Gjerde

 Vi har en mur som går rundt huset på tre sider.  Siden som vender ut mot bakhagen er fritt tilgjengelig.

Muren er av varierende høyde og på sidene har det vært et toppelement som etterhvert har gått mer eller mindre i oppløsning.  Noen elementer har jeg av sikkerhetshensyn fjernet, flere andre blåste ned i mai i fjor under et forrykende uvær. 

Noe må gjøres, ikke minst av kosmetiske årsaker. 

Samtidig kunne det være greit å få et gjerde på baksiden også.

Vi er gode venner med Giuseppe B. og hans kone Antonella C.  Hun driver en bitteliten matvarebutikk i byen og vi får bruke den adressen når vi skal få levert dialysevarer til Sofie. 

Hjemme hos dem får vi parkert bilen vår når vi er i Norge. Han henter oss med vår bil på flyplassen og leverer oss der når vi drar. Det er bare ett problem med den ordningen. Vi regnes som venner og dermed får vi ikke betalt.

Men Giuseppe er entreprenør, såpass stor at han har ansatte. Derfor ba vi ham om å løse problemet ved å sette opp et gjerde oppå muren. 

Den jobben tok han heldigvis på seg og sammen dro vi til en butikk som han visste solgte kvalitet til en særdeles gunstig pris.

Neste "problem" er at det er plantet klatrebusker langs deler av muren.  Disse måtte vekk, i alle fall det som er øverst og dermed kommer i konflikt med gjerdet.  Heldigvis hadde jeg Lisa og Hans på besøk i august og de tok på seg jobben med beskjæring. 

Giuseppe lovet at jobben skulle bli gjort før jeg kom tilbake i april og ut i desember kom de første bildene av framgangen.

Bildet viser at toppen av gjerdet er tatt bort og det er skåret ut for innstøping av gjerdepåler.

Så langt, så bra.  Etterhvert kom pålene også på plass men så ble det bom stopp.

En av arbeiderne hadde fått påvist Corona og dermed røk alle sammen i karantene. 

Giuseppe og Antonellas sønn ble også smittet, dermed måtte de også i karantene og hun måtte stenge butikken.

I slutten av januar var de i full gang igjen.  Og slik det ser ut er det grunn til å glede seg over kvaliteten på jobben som er gjort. 

Alt i alt er det satt opp ca 90 meter gjerde. Oppå muren er det 1 meter høyt og  ca 62 meter langt. Bak huset er det 1,8 meter høyt og ca 28 meter langt. 

Garasjen

 Når vi kjøpte eiendommen var garasjen nesten ferdig bygget.  Vi sluttførte kun de siste omganger med murblokker og la på tak.

Men den måtte selvsagt pusses på en eller annen måte utvendig. Jeg fikk råd fra en italiener om hva som kunne brukes og jeg satte i gang.  

Imidlertid ble ikke baksiden pusset, der var det en mannshøy bjørnebærhekk og den var, i mine øyne uoverkommelig.

Men, det har ikke vært kjekt med en mur som ikke akkurat er noe for øyet og jeg har tenkt at det kunne måtte gå an å starte opp noe motorisert redskap å få redusert høyde og bredde på hekken slik at det gikk an å komme til.  Jeg behøver ikke spørre naboen om lov, det er ingen som vet hvem som eier jordstykket.  Jeg vet hvem som bruker det, det er første mann til møllen.  Noen ganger har det vært Franchino som har sådd og høstet korn, men de fleste år har det ligget brakk. 

Problemet er at jeg ikke vet hva jeg har brukt å pusse med. Jeg har snakket med andre lokale, men de klarer ikke fortelle meg hva det er jeg har brukt. Jeg har foreslått kalk, men det har jeg fått vite at det er det i alle fall ikke,   Kalk brukt som puss slik de kjenner det er kun til innendørs bruk.  Kalk til utendørs bruk er tynnet ut og brukes som maling.  Det jeg har pusset med har stått fint i snart 14 år.

Det har vært i mine tanker om jeg allikevel skulle forsøke med kalk. Men har slått det fra meg. Jeg gidder simpelthen ikke gjøre noe med det hvis det faller av etter kort tid.   Jeg trodde jeg hadde et bilde som viste en sekk som sto i åpningen, men den gang ei.  

Når man ser garasjen så kan man godt forstå at jeg vil at hele bygget skal se slik ut.  Ikke med en bakside som er tilnærmet ubehandlet slik som første bildet viser.

Her om dagen skulle jeg fortelle en annen nordmann og hvordan jeg hadde bygget et lite bord på siden av grillen. Noen blokker av Tufo murt opp og med en marmorplate oppå.    

Dette gjorde jeg året etter pussingen av garasjen.  Og mens jeg lette etter det bildet dukket et bilde av sekken som var brukt når jeg pusset garasjen.

Og ja, det er kalk, men av en type som kan brukes både inne og ute. Den kan inneholde opp mot 50% marmorpulver. Den eneste forutsetningen for utebruk er at det ikke må regne de første 48 timer etter påføringen. 

.

Nå er det ingen unnskyldning.  Bortsett fra at helsa må holde og det satser jeg på at den gjør. 

Corona

Vi vet alle sammen at Italia ble hardt rammet av Covid19.  Vi vet også at vi i Norge har sluppet rimelig greit fra pandemien.

Allikevel ser vi til stadighet at det finnes folk som ikke vil vaksineres av ulike grunner.  Jeg har ikke mulighet til å vite hvorfor de har slik innstilling og jeg har ingen forståelse for at de oppfører seg så usolidarisk. 

Jeg vet også at personlige opplevelser ikke betyr at man har gode beviser.  Allikevel velger jeg å fortelle et par historier.

1;

Jeg traff en mann i førtiårene på en butikk i Sandnes i januar 2021. Det var lenge siden jeg hadde sett han og jeg spurte hvorfor. Jo, han hadde havnet på sykehus med Corona i mars 2020.  Hadde vært innlagt flere ganger, men nå gikk det bedre. Han hadde fortsatt problemer med å bruke den ene armen og meget redusert lungekapasitet. Det ville nok gå lang tid før ham var fullt restituert, hvis det noen gang kom til å skje, fortalte han. 

