lørdag 25. juni 2022

Mens vi venter...på det siste blogginnlegg

 Mens vi venter...på det siste blogginnlegg kan vi jo fortelle litt om andre ting som skjer.

En ukes tid før vi skulle dra tilbake, oppdaget vi at det sto en bil parkert to hus nedenfor vårt. Bilen var registrert i Nederland og siden vi visste at Luigi som eier huset lenge har forsøkt å selge, antok vi at nå var det solgt. 

Jeg gjorde meg ærend nedover og fikk bekreftet at huset hadde fått nye eiere.  De var nesten som oss når vi kjøpte for 15 år siden, slett ikke klar over alt området kunne tilby.

Jeg møtte to personer som var på omtrent samme alder som vi var når vi kjøpte Villa Serena. Madeleine og Guido. Han jobbet innen IT, hun var kunstner som jobbet i mange slags materialer.


Jeg tok dem med på en tur søndag formiddag for å vise dem litt rundt. Startet med en tur til Cave di Fantiano 


Dette er et gammelt steinbrudd som er omgjort til utendørs teater. 

Deretter dro vi til Ceglie der jeg viste dem den nye ostebutikken; Sapori di Latte. Den ble straks en favoritt. 


En tur innom delikatessebutikken Suma, måtte vi også. Så bar det hjemover, men via Franchino som satte stor pris på å møte de nye eierne av Luigis hus. 

Vi har også noen blomster som ikke vil overleve uten tilsyn og siden alle nordmenn er i, eller på vei til Norge nå,  fikk de blomstene og samtidig de grønnsakplanter vi hadde fått i jorden for lengre tid siden. Om de overlever er en annen sak.


Trivelige folk som vi kunne likt å være naboer med og den følelsen forsto vi var gjensidig.  Men slik blir det ikke. 





fredag 17. juni 2022

Nest siste blogginnlegg.

 Forrige blogg hadde overskriften "Vi selger".





Å selge hus her i Italia har erfaringsmessig tatt lang tid. Vi har sett hus som har ligget til salgs i mange måneder, ja kanskje endatil år.   

Sent på ettermiddagen 7. juni kom en megler med det belgiske paret som jeg skrev om i forrige innlegg. 

Jeg tror vi trygt kan si at det var kjærlighet ved første blikk. De gikk storøyd omkring ute. Pekte og beundret planter og blomster i krukker og kar,  Og tok bilder.

Inne fortsatte det på samme måte. Noen få spørsmål, blant annet om alt de så fulgte med.  Svaret fra oss var at nei, vi ville ikke la våre personlige eiendeler stå igjen. Vi ville også ta med noen malerier og sånt, men stort sett alt de så var med i salget.  

Vi følte oss trygge på at det ble disse som skulle overta  herligheten. 

Etter bud og motbud på torsdag 9. juni  ble det stille.  


Men vi hadde bestemt oss for at vi skulle selge. Og vi har en 16 år gammel Ford C-Max,  som vi på en eller annen måte måtte bli av med. Vi har aldri solgt bil i Italia og hadde ikke begrep om hvordan den papirmøllen fungerte.  

Jeg vurderte om jeg skulle ta den til Norge, importere og selge den der. Men sjekket papirmøllen og omkostningene og slo det ifra meg. 

Jeg spurte en venn om han kunne, eller visste om noen som kunne hjelpe oss.  Svaret kom på onsdag 15. Han ville kjøpe bilen selv.  Jeg hadde sjekket prisnivået på en nettside med slikt program og foreslo den prisen. Det ble akseptert umiddelbart.  Han tar seg av papirarbeidet, betaler og lar oss beholde bilen til han kjører oss til flyplassen den 24.  Snakk om flaks. 

Tilbake til huset.

Jeg spurte megler om framdrift, men fikk til svar at vi skulle få vite mer tirsdag eller onsdag i neste uke. Altså få dager før vi reiser hjem. 

Men det var skrevet på meglerspråk. 

Jeg ville vite litt mer og spurte igjen i går 16. juni.  Da kom det et mer forståelig svar. Belgierne ville kjøpe, det som skulle skje tirsdag eller onsdag var signering av kjøpsavtalen og innbetaling av depositum.

Vi kunne slippe jubelen løs. 

Det er nesten utrolig at et hussalg kan gå så fort her i Italia. Nå skal vi til Notaio (Notarius publicus) på tirsdag slik at jeg kan få registrert fullmakt til å kunne signere selve skjøtet alene. 

Signeringen av skjøtet tar tid, så jeg må tilbake en gang på et tidspunkt. Det kan ta måneder, med det gjør ikke noe.   


