mandag 26. august 2013

Facebook har makt

For en tid siden, når vi hadde norgesbesøk, fikk vi lyst på å servere hummer til gjestene. Jeg dro avgårde til Ipercoop i Taranto for innkjøp av delikatessene.
Fem levende eksemplarer havnet i posen og ble tatt med hjem og kokt etter alle kunstens regler.  Men, etter koking og åpning så det ikke bra ut.

Alle hodene var fylt av en oljeaktig substans som luktet ille. Kanskje var vannet der de hadde oppholdt seg under transporten vært forurenset.

Noe kunne spises, men det som normalt smaker best måtte kastes.

Jeg tok bilde av "uhæmå" og dro tilbake til butikken en ukes tid senere. Bare for å bli bryskt avvist. Levende produkter kunne man ikke reklamere på var beskjeden. Jeg måte i tilfelle ha tatt med de kokte dyrene i frosset tilstand til butikken!

Jeg forsøkt å få opp hjemmesiden til Ipercoop, uten å lykkes. Til slutt fant jeg at de hadde en side på Facebook.
Jeg skrev om saken der og da ble det liv i leiren. Jeg fikk både telefonnummer og mailadresse hvor jeg kunne henvende meg. Selvsagt valgte jeg mail. Det er lettere å skrive når google translate har blitt benyttet, enn å ringe til noen som snakker hurtig italiensk dialekt.

Svaret var at jeg måtte ringe i tillegg!

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg ble en smule irritert. Noe som jeg ga uttrykk for på Ipercoops Facebookside.  
Det nyttet og etterhvert fikk jeg melding om at dersom jeg tok med originalkvitteringen til butikken skulle jeg få pengene tilbake.

I dag var jeg i butikken. La fram kvittering og fortalte hva jeg het.  Adm dir. ble kontaktet og han kom selv for å be om unnskyldning for det inntrufne. Alle penger pluss litt til  tilbake pluss en gave ble sluttresultatet.

Det er kanskje lett å avvise en enkelt kunde, men når 7000-8000 personer kan lese om det på Facebook får ofte pipen en annen lyd.

søndag 25. august 2013

"Dæ sto i blae".

"Dæ sto i blae"  Før i tiden var det som regel en bekreftelse på at noe var korrekt og troverdig.  Den gang journalister og redaktører var opptatt av at det som stod i avisen var både korrekt og ofte også kildekritisk. Slik er det ikke lenger.
Aviser fylles med agurknytt, reportasjer om dyretolkere, synske, kjendiser og annet som skal skaffe "klikk" på hjemmesiden.  Ofte opplever i alle fall jeg at journalisten er lite annet enn et mikrofonstativ.
Når man har førstehåndskjennskap til en sak som det skrives om i avisen ser man ofte at avisens vinkling er et stykke fra sannheten virkeligheten.

I midten av mai ble vi kontaktet av en norsk journalist som hadde oppdaget at det fantes en del av Italia som het Puglia. Om jeg kunne tenke meg å bistå henne med å skrive en reiseartikkel?  Jeg liker ikke negative folk selv, så jeg svarte ja.
Skaffet overnattingsplass, skaffet kontakter for intervjuer etc. Det eneste jeg forlangte i retur var at jeg fikk dekket mine direkte utgifter og at jeg fikk lese gjennom artikkelen på forhånd slik at feil kunne bli korrigert før publisering.

Artikkelen som ble lagt i nettavisene kan du lese her;  Det kom også en artikkel i papiravisen, i alle fall i Stavanger Aftenblad. (der det var flere bilder)




Det er mange feil, både små og store i teksten som ble presentert.

Dette huset har vært til salgs i rundt ni måneder. Prisen er redusert fra 130 000 euro og nå kan du få det for ned mot 75.000 euro - nesten 600.000 norske kroner, skal vi tro megleren.

Det korrekte er € 160.000. Det er allerede solgt og nye eiere har flyttet inn.

I flere av kommunene i Puglia er det påbud om at man må ha en ti mål stor tomt for å få lov til å bygge hus. Husene har derfor store tomter, med en rekke frukttrær og gode muligheter for grønnsaksdyrking.

Igjen, om ikke direkte feil, så upresist. Noen kommuner krever 10 mål, andre krever 20. Andre igjen kun 2, 3 eller 5 mål. Men, disse reglene gjelder utenfor byen. Tomten kan godt være liten, men da har man andre tomter i kommunen som taes med i regnestykket.

Slik er utsikten fra den lille byen Martina Franca.

Byen er på størrelse med Sandnes. Jeg tror ikke sandnesgaukene liker å komme fra en "liten by"

Puglia er lite preget av turisme, man møter kun italienere og det er en fordel å kunne litt italiensk. I dette området av Italia er det ikke så utbredt å snakke engelsk, men noen snakker spansk.