2;

I Ceglie er det en mann som sammen med sin sønn driver en vaskehall for biler. De gjøre en meget god jobb til hyggelig pris. Full vask og rens utvendig og innvendig for € 20 er overkommelig for en norsk pensjonist. 

Når jeg kjørte forbi i august var det stengt hver dag. Jeg kontaktet sønnen, Andrea  og spurte om de hadde sluttet av, men fikk svar at det gjaldt "byråkratiske spørsmål". En dag i september var det åpent og jeg fikk bestilt tid til neste dag.  

Andrea var alene om jobben når jeg kom. Han brukte halvannen time på vaskingen.  En stund før han var ferdig, kom faren, en mann i femtiårene, innom og satte seg ved siden av meg utenfor hallen. Han så rar ut og jeg spurte hva som hadde skjedd. Da kom det en lang forklaring. Han hadde blitt syk av Corona for fem måneder siden. Havnet på sykehus - i respirator - en drøy måned. Etterpå måtte han trenes opp til å kunne gå. Han hadde hengt over en gåstol i lang tid. Men nå kunne han endelig bevege seg for egen maskin. Han gikk som en 90-åring og snaut nok det.  Det går nok lang tid før han, om mulig, blir som før.

Han var svært interessert i vaksiner og spurte meg om vaksinasjonsgraden i Norge. Jeg sa at jeg ikke var sikker, men trodde det var ca 70%. Han likte ikke det han hørte. "Folk må vaksinere seg - ingen må gå gjennom det jeg har opplevd sa han. Og han var en av de heldige som hadde overlevd.  (Opp mot 90% av innbyggerne over 12 år er vaksinert i Puglia)

I Italia er det mye byråkrati. Det kreves papirer, signaturer, søknader, rapporter etc.  Dette hadde han, på grunn av sykdommen ikke vært i stand til å gjøre noe med og bedriften hans ble dermed stengt. (chiusi per questione burocratiche.)

Fortsatt er det strenge restriksjoner i Puglia. Det kreves munnbind for å gå i butikker, restauranter etc. Vaksinepass kreves framvist i døren til spisestedene. Uten vaksinepass - ingen adgang. Det er også streng begrensing i antall handlende i butikker. Alle ansatte bruker munnbind. Det er også mulig for bedriftseiere å kreve at ansatte som kommer i nærheten av kunder eller andre ansatte er vaksinert. De som nekter får ikke lønn.

Reisen

 Å reise med fly etter Corona er litt utfordrende på grunn av at flere ruter er innstilt. Derfor tar reisene lenger tid. 

En annen utfordring er at ruten mellom Roma og Brindisi har vært betjent av Alitalia. Dette selskapet er konkurs og overtatt at transportministeriet i Italia. Samme fly, men antall ansatte er redusert fra ca 10.000 til ca 2.800. 

Når vi bestilte billetter i februar for turen i september skulle vi dra fra Stavanger kl 06.20 og lande i Brindisi 14.30.  Det har vært mange endringer underveis og til slutt landet vi i Brindisi 18.35.  Den ekstra tiden måtte tilbringes på flyplassen i Roma der vi var i drøyt fem og en halv time. Heldigvis har de, i forbindelse med utbyggingen plassert "myke" benker der man kan strekke ut og i beste fall få en blund.  Det har også dukket opp flere spisesteder som har langt bedre mat enn det de tidligere spisestedene hadde.

Men før vi kom så langt var det en del som måtte ordnes. 

Flyreiser kan bli innstilt underveis og det kan være utfordrende m.h.t. Sofies dialyse. Vi har derfor med en ekstra dialysepose med to liter væske. Væskeforbud på flyene blir ordnet med attest fra sykehuset.

Men, når vi kom til Sola gikk kofferten gjennom sikkerhetskontrollen uten videre.  Det samme skjedde ved innsjekking i Brindisi for tilbaketuren. 

Men på grunn av at Sofie hadde bestilt assistanse, fikk hun gå på Fasttrack mens jeg måtte gjennom labyrinten for å komme fram til sikkerhetskontrollen.  I tillegg kom vi først inn på flyet. Assistert like til setet og hjelp med å løfte 18 pluss 9 kilo koffert opp i bagasjehyllen. Det er likt på alle flyplasser. Hjelp fra flydøren og til neste gate.  I det hele tatt fungerer det utmerket og gjør det mulig for Sofie å dra på langtur. 

Forøvrig ble det lått og løye på flyplassen i Amsterdam. To damer i sin beste alder var assistentene våre. Jeg spurte om de ikke var glade for ordningen med assistanse som skaffet dem jobb. Svaret var jo, det holdt dem jo borte fra gaten..... det er tross alt Amsterdam. 

Latteren runget i kjøretøyet mens vi ventet på at flydøren skulle bli åpnet. 

Mat, mat og mat.

 Vi er glade i god mat. Og god mat finner vi mye av i Puglia.

Jeg har tidligere spist stinco (kalveskank) på restaurant i Grottaglie og det var en særdeles god opplevelse. Dermed tenkte jeg at det måtte være mulig å få tak i en skank og ta med hjem. Melding ble sendt til et par forskjellige slakterbutikkker og Camassa i Grottaglie kunne bekrefte at ja, de hadde stinco.  Gaute ble med på turen, han kunne også tenke seg litt av godsakene. For godsaker i kjøttveien mangler de ikke. 

Men stinco, det hadde de bare en av, så Gaute måtte finne noe annet. Slakteren kom bærende med det som så ut som en halv ku på akselen og skar av skanken. Den veide drygt tre kilo! Jeg innså at vi ikke hadde lang nok tid før hjemtur til å få spist alt og den ble dermed frosset og fikk bli med hjem i håndbagasjen. 