I grunnen gjenstår det bare å ønske de nye eiere lykke til og håpe de får det like kjekt som vi har hatt det. Vi sitter igjen med gode minner. 


søndag 12. juni 2022

Vi selger

 Så er det avgjort.  Det vil si, jeg har gått med på Sofies forslag.  Om å selge Villa Serena.

Sofie har bestemt seg for lenge siden, jeg har vært måtelig interessert i hennes forslag. Men, jeg innser at kroppen sier stopp. Det blir for mye å gjøre og når alt medfører smerter, forsvinner mye av gleden.

Det har ikke vært lett å innse at epoken med hus i Italia går mot slutten.  Denne våren måtte jeg bare krype til korset og sette huset til salg.  

Vi har lagt ut annonse på Finn.no siden vi selv mener at dette er et hus som kan være midt i blinken for nordmenn. Passe størrelse både ute og inne. Møblert, som en italiener sa; skandinavisk.  Her er mer hygge og kos enn det man normalt finner hjemme hos italienere her i Puglia. 

Vi har også annonsert det på en italiensk nettside; Subito.it.  Det er gratis. 

Vi har også kontaktet et meglerfirma, forøvrig det samme som vi kjøpte gjennom for 16 år siden.  Vi var såpass imponert over behandlingen vi fikk da, at vi med glede vil bruke dem igjen. For ikke å snakke om hjelpen vi fikk både i prosessen og lenge etterpå. 

Så til spørsmålet om pris. Jeg gikk gjennom prospektene hos forskjellige meglere og så bilder, kart og beskrivelse. Deretter la vi prisen litt lavere enn gjennomsnittet.  Vi har også gjort en annen vri, vi har satt den prisen som kjøper skal betale.  Alle omkostninger i forbindelse med salget står vi som selgere for.  Da blir det mye lettere for eventuelle norske kjøpere å forholde seg til summen. De offentlige avgiftene er ikke lett å forholde seg til. Det avhenger av beliggenhet, størrelse på tomten og størrelsen på huset. Så skal megler ha sitt, Notaio (Notarius Publicus) som ordner tinglysingen skal ha for sin jobb, tolken (krav når en av partene er utlending) skal ha sitt etc. 

Men selv om det står et salg for døren. må det jobbes. Mandag kjøpte jeg teakolje og smurte utebordet og alle seks stoler. Det kan være lurt å kunne vise at vi tar vare på tingene. 

En megler var også innom mandag. Skrøt av at han hadde klienter i hele Europa. Greit nok, han kan bare forsøke.  Vi skal uansett finne vår egen megler som kan stå for eventuelt salg. Konkurranse er bra. ingenting betales til meglere som ikke får i gang et salg. Tirsdag kom han med et belgisk par som var begeistret for huset, torsdag kom megler tilbake med et bud som vi ikke aksepterte, kom med motbud og siden hørte vi ikke mer. 

Forøvrig ville megleren ha panoramabilder fra taket. Det fikset jeg og samtidig tok jeg bilder av aprikostreet vårt.  Man kan trygt si at det bugner. 

Moreller har vi også hatt i mengder.  Mye mer enn vi har bruk for.

Jeg har syltet noen liter, venner har forsynt seg, men det er mer igjen som fuglene etterhvert får kose seg med.

Det rare er at prisen på moreller varierer enormt etter hvor man befinner seg i Italia.  Jeg leste nettopp at i Milano koster moreller € 14-18 pr kilo. Her, på markedene er prisen jeg har sett; € 2 eller lavere.  I nord-Italia opereres det med "norske priser".  

Apropos priser. "Vi befinner oss i et område som skryter av "Chilometre zero" - kortreist mat.  Her kommer småbonden med sine varer og stiller på lørdagsmarkedet. Men her kommer også Peppe som selger norsk tørrfisk. Forøvrig av en kvalitet vi kan se langt etter i Norge. Han fortalte meg at han hvert år importerte ti tonn tørrfisk fra Norge. Den beste kvalitet han selger er "filetto" den koster € 10-12 pr kilo. Vi har sett tilsvarende hos Meny i Norge til 8-900 kroner pr kilo.  Forstå det den som kan. 


Forstå meg rett, dette er ikke et vanlig blogginnlegg.  Det er et innlegg for å få deg interessert i å overta vår eiendom. Eller fortelle noen andre om huset.  Et sted der du og dine kan har glede av å tilbringe varme somre i lag med barn og barnebarn på samme måte som vi har gjort. Til store gled for både store og små. 








lørdag 28. mai 2022

Blomster og frukt

 Vi har frukttrær på matrikkelen.  Blant annet har vi plantet et aprikostre og et plommetre for flere år siden.  De har ikke gitt en eneste frukt av noe slag til nå. 