Puglia er det området i Italia som italienerne ferierer i. Innenlandsturisme er også turisme. Dette preger også utleieprisene som skyter til himmels i den italienske fellesferien. Få eller ingen snakker engelsk, vi har aldri hørt noen som snakker spansk, men derimot flere som snakker tysk. Det har vært utstrakt arbeidsutvandring til Tyskland tidligere.  Dialekter er vanskelig å forstå, de har utspring i andre språk. (Gresk, fransk etc)

Vær oppmerksom på at samme bolig kan ligge ute hos ulike eiendomsmeglere, til ulik pris.

So what? Man finner en eiendom man liker og byr det man synes er korrekt pris. Jeg vil anta at kjøper har trålet nettet i ukevis før det kommer så langt som til et bud. Om en annen megler har samme hus til en høyere pris har det ingen betydning. Meglere her har ikke eksklusiv salgsrett slik som i Norge. Derimot driver meglere (her i allefall) utstrakt service etter kjøp. Å si at meglere er selgers representant er nok å ta en smule i.  Nå har ikke vi allverdens erfaring, men vi har opplevd og sett etterservice hos tre meglere til nå. Og det som gjøres går langt utenpå noe som en megler ville gjort i Norge.

Det foreligger sjelden en takst eller tilstandsrapport. Kjøper har selv ansvar for å sjekke boligens tilstand. Det er lurt å få hjelp fra en ingeniør.

Byggene her er som regel enkelt konstruert. Unntakene kan være gamle trulloer, masseriaer etc. Normalt vil man enkelt kunne se om det er fuktinnslag eller sprekkdannelser.  Det er lurt, her som i Norge, å få med en fagmann. Det er ikke noe som gjelder kun for Italienske hus.

Når du har funnet en eiendom du vil kjøpe, må du skaffe deg et italiensk skattenummer, såkalt «codice fiscale». Behandlingstiden for å få dette er to måneder ved det italienske konsulatet i Oslo. En italiensk advokat kan skaffe det på en dag om det haster.

Megler skaffer deg både codice fiscale og åpner bankkonto for deg om du vil. Gratis. Man trenger slett ikke noen advokat for den lille jobben.  Det er ikke noen vits i å kaste penger ut av vinduet. Eller man kan ordne det selv i løpet av en halvtime.

Mye feil altså.

Som jeg sa innledningsvis, jeg hjalp til mot å få kompensert mine utgifter og få lese korrektur før publisering.

Som du kanskje har forstått, ingen av journalistens løfter overfor meg er oppfylt.



lørdag 17. august 2013

To uker med besøk er over

I og med Daniela og Minos bryllup var "alle" invitert.  Anja og Borger takket ja, det samme gjorde Siv Elin og Sebastian. De ankom helgen før bryllupet. På grunn av manglende kapasitet i Villa Serena ble Siv Elin og Sebastian innkvartert i en leilighet i Ceglie Messapica. Den eies av Pamela som også driver B&B Sant'Anna i byen. Forøvrig med toppkarakter fra Tripadvisor.

Det ble en varm uke med temperaturer opp mot 40 grader hver dag. Heldigvis har vi A/C og skygge (ute) og noen dager var det litt vind også.
Kvelden før bryllupet slo vi til med et lite festmåltid hjemme. Det er viktig å få spilt ut magekapasiteten før bryllupet matorgie.

Det falt i smak hos alle parter.

Som regel gjør det det når det er god mat og god drikke.

I løpet av uka fikk vi også anledning til noen grillopplevelser. Vi har funnet en slakter i Ceglie Messapica som har unghest i utvalget.
Det er en smaksopplevelse av de sjeldne. Jeg spurte slakteren om prosedyren siden kjøttstykket var merket "Noci" (en by fem-seks mil herfra). Nei, var svaret, hesten er bare slaktet der. Slakteren dro til Martina Franca der han tok ut en unghest på en gård. Denne ble deretter fraktet til Noci, slaktet og skrotten levert i butikken i Ceglie. Det var viktig at hesten var av rett rase. Her akseptertes ikke arbeids- eller traverhester. Kun de som hadde gått på friland og levd det gode liv...

Sent lørdag kveld kom Lucas, tante Silje og Tom til bryllupsarrangementet. Deres tur har vært planlagt siden november i fjor. De fikk med seg litt dessert og selve bryllupskaken før vi dro hjem.

Når vi kom hjem var det såvidt sent at Lucas ikke fikk prøvd bassenget. Nedtur. Men han var klar neste morgen. Klar som et egg...

I løpet av uken har han badet og badet.

 Et par markeder fikk han meget motvillig med seg. En strandtur var også et høydepunkt.

Det er svart av folk på strendene her i august så fotografering ble nedprioritert.



Et besøk hos Pasquale og Vita ble det også tid til. Der er det kjekt for småfolk.  Et par unghunder ble sluppet løs og det gikk ikke lenge før Lucas hadde en hund i fanget.

Men, det skal ikke legges skjul på at for Lucas er morfars basseng høydepunktet på hele ferieoppholdet.