En annen ting vi liker godt er å lage bacalao. Da kjøper vi Filetto - saltfisk som er importert fra Norge. Nå var jeg på markedet og kjøpte med meg 3-4 kilo av det som i Norge kalles loins. Prisnivået er annerledes i Puglia. Jeg betalte € 10 pr kilo.  På Meny selges loins;

Det er nesten uforståelig at alle ledd kan tjene penger på fisken. Den skal transporteres 4-5000 km fra Nord-Norge til Puglia og allikevel koster den sjetteparten av det den koster i Norge. 

Jeg dro av skinnet og delte den i passe biter.  I håndbagasjen med den også.

Vi må passe på å få med ost også. Vi kjøper Rodez, en fransk ost der nesten all produksjon havner i Puglia. Denne gang en vellagret av slaget. Vekt, ca to kilo - i håndbagasjen med den også.

Sofie vil alltid ha med seg pizzaosten fra Galbanino. Den kommer i flere størrelser og vi kjøpte den minste på 270 gram. Fire av dem får sikkert plass i håndkofferten innimellom alt det andre. Så kan de fryses ved hjemkomst. 

En annen spise som jeg er glad i er Lardo. Det er rent svinefett som er krydret og saltet og oppbevart i marmorfat til det er speket. Litt vanskelig å få tak i, men Suma skuffet ikke. De hadde endatil lardo som var lokalt produsert og etter å ha blitt servert en liten smaksprøve havnet et større stykke i håndkofferten. Når jeg skal steke bacon eller kjøtt begynner jeg alltid med små biter lardo som avgir mye fett og etterhvert minker inn til små sprø biter med en nydelig smak.  

Vi har lov å ta med 12 kilo i håndbagasjen.  Jeg tenkte at det aldri var blitt kontrollert noen gang så jeg tok sjansen på å trille med meg 18 kilo. Det var også et par liter dialysevæske i kofferten. 

Det gikk helt greit.  Mer om det i neste innlegg. 

Jeg blir gjenkjent

 Når jeg beveger meg rundt i Ceglie blir jeg gjenkjent.

Det begynte med en dag jeg passerte frisøren som jeg går til når jeg er her.

I døråpningen sto en mann jeg, såvidt jeg vet aldri har sett før. "Bentornato" (velkommen tilbake) sa han. Selvsagt stoppet jeg opp og sjekket, men fortsatt, ingen gjenkjennelse. Han forsto problemet og fortalte at han bodde ikke langt fra vårt hus og hadde full kontroll på hvem vi var og når vi var der. 

Jeg var på vei for å bestille bord på Osteria Pugliese, vårt favorittspisested i byen. Vi har så dårlig telefondekning i Villa Serena at forsøk på å ringe for å bestille bord er dødfødt. Når jeg kom fram, var det stengt, men et vindu var åpent. Jeg påkalte oppmerksomhet via vinduet og en av kokkene kom ut for å sjekke. Servitørene kom også ut og jeg fortalte at jeg ville bestille bord for fire på torsdag. Svaret var at da noterer vi bord for Livar Dubland på torsdag, De visste hva jeg het uten at jeg har fortalt det.  På vei hjem kjørte jeg innom en bensinstasjon for å fylle tanken. På vei tilbake til bilen etter å ha satt inn kortet, hørte jeg navnet mitt bli ropt. (Det er ikke mange Livar i Puglia)  Det var Maurizio, som driver en trelasthandel, som ønsket meg tilbake i Ceglie.

Torsdagen kom og vi skulle dra til Osteria Pugliese. Akkurat når vi var på vei ut døren, ringte de via messenger og fortalte at det regnet i byen. Kunne vi forandre bestillingen til å sitte innendørs i stedet for ute?  Selvsagt kunne vi det. 

Men det betydde at mange som hadde bestilt bord ikke kunne få plass den kvelden. Vi blir satt pris på, prioritert og ivaretatt. 

I bakeriet der vi kjøper brød (Pane di Matera) behøver jeg ikke si hva jeg vil ha. De bare snur seg og henter brødet, pakker det inn og ber om €1,50. Det kan kanskje forandre seg, bakeriet har skiftet eiere. Den som har lever får se. 

Det samme opplever vi i Ipersisa, supermarkedet som før var PAM. AnnaLisa i kassen husker navnet og  hun bryr seg. Spør etter både meg og Sofie.  Alltid kjekt å treffe både henne og Michele, Lina, Cosimo, Nico, Maddalena og Tiziana. 

En dag kom det en bil kjørende sakte langs veien utenfor oss. Sjåføren, Domenico Venerito, var på leting etter hunden som hadde forsvunnet.   Han hadde og satt opp plakater overalt i området med etterlysing og bilder av hunden.

Domenico er gift med datteren til Maria og Pietro og har overtatt eiendommen to-tre hundre meter fra oss, etter at Pietro døde for et par år siden.

Før vi dro hjemover var jeg i byen og gikk forbi Cartolandia (butikken til Domenico) og spurte om hunden hadde kommet til rette. Det hadde den.

Dagen før vi dro tilbake til Norge kom det to syklister inn i gården hos oss. Det var Luciano (frisøren) og Domenico (hundens eier) som ville hilse på. Luciano visste hvilket område vi bodde i og Luciano visste nøyaktig.  Felles bekjentskap som nesten blir som felles venner. 

Er det rart vi trives?

Hjemme igjen.

 Det ble slutt på oppholdet her. 

Livar kom 17, august, dro tilbake 11. september og reiste tilbake i lag med Sofie den 14. sept. Vi har hatt gode dager når vi ser tilbake på oppholdet. 

Vi har hatt samling med de nordmennene som bor i nærheten. Både med langbord og bacalao og "stikk innom" besøk. Alltid kjekt begge deler.

En dag vi satt ute begynte vi å snakke om veggflisene vi hadde satt opp. Men først da oppdaget vi at de var borte. Noen hadde tatt seg bryet med å fjerne dem.  Vi får bare håpe at de får like stor glede av dem som vi har hatt.  Det kommer nok opp nye etterhvert, men da limt fast på en plate som kan tas inn før vi drar herfra. 

Vi har hatt godt klima i denne perioden. Noen dager for varmt, andre dager for vått. Det var problemet mens Lisa og Hans var her på arbeidsferie. 