Men vi har to morelltre. Og der er det frukt i mengder.  Det ene treet er har mørkere bær enn det andre og der er frukten moden.  Høyt henger de og søte er de.  For å få plukket uten fare for liv og lemmer bruker jeg gardintrapp og kutter av greina med bær på.  Da er selve plukkingen lett.  Så må steinene fjernes før vi kan sylte.  Heldigvis har vi et par redskaper som gjør jobben lett. 


Vi klarer ikke plukke alt.  Men pytt, vi plukker det vi har lyst til.


Vi har også et gammelt aprikostre. Mange greiner henger over gapahuken og der var jeg oppe i dag og sjekket.  VI har aldri hatt så mye frukt på det treet noensinne.  Og sannsynligvis blir de modne før vi setter kursen nordover.

Vi besøkte nabo Pasquale og Vita og de får ingen aprikoser i år.  De klagde på at det hadde vært frost i mars som ødela blomstringen.  Vi bor litt høyere (352 m) enn dem (337 m) og dermed var vel ikke vårt tre kommet så langt i blomstringen.  

Det kan bli atskillige kilo fra det treet. 

 Det kan nok bli noen fiken også, selv om det ikke blir så mange i år. 


Vi har hatt oss en tur på plantesalget også.  Da kom det roser og annet kjekt med hjem.


 










Jeg har hatt et større prosjekt i gang også. Øverst i det sørøstre hjørnet av eiendommen har det vokset opp et tre / busk som ikke er noe å samle på.




Etter at det har kommet nytt nett oppå muren ville vi gjerne ha klatrere til å skape liv, ikke en gammel stygg busk. Greinsaks og motorsag ble igangsatt og etter noen timer var det hele borte. Noe ble ved og resten havnet på bålet. Det gikk to-tre dager før jeg satte fyr, men det var nok til at det hele brant opp.

Jeg har fuktmåler og veden jeg saget opp til brenne tok det 5-6 dager så var fuktprosenten under 15. Og den er ekstremt tung. 




Blåregnen utenfor huset setter renninger. Først bort til muren, deretter langs muren mens den setter skudd oppover.  Den har strukket seg opp til hjørnet og fire-fem meter langs muren mot veien. I alt over 30 meter fra utgangspunktet.  Nå har den fått litt nett å henge seg i.  Jeg tror det blir bra, selv om den har fått hard medfart mens jobben med gjerdet ble gjort og mens jeg fjernet konkurrenten.

Alltid noe å gjøre. 


onsdag 18. mai 2022

Helbom United.

 Jeg har tidligere skrevet om at jeg ville ha en korallbusk. De er vakre og ville pryde innkjørselen hos oss.  Jeg har kontaktet et par planteskoler og spurt om muligheten til å få kjøpt. 

Ingen hadde slike trær inne, men kunne kanskje skaffe. Jeg purret i dag og fikk beskjed om at, jo de hadde trær tilgjengelig og åpnet kl 17.00.   Det var korrekt, at de hadde trær tilgjengelig. Det var også korrekt at trærne var i god vokster.  Men, for min del var ikke slikt et tre noe som passet oss.

For det første var potten de sto i såpass diger at det måtte spesialtransport til for å få det hjem.

For det andre, og det var det mest avgjørende, prisen var hinsides. De ville ha 550,-  Og det var ikke snakk om kroner, men Euro!

Jeg forlot stedet uten å handle.  Men skuffelsen var der, ikke minst siden jeg allerede hadde satt i gang med å forberede stedet for treet.  Dro derfor innom en annen plantehandler og der sto det en plante og ropte på meg. Dermed kom denne med hjem. 


Den var nettopp ompottet og dermed måtte jeg støtte den opp for å sikre overlevelse.  



I Norge er Hibiscus en inneplante. Her i Italia skal den etter sigende kunne overleve ute. Om det er sant?  Time will show.

Vi har troen på at det skal gå bra, men vi vet ikke noe før evt, neste år. 

onsdag 11. mai 2022

TIlbake igjen

 Det er alltid godt å komme tilbake igjen.  Denne gang er Sofie med. Det gjør det ekstra kjekt for oss begge.

For å gjøre det enda kjekkere ba jeg vaskehjelpen stikke innom for en liten ekstra omgang med vaskefillen.  Det var ikke nei i hennes munn.  Damen er grundig og i tillegg hyggelig. Da er alt bare velstand.

Det siste hun gjorde før hun dro, var å pynte med blomster både ute og inne. Dette var medbragt fra egen hage. 






