gravide kone var med på hyttetur i nabolaget. I løpet av kvelden kom tiden og vannet gikk. Filomena måtte avgårde i en fart til sykehuset der lille Andrea ble født.










Storrengjøring

Tiden flyr her i Italia.  Og opplevelser står i kø.

Så snart som mulig etter ankomst fikk jeg kontakt med vaskehjelpen via vaktmann Giuseppe.  Hun kunne vaske hos oss. Jeg er ikke særlig god på grundig renhold og som i Norge synes vi det er greit med profesjonell hjelp.  Huset har ikke hatt en så grundig runde med støvsuger og vaskefille på mange år .  

Det gikk en del timer, men hun var grundig til de grader. Det som kunne flyttes ble flyttet for å komme til på baksiden. Bøker ble tatt ut av bokhyllene og støvtørket oppå. I tillegg ble det ryddet i bøkene slik at de store havnet for seg selv. 

Vegger og golv ble vasket.  Jeg tror ikke det har vært så rent her siden kanskje når huset var helt nytt.  



Hun arbeidet kun noen få timer på formiddagen, så det gikk tre dager før hun var fornøyd. Det siste hun gjorde var å finne en vase til medbrakte blomster. 


Jeg bakte kanelruller og vafler som hun kunne ta med til sine tre barn. 

Som takk kom hun med egg og sitroner fra egen hage. Litt spesielle egg, fire hønsegg, to fra kalkun og ett fra gås.  Nå gjenstår bare å finne ut hva som skal lages av det tre sistnevnte.


I dag er det påske og vi nordmenn i området skal til Grottaglie til felles lunch.  Slike begivenheter er stort her i Italia og bord må bestilles i god tid. Menyen er fast og med i prisen er all drikke.  Dermed blir det taxibuss. 


Gårsdagen endte med en nydelig solnedgang. 






fredag 1. april 2022

Alene hjemme

 Jeg er alene her. 

Internett fungerte ikke ved ankomst, men vi har en god nabo som både snakker engelsk og er villig til å hjelpe. Han bruker selv WIFI Multimedia som har endret seg de senere år.  Jeg fikk låne hans pålogging for å sjekke og det virket bra. Men jeg ble bedt om å kun bruke det om kveldene. 

Men siden han var fornøyd og hadde brukt selskapet i mange år, tok jeg sjansen og gikk for opplegget. Allerede dagen etter var en mekaniker på plass og installerte antenne og etter en halv time var internett på plass.

Firmaet har kontor i Ceglie så hvis det er problemer kan det nåes lokalt.  Vi har vært kunder hos firmaet før (2011) og da var kontoret i Locorotondo, ca 15-20 km herfra. En gang vi fikk problemer dro vi dit og oppdaget at kontoret var stengt og eneste mulighet var å dra til Lecce, 10 mil hver vei.  De har etterhvert forstått at kundeservice er viktig.

Uansett - det virker. Det er jeg glad for. Ikke minst fordi selskapet er italiensk og dermed innen EU. Da kan vi se norsk TV via Altibox som vi ikke kunne se via satellitt som fant at vi var kunder i et britisk selskap utenfor EU.

Jeg er ikke god på huslig renhold.  Det gjelder nok de fleste menn, renhold , eller mangel på sådan, later til å være en evig kilde til kritikk fra den andre halvdel. (correct me if i am wrong)

Derfor har jeg bedt om hjelp, denne gang fra vaktmann Giuseppe hos Cosmopol. Fredag formiddag kom han i lag med en dame som tilbød seg å vaske både høyt og lavt. Prisen er særdeles overkommelig og allerede om en uke skal jobben være gjort. I alle fall for første gang.

Kort tid etter kontakt var opprettet kom det venneforespørsel på Facebook. Det viser seg at både hun og ektefellen har mange felles venner med meg.  (jeg svarer ja til alle italienere som sender forespørsel)

Puglia er fantastisk når det gjelder hvordan vi mottas.

lørdag 26. mars 2022

Avgårde igjen

 Så nærmer det seg avreise for første tur i 2022.  Billetter er selvsagt bestilt for alle turer i år.  Og vi har bestilt i god tid, noe som har vist seg å være lurt. 

Hvis vi skulle bestilt samme billetter i dag, hadde de vært 85% dyrere. 

Noe av dette skyldes Putins angrep på Ukraina. Drivstoffpriser har skutt i været og det er færre reisende.