Etter at Sofie kom, har det vært mer levelig, bortsett fra siste dagene. Værmeldingene har vist særdeles negativ utsikt, Mye torden, regn og lave temperaturer. En av tre har slått til. Temperaturene har vært lavere enn normalt. Regn; i løpet av de siste halve året har det kanskje kommet det som vi i Norge kaller rotbløyte. Det er hvis vi legger all nedbør sammen  for hele kommunen.  Det rare er at det er så lokalt.  Søndag 10. dro vi på biltur og i Ceglie, ca 7 km fra vårt hus, rant det bekker gjennom gatene. Når vi kom hjem sjekket jeg måleren om kvelden og den viste at de siste 24 timer hadde vi fått 7 mm.

I løpet av tiden vi har vært her har vi oppdaget at det finnes andre nordboere i området. To-tre kilometer fra oss er det en dansk vestjyde som har slått rot i lag med sin polske samboer. Det er alltid kjekt med nye bekjentskaper, ikke minst når vi snakker omtrent samme språk. Hans samboer er særdeles interessert i planter og vi fikk avleggere i fleng og kunne kvittere med både nespole og kastanjetre som gjengjeld. 

19. oktober dro vi tilbake til Norge.  Mer om det siden.

Jeg gikk en tur på stien......

 Bare det at det slett ikke var noen sti, og skogen var ikke stor nok til å kalles skog.  

Men, jeg gikk i alle fall en tur i bakhagen på grensen mot nord. Ville sjekke om det var nøtter på valnøttrærne. Resultatet var magert.  

Lenger nede hadde Franchino vært og ryddet greiner på furutrærne slik at det blir lettere å komme til med traktoren når han skal harve til våren.

Tilbaketuren gikk langs grensen mot sør og der står det et mannshøyt plommetre. Det som valnøttrærne manglet hadde dette treet tatt igjen i stort monn.  Man kan trygt si at det bugnet av plommer.   Jeg gikk hjem og hentet en bøtte.  Det måtte jeg gjøre to ganger. 

Jeg brydde meg ikke så mye om jeg ikke fikk med alle plommene, noen var overmodne og falt av bare jeg kom borti greina, andre var mer passe. 

Nå begynner arbeidet med å fjerne steinene og å finne ut hva vi skal bruke dem til. Kanskje litt syltetøy og kanskje litt likør.

Uansett, først steinfjerning. Det ble ca 11 kg plommer i alt. 

Så får vi se etterhvert hva det blir til videre tenkte jeg.  Når halvparten var utsteinet og kjørt gjennom saftsentrifugen var det tid for prøvesmaking. Det var ikke mye smak. 

Litt siling gjennom et dørslag reduserte volumet mye. Deretter koking til det hele var redusert til omtrent halvparten. 

Nå var det endelig smak nok til at det nok blir en flaske plommelikør til slutt.  Resten får jeg kanskje ta med og gi til noen som har griser. 

Før plommehøsting kom smeden Rocco med spesiallaget luke til pumperommet.  Det ble riktig så bra til slutt.  Kanskje monterer jeg elektrisk gjerdeaggregat inni slik at dersom noen synes det kunne være kjekt å bryte seg inn, blir skremt når de berører luken. 

Dopo due setttimani

 Eller på norsk; to uker senere.

Ting går seg til etterhvert. Når jeg kom måtte det ny vannpumpe til. Giuseppe, "vår mann" hadde en  "idraulico" - rørlegger som kunne gjøre jobben. Det skjedde dagen etter ankomst. Endelig mulig å dusje. 

Etterhvert fikk jeg ting til å fungere. Like til lørdag morgen da vannpumpen sveiv og sveiv uten å avlevere vann. Giuseppe ble kontaktet og han forsøktande å kontakte rørlegger uten hell - foreløpig. 

Mandag kom imidlertid rørleggeren utpå dagen. (etter et par SMSer) Da hadde jeg allerede kjørt Lisa og Hans til flyplassen og levert bilen på verksted til skifte av et lager i forhjulstillingen.  

Problemet med vannet var ikke pumpen, men sugeslangen fra cisternen. Den lakk og dermed klarte ikke pumpen å dra vann. Rørlegger dro og kjøpte ny slange og fikk systemet til å fungere. Han anbefalte at vi ikke brukte slange, men galvaniserte rør i stedet. Slanger varte bare 4-5 år før de måtte skiftes. 

Elektriker er et annet "problem". Vannpumpen trenger strøm og det er mange meter fra hus til pumpe. Ledningene er gamle og slitte, noe som medfører "krypestrøm". Ikke så mye at det gir utslag på jordfeilbryteren men nok til at vi ikke liker det.  Det kan medføre at golvflisene ute må hugges opp.  Heldigvis har vi mange nok til å erstatte de som eventuelt blir ødelagt. "Me får sjå" får jeg si som en annen nordmann her bruker å si.  

Elektrisitetsopplegg er annerledes  her enn i Norge. Hjemme i Norge kan man slå av bryteren og strømmen forsvinner. Vi kutter "plussledningen".  I Italia kutter man "negativ ledning". I praksis betyr det at selv om man skrur av strømmen på bryteren går det strøm gjennom ledningen.    Derfor må det installeres bipolar bryter, en som kutter begge ledninger.  Jeg kan ingenting om strøm, så denne forklaring er forfattet etter hukommelse etter et samtale med en norsk elektriker (Takk til Jostein).      

Så skal muren rundt eiendommen fikses. Det er i dag hel mur av varierende høyde. Oppå den er det "pyntemur" som etterhvert faller ned på grunn av rust i armeringen.  Nå skal det settes netting oppå muren i stedet for "pynten".  Heldigvis har jeg en god entreprenør som gjør jobben for meg.  

Men først måtte blåregn og andre klatrere fjernes. 

Jeg selv får holde meg til småjobber. Eller, når Lisa og Hans er her, la dem jobbe. Så får de bruke nyplukka mandler til noe kjekt i stedet for bare jobbing. 

Det var godt å ha noen å jobbe litt. Huset har blitt kalket på framsiden, murene ut mot veien har også fått en oppsjaining. Det har blitt både pusset og kalket. 