Vi er heldige som har slike gode hjelpere. I tillegg ordnet hun oppvarmingen av Sofies dialysevæske slik at alt lå til rette for hennes ankomst.

Mye gjenstår ute.  Restene av muren som ble utskiftet er fjernet, Graset har vokst godt siden jeg dro for drøyt to uker siden. Det har ikke regnet mye i den perioden, kun 3 mm. Men det skal ikke mye til før det har virkning. Jeg må nok til med kantklipperen, men heldigvis har jeg glemt å kjøpe bensin.  

Været er bra nå.  Allerede kl 11 var det 22 grader og stigende.  Jeg har hatt en handletur og fått kjøpt noen grønnsakplanter som skal i jorden, pluss et par store handleposer med mat.  Bl. annet en relativt tykk skive av kalvekjøtt som nok må deles opp før den skal på grillen. Her går det an å kjøpe slik mat. Prisen er under € 15 pr kilo. Det er det dyreste kjøttet de selger på supermarkedet der vi handler oftest.  Det kan fort bli bra. 


søndag 17. april 2022

Påskelunch

 Vi kan ikke legge skjul på at påsken er viktig her i Italia. Butikker er stengt både søndag og mandag.  Skjønt det stemmer ikke helt, butikker som satser på tilreisende har åpent da også.

Men lunch første påskedag er et kapitel for seg.  Alle spisesteder annonserer med fast meny til varierende pris. Som regel er alltid drikkevarer med i prisen.  Vi har forsøkt flere steder i årenes løp, med varierende tilfredshet. 

Denne gang dro vi til Grottaglie til Alfredo Laboratorio Gastronomico Ristorante


Det kreves kanskje litt bedre språkkunnskaper enn google translate kan hjelpe med for å forstå alt, men dette var godt. 


På forhånd hadde vi valgt ut hvilket bord vi skulle sitte ved. Det var i den tidligere "kjelleren" nå omgjort til vinlager. Litt lavere enn de andre bordene, men med langt bedre akustikk. 


Det ble en mat- og vinorgie. Heldigvis hadde vi taxibuss som hentet oss hjemme og leverte oss tilbake. 

Højdaren var nok kalvefileten, langtidsstekt, servert med cognacsaus. fulgt av Semifreddo (delvis flytende is) med en eller annen saus til. 





Etter fem-seks timer dro vi hjem.  Taxibussen kunne ikke kjøre helt fram til restauranten, noen gater var stengt i påsken, så vi måtte gå 3-400 meter. Når vi sto utenfor bussen hørte jeg noen rope "Livar!" Tilfeldigvis kjørte Giuseppe og Giovanna forbi akkurat da, så jeg fikk hilst på dem også. Forrige gang vi traff dem var litt mer dramatisk idet Giuseppes bror og hans gravide kone var med på hyttetur i nabolaget. I løpet av kvelden kom tiden og vannet gikk. Filomena måtte avgårde i en fart til sykehuset der lille Andrea ble født.










Storrengjøring

Tiden flyr her i Italia.  Og opplevelser står i kø.

Så snart som mulig etter ankomst fikk jeg kontakt med vaskehjelpen via vaktmann Giuseppe.  Hun kunne vaske hos oss. Jeg er ikke særlig god på grundig renhold og som i Norge synes vi det er greit med profesjonell hjelp.  Huset har ikke hatt en så grundig runde med støvsuger og vaskefille på mange år .  

Det gikk en del timer, men hun var grundig til de grader. Det som kunne flyttes ble flyttet for å komme til på baksiden. Bøker ble tatt ut av bokhyllene og støvtørket oppå. I tillegg ble det ryddet i bøkene slik at de store havnet for seg selv. 

Vegger og golv ble vasket.  Jeg tror ikke det har vært så rent her siden kanskje når huset var helt nytt.  



Hun arbeidet kun noen få timer på formiddagen, så det gikk tre dager før hun var fornøyd. Det siste hun gjorde var å finne en vase til medbrakte blomster. 


Jeg bakte kanelruller og vafler som hun kunne ta med til sine tre barn. 

Som takk kom hun med egg og sitroner fra egen hage. Litt spesielle egg, fire hønsegg, to fra kalkun og ett fra gås.  Nå gjenstår bare å finne ut hva som skal lages av det tre sistnevnte.


I dag er det påske og vi nordmenn i området skal til Grottaglie til felles lunch.  Slike begivenheter er stort her i Italia og bord må bestilles i god tid. Menyen er fast og med i prisen er all drikke.  Dermed blir det taxibuss. 


Gårsdagen endte med en nydelig solnedgang. 






fredag 1. april 2022

Alene hjemme

 Jeg er alene her. 