En annen ting som Putin har drevet med er å hindre folk i Ukraina og Russland i å få tak i informasjon fra nyhetskilder utenfra.  Mange, både russere og ukrainere har hatt internett via satellitt. 


Siden vårt hus i Italia ligger på landet har internett via satellitt vært beste løsning. 

Men, Putins folk har nå hacket programvaren i satellitten og dermed har vi ikke lenger internett der.  Alle kunder må få nytt modem tilsendt og det tar tid. Heldigvis har vi venner som kan stå som mottakere av nytt modem når den tid kommer. Vi kan bare håpe at det skjer rimelig raskt. 

Uten internett kan vi heller ikke følge med på kameraovervåkningen som vi har installert. 

Den siste video vi har tatt vare på er når vaktmannen vår kom innom og fjernet spindelvev foran kameraet. 

Uansett, det gledes til årets første tur.  Denne gangen blir det uten Sofie, det må ordnes en del før hun kan stikke nasen sørover.  Jeg blir bare i drøyt tre uker, så bærer det hjemover for å feire Lucas sin konfirmasjon før vi begge drar til Villa Serena den 10. mai. 

Jeg får besøk av Anja de siste ti dager av oppholdet. Da får hun bli med på påskefeiring og den matorgie som det medfører. Jeg har innhentet menyer fra flere restauranter og legger ved det dyreste alternativet;

Det kan fort bli bra.  


Det er også bra at vi har gode venner i området.  Giuseppe Bellanova har jobbet med å sette opp gjerdet for oss. Han lar vår bil stå trygt parkert hjemme hos seg mens vi er i Norge. Og vi blir hentet på flyplassen når vi kommer. 

En annen Giuseppe, denne  med etternavn Filomeno, jobber i vaktselskapet. Han stiller også opp og løser småproblemer innendørs siden han har nøkler til hus og kode til alarm.  Skulle vi behøve noe sendt til oss, låner vi hans adresse og han tar vare på tingene til vi kan hente dem. 

Slike venner er gull verdt. 





torsdag 10. februar 2022

Gjerde

 Vi har en mur som går rundt huset på tre sider.  Siden som vender ut mot bakhagen er fritt tilgjengelig.

Muren er av varierende høyde og på sidene har det vært et toppelement som etterhvert har gått mer eller mindre i oppløsning.  Noen elementer har jeg av sikkerhetshensyn fjernet, flere andre blåste ned i mai i fjor under et forrykende uvær. 


Noe må gjøres, ikke minst av kosmetiske årsaker. 

Samtidig kunne det være greit å få et gjerde på baksiden også.


Vi er gode venner med Giuseppe B. og hans kone Antonella C.  Hun driver en bitteliten matvarebutikk i byen og vi får bruke den adressen når vi skal få levert dialysevarer til Sofie. 

Hjemme hos dem får vi parkert bilen vår når vi er i Norge. Han henter oss med vår bil på flyplassen og leverer oss der når vi drar. Det er bare ett problem med den ordningen. Vi regnes som venner og dermed får vi ikke betalt.

Men Giuseppe er entreprenør, såpass stor at han har ansatte. Derfor ba vi ham om å løse problemet ved å sette opp et gjerde oppå muren. 

Den jobben tok han heldigvis på seg og sammen dro vi til en butikk som han visste solgte kvalitet til en særdeles gunstig pris.

Neste "problem" er at det er plantet klatrebusker langs deler av muren.  Disse måtte vekk, i alle fall det som er øverst og dermed kommer i konflikt med gjerdet.  Heldigvis hadde jeg Lisa og Hans på besøk i august og de tok på seg jobben med beskjæring. 


Giuseppe lovet at jobben skulle bli gjort før jeg kom tilbake i april og ut i desember kom de første bildene av framgangen.


Bildet viser at toppen av gjerdet er tatt bort og det er skåret ut for innstøping av gjerdepåler.

Så langt, så bra.  Etterhvert kom pålene også på plass men så ble det bom stopp.


En av arbeiderne hadde fått påvist Corona og dermed røk alle sammen i karantene. 

Giuseppe og Antonellas sønn ble også smittet, dermed måtte de også i karantene og hun måtte stenge butikken.

I slutten av januar var de i full gang igjen.  Og slik det ser ut er det grunn til å glede seg over kvaliteten på jobben som er gjort. 





Alt i alt er det satt opp ca 90 meter gjerde. Oppå muren er det 1 meter høyt og  ca 62 meter langt. Bak huset er det 1,8 meter høyt og ca 28 meter langt. 

SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...