Det ble også flyttet noen planter som sto malplassert i forhold til jord, lys og skygge.  Så nå kan kanskje papegøyeblomsten vise seg fram i all sin prakt.

Vi har i sin tid fått et par Canna av gode venner.  De var helt visne kunne Terje fortelle når han var bortom i begynnelsen av juli for å vanne judastreet. De fikk en bøtte vann hver et par ganger.  Nå blomstrer en av dem. 

Døren ut fra gapahuken hadde seget, eller kanskje hele gapahuken har seget. I alle fall tok døren i golvet og når vi var flere ble det letter å fikse den.

Det ble også mulighet for å beskjære "tuntreet"  Ny batteridrevet motorsag gjorde jobben enklere for Hans.

Hele tunet ble lysere etter jobben var gjort.

Det ble også litt ved å ha i uteovnen der vi nyter fløyelskveldene under gapahuken.  

                            

Framme

Endelig tilbake.  Selv om turen tok lenger tid enn godt er.  Kansellerte flyruter gjorde at oppholdet i Roma ble litt over fem timer. 

Eiendommen var overgrodd og mye var vissent. Heldigvis har jeg hatt vannehjelp slik at våre fire canna lever. Blåregnen liker seg veldig godt her, Det er nesten alt for mye. Den strekker armene sine i alle retninger og lager problemer for passering.

Men etterhvert blir det meste ordnet.  Og det er herlig å være tilbake.

Jeg gikk en tur i byen og der er enormt med folk ute. Når jeg passerte døre til frisøren jeg bruker å gå til, sto en mann der og sa "bentornato" - velkommen tilbake. Jeg stoppet opp for å se om det var noen jeg kjente, men måtte gi opp. Han fortalte da at han hadde hus ikke langt fra oss, så han visste godt når vi kom og når vi dro.

En dag var det EU-kontroll på bilen.  Det ble en merknad - dekkene var slitt. Jeg ble anbefalt å kontakte det firma jeg har handlet dekk fra før og sendte en melding med spørsmål om hva de kunne selge dekk for. Svaret kom promte; € 190 for det hele. Inkludert justering av hjulstilling, omlegg og avbalansering. 

Jeg måtte også i banken for å få ordnet sikkerhetsløsningen. (tilsvarende BankID) Der møtte jeg Sara, en hyggelig ung dame som kunne hjelpe.  Det var noe annet enn den sure megga jeg var i kontakt med for ett år siden. 

Hans og Lisa kom på jobbetur på fredag 20. De hadde en stri reise. Mellomlandingen i Amsterdam var unnagjort på kort tid. Men, flyet til Roma måtte snu på grunn av teknisk feil. Dermed rett til ny gate for å vente på nytt fly. Alle spisesteder ved gate var stengt. Og de kunne ikke dra til restaurantområdet for da kunne de gå glipp av avgangen.  

Dermed fikk de kort tid i Roma og ikke mulighet for mat der heller. Heldigvis hadde de gitt beskjed til meg og jeg kjøpte et par frosne pizze og når jeg dro til flyplassen satte jeg på komfyren før avreise.  Mat klar ti minutter etter de kom hit. 

Det går seint

 Det går seint.  I grunnen går det mye for seint.

Vi skulle vært i Villa Serena nå.  I alle fall skulle jeg ha vær der og gjort en innsats.  Manglende tilsyn og vedlikehold medfører forfall og det liker vi ikke.

Vi har venner som ser etter om det er noe prekært, det er både godt og vondt. Det er godt å få vite, men vondt å ikke kunne fikse opp selv. Heldigvis har vi funnet gode hjelpere, men de vil ikke gjøre noe som vi ikke har forhåndsgodkjent og helst ved fysisk nærvær.

Det var nødvendig å få slått gras i bakhagen. Det er ikke noe stort problem, der kommer man til med traktor ved å kjøre over naboeiendommen. Men man kommer ikke til med traktor rundt huset.  Der er det for trangt og for mye busker og trær. Men det bryr ikke graset seg om og det er tydelig at vinteren har sørget for gode vekstforhold.

Etter å ha spurt Giuseppe B. om hjelp gikk det ikke lang tid før problemet var løst. 

Men det har dukket opp et annet problem også. Oppå muren som omkranser en del av hagen, sto det et "gitter" i betong. Sannsynligvis har det stått i nesten førti år, men nå har tidens tann fått såpass makt at det måtte gi opp.  

Vi var klar over at det sto dårlig til og vi ventet bare på at det falt ned. Det gjorde deler av det nå i vår.

Det betyr at vi bare må bite i eplet og skifte ut hele greia på (nesten) hele muren.  I alle fall i nesten 60 meter lengde. Det er ikke sikkert at eplet er så surt heller. Det kan bli en positiv ansiktsløfting.

Giuseppe vil ikke komme med alternativer eller prisoverslag før jeg er til stede personlig. Han er vel bekymret for at jeg ikke liker hva han foreslår eller over at han må klippe ned blåregnen som vokser på muren mot sør. En bekymring vi overhodet ikke deler.

Blåregn er så voksevillig hos oss at det nesten er for mye av det gode. Så etter beskjæring vil det nok ikke gå lang tid før den er tilbake i full vigør.

Vi kjøpte to små busker i april 2009. De har formert seg villig og vi har nå minst 8-10 stykker som har formert seg ved stiklinger.  Hvert år må de to "morplantene" beskjæres kraftig for ikke å spre seg utover plattingen utenfor huset på den ene siden og utover mot frukttrær på den andre siden.  Forsåvidt har det ikke gjort noe at det har spredt seg oppover i et fikentre. 

Det har vært en takknemlig plante å ha.

I høst vil vi forsøke å plante om et par planter som ikke har fått de vilkår de krever. Ett nespoletre ble sådd fra frø midt i kjøkkenhagen for mange år siden og har ikke vokst mye mer enn en halvmeter.
For ikke snakke om manglende frukt.