Internett fungerte ikke ved ankomst, men vi har en god nabo som både snakker engelsk og er villig til å hjelpe. Han bruker selv WIFI Multimedia som har endret seg de senere år.  Jeg fikk låne hans pålogging for å sjekke og det virket bra. Men jeg ble bedt om å kun bruke det om kveldene. 

Men siden han var fornøyd og hadde brukt selskapet i mange år, tok jeg sjansen og gikk for opplegget. Allerede dagen etter var en mekaniker på plass og installerte antenne og etter en halv time var internett på plass.

Firmaet har kontor i Ceglie så hvis det er problemer kan det nåes lokalt.  Vi har vært kunder hos firmaet før (2011) og da var kontoret i Locorotondo, ca 15-20 km herfra. En gang vi fikk problemer dro vi dit og oppdaget at kontoret var stengt og eneste mulighet var å dra til Lecce, 10 mil hver vei.  De har etterhvert forstått at kundeservice er viktig.

Uansett - det virker. Det er jeg glad for. Ikke minst fordi selskapet er italiensk og dermed innen EU. Da kan vi se norsk TV via Altibox som vi ikke kunne se via satellitt som fant at vi var kunder i et britisk selskap utenfor EU.

Jeg er ikke god på huslig renhold.  Det gjelder nok de fleste menn, renhold , eller mangel på sådan, later til å være en evig kilde til kritikk fra den andre halvdel. (correct me if i am wrong)

Derfor har jeg bedt om hjelp, denne gang fra vaktmann Giuseppe hos Cosmopol. Fredag formiddag kom han i lag med en dame som tilbød seg å vaske både høyt og lavt. Prisen er særdeles overkommelig og allerede om en uke skal jobben være gjort. I alle fall for første gang.

Kort tid etter kontakt var opprettet kom det venneforespørsel på Facebook. Det viser seg at både hun og ektefellen har mange felles venner med meg.  (jeg svarer ja til alle italienere som sender forespørsel)

Puglia er fantastisk når det gjelder hvordan vi mottas.

lørdag 26. mars 2022

Avgårde igjen

 Så nærmer det seg avreise for første tur i 2022.  Billetter er selvsagt bestilt for alle turer i år.  Og vi har bestilt i god tid, noe som har vist seg å være lurt. 

Hvis vi skulle bestilt samme billetter i dag, hadde de vært 85% dyrere. 

Noe av dette skyldes Putins angrep på Ukraina. Drivstoffpriser har skutt i været og det er færre reisende.

En annen ting som Putin har drevet med er å hindre folk i Ukraina og Russland i å få tak i informasjon fra nyhetskilder utenfra.  Mange, både russere og ukrainere har hatt internett via satellitt. 


Siden vårt hus i Italia ligger på landet har internett via satellitt vært beste løsning. 

Men, Putins folk har nå hacket programvaren i satellitten og dermed har vi ikke lenger internett der.  Alle kunder må få nytt modem tilsendt og det tar tid. Heldigvis har vi venner som kan stå som mottakere av nytt modem når den tid kommer. Vi kan bare håpe at det skjer rimelig raskt. 

Uten internett kan vi heller ikke følge med på kameraovervåkningen som vi har installert. 

Den siste video vi har tatt vare på er når vaktmannen vår kom innom og fjernet spindelvev foran kameraet. 

Uansett, det gledes til årets første tur.  Denne gangen blir det uten Sofie, det må ordnes en del før hun kan stikke nasen sørover.  Jeg blir bare i drøyt tre uker, så bærer det hjemover for å feire Lucas sin konfirmasjon før vi begge drar til Villa Serena den 10. mai. 

Jeg får besøk av Anja de siste ti dager av oppholdet. Da får hun bli med på påskefeiring og den matorgie som det medfører. Jeg har innhentet menyer fra flere restauranter og legger ved det dyreste alternativet;

Det kan fort bli bra.  


Det er også bra at vi har gode venner i området.  Giuseppe Bellanova har jobbet med å sette opp gjerdet for oss. Han lar vår bil stå trygt parkert hjemme hos seg mens vi er i Norge. Og vi blir hentet på flyplassen når vi kommer. 

En annen Giuseppe, denne  med etternavn Filomeno, jobber i vaktselskapet. Han stiller også opp og løser småproblemer innendørs siden han har nøkler til hus og kode til alarm.  Skulle vi behøve noe sendt til oss, låner vi hans adresse og han tar vare på tingene til vi kan hente dem. 

Slike venner er gull verdt. 





torsdag 10. februar 2022

Gjerde

 Vi har en mur som går rundt huset på tre sider.  Siden som vender ut mot bakhagen er fritt tilgjengelig.