Lørdag kveld dro de hjem igjen til kalde og våte Stavanger....






mandag 12. august 2013

Matrimonio - italiano

Lørdag 10 august var vi invitert til bryllup. "Innbydelsen" kom allerede som en forsiktig melding 22. januar og ved nærmere undersøkelser viste det seg at det var bryllup på gang.

Invitasjoner kom til oss ved personlig kontakt, våre barn fikk invitasjon i posten i Norge.  Anja og Borger takket ja, det samme gjorde Siv Elin og Sebastian. Lucas sin ferie i Italia var booket lenger før så både han, Silje og Tom fikk innbydelse. Dessverre var det store endringer i reiseplanen så de kunne ikke delta mer enn den siste halve timen før oppbrudd.


Bryllup i Italia er annerledes. Vielsen skulle skje i San Vito dei Normanni kl. 11.00 på lørdag 10. august. Vi var som nordmenn flest, møtt opp i god tid. I kirken kl. 10;50. Da var vi nesten først. Folk kom dinglende utover og 40 minutt forsinket ankom brudeparet. Selvsagt i Maserati siden Mino arbeider på fabrikken.


Etterhvert som folk fant plassene sin i kirken kunne en stolt far føre Daniela opp kirkegulvet.




Vi undret oss litt over at det var relativt få av gjestene som deltok i kirken, men forsto etterhvert hvorfor. det ble en langdryg affære. Med oppramsing av helgener, nattverd, blomsternedlegging på helgengrav etc. Seremonien tok over en time.....

Ute regnet det i bøtter og spann. Men det skal visstnok være en forutsetning for ekteskapelig lykke?

Etter vielsen dro vi nordmenn; ti tilsammen til Geir og Anne Marie for å forfriske oss litt før vi dro videre til stedet der mottagelsen skulle være. Jeg hadde fått beskjed på forhånd om at brudeparet ville bruke et par timer hos fotografen.
Mottakelsen var på Agriturismo Le Torri i Torre Santa Susanna.
På grunn av (u)været ble de først forfriskninger servert innendørs. Litt sprudlende i glasset og litt fingermat.

Etterhvert ankom brudeparet og festen kunne begynne. Det vil si, spisingen kunne begynne.

Etter mye rot med å finn hvilket bord vi var plassert ved, havnet vi i lag med to tyske par, samt Gaute og Lill Karin Auglend.

Først buffet. For de som forstår litt av det italienske matsystem og retter har jeg fotografert menyen slik at man kan få et lite innblikk.

Selv om man forsynte seg rikelig av buffeten, kom kelnere med små fristelser i tillegg og plasserte på bordet.  Heldigvis var det mulig å bevege seg underveis.  Her var det ingen taler, kun musikk, dans og opptredener av forskjellig slag.
Brudeparet beveget seg omkring og lot seg fotografere i lag med alle gjestene.











En del av underholdningen var oppvisning av pizzica.

Det er kjekt å se slike fengende rytmer og dans.




Gaver er også totalt annerledes fra hva vi er vant til. Når man blir innbudt forventes det at man gir penger. Minst kuvertprisen der mottagelsen holdes. Det betyr at gjestene må drive litt detektivarbeid først. hvis kuvertprisen er € 100 og man gir € 80 har man skjemt seg ut. Vi har hørt at det noen steder i Puglia blir lest opp hva de enkelte har gitt. Har man vært for gjerrig blir man holdt for narr. I dette selskapet var det ikke slik, alt foregikk i stillhet og alle gjester fikk en gave med hjem.


Som et lite apropos. Vi har snakket med en norsk ung dame som også har vært i italiensk bryllup: "har dere sett "gudfaren" - det var slik" Det kan vi samstemme i.

Det var en dag som vi vil huske.

Og vi tillater oss å bruke et bilde som Geir tok av bryllupskaken.






fredag 2. august 2013

Fest og moro

Gaute og Lill Karin inviterte til fest på torsdag. Gaute har etter noen forsøk fått dreisen på den vedfyrte bakerovnen og nå skulle ilddåpen foretas.

De har besøk av barn og barnebarn, naboer ble invitert, Guido med familie likeså, samt vi nordmenn som bor i nabokommunen.


Først tynne leiver som var bakt tidligere, deretter smurt med gresk youghurt og til slutt, et lag med røkelaks og hakket kapers. Nydelig spise.

Deretter pizza.

Noen ble litt brent i kantene. Det er utrolig varmt i slike vedfyrte ovner. Men hvilken smak. Her er ikke mye som minner om grandiosa og og andre misfostre som vi finner i norske frysedisker.












Rikelig flytende tilbehør også. Selv om logistikken ble litt tungvindt når ovnen og bordet ligger et stykke fra huset.



Men hva gjør vel det når vi er gode venner i lag i godt selskap.





Italienere og nordmenn i salig blanding. Unge og gamle i godt drøs. Slikt blir det gode minner av.









Vi kommer gjerne igjen neste gang ovnen fyres opp.


Bloggarkiv

Følgere