Kanskje er det havnet et sted det jordlaget er tynt, eller kanskje jorden ikke passer det akkurat. Graving av større hull, fylling med bedre jord og godt med vann etter omplanting kan forhåpentligvis medføre at vi kan spise ferske nespole om få år. Jeg får ikke konkurranse fra Sofie siden hun ikke liker smaken..... til forskjell fra meg. 

I tillegg har vi en strelitzia som etter tre-fire år står på stedet hvil. Den er ikke død, men den vokser ikke mye der den står i skyggen delvis under et digert bartre. Den bør få mer lys og bedre jord den også, så hvis det lykkes kan vi glede oss over vakre blomster en gang i framtiden.

Enn så lenge må vi kun nyte blomsten fra bilder. 

Planer og tanker er gratis.  Nå gjenstår bare en laaang ventetid til vi kan dra.

Vi skal tilbake!

 Vi skal tilbake!

Vi har tatt sjansen og kjøpt billetter.  KLM har i annonser lovet at hvis man ombestemmer seg fram til dagen før avreise, kan man få refundert billettene eller brukt dem ved en senere anledning.

Dette løftet samt lav pris gjorde at fristelsen ble for stor til å la være. 

Reisetiden er også bra og dermed var valget lett. I alle fall for Livar.  Som mange vet, så har Sofie noen utfordringer når det gjelder helse. Det gjør at hun tåler varme dårligere enn før. For Livar er det omvendt. Varme gjør, om ikke underverker, så i alle fall livet lettere. 

Derfor har vi valgt en delt løsning. 

Livar drar alene den 17. august og returnerer den 11. september.  Så drar vi begge tilbake den 14. september og blir til den 19. oktober. 

20. til 30. august kommer Lisa og Hans på "arbeidsferie". 

På grunn av Covid har vi ikke kunne være der på en ordentlig og normal måte siden 2019. Det har hverken hus eller eiendom forøvrig hatt godt av.  Huset bør ha en omgang med kalkkosten og det igjen krever smidighet og ungdommelighet som ikke vi er i besittelse av lenger.  Det blir derfor rimeligere å betale billetter for gratis hjelp fra Norge enn det er å få lokale til å gjøre jobben. (Vi har hjulpet mange italienere på andre måter i året som har gått)

Ikke at de lokale ikke trenger penger. Det gjør de og det skal de få, og det har de fått. Vi har prosjekter som det kreves profesjonelle krefter til. Bl. annet må vi ha elektriker til å trekke nye ledninger fra huset og ut til vannpumpen.  Vi har en god elektriker til å gjøre jobben, problemet kan bli at når jeg kommer er "ferragosta" startet.

Ferragosta er er ordning fra keiser Augustus tid.

Da fikk slavene et par dager fri fra 15. august hvert år, dermed ble tradisjonen født. Problemet for oss er at "alt" stenger ned. Det blir som fellesferien i Norge for flere år siden, bare i større potens.

Tomten bak huset må harves. Det er lovregulert i området for å unngå at grasbranner ikke spres seg over eiendommen. Hvordan det skal løses i år var et problem som det må finnes ut av. Loven sier at det må gjøres i løpet av april hvert år, men når ikke engang våre naboer som kun har feriehus der og bor 15 km derfra ikke har lov å dra til huset, kan det by på problemer. De som harver har vi ikke mulighet til å nå på mail. SMS responderer de ikke på. Men italienerne bruker Whatsapp og der fikk vi napp. Nå blir det harving innenfor lovverket og betaling skjer i august.  Det er godt å ha gode venner og kontakter.  

Sempre problemi - sempre soluzioni.

Kostnader - kæ kosta lorten.

For mange år siden var det en mann på Varhaug som hadde kjøpt seg ett teknisk vidunder; en radio. En nabo kom innom for å sjå og høyre. Etter en tid kom så spørsmålet;  "kæ kosta lorten"? 

På grunn av bloggen ble jeg spurt av en som var interessert i å kjøpe hus i Puglia om hva man måtte beregne i kostnader.  Av helt spesielle årsaker ble det ikke noe av huskjøp, men kanskje andre er i lignende situasjon.

Mange av oss har tenkt at å ha hus i "syden" er oppfyllelsen av drømmen.  Det er fullt forståelig når man opplever somrene i Norge som kalde og våte.

Man har flere muligheter og flere land å velge mellom. De fleste har valgt fastlandet i Spania. Vi har vært der og sett ghettoer som er lukket for vinteren. Vår opplevelse kan godt være feil, det tar jeg ikke stilling til her, 

Noen har valgt Tyrkia. Det er billig å kjøpe leilighet  der, men tør man ta sjansen på å kjøpe i et land med et despotisk styresett? 

Frankrike er et alternativ, men står ikke høyt på nordmenns ønskeliste..  

Det gjør imidlertid Italia. Romernes land som har flest steder på Unescos verdensarvliste blant alle land. 

Når man tenker feriebosted i Italia ser de fleste for seg rullende åser med pinjetrær i Toscana. Eller overfylte strender i nærheten av Cinque Terre.  Men Italia er så mye mer. Øyer i "Mare nostra" (vårt hav) Middelhavet, eller et annen av de tyve regioner i støvlelandet.

Når vi satte i gang letingen var det noen kriterier som måtte oppfylles.

Punkt 1 var at det ikke måtte koste all verden. 

Punkt 2 var at vi kunne bo der.

Enkelt nok og vi satte i gang med leting. Når det gjaldt punkt en ble det klart at Puglia var det beste alternativ blant de italienske regioner. 

 Mange har stilt spørsmål om hva det koster å ha hus i Italia.  Det kan vi ikke svare på, men vi har en peiling på hva det koster i Puglia. 

Når det gjelder kjøp av hus er det avgifter og honorarer som utgjør kostnaden. Avgift til staten utgjør ca 8% av kjøpesummen. (men bare 3% hvis det er "prima casa" som man skal bo fast i. Det er forskjellig sats for hus og eiendom, derfor en omtrentlig sats. Så skal megleren ha sin provisjon, som regel ca 3%. Notaio som står for tinglysingen skal også ha sitt, tolken skal ha sitt,  så det blir en pen sum til slutt.  Det er umulig å gi et eksakt tall.