Muren er av varierende høyde og på sidene har det vært et toppelement som etterhvert har gått mer eller mindre i oppløsning.  Noen elementer har jeg av sikkerhetshensyn fjernet, flere andre blåste ned i mai i fjor under et forrykende uvær. 


Noe må gjøres, ikke minst av kosmetiske årsaker. 

Samtidig kunne det være greit å få et gjerde på baksiden også.


Vi er gode venner med Giuseppe B. og hans kone Antonella C.  Hun driver en bitteliten matvarebutikk i byen og vi får bruke den adressen når vi skal få levert dialysevarer til Sofie. 

Hjemme hos dem får vi parkert bilen vår når vi er i Norge. Han henter oss med vår bil på flyplassen og leverer oss der når vi drar. Det er bare ett problem med den ordningen. Vi regnes som venner og dermed får vi ikke betalt.

Men Giuseppe er entreprenør, såpass stor at han har ansatte. Derfor ba vi ham om å løse problemet ved å sette opp et gjerde oppå muren. 

Den jobben tok han heldigvis på seg og sammen dro vi til en butikk som han visste solgte kvalitet til en særdeles gunstig pris.

Neste "problem" er at det er plantet klatrebusker langs deler av muren.  Disse måtte vekk, i alle fall det som er øverst og dermed kommer i konflikt med gjerdet.  Heldigvis hadde jeg Lisa og Hans på besøk i august og de tok på seg jobben med beskjæring. 


Giuseppe lovet at jobben skulle bli gjort før jeg kom tilbake i april og ut i desember kom de første bildene av framgangen.


Bildet viser at toppen av gjerdet er tatt bort og det er skåret ut for innstøping av gjerdepåler.

Så langt, så bra.  Etterhvert kom pålene også på plass men så ble det bom stopp.


En av arbeiderne hadde fått påvist Corona og dermed røk alle sammen i karantene. 

Giuseppe og Antonellas sønn ble også smittet, dermed måtte de også i karantene og hun måtte stenge butikken.

I slutten av januar var de i full gang igjen.  Og slik det ser ut er det grunn til å glede seg over kvaliteten på jobben som er gjort. 





Alt i alt er det satt opp ca 90 meter gjerde. Oppå muren er det 1 meter høyt og  ca 62 meter langt. Bak huset er det 1,8 meter høyt og ca 28 meter langt. 

søndag 16. januar 2022

Garasjen

 Når vi kjøpte eiendommen var garasjen nesten ferdig bygget.  Vi sluttførte kun de siste omganger med murblokker og la på tak.

Men den måtte selvsagt pusses på en eller annen måte utvendig. Jeg fikk råd fra en italiener om hva som kunne brukes og jeg satte i gang.  

Imidlertid ble ikke baksiden pusset, der var det en mannshøy bjørnebærhekk og den var, i mine øyne uoverkommelig.

Men, det har ikke vært kjekt med en mur som ikke akkurat er noe for øyet og jeg har tenkt at det kunne måtte gå an å starte opp noe motorisert redskap å få redusert høyde og bredde på hekken slik at det gikk an å komme til.  Jeg behøver ikke spørre naboen om lov, det er ingen som vet hvem som eier jordstykket.  Jeg vet hvem som bruker det, det er første mann til møllen.  Noen ganger har det vært Franchino som har sådd og høstet korn, men de fleste år har det ligget brakk. 

Problemet er at jeg ikke vet hva jeg har brukt å pusse med. Jeg har snakket med andre lokale, men de klarer ikke fortelle meg hva det er jeg har brukt. Jeg har foreslått kalk, men det har jeg fått vite at det er det i alle fall ikke,   Kalk brukt som puss slik de kjenner det er kun til innendørs bruk.  Kalk til utendørs bruk er tynnet ut og brukes som maling.  Det jeg har pusset med har stått fint i snart 14 år.

Det har vært i mine tanker om jeg allikevel skulle forsøke med kalk. Men har slått det fra meg. Jeg gidder simpelthen ikke gjøre noe med det hvis det faller av etter kort tid.   Jeg trodde jeg hadde et bilde som viste en sekk som sto i åpningen, men den gang ei.  

Når man ser garasjen så kan man godt forstå at jeg vil at hele bygget skal se slik ut.  Ikke med en bakside som er tilnærmet ubehandlet slik som første bildet viser.

Her om dagen skulle jeg fortelle en annen nordmann og hvordan jeg hadde bygget et lite bord på siden av grillen. Noen blokker av Tufo murt opp og med en marmorplate oppå.    
Dette gjorde jeg året etter pussingen av garasjen.  Og mens jeg lette etter det bildet dukket et bilde av sekken som var brukt når jeg pusset garasjen.

Og ja, det er kalk, men av en type som kan brukes både inne og ute. Den kan inneholde opp mot 50% marmorpulver. Den eneste forutsetningen for utebruk er at det ikke må regne de første 48 timer etter påføringen. 
.
Nå er det ingen unnskyldning.  Bortsett fra at helsa må holde og det satser jeg på at den gjør. 


torsdag 28. oktober 2021

Corona

Vi vet alle sammen at Italia ble hardt rammet av Covid19.  Vi vet også at vi i Norge har sluppet rimelig greit fra pandemien.

Allikevel ser vi til stadighet at det finnes folk som ikke vil vaksineres av ulike grunner.  Jeg har ikke mulighet til å vite hvorfor de har slik innstilling og jeg har ingen forståelse for at de oppfører seg så usolidarisk. 

Jeg vet også at personlige opplevelser ikke betyr at man har gode beviser.  Allikevel velger jeg å fortelle et par historier.

1;

Jeg traff en mann i førtiårene på en butikk i Sandnes i januar 2021. Det var lenge siden jeg hadde sett han og jeg spurte hvorfor. Jo, han hadde havnet på sykehus med Corona i mars 2020.  Hadde vært innlagt flere ganger, men nå gikk det bedre. Han hadde fortsatt problemer med å bruke den ene armen og meget redusert lungekapasitet. Det ville nok gå lang tid før ham var fullt restituert, hvis det noen gang kom til å skje, fortalte han. 

2;

I Ceglie er det en mann som sammen med sin sønn driver en vaskehall for biler. De gjøre en meget god jobb til hyggelig pris. Full vask og rens utvendig og innvendig for € 20 er overkommelig for en norsk pensjonist. 

Når jeg kjørte forbi i august var det stengt hver dag. Jeg kontaktet sønnen, Andrea  og spurte om de hadde sluttet av, men fikk svar at det gjaldt "byråkratiske spørsmål". En dag i september var det åpent og jeg fikk bestilt tid til neste dag.  

Andrea var alene om jobben når jeg kom. Han brukte halvannen time på vaskingen.  En stund før han var ferdig, kom faren, en mann i femtiårene, innom og satte seg ved siden av meg utenfor hallen. Han så rar ut og jeg spurte hva som hadde skjedd. Da kom det en lang forklaring. Han hadde blitt syk av Corona for fem måneder siden. Havnet på sykehus - i respirator - en drøy måned. Etterpå måtte han trenes opp til å kunne gå. Han hadde hengt over en gåstol i lang tid. Men nå kunne han endelig bevege seg for egen maskin. Han gikk som en 90-åring og snaut nok det.  Det går nok lang tid før han, om mulig, blir som før.

Han var svært interessert i vaksiner og spurte meg om vaksinasjonsgraden i Norge. Jeg sa at jeg ikke var sikker, men trodde det var ca 70%. Han likte ikke det han hørte. "Folk må vaksinere seg - ingen må gå gjennom det jeg har opplevd sa han. Og han var en av de heldige som hadde overlevd.  (Opp mot 90% av innbyggerne over 12 år er vaksinert i Puglia)

I Italia er det mye byråkrati. Det kreves papirer, signaturer, søknader, rapporter etc.  Dette hadde han, på grunn av sykdommen ikke vært i stand til å gjøre noe med og bedriften hans ble dermed stengt. (chiusi per questione burocratiche.)

Fortsatt er det strenge restriksjoner i Puglia. Det kreves munnbind for å gå i butikker, restauranter etc. Vaksinepass kreves framvist i døren til spisestedene. Uten vaksinepass - ingen adgang. Det er også streng begrensing i antall handlende i butikker. Alle ansatte bruker munnbind. Det er også mulig for bedriftseiere å kreve at ansatte som kommer i nærheten av kunder eller andre ansatte er vaksinert. De som nekter får ikke lønn.


lørdag 23. oktober 2021

Reisen

 Å reise med fly etter Corona er litt utfordrende på grunn av at flere ruter er innstilt. Derfor tar reisene lenger tid. 

En annen utfordring er at ruten mellom Roma og Brindisi har vært betjent av Alitalia. Dette selskapet er konkurs og overtatt at transportministeriet i Italia. Samme fly, men antall ansatte er redusert fra ca 10.000 til ca 2.800. 

Når vi bestilte billetter i februar for turen i september skulle vi dra fra Stavanger kl 06.20 og lande i Brindisi 14.30.  Det har vært mange endringer underveis og til slutt landet vi i Brindisi 18.35.  Den ekstra tiden måtte tilbringes på flyplassen i Roma der vi var i drøyt fem og en halv time. Heldigvis har de, i forbindelse med utbyggingen plassert "myke" benker der man kan strekke ut og i beste fall få en blund.  Det har også dukket opp flere spisesteder som har langt bedre mat enn det de tidligere spisestedene hadde.