Det er også umulig å gi et eksakt tall på driftskostnadene.

Man slipper ikke unna eiendomsskatt og renovasjon. Denne varierer fra kommune til kommune og den er forskjellig fra om det er prima- eller seconda casa. Sluttsummen for seconda casa kan være 10 ganger høyere enn for prima casa. Regn med ca € 1000 for sistnevnte. 

Noen betaler en commercialista - regnskapsfører for å beregne summen som skal betales. Det gjør ikke vi. Man kan, som oss, kontakte kommunen direkte for beregningene og få avtale om at de sender regningen i posten. Der vi bor klarer de ikke sende regningen på mail.

Å betale denne regningen krever at man har konto i italiensk bank.  Da trenger du også Codice Fiscale som nesten tilsvarer norsk personnummer. 

Hvis du har en skikkelig megler ordner megleren dette for deg.  

Alle hus må ha vann, avløp og strøm. 

Har man innlagt offentlig vann betaler man etter forbruk Takstene er uforståelig beregnet men antakelig dyrt dersom man bruker dette vannet til vanning av planter ute. 

I vårt hus har vi ikke offentlig vann, men cisterne som samler opp regnvann. Alle hus utenom byene samler regnvann i cisterner av varierende størrelse. Er ikke cisternen stor nok til å dekke behovet må man kjøpe vann fra tankbil.  7000 liter koster ca € 25,- 12000 liter koster € 40,- (hos oss)

Nyere hus eller renoverte hus har krav om tokammers septiktank. Disse må etterhvert tømmes og siden vi har gammeldags synkesystem har vi ikke oversikt over prisen, men jeg husker at jeg betalte ca € 70 for å få tømt og renset cisternen. Det kan nok gi en pekepinn om prisnivået. 

Strøm er dyrt! Det er en del faste avgifter  og det er begrenset kapasitet i systemet. Normalt har privathus tilgang på 3KW.  Prima casa blir i tillegg belastet TV-lisens via strømregningen. (€90/år)

I og med at strøm er dyrt, bruker de fleste gass til koking. Flaskegass er rimelig. En flaske kan vare flere år. 

Forsikring av hus og innbo er selvsagt frivillig.  

Om man vil forsikre finnes det flere muligheter. Vi har valgt å forsikre hos Intasure.com og de har vært konkurransedyktige på pris og service. Her varierer prisene med risiko og om man har innbrudd stiger prisen.  Regn med fra € 500 til € 1000 pr år.

Jeg har sjekket med IF, men de er dyrere totalt sett. 

Alarm kan være godt å ha. Et bra vaktselskap passer godt på og har kort utrykningstid. De er også behjelpelige på andre måter, f.eks.  å ordne opp hvis strømmen forsvinner. Noe den ofte gjør hvis det er tordenvær.    Regn med å måtte betale mellom € 40 og 50 pr måned. 

Internett har blitt en nødvendighet i dagens samfunn. Ligger huset i godt utbygget område kan det være mulig å få internett via kabel, men det er nok heller sjeldent.  Vi som har hus på landet må gå for andre løsninger. Vi har forsøkt flere løsninger med lokale leverandører, men opplevd særdeles dårlig service hvis problemer oppsto. Nå har vi internett via parabol og satellitt.  Man må regne med fra ca € 30 pr måned. 

Når huset står tomt om vinteren kan det være helt nødvendig med avfukting. Vinteren i Puglia er fuktig og innvendig kondens kan oppstå. Det finnes to metoder, enten frittstående avfukter eller avfukting ved på bruke varmepumpen. 

Frittstående avfukter koster fra € 150 og oppover. Varmepumpe koster fra ca € 700 og oppover, ferdig installert. 

Man må ha transport når man er der. Om huset ligger i eller i nærheten av en by kan man klare seg med apostlenes hester, men det er fortsatt tungvint siden offentlig transport er lite utbygd.  Leiebil er det beste alternativ. Man kan selvsagt kjøre egen bil fra Norge og ha den stående der et par år før den må kjøres hjem for EU-kontroll. Eller man kan kjøpe egen bil og ha der. Det er en vanskelig prosedyre og kan være umulig om man ikke har permanent oppholdstillatelse. Men i 2011 fikk vi det til.

Det ser "spøkje ud"

 Det ser dårlig ut med mulighetene for italiatur på en stund. 

Covid19 er en gjenstridig besøkende og vanskelig å bli kvitt. Vaksinen lar vente på seg for både oss og for italienerne og det betyr nedstengt.  

Vi liker det ikke, men det er ikke noe som vi kan gjøre noe med. Bortsett fra å bekymre oss for alle plantene i potter og kar. De vil nok ikke overleve sommeren uten kunstig vanning. 

Vi kommer til å savne cannaplantene mest. De er gamle og godt etablerte. Vi får bare håpe og tro at de overlever tørken og kan livne til når de en gang får vann igjen.  Normalt har vi dryppvanning på dem om sommeren, men det er i det blå for kommende sommer. 

Vi har også et nyplantet judastre. Vi fikk hjelp til vanning utover høsten, så der er det bare å håpe. Det står i alle fall i jord så sjansen er noe bedre for overlevelse.

Bildet er tatt av "vannehjelpen" i slutten av september så vi anser sjansene for gode til at vi en gang kan se det som voksent eksemplar. Eller i alle fall med blomster lenger oppe på treet. 

Det kan nok hende at vi blir for gamle til å se det i all sin prakt slik som det som står et par hundre meter fra Villa Serena.

Det er håp om en tur senere i år. I alle fall hvis spådommene fra FHI slår til og hvis Italia åpner for oss.

Vi er rimelig leie av å sitte i en leilighet og ikke kunne omgås slekt og venner. Det er vel forsåvidt de fleste av oss. 

En liten snartur

 Ingen ting er helt normalt i år.  Covid 19 har gjort at vi ikke har kunnet benytte våre bestilte reiser.  Vi skulle vært her i påsken, vi skulle ha vært en snartur i begynnelsen av juni og vi skulle dratt i slutten av august.

I stedet ble det en tur med bilen i april / mai og en liten snartur fra 11. til 20. august i lag med Lisa og Hans.  

Det første som skjedde etter ankomst var at kjøleskapet hadde sluttet å fungere.  Forsåvidt forventet siden det er minst femten år gammelt og har slitt med å holde temperaturen lav nok et par år.Men, det gamle skapet var mindre enn de som selges nå så det krevdes stor innsats med fjerning av veggplater. Til slutt var alt på plass og vi kunne konstatere at det virket som det skulle og i tillegg ble det lysere på kjøkkenet. 

På forhånd hadde jeg bestilt ny plenklipper, kompressor og motorsag hos ManoMano.  De skulle leveres hos vår venn G. Filomeno, men motorsagen var ikke ankommet. De to andre tingene kunne hentes som avtalt. 

Pelletsovn var bestilt hos Leroy Merlin og utleveringen derfra gikk greit, men sakte.  Jeg hadde også bestilt en trillebår, men den hadde de ikke inne og beløpet ble refundert umiddelbart. 

Det har vært varmt. Derfor er det godt at Lisa hadde planer om shopping av sko og klær.  Det er for tiden utsalg hos klesbutikkene så tur til kjølige kjøpesentre var populært. Det ble i alle fall kjøpt vesker til "den store gullmedalje"

Vi tok også en til til Castel del Monte. Et slott bygget av Keiser Frederic II i perioden mellom 1240 og 1250.  Uheldigvis hadde vi ikke oppdaget at det kun solgtes billetter online så vi kom ikke inn. Men det er stilig utenfra også.

I Ceglie opplever vi av og til at det luftes helgener. I år ble det ingen bæring av San Rocco, byens skytshelgen. Han skal være spesielt god beskytter mot pesten. Men Corona har han lite virkning på.  I år sto statuen i kirkedøren og folk satt og sto utendørs med nødvendig avstand. 

Vi har spist god mat under oppholdet. Gått til "gamle" venner og bekjente. I varierende prisklasser.  På en trattoria i Ceglie fikk jeg beskjed om å åpne lommeboken. Sjefen forsynte seg selv med € 20 og sa takk for ikveld. (Takk til Giuseppe og Federica)

Vi har også benyttet anledningen til et besøk på Rådhuset i Martina Franca. Palazzo Ducale som er oppført i 1668. Nydelig bygg i barokkstil. Golv, vegger og tak var dekorert og nydelig ivaretatt. 

Hjemme i Villa Serena har vi hatt problem med elektrisitetsanlegget. Det er ikke akkurat profesjonelt utført og utbygget, derfor fikk vi tak i elektriker Gianpiero Suma som skulle løse problemet med krypestrøm. Denne omgang ble muren og utelysene som ble prioritert. Det ble hugget hull i blokkene slik at det kunne strekkes rør til kablene.  Nå er det endelig profesjonelt og bra utført. 

Nå er det bare hjemreisen som gjenstår.  Uheldigvis har Nederland blitt "rødt" så det blir testing og karantene etter hjemkomst.

Så sitter vi her

Så sitter vi her i leiligheten på Kristianslyst.  Og lengter.

Planen var at vi skulle vært i Villa Serena nå.  Flyet som skulle landet på Brindisi flyplass i går ettermiddag kom aldri i luften.  

Vi sitter trygt her hjemme og tenker på våre venner i Italia og hvilke traumer og vanskeligheter de gjennomgår.  Puglia er ikke der de har det verst, men folk blir syke og dør der også.  Situasjonen 3. april er 164 døde (20 siste døgn)  I hele Italia 14.681 (766 siste døgn) Prosentvis har Puglia sluppet "lett" fra det, i alle fall til nå.

Men, Italia har ikke samme sosialsystem som vi i Norge har.  Det er mange fattige, kanskje især i sør-Italia. Staten har til en viss grad kommet på banen. Husstander med mindre inntekt enn € 200 i måned pr voksen kan søke om tilskudd. De kan få € 25 hver annen uke. 
Butikkene har satt ut handlekurver der folk som har mulighet til det, kan legge holdbare varer som de som er dårligere stilt kan hente etter behov. Situasjonen får fram det beste i folk.

I lokalavisen for Ceglie Messapica ble det fortalt om Caritas som delte ut matpakker til trengende.  Jeg kontaktet Caritas og spurte om jeg kunne bidra med penger. De leste mailen, men svarte ikke. Jeg kontaktet eieren av en liten matvarebutikk og fortalte at jeg ville hjelpe. Da fikk jeg vite kontonummeret og kunne overføre penger. Nå kan hun kjøpe varer i egen butikk og gi til de som måtte ha behov.  Vinn - vinn situasjon.

Hva kan vi ellers gjøre.  Myndighetene her i Norge oppfordrer oss til å handle lokalt, sette i gang prosjekter i hjemmene for å holde folk i arbeid.  Norge klarer seg nok.
Det er totalt annerledes i Puglia. Der kan man ikke sette i gang noen prosjekter. Folk har ikke lov å bevege seg lenger enn to hundre meter fra hjemmet. Unntaket er å dra til matvarebutikk eller apotek. Da kan en person fra hver husstand dra.  Alle må ha med seg et utfylt dokument der formålet med turen må angis.   Dermed kan ikke arbeidsfolk få nye jobber.  
Vi tenkte selv at vi ville få et tilbud på en liten jobb utenfor Villa Serena. Tanken var å lage noen "portaler" over innkjørselen slik at vi kunne plante klatreplanter. 

Det kunne bli fint med villvin, blåregn eller noe lignende som klatret opp- og utover.

Vi kunne ikke få tilbud siden vi ikke kunne angi nøyaktige mål. eieren av bedriften kunne ikke kjøre til huset for å ta mål selv.  Det er nemlig ikke et livsviktig ærend.  Vi får håpe at vi kan få et overslag uten at det er en bindende pris.  Vi får se.  Planer er i alle fall lagt. Når vi en gang kommer dit skal vi ha en elektriker til å fikse noen kabler og kontakter både inne og ute. Kanskje kan vi få lys i portalene?

Kommer vi dit i juni, kommer vi i august eller må vi vente til neste år?