Men før vi kom så langt var det en del som måtte ordnes. 

Flyreiser kan bli innstilt underveis og det kan være utfordrende m.h.t. Sofies dialyse. Vi har derfor med en ekstra dialysepose med to liter væske. Væskeforbud på flyene blir ordnet med attest fra sykehuset.



Men, når vi kom til Sola gikk kofferten gjennom sikkerhetskontrollen uten videre.  Det samme skjedde ved innsjekking i Brindisi for tilbaketuren. 

Men på grunn av at Sofie hadde bestilt assistanse, fikk hun gå på Fasttrack mens jeg måtte gjennom labyrinten for å komme fram til sikkerhetskontrollen.  I tillegg kom vi først inn på flyet. Assistert like til setet og hjelp med å løfte 18 pluss 9 kilo koffert opp i bagasjehyllen. Det er likt på alle flyplasser. Hjelp fra flydøren og til neste gate.  I det hele tatt fungerer det utmerket og gjør det mulig for Sofie å dra på langtur. 

Forøvrig ble det lått og løye på flyplassen i Amsterdam. To damer i sin beste alder var assistentene våre. Jeg spurte om de ikke var glade for ordningen med assistanse som skaffet dem jobb. Svaret var jo, det holdt dem jo borte fra gaten..... det er tross alt Amsterdam. 

Latteren runget i kjøretøyet mens vi ventet på at flydøren skulle bli åpnet. 




fredag 22. oktober 2021

Mat, mat og mat.

 Vi er glade i god mat. Og god mat finner vi mye av i Puglia.

Jeg har tidligere spist stinco (kalveskank) på restaurant i Grottaglie og det var en særdeles god opplevelse. Dermed tenkte jeg at det måtte være mulig å få tak i en skank og ta med hjem. Melding ble sendt til et par forskjellige slakterbutikkker og Camassa i Grottaglie kunne bekrefte at ja, de hadde stinco.  Gaute ble med på turen, han kunne også tenke seg litt av godsakene. For godsaker i kjøttveien mangler de ikke. 

Men stinco, det hadde de bare en av, så Gaute måtte finne noe annet. Slakteren kom bærende med det som så ut som en halv ku på akselen og skar av skanken. Den veide drygt tre kilo! Jeg innså at vi ikke hadde lang nok tid før hjemtur til å få spist alt og den ble dermed frosset og fikk bli med hjem i håndbagasjen. 
En annen ting vi liker godt er å lage bacalao. Da kjøper vi Filetto - saltfisk som er importert fra Norge. Nå var jeg på markedet og kjøpte med meg 3-4 kilo av det som i Norge kalles loins. Prisnivået er annerledes i Puglia. Jeg betalte € 10 pr kilo.  På Meny selges loins;
Det er nesten uforståelig at alle ledd kan tjene penger på fisken. Den skal transporteres 4-5000 km fra Nord-Norge til Puglia og allikevel koster den sjetteparten av det den koster i Norge. 
Jeg dro av skinnet og delte den i passe biter.  I håndbagasjen med den også.
Vi må passe på å få med ost også. Vi kjøper Rodez, en fransk ost der nesten all produksjon havner i Puglia. Denne gang en vellagret av slaget. Vekt, ca to kilo - i håndbagasjen med den også.

Sofie vil alltid ha med seg pizzaosten fra Galbanino. Den kommer i flere størrelser og vi kjøpte den minste på 270 gram. Fire av dem får sikkert plass i håndkofferten innimellom alt det andre. Så kan de fryses ved hjemkomst. 
En annen spise som jeg er glad i er Lardo. Det er rent svinefett som er krydret og saltet og oppbevart i marmorfat til det er speket. Litt vanskelig å få tak i, men Suma skuffet ikke. De hadde endatil lardo som var lokalt produsert og etter å ha blitt servert en liten smaksprøve havnet et større stykke i håndkofferten. Når jeg skal steke bacon eller kjøtt begynner jeg alltid med små biter lardo som avgir mye fett og etterhvert minker inn til små sprø biter med en nydelig smak.  
Vi har lov å ta med 12 kilo i håndbagasjen.  Jeg tenkte at det aldri var blitt kontrollert noen gang så jeg tok sjansen på å trille med meg 18 kilo. Det var også et par liter dialysevæske i kofferten. 

Det gikk helt greit.  Mer om det i neste innlegg. 










